hits

Sport

Hva var Norge uten ski?

Det som nå gjelder er å gi alt du har. Gi jernet. Få blodsmak i kjeften. Kjenne melkesyra. Det er den første spurten. Har du vært med på dette har jeg ingen bekymringer for deg. (Foto: Olav Njaastad)

Hva var Norge uten ski? - Jeg tør si det, vi elsket våre ski. Vi klappet og kjælte dem hver gang vi spente dem på, sa Roald Amundsen. Han bygget vårt selvbilde. Som en fri nasjon. Og gikk til Sydpolen.

Da Norge hadde kranglet lenge nok om hvor traseen skulle gå, spente Fritjof Nansen på seg skiene. Han gikk fra Oslo til Bergen. Han satte et skispor over Hardangervidda. Og langs det sporet bygget de Bergensbanen. Slik ble Norge skapt. 
Det er barndommens vinter nå i 2018. Brøytekantene er høyere enn jeg kan huske dem på riktig lenge. Gi meg litt Blå Swix Extra og noen timer fri. Jeg krever ikke mer av livet enn dette. Jeg drar innover mot Mikkelsbonn og Sandungen. Det behøver ikke være langt. Jeg finner meg selv fra første stavtak. Jeg har appelsiner og Kvikk Lunsj. Jeg har Norge i ryggen. 
Lykken er det gamle spor, og gjenoppdagelsen, når du finner sporet som din farfar og mormor satte i deg, og som du fulgte nesten uten å vite det. Jeg tror dette var der også om sommeren. Denne iveren etter å gå på tur. Det sorgløse i å gå seg svett opp mot toppen, sitte der og nyte en velfortjent smak av seier og felleskap. Men best var følelsen om vinteren, i det eventyrlige landskapet, de bløte dyner, de tunge graner og utsikten som ingen ende hadde. Østenfor sol og vestenfor måne. Slik er det og slik har det alltid vært. Å elske Norge. 
Snø (fra norrønt snjór, snær) er nedbør i form av gjennomsiktige krystaller av is som er dannet rundt små partikler i atmosfæren, ifølge Wikipedia. Vi har funnet meningen med livet i regndråper. Der i de høyere luftlag treffer de kulde og blir til snøkrystaller, som regel sekstaggete stjerner. De viktigste vi har. 
?La ham få en stav da, mann!? (Jon Herwig Carlsen). Hva var vel Norge uten heltene? Særlig de fra Trøndelag. Oddvar Brå eller Marit Bjørgen. Du kan ikke vokse opp i dette landet uten dem. 
Jeg har skrevet om det før, om Soknedal Sparebank på Støren som har medaljene til verdens største skiløper gjennom tidene. Medaljene henger i et hjørne av banken. Soknedal Sparebank har sponset Marit Bjørgen siden hun var 14 år. Jeg var der for et par år siden og kikket. Etterpå, utenfor banken, traff jeg en mor og en datter på syv år. Jentungen har gått i Marit Bjørgens barneskirenn og fått medalje fra Marit. 

- Er du god til å skøyte på ski, spør jeg. 
- Ja, sier jentungen. 
- Kan du bli like god som Marit? 
- Ja. 
 
Jeg var på ferie i Italia i fjor sommer. Vi bodde på et hotell i Cortina. Hotellverten var en mann på over 70 år. Han kikket på passet mitt og lyste opp
- Du er nordmann!
- Ja, sa jeg.
- Hallgeir Brenden har bodd her. Han tok gull under OL 1956. Og han fikk Sophia Loren på fanget, sier gubben og smiler. 
Man husker slikt. I Italia.

Lillomarka ved Sinober: Min venn Olav, fotografen, tar bilder av viktige øyeblikk. Han står like ved målet, i oppoverbakken der guttungene kommer for full fres. Det som nå gjelder er å gi alt du har. Gi jernet. Få blodsmak i kjeften. Kjenne melkesyra. Det er den første spurten. Har du vært med på dette har jeg ingen bekymringer for deg. Det kommer til å gå deg vel her i livet. Jeg heier på deg! 

I mitt neste liv skal jeg bli mexicaner

Denne petiten er skrevet av min gode venn Haakon Seeberg

«I mitt neste liv skal jeg bli meksikaner for da kan jeg delta i OL» tenkte jeg i morges da jeg så German Madrazo gå over mål som sistemann på dagens 15-kilometer i OL. Han stavret seg over mål på sitt ubehjelpelige vis og ble på rørende vis tatt imot av dagens olympiske mester. Jeg som for tiden kun tar av meg skiene når jeg skifter underbukser, kunne smile litt i skjegget og tenke at dette kunne vært meg på en middels god dag. For liksom å få bekreftet at jeg kunne vært meksikansk langrennsstjerne la jeg i vei på min faste 12-kilometer i Nordmarka og gikk hva remmer og tøy kunne holde. Da jeg gikk over mål ved Sognsvann og så døden i hvitøyet mens jeg hostet opp mesteparten av lungene, kunne jeg konstatere at gjennomsnittsfarten ble så vidt over 10 km pr time, ikke verst. Min nye helt German Madrazo gikk sine 15 km på under en time og hadde slått meg med 20 minutter på min «blodtur», eller omtrent det samme differansen han selv hadde til dagens olympiske mester. Jeg tror at jeg i mitt neste liv har større sjanser på Irans damelag. Vel å merke på en god dag.

God helg folkens 😊

 

Ski er som sex, en fil for alle

- Det er ikke er lov å gå til fots i preparerte skiløyper, sier juristen Marianne Jøranlid Reusch til NRK.

Marianne Jøranlid Reusch driver nettstedet allemannsretten.no og understreker at allemannsretten i Norge gir alle lov til å ferdes og oppholde seg så mye de lyster i utmarka. Men allemannsretten gjelder ikke i preparerte skiløyper, i følge juristen. Hun er veldig tydelig på det.

Jeg kommer trekkende med denne saken nå fordi det de de siste ukene har rast en heftig og følelsesladet debatt over det ganske land. Debatten dreier seg om hvem som skal få lov til å bruke skiløypene. På Sunnmøre reagerte for eksempel turfolk med sinne da de oppdaget skilt som varslet at de var uønsket i løypene. Forbudskilt i skisporet. Uhørt!

-Å gå i skisporet blir som å kjøre motocross på en golfbane. Du blir ikke populær av det, sier Mads Slinning Larsen til NRK. Mannen er løypebas på møre og burde vite hva han snakker om. Men Norge hadde ikke vært Norge hvis det ikke var like mange meninger som det er folk. Løypebas i Stryn, Arvid Hatledal er et vennlig og fredelig menneske og sier det slik:

"Eg kan ikkje sitje og sjå på at folk vert jaga ut av løypene".

Hatledal har derfor laget en egen fil for fotgjenger. Han deler skitraseen i tre: En for skøyting, en for klassisk ski og en for fotgjengere. Det blir litt som med sex dette. Det er en fil for alle.

Problemet i skogen er stemningen. Det kommer kanskje susende en topptrimmet, velsmurt og mager kar i velbrukt markdress fra Idrættslaget Heming. Han har trolig veid sin mat og sine øyeblikk. Med pulsmåler. Nå kommer han og er i sitt livs beste form. Alderen tatt i betraktning. Mannen har slim frosset kledelig i barten, og en kondisjon som ikke kan kjøpes for dyrt. Ingen antydning til is i rubben. Dette er en mann som aldri var i tvil om hvor han var da Brå brakk staven. Han kommer nå med flere hundre år gammel verdighet, bygget stavtak for stavtak siden siste istid, fra Fridtjof Nansen og Roald Amundsen til Marit Bjørgen. Og hva møter så vår mann i skogen? Hva møter han? Jo, en halvslapp fotgjenger med kulemage og sigg i kjeften. En trist liten skapning som ikke en gang har giddet å kjøpe seg smørefrie ski med feller. Det er jo helt utrolig. Slikt kan gjøre noe med stemningen. I Norge. Det kan jo det.

Med alle pigger ute


Det går mot slutten. Ingen tvil om det. Kuldegrader. Snø, is og elendighet. Så langt øyet rekker. På hele Østlandet. Det er bare å pakke sammen det gode liv. Det er bare å gi opp. Eller? - Ikke faen!

Gjennom meningen med tilværelsen renner en lykkelig sykkelvei. Fra huset hvor jeg bor og til jobben. Frem og tilbake. Hver dag. Slik har det vært i mange år. Det er mye glede. Men ikke om vinteren. Nei, ikke om vinteren. Den er glatt og farlig, tenker jeg.

Hver kuldegrad er som en liten djevel med gaffel som setter tennene i deg. Denne uken kom den første snøen. Det begynte å lave ned. Midt i arbeidstiden. Da jeg skulle hjem, var det blitt riktig ille. Jeg hadde sommerdekk. Jeg krøket meg hjem. Tryna bare en gang. På Lysaker lå jeg og sprellet midt i gangveien. En dame lo. En annen spurte om jeg var skadet. Men jeg kom meg hjem og satte sykkelen i boden. - Der skal du stå, i fire, fem måneder sa jeg høyt. Det var mørkt og kaldt der ute. Det var ingen som hørte meg.

Onsdag kjørte jeg bil til jobben. Det kostet over hundre kroner i bompenger og drivstoff. Det kommer til å bli en formue i løpet av vinteren. Huff og huff. Jeg kan jo kjøpe en flunkende ny sykkel for de pengene. Jeg satt i køen på motorveien og tenkte gjennom livet mitt. Jeg er bare 55 år. Jeg kan ikke gå mentalt til grunne på denne måten.

Et raskt søk på nettet. Bærum kommune sponser piggdekk, lykt, smøring og arbeidet på hundre innbyggere. Jeg sendte av gårde en epost til kommunen. Jeg tenkte at det er sikkert loddtrekning, eller kanskje en offisielle kommunal sykkelkomite som skal behandle søknaden i lange tider også velge ut den av borgerne som trenger dette sponsende tiltaket aller mest.

I stedet kommer det svar i løpet av bare noen sekunder. Jeg får epost fra Håvard A. Eriksson i kommunen. Han skriver: - Du en av de utvalgte som får vintersykkelpakken bestående av: en sykkellykt, sjekk av gir og bremser, oljet kjede, samt at det legges om til piggdekk. Det vil være halv pris på piggdekk, eller sagt på en annen måte, så blir ett dekk sponset. Samarbeidspartneren vår er Bikefixx på Lysaker, og de vil kunne klargjøre sykkelen, mens du venter (Bikefixx vil ha en liste med navnet ditt på, så du trenger bare å si hva du heter). For mer info om adresse og åpningstider se her:  http://bikefixx.no/om-oss/

Torsdag morgen er det seks kuldegrader og stup mørkt. Klokken er halv syv. Jeg er nær ved å miste motet. Jeg innrømmer det. Men så tar jeg meg kraftig sammen og kler på meg superundertøy, to lag med flisgenser, lue, tykk hals, doble votter. Slike ting.

Jeg drar av gårde opp bakken rett ved der jeg bor. Det går slett ikke verst, selv på sommerdekk. Det er bare et problem. Girwirene har frosset. Jeg får ikke skiftet gir. Jeg ser ut som et marsvin som tråkker rasende fort på en tredemølle. Jeg kommer nesten ikke av flekken. Foran Kiwi-butikken stopper jeg og prøver med fingrene å løfte kjedet ned slik at det skal bli tyngre å tråkke, men dette fungerer selvsagt ikke. Jeg kommer meget, meget sakte frem til Bikefixx på Lysaker.

Nå viser det seg at en av de ansatte i bygget nettopp kjørte bil forbi meg, da jeg sto og kløna foran Kiwi-butikken. Han har varslet karene om at de snart får en ny kunde. Han kan jo ikke vite dette sikkert. Men mannen tipper at det er slik. Og han får rett. Når jeg kommer tråkkende står det tre karer klare og venter. Jeg får kaffe. Jeg får pepperkaker. Og jeg får nye piggdekk. Og det ene med det andre. Karene skifter dessuten en girwire for lite penger og gir meg tykk vinterolje. De gir meg oppmuntrende tilrop. De gir meg trua. På at denne vinteren, kommer til å bli helt, helt fantastisk.

Guds finger rørte på seg

Jeg syns nå at vi absolutt burde kunne arrangere et slags alternativ VM i fotball i San Marino der bare lag som virkelig trenger det får delta.

8-0 seieren over San Marino viser at fins en rettferdig Gud i fotball, en som faktisk holder sin hånd over de som trenger det. Dette må ikke forveksles med Guds hånd, eller Diego Maradonas hånd, VM-kvartfinale England-Argentina (1986). Det kan også tenkes at man ikke nødvendigvis trenger hele hånda. Det kan tenkes at det er tilstrekkelig med en finger. Se "å ha en finger med i spillet". Hvem som kan ha en slik finger i Norge er ikke godt å si. Mange gir deg jo fingeren, både tidlig og sent, særlig i rushtrafikken på E18 ut og inn av Oslo, men hvem som er blant de positive er ikke så lett å si. Å ha en heldig finger er ikke alle forunt. Det dog lov å håpe på Lars Lagerbäck. Dette er en mann for de virkelig små anledninger. Han liker å trene de aller, aller minste. Land som Nigeria, Island, Norge.  Det er det som er så fint med Lars. Han smiler ikke. Han har ikke tid til slikt. Han trener de som trenger det mest. Han ser skjønnhet og muligheter der andre bare ser gråstein.  

Slik gikk det til at vi slo selveste San Marino, ja vi grisebanket dem 8-0. Hvem skulle trodd det? Det er jo ikke så ofte vi vinner. Så ærlige må vi kunne være. Men se nå fikk vi plutselig litt trua. Trua på at det går riktig vei med Norge. Noen dager senere ble det ny triumf. Hele 1 - 0 mot Nord Irland. Fantastisk. Det var riktig nok et selvmål. Det må innrømmes. Men likevel. 1 - 0. Helt utrolig. Nå går det veien. Heia Lars (til høyre på bildet).

Skiføre er et spørsmål om vilje

Skiføre er et spørsmål om vilje, skrev HC på Facebook i påsken. Han hadde kjempet med all denne mangel på snø hele vinteren i gjennom og sto nå ved sporets ende.

Han sto der og tok et bilde i en sving. Det var en vei som der og da kunne gruse alt håp.

HC sto ved det punktet i en hver historie som får deg til å tenke at nå er det over. Nå er det bare å pakke sammen. Hvis dette var en krimroman ville helten ha blitt banket opp av to gorillaer. De ville brukket begge armene hans, og sikkert minst et ben, og limt sammen både øyne og munn, nådeløst, med seig, grå gaffatape, og sikkert også festet kroppen til en diger sementblokk som om noen minutter skulle veltes ut over ripa på en rusten holk av en båt, kanskje i det månen, den svikefulle, gled bak en sky, og det ble stummende mørkt i et øde og trøstesløst hav.

Når alt håp er ute. Hva gjør du da? Blir sittende inne. Eller går du ut? Det er der ute du kan prøve. Litt til. Det kan jo, i alle fall i teorien tenkes, at et eller annet sted der fremme, så blir det en antydning til bedre, kanskje starten på en opptur. Noen heldige høydemetre til, og så endelig er det der, et anstendige skispor, det som gjør nordmenn til nordmenn, der snøen kanskje er trist, men den holder akkurat nok til at det går, med riktig klister, og i dypet av anorakken banker hjertet hardere,  og kanskje spenner du nå fra og setter stavene i et krafttak, som om det var selveste livet det gjaldt.

Skiføre er et spørsmål om vilje. Ikke glem det. Når du kommer til neste sving.

Her er bildet som HC tok:

Jeg har fylt opp livet med masse skrap


Jeg sykler fra jobben og helt fremt til stedet der det ikke er noe håp lenger. Jeg rekker akkurat frem til huset vårt på Høvik før det begynner å snø på fredag kveld. Jeg triller sykkelen rett inn i boden, låser døra og tenker at nå kommer sorgen. Nå kommer lange, kalde måneder uten en eneste sykkelglede.

Det er slett ikke det samme å kjøre bil til jobben. På ingen måte. Jeg sitter i bilen. Potte sur. Det er mandag morgen. Jeg tenker at nå får jeg bare prøve å holde ut. Så går den sikkert over, denne følelsen av å ha mistet noe veldig verdifullt.

Følelsen er like trist på tirsdag. Onsdag også. Grytidlig torsdag morgen får jeg en ide. Jeg har en 30 år gammel sykkel som står som en reserveløsning i garasjen på jobben. Den er riktignok utrolig mye eldre og tyngre enn min gode, moderne sykkel, men kanskje den gamle kan gjøre nytten på en tur fra Majorstuen til Litteraturhuset, nede i byen, der jeg skal på seminar.

Det er en ganske kort tur. Og dessuten ikke så veldig mye is og snø. Dette får gå. Problemet er at det er veldig lite luft i dekkene og jeg har ikke pumpe. Å sykle med lite luft er ikke gøy. På vei ned til seminaret går det ikke så verst, men på vei opp igjen, i motbakkene, sier jeg til meg selv at jeg kan rett og slett ikke fortsette på denne måten. Det er jo helt idiotisk. Jeg er en dust som samler på gamle ting og aldri klarer å kaste noe. Jeg har fylt opp livet mitt med masse skrap.

- Denne sykkelen må bare dø, dø, dø, sier til meg selv, mens det snegler seg av sted opp bakkene til Majorstuen. Der kommer jeg tilfeldigvis forbi en sykkelbutikk i Kirkeveien. Det er en av Norges dyreste butikker. De selger sykler der inne som koster opp til 80.000 kroner. Jeg har liksom ikke lyst og gå inn i den butikken med et 30 år gammelt vrak på slep, så jeg lar den stå igjen utenfor.

- Kan jeg få låne en pumpe slik at jeg kan få litt luft i dekkene, spør jeg.
- Kan du ikke heller ta med deg sykkelen inn. Det er mye enklere. Her har vi trykkluft.
- OK, sier jeg og går ut og henter sykkelen. Jeg triller den inn, litt flau.
- Det er egentlig en fyllesykkel, sier jeg og forteller at jeg som regel bruker den når jeg skal ned til byen, for å ta en øl og vil slippe og være redd for at sykkelen skal bli stjålet.
- Du virker ganske edru nå, sier gutten.
- Ja, det er jeg, innrømmer jeg.
- Men du sykler på den likevel.
- Ja, min bedre sykkel står parkert for vinteren.
- Det er lurt, for da slipper du at den blir spist opp og ødelagt av veisalt.
- Du burde sette piggdekk på den gamle doningen. Det ser ut som en solid sykkel. Den tåler sikkert mye mer juling. Du burde være fornøyd med den. Også kan du kjøpe en lås som er omtrent umulig å klippe.
- Hva koster en slik lås.
- 1.400 kroner.
- Det er jo ganske mye for en lås.
- Tja. Jeg syns det er lite sammenlignet med hvordan det føles å stå der når sykkelen er stjålet.
- Ja.
- Så da vil du vurderer å bli vintersyklist?
- Ja, jeg har jo litt lyst til å sykle i vinter. Jeg har jo det.
- Du vil tenke på saken?
- Absolutt.

Etter at jeg har fått ny luft i dekkene sykler jeg den siste biten bort til jobben. Nå går det utrolig lett. Hjulene nærmest ruller av sted av seg selv. Ingen tegn til bremsing eller pusting og pesing. Jeg plystrer glad. Det er skikkelig god stemning. Jeg bestemmer meg for at det gamle skrapet åpenbart har mange gode år foran seg.  Slik er det å være herre over liv og død. Men det er bare en ting jeg lurer på:

- Syns du at 1.400 kroner er mye for en sykkellås?

 

Det fråder om kjeften på havet

 
Tåke, regn og kulde driver sidelengs over Whitesands ved St. Davids i Wales. Det er tidlig fredag morgen.

Det henger en regndråpe under nesen på mannen som krever 5 pund for å la oss parkere ved stranden. Jeg kan så vidt skimte ham i tåka. - Its a beautiful day on the beach, sier mannen. 

Vi er de første som kommer til parkeringsplassen. Det er 15 grader i vannet. Datter Frida har fulgt med på bølgevarslet på nettet. Det er mellom to og tre fot høye bølger nå. Perfekt. Våtdrakten er fem millimeter tykk. Det er slik man blir lykkelig i Wales.

Jeg har tatt på meg tykk genser og regnjakke for ikke å fryse. Det kommer en engelsk famile. To sønner på 16 -17 år. De kler seg nakne midt på parkeringsplassen. - Se de bølgene. Helt fantastisk, sier den ene. Broren har gåsehud og blå øyne som gnistrer. De kler på seg helt like våtdrakter og løper ut til gleden. Veltrente kropper. Festevoks på korte, spisse surfbrett. Det er en bølgedans som varer bare noen sekunder av gangen. Her er styrke. Fart. Eleganse. Bølger som bryter. 

På stranden sitter en mor med kaffe på termos. Våt i håret. Matpakke til frokost. Lite annet å gjøre enn å vente på sønnene. 

Det kommer en bil til. Den er oransje og utrolig liten i forhold til en kjempe av en mann som sitter inni. Han kler av seg bilen som en frakk og kommer ut for å drive med dette som definerer hvem han er.  Han er i et slags sentrum av livet. Det alt annet henger på. For uten disse bølgene fins det knapt en mening med noe som helst. I mils omkrets. Så langt øye kan se. Og tankene rekker.

Jeg kjøper kaffe i kjosken og prøver å lese en bok, mens jeg venter på at Frida skal bli så sliten at vi kan dra tilbake til sommerhuset som vi leier i St. Davids. 

Det fråder om kjeften på havet. Tåken blir nå enda tykkere. Jeg mister Frida av syne der ute i kaskader av krefter som skyller inn over stranden og drar seg ut igjen i et dragsug som sikkert kan slå bena unna deg, kna deg i stykker eller kaste deg bevistløs mot en stein, om ikke tiden har gjort deg dreven nok til å takle nesten hva det skal være, fordi du elsker dette, elsker å leve. 

Da Ronalda gråt som verst



De som laget EM-finalen mellom Portugal og Frankrike på søndag satset på at publikum hadde øvde seg på å følge "Hurtigruta minutt for minutt" eller andre varianter av sakte-TV.

Det skjedde jo nesten ingen ting ute på banen. Men et drama var under oppseiling.  

La meg først få si at det er lett å gjøre feil. En helt vanlig nybegynnerfeil er for eksempel å glemme å slå av lysene på stadion før man går hjem om kvelden. Dermed vil stadion bli som verdens aller største lyspære og tiltrekke seg tusenvis av møll. Møll er et ganske stort, brunt, flagrende og ekkelt vesen som kan finne på å lande på de mest upassende steder.

Nå kan det tenkes at man for eksempel tjener nær en milliard kroner i året på å spille fotball og at det eksemplet har fått litt vondt i låret. Det er Ronaldo som er blitt påført en såkalt lårhøne. Hvorfor det heter lårhøne er jeg litt usikker på. Det kunne sikkert vært kalt en lårhane også, siden både han som sparket og han som ble sparket var mann, men det får så være.

Det var uansett et meget følsomt øyeblikk. Ronaldo gråt. Åpenlyst. Du kunne se hvordan følelsene og smerten bølget over ansiktet hans. Akkurat da, i det mest følsomme øyeblikket, så landet en møll på superstjernens nese. Millioner av mennesker holdt pusten og lurte på hva som nå kom til å skje.

En tabbe kommer sjelden alene. Her har man brukt årevis og milliarder av kroner på å bygge opp en fotballhelt.  Resultatet er blitt en stor, sterk og tøff mann. Dette er rett og slett et maskulint forbilde. Dette er en mann som kan klare hva som helst. En legende. Nå legger man denne mannen på en oransje båre. Hvorfor ligger han slik? Har han vondt i låret? Au, da!

Man filmer nå Ronaldo på en veldig ydmykende måte. Kamera følger mannen som ligger der så skadet, så skadet.  Gråter han fortsatt? Vi ser bare hæla på ham, mens mannen bæres ut. Kameravinkelen lader en helt del tilbake at ønske. Av verdighet.

Kort tid etter er Ronaldo tilbake. Denne gangen for å se på kampen. Nå kan han gå og løpe helt selv, og alle skjønner at mye taler for at mannen kommer til å overleve.

Ute på banen fortsetter kampen. Det mest spennende som skjer er at den såkalte ekspertkommentatoren Tom Nordlie kaller en passning for en "pølse i brød". Twitter koker. Alle venter på at Tom Nordlie kanskje også skal si noe om sennep og ketchup. Eller noe om lomper og stekt løk. Hva med en rekesalat foran mål? (Alle tar reka samtidig, det hadde kanskje vært noe). Men Tom Nordlie sier ikke noe slikt. Portugal scorer et mål i andre ekstraomgang og vinner kampen. Og sånn går nå dagan.

#Ronaldo #Ektemannfolk

Sex-rekord på Island


Det kommer til å bli født eksepsjonelt mange babyer på Island i mars 2017.
Denne prognosen for fødselstallene på Island kan man basere på forskning på rekordsterk glede og effekt slikt har på mennesker. Et av det beste eksempler er gleden som skyllet over Norge da den andre verdenskrig endelig var over.  Aldri har det vært født flere barn i Norge enn i 1946. Fødselskullet dette året var på over 70.000 barn. Etterkrigstidas babyboom finner vi over hele Vest-Europa og USA. Men den var sterkere og varte lenger i Norge enn i mange andre land.

I et par hektiske uker av juni 2016 har over 330.000 islendinger blitt mer stimulert enn de noen gang før har blitt. De aller sterkeste følelser har skyllet gjennom kroppen og en bølge av optimisme og struttende fremtidstro preger alle. I tillegg har det vært en sann overflod av fest, alkohol og en komplett mangel på alt som smaker av begrensninger. Det har ikke vært nei i en islandsk munn. I seierens stund.

Mandag denne uken kommer trolig til å gå over i historien som den dagen da flest islendinger hadde sex med hverandre. Folk som er fra sans og samling av glede gjør slikt. Det er ikke til å unngå. Det er de aller sterkeste urkrefter som er i sving.

I tillegg, står mange tusen islendinger på fotballstadion og klapper i takt og lager et samstemt brøl, et BOOO, som er så koordinert og kraftfullt at det kan skremme vannet av hvem som helst. Hvis du står der og er for eksempel en liten engelsk fotballspiller, så skjønner du momentant at dette er et angrepsrop fra sagaøyas indre, en tøffhet bygget opp av årtusener med det jævligste klima på kloden, vulkanutbrudd, gammelraket hai, svartedaudir i glasset og hottaputtir som generell holdning. Ropet bidrar til suggererende opphisselse som maner et helt folk til kamp. Det er ikke rart om det blir barn av slikt.

Island vil få en ny generasjon som man kan kalle EM-barna. I nærmere hundre år skal de leve og minne alle om det fantastiske som skjedde i Frankrike og den glede og stolthet som for alltid vil bli husket verden over.

Og om det nå fortsatt fins kvinner på Island, som ennå ikke er gravide, så byr det seg en ny mulighet på søndag. Vi ønsker lykke til i kvartfinalen i Paris.

2 billetter til Champions League finalen


OBS OBS !!!
En av mine venner har 2 billetter til Champions League finalen i Milano på lørdag mellom Real Madrid og Atletico Madrid.
Dessverre glemte han at han skulle gifte seg denne dagen.
Han har jo kjøpt billettene for et halvt år siden, 
før bryllups datoen ble endelig satt.
Men jeg har lovet å hjelpe han !

Så...
Er det noen som har lyst å gifte seg på lørdag ?

Dortmund - Köln (1-2) ved pause


Noe av det fineste med dette livet er at man kan få en klem. Av et vilt fremmed menneske. Fordi FC Köln har scoret og leder 2-1. Rett før pause.

Jeg har vært to døgn i Köln i pinsen og hatt det såpass bra at jeg vurderer å skrive en hel serie med petiter. Dette har med det å gjøre at jeg lett blir revet med. Av den gode stemningen. Av vennskap. Av øl.

Nå må jeg skynde meg å understreke at jeg vet at det fins mennesker som ikke liker fotball. Folk liker forskjellige ting. På 17. mai for eksempel, da vi gikk i bunader og finstasen, på vei hjem etter barnetoget, så oppdaget jeg at nabokjerringa driter i hele 17.mai. Hun rigget seg til på verandaen, lå rett ut på en solseng, i bikini. Hun lå der og ga blaffen i alle nasjonale følelser. Det må være lov.

På den annen side må jeg være ærlig å si at jeg blir begeistret hvis du liker det samme som meg. Vi behøver faktisk ikke å komme fra samme land eller snakke samme språk. Vi kan likevel dele gleden. Ordløst. Bli med til det som skjedde i Köln, lørdag ettermiddagen. Jeg ble frelst.

Før vi går videre er det et stort poeng å understreke at ENGELSK fotball er viktig for nesten alle gutter som har vokst opp i Norge på den tiden da jeg vokste opp. Å heie på et TYSK lag har jeg derfor aldri gjort. Ikke før nå.

En annen ting, som er viktig, er at hvis man skal holde med et lag, og man kan velge hvem man skal heie på, så syns jeg man at man skal velge det antatt svakeste laget. Dette har å gjøre med at Norge er et av de minste landene i verden. Nesten alle andre land er bedre enn oss. I nesten alt. Hvis Askeladden skal spille fotball. Så holder vi med ham.

Alle tror at Borussia Dortmund kommer til å vinne. Dortmund ligger nest øverst på tabellen. FC Köln ligger på niende plass. Dette blir rått parti.

Min venn Øyvind er en kjenner. Han forklarer meg at FC Köln er som det norske laget Brann, mye lidenskap, men du aner aldri hva du får. Himmel eller helvete. Vill jubel eller skjensel og gråt.

Jeg sitter ved bardisken i en fotballpub. På min høyre side står en dame og langer ut små ølglass med noen overarmer og en iver som er i verdensklasse. I Köln drikker de øl av glass som tar bare 2 dl. Det krever helt ekstraordinær god logistikk. Hvordan betjeningen klarer å holde rede på om du har drukket 22 glass eller bare for eksempel 12, lurer jeg lenge på. Det er stappfullt med folk som heller innpå. Her må det være lett å gå surr, men nå oppdager jeg at hver gang jeg får et nytt glass så setter damen en liten strek på øl-brikken min. Og den må jeg levere inn når jeg skal betale og gå. Genialt.

Etter kort tid scorer Dortmund. 1-0. Det er en udiskutabelt vakker scoring. Helt utagbart. I Köln puster alle nå tungt. Dette går som fryktet.  

Men FC Köln er virkelig gode. De forsvarer seg som løver. Og på to eventyrlige kontringer scorer de. På min venstre side sitter en dame jeg aldri har sett før eller snakket med. Når FC Köln går opp til 1-2, rett før pause, får jeg en spontan klem. Det utroligste kan skje. Når man liker fotball.

I andre omgang utlignet Dortmund til 2-2, og slik ender kampen. Det er likevel ingen vei tilbake. FC Köln i våre hjerter.

Badeland fra helvete

Vi skal i et 50-års lag. Familien trenger to hotellrom som koster 3.570 kroner for ei eneste lusen natt. Ganske dyrt, syns jeg. Men med på kjøpet får vi et badeland. Det må prøves. Da får jeg likesom litt mer for penga, tenker jeg. Så feil kan man ta.

Jeg har en snau time på meg. Jeg småløper til badeanlegget. Det er store avstander i dette hotellet. Den ene korridoren avløser den neste, og så er det opp tre etasjer for å bruke gjesteinngangen til badeanlegget og enda tre etasjer ned igjen for å finne garderoben, som viser seg å ligger helt i den andre enden av anlegget. Her oppdager jeg at jeg trenger ti kroner til låsen i garderobeskapet. Det var det ingen i resepsjonen som hadde fortalt meg.

Jeg har ikke ti kroner. Jeg lar klærne ligge ulåst i et skap, selv om jeg har en dyr mobiltelefon i lommen. Det er utrolig mange skap. Jeg må ha veldig uflaks om en tyv skal åpne akkurat mitt skap. Jeg tar sjansen.

Jeg er veldig glad i å ta badstu. Problemet er bare at på en av benkene ligger en nyslaktet hval av et mennesker og spiller så høy musikk han bare klarer med mobilen sin. Det blir forvrengte popmusikk som gjør dette til alt annet enn en stille stund der jeg kan slappe av og ha det fint.

Jeg flykter ut i bassenget og leter etter et sted jeg kan trene. Jeg er veldig glad i å svømme langt. Nå ser jeg at deler av anlegget er utendørs og at det burde være mulig å svømme i sirkel der ute. Problemet er bare at bassenget er okkupert av fotgjengere som går tur. Det hele er komplett ufremkommelig. Jeg gir opp alle tanker på trening.

Isteden svømmer jeg inn igjen. Det er da jeg oppdager en intens frityrlukt. Det viser seg at badelandet også er et slags gatekjøkken. Ved bassengkanten sitter en masse mennesker og stapper i seg pommes frites og drikker cola. Jeg begynner å se for meg at jeg vil møte et beger med noe halvspiste greier med ketsjup som ligger og flyter rundt neste sving, men det skjer heldigvis ikke.

Jeg flykter fra bassenget og tenker at mitt siste håp nå er å slappe av i en jacuzzi. Å gi seg hen til et deilig avslappende massasjebad blir aldri feil. Tenker jeg. Jeg setter meg godt til rette og kjenner at vannet begynner å banke meg i ryggen. Da plutselig kommer et ungt par som har veldig lyst til å ligge å råkline ved siden av der jeg sitter. Det blir liksom litt for privat, så jeg bare må evakuere.

Nå småløper jeg mot dusjen og videre til garderoben. Jeg tenker litt på mobiltelefonen som sikker ingen vil finne i det anonyme skapet som jeg har gjemt den i. Men da jeg kommer til skapet står to digre muskelbunter av noen karer fra Øst Europa og kler seg om. De har valgt naboskapene til mitt. Karen har digre gullenker om halsen og voldsomme tatoveringer. Jeg tenker mitt. Jeg har fordommer. Jeg har det.

Men ingen mobil er stjålet. Det går bedre enn fortjent, dette livet jeg har. Det gjør jo det.

Smøring for kvinner eller hva det nå er

Å lære seg å smøre ski kan være ille. Enda verre er det å skulle melde seg på et slikt kurs. Særlig hvis man er kvinne. Heng med.

Min kollega Hege oppdaget et smørekurs på Ullevaal stadion 21. januar 2015. Det høres jo ut som en grei affære. Men når man kikker litt nærmere etter hvordan arrangørene har rigget dette til, er det fort gjort å få et slags mentalt kladdeføre om du skjønner hva jeg mener.

Nå må jeg innrømme at jeg ikke vet noe særlige om arrangørene eller hvor moderne de er i hue når det kommer til spørsmål som likestilling og slikt. Jeg vet ikke engang om det er en gjeng med veldig gamle gubber som står bak dette. Men jeg tenker mitt. Jeg gjør det. Her er starten på påmeldingen som Hege fant og som nå går sin seiersgang på Facebook.



Liverpool til Saudi-Arabia som straff


- Jeg håper det blir krig mellom Iran og Saudi Arabia, sier en av karene i badstua i Bergerhallen i Bærum. Regimet i Saudi-Arabia fortjener all den straff de kan få, sier han.


Massehenrettelser og halshuggingen av den religiøse lederen Nimr al-Nimr, gjør at en hel verden nå venter spent. Saudi-Arabia stopper all flytrafikk til Iran og nekter sine innbyggere å reise til nabolandet. De vil også bryte alle økonomiske forbindelser. Bakgrunnen er at Saudi Arabias ambassade i Irans hovedstad Teheran, ble forsøkt stormet etter henrettelsene.

Dette har fått temperaturen til å stige i badstua i Bergerhallen på Rykkinn. Vi er noen godt vokse karer som sitter her flere ganger i uken med kulemagene våre og diskuterer. Sakslisten er som regel slik:

1) Fotball
2) Verdensituasjonen
3) Eventuelt

For å ta det mest krevende temaet først så er det bred enighet om at både Manchester United og Real Madrid og Barcelona, Rosenborg og Stabækk er lag det er fornuftig å heie på, mens det er ingen her som liker Lillestrøm eller Liverpool.

Hvorfor det er slik at ingen liker Lillestrøm vet jeg ikke. Det kan være på grunn av Tom Lund. At det var han som startet en hel masse følelser. Det kan være at Lillestrøm var alt for gode alt for lenge. At det liksom satte seg en form for misunnelse i landet vårt som slo rot og som ble til varig nag. Men på den annen side så har vi det ikke slik med Rosenborg. De har jo vært best enda lengere og sluppet unna med det.

Når det gjelder verdensituasjonen så løser vi sakene etter som de kommer. I går var det naturlig nok om hvordan Saudi-Arabia ville bli straffet som var tema.

- Iran er militært underlegen. De tør ikke gå til krig, sier en av karene.
- Verdensøkonomien tåler ikke en storkonflikt. Stormaktene vil gjør alt for å stoppe at dette eskalerer, sier jeg.
- Om 20 år er ikke oljen viktig lenger. Da faller diktaturene i Midtøsten, men ikke før, sier en annen.
- Men en eller annen straff bør Saudi-Arabia få, sier en av karene.
- Kanskje vi skal gi dem Liverpool, foreslår jeg.

PS
Under eventuelt ble det ikke tatt opp noe i går.
DS

Norge-Ungarn: Dette ler vi mest av


Jeg husker en gang jeg var litt optimistisk på vegne av landslaget i fotball. Det var da vi prøvde å kvalifisere oss til VM i Argentina i 1978. Vi tapte 0-1 mot Sveits i den siste kampen på senhøsten i 1977.


Ole Paus har laget en sang om denne kvelden som heter «Gråt, bare gråt, Argentina». Den kan sikkert synges om igjen. Med noen små modifiseringer.

Ole synger:
"Vi var på full fart mot Argentina.
Og svenske svina var danket ut.
En bortekamp mot Sveits var bagateller
Men satan bor i Sverige når det gjelder".

Nå bor dessverre satan i mangt og meget. Jeg lurer her på flere ting. Hvis man for eksempel er Norge. Og det eksemplet skal ta 19 hjørnespark. Og 17 av hjørnesparkene er slik at målvakta kan stå nærmest stille på femmeteren, iført joggebukse, og ganske rolig ta i mot ballen. Burde man ikke da ha øvd mer på hjørnespark?

Kunne Norge rett og slett ha forberedt seg bedre til kampene mot Ungarn i uka som gikk? Et godt sted å starte er på Wikipedia. Man kan her søker på ordet fotballbane. Man vil da oppdage at "Dette er en bane hvor det spilles fotballkamper. Etter internasjonale standarder skal banen være rektangulær på mellom 45-90 meter bred og mellom 90-120 meter lang. Målene er minimum og maksimumsmål. Underlaget skal være gress. Målet med fotball er å få ballen i motstanderens mål". Det er bare et tips. Mer å lære her.
 
For øvrig svømmer nettet over av fotballfaglige innspill. Her er de fem beste til nå:

Derfor er Norge favoritter. (Ungarn-sjef Bernd Storck)

 "Norge spiller i hvitt". (Boring Kalle Løken).

"Mine tanker går til den norske modellen". (Boring Kalle Løken). 
 
"Jeg foreslår et alternativt EM-sluttspill - med Norge, Gibraltar, Andorra, San Marino, Andorra, Færøyene, Malta, Moldova, Lichtenstein". (Hallvard Flatland)

"Bonne nuit Norge. I morgen skal jeg til tannlegen. Ting er altså på vei oppover allerede". (Jon H. Børrestad)
 

Derfor går dagen til helvete

Det er en meget mørk og stormfull fredag morgen. Regnet bøtter ned. Kulden gnager i kanten av en ufyselig dag. Dette går bare en vei.

Skal jeg sykle til jobben eller skal jeg ikke? Jeg kan jo kjøre. Det er tørt og lunt og godt inne i bilen. Jeg har lyst til å kjøre. For en gangs skyld.

Men hvis jeg bare kler godt på meg, da. Regnebukse og regnjakke og lue og votter og flere lag med ull så kan jeg vel sykle. Før i tida ville jeg aldri ha nølt med å kaste meg ut på en sykkeltur. Uansett hvordan været var. Men se HVA jeg har blitt til NÅ. En haug med løst sammensatte kroppsdeler som henger og slenger rundt en vilje av gele.

- Nei, vet du hva. Nå får du ta deg sammen Baard.
- Jammen, det er veldig mørkt ute. Og ufyselig.
- Bruk lykt og refleks og votter.
- OK, da.

Når jeg kommer ut i hagen ser jeg med en gang at denne dagen går til helvete. Sykkelen har punga. Det oppdager jeg nå. At forhjulet er flatt. Jeg har dårlig tid. Det er et møte som venter på jobben.

Jeg begynner å skifte slange. Jeg står på knærne foran sykkelen som ligger i flere deler utover gårdsplassen. Da kommer datter Frida (17) ut av huset. Hun går bare rett forbi meg. Hun skal på skolen. Hun spør ikke hvordan det går. Om jeg har problemer. Eller noe. Regnet siler ned. Nabo Jens kommer forbi. Han lurer på om ikke sykkelsesongen snart er over for i år. Det er bare raringer som sykler nå. Det er vel det?

Etter at jeg har skiftet slangen og satt på dekket, pumper jeg raskt opp til maks trykk. Jeg skrur hjulet fast. Laster alt som skal være med opp i sekken og skal til å gi meg av sted. Endelig er jeg klar. Men nå oppdager jeg at dekket sitter feil. Slangen truer med å komme ut i en sprekk. Jeg må slippe ut all lufta igjen. Få ting på plass på ny. Jeg pumper mer forsiktig denne gangen. Nå venter jeg på neste nedtur. Kanskje sitter det en liten spiss ting i dekket slik at jeg punger på ny. Kanskje sklir jeg i neste sving. Brekker armer og bein. Hvem vet.

Jeg begynner å tråkke. Sykkelen kjennes ganske lett. Kroppen fungerer bra. Det var rart. Plutselig slutter det å regne. Skylaget sprekker opp. Jeg får god fart. Jeg tar av meg lua. Jeg tar av meg vottene. Det er mye varmere enn jeg trodde. Jeg suser av sted. Når jeg sykler langs stranda på Skøyen er jeg i strålende humør. Denne dagen blir garantert fantastisk.

Bildet er fra turen hjem


Fem på topp
Å få et helt gatekjøkken i hodet
Å ligge med 3000 damer
Hvorfor ting går til helvete i i Norge
Viagraflyplassen
Siv Jensens hemmelige tegn

 

Svensken som gråt

Søren (61) har bare fisket laks en gang før i sitt liv. Det var for mange år siden. Søren kjøpte flunkende nytt utstyr og ble med ut elva. De fikk flere flotte lakser. Søren glemte det aldri.

Årene gikk og utstyret ble stående ubrukt i skapet. Men i sommer fikk Søren ånden over seg. Mannen bor over 60 mil fra elva. Nå satte han seg i bilen og kjørte til Gaula og Rognes i Trøndelag. Han kjørte i et strekk. Uten å stoppe på veien.

Søren kommer til Rognes, monterer slukstanga og begynner å kaste. Intenst. I to døgn. Kast etter kast. Ingen napp. Mannen blir mer og mer innbitt. Men det hjelper ikke. Andre får fisk. Men ikke Søren.

Mannen skal snart reise hjem. Jeg går bort til Søren og gir ham en sluk. Det er en rød kobbersluk som heter laksekongen. Den veier 40 gram.

- Dette er den beste sluken jeg vet om. Gjør korte kast. La sluken seile i en bue. Flytt deg stadig nedover i hølen og kast på nytt, sier jeg.

Søren gjør som han får beskjed om. På det femte kastet smeller det på en stor laks nede på brekket. Søren tviholder i stanga. Det hjelper bare ikke. Fisken slår seg av og er vekk.

Nå har Søren fått smaken på suksess. Han kaster intenst. Glemmer alt annet. Om en time skal han pakke sammen og kjøre 60 mil tilbake til Sverige. Da skjer det fantastiske. En smålaks på 2,2 kg snapper sluken og hopper rett opp i luften. Den raser litt frem og tilbake, men så kommer den opp i hoven.

Søren går skjelvende opp og setter seg på en sten. Mannen er et eneste stort smil. Nå kommer tårene. En lykkeligere mann enn Søren så vi ikke hele sommeren.

Og sluken glemte Søren å levere tilbake da han dro.



Onde fotballspark mot lysken

En ondsinnet fotballstøvel syler inn og treffer lysken i lunsjpausen. Det er stygge angrep mot den ene kroppsdelen etter den andre. Det er bedriftsfotball på sitt verste.

Vi skal til et større konsulentselskap som sender nyansatte fra hele verden for å gjennomgå et tre ukers kurs i USA. Skoleringen pågår de fleste av døgnets våkne timer. Man lærer kanskje mer om metoder og data enn noen gang før i livet. Fortløpende evaluering og tester viser hva du er god for. Man får ekstrapoeng for å hjelpe hverandre i praktiske oppgaver. Når du løper til nabopulten med din hjelpsomhet skjer det høylytt, for det er ingen vits å være snill hvis ingen ser det.

I lunsjpausen er det fotball. En gjeng gutter fra Europa finner ut at hvis de spiser lunsjen i rekordfart blir det en drøy halv time ledig tid til fotball på plenen utenfor. De fleste ønsket seg harmløs moro. Men ikke alle.

En ung tysker går på med dødsforakt. Det blir mange stygge taklinger. Denne fotballvolden herjet hver dag i tre uker. Når herrene skal reise hjem sprekker det for en av de norske karene. På flyplassen går han bort til tyskeren og sier: 

 - Jeg håper jeg aldri ser det stygge trynet ditt igjen så lenge jeg lever.

Det føles godt å få sagt det. Lufte følelser. Sette seg på flyet og vite at der fikk jeg virkelig sagt ifra til drittsekken. Han ser jeg dessuten aldri igjen. Vi drar nå til hver vår kant av verden. Og takk og lov for det.

Seks måneder senere sjekker nordmannen inn på et konsern-seminar i Paris. Han går tidlig til sengs i et av hotellrommene hvor medarbeiderne er plassert sammen to og to av økonomiske grunner. Sent på kvelden ankommer romkameraten.

Det viser seg å være en tysker. Sist sett på en flyplass i USA.

De to neste dagene skal man gjøre slike ting som å vente på tur på at dusjen skal bli ledig. Være i den samme frokostsalen. Sitte i møter. Se lenge ut av vinduet.

Det eneste man kan ha under slike forhold er pinlig taushet. Det er ikke mye. Men det er da noe.

#fotball

Politi-skrekk på fjorden


Når jeg ser en politibil begynner jeg straks å ane det aller verste. Jeg får dårlig samvittighet. Jeg føler meg skyldig i et eller annet. Selv om jeg ikke har gjort noe galt. Når politiet kommer fossende kjenner jeg engstelsen stige.


Søndagen ligger som et speilblankt og ubrukt eventyr på fjorden. Det er tidlig morgen. Ikke et vindpust. Blå himmel. Sol. Noen minusgrader i løpet av natten har lagt et tynt islag i viker og bukter. Anders og jeg skyver ut kanoen og legger i vei.

Det eneste som høres er knasingen av is som bryter mot kanoen. Når vi kommer fri av isen setter vi ut hver vår wobler for å dorge. Stengene står myk bue, vibrerer svakt og viser at woblerne går akkurat slik de skal. Vi padler tett opp til en øy. Eventyret har bare vart i noen minutter. Nå kommer det første hugget.

Stanga som bøyer seg. Gleden i våre ansikter. Spenningen og iveren som får fisken opp i båten. Vi lever litt ekstra akkurat nå. Vi har absolutt frihet. En hel søndag til ende.

Vi kan selvsagt ikke avsløre hvilken fjord det er som byr på et så bra fiske. Jeg mener at folk gjerne må få reise langt av sted til de fjerneste kriker og kroker i Norge og til utlandet med. Man kan jo dra riktig langt av sted og betale i dyre dommer for å få lite fisk. Eller man kan få lite fisk der man bor. Sånn er det jo.

Men andre ganger kan det være helt fantastisk å leve. Akkurat der jeg er. Slik det var i går.

Vi parkerer kanoen i en bukt og går til hver vår odde. Jeg står i et smalt sund og ser tre, fire, pene sjøørreter som er oppe og slår i strømmen. Jeg fisker med en ni fot stang, har 0,30 snøre og en 18 grams sluk som er oransje over ryggen og heter atomsilda. Jeg har kjøpt 10 eksemplarer av atomsilda. Alle sammen er 18 gram og oransje over ryggen. Jeg har gode erfaringer. Kaster sluken mellom vakene. Hugget kommer momentant.

Vannet er krystallklart. Jeg kan se ørreten på over kiloen gå frem og tilbake, trøtte seg ut. Jeg har ingen hast. Livet må gjerne fortsette og være slik det er akkurat nå. Ørreten er i god kondisjon. Den gjør et sprang i luften. Jeg tenker at denne kommer jeg til å miste. Øyeblikket er for godt til å være sant.

Men det går bra. Ørreten kommer i hoven og jeg kan padle rundt resten av dagen med mitt bredeste smil. Et smil til alle som vil ha.

På den andre siden av bukta står Anders. Det napper på hvert kast. Torsken tar i dype hugg. En stim med ganske stor sei leker seg i sundet. Ørreten slår. Det er fiskefeber. I hvert kast.

Etter at det roer seg i sundet drar vi videre på en ekspedisjon fra øy til øy. Søndagen folder seg ut og blir varm og doven. Det slutter å bite. Vi begynner og snakke om at det egentlig er tull å fiske midt på dagen. At vi burde ha ligget i sovepose i natt. På en liten holme. Vi burde kastet etter ørreten i grålysningen og dratt hjem til frokost. Fisken biter jo ikke midt på dagen i pent vær. Det er jo noe alle vet. Det burde kanskje ha regnet og blåst. Været er alt for pent.

Akkurat da begynner det å nappe igjen. Midt på dagen. Jeg har nettopp halt på land en torsk på tre kilo da jeg ser en stor båt komme fossende rett mot oss i høy fart.

Båten ser ut som noe de kunne brukt under landgangen i Normandie. Du kan kjøre en slik båt rett opp på stranda og slå ned en lem, og så bare spasere på land. Om bord står en stor og kraftig kar med et myndig utrykk i ansiktet. På hele siden av båten står det "Statens naturoppsyn". Dette er et slags politi. Hvis du for eksempel setter et ulovlig ørretgarn vil Statens naturoppsyn komme å gi deg ti tusen kroner i bot.

Mannen fra Statens naturoppsyn ser bryskt på meg. Jeg aner det verste. Jeg har sikkert gjort noe alvorlig galt. Brutt en regel jeg ikke vet om. Det er jo mange regler i Norge. Det er ikke lett å holde styr på alt. Nå blir vi sikkert bøtelagt. Anders virker litt betuttet han også. Vi står og lurer på hva som skal skje. Jeg sier et forsiktig hei og spør hva mannen vil.

-Jeg ble bare veldig nysgjerrig. Har dere fått noe fisk, spør mannen. Og smiler. Fra øre til øre.

Lettelse er en fin følelse. Det er faktisk en av de beste følelsene jeg vet om. Takk for turen.

Anders i går:

#Ørret #frisomfaen
 

Bever Baards Bravader


Det er torden. Det er lyn. Orkan i kastene. Jeg står i mitt eget kjøkken og ser lynet slå ned i den gigantiske bjørka hos naboen. Treet blir delt i to og faller ut i gaten med et sinnsykt brak.


- Hva gjør jeg nå, tenker jeg. Det er nok lurt å ringe brannvesenet på Bekkestua. Men problemet er at de sikkert får hundrevis av slike telefoner akkurat nå. I denne stormen har det rast ned trær over alt. Det er jo ikke sikkert at de vil komme akkurat til vår gate sånn med en gang. Jeg ringer.

- Hei. Det er Baard Fiksdal som ringer. Jeg vil bare si at et gigantisk bjørketre har falt og revet med seg en masse elektriske ledninger som nå driver og gnistrer rundt der ute i gaten. Og dessuten er strømmen gått. Det er stup mørkt og det kjører en del biler her og de kan lett komme til å kjøre rett inn i en ulykke, sier jeg.

Ti minutter senere var brannmennene på plass med motorsager, og sammen med e-verket ordnet de opp i en fei. Det var jo superfint. Men hvis jeg skulle sette fingeren på noe, så måtte det være at brannmennene saget ned bare akkurat så mye som strengt tatt nødvendig. Ti meter av den digre bjørka ble stående og gi hele nabolaget fingeren.

Denne søylen av bjørk har nå stått slik i syv, åtte år. Stygt spjæret i toppen. Når jeg forteller om dette til min kollega Øyvind så får han straks assosiasjoner. Han mener at denne søylen er et slags monument. At det kan sammenlignes med den utbombede Gedächtniskirche i Berlin, som tyskerne har latt stå som et minnesmerke etter den andre verdenskrig.

Jeg har gått og sett på denne fingeren i årevis. Den er slett ikke noe vakkert syn. På søndag fikk jeg en ide. Det har sammenheng med at vi har fått oss en ny og moderne peis som trenger god fyringsved. Jeg spør kona om ikke hun kan gå over til Bjørn og Vibeke, som jo eier treet, og spørre om jeg kan få det. 

Det som da trolig ville ha skjedd er at kona ville gått over gaten og blitt stående i tre kvarter og snakke med Vibeke om det aller mest nødvendige, som man kunne finne på å snakke om.

Isteden går jeg og snakker med Bjørn som jeg kan se er ute og ordner med noe i garasjen. Jeg krysser gaten og sier:

- Hei Bjørn.
- Hei.
- Kan jeg få det treet der borte?
- Ja, bare ta det.
- Tusen takk.

Jeg låner motorsag av min venn Jon. I min fantasi var motorsagen til Jon en ganske kraftig sak med langt skaft. Men når jeg står ved siden av treet på mandag, så syns jeg at sagen er direkte ynkelig sammenlignet med bjørkestammen. Diameteren på treet er over en meter. Treet har dessuten en tydelig helling, rett mot gjerdet.

Øyemål syns jeg er bra å ha. Jeg anslår stokken til å være ti meter lang og avstanden til gjerdet å være 10,5 meter. Stokken veier mange tonn. Den vil lett drepe både meg og gjerdet hvis den faller feil. Derfor søker jeg på "trefelling" på internett og finner ut hvordan man skal få ned giganten.

Sagen er spinkel. Det tar derfor 20 minutter og sage ut klakken. Dette er et kakestykke som jeg sager ut den veien jeg vil at treet skal falle. Etterpå sager jeg først den delen som jeg definitivt ikke kan stå og sage om treet faller den veien det heller. Deretter sager jeg resten. Når det er gjort står treet der, nesten like solid som før.

- Hva gjør jeg nå, tenker jeg. Det er livsfarlig å la treet stå som det står. Da kan det drepe noen. Først vurderer jeg å ringe min venner Rune eller Njål. Dette er skogens menn som sikkert har lange nok motorsager. Men problemet med å ringe Rune eller Njål er at da vil jeg bli ertet i årevis fremover. Et alternativt er å ringe noen proffe trefellere som sikker tar 3.000 kroner bare for å møte opp.

- Hva gjør jeg nå, tenker jeg. Hva ville Donald ha gjort? Jo, Donald ville ha latt som om han er en bever.

Bever Baard setter i gang. Jeg sager meg inn fra baksiden av treet. Nye kakestykker. Nå vil treet falle i sin naturlig fallretning. Rett mot gjerdet. Men det får gå. Men man har da øyemål. Dette kan gå bra.

Det har gått nesten en time siden jeg startet på prosjektet. Svetten renner. Sagen kunne sikkert vært litt skarpere. Nå merker jeg det, endelig. En svak sitring. Kjempen vakler. Nå faller den. Med drønn. Rett mot gjerdet.

Treet lander med en halv meter klaring.

Jeg går ned i knestående. Løfter begge hendene i været og utstøter et kraftig brøl. Jeg har mine øyeblikk. Jeg må innrømme det.

Freeze, assholes!


Når jeg sitter og leser Dagens Næringsliv på en søndag i romjula har jeg ikke overdrevne forventninger om å få en god latter. Men plutselig sitter jeg midt inne i en artikkel om nynorsk og møter et sitat av Are Kalvø. 

- Vi huskar alle at NRK, sannsynlegvis på grunn av en glipp i innkjøpsrutinane, hadde kjøpt ein amerikansk actionfilm, og vår helt brasa inn i det dårleg opplyste lagerlokalet i hamnekvarteret, stilte seg opp midt på golvet med brei beinstilling, peika med revolveren i retning bordet der bandittane satt og delte byttet og brølte: "Freeze, assholes", forteller Kalvø.
- Så sto det i tekstinga nederst på skjermen: "Ikke røyr dykk, gutar".

Det er nå nærliggende å tilstå at jeg ganske ofte kan finne på og trives i nynorske områder av Norge. Det har å gjøre med at det ofte renner en elv gjennom slike deler av Norge. Her er det gode muligheter for å få glede på kroken.

For å forstå resten av denne historien er det viktig å vite at jeg først og fremt fisker brunørret. Jeg må dessuten være ærlig og si at jeg ikke er så nøye på størrelsen. Jeg har for eksempel stått i dagevis og prøvd intenst å få noe som i beste fall veier 300 gram.

Jeg har dertil investert ganske mange tusenlapper i utstyr, reise, opphold, frokost, middag, termos, matpakke, lakrisbåter og sjokolade. Jeg bruker dessuten ikke ubetydelige ressurser på å undersøke, planlegge og manøvrere meg gjennom familiære og andre forhandlinger slik at jeg kan komme til å stå med fiskestang i neven på riktig sted til riktig tid.

Når jeg så endelig er kommet frem til riktig sted og riktig tid, er jeg svært ydmyk. Jeg oppsøker da alltid lokalbefolkningen for å spørre om gode råd. Jeg er særlig interessert i å få vite hvor det er lurt å stå og hva jeg bør fiske med.

Vi skal nå tilbake til en tid hvor jeg aldri før har hatt en sjøørret på kroken. Min venn Pål og jeg drar til en såkalt "meget god sjøørretelv" på nordvestlandet og tar inn på en staselig turisthytte med en betjening som jeg straks får tillitt til.

En av disse er en ung jente som jobber som stuepike. Hun er den første jeg treffer. Jenta står på trappa og snakket brei dialekt. Man kan ikke snakke en så brei dialekt uten å være lommekjent i denne dalen, tenker jeg, og spør med en gang om hun vet om en god fiskeplass.

Uten å nøle gir jenta flere råd og anbefalinger. Hun virket veldig selvsikker. Nærmest en slags ekspert. Dessuten er hun meget pen.

Det er slike ting som gjør inntrykk på meg. Jeg er som man forstår en enkel sjel. Jeg følger rådene. Til punkt og prikke.

Jeg stiller meg opp noen mil fra havet og fisker i en langstrakt høl. Det er flere timer siden jeg egentlig har gitt opp å få noe som helst. Jeg har jo dessuten aldri før fått en sjøørret, så jeg står liksom der i en slags halvslapp positur og bare lar snøre ligge og slenge i strømmen.

Jeg napper litt i snøret og ergrer meg over at jeg nok en gang har satt fast i en stein. Men plutselig går det noen kraftige elektriske støt gjennom kroppen. Snøret begynner å flytte på seg i en tung bevegelse. På tvers av strømmen.

En lykkelig stund senere står jeg med ny personlig rekord i nevene. Det er en sjøørret på 1,5 kilo. Jeg er overlykkelig når jeg kommer tilbake til turisthytta.

Den første jeg møter er den samme unge jenta. Jeg holder stolt frem sjøørreten så hun skal få se.

Jenta legger nå hodet litt på skakket og spør i fullt alvor:

- Hva slags fisk er det? Er det en lyr?

Sjøørreten og jeg så slik ut:

#fiske #ørret #lykke
 


Som å miste kjæresten


Kollega Arne og jeg står på jobben og diskuterer denne ukens store tragedie: 
- Jeg syns at vi i dag skal tenne et lite trist lys foran kontordøra til alle bergensere, sier Arne. Vi blir straks enige om å være så lange i maska at det ser ut som vi har sørgebånd i fjeset, nærmest i solidaritet, og dessuten vil vi gå medfølende rundt på tå hev og være uhyre følsomme med hva vi sier på sosiale medier.

Vi kan nemlig være veldig støttende, Arne og jeg, når vi bare vil.

"Når voksne menn gråter", står det i en avisoverskrift jeg finner på nettet. I en annen står det at man ikke kan se helt bort i fra at Mjøndalen er et bra lag. Kan det være det som er forklaringen? At disse folka i pene, brune drakter i Mjøndalen rett og slett er flinke til å spille fotball. Kan det være så enkelt? At Mjøndalen faktisk er dritgode.

I nødens stund er det dessuten viktig hvordan supporterne oppfører seg. Støtten må komme. Helt fra toppen. Her er det forbilledlig at selveste statsministeren gikk foran med Brann-skjerf rundt halsen. Hun gjorde det riktig nok der Brann ikke var tilstede, i cupfinalen på Ullevål, men det er jo tanken som teller, syns nå jeg.

At Brann rykker ned er meget, meget skremmende.
- Det er utrolig nifst å tenke på. Det er en slags klo inni deg, som ikke er forbundet med noe positivt i det hele tatt, sier Marit Voldsæter til NRK. Hun sammenligner det som har skjedd med å miste kjæresten sin.

Det er all grunn til å se svart på dette. Denne uken har butikkene til og med bestemt seg for at Norge trenger noe de kaller for Black Friday, uten at jeg helt vet om det hjelper noe særlig.

Når man så leter etter forklaringer på hvorfor ting går til helvete i Norge må jeg få minne om at det er helt vanlig å skylde på været. November er for eksempel en farlig måned. November har klør.

Hverdagen kan være varm og fin, nærmest uten en sky på himmelen. Det kan for eksempel være i Tafjord som har varmerekorden i november med 21,8 grader. Eller det kan være i Karasjok som i samme måned har opplevd minus 41,8 grader. Sånn er Norge, det er ikke lett å vite hva du har i vente.

Kanskje går man der mellom dagene i november. De er som tunge grå dundyner som henger nedover ørene på deg, i en depresjon som har vart i uke etter uke. Kanskje står man der og fortviler. Brann rykker ned. Alt håp er ute.

Det er da det skjer. Omslaget. Jeg kjenner det med nesen. Jeg er på vei ut av alle tunge tanker. Jeg står foran min egen bil. Det er grytidlig morgen. November har snudd. Det har lagt seg et tynt rimlag på frontruten. Jeg smiler fra øre til øre. Snart kommer skiføret. 

Ha en fin helg!

Gjedder som er større enn kanoen vår


De rødbrune og gule fargers årstid faller med vinden og blåser ut over Glomma. Elven går stor og brun, en av de siste helgene før vinteren skal komme og fryse ned alle våre drømmer. Men ennå kjenner vi varmen og gleden i noen timer vi har stjålet fra barn og koner for å være sportsfiskere.


Vi sitter litt engstelige for å velte. Kanoen kjemper med strømmen i Norges mektigste flod. Det skal ikke så mye til før man går rundt. Vi passerer en guttunge som står på land og roper:

- Det er gjedder der ute som er større enn kanoen deres!

Denne opplysningen gjør inntrykk. Vi vet jo at gjedder er noen altetende og fryktelige krokodiller som bare later som de er tømmerstokker før det er for sent å kunne vende levende tilbake fra Glomma.

Langs bredden sitter mosegrodde, gamle menn med stang og snøre. De sitter med en tålmodighet som trolig har vært uforandret gjennom hundrevis av år. De gamle venter. Urørlige. Bare øynene blinker og lever, mens de av og til skotter mot sivet der gjedda kan finne på å stå med onde tenner.

Timene går. Vi venter på det store hugget. Ingenting skjer. Plutselig ser jeg en trane, som flyr høyt oppe i luften. Den mister en diger vingefjær. I store sirkler daler fjæra, for så å stige igjen og synke på ny. Det går opp og ned i lange drag. Det er som om fjæra skriver historier med vinden. Jeg tenker at det kan være en viktig historie. En historie om oss. Om dette øyeblikket. Om gutters glede over å fiske. En hel søndag til ende.

Jeg sitter i kanoen sammen med en kompis. Han har vokst opp ved denne grumsete malstrømmen av en elv. Det er barndommens lengsler som nå napper i hukommelsen. Får vi noe snart? Fanget vi den største gjedda i manns minne. Det kan jo skje.

Men så ganske brått, kommer vi til å tenke på hvordan man med livet i behold skal klare å hale en glefsende og mannevond gjedde opp i vår lille kano. Etter noen timer blir vi derfor enige om at det beste kanskje er å ikke få noe som helst.

Dette ble vi enige om. Også dro vi hjem. Like glade som da vi kom.

#gjedde #sportsfiske #glede

Går på do for å trene eller sove

Du har sikkert mange ganger lurt på hva folk egentlig gjør på jobben. Nå er det kommet en undersøkelse som viser at de sitter der og gleder seg til å gå på do.

Undersøkelsen er utført av SCA og merkevaren Tork som er leverandører av tørkepapir og andre hygieneløsninger til blant annet offentlige toaletter.

Tre prosent av de spurte bruker toalettet til å trene eller til å ta seg en lur. Hva slags trening det er snakk om sier undersøkelsen ingen ting om. Den avslører heller ikke hvor lenge de sover. Men her er det åpenbart bare fantasien som setter grenser.

11 prosent svarer at de går på do for å få ut frustrasjon. Toalettet er et fint sted og for eksempel stå å skumme av raseri. Eller kanskje man bare trenger en lang og god pause. Være litt for seg selv. Finne den helt store roen. Kanskje meditere litt. Drive med yoga. 15 prosent sier at de går på do for å få litt fri. 10 prosent går også på do for å snakke sammen om private og fortrolige ting.

Når man leser disse tallene er det forståelig at halvparten av respondentene sier at de ønsker at arbeidsgiver la mer vekt på kvaliteten av toalettrommene der de jobber. 1 av 5 er ikke fornøyd med ledelsen på dette området. Og 1 av 3 ansatte synes det ikke er mange nok toalettrom der de jobber.

Sånn er det i arbeidslivet. Alltid er det noen som skal klage.

Mer om undersøkelsen her

Ditt nærmeste fristed. Tid for å trimme




Jeg slo opp en gammel hjerneskade i forrige uke


Jeg slo opp en gammel hjerneskade i forrige uke. Det gjorde skikkelig vondt. I stoltheten. 

Hvis man for eksempel står foran en veldig hard kraftanstrengelse på vei til fjells er det flere muligheter.

1) Man tenker nøye gjennom hvor mange kilo det er lurt å ha på ryggen.

2) Man tenker at syv kilometer høres jo slett ikke så mye ut og hiver et par flasker vin og øl og lakrisbåter og to poser supermix og en liter sjokoladepudding og dessuten en hel del vaniljesaus opp i sekken. Jeg har dessuten dobbelt så mye fiskeutstyr enn strengt tatt nødvendig. Jeg mener, man vet jo aldri hva man kan få bruk for.

Det er 28 varmegrader. Vindstille. Svetten renner. Pulsen har begynt å slå hardere. Det sitter en feit klegg og biter meg i leggen. Og enda er vi ikke ute av parkeringsplassen. Dette går filleveien. Og den er bratt.

Først i rekka går Kjetil. Jeg pleier å tenke på Kjetil som en slags supertanker. Gutten bare slår på kjempekreftene og kommer i siget. Han labber av sted. Ustoppelig. Fryder seg over å bruke muskler og småløper opp lia. Etter ham kommer HC i lange klyv. HC er en lang, senete kar med langt fremskredne konkurranseinstinkter og en kropp som er mye brukt i Birken og slikt. Som nummer tre ligger Olav, en klok taktiker som har gjort smarte veivalg i terrenget til sitt varemerket. Olav har ikke en høydemeter å miste. Aldri.

Sist i rekka ligger en gryende kulemage og betydelig falsk selvfølelse basert på noen sporadiske sykkelturer til jobben og tilsynelatende trening i Berger svømmehall på Rykkinn. I tillegg er jeg henfallen til å flyte på tidligere erfaringer.

I 2003 kunne jeg for eksempel røyke 25 Prince Mild om dagen og likevel gå friskt inn i Børgefjell nasjonalpark, i ti timer i strekk, med en supertung sekk på ryggen. Det er dessuten ikke lenge siden 2003. Det mener jeg, rent prinsipielt.

Også i 2003 var det veldig varmt. Jeg gikk derfor i sandaler. Det gikk kjempefint. Hele veien inn til målet. For vi gikk på en tørr sti. Hele veien. Jeg gjør det samme nå. Går i nakne føtter i sandaler. Jeg har som sagt slått opp en gammel hjerneskade.

Plutselig kommer vi til en myr. Jeg blir våt på beina. Like etterpå sklir min venstre fot inne i sandalen og flærer av et stort stykke hud. Midt under fotbladet. Å bære 30 kilo på ryggen under slike forhold er ikke bare dumt. Det er også idiotisk.

Jeg setter på det største gnagsårplasteret som er å få tak i. Jeg bytter også til tykke sokker og gummistøvler. Kjetil spør om han skal bære sekken min et stykke. HC er bekymret. Spør om jeg er OK. Olav bestemmer seg for å gå like sakte som meg.

Jeg er dessuten redd for å få hudkreft. Det har sammenheng med at jeg har en god kompis som heter Jon. Han en kreftlege på Rikshospitalet og har fortalt en rekke skrekkhistorier. Derfor smører jeg meg alltid inn med overdrevent tykke lag med solkrem.

Nå renner solkrem og svette inn i øynene. Det svir. Jeg prøver å tørke meg med skjorteermet, men det hjelper bare i noen minutter, så er det på an igjen med ny svie og nye tørk. Jeg virrer med hodet. Jeg sakker etter. Jeg lurer på hvor stien er. Jeg sier høyt til meg selv at det slett ikke gjør noe å bruke fire timer på syv kilometer. Fire timer. Det svir.

Etter at vi kom frem til hytta steg selvfølelsen. Allerede dagen etter følte jeg meg mye bedre og labbet av sted til et bra ørretvann i nærheten. Det var da jeg møtte den største reinsbukken jeg noen gang har sett.

Alle andre, halvtamme reinsdyr jeg har truffet, pleier å bli redde når de ser meg. De syns sikkert at jeg er et stort og sterkt og skremmende vesen. Derfor løper de sin vei.

Denne bukken så meg rett inn i øynene. Jeg tuller ikke. Så gikk dyret rolig og stilte seg opp på en liten haug, 20 meter unna. Fra haugen kunne den se ned på meg, menneskekrypet. Bukken stilte seg opp på en helt spesiell måte. Hodet og det digre geviret var høyt hevet. Kroppen sto i en slags angrepsposisjon, med forbena tett samlet, og bakbena bredt fra hverandre. Bukken viste meg kuken sin. Jeg tuller ikke. Den gjorde det.

#Manndom #stårforfall

Der røyk vindusviskeren


Kroppen er et hellig tempel som blir dyrket stadig mer intenst. Det får de rareste utslag. Heng med.


Jeg sitter på en restaurant i Sandvika denne uken sammen med datter Kaja og hennes venninne Maiken. Vi har fått vindusbord. Kaja og Maiken sitter med ryggen til gaten, mens jeg har fri utsikt til alt som skjer der ute. Jeg er en nysgjerrig fyr. Derfor følger jeg godt med på ting.

Det første jeg legger merke til er en velproporsjonert samling med ganske unge kroppsdeler som står og strekker seg og gjør en rekke gymnastiske øvelser på fortauet. Mannen er iført en grønn jakke som det står ELIXIA på med store bokstaver, så jeg regner det som sikkert at dette er en kar som er dreven i faget. Han bøyer både hit og dit, samtidig med at han snakker i mobiltelefon. Armer og ben strekkes. Det bøyes. Det tøyes. I ettersittende klær.

Alt dette skjer på et lite konsentrert område. Rett utenfor vinduet hvor jeg sitter. Siden det er tett trafikk på fortauet bestemmer mannen seg for å flytte seg ut mellom to parkerte biler. Han finner nå spontant ut at den ene bilen kan brukes som gymnastikkapparat. Jeg er ganske sikker på at det ikke er hans egen bil. Det virker nemlig ikke som om han bryr seg nevneverdig om bilen. For å si det sånn.

Mannen slenger nå en av sine veltrente ben og fot opp mot bakvinduet på bilen. Han gjør det med en ganske rask bevegelse.

Det er sikkert et uhell. Foten treffer vindusviskeren. Den løsner og faller ned på gaten. Mannen blir litt sjokkert når dette skjer. Han setter i gang noen febrilske bevegelser. Han bøyer seg fort ned og plukker opp delene som falt. Nå prøver mannen så raskt som mulig å sette det hele sammen igjen. Han håper sikkert at det ikke var noen som så det.

Men det var det altså. Jeg ville bare nevne det. I tilfelle det var din bil som sto parkert i Sandvika sentrum på tirsdag og du merker at det henger og slenger litt der bak.

#trim #trening #vandalisme #gifaen

Valgfusk i 1905: Sverige-Norge er fortsatt i union



Forsker Runar Døving er en mistenksom person. Da han hørte at bare 184 personer eller en latterlig liten promille stemte ja til union i folkeavstemningen i 1905 bestemte han seg for å granske saken. Han konkluderer at en nei-oppslutning på nær hundre prosent bare kan skyldes valgfusk og derfor må man regne folkeavstemningen som ugyldig. Teknisk sett er derfor Norge og Sverige fortsatt i union.


Forsker Runar Døving gjør rede for saken i Morgenbladet her. Personlig vil jeg legge til at det er en rekke tegn på at det eksisterer en slik union, men at det holdes hemmelig. Petter Northug er for eksempel kåret til årets idrettsmann i Sverige i 2011, og det er jo litt rart siden Trøndelag vanligvis regnes som en del av Norge. Dersom det ikke var slik hadde det forøvrig ikke blitt rare medaljefangsten. Vi må være ærlige å innrømme det. Se forøvrig mer om min forelskelse i Marit Bjørgen her.

Et annet mistenkelig trekk ved nordmenn er den dype trangen til å besøke IKEA. IKEA er et samlingspunkt for de aller viktigste øyeblikkene i en nordmanns liv, som når han eller hun flytter hjemmefra, gifter seg, får barn, blir skilt osv. Da er IKEA noe av det første vi drar til. Merkelig nok. Nå kan det tenkes at forklaringen er at dypt nede i en nordmanns underbevissthet sitter det en svenske og smiler bredt.

Kanskje er det også slik at en hver harry-handel egentlig er en dyp og inderlig lengsel etter å reise hjem. Når du ser med hvilken intens glede nordmenn løper inn på Systembolaget, så er det mye som taler for at det står sterke krefter bak. Det er den hemmelige unionen som gjør seg gjeldende. I slike situasjoner, på Systembolaget, er det for øvrig lett å bli svindlet. Se mer om dette i petiten "Jan Arne kjente grådigheten stige".

For øvrig kan man legge merke til at Alfred Nobel og fredsprisen og Thorbjørn Jagland kan tenkes å være en del av en gigantisk plan, om å spre en omfattende forvirring om at Norge og Sverige egentlig er samme land. Dette har man jo lyktes ganske godt med. Spør for eksempel en gjennomsnittlig amerikaner om dette og han vil straks foreslå at Sverige er hovedstaden i Norge og at årsaken til at Barack Obama fikk fredsprisen i 2009 var vårt dype ønske om å få minst et storfint besøk i året.

En annen forklaring er at Norge har mindreverdighetskomplekser. Man kan lære seg å leve med slike følelser. Man kan for eksempel sitte under OL i Sotsji og juble hemningsløst over buksene til det norske curlinglaget som svinser rundt med børstene sine. Eller man kan gi seg hen til de ekte og veldig mandige følelsene som følger med når man sitter og brøler foran skjermen fordi Tre Kronor glir ut på isen, fullastet med testosteron og slagkraft.

Men fortvil ikke. Det gjelder å se fremover. Det er for eksempel helt topp at Sverige skal delta i VM i fotball i Brasil til sommeren. Noe skal da en stakkars nordmann ha å heie på. Leve unionen.

Noen vil kalle det en 51-åring med dødsangst. Jeg kaller det skitur.


Mandag kveld. Vann på is. Biler glir sidelengs. Stup mørkt. Surt regn. Likevel er parkeringsplassen på Vestmarksetra et lykkelig sted. Over hundre barn skal på skitur. Det koker av glede.


Skiforeningen beskriver dette som sted nummer 187 i Markadatabasen, område Vestmarka - beliggende 234 moh. Stedet er av type Innfallsport. Som det heter.

Det fins sikkert viktigere steder og plasser i verden. En svart sten i Mekka. Petersplassen i Roma. Old Trafford. Det får så være. Vestmarksetra i Bærum er mye viktigere. For de det gjelder.

Historien om årets vinter kunne sikkert vært beskrevet med noen gloser dyppet i eder, rullet i galle og servert som forsøk på forgiftning. Når regn og varmegrader gjør alt annet enn å skape god stemning på Østlandet har det vært nærliggende å sitte inne. Og sture.

De siste ukene har vært riktig ille. Jeg ble surere og surere. For hver dag som gikk. Men lørdag morgen var tiden kommet. Jeg satt og så på den grønne plenen utenfor huset vårt og tenkte at nå får du rett og slett ta deg sammen. Og så gjorde jeg det. 

Før vi går videre i denne historien er det nødvendig å si at hvis du ikke er tilhenger av "Blå Ekstra" så behøver du ikke å lese videre. En hver venn av Blå Ekstra er en venn av meg. I en ideell verden burde man ikke trenge noe annet. Som lykkelige og frie mennesker burde vi så avgjort kunne dra på litt Blå Ekstra i starten av sesongen og deretter bare etterfylle litt nå og da. Sånn burde det være. Jeg kan ikke huske noe annet enn at jeg utelukkende brukte Blå Ekstra under den rødgrønne regjeringen. Men nå er det nye tider. La oss snakke om klister.

Det er ikke uten grunn at man i Norge har utviklet utrykk som "Å sitte i klisteret" eller "å klistre seg til noen". Svært sjelden snakker vi da om positive fenomener i livet. Og ellers.
Det fins mange dyder. En helt spesiell variant er en dyd av nødvendighet. Også kalt klister. Men må man, så må man. Og jeg må. Ut på tur.

Klokken 12.05 på lørdag. Fra Vestmarksetra går veien til Grønland. For de som ikke er kjent på stedet så høres dette helt sikkert rart ut. Alle andre vil si at uten Grønlandveien ville livet vært tomt og meningsløst. På ski over Grønland gir dessuten gode assosiasjoner. Man kan komme til å tenke på Fridtjof Nansen. Børge Ousland. Slike folk.

Klokken 12.40. Grønland er nådd. Ikke helt uten sutring i den ene lårmuskelen. Det må innrømmes. Men her snakker vi tross alt om noen sammenraskede kroppsdeler som er tatt med forholdsvis ubrukte på tur. Da må det jo bli litt murring. Tåka ligger dessuten våt, tykk og trøstesløs over hele Vestmarka.

I nedoverbakkene mot Mikkelsbonn går jeg ikke fiskeben. Men det er ikke langt i fra. Den bløte grøten som noen ville kalt skiføre legger seg over humøret som en form for demper. Men det går. Alt går.

Klokken 12.55. Fra Mikkelsbonn til Sandungen er det mulig å skøyte. Hvis man kan det og har skisko som er litt stive. Mine sko er myke. Teknikken er ganske slapp. Men jeg prøver. Etter en stund oppstår et fenomen som kan beskrives som Krampe i Tåballene (KT). Jeg må innrømme at dette fenomenet ikke har vært satt særlig høyt på dagsorden i Norge, men Krampe i Tåballene er ikke til å spøke med. Det er en riktig vond følelse som lett sprer seg bortover langs fotbladene og utover i kroppen og videre over på resten av familien når man kommer hjem.

Klokken 13.25. Midtveis mellom Mikkelsbonn og Sandungen er det et løypekryss der man helt naturlig kan ta av til høyre mot Vestergyllen. I mine glansdager ville jeg ha tatt av her. Jeg gjorde ofte det. I mine glansdager. Jeg tok helt av. Særlig når jeg var forelsket. Men det er i for seg litt usaklig å trekke inn her, når historien handler om å skulle ta av til høyre eller ikke.

For å være ærlig så går jeg rett fram i dette løypekrysset. Å gå via Vestergyllen er helt utelukket, for da ville turen blitt en hel time lengre. 

Dagen etter, når det er blitt søndag, og det om mulig er enda dårligere forhold, da går jeg samme runde en gang til. Jeg kommer til det samme løypekrysset og tenker at jeg kanskje NÅ skal gå via Vestergyllen. Jeg prøver liksom å motivere meg den siste halvtimen før jeg kommer til krysset og har nesten bestemt meg, men oppdager til min forbløffelse at jeg går rett forbi. På søndag også.

Nå blir det mandag kveld. Det er tredje dag på rad at man har ski på beina. Noen vil kalle det en 51-åring med dødsangst. Jeg kaller det skitur. Det koker som sagt av barn på Vestmarksetra. De er på lykkelig skitrening og er fra to, tre år gamle og opp til 10-12 år. Absolutt ingen av dem legger merke til at det regner. At det er stup mørkt og tåke og råttent føre. De bare suser av sted. Alle sammen.

Selv tar jeg fatt på en slags labbing. Jeg ser ut som en bjørn som har kommet ut av hiet ved en feiltakelse og som nå prøver å finne veien hjem. Jeg går i retning stedet der jeg kan velge å ta av til Vestergyllen. Jeg mener at alle fortjener tre forsøk. Alle gjør jo det.

Klokken 07.45. Tirsdag morgen. Det er syv plussgrader. Syv. I slutten av februar. Jeg har båret skiene opp på loftet og løftet frem sykkelen. Jeg lyser fred over denne vinterens minne.

Smørebuss gies bort på finn.no



Den norske smørebussen gies bort på finn.no. Det er Oslo-mannen Lars Moe som har tatt affære å lagt bussen på Finn.


-Dette er en tragedie, sier smøresjef Knut Nystad til TV2.

For interesserte kan vi opplyse om at det dreier seg om en 110 kvadratmeter buss fullstappet med ski og smøreteknologi. Dette er et såkalt svartlakkert monster av en trailer, i følge Teknologisk Ukeblad.

Hvis du er interessert i å overta bussen, så kan man friste med 110 kvadratmeter som er fordelt over to etasjer. Den norske smørebussen er større enn mange leiligheter. Den er konstruert slik at fire deler kan trekkes ut i første etasje og taket heves. Du vil også kunne ta i bruk nødstrøm fra eget aggregat. Bussen har vannbåren gulvvarme og eget kjøkken. Det er dessuten eget støvavsug for å fjerne helseskadelige partikler. Bare innholdet er verdt fem millioner kroner i følge Dagens Næringsliv. Bergens Avisen (BA) melder at bussen skal være "Idiotsikker".

Mens bussen er lagt ut på finn.no har stafettgutter og jenter fra Sotsji lansert slagordet "Slå ring rundt smørerne". Det er uklart hva som menes med dette. Først tenkte jeg at det kan dreie seg om en slags hyllest til korrupsjon, at man vil hedre alle former for smøring, men så kom jeg til å tenke på "dansen rundt gullkalven". Det dreier seg selvsagt om en form for leikarring.

Dette har å gjøre med at OL skal være en form for lek. Utrolig nok.

Under slike omstendigheter er det absolutt nærliggende å prøve og holde humøret oppe. Man vil derfor foreslå sangen "En bussjåfør, en bussjåfør, det er en mann med godt humør". Den kan med hell synges resten av uka.

I god gammel OL-tradisjon kan man alternativt nynne litt på "En god gammaldags floke". Man kan jo trenge en oppløftende sang hvis man sitter der inne i bussen og prøver å finne ut av ting. 

SISTE:

Vi har akkurat søkt etter annonsen på Finn.no. Det viser seg at da folkene bak Finn.no kom på jobb i dag tidlig så har de tatt affære. De har lagt ut følgende melding på Finn.no:

"Denne annonsen er fjernet av FINN.no. Ta kontakt med vårt kundesenter hvis du har spørsmål angående annonsen".

Vi beklager. Men kanskje du kan ta direkte kontakt med busselskapet og gi dem det glatte lag. Det kan de trenge.

Tapte han gull eller vant han sølv?

10. juli 1912. Olympiaden i Stockholm: Amerikaneren Abel Kiviat er 21 år gammel og har nylig satt tre verdensrekorder. Foran mannen ligger nå 1.500 meter. Det er et løp som skal komme til å ta ham 3 minutter, 58 sekunder og 9 tideler. Det skal bli kjent som "The greatest race ever run".

Britiske Arnold Jackson (21) er en outsider. Han er ikke med på det engelske landslaget, men stiller opp som individuell deltager. Han er en ensom svale. USA har syv løpere i finalen på 1.500 meteren. Amerikanerne kan veksle på å dra. Tre av dem lager en vegg som stenger Jackson. Det er 75 meter igjen til mål. Jackson kommer opp på siden.

Abel Kiviat strutter av selvtillit i det avgjørende øyeblikk. Han er verderekordholder på distansen. Dette kan ikke gå galt.

-Hva i helsike er det som skjer nå, tenker Kiviat.

Jackson kommer som en kule. Han bryter målsnoren et tiendels sekund foran Kiviat, setter ny olympisk rekord med 3.58.8 og blir den yngste som noen sinne har vunnet distansen. Kiviat tar sølv med en centimeter klaring til bronsen. Slik starter et mareritt som skal komme til å vare i nærmere 80 år.

Kiviat ble nesten hundre år gammel. I et avisintervju som 91-åring forteller han at han fortsatt kan våkne, badet i svette, midt på natten og lure på "hva i helsike var det som skjedde i Stockholm".

Du har kanskje fått seks rette i lotto noen ganger. Seks rette er jo bra det. Det kan gi en utbetaling på flere kroner. Eller kanskje du har vært på et intervju til selveste drømmejobben. Kanskje var det hundrevis av søkere. Da er det jo ganske bra og bli satt opp som nummer to.

Det viktigste er jo som kjent å delta. Det er noe alle barn får høre i Norge. De får også høre i fullt alvor at julenissen finnes og at det norske landslaget i fotball en dag kan komme til å kvalifisere seg til et VM-sluttspill.

Det tar bare noen tideler av et sekund å bli veldig skuffet. Men det er jo litt surt og skulle leve med den følelsen i 80 år. Nå kan det jo tenkes at Abel Kiviat var en helt spesiell fyr. At han ikke hadde så lett for å glemme sine nederlag. Det kan tenkes det. Selv har jeg nylig gått på et par alvorlig smeller i spillet "Risk". Jeg er blitt herjet med av min nærmeste familie. På det groveste. Se egen petit om dette. Man kan ikke la slike resultater bli stående. Av foran nevnte grunner. Man må ta hensyn til alderdommen. Jeg vil derfor varsle omkamp.


Arnold Jackson bryter målsnoren fulgt av Abel Kiviat (i midten) under olympiaden i Stockholm i 1912

Baksiden av medaljene


Hva gjorde Snehvit da hverdagen kom og prinsen satte seg foran TV-en for å drikke øl og se sport på TV?


Jeg har nettopp funnet et bilde på nettet som avslører hvordan det gikk med Snehvit. Dette er viktig. Jeg er tilhenger av å vise baksiden av medaljen. Og jo flere medaljer desto mer å vise frem, mener nå jeg.

Det er derfor nærliggende å fokusere på den i Norge som har flest medaljer. Nå vil jeg sikkert bli kritisert for å fokusere på Marit Bjørgen så ofte jeg kan, men det får så være.

Noe av det jeg husker best er Marit Bjørgen som vinner fire gull under VM på ski i Oslo i 2011 og at halve byen møter opp for å hylle henne. Millioner av mennesker deltar i jubelen via TV. Berømmelsen strekker seg utover og utover og dekker hele verden som et magisk teppe som bølger og glitrer i blitslampene. Dette svever av sted som tryllestøv og gir høye luftige følelser av at Marit Bjørgen lever et liv sammen med filmstjerner eller prinser og prinsesser. Det er sikkert en verden med mye solskinn. Det er sikkert svært maskuline og vakre sikkerhetsvakter. Sportsbiler. Overdådige omgivelser. Kanapeer til frokost. Champagne til lunsj. Sånn er det nok.

En junidag kjører jeg gjennom et temmelig nedkjølt landskap, plaget av regnvær og sur vind som rutinemessig kommer sidelengs i bølger av depresjon og intensitet og fyller Midtre Gauldal kommune med mismot. Som en gråhvit vegg av våt elendighet henger været over veibanen som slynger seg smal, svingete og dårlig vedlikeholdt fra Støren til Røros.

Jeg kjører sakte mot et tettsted som heter Rognes. En gang var her dagligvarer, baker, frisør, postkontor og mye annet som yrte av liv. På bensinstasjonen har prisen på bensin stanset på to kroner og ti øre literen på pumpene som ingen har tatt seg bryet med å fjerne. Mange av husene står livløse med vegger som tiden har skurt grå og med tomme vinduer som stirrer mismodig på deg.

Da ser jeg henne komme. En enslig svart prikk som vokser seg større og større. Kraftige stavtak presser kroppen fremover. En stålfjær av muskler og vilje. Den aller, aller beste i verden. Hun jager av sted langs den smale bygdeveien. Tungtrafikk og personbiler legger seg så vidt ut for å passere i en brølende vegg av vann.

Jeg tenker at hadde dette vært i et hvilket som helst annet land, i et annet land som hadde en verdensstjerne, så hadde det sikkert vært en hale av følgebiler. Sikkerhetsvakter. Beskyttelse så lang som det bare var fysisk mulig å få til. Man hadde kanskje sperret av hele veien. Men ikke her. Ikke i Norge. Marit Bjørgen går på rulleski. Alene.

Nede på nærbutikken på Støren er det en oppslagstavle. Folk kan henge opp lapper. "Kattunger gis bort". "Bjørkeved, 50 kroner sekken". "Noen som trenger barnevakt?". Slike ting. Her henger det også et lite bilde av Marit Bjørgen. Hun har skrevet enkelt med tusj på bildet: - Takk for støtten!

Nå fryser Norge til. Man kan bli helt nedkjørt av all kulde og mørke som skal knuge landet i mange måneder fremover. Tenk da på gleden: Det vil komme en Marit Bjørgen. Det vil alltid det.



Å sykle ut i verdensrommet


-Nå ligner du bittelitegrann på Lars Monsen, sier min datter Frida. Den gode, stolte følelsen varer i flere sekunder. Helt til jeg runder hushjørnet.


Det er en ikke helt tilfeldig fredag kveld i september. Kona ser "Nytt på Nytt" på TV. Frida spiser potetgull og drikker Pepsi Max. Mørket og regnet der ute er ikke så veldig fristende å begi seg ut i. Jeg pakker alt for mye vekt opp i en sykkelveske. Det skal komme til å straffe seg.

Tidligere på dagen har jeg vært inne på webben til Bergens Tidene. Avisen har et web-kamera oppe i fjellet. Jeg prøver å finne ut om det ligger snø på veien der oppe. Det er jo ikke verdens glupeste ide og sykle på sommerdekk hvis det er snø. Men så er jeg ikke så glup, heller, da, hvis jeg skal være helt ærlig. Jeg tar sjansen. Jeg har jo aldri dødd før. Det går sikkert bra.

Utenfor huset vårt på Høvik starter virkeligheten. Den er ganske stor og våt. Klokken er halv ti om kvelden.

Jeg har en stor sekk på ryggen og to sykkelvesker. I det jeg forlater gårdsplassen hører jeg en ekkel spjonglyd. Det er strikken på en av baggene som ryker. Jeg må derfor fullføre resten av turen med en veske hengende på styret. Det gir katastrofalt dårlig balanse. - En bagatell, sier jeg tøft til meg selv og sykler innover mot Oslo sentrum. Jeg er en slags selvkomponert villmann. Tøff i trynet. For anledningen.

Noen få kilometer senere, på Lysaker, kommer jeg til å tenke på at jeg har glemt hyttenøkkelen. Det er jo litt pinlig å ringe kona. Ekte villmenn ringer ikke kona. Men jeg har ikke noe valg.

Kona kniser. Hun nevner Lars Monsen hun også, men på en litt annen måte enn det Frida gjorde. Noen minutter senere kommer hun kjørende til Lysaker. Hun gidder ikke å gå ut av bilen. Hun bare rekker meg nøkkelen ut av vinduet, vinker og kjører sin vei. Jeg tror hun skal hjem å kose seg med en flaske rødvin og en hel del sjokolade. Kanskje fyre på peisen.

På Oslo S. treffer jeg Anders. Han har lånt sykkelen til faren sin. Det skal komme til å straffe seg. Klokken er litt over 11.00. På toget snakker jeg litt om briten Robert Falcon Scott som forberedte seg til sin ekspedisjon. Scott hadde planer om å bli det første menneske på Sydpolen. Derfor dro han til Finse for å trene.

Anders og jeg kommer til Finse klokken 04.15. Midt i natta. Det er ikke så veldig mange andre som går av toget på denne tiden av døgnet. Perrongen ligger øde. Jeg vinker til Bergens Tidenes web-kamera. Verden kan følge med på vår ekspedisjon på internett. Vi er 1222 meter over havet. Det er fire minusgrader. Eventyret venter.

Den lille grusveien ut fra Finse stasjon snor seg som en magisk tråd vestover. I det vi runder første sving forsvinner lysene fra Finse. Det er ikke et vindpust. Stjernehimmelen er intens. Det er som å sykle ut verdensrommet. Du kan se hvorfor vår galakse kalles Melkeveien. Du kan se det hvite mellom stjernene. Krystallklart. Vakkert. Uendelig stort. Det er Jeg, Anders og universet. Svære greier.

Det er en ganske fin følelse å sykle i universet. Jeg nyter å være der ute. Følelsen er berusende og fri. Jeg er en del av evigheten. Dette varer en stund. Ca en halv time. Da, plutselig skjer det noe.

Det ser ut som om Anders tror han er blitt en mus som løper på en tredemølle. Gutten tråkker som en gal på pedalene, men hjulene går ikke rundt.

- Også Scott feilvurderte utstyret på sin ekspedisjon, sier jeg, mens vi leier syklene våre tilbake til Finse. Det blir en tapt time. Det er litt surt. Men vi er jo utrolig unge. I alle fall så er Anders det. Så dette går bra. På Finse treffer vi en fyr som driver og baker brød på hotellet. Mannen tar i mot sertifikatet til Anders som et slags pant. Dermed kan vi fortsette turen på en leiesykkel. Der kan du se. Vi klarer det utroligste.

Grusveien eller Rallarvegen, som den kalles, stiger noen hundre høydemeter. Det er fortsatt stup mørkt når vi treffer snøen.

Når folk uten armer og ben kan klatre til topps i fjellheimen sammen med Lars Monsen, så kan vel jeg takle noen kilometer med snø på sykkel. Men den som har forsøkt å sykle i snø med stor sekk på ryggen og en sykkelbag på styret vet at det fort kan bli litt ugreit. Jeg har dog lært meg til å falle riktig. Jeg liksom ruller rundt når jeg faller av sykkelen. Det ser ganske idiotisk ut. For jeg faller i sakte kino. Og ruller rundt. Helt uskadet. Det skjer to ganger. Lars Monsen ville vært stolt av meg. Jeg kunne sikkert også vært på Skavlan og demonstrert hvordan jeg ruller rundt. Det er bare et forslag.

Slik kommer vi til Vestlandet. Det første morgenlyset glir fra blåsvart til rosa. Utsikten er eventyrlig. Klokken er bare syv om morgenen og vi har levd et liv. Der snøen slutter suser jeg nedover bakkene og brøler ut gleden. Let the Good Times Roll.

Glommas sinteste mann


Å si at det skummer rundt munnviken er å ta hardt i. Men Vestensen er en sinna mann. Trolig er det få langs Glommas bredder som har mer aggresjon på lager.


Naturen i Østerdalen er mangfoldig. Folk er både blide og ganske sure. Vi skal straks til helgens ganske spennende eventyr, drivende i rare farkoster nedover Glomma. Men først må vi ta en stopp ved boken "Etter ørret med stang og snøre" av Knut Rom fra 1967, på Cappelen forlag.

Knut Rom er nemlig en ivrig tilhenger av det såkalte enkle friluftsliv i Norge. Han har skrevet en rekke direkte instruerende bøker om dette. Man trenger nesten ikke hjelpemidler for å fange en ørret, mener Knut Rom. Fridtjof Nansen sa noe av det samme: - Gi meg to March Brown (fluer) og en pakke fyrstikker så vil jeg overleve på fjellet en hel sommer.

Personlig føler jeg at jeg har sviktet Rom og Nansens idealer. Jeg føler dette, mens jeg står og ser på at Olav prøver å få alt utstyret vårt inn i sin store bil. Den blir proppfull. Vi skal jo tross alt fiske i Glomma i flere timer. Da må vi jo ha litt utstyr. Ekte mannfolk har det. Utstyr. 

Jeg har sist uke kjøpt en flunkende ny bellybåt. Det har Anders også, mens Olav har sin gamle. Vi har tykke vadebukser opp til livet, svømmeføtter og redningsvester, pumper, stenger, sneller, håver (festet til kroppen med en hoppestrikk), matpakker og drikkeflaske, ekstra klær, lappesaker, og sykkel på taket av bilen, slik at når vi har driftet mange kilometer nedover Glomma kan Olav sykle opp igjen og hente bilen.

Dette er en veldig god plan. Vi har hatt denne planen i flere år. Hver gang vi har kjørt gjennom Østerdalen har vi sett lengselsfullt bort på Glomma som har noen av landets beste fiskeplasser. Denne helgen skulle vi realisere drømmen.

På nærbutikken hvor vi kjøper fiskekort sitter en kar og slurper kaffe og forteller at det har vært det beste harrfisket i Glomma på 30 år. Dette får stemningen til å stige. Vi løper ivrige ned til bredden og setter bellybåtene våre ut på vannet. Jeg er ikke helt ulik, andungen Kvakk Kvakk der jeg driver nedover. Jeg er også i godt humør, for jeg fikk en liten harr på første kastet og Anders fikk en liten ørret. Dette lover godt.

I det første stryket løsner festet på den ene svømmefoten. Grøss og gru. Jeg må derfor legge til i en slags havarilomme, (bakevje) og improvisere en form for knute og håpe at dette skal holde resten av turen. Noen timer senere får jeg en stadig mer avslappende positur. Det har å gjøre med at luften ganske langsomt siger ut av ryggstøet. Det viser seg nå at proppen har gått opp. Man blir veldig rød i trynet av å stå på et skjær i Glomma og prøve å blåse opp et ryggstø med munnen, men ekte mannfolk gjør slikt. De gjør det.

På det samme stedet er det en veldig stor fisk som slår etter Anders og meg med halen sin, så derfor må vi tilbringe en så konsentrert halvtime på stedet at Anders blir helt dehydrert og stiv i nakken. Det er forøvrig ganske harde vilkår denne helgen med stekende sol og lite vind som kunne virket svalende når man ligger slik og driver gjennom landskapet i en slags flytende lenestol.

En time senere blir jeg meget opphisset av at Anders kan fortelle at Olav har mistet en fisk som var like stor som en bever. Men når jeg noe senere kontrollerer denne opplysningen med Olav, så viser det seg at kommunikasjon er vanskelig, oss bellybåteiere i mellom. Det var ikke en fisk så stor som en bever. Det var en bever. Og den var ikke på kroken. Den bare slo voldsomt med halen. Sånn. Nå er den misforståelsen oppklart.

På slutten av dagen er reisen over og vi går i land på en gressbakke. Planen er å krysse denne og komme oss opp til riksveien. Det vil ta noen få minutter. Men nå kommer mye aggresjon løpende. Det er Vestensen som bor på stedet og som helt korrekt opplyser om at vi er på privat grunn.

Jeg står øst for Vestensen og ser på mannen. Han er kledd i en slags selvkomponert bunad, hvit og pen skjorte, samt et svett oppsyn under langt bølgete hår som hadde passet perfekt i kolonitiden. Nå vifter godseieren med armene.

Olav prøver å virke beroligende. Han forteller at vi prøvde å knakke på døra litt tidligere på dagen for å avtale at vi skulle gå i land her, men at det ikke var noen hjemme. Vi skal dessuten ikke bruke mange sekundene på å forsvinne. Disse ordene preller helt av på Vestensen. Han mener at vi er det frekkeste han noen gang har opplevd. Dette opplyser mannen om hele tre ganger.

Jeg står og vurderer om jeg skal spørre Vestensen om han har lyst til å by oss på en kopp kaffe, men jeg psyker ut. Jeg tørr rett og slett ikke. Sportsfiske er som man forstår mye mer komplisert enn Knut Rom vil ha det til.

#Glomma #ørret #harr #fiske

En sommernatt på Krokskogen

Dette hendte i de dager da vi lå inne i Nordmarken og peste i varmen og klaget i vår arme nød over at fisken slett ikke ville bite.

Den som en gang har vandret en sommernatt på Krokskogen vil huske det i resten av sin levetid. Når det lille skogstjern ligger i dampende mystikk i skumringen. Når skogen marsjerer tett og mørk. Når de ville åser tar deg inn og hvisker sine sanger. Kanskje er det bare vinden som forteller en historie når den stryker over myrene. Kanskje er det ekkoet av de tusener av år som gikk før deg. Det er i slik en natt at alt kan skje.

Dette hendte i de dager da min venn Pål og jeg var langt yngre enn vi er nå. Vi lå slik med håp om gode fangster ved et langstrakt vann. Vi hadde hørt historier. Vi hadde våre drømmer. I mørket kunne vi også høre plaskene, når den ene grove ørret efter den annen var oppe og snappet en flue. Men alt hva vi kastet. Og alt hva vi strevde. Like forbannet lite var der at hente.

erindrer ikke jeg hvem som først fikk ideen. Det kan ha vært meg. Det kan ha vært Pål. Vi ble dog ganske hurtig enige om at når den kjølige natteluft kommer sigende vil den først komme til de høyereliggende små tjern. Det vil da kunne være klokt å befinne seg ved et av disse.

Vi studerte kartet i en liten evighet. Nordmarken er så spettet med blå muligheter at en stakkar kan bli både svimmel og helt alminnelig forvirret. Det var da Pål løftet en skjebnens pekefinger. Den sto og dirret i luften et øyeblikk. Jeg kan huske fingeren godt. Den var flekket av bringebærsyltetøy.

Pekefingeren ble plantet resolutt på et punkt i kartet. Dit skal vi.

Vi la i vei, kan jeg erindre, på en strabasiøs ferd der ingen stier fantes. Vi gikk slik og samtalte om livet og døden, kjærlighet og sportsfiske, slik vi pleide. Det som da lett kan hende er at bena velger seg den vei der er lettest å gå. Hvis et lite dalsøkk svinger mot venstre, ja, så går vi mot venstre. Helt umerkelig.

Det varte. Og det rakk. Lengere enn langt. Svetten rant. Men så, efter noen timer med anstrengelser kommer vi frem til et vann som bare må være svaret på våre innerste lengsler. Vi sitter og ser ned på det fra en åsrygg. Vannet ser ganske fint ut. Det er riktignok ikke så rundt som det vi hadde sett for oss. Dessuten ligger det to små skjær midt i vannet som ikke er tegnet inn på kartet.

Men disse to skjærene er veldig små. Det blir Pål og jeg enige om med det samme. De er så små at kanskje de som laget kartet ikke fant det bryet verdt å tegne dem inn. Eller kanskje vannstanden har sunket i den tørre sommer. At det er derfor vannet ikke ligner mer på det vi var på vei til. Men det må da være riktig vann. Efter alt slitet, så må det det.

Vi går ivrige ned lia. Da, meget overraskende, oppdager vi en bilvei. Og når vi følger veien noen meter oppdager vi bilen vår. Den sto akkurat der vi satt den fra oss for to timer siden.

Efter denne historien er det all grunn til å sitere følgende:
"Hvilket som helst fjols kan mestre en krise,
men det er det daglige livet som tar knekken på en."

(Thorvald Steen, forfatter )

Selvtillit basert på dårlig sprett



Min far skar lommepengene ned til et nivå som gjorde også ord fattige. Men mannen var kreativ. Han la sponplater på spisebordet i stua slik at vi kunne spille bordtennis. Det skulle få langtrekkende konsekvenser.


Vi skal til Kristiansund på 1970-tallet. Jeg går på Langveien ungdomsskole. Her er jeg så heldig å gå i klasse med en kar som heter Geir. Geir er dårligere enn meg i bordtennis. Det er en egenskap jeg setter pris på. Siden jeg bor like ved skolen kan vi løpe hjem i storefri å spille. Vi løper hjem ganske ofte.

Slik blir jeg rimelig god i bordtennis. Problemet er bare at min far har glemt å følge de internasjonale målene for bordtennisbord. Sponplatene er alt for store. De har dessuten mye dårligere sprett enn det man kan få kjøpt i butikken. Selvtillit på sviktende grunnlag er farlige saker. Selvtillit basert på dårlig sprett skal du vokte deg vel for. Særlig hvis du har en lei tendens til å være stor i kjeften.

For å gjøre en vond historie kort: På proffe bord var jeg utrolig dårlig. Jeg klarte ikke å justere kraften. Jeg slo for hardt. Alt for hardt. Det er en gammel sponplateskade, pleide jeg å si. Jeg la bordtennis på hylla. En stund.

Men så, i midten av 1990-åra, i voksen alder, skulle jeg reise til Afghanistan som informasjonssjef i en bistandsorganisasjon. Afghanistan er et lukket land med kriger og miner og mye farlig greier. Etter flere dagers farlig ferd kommer vi frem til en liten landsby oppe i fjellene og får overnatte på en stasjon drevet av Kirkens Nødhjelp. Vi blir tatt i mot sent på kvelden av sjefen på stasjonen, en afghaner som snakket svensk.

Mannen er to meter høy, stor og sterk og meget sinna. Det har seg nemlig slik at noen har stjålet stasjonens ambulanse og nå har han innkalt alle de eldste i området til et oppvaskmøte. Vi sitter i en sirkel på et teppe på gulvet. Det drikkes store mengder grønn te. Tiden går. Sakte. Det blir ikke sagt noe særlig. Noen høflighetsfraser av og til. Men ellers er det helt taust. Etter en times tid kremter sjefen og tar ordet:

- Jeg vil si bare en ting. Hvis ikke ambulansen er tilbake i morgen, så slår vi av strømmen.

Han sa ikke mer. Landsbyen hadde ikke elektrisitet, men noen timer om kvelden slo Kirkens nødhjelp på aggregatet og da ble det strøm å få.

De eldste i landsbyen takket nå for seg og gikk hver til sitt. Noen dager etter kom ambulansen helt mirakuløst til rette igjen.

Men akkurat det vet vi ikke ennå. Den svensktalende sjefen smiler i sitt enorme skjegg og ser på meg. Det er nær midnatt i Afghanistan. Mørket ligger tungt over fjellene.

- Du spiller ikke tilfeldigvis pingis, sier mannen. Det viser seg at afghanere elsker å spille bordtennis. Vi er i et land som for det meste lever omtrent som på Muhammeds tid. Men i bakgården hos Kirkens Nødhjelp har de rigget til flomlys og helt topp bordtennisbord. Nå slår de på aggregatet og vi spiller de morsomste kampene jeg noen gang har vært med på. Jeg taper selvsagt. Men gøy er det. Det jeg prøver å si er; pass på alt du har lært deg. Brått kan det komme til nytte, på de rareste steder.

Senere i livet er det en hel rekke år som kommer og går, som det heter. Internett og Facebook blir funnet opp. En fin ting med Facebook er at gamle klassekamerater kan dukke opp etter for eksempel 30 år. Det er gjerne mennesker, du har hatt null kontakt med, som melder seg. Geir fra Kristiansund er plutselig på nett. Han dropper alle innledninger og går rett på sak. Geir skriver på Facebook:

- Jeg har kjøpt bordtennisbord. Har øvd. Er klar for revansj.

Da vi ville se EM-fotball på Tynset



Spania og Portugal skal spille semifinale i fotball-EM. Vi har høye forventninger. Det er i slutten av juni 2012. Vi er på vei fra Oslo til Røros og jakter stadig mer desperat på en TV-skjerm som vil vise oss kampen.


Dette har sammenheng med at Hans Christian og jeg skal på fisketur og sitter slik og prater og følger dårlig med på skiltingen og kjører derfor feil. 40 verdifulle minutter går tapt. Nå begynner fotballkampen snart. Vi må finne på noe, litt brennkvikt.

Å spørre folk som driver campingplasser er lurt. Campingfolk har god oversikt. Det er min erfaring. Vi stopper derfor på en campingplass og ringer på en knapp som er merket "Resepsjon". Ingen ting skjer. Det er 20 minutter til kampstart. Jeg kjenner at stresset stiger i kroppen som en vond og litt lei følelse. Nå må det da komme noen snart. Jeg går litt frem og tilbake på gårdsplassen. Rådvill. Jeg skal akkurat til å gi opp da jeg ser en godt voksen dame som beveger seg inne i lokalene og som nå kommer rett mot meg. Hun åpner døra og sier:

- Beklager at du måtte vente litt, men jeg satt og dreit.

Damen er litt usikker på hvor man kan finne de beste TV-mulighetene på Tynset, men tipper at "Stasjonen Restaurant og Bar" kan være et en brukbar mulighet. Det er 12 minutter til kampstart.

Vi kjører til stasjonen. Ganske fort. Sjødesløs parkering. Småløping videre. Jeg har såkalt bange anelser. Halsende inn i lokalene. Det er 9 minutter til kampstart. Vel inne tar jeg til venstre. Der, rundt hjørnet, sitter to gubber og drikker øl. De gjør det i stillhet. For øvrig virker stedet fullstendig utdødd. Sannsynligheten for at vi skal få oppleve en folkefest foran TV er ikke overveldende. Jeg er i ferd med å resignere. Det er 8 minutter til kampstart. Innehaveren av "Stasjonen Restaurant og Bar" dukker plutselig opp. Han er en innvandrer som driver stedet med imponerende kone og optimisme.

- Fotball, sier jeg.
- Ja, sier han, bli med meg.

Vi svinger til høyre, åpner en dør, slår på lyset og der, der henger en storskjerm av det imponerende, gigantiske slaget. Hans Christian og jeg utstøter et spontant, kraftig og samstemt brøl. Det er slikt glade folk kan finne på. Det er fem minutter til kampstart.

- Kan vi dessuten få litt øl og pizza, sier jeg.

Det er tre minutter til kampstart. Da er det liksom noe som løsner. På Tynset. Når kampen starter er lokalet nesten helt fullt. Av dette kan man lære at det er ingen grunn til å forhaste seg i Østerdalen.

For øvrig må jeg legge til at kampen ble en stor skuffelse. Den endte 0-0 etter ekstraomganger. Spania gikk videre etter straffekonk. Ronaldo var kraftig oppskrytt.

På bedringens vei

Noen ganger kan ideer som detter ned i hodet være helt utrolig teite. Sett sånn i ettertid. Det vil jeg bare ha sagt.

Det var torsdag kveld sist uke at jeg sto på kjøkkenet og kikket ut på gårdsplassen. Regnet bøttet ned. Det så ganske kaldt og ufyselig ut. Jeg sto slik og tvilte. Lenge. Jeg konkluderte med at det ikke så bra ut. Ikke i det hele tatt. Dessuten er det år og dag siden sist jeg jogget. Det ville sikkert bli veldig slitsomt, så jeg sa til tenåringsdøtrene mine:

-Det er ikke noen vits å jogge når det er så dårlig vær.

Da svarte de i kor med sånn tilgjorte barnestemmer: "Det er ikke noen vits å jogge når det er så dårlig vær".

Det avgjorde saken. Jeg har da litt stolthet. Jeg gikk inn i dypet av klesskapet for å finne en joggedress som det står NHO på, siden jeg jobber der. Det er en ganske ny joggedress. Jeg fikk den for ti, tolv år siden. Men så viste det seg at noen har vært og rotet i klesskapet mitt slik at joggedressen ikke var å finne, ikke noe sted.

- Jeg må nok droppe turen. Jeg finner ikke joggedressen, ropte jeg inn til jentene som satt og så på TV.

Jentene kniste til svar.

Dette fikk meg til å lete med fornyet kreativitet. Jeg fant skibuksa mi med en gang, siden det ikke er så alt for lenge siden skisesongen sluttet. Buksa lå nede i en sekk sammen med noen epler som ikke ble spist på siste tur. Og da tenkte jeg at var sannelig fint at jeg fant disse eplene igjen. Men noen jakke til å jogge med fant jeg ikke. Å bruke skijakka skjønte jeg med en gang at ville se litt teit ut. Men så helt nederst i skapet fant jeg en fin joggejakke i farger fra 1980-tallet som var litt falmet, men som helt sikkert kunne brukes.

Da jeg hadde tatt på meg skibuksa og den mintgrønne og hvite og lyseblå jakka fra 80-tallet, kom Kaja ut og tok mange bilder av meg med mobilen sin. Jeg sa ingen ting. Jeg bare bet tennene sammen og løp ut.

Det var helt korrekt, som jeg hadde sett fra kjøkkenvinduet, at det regnet og var ganske surt ute. Men jeg løp likevel ut porten og hadde fin stil hele veien til jeg hadde rundet første sving der de ikke lenger kan se meg fra huset vårt. Der starter en ganske lang oppoverbakke. På toppen av denne bakken ble jeg veldig andpusten. Derfor slo jeg over i normal gangfart. Akkurat da var det en venninne av Frida som kom forbi. Hun tok bilde av meg hun også. Da begynte jeg å løpe litt til, for at det skulle ta seg bedre ut.

Dette gikk fint helt til jeg kom ned til stien langs Øverlandsbekken. Der traff jeg noen karer på min egen alder som hadde spent fast pulsmålere over sine profesjonelle brystkasser. De hadde spent målerne fast med en slags stropper, mens de forøvrige så nærmeste nakne ut. Det glinset av kroppene i regnet. Dette tok fra meg all selvtillit, så jeg besluttet gå hele den neste motbakken opp.

Etter 25 minutter kom jeg hjem igjen. Jeg var ganske fornøyd med meg selv på den tiden. Det føltes godt å dusje. Men jeg tøyde ikke ut. Det har jeg aldri gjort. Det blir liksom ikke til at jeg gjør sånne øvelser. Jeg vet ikke helt hvorfor.

Neste dag hadde jeg voldsomt vondt i leggmusklene. Den følelsen varte helt fram til lørdag. Deler av helga ble dermed litt ødelagt. Kona var bortreist så jeg fikk ikke noe trøst eller særlig med positiv oppfølging. Nå er det mandag og litt penere i været. Jeg er på bedringens vei. Ville bare si det. Ha en god uke!

Ambulerende horehus

De er mange. De er intense. De sykler uten truse.

Som mange vil forstå er det slett ikke lett å være et ekte mannfolk på vei til jobb. Man må kanskje ha på seg en kondomdress som klemmer seg så tett inntil kroppen at det hele ser ut som et ambulerende horehus.

Den alminnelige norske bluferdigheten syklet tidligere rundt i vadmel og nikkers eller kanskje en pjekkert som uhyre sjelden ledet til forlegenhet. Herrene kunne gjerne røke snadde eller sigar på veien. Det var mye idyll på den tiden. Birken var ennå ikke oppfunnet. Det var en hel del fred og harmoni i Norge.

Jeg er særlig opptatt av strekningen fra Asker til Aker Brygge, også kalt Tour de Finance. Få steder sykles det med større forakt for døden enn her. Et særlig farlig sted er sykkelbrua som strekker seg fra Lysaker-lokket over elven og rett ut i en hardt trafikkert vei. Her kommer jeg på vei mot byen. Jeg ser mannen komme mot meg i høy fart. Jeg nøler. Jeg gjør det. Jeg har dessuten hverken kondomdress eller andre tegn på profesjonalitet. Jeg vet ikke helt om jeg skal la mannen passere på høyre eller venstre side. Jeg er en vinglepetter. Mannen må derfor bremse opp. Han mister fart. Reaksjonen kommer av full kraft: ? Din helvetes satan, skriker mannen.

Allerede en halv time senere har jeg summet meg såpass at jeg har begynt å tenke på et kjapt og kult svar som jeg kunne ha slengt tilbake og som sikkert hadde vært helt suverent i flere sekunder, med mindre jeg hadde blitt slått rett ned, som er et åpenbart alternativ.  Etter dette har jeg fått et anstrengt forhold til kondomdressene. Mange er for øvrig i nasjonalfargene til land som Italia og  Frankrike. Enkelte har Crédit Agricoles logo på rompa. Noen markedsfører sin egen arbeidsgiver. Dette gjør de uten truse.

Man har betydelig innsyn fordi kondomdressene er så godt som gjennomsiktige. Hvorfor det må være sånn er ikke godt å si. Å forstå det maskuline kan dessuten kreve sin mann. Det blir vel litt som å spørre hva sex er. En ekspert på feltet Berthold Grünfeld har oppsummert dette ganske bra: ? Sex er som regel et spørsmål om fantasi og friksjon.

Juks og forbannet juks

 

Vi nærmer oss nu den tid på året da ivrige herrer går inn i sin garasje og samvittighet for å finne ut hva de skal drive riktig meget med i sesongen som snart starter. Ofte er svaret golf.

Etter å ha kikket over utstyret i garasjen og funnet en rekke muligheter for forbedringer gjennom å kjøpe nye og mye dyrere køller, vil herrene i beste fall informere sin nærmeste familie. Det er jo det man skal. Ikke bare i rasfarlige områder av påsken, men ellers i livet også. Hvis du sier i fra om hvor du har tenkt deg, er det en mulighet for at du har noe å komme hjem til. I alle fall hvis du sier i fra noen uker i forveien og kona er sånn noenlunde tolerant anlagt. Fra naturens side. Da kan det gå bra.

Dette snakker jeg med min venn Jean om. Jean har de siste ukene vært helt elektrisk av spenning. Is og snø har tint. Greener har tørket. Denne helgen er det sesongstart. Det er bare et problem. Jeans faste golfvenn kommer til å jukse. Han er verdens triveligste kar. Hyggelig og omgjengelig. Men han jukser. Hver gang. Det er ikke til å holde ut. Og det er helt umulig å snakke om. Golf er en sport fylt til randen av pinlig berørte og meget tause menn.

Før vi går videre i den historien må jeg få innrømme at jeg ikke spiller golf selv. Men jeg er interessert i lidenskap. I alle varianter. På generelt grunnlag.

Mitt første møte med golf var filmen "Goldfinger" der James Bond spilles av Sean Connery. Goldfinger har vært uheldig med et slag, og både han og en massemorder av en caddy leter iherdig i busk og kratt. Siden de ikke finner ballen tar de frem en ny og later som de har funnet den riktige.

- He's cheating, sier James Bond.

- How do you know, sier caddyen til James Bond.

- That?s not his ball.

- How do you know?

- Cause I`m standing on it.

Det er mange rare regler i golf. En sier at hvis man slår en "Hole in one", så må man spandere champagne på alle som er tilstede i klubbhuset. Dette kan man tegne en forsikring mot (dyrt). Alternativt kan man droppe å gå innom klubbhuset på vei hjem (billig).

Noe annet som kan skje er å slå en øl-ball. Det vil si at man står på herrenes utslagssted (herretee) og ikke klarer å slå ballen forbi utslagsstedet for damer (dametee). I så fall må man spandere en øl på alle som er til stede.

De gjerrigste gutta vil i en slik situasjon foreslå at man tar en "Mulligan". Det betyr at man sier seg villig til å glemme hele slaget. Rett og slett stryker det fra hukommelsen. Golf er en sport som krever en slags fleksibel demens. Man slår reglene av og på. Livet er sånn.

En teknikk er å pakke golfballen inn i et lommetørkle i en lomme med hull i. Når man så opplever at ballen man slo har landet på et håpløst sted eller er søkk vekk, og man risikerer å miste slag og distanse, da er det en mye bedre løsning å finne seg et godt sted å pusse nesen. Når man tar frem lommetørkleet vil ballen trille på innsiden av buksen og ut på gresset, og gjerne legge seg på et perfekt utslagssted.

-Når vi spiller i golfsimulator om vinteren så kan ikke min venn jukse og da er vi like gode, men om sommeren ligger han ti i handicap lavere enn meg. Har du først begynt å jukse så er du tvunget til å fortsette, forteller Jean.

- Jeg er glad jeg ikke driver med golf, men holder meg til sportsfiske, sier jeg.

- Det jukses i sportsfiske også, sier Jean.

- Hvordan da?

- Da jeg bodde på Hamar, for noe år siden, var det en stor konkurranse med flotte premier. Vi dorget på Mjøsa og det gjaldt å få mest og størst ørret. Han som vant ble like etterpå avslørt. Det viste seg at mannen hadde vært hjemme i fryseren og hentet en stor ørret fra året før. Den var ikke helt tint.

-Hva skjedde med mannen?

-Han måtte flytte fra Hamar.

Å unngå total-havari

Det skal jo bare en liten detalj til før en hel søndag er truet av totalhavari. Det er dessuten slett ikke lett og både være mann og skulle holde orden på kone og barn og alt det andre som følger med.

Når man nå skal fortelle en historie fra virkeligheten som er helt sann og ikke overdrive på noen som helst måte, kan det være praktisk å vite at dette skal handle om min venn Pål. Han er en alminnelig småbarnsfar fra Bærum som har de beste intensjoner. Han vil alle vel. Det må sies, sånn innledningsvis, slik at man ikke senere i historien skulle få et helt feil inntrykk av mannen.

Pål lever i et slags kvinnekollektiv som i uredigert rekkefølge består av Liv Unni (Kone), Lea (Datter) og Tøsse (Golden Retriever). Dette er en gjeng som for et utrenet øye kan virke noe ukoordinert hva gjelder logistikk og overordnet planlegging av daglige gjøremål. Å ta en søndagstur fra Bærum til Varingskollen Alpinsenter i Hakadal nordøst for Oslo kan derfor bli en utfordring. Man vil i det følgende få advare mot sterke scener.

Det er jo slik her i livet at først må man stå opp. Deretter er det frokost og en masse som skal finnes frem av superundertøy og hjelmer og riktige skistaver og briller og akkurat passe tykke sokker slik at ikke støvlene blir for trange, og kanskje også en hals av fleece som er fin til å trekke opp foran munnen når det er over ti minusgrader ute og man skal suse gjennom vintereventyret i Hakadal.

Når man så har kjørt en trekvarters tid med bil og kommet frem til Hakadal og stablet alle deltakerne ut av bilen, kledd på dem og skaffet heiskort og i det hele tatt er klar til å begynne å stå på ski, så kan man komme til å måtte lete gjennom hele bilen en rekke gnager, bare for å oppdage at far har glemt sin egen boblejakke hjemme.

Det er som sagt ti minus grader. Å kjøre hjem igjen er helt utelukket. Å kjøpe en ny jakke på en søndag i Hakadal kan også ble krevende. Dette skjønner Pål helt av seg selv. Derfor går han rett bort til de som driver Varingskollen Alpinsenter. Gjennom vinduet kan han se at det henger opp til en flere jakker langs veggen. Om han kan få låne en slik i noen timer?

? Dette forslaget, som er konstruktivt fremsatt, er personalet veldig negative til. De er direkte avvisende. Bare fordi at det med store bokstaver står Varingskollen Alpinsenter, SERVICE, skrevet på ryggen av jakkene, så er det helt umulig for såkalte vanlige mennesker å ha på seg en slik jakke. Ja, sånn kan det gå, i verdens rikeste land, som de pleier å si i spørretimen på Stortinget, når de ikke får viljen sin.

Pål på sin side, har vokst opp med mye privat initiativ og pågangsmot, og løper nu tilbake til sin bil og for å lete etter en såkalt nødløsning. Det er da han oppdager at kona har lagt ut et såkalt saueskinn i bilen. Det ligger lett henslengt i baksetet. Skinnet lar seg tulle rundt hele overkroppen, og får, på imponerende vis, plass under skjorta. Med nød og neppe kommer saueskinnet på plass, men det går. Når skjorta kneppes igjen, så stikker det til og med opp litt pels på en tøff måte i halsen, slik at det ser ut som om Pål har fått voldsomt mye og veldig mandig hår på brystet.

Dermed går de neste timene i bakken ganske bra. Pål fryser ikke og er godt fornøyd. På tampen av dagen treffer han en gammel kjenning i heisen. De prater om løst og fast. Det er jo en stund siden sist de så hverandre. Det er tydelig at kompisen har lyst til å spørre, om hvorfor skjorta buler så voldsomt, men det kommer litt nølende når han til slutt sier: ? Har du lagt litt på deg, Pål?

Sjokkerende vondt

Dette er sjokkerende vondt, tenkte jeg, der jeg lå og gråt som en haug med forslåtte kroppsdeler spredd utover ei steinrøys av en vei i Vestmarka på lørdag.

Når jeg våkner en lørdag morgen  om høsten tenker jeg straks på om det kan la seg gjør å sykle inn i marka for å lete etter sopp. Å sykle er lurt, for da kommer jeg så langt inn i marka at det er mindre sannsynlig at horder av østeuropeere og andre har gått som støvsugende blekkspruter gjennom skogen og fjernet alt spiselig på sin vei.

Noe av det første man bør vite om skogen er at den ikke stopper noe særlig lyd. Hvis man for eksempel er to veldig nære venninner, som er ute og går, og den ene er i ferd med å kreve skilsmisse fra mannen sin på grunn av utroskap, så er det slett ikke særlig lurt å brette ut alle detaljer. Det kan jo for eksempel sitte en sopplukker (meg) like i nærheten. Man vil da få med seg det meste, og brått få et dilemma som kommer nærmere og nærmere.

Slik blir det helt naturlig å plutselig kaste seg langflat i lyngen bak en liten tue. Man gjør dette for å slippe å hilse på to kvinner, som på sin side slipper og forstå at all intimiteten og privatlivet som de har brettet ut den siste tiden er blitt lyttet til.

Når man ligger slik i lyngen så kan man jo likevel komme til å bli oppdaget. Det vil da se direkte mistenkelig ut at man ligger slik og vrir seg, men jeg kom liksom ikke på noen bedre løsning i farten. Jeg ble for øvrig ikke avslørt. Venninnene gikk forbi med få meters klaring. Men nå er jeg altså grundig informert om at det lever en mann i Asker og Bærum som vil få en tøff beskjed denne uken.

Etterpå skulle jeg sykle ned Gupu-veien, og det gikk jo brukbart helt til jeg var nesten fremme ved Semsvannet. I enden av en lang bakke har bekken vasket ut det meste slik at veien ser ut som en steinrøys. Dette oppdaget jeg alt for sent. Dessuten er jeg en kløne med svært mangefylte evner innen panikk-bremsing. Å bremse med forbremsen er ikke særlig lurt. Jeg sier det gjerne en gang til. Drit i forbremsen. Jeg vet ikke hvorfor forbremsen er oppfunnet. Den fører bare ulykke og elendighet og store smerter med seg.

Etter at jeg hadde stupt over styret og som nevnt lå i en blødende haug og gråt kom det en voksen dame, trolig bosatt i Asker og Bærum, gående rundt svingen. Hun fikk da se meg som lå skadet, på tvers av veien.

Jeg må her innrømme at det fremstår som lite mandig at jeg gråt en skvett. Men det gjorde som sagt fryktelig vondt. Jeg vil også skyte inn at det er ganske vanlig i Norge og i det minste si hei når man møtes i skog og mark. Denne damen sa ikke hei. Hun slakket ikke en gang på farten for å lure på hvorfor jeg lå slik midt i veibanen. Det var null tilbud om plaster, omsorg eller om hun kanskje burde ringe Norsk luftambulanse eller mine pårørende. Damen bare durte rett forbi.

Som man forstår ble jeg på en og samme dag, mens jeg lå rett ut, forbigått av flere kvinner. Da jeg fikk stablet meg på beina og kreket meg hjem til kone og to døtre, og ville vise frem en serie imponerende blåmerker og kutt på eksotiske steder av kroppen, trur du at de da kastet seg over meg med masse empati og et minimum av førstehjelp. Eller trur du at de bare lo?

PS. 1). Nå vurderer jeg å skrive et slags klage-innlegg i Budstikka (lokalavis). Det kunne jo kamufleres som en generell kronikk om forbigåtte menn som gråter og som ikke blir forstått av sin samtid. DS

PS. 2) Da jeg lå i lyngen, mens damene passerte, kom jeg til å tenke på

siste værs av Helene Harefrøken" som går sånn:

Så kommer Jeger Bom-Bom, hei og hi!

Han kommer, ja ? men har flyr rett forbi.

Ris og bær og mose, rødt og brunt og grått,

det er alt han ser, da koser hun seg godt.

Brun over, og grå under

og lyse-lyserød på snuten.

Drama i Flonan

Idar Terje er en nysgjerrigper av det ivrige slaget. Han er som en røyskatt med telefon. Snart her. Snart der. Har du sett noe? Har du hørt noe? Hva skjer? Idar Terje ringer ofte. For å si det mildt.

Nå må man for all del ikke forledes til å tro at jeg misliker Idar Terje. Tvert i mot. Mannen er en kjernekar med et hjerte av gull. Han er vennligheten selv og full av pågangsmot. Mannen skal dessuten ha mye av æren for at Marit Bjørgen er så god på ski siden han trente henne om ung, men det er strengt tatt en helt annen historie som vi heller får komme tilbake til hvis det skulle være av interesse.

Det er en søndag formiddag i juli 2012. Jeg har fisket i fire dager. Jeg har på ingen måte ligget på latsiden. Jeg har stått på. Det har gått nærmest døgnet rundt bare avbrutt av noen timers søvn. Jeg blir mer og mer innbitt. Jeg skal snart reise hjem. Hvis jeg ikke, NÅ, snart, får en laks så er det nærliggende å frykte utvikling av varige svekkede sjelsevner. Da ringer Idar Terje.

Jeg skal akkurat til å brøle inn i telefonen at jeg ikke har sett eller opplevd noe som helst, da jeg isteden blir helt stum. For rett foran meg hopper en gigantisk laks. Laksen er den første jeg har sett på år og dag. Man kan bli ivrig av slikt. Siden Idar Terje tilfeldigvis henger i røret klarer jeg på en eller annen måte å formidle at nå skjer det noe. Idar Terje bekjentgjør at han velger å legge i vei. ASAP.

Det er det med Idar Terje at han bor rett nede i veien. Han kan derfor bedrive en form for spontanfiske når forholdene er på topp. Nå er storlaksen her. Og den er villig.

Noen sekunder senere står Idar Terje ved min side og foreslår at vi skal gå opp til en fiskeplass som kalles Flonan. Det er en dyp høl der laksen ofte stopper.

Stien til Flonan er en klatreetappe med innlagt forventning. For når man er nesten fremme er det praktfull utsikt og med gode polaroidbriller kan man se laks stå på brekket. Ivrig kommer vi frem til det første kastet. Som nesten alltid er det beste.

Idar Terje har fått flere laks i sommer. Det har ikke jeg. Så han gir meg rangen, som det heter. Jeg kaster ut mark og søkke. Søkket er et 30 grams sigarlodd som henger i en egen loddsnor festet til hovedsnøret med en opphengsknute. Dette er en vesentlig detalj som du må merke deg for å skjønne dramaet som snart skal utfolde seg.

På tredje kastet skjer det. Laksen hugger bastant og blir stående å stange i dypet. Idar Terje er en veldig ivrig rådgiver med betydelig frykt for at jeg skal miste årets første laks. Etter en tid kommer laksen inn mot bredden og det nærmer seg klepping. Nervøsiteten stiger. Det er nå man pleier å miste laksen.

Jeg kunne jo ha kleppet selv, men siden mannen tilbyr seg er det vanskelig å takke nei. Dermed får jeg oppleve at i det avgjørende øyeblikk så fester loddsnora seg i kleppen. Faren for at snøret skal ryke er nå overhengende. Idar Terje ser dette. Jeg ser det. Og hva skjer. Jo Idar Terje kaster seg frem og begynner å gnage på snøret mitt med tennene.

Å se en fyr som gnager på denne måten er for meg en helt ny erfaring. Det kan man si. Men dette dramaet gikk bra. Loddsnora kom fri. Laksen tok seg en æresrunde ut i kulpen, men så kunne den snelles inn for siste gang og bringes på land. Jeg har lagt ut bilde på Facebook. Helt tilfeldigvis.

En ulykke kommer sjelden alene

Ting har en lei tendens til å balle på seg. Det ene fører til det andre, kan man si. Og en ulykke kommer sjelden alene. For hør bare.

Dette er en historie fra virkeligheten som er helt sann. Nå vil jeg med en gang få imøtekomme de tvilende sjeler som gjennom årene har beskyldt meg for å juge eller i det minste overdrive litt, og vil derfor forsøke å holde historien i en ganske nøktern tone. Jeg liker dette. En slags forteller-minimalisme.

Først av alt må jeg få presentere Njål som er en gammel venn fra Asker. Jeg traff ham under et dugnadsarbeid i går ettermiddag. Mannen kunne da fortelle om en sykkeltur som startet som alle andre sykkelturer. Men så, på Lysaker, kom han i skade for å kollidere, slik at den ene foten fikk seg en stygg smell.

-Sånt skjer, tenkte Njål og syklet straks videre. Problemet var at foten hovnet mer og mer opp og da Njål var kommet til Sandvika så var det helt umulig å fortsette. Nå var gode råd dyre. Njål gikk derfor inn i første og beste butikk og ba om en bøtte kaldt vann. Det viste seg å være en sportsforretning.

Slik gikk det til at Njål fikk sitte en times tid med foten i en bøtte og vente på at hevelsen (og smertene) skulle roe seg litt ned. Dette høres jo i og for seg ganske uproblematisk ut, men så viser det seg at midt i synsfeltet henger det en kano. Den er av den sammenleggbare typen av merket Ally.

Hvis man er noe over gjennomsnittlig interesserte i friluftsliv og lenge har ønsket seg en slik kano, kan det være krevende å skulle sitte helt stille å nistirre på et flott eksemplar av en Ally-kano. Det endte som det måtte ende. Njål kjøpte kanoen.

I ukene som fulgte måtte Njål humpe rundt på krykker. Men la nå for all del ikke det føre til at man legger noen slags demper på ambisjoner og turglede. Njål med krykker, sønn og kompis dro derfor til Røldal for å bære kanoen på ryggen rett opp fjellsiden og så starte en padletur på tvers av Hardangervidda. Det man dog hadde glemt var å undersøke om det for eksempel hadde vært en sen og kald vår. For det hadde det vært.

Når man svett og forventningsfull kommer opp etter en stri tørn med bæring av kano og en hel del annen bagasje så er det et helt spesielt øyeblikk når man får øye på vannet for første gang. Særlig når det viser seg å være dekket av tykk is.

-Sånt skjer, tenkte Njål, og bestemte spontant der og da at turen over vidda måtte bli utsatt noen uker. Kano og utstyr fikk de begrave og gjemme i en ur slik at det ikke ble stjålet, men kunne tas i bruk ved en senere anledning.

Da Njål, kompisen og en sønn vendte tilbake noen uker senere var det fortsatt is, men nå lot deg seg faktisk gjøre og padle rundt isflakene og på den måten ta seg frem. Slik gikk ferden ganske bra i flere dager. Men nå kom man til en ganske stri elv. Her er det nødvendig å understreke, av hensyn til familiens ære, at Njåls unge sønn insisterte på å gå ut av kanoen og spasere langs bredden. Njål og kompisen hadde for øvrig en form for avtale om at dersom det så ut til å bli litt for heftig så skulle de legge inn til høyre bredd. Eller var det venstre?

Det er det med fosser at de liksom plutselig kan dukke opp. Nå skjedde flere ting i rask rekkefølge. Njåls kompis padlet den ene veien og fikk kastet seg inn mot bredden (som avtalt), mens Njål padlet den andre veien og havnet ute i strykene, slik at han og kanoen fikk utrolig bra fart.

De første sekundene gikk ikke så verst, men da Njål brått fikk øye på fossekanten og den sikre død ble han ganske ivrig på å avbryte ferden. Mannen fikk kastet seg ut og til alt hell sto det en passe stor stein der som han fikk klamret seg fast til. Kanoen dundret utfor stupet og ble smadret mot steinene til en slags haug av forvridde aluminiumsrør og opprevet duk.

Njål forteller denne historien, mens vi sitter og spiser og jeg legger merke til at kona ved hans side ikke sier noe som helst. ? Kanoen ble helt ødelagt, spør jeg.

- Nja, sier Njål og drar litt på det, skotter bort på sin kone før han fortsetter: ? Vi har da godt med tape og lim hjemme.

Sportsreferat

[gallery]

Noe av det første en godt voksen dame gjør når hun kommer helt fra Sørlandet til Bærum for å se på en fotballkamp er å sjekke hvordan det står til med renholdet på de transportable toalettene som står i klokkesvingen, der bortelagets supportere skal sitte.

-Er du ny her, spør snekker Ivar og rekker frem et knusende håndtrykk. Jeg kommer som en av foreldrene til barn i klubben og skal hjelpe til med å avvikle kampen mellom Start og Bærum på Kadettangen i Sandvika, sist søndag.

- Og du da, spør jeg.

- Dette er min 20-ende sesong, sier Ivar.

- Da får jeg følge litt med på hvordan du gjør ting og lære noen knep, sier jeg.

- Det er bedre at du følger med på bjørnejegeren. Her kommer han. Gunnar.

Gunnar har flere overvintringer på Svalbard og har skutt nærmere 100 isbjørner. ? Når en isbjørn kommer stormende mot deg i 60 kilometer i timen gjelder det å holde hodet kaldt, sier Gunnar.

Jeg ser på et par hundre supportere fra Start som kommer veltende inn porten og rett mot oss. To av damene har kraftige overarmer og mye pågangsmot. De går rett bort til de transportable toalettene for å sjekke forholdene. Den største av damene stikker hue ut av døra og roper så høyt hun kan at det er plent umulig å vaske hendene sine der inne. Og dessuten er ikke gulvet vasket noe særlig.

Jeg skotter bort på Gunnar og bestemmer meg for å ta ansvar. Jeg vil jo liksom gjøre et godt inntrykk. Jeg bestemmer meg for å lete etter vanntankene som viser seg å være 20 liters kanner festet med remer under vaskene som jeg får fylt opp. Når jeg så kommer bærende på vanntankene får jeg applaus fra hele Start-tribunen og et anerkjennende nikk fra snekker Ivar så selvtilliten stiger flere hakk.

Før Bærum rykket opp til Adecco-ligaen i fjor pleide det vanligvis å komme 200 slitere for å se kampene. Nå er det et helt annet trøkk. På søndag kom det over tusen mennesker. Bærum har investert i helt nye tribuner og gressmatte og en rekke kreative løsninger. TV-kamera og fotograf må for eksempel heises opp med kran for å komme til topps i TV-tårnet som består av tre kontainere som er stablet oppe på hverandre. Jeg lurer litt på hva kameramannen gjør hvis han blir tissatrengt under kampen, men det fins sikkert en løsning som jeg ikke vet om.

Jeg står rett bak målet og følger kampen. I starten går det slett ikke verst. Bærum leder 1 ? 0 til pause. Her må jeg skynde meg å fortelle at Bærum ikke har vunnet en eneste kamp i år, så det er generell all grunn til bekymring. Men nå øyner vi et svakt håp. Start-fansen er på sin side åpenbart sjokkerte. Det som lå an til en lett match er slett ikke det. Start brenner en straffe og er i det hele tatt slett ikke gode. Jeg følger særlig med på en pent antrukket familiefar som har sitt lenge meget stille på andre rad. I andre omgang reiser mannen seg, hvit i ansiktet. Han har ikke deltatt i noen heiarop. Ikke sunget noen av sangene. Men nå ser det virkelig mørkt ut. Mannen rekker begge armene i været og roper innbitt: -SÅ KOM IGJEN DA START!

Like etterpå skårer Start tre mål.

Humøret er etter dette litt synkende i Bærum kan man si. Det begynner å regne. Vi er i starten av juni, men det er ingen tegn til sommer. Vi fryser. Over høyttaler-anlegget trøster speaker og lover at det kommer nye kamper og nye muligheter her i livet. Start-supporterne går i syngende tog ut av stadion. Fotball er nådeløst.

Med rumpa bar

De er mange. De er intense. De sykler uten truse.

Som mange vil forstå er det slett ikke lett å være et ekte mannfolk på vei til jobb. Man må kanskje ha på seg en kondomdress som klemmer seg så tett inntil kroppen at det hele ser ut som et ambulerende horehus.

Den alminnelige norske bluferdigheten syklet tidligere rundt i vadmel og nikkers eller kanskje en pjekkert som uhyre sjelden ledet til forlegenhet. Herrene kunne gjerne røke snadde eller sigar på veien. Det var mye idyll på den tiden. Birken var ennå ikke oppfunnet. Det var en hel del fred og harmoni i Norge.

Jeg er særlig opptatt av strekningen fra Asker til Aker Brygge, også kalt Tour de Finance. Få steder sykles det med større forakt for døden enn her. Et særlig farlig sted er sykkelbrua som strekker seg fra Lysaker-lokket over elven og rett ut i en hardt trafikkert vei. Her kommer jeg på vei mot byen. Jeg ser mannen komme mot meg i høy fart. Jeg nøler. Jeg gjør det. Jeg har dessuten hverken kondomdress eller andre tegn på profesjonalitet. Jeg vet ikke helt om jeg skal la mannen passere på høyre eller venstre side. Jeg er en vinglepetter. Mannen må derfor bremse opp. Han mister fart. Reaksjonen kommer av full kraft: ? Din helvetes satan, skriker mannen.

Allerede en halv time senere har jeg summet meg såpass at jeg har begynt å tenke på et kjapt og kult svar som jeg kunne ha slengt tilbake og som sikkert hadde vært helt suverent i flere sekunder, med mindre jeg hadde blitt slått rett ned, som er et åpenbart alternativ. Etter dette har jeg fått et anstrengt forhold til kondomdressene. Mange er for øvrig i nasjonalfargene til land som Italia og Frankrike. Enkelte har Crédit Agricoles logo på rompa. Noen markedsfører sin egen arbeidsgiver. Dette gjør de uten truse.

Man har betydelig innsyn fordi kondomdressene er så godt som gjennomsiktige. Hvorfor det må være sånn er ikke godt å si. Å forstå det maskuline kan dessuten kreve sin mann. Det blir vel litt som å spørre hva sex er. En ekspert på feltet Berthold Grünfeld har oppsummert dette ganske bra: ? Sex er som regel et spørsmål om fantasi og friksjon.