hits

Reise

Hvis du skulle dra til Svalbard og ta bare ett bilde

Det er mye alvor i naturen. Det er mye drama i fjell, himmel og hav. Men plutselig kan du se noe helt annet, og begynner kanskje å le høyt. (Foto: Olav Njaastad)

Hvis du skulle dra til Svalbard og ta bare ett bilde. Hva ville du ta bilde av da? En isbjørn? Et reinsdyr? Noe helt vilt?

Svalbard er helt i yttergrensen av hva de fleste av oss kan få til. Dette reisemålet ligger i kanten av isødet, fylt av mystikk, polarhistorie og en natur som kan ta pusten fra hvem som helst. Svalbard er ikke et sted. Det er en måte å være på, en stemning som setter seg, som en dyp, blå tone, ikke helt ulikt det du vil kjenne i suget fra en blues-låt, seig og slitt i kanten, men full av kraft, fandenivoldsk, der den sparker løs, så du får lyst til å la skjegget gro, ta deg en drøy slurk whisky, spenne på deg pågangsmotet og hive deg ut i en ekspedisjon, for nå skal livet leves. Rått og heftig.

Dette er ikke helt ulikt den aller første forelskelsen, litt skremmende, for Svalbard kan ta livet av deg, men også bittersøt når du får sanse ting du aldri før har kjent. Kanskje skal du ta på hodelykt å klemme deg ned gjennom en dyp revne i isbreen og slik komme inn i et hulesystem av glassklar is, tusener av år gammel. Kanskje skal du stå bak et hundespann opp Adventdalen, og kjenne det lydløse, bli en del av farten og friheten når spannet drar i vei. Kanskje får du oppleve hvalross, isbjørn eller hval, se isbre kalve, høre drønnet, og føle deg veldig, veldig liten.

Kanskje vil du gå på ski, sammen med noen kompiser, overnatte i telt på isbreen. Jeg har ligget i et slikt telt på Svalbard en gang. Det var personlig rekord i antall kuldegrader utenfor soveposen, og vinden laget en vislende lyd over snøen som fikk meg til å ligge våken, ganske lenge og tenke over hvor lett en isbjørn kunne skritte over snubleblusset, ta seg inn i teltet og drepe meg med et slag.

Når du skal ta bilder på Svalbard er det ofte nesten ingen andre farger enn svart og hvitt. Min venn Olav var der og deltok i en fotokonkurranse. Han kunne velge og vrake. I motiver. Han gikk ut i det nær fargeløse landskapet og lette.

Det er mye alvor i naturen. Det er ofte drama i fjell, himmel og hav. Men plutselig kan du se noe helt annet, og begynner kanskje å le høyt, slik Olav gjorde da han tok bildet av den grønne konteineren og vant fotokonkurranse på Svalbard. Håper du liker bilde. Og får lyst til å dra på tur.

Lå sammen med liket i soveposen i to måneder


Etter det mislykkede forsøket på å nå Nordpolen på ski var Fridtjof Nansen og Hjalmar Johansen på hjemvei, vinteren 1895-96. Hjalmar ble nær spist av isbjørn og Fridtjof holdt på å stryke med da han måtte svømme etter de to kajakkene som hadde drevet avsted med alt de trengte for å overleve.

Mer død enn levende kom Nansen og Johansen til Frans Josefs land. Denne øygruppen i Nordishavet ligger øst for Svalbard og nord for Novaja Semlja. Dette er 191 ubebodde og svært ugjestmilde øyer. For å si det mildt. Men når to helt ekte og svært tøffe nordmenn har vært de første til å tilbringe en vinter der i 1895-96, så bør selvsagt Frans Josefs land bli norsk territorium. Det hevdet i alle fall den norske regjering. Men der ble vi snytt. Sovjetunionen rappet Frans Josefs land fra oss i 1926. Som et slags plaster på såret kalles stedet der Nansen og Johansen overvintret for Kapp Norvegia. Stedet ble gjenfunnet av en norskrussisk ekspedisjon i 1990 og det står nå et minnesmerke på stedet.

Nansen og Johansen laget seg en hule av jord og stein. Til tak hadde de hvalrosskinn spent over en trestamme av drivved. Karene delte sovepose i over 400 netter. Julaften, i Frans Josefs land, foreslår Nansen at de skal være dus. Til dette svarer Johansen: "Det må jeg få lov til å tenke over". Senere skriver han: "På nyttårsaften ble Nansen og jeg dus". Hula lå for øvrig midt i trekkruta til isbjørn. Til stadighet måtte karene forsvare seg mot sultne bjørner. Særlig et angrep er berømt. Johansen overfalles av en isbjørn og prøver å holde den glefsende bjørnen unna ved å gripe dyret om halsen med hendene. Mens Nansen kaver for å få tak i geværet hører han Johansens ganske rolig si: "Nu får De nok skynde Dem, skal det ikke bli for sent".

Nansen og Johansen ble reddet av en britisk ekspedisjon som fraktet dem med båt til Vardø der de ble gjenforent med resten av Fram-ekspedisjonen. En av karene på Fram, Bernt Bentsen, er 37 år gammel og lysten på nye eventyr. Bare et år senere lar han seg verve til å bli med på et nytt framstøt for å bli det første mennesket på Nordpolen. Denne gangen er det den amerikanske journalisten Walter Wellmann som leder forsøket. Tromøsværingen Bernt Bentsen og hans norske kompis Paul Bjørvig blir satt i land på Kapp Heller på Wilczek Land, som er den nest største øya i Frans Josefs land.

Bentsen  og Bjørvig skal vokte et depot med mat og utstyr som Wellmann mener han trenger på veien mot Nordpolen. De to nordmennene blir satt i land 22. oktober 1898. De har en sovepose på deling. Den er blitt klissvåt og de sover natt etter natt med en hinne av is rundt seg. Det er strengt forbudt å forsyne seg av maten i depotet, så kosten er minimal. Bentsen blir syk etter kort tid. Frem mot jul blir han stadig dårligere. Natt til 2. januar underholder de to nordmennene hverandre med sanger. Bentsen synger to vers av Deilig er jorden. Så blir det stille. Neste morgen er mannen død.

Bjørvig skriver i sin dagbok: "Vi ble enige om, da vi var alene i høst, at hvis en av oss døde skulle den annen beholde liket i hulen til ekspedisjonen kom nordover, for å bevare den døde fra bjørn og hunder".

Bjørvig holder løftet. I to måneder ligger han i soveposen sammen med liket. Han skriver:

"Kaldt var det før, mens han var i livet, å ligge i soveposen, ennå verre føles det nå som han ligger død. Jeg får ta det som det kommer".

To måneder senere kommer Wellmann og de øvrige ekspedisjonsmedlemmene nordmannen til unnsetning.

- Hvordan har du det, spør Wellmann.
- Jeg har det bra, men kameraten min er død.
- Hvor har du begravet ham?
- Jeg har ikke begravet ham, han ligger der, sier Bjørvig og peker på soveposen i den lille hulen.

Wellmann ble stille en lang stund. Senere, da mennene hadde laget en enkel grav til Bentsen, forsøkte ekspedisjonen å nå Nordpolen. Etter bare noen uker måtte de gi opp og gjøre vendereis.

Mens klimaet nå blir stadig varmere i nord er Frans Josefs land i våre dager i ferd med å bli et heftig turistmål. Russerne er i ferd med å bygge et hotell i Frans Josefs land. Hurtigruta starter opp med cruiseturer ditt i 2019, og trolig, om man vil, kan hvem som helst snart lage seg en hule, som Nansen og Johansen eller Bentsen og Bjørvig. Det blir som man forstår stadig vanskeligere å finne en uberørt flekk på jorden. Som Johansen ville sagt: "Skal De klare det, får De nok skynde Dem, skal det ikke bli for sent".

Historien om Bentsen og Bjørvig fant jeg i Erika Fatlands bok Grensen som jeg fikk til jul. Bildet av Bentsen, over, er tatt av Nansen under Fram-ferden (Foto: Wikipedia).

- Jeg angrer ikke på turen


- Jeg angrer ikke på denne turen. Vi tok en risiko, vi visste det, ting har gått i mot oss, derfor har vi ingenting å klage på, skriver Robert Falcon Scott i sin dagbok like før han  frøs og sultet i hjel på Sydpolen.

Dagboken ble funnet i teltet der Scott og to andre polfarere døde. Likene av Scott og hans følgesvenner ble funnet av en letegruppe i 1912. Teltet ble mennenes gravsted. Det ble laget en høy varde av snø som ble reist over teltet, toppet av et enkelt kors.

I 2001 sto teltet 23 meter ned i isen, 48 kilometer fra der Scott døde. Teltet blir nå sakte, men sikkert skjøvet mot havet, og vil i følge de siste beregninger nå iskanten om 275 år. Trolig vil teltet falle ut i havet, innkapslet i en stor isblokk, kanskje inne i et digert isfjell, for å starte på en ny reise og seile nordover.

Scott er, som man forstår, fortsatt på tur. Han reiser, frosset i is, uforandret, perfekt bevart for alle tider. Skulle man ha gjort noe lignende i dag måtte det være en kapsel med vitnesbyrd om vår tid, som ble sendt med en rakett ut i verdensrommet, med en drøm om å nå intelligent liv i en fremmed galakse, lengre vekk enn noen tanke rekker.

Det er over hundre år siden denne historien startet, og den skal trolig fortsette i mange hundre år til. Fortellingen om polfarerens heltemot og tragedie vil fortsette å flytte seg fra menneske til menneske gjennom generasjoner.

Jeg tror Scott har sine ord i behold. Han behøver ikke angre på turen.

Når jobben betaler

Når jobben betaler, og du skal på forretningsreise, tar du da taxi hjemmefra til togstasjonen, eller finner du på noe billigere?

I den grytidlige morgen, før lyset og håp om liv har stått opp i Norge, er det vått og dystert i hver krok. Jeg er alltid litt deprimert på den tiden av døgnet. Det som var en åpenbar god ide før jeg la meg i går kveld, virker trøstesløs i møte med det kalde regnet som kommer sidelengs og er laget for å ta motet fra en stakkar.

Jeg skal på jobbreise til Bergen. Jeg har kjøpt flybilletter og bestilt hotell for en natt. Det koster 4700 kroner. I tillegg har jeg tenkt å ta flytoget fra Sandvika. Det koster 420 kroner tur retur og er ganske dyrt, syns jeg. Hvis jeg nå skal ta taxi frem og tilbake til togstasjonen i Sandvika så blir det nye 600 kroner. Men det er jo utrolig deilig da med en forhåndsbestilt taxi som står der god og varm, som trygt venter på meg og bringer meg dit jeg skal. Ikke noe problem, ikke noe sted, for jobben betaler jo. Eller?

Å sykle fra der jeg bor til Sandvika tar 10 minutter. Jeg tar det veldig rolig. Jeg blir ikke svett. Ikke på noe som helst tidspunkt blir jeg sliten. Jeg tar det med ro. Jeg har ti minutter jeg kan avse. Selv i den grytidlige morgen har jeg det. Noen minutter til glede. 

Mens jeg sykler ser jeg bilkøen fra Asker inn mot byen som snegler seg avsted. Mens jeg sykler kommer jeg på at det er godt å leve. Jeg har vind i ansiktet. Jeg er håpefull. Jeg begynner å glede meg til å komme til Bergen. Jeg begynner å tro at det kan bli en fin opplevelse å se Vestlandet.

Problemet med å sykle til nesten hvilken som helst jernbanestasjon i verden er at sykkelen din med stor sannsynlighet vil bli stjålet. Kriminaliteten henger som rusa haier, sugen på å kaste seg over hva som helst, selv en litt sliten, godt brukt sykkel. Dette har NSB skjønt. Til min store glede oppdager jeg at ved jernbanestasjoner over hele Norge er det nå kommet sykkelhotell. Ved å laste ned en app og betale 50 kroner kan sykkelen min stå innelåst hver dag i en hel måned. Utrolig miljøvennlig. Utrolig billig. Urolig gledelig.

Likevel er jeg ganske skeptisk. Jeg har jo snaut med tid og skal rekke tog og fly. Kommer teknologien til å virke? Under jernbanebrua i Sandvika har NSB, eller Bane Nord som det heter for tiden, laget en slags hule av stål. Jeg står foran en diger låst dør. Jeg føler meg som Ali Baba som skal si Sesam Sesam lukk deg opp. I stede skal jeg trykke på en knapp i appen på mobilen. Det skal få døren til å åpne seg. Jeg er uhyre skeptisk. Dette kan da umulig virke.

Det går ti sekunder. Ingenting skjer. Det går nye ti sekunder. Også, helt fantastisk, døren svinger opp, og blir stående og gape, velkommen Baard, stig bare inn. Mens jeg er inne og låser fast sykkelen i et stativ, kommer jeg til å tenke på hvor lett det er å gå  tom for  batteri på mobilen. Uten strøm er jeg innelåst i sykkelhotellet. Her er ingen nødutganger. Men det går selvsagt bra. Et lite trykk på mobilen og døren åpner seg. Slik burde livet alltid være. Et lite trykk og jeg er en fri mann.

Du kan ikke kjøre noe sted i Norge uten å dra gjennom Jammerdal



Vi er en lang kjede mennesker som venter i kø. Et sted i Østerdalen. En helt vanlig dag. Køen vokser nå. Den øker. Blir større og lengre. For hvert minutt som går. Vi står stille. Lenge.

I den litt rare tilstand som i Norge kalles sommer sitter fiskekompis Børre og jeg. Vi er i bilen på vei til noe av det fineste som fins. Dager med laksefiske. Kameratskap. Det helt fantastiske som kan skje når juni glir mot juli og en enkel sjel kan tenke at nå er det snart min tur til en gang i livet å få en gigantisk laks på kroken.

Men først må vi komme frem. Veiene i Norge er ikke bare asfalt. De er også hull. Og svinger. Sjelden kan man kjøre noe sted i Norge uten å måtte reise gjennom Jammerdal, glemt av Gud og Statens vegvesen, et henslengt og øde sted, hvor intet annet venter deg enn den uendelige langsomme reise og fortapelse som vi alle har vokst opp med og derfor er så vandt til at vi for lenge siden har gitt opp alt håp. Om bedring.

Noen tror at kolonnekjøring er et tiltak man driver med på fjellet. Om vinteren. Å kjøre kolonne er noe man driver med av ren nød. Når stormen herjer. På Haukeli eller i dalstrøka innafor. Hvor nå det måtte være. Der kjører de kolonne, sitter bøyd over rattet, i snøføyka og nistirrer på baklysene på bilen foran, knuger rattet med hvite fingre, livredde for å miste det lille som er av liv, og slik ende i en snøfonn og sikker død. Det er derfor man har kolonnekjøring. For å redde liv. Om vinteren.

Men plutselig var det en kar som fikk en lys ide. Kan vi ikke også kjøre kolonner om sommeren. Distrikts Norge trenger kolonner. Vi kan kjøre sammen. Vi kan kjøre et lite 17-mai tog av biler som henger bak en følgebil, opp gjennom dalen, der det pågår veiarbeid, og hvor vi skal loses trygt og sikkert frem, og følgebilen kan snu og kjøre motsatt vei, med en ny gjeng som har sittet lenge og ventet og som nå endelig skal få være med på ferden, når det blir deres tur.

- Hvorfor setter de ikke bare ut kjegler, spør Børre. Kjegler er, for de som ikke vet det, en slags rød og gul oppfinnelse av plast som man kan sette langs midtstripen og markere at det er på denne ene delen av veien at du skal kjøre og ikke på den andre. Hvor vanskelig kan det være?

Isteden har vi følgebil. To ganger. Gjennom Østerdalen. Ved Kvikne er det en bensinstasjon, Circle K, formerly known as Statoil. Vi står stille i køen og venter på at kolonnen skal starte. Vi ser at en av karene fra følgebilen er blitt sulten.

Det en rikholdig samling store kroppsdeler som er blitt skrudd sammen til dette menneske i oransje og neonfargede klær. Han er i spurten nå. Han har en pølse i munnen. Det er ikke lenge før mannen har krysset hele parkeringsplassen foran Circle K og er fremme ved ledebilen hvor kollegaene venter. Han veiver svakt med armene. Han langer ut. Jeg kan se at det henger svettperler i ansiktet. Han har en pølse med lompe i munnen. Den er sikkert også toppet med ketchup og sennep, men det kan jeg ikke se helt sikkert fra der Børre og jeg sitter og heier. Vi heier på at mannen skal komme i mål og entre ledebilen, slik at vi alle kan komme i gang og sette oss i bevegelse. Uendelig sakte glir vi så videre. I den litt rare tilstand som i Norge kalles sommer.

Det siste ubesvarte spørsmålet på jorda


I riktig gamle dager var det utrolig mange hvite flekker på verdenskartet. Alle som ville kunne jo bare legge i vei og komme til steder hvor intet menneske noen gang hadde satt sin fot. I våre dager er det mye vanskeligere å bli en ekte oppdager.

"The Last Place on Earth" heter en TV-serie om kappløpet mot Sydpolen mellom Robert F. Scott og Roald Amundsen. Dette var karer som la i vei på farefull ferd. De la i vei uten å ane hva de var på vei til. Hva som ventet rundt neste sving. Døden eller triumf? Ikke godt å vite.

I dag vet vel de fleste hvor alt ligger. Dette sitter jeg og en god kollega Jo Eirik og snakker om, mens vi spiser lunsj. Jo Eirik er en bereist kar fra Sunnmøre. Han har vært på en rekke rare steder. Over hele kloden. Både her. Og der. Jeg spør nå hva han skal gjøre i sommer og får til svar at mannen har tenkt å reise til Sør Afrika.

Jeg kommer nå til å tenke på noe rart. Jeg gjør ofte det. Jeg lurer på alt mulig.

- Hvor kommer du hvis du begynner å fly rett sørover fra Sør Afrika og krysser Sydpolen. Hva er da det første fast land du møter, spør jeg.

Jo Eirik begynner nå straks å gruble. Han tar dessuten frem mobilen og søker. Det viser seg nå, litt overraskende, at ingen har googlet akkurat dette spørsmålet før. Dette kan være et av de siste ubesvarte spørsmål på jorda.

Jo Eirik forslår nå at om du flyr over polpunktet og skal opp igjen på den andre siden, nordover, så kommer du til Sør Amerika. Da ler jeg høyt. Du Jo Eirik, sier jeg, når du flyr sydover så har du Sør Amerika på høyre hånd, hvordan kan det da dukke mirakuløst opp igjen på den andre siden av jorda, sier jeg. Jo Eirik lager nå noen rare bevegelser med hendene for å illustrer at kartet krummer seg. Jeg blir ikke klokere av det.

Nå henter Jo Eirik frem et verdenskart på mobilen. Han har en teori om at det kanskje kan være Norge som er det første man kommer til. Problemet med verdenskartet er at det er rektangulært. Det er vanskelig å forstå hva som ligger nedenfor kanten, hvis du skjønner. Mens vi sitter slik og diskuterer kommer en informasjonsdirektør forbi som heter Finn L. Han foreslår Russland. Etter ham kommer bedriftslege Erik DH. Han nevner Australia og New Zealand. Til sist kommer Johannes S. som er advokat og jobber i en forening som er eksperter på transport. Han foreslår straks Nord Amerika.

Det å fly rett frem over Sydpolen og bare fortsette videre sørover, eller blir det nordover, er liksom ikke så lett å forestille seg. Vi spør den ene etter den andre, men ingen finner svaret. Johannes prøver nå en app som heter Google Earth. Han bruker tommelen til å snurre på hele jordkloden. Mens han gjør dette så innvender Johannes at det sikkert ikke er noen som har fløyet akkurat den ruta jeg foreslår siden det ikke vil være mulig å fylle drivstoff underveis. Det er derfor ikke så lett. Johannes blir dessuten ikke noe klokere av å snurre rundt med jordkloden med tommelen. Det viser seg at han meget lett kommer ut av kurs med Google Earth.

Jeg lover nå Jo Eirik en premie hvis han kan løse nøtta. Han må dessuten sende meg en SMS eller epost med en gang han har funnet svaret. Jo Eirik legger nå i vei som en sann oppdagelsesreisende. På vei mot The Last Place on Earth.

En time senere får jeg et pling på datamaskinen min. Jeg får følgende epost:

"Takk for god lunsj. Det måtte to sunnmøringer til å løse dette her.  Vi kommer til at svaret er det vel anerkjente Tubuai".

"Som vi alle vet er Tubuai ei øy og en kommune i øygruppen Australøyene i Fransk Polynesia i Stillehavet. Øya har et flateinnhold på 45 km², og ligger 640 km sør for Tahiti. Tubuai kommune hadde i 2012 et folketall på 2 173, fordelt på flere landsbyer, hvorav den største er Mataura. Tubuai ble annektert av Frankrike i 1881. I filmen Mytteriet på Bounty er Tubai framstilt som ei kannibaløy".

Dette skriver Jo Eirik. Han legger ved et bilde av sin egen finger som peker på kartet. Dette er en sann oppdagelse:

Jeg har en bitteliten bil hjemme i Norge

Min far er 82 år og kan finne på å si de utroligste ting.

Nå vil folk sikkert mene at det er fordi far er godt voksen at han er frittalende. At han med alderen har fått frihet til å si både det ene. Og det andre. Særlig om ting som andre kan finne på å mene er litt pinlig.

Dessuten er det nødvendig å legge merke til at min far er frittalende i en rekke land. Han er frittalende på alle kontinenter. I nord og i sør. Det har med det å gjøre at mannen reiser en del. For en tid tilbake var han på Cuba. På ferie.

Her er det helt naturlig å opplyse om at min far ikke er den første som har reist til Cuba. Også Kristoffer Columbus dro dit. I 1492. Bare så det er sagt. Verden ville trolig sett annerledes ut hvis ikke menn har litt selvtillit og tør å reise av sted til nye steder hvor de slett ikke har vært før.

Etter Kristoffer kom tyranner og slaktet og herjet over det meste av verden. Fra 1600-tallet og utover ble Cuba brukt i slavetrafikken. Over 780.000 slaver ble fraktet til øya. Særlig sukkerplantasjene ble drevet av slaver.

Min far ble tatt med på omvisning for se på sukkerplantasjene. Det var en flink, kvinnelig guide som ledet denne gruppen med turister på omvisning. Hun fortalte at de gamle slavedriverne på plantasjene bygget en rekke tårn. Det var veldig viktig å ha sitt eget tårn. Slavedriverne satt der oppe i tårnene sine og skulte. De satt der og passet på at slavene ikke sluntret unna arbeidet. Sånn er det med slaver. De kan finne på å skulke jobben.

Det ble bygget mange tårn over hele Cuba. Den ene slavedriveren ville være bedre enn den andre. Det gjaldt å ha det høyeste tårnet. Å ha et høyt tårn ga status og var et symbol på makt, sier den kvinnelige guiden. Hun forteller at etter at det gikk av moten å ha høye tårn har en rekke menn på Cuba isteden satset alt på å ha så stor bil som mulig.  Å ha en diger bil er viktig, sier guiden. Hun lufter nå teorien om at det er menn med de de største bilene som har de aller minste tissefantene. Merkelig nok.

Gruppen med turister står og lytter. De hører på det guiden har å si om store biler og små tissefanter. Det er ingen som har en kommentar på tungen. Men det har min far. Han rekker opp hånden og sier:

- Hjemme i Norge har jeg en bitteliten bil.

 

Da far pælma mobilen i søpla

Concerned Woman Using Cell Phone While Driving
Licensed from: Feverpitched / yayimages.com



Jeg kan lukte panikk på lang avstand. Jeg kan se frykten lyse ut av øynene. Jeg vet når noe av det aller, aller mest alvorlige som kan ramme et menneske i vår tid har skjedd. Når mobilen er søkk borte.

En rekke undersøkelser viser at det er få ting du oppdager raskere at du savner enn mobilen. Er den borte vet du det i løpet av få minutter. I det tilfellet, vi straks skal komme tilbake til, gikk det åtte minutter. Man kan rekke å kjøre et godt stykke i bil på åtte minutter, for så å måtte å kjøre åtte minutter tilbake igjen. Til McDonald´s på Jessheim. Åtte minutter er lenge når familien koker i en blanding av frykt og raseri.

Vi sitter klemt mellom motorveien og det alminnelige stress som preger påskens ferd mot fjellet. Vi er som sagt på McDonald´s på Jessheim. Vi spiser våre burgere. Klokken er 15.10. Datter Frida, datter Kaja, kona og jeg. Nå kommer en nervøs tenåringsjente mot oss med et svært bedene blikk.

- Dere har ikke sett mobilen min?  Den lå her for bare noen minutter siden.

Vi rister medfølende på hodet. Vi har ikke sett noen mobil.

Bak tenåringsdattera kommer mor halsende. Hun har en lett løpende stil. Tar et par runder på McDonald´s. Det er ikke alt for mange gjester på restauranten. Det er plass til å løpe litt mellom bordene. Å ta et par runder. Det er det plass til.

Nå kommer mor på at det kan være forsøket verdt å prøve å ringe datterens mobil. Mor ringer. Siden vi er i Norge, og de aller fleste har vært i tilsvarende situasjon, slår det nå til med en slags kollektiv solidaritet som fyller opp hele McDonald´s. Med stillhet. Vi sitter alle musestille og lytter.

Slik går det til at vi alle kan høre den fjerne lyden av en mobil som ringer et eller annet sted. I nærheten.

Mor og datter peiler seg inn. De går nærmere og nærmere med ørene på stilker. De går mot det hullet i veggen hvor du kaster alle søpla etter at du har spist på McDonald´s. Bak hullet i veggen er det en ganske stor kontainer. Den er full av matrester, papp, plast, papir, og det ene med det andre, i ganske store mengder vil jeg si, slik at det er helt nødvendig å dykke ned med hele overkroppen og rote lenge rundt i dypet av kontaineren.

Det er nå ikke et menneske i restauranten som ikke følger nøye med. Vi har alle sluttet å spise. Noen av oss sitter med halvåpen munn. Jeg tror også at noen holder pusten. Det kan jeg jo ikke vite sikkert. Men jeg tror det. Folk pleier å holde pusten når noe skikkelig alvorlig og viktig er i ferd med å skje.

Nå finner mor faktisk, utrolig nok, mobilen igjen. I bunnen av kontaineren. Datter er svært lettet. Det er tilløp til applaus. Folk blir glade av happy endings. Alle liker historier som ender godt. Alle historier har dessuten en moral. Moralen i denne er som følger:

For det første: Hvis du er far i familien og vil ha noe på samvittigheten som absolutt alle skal minne deg på resten av livet, er det bare å ta brettet med alt som er på og kjøre det hele, i en rask bevegelse, inn i søppelsjakten på McDonald´s.

For det andre: Sett aldri mobilen på lydløs. Hvis du har en slik far.

Slik kommer du langt i Norge

Jeg sitter på et SAS-fly på vei til Bodø når flyvertinnen bøyer seg frem og lurer på om jeg vil ha mer kaffe.

- Ja, takk. Den er veldig god.
- Så bra at du liker den.
- Kaffen på fly har tatt seg opp, sier jeg
- Men før i tida fikk du skikkelig kopp. Nå er det papp-kopp.
- Det skiter jeg i hvis serveringen er personlig.
- Det var veldig hyggelig sagt.
- Service er krevende.
- Ja.
- Hvor lenge har du jobbet som flyvertinne?
- 27 år.
- Wow. Hvordan har jobben forandret seg?
- Jeg tjener nå 25 prosent mindre enn før og yter mye mer. Det er harde økter.
- Men du trives?
- Ja. Det er veldig mange flotte passasjerer.
- Da SAS begynte å fly til New York etter krigen kostet en flybillett en hel årslønn. Flyvertinnene var som filmstjerner. Jeg kjenner en flyvertinne som på 1960-tallet ble invitert på fest med John F. Kennedy og fikk møte både han og Jacqueline Kennedy. Å være flyvertinne fra Norge var helt fantastisk.
- Det er fortsatt ganske bra.
- Du syns det?
- Ja, når man kan prate som vi gjør nå.

Om dette kan man si mange ting. Det viktigste er at du kan komme veldig langt i Norge. Hvis du er glad i kaffe.

Engler lander på flyplasser


I den grytidlige morgen er det lett å glemme noe viktig som kan få store konsekvenser. Det er den detaljen som kan ødelegge ikke bare dagen i dag, men også det meste i dagene som kommer.  

Hver gang jeg reiser meg for å gå til et annet sted kommer angsten for å glemme noe. Jeg har dårlige erfaringer. Med meg selv. Det er mye å holde rede på. Mobiltelefon, lommebok, nøkler, adgangskort, billetter, hansker, lue, skjerf og briller. Og det ene med det andre.

Jeg bedriver ustanselig og kjenner etter. Jeg kjenner i alle mine lommer. Jeg driver med dobbeltsjekking. Jeg driver med trippelsjekking. Jeg er et nervøst klappedyr som holder på. Jeg klapper på den ene lommen etter den andre. Det tar aldri slutt. Likevel glemmer jeg ting. For eksempel mine uhyre viktige lesebriller.

Vi er en stor gruppe som er på tur sammen. Det er grytidlig morgen. På onsdag. Flyet har nettopp landet på Vigra i Ålesund. Vi har leid en buss som skal kjøre oss rundt til en rekke bedrifter som vi skal besøke. Tiden er knapp. Det er litt hektisk stemning. Vi er ivrige på å komme i gang.

Akkurat i det jeg setter meg ned i bussetet våkner klappedyret i meg. I løpet av noen sekunder oppdager jeg at mine briller ikke er i en av lommene, men dessverre ligger i flysetet som jeg nettopp forlot. Nå skal bussen begynne å kjøre. Jeg tenker at det er jo helt og komplet usannsynlig at jeg kommer til å få tak i disse brillene. Det er bare å gi opp med en gang.

Sjåføren prøver å starte bussen. Ingen ting skjer. Han banner. Mannen griper en mikrofon og sier over høyttaleren det har oppstått noen tekniske komplikasjoner. Det er bare å beklage. Utrolig ergerlig.

Jeg spretter opp. Jeg løper ut av bussen og sprinter bort til skranken. Der står en dame som har møtte desperate mennesker før. Hun er vant til panikk. Det kan jeg se.

- Hvilket sete satt du i, spør hun rolig.
- 21 B.

Nå tar damen frem en walkie talkie og sier.

- Arne!
- Ja.

- Kan du hente et par briller i 21 Bravo.
- Er på vei.

Like etter

- Briller funnet.
- Det haster. Han skal rekke bussen.
- Jeg løper til Security nå.
- Det er mottatt.

Damen går nå med raske skritt gjennom sikkerhetskontrollen og henter brillene. Hun kommer tilbake til meg med et vennlig smil. Det er helt fantastisk.

Nå vil jeg at du skal vite at du en dag kan være  ute å kjøre og har alle odds imot i deg. Kanskje har du gjort en tabbe. Det er din egen feil. Det ser mørkt ut. Likevel kan det skje at du møter en engel. At alle de små detaljene faller riktig på plass, slik at det ene leder til det andre og det blir din tur til å vinne. At det blir din tur til å bli utrolig lykkelig. Slik jeg ble. Onsdag morgen. På Vigra flyplass.

Lars får sin egen øde øy


Landbruksmekaniker Lars Tollef (27) fra Tolga fikk den 30 januar i spalten "Over  kaffekoppen" et spørsmål fra avisa Arbeidets Rett.

- Hvem vil du ha med deg hvis du strandet på en øde øy - og hvorfor?
​- Da tar jeg en for laget, og tar med meg Donald Trump.

Sitatet er nå spredt noen millioner ganger over hele verden. Lars er av flere nevnt som kandidat til Nobels Fredspris. Andre vil ha ham som president. Dessuten er det flere kvinner som spør i sosiale medier om mannen er singel (svaret er ja). Og nå i helgen ble det orkan i sosiale medier fordi Facebook slettet sitatet på fredag. Det er nå kommet en oppklaring fra Facebook der de sier at det er menneskelig å feile og at det ikke er i strid med selskapets retningslinjer å kritisere statsoverhoder. Utrolig nok.

Da nyheten kom om sensuren av  Lars Tollef (27) fra Tolga var det noen tusen til som begynte å dele. Og nå har vennene deres delt de også og slik blir det til at sitatet tar noen nye runder rundt jorda.

Det er slike ting som dette som skal til for å få den amerikanske presidenten til å lese Arbeidets Rett som kommer ut på Røros. Det har jo vært de som har vært bekymret for hvordan det skal gå med norske lokalaviser. De har fryktet at det går bare en vei. Men det gjør det jo slett ikke.

Når Trump leser Arbeidets Rett i dag vil han oppdage  at hovedoppslaget er at "Løypene i Femundløpet er endret". Avisen har også en kanonbra sak på topp om at mjølkeprodusent Jørgen Husom har bygd om til løsdrift i Folldal. (OBS Det koster 5 kroner å lese den saken).

Det blir dessuten spennende å følge hvordan det nå skal gå med Lars Tollef (27) fra Tolga. Kan han dra på ferie til USA etter dette? Blir han gift? Vinner han priser i ytringsfrihet? Blir det skrevet bøker om mannen? Hvem får filmrettighetene? Får Lars sin egen øde øy oppkalt etter seg? Den kan het Lars øy.  Jeg ser den for meg. Med palmer og kokosnøtter og gode bademuligheter. Lars i badebukse. Solbrun. Glad og fornøyd. Det hadde vært noe, det.



 

Norges verste flyplass



"Ja, hallo dere. Dette er kapteinen igjen. Det kommer til å bli KRAFTIG turbulens under innflygingen til Vigra i dag".

Når ansiktene rundt deg blir som grått papir i vann. Når du for lengst, egentlig skulle gitt opp alt håp om å overleve. Når du tar spenntak i armlenene og vet at denne innflygningen til Ålesund kan bli din siste. Da lander flyet. Helt trygt.

"Ja, hei dette er kapteinen igjen. Dere skjønner det, at oppe i lufta over Ålesund er det vind som oppfører seg akkurat som vannet i elver som møtes og som skaper bakevjer, fosser og stryk, som får flyet til å kaste på seg. Når vi som styrer flyet møter dette må vi jobbe litt. Men vi har veldig godt betalt, så det går bra. Ha en fin dag i Ålesund".

Denne opplevelsen har fått meg til å tro at Ålesund er en versting. Jeg vil her nevne petiten "VIAGRA-flyplassen" som da jeg skrev den førte til et stort oppslag i lokalavisen. Fortsatt hender det at jeg får opphissede telefoner om den petiten.

Jeg sitter og snakker til en kompis om at Ålesund er en versting. Han begynner da med en gang å protesterer vilt. Han trekker i steden frem Trondheim lufthavn, Værnes. Nylig ble mannen så skremt over landingen på Værnes at han droppet flyet og tok tog da han skulle tilbake til Oslo. Slik er det å være veldig følsom. Kanskje slike følelser kunne bli en bok i samme stil som prinsesse Märtha Louise og Elisabeth Nordeng som nå ikke lenger snakker om engler, men såkalte LYSVESENER og ENERGISKE FREKVENSER, på en slik måte at det i følge forlaget kan kalles SAKPROSA.

Energiske frekvenser er noe jeg kunne trenge nå. Det har å gjøre med at jeg sist uke har vært utrolig forkjølet, en tilstand som når den rammer mannfolk, som regel er svært alvorlig uten at det er trøst å få, på noe som helst fornuftig sted, i alle fall ikke i den nærmeste foraktfulle familie. Grytidlig onsdag satte jeg meg hostende og sterkt svekket på et skremmende lite Widerøe-fly som skulle til Førde.

Det kan kanskje være litt misvisende å snakke om Førde lufthamn, Bringeland, som noe stort og fint noe, når det i realiteten er et lite farlig sted som jeg uten unntak bare har opplevd i destillert dødsangst.

Innflyingen onsdag morgen var badet i svette. Vi hoppet og danset mellom fjellveggene på Vestlandet. Dessuten sto varmeapparatet og durte på full guffe og skrudde opp stemningen under armene. Dessuten var det slik, at det satt en enormt store mann, et berg av et mennesket, i setet ved siden av meg, og det ga meg en sterk følelse av at flyet liksom krenget svakt mot høyre, under hele innflygningen, men likevel landet vi uten en skramme. Utrolig nok.

Hold ut

Det hender at jeg begynner å dagdrømme. Jeg sitter på T-banen og det er vått og trist ute. Det har vært mørkt og trist lenge. Det virker som om vinteren og kulden ingen ende har.

Jeg sitter og ser ut av vinduet på T-banen. Klokken er litt over åtte. Det er lite annet der ute en hverdager, holkeføre og benbrudd. Folk som er på vei til legevakten. Folk som ser plaget ut.

Jeg sitter og ser ut av vinduet på T-banen og drømmer om steder som latinerkvarteret i Paris, gamlebyen i Barcelona og Greenwich Village i New York. Jeg tenker at der er det helt sikkert veldig trivelig å være akkurat nå. Kanskje er det fullt mulig å være både forelsket og akkurat ha startet på en lang ferie. Kanskje er det en liten kafe som jeg kan slenge innom for å ta en kaffe og noe godt å spise. Kanskje herren vil ha en liten skarp en til kaken? Kanskje det.

T-banen heller oss ut på Majorstuen. Vi er en grå masse som kveiler oss ut som en slange på vei til jobb. Ingen sier noe. Vi bare kaver av sted, går på med krum hals, for denne dagen skal vi komme oss i gjennom. Nå kommer dagslyset snart. Gå på.

Jeg har akkurat gått ut av T-banen og løfter blikket. Jeg oppdager skiltet til Restaurant Larsen. Det står på taket mellom to bygninger, den ene dyp rød den andre i en lysere sandfarge. Når jeg står slik og ser opp er det ingen tegn til vinter. Jeg oppdager at i dag kommer himmelen å bli blå. Uten en sky. Og når jeg ser på skiltet til Restaurant Larsen er det nesten som å være i Greenwich Village. Jeg blir i stigende humør. Snart er det sommer. Hold ut.

Jeg tok dette bildet

 

Urd - noen må jo ta ansvar



Urd (Urðr) er i følge norrøn mytologi en av nornene, det vil si de som rår med menneskenes skjebner. Noen må jo rå med slikt.

Urd er den ene av de tre skjebnegudinnene som sitter ved brønnen Urdarbrunn under verdenstreet Yggdrasil og spinner på skjebneveven, den som viser skjebnen til alle mennesker og æser.

Selv sitter jeg i Stavanger på 1. juledag og er full av såkalte "bange anelser". For eventuelle yngre lesere vil jeg opplyse om at "bange anelser" er noe som man drev mye med før i tida. Eldre folk vet hva "bange anelser" er.  Jeg vil si at bange anelser er en slags lei følelse som starter oppe i hårrota. Det begynner å klø, også løper denne følelsen nedover ryggraden, opp og ned, og ut i armer og ben, mens det stikker og herjer med hele systemet slik at det blir satt i alarmberedskap. Det er et slags kroppens sivilforvar,  med flyalarmer, "Kode Rød", "Dette er ingen øvelse". "Lytt på radio". Hele pakka. Om du skjønner hva jeg mener.

Noen må jo påta seg oppgaven å frykte det verste. Som mannen i familien mener jeg at det er min oppgave å frykte det verste. Noen må jo ta ansvar. Jeg syns at vi skal møte opp på flyplassen MINST to timer FØR flyet går. For sikkerhets skyld. Noen må jo også sitte i bilen på vei til flyplassen og tenke mye på om vi låste døra og om kaffetrakteren faktisk er slått av eller om det kommer til å bli brann. Noen må jo tenke på disse tingene.

Natt til 2. Juledag sitter jeg i Stavanger og vet at om noen timer skal hele familien kjøre langt i en bil man slett ikke kan stole på. Det er en gammel Sharan, se petiten en ufrivillig vond livsstil. Vi skal kjøre den lange veien til Oslo. Jeg leser på Facebook om en familie som ikke tør å være på hytta i Sandnes fordi de syns det er for farlig. De frykter ekstremværet Urd som er på vei.

Jeg sier i en ganske lett tone, til min kone at vi må nok avlyse det julebesøket i morgen formiddag og heller kjører østover, FØR STORMEN KOMMER. Vi må kjøre med katastrofen i hælene. Vi må rett og slett flykte østover.

Min kone syns først at det ikke er nødvendig å ta slik på vei. Jeg fremhever nå særlig flere farlige broer vi skal kjøre over på vei til Oslo. Tenk deg orkan i kastene på Grenlandbrua ved Bamble, sier jeg med stor innlevelse. Det gjør utslag. Jeg får medhold i at vi må evakuere Stavanger.

Neste morgen våkner jeg til noen søppelspann som blåser bortover veien. Det ser ut som noen ville metalldyr som har bestemt seg for å flykte. Hals over hodet. De flykter med god grunn. En parkert bil begynner å rugge så mye i vinden at bilalarmen blir utløst. Det hagler og stormer. Uler og piper. Det er lyden av fare. Ingen tvil om det.

Vi kjører av sted på formiddagen. Vi møter ingen problemer noe sted. Det blir stadig bedre vær, jo lenger øst vi kommer. Når vi kjører over Grenlandsbrua er det nærmest vindstille. Min kone begynner å le høyt.

- Var det denne brua som skapte sååå dårlig stemning i går kveld, sier hun.

Jeg svarer ikke. Jeg er den tause typen nå. Høy og mørk. Og taus.  Jeg tar ansvar også for tausheten. Noen må jo det.

Mens du står i kø


Alle bør komme seg til sitt rådhus på maks 45 minutter, skriver Ottar Brox i Klassekampen i dag.

Brox frykter lang reisevei til rådhuset, hvis Jan Tore Sanner lykkes med å slå sammen kommuner.

Dette fikk meg til å tenke på hvor ofte jeg besøker rådhuset. Sist var for 10 år siden da vi gikk i fakkeltog for at de skulle pusse opp barneskolen på Høvik, der jeg bor. Før det igjen var jeg i en vielse på rådhuset. Det er 27 år siden.  Jeg tenker med gru på konsekvensene hvis Bærum skulle slått seg sammen med Asker og jeg kanskje måtte kjørt helt dit ut neste gang jeg hadde behov for å besøke rådhuset.

På nyhetene hører jeg i dag at Asker har ambisiøse mål. Asker vil at det aldri skal være mer enn 250 meter fra huset du bor i til en merket tursti. Det skal gjelde alle som bor i Asker.

Hvor lang tid du burde bruke for å komme deg på jobb. Om du prøver å kjøre tog, buss, bil eller hva du nå prøver på. Det var det lite om på nyhetene i dag.

Hvorfor ting går til helvete i Norge

De fleste nordmenn vil før eller siden være på vei hjem. Denne lengselen kan være ganske sterk. De nordmenn som har det verst er de 800-900.000 som utvandret til Amerika. Slike nordmenn har en voldsom hjemlengsel. Problemet er bare at de ikke helt vet hvor hjemme er.

Jeg kjenner en historieinteressert kar som kommer fra Sveio like ved Haugesund. Tellef heter han. Mot slutten av 1990-åra fikk Tellef en forretningside. Det var en storslagen, fantastisk ide. Det syntes både banken, kona og alle som Tellef snakket med. Mannen vill starte med såkalt "Tuftevandring".

Tellef ville hjelpe millioner av norskamerikanerne. Han vil gripe tak i lengslene dere og lede dem til historisk grunn, tilbake til røttene, til urjorda der den første Hansen eller Jensen kom fra. Opplegget var enkelt: Man bygger opp et stort nettverk av slektsgranskere som på hobbybasis tar i bruk Internett. En amerikanere som vil finne røttene sine, kan ta kontrakt via en egen nettside, bestiller slektsgranskning og noen måneder senere kan han pakke kofferten og dra på Norges-besøk. Så kan man ta en telefon til bonden eller andre som i dag eier husmannsplassen forfedrene bodde på. Og vips er vi klar for sterke følelser. Meget sterke følelser.

Mens Tellef holdt på med disse planene, ringte plutselig telefonen. Det var fra politikammeret i Haugesund. Politimannen hadde hørt om Tellefs prosjekt. Nå sto han der med et eldre amerikansk ektepar som hadde dukket opp på politistasjonen og spurt etter veien til deres tipptippolderfars småbruk. Om Tellef kunne hjelpe?

Tellef tok jobben. Litt undersøkelser, en telefon til en bonde, og så dagen etter kunne Tellef kjøre amerikanerne på besøk til forfedrenes jord. Allerede nede i bakken begynte følelsene og renne. Så fulgte timer med gjentatt krabbing ut og inn av ei falleferdig løe og mye sitting på trammen, og bare det å se på utsikten var fantastisk.

Tårene rant. Også bonden ble revet med. Han gikk og hentet spaden. Grov opp et lite ungtre. Ei bjørk. Med jordklump og det hele. Bonden satte treet i en pose og snurret tau rundt slik at amerikanerne kunne ta det med seg og plante det i USA. Et nytt tuntre. Fra forfedrenes jord. Og hvis bjørka døde på veien eller ble nektet innreisetillatelse til USA, fikk amerikanerne med seg en pose frø, for sikkerhets skyld.

Dette ble nesten for mye. Takknemligheten ville ingen ende ta. Og de tusen dollarne som paret ville gi som takk for hjelpen ble høflig avvist. Tellef tok i mot bensinpenger. Det fikk holde. - For opplevelsen hadde vært et nyttig eksperiment, som han sa.

Ut over høsten skjedde ganske mye. Flere reisebyråer i USA tente på ideen og startet planlegging av markedsføringen av "Tuftevandring i Norge". Flere forskningsmiljøer var interessert. Det ble brukt et par hundre tusen offentlige kroner til utvikling. Det så lovendee ut. Norge skulle bygge en historisk bro ut i verden. Knytte bånd. La kultur, fortid og nåtid møtes. Sterke forventninger ble tent. Men det var en ting verden glemte: Kommunen.

Ikke for det. Hver for seg var kommunene fulle av entusiasme. Problemet var bare at nordmenn utvandret fra samtlige kommuner i hele landet. Når det gjaldt å få til Tuftevandring i stor stil, var det mange om beinet. For å si det forsiktig. For alle disse store planene måtte jo ha et samlingspunkt et sted, et slags hovedkontor, og hvor skulle det ligge?

Måneder ble til år. Man kranglet i øst. Man kranglet i vest. Til slutt gikk Tellef lei og ga opp hele greia. Intet her i verden er for stort eller vakkert til at det ikke kan ødelegges av til en trist, norsk lokaliseringsdebatt.

Alt jeg er redd for

Denne historien starter for over 19 år siden. Jeg begynte å grue meg til alt det farlige som kunne skje. Med datter Kaja.

Første gangen hun skulle krysse gaten alene, sto jeg der med hjerte i halsen. Hun kunne jo bli påkjørt. Hvis jeg ikke passet på.

Jenta vokste opp. Hun ble ungdom og dro på fest. En gang var det fredag kveld, tåke, yr, og stup mørkt ute. Det var et slikt vær som folk blir myrdet i på TV, i serier som Crime Scene Investigation (CSI). Det var godt over midnatt. Jeg ringte Kaja og vi ble enige om at nå kunne hun godt komme hjem. Hun var på fest bare 500 meter oppe i veien. Jeg tenkte på hvilken rute hun ville velge. Jeg begynte å vente. Det gikk 20 minutter. Det gikk 30. Ingen Kaja kom.

Det var bare en ting å gjøre. Jeg tok på meg regntøy og hodelykt og gikk ut. I starten gikk jeg ganske rolig. Men så fikk jeg lyst til å småløpe. Det er ikke noe galt med å løpe litt, tenkte jeg. Bena begynte liksom å bevege seg fortere. Helt av seg selv. Jeg ble andpusten. Jeg begynte å løpe fortere.

Jeg løp opp til krysset der jeg var sikker på at Kaja ville komme dinglende. Jeg sto der og ventet. Ingen jente kom. Slik gikk en lang, vond evighet, før jeg bestemte meg for å begynne å lete. Jeg løp nedover mot bensinstasjonen. Det er jo åpenbart det farligste stedet i hele området. Tenk på hvor mange massemordere som kjører innom der hver natt.

Plutselig ser jeg Kaja komme gående, glad og fornøyd. Hun har valgt en helt annen rute enn den jeg trodde, men hun lever. Kaja er noe av det mest levende jeg vet om. Det er jeg utrolig takknemlig for.

I vår og sommer har Kaja vært på sin livs reise i Asia. Det er tre måneder siden hun dro. Trafikken er sikkert hysterisk i Asia, har jeg tenkt. Det er ulykker, slanger og farlige understrømmer, stormer og muligheter for å bli kidnappet. Det er ingen grenser for hva man kan være redd for at kan skje. 

I går kveld tikket det inn en melding fra Kaja på Facebook. Klokken er 23.32. Meldingen har et hjerteikon og beskjeden "Glad i deg".

Det er litt uvanlig at Kaja sender en slik melding til meg. Jeg oppdager at hun har sendt en helt lik melding til moren sin. Nå tenker jeg at dette sender Kaja fordi hun skal gjøre noe veldig farlig og kan komme til å dø de neste timene. Derfor ville hun bare si fra at hun er glad i mamma og pappa. Hun vil bare si fra om dette før det er for sent å si noe mer.

I dag tidlig kom en ny melding. Den lyder slik:
"Dette har jeg gjort i dag da. Hva med deg?"

Kaja har lagt ved et bilde av seg selv. Ganske nådeløst. Vil jeg si. Her er bildet:

#HvisFallskjermGårBraHvaErDaNeste
 

 

De fra ytre høyre nektet å delta


Hvis du søker på "DNA journey" så kommer du til reiseselskapet Momondo som har laget et stunt som nå går som en farsott verden over med flere millioner delinger.

Det er 67 personer som spytter i et glass. To uker senere foreligger DNA-analysene som viser hvor i verden du egentlig kommer fra, om man går langt tilbake i tid.

Det er mange tårer og sterke følelser når folk oppdager at de er mindre engelske, franske eller for eksempel islandske enn de trodde.

Det var tre personer fra et ytre høyre parti som ble tilbudt å få sitt DNA analysert. Da de oppdaget hva opplegget gikk ut på marsjerte de ut. De nektet å delta.

Jeg lurer på hva de var så redde for å finne ut.

Filmen DNA-Journey kan du se her.