hits

Næringsliv

Hvordan er ulve-ledere, egentlig?


Jeg oppdaget i dag dette bildet av ulver som er blitt delt mange millioner ganger i sosial medier med følgende forklaring:

Her er litt mat til ettertanke. Se på denne gruppe med ulver. De tre i front er gamle og syke. De går foran for å sette tempoet slik at ingen blir hengende etter. De neste fem er de sterkeste og beste. Deres oppgave er å beskytte flokken hvis den blir angrepet. Gruppen i midten er alltid beskyttet. De fem bakerste er også sterke; også deres oppgave er å beskytte hvis det kommer angrep. Den siste er lederen. Han sørger for at ingen blir etterlatt. Han holder flokken samlet og på samme sti. Han er alltid klar til å løpe i enhver retning for å beskytte og tjene hele gruppen. I tilfelle noen ville vite hva det egentlig betyr å være en god leder. Det handler ikke om å gå foran. Det betyr å ta vare på laget.

Denne forklaringen er bare tull. Det fant jeg ut i løpet av noen sekunder ved hjelp av Googles billed-gjenkjenning. Slik fant jeg sannheten som er at Chadden Hunter tok bildet i forbindelse med BBCs serie "Frozen Planet" i 2011.

Bildet viser 25 ulver som jakter bison i Wood Buffalo National Park i Canada. Den kvinnelige alfa ulven leder flokken, og de andre følger etter i en enkelt linje for å spare energi gjennom dyp snø, ifølge miljønettstedet Benvironment. Ideen om at ulver må være på utkikk etter bakholdsangrep er heller ikke sant. Ulv står øverst i næringskjeden og har ingen naturlige fiender, hvis man ser bort i fra bjørn som ulven lett løper i fra.

Å bruke ulv som bilde på ledelse er dessuten veldig rart. Vanligere er det å snakke om at "Han var en ensom ulv". Det brukes gjerne om gærninger som har drept mange mennesker i en terrorhandling. Av andre rollemodeller kan jeg bare komme på Stor-Ulv i Donald Duck & Co. Og han syns jeg som regel kommer ganske dårlig fra det, som leder, og på andre måter. Vil jeg si. Man kan eventuelt tute med ulvene, som betyr å tilpasse seg de som du er sammen med, selv om du ikke nødvendigvis liker dem. Og slik kan man fortsette. Å trekke inn ulver som bevis på god ledelse vil sjelden lønne seg. Man kan eventuelt fremheve at det mektige Romerriket startet med ulvene Romulus og Remus som grunnla Roma, med da kan man gjerne dra inn Fenrisulven også. Dette var en sinnssyk stor og svært skummel ulv som vikingene trodde på. Og du vet jo hva slags lederskap de karene drev med. Det var bare å hugge hodet av folk. Så tenker jeg at de ville følge bedre med neste gang de ble snakket til.

Derfor sitter ikke mange på første rad

Det sitter mange personer i salen. I dag tidlig. Politikere. Prominente gjester. Fra alle kanter av landet. Da går jeg på et høyt smell.

J
eg sitter helt foran i salen. Jeg sitter slik fordi jeg vil ta bilder av alle som er på scenen. Det er praktisk å være helt foran. Ulempen er at alle ser hva jeg driver med. Jeg er dessuten nesten to meter lang. Det er mye kropp for pengene. For å si det sånn. Jeg blitser. Jeg tar bilder. Snart her. Snart der. Alle ser hva jeg driver med. Det er ikke til å unngå.

Før vi går videre i denne historien er det nærliggende å snakke litt om såkalt Naturlig Beskjedenhet (NB!)". De Naturlig Beskjedne ville sikkert ikke meldt seg på mange konferanser. Og de ville i alle fall ikke satt jeg på første rad og gjort så mye av seg. Det er ofte slik i Norge. Ingen kamp om plassene. På første rad. De Naturlig Beskjedne er alle andre steder enn på første rad.

På den annen side har man slike som meg. Naturlig Beskjedenhet er ikke noe jeg driver med. For å si det rett ut. Jeg kommer fra Finnmark. Jeg kunne sikkert også ha kommet fra Bergen. Det er ikke noe å være flau over. Det er bare å stå på. Mener nå jeg.

Jeg holder som sagt på med en hel del ivrig fotografering. I flere timer. Det er jo jobben min dette, så folk er tålmodige med meg. Håper jeg i alle fall.

Mellom hver fotorunde setter jeg meg på en svart stol. Den ser ut som en slik stol som danske Arne Jacobsen (1902-71) kunne ha designet. Stolen er svart og slank i livet. Den ser ut som ikonstolen syvern. Du får slengt en slik stol etter deg hvis du blar opp. Et par tusen kroner.

Jeg sitter forsiktig på stolen. Det er ingen antydning til vipping eller ureglementert omgang med stol. Overhodet ikke. Jeg sitter bare der og lener meg svakt bakover. Da plutselig kommer et høyt smell.

Stolryggen brekker tvers av. Jeg faller bakover og ligger et øyeblikk og svømmer på gulvet. Det blir brått musestille i rommet. Foredragsholderen stopper å snakke. Alle i salen ser på meg. Jeg kaver litt rundt på gulvet. Jeg ser forbløffet på stolen som jeg nettopp har myrdet. Den ligger der i to deler. Løpet er kjørt for den stolen der. Det er ingen tvil om det.

Du har sikkert vært på mange seminarer og konferanser. Det ene foredraget etter det andre. En skog av fakta. En fjellkjede av opplysninger. Et hav av ord. Det er ikke godt å vite hva du tar med deg hjem. Hva du husker. Hva som for alltid vil bli lagret i din og alle andres hukommelse. Det er ikke godt å si. Med mindre det ble servert med et smell. Av en fyr på første rad.

Dracula jakter på deg på Majorstua

Vampyren Dracula rusler rundt på Majorstua i Oslo og tilbyr sine tjenester. Det oppdaget jeg i går.

Jeg fikk en SMS fra en skjønnhetssalong. Jeg kan få en full Dracula-behandling for bare 2.500 kroner.

Den brutale vampyrgreven Dracula fra Transilvania ble først berømt i 1897 da han startet sin jakt på blod i Londons gater. Nå tilbyr vampyren åpenbart sine tjenester i Oslo. Siden jeg aldri før har fått en full Dracula-behandling så søkte jeg litt på nettet. Jeg fant ut at "Hollywoods stjerner benytter denne metoden for å beholde ungdommens glans. Hollywood-kjendiser som Angelina Jolie og Kim Kardashian er store tilhengere av denne behandlingen!" Leser jegI

I SMSen, som jeg fikk, blir det opplyst at ordinær pris er 3.800. Nå 2.500 kroner. Når jeg er ferdig hos Dracula kan jeg få noe annet som jeg heller ikke vet hva er. Det  kalles MonaLisa Tough og skal være veldig intimt. Ord. pris 5000 kr, nå 2500 kroner.

Det opplyses på nettet at Dracula-behandlingen også brukes innenfor ortopedi, tannkirurgi og idrettsmedisin i tillegg til det estetiske. Behandlingen benyttes vanligvis på ansikt/hals, men kan også benyttes på andre deler av kroppen. Ideelt i forbindelse med arr, sår og strekkmerker.

Metoden kan også stimulere til benvekst og forebygge hårtap, står det.

Dette høres jo helt utrolig ut: Er du kortvokst. Kjør på med Dracula og du får lange ben.

For å få til dette må du riktignok være positiv til sentrifugering. Man kommer til å tappe ut av deg en mindre mengde blod. Dette blodet skal så sentrifugeres. Blodets egne vekst -/stamceller blir på denne måten konsentrert og høstet ut. Deretter injiseres dette inn i de aktuelle områdene man ønsker å behandle.

Utrolig hva man får for bare 2.500 kroner i våre dager. Jeg vet ikke om det fins billigere løsninger, gjør det selv sett som du kan kjøpe på nettet. Vær din egen vampyr hjemme på badet. Eller hvor du har lyst. Kos deg om kvelden. Eller kanskje man kan få til Home partys der vi injiserer hverandre i en fei (vampyrene møtes for felles tapping, sprut og glede).

Det er som man forstår uante muligheter.  Blodig alvor!

Alternativt kan du brygge deg en Bloody Mary og definitivt gjøre noe helt annet

De mest sexy jobbene

carpenter with hammer
                  
Tusen svenske kvinner er nylig spurt om hvilke jobber de syns det er mest sexy at menn har.

Denne nyheten fikk betydelig oppmerksomhet takket være P4 i går. Undersøkelsen er uført av motesiden Modette. Informasjonssjefer er dessverre ikke på lista som ser slik ut:

7. Vekter/dørvakt
6. Akademiker
5. Soldat
4. Lege
3. Politi
2. Brannmann
1. Snekker

Her er jeg blitt fristet til å forta litt såkalt utrolig lettvint forskning, også kalt et søk på Google. Slik finner jeg en undersøkelse fra 2015 utført av datingsiden Møteplassen der 2937 norske single er spurt om hva de syns er sexy. Kvinnene kåret snekker og politi som de mest sexy yrkene. Brannmann kommer som en sterk nummer to. Nesten ingen vil ha lærere. Guttene vil ha sykepleiere (41 prosent) tett fulgt av flyvertinner. Nesten ingen menn vil ha brannkonstabel (2 prosent).

Trenden bekreftes av en undersøkelse utført av TV2 i 2008. Også her kom sykepleier på topp. På direkte spørsmål kom "Programleder i God kveld Norge" på en hederlig 4 plass, foran politi.

Ikke noe yrke tiltrekker damene mer enn musiker i et band. Fotballspillere er ut, melder hegnar.no i 2013.
Finansfolk (18 prosent) er mest utro, melder side3.no. De fleste foretrekker å være utro på Plaza hotell i Oslo. Se petiten "Utro Anyone?"

Hvis menn skal ha en sexy hobby bør de velge matlaging, viser en annen undersøkelse. Ikke et ord om renhold i hjemmet. Hva var det jeg sa.

For øvrig er det nå alt for dårlig søkning til yrkesfag i videregående skole.  Søknadsfristen nærmer seg. Send det videre. 

Reddet av strikketøyet



Advokater er kjent som "Kapitalens krokodiller, stive blikk bak mørke briller, alt de ser er kun profitt", slik deLillos ville sagt det.

I den motsatte enden av skalaen finner vi min venn, advokat Thor G. Denne mannen kjører en bil som blir kalt krokanisen. Bilen er hvit med et fint strøssel av små, lysebrune rustflekker over det hele. Thor er kronisk fylt av livsglede og pågangsmot. Han er dessuten litt over gjennomsnittlig glad i å strikke.

Thor G. kommer fra en vulkanøy så langt mot nord at det er nærliggende å anta at han som barn ofte var redd for å fryse. Derfor går han fortsatt i tykke gensere. Det er aldri så varmt at det ikke er godt å ta med seg en varm genser. For sikkerhets skyld. Genserne strikker Thor selv.

Her er det viktig å nevne Hans Nielsen Hauge (født 3. april 1771 i Rolvsøy, død 29. mars 1824 i Kristiania). Han var lekpredikant og industrigründer. Hans Nielsen Hauge er en slags næringslivets far i Norge. Han hadde helt grunnleggende egenskaper.

Hva som er helt grunnleggende egenskaper, kan man lett komme til å lure på. Hvis du spør om dette, kan det tenkes at du er en mann. Hvis du er kvinne så vet du at Multitasking er en viktig egenskap i livet. Og ellers.  

Når det er sagt må jeg skynde meg å si at det faktisk OGSÅ er noen menn som kan gjøre flere ting på en gang. En av de første som drev med slikt var Hans Nielsen Hauge. Han gikk fra sted til sted og forkynte. Mens han gikk langs veien ville han ikke sløse med tiden, så mannen strikket mens han gikk. Han strikket gensere, skjerf, votter. Slike ting.

Det gjør min venn, advokat Thor G. også. Men i våre dager blir det ikke så mye trasking langs veiene. Min venn, advokat Thor G. tar fly. Ustanselig. Hele tiden. Da kan det for eksempel oppstå følgende samtale.

- Hva driver du med, spør flyvertinnen.
- Jeg strikker en genser, sier Thor G.
- Den ser veldig fin ut, sier flyvertinnen.
- Har du lyst på en?
- Ja.
- Hvis du gir meg din adresse kan jeg sende deg en genser. Hvilken størrelse har du?

Slik gikk det til at flyvertinnen noen uker senere fikk en stor glede i posten.

Min venn, advokat Thor G. dumper stadig opp i rare situasjoner på grunn av strikkingen. Han kommer i kontakt med folk og får prate om både det ene og det andre. Min venn, advokat Thor G. liker det. Å prate.

På flyplasser er det likevel ikke nok å kunne prate seg ut av alle situasjoner. Noen ganger må man ha gullkort eller diamantkort eller hva det nå heter alt det som selskapene utstyrer deg med og som du kan vifte med så mye du orker og gjerne enda litt til.

Vi skal nå til Arlanda flyplass ved Stockholm, en sen og meget stormfull vinterkveld. Det har snødd tett i timesvis. Det er nesten ingen fly som kan ta av fra Arlanda denne kvelden. Det danner seg uendelige køer. Når tiden presser på blir folk stadig mer aggressive. Mange vifter med kortene sine for å komme fremover i køen.

Thor har ikke noe viktig kort å vifte med. Han har ikke det. Mannen står i køen og kommer omsider frem til en meget sliten dame i skranken. Samtalen blir omtrent slik.

- Jeg håper å komme til Helsinki i kveld.
- Nesten alt er kansellert. Du får ta bussen inn til byen, sove litt på et hotell og komme tilbake klokken fem i morgen tidlig. Da kan vi ha et fly klart, om været bedrer seg.
- Det har vært en tøff dag, du har sikkert fått mye kjeft, sier Thor.
- Ja, sier damen.
- Kan jeg gi deg en oppmuntring, sier Thor.
- Ja, sier damen.

Nå vet ikke jeg om garn og ting man har strikket selv alltid er et slags sesam sesam. Det er ikke lett å vite hvorfor ting utvikler seg slik de gjør her i livet. Det er ikke det. Men like etter blir et lite propellfly med plass til hundre personer klarert for å dra til Helsinki. Passasjerene som får lov til å bli med blir ropt opp en etter en. Det er som sagt flere hundre som trolig står foran Thor i køen. Ved nummer 99 skjer miraklet. Thors navn blir ropt opp. Forstå det den som kan.

Drømmen om tivoli


Lyden av skrekkblandet fryd som raser av sted der inne. Synet av blinkende lys i tusen lokkende farger. Lukten av sukkerspinn og popcorn. Et eventyr er kommet til byen.

Min barndom utviklet seg meget sakte på noen småplasser som ligger slengt i utkanten av Norge, med for det meste svært dårlig vær og mangefult utviklede fritidsordninger. Det er grenser for hvor festlig det i lengden er å henge dag ut og dag inn sammen med kvisete ungdom, utenfor et gatekjøkken hvor det største å se fram til i livet er et spinkelt pappbeger hvor det ligger slengt en pølse med pomfritt.

Jeg har derfor forståelse for den gleden som kan oppstå når det plutselig en dag kommer et tivoli kjørende. Et omreisende tivoli kan være det nærmeste man kommer eksotiske gleder på en småplass i Norge. Det kan da oppstå sterke lengsler om å bli med på reisen.

Jeg nevner dette som innledning for å forstå Jonas. Jonas er en stille og forsiktig fyr. Han sitter foran Katrine som er jobbkonsulent i en arbeid og inkluderingsbedrift. "Hva slags arbeid kan jeg finne til ham da", grubler Katrine og spør: - Har du noen drømmejobb?

- Tivoli, sier Jonas. Jeg vil gjerne jobbe på tivoli.
- Hæ?
- Ja, tivoli, sier Jonas

"Går det an det da", tenker Katrine, men så tenker hun seg om en gang til, og begynner å undersøke. Tilfeldigvis finner hun et tivoli og spør om de kan tenke seg å prøve ut Jonas. Det kan tivoliet tenke seg. De sier ja med det samme.

Katrine er litt skeptisk. Jonas har en diagnose som gjør at han trenger mye struktur rundt seg. Katrine er usikker på om et tivoli er det beste for Jonas. Etter noen uker ringer hun tivoliet og spør hvordan det går.

Jonas har utrolig lyst til å stå og være den som skal trykke på den grønne knappen. Det er den knappen som får karusellen til å gå rundt, eller som setter fart på de små flyene, for de aller minste barna, de som skal litt opp i luften og kjøre noen runder rundt, før de kommer trygt ned igjen. Jonas vil gjerne være den som trykker på knappen, men det fungerer dårlig. Han får det ikke helt til.

I min fantasi kan jeg se for meg at barna er fanget der oppe i luften i de små flyene, mens Jonas har glemt seg ut og karusellen bare fortsetter å kjøre. Rundt og rundt.

Det er ikke sikkert at det var akkurat slik det var, men Jonas sliter litt med oppgavene. Det er det ikke noen tvil om.

- Betyr dette at dere helst ikke vil ha Jonas på jobb mer, spør Katrine.

- Nei, tvert i mot. Vi vil gjerne ha ham her. Alle elsker Jonas. Alle blir i godt humør av at han er med oss. Gutten er en utrolig gledesspreder. Tusen takk.

Denne petiten er også publisert i Magasinet Velferd.
 

Norges morsomste firma

Vriomsveisen (bildet), Gira trafikkskole eller Tusen Tikk. Hvem har Norges morsomste firmanavn?

Det er mye mer humor i næringslivet enn du kanskje er klar over. Jeg liker det. Til min store glede oppdaget jeg i dag at Gule Sider for tredje år på rad har en konkurranse som løfter frem bedrifter over hele landet med morsomme navn. Mer enn 200 bedrifter er nominert og juryen har valgt ut 20 finalister.

Den som vant i fjor var frisøren «Sjå te å klypp de AS» på Nesbyen. Du kan stemme frem til 13. desember. Her er finalistene. Stem i vei.

Vriomsveisen (Frisør, Årdal)
Tusen Tikk (Urmaker, Bergen)
Den grønne sykkel (Returpunkt for sportsutstyr, Bergen)
Gira trafikkskole (Trafikkskole, Nordkjosbotn)
KAOS (Klesbutikk, Sandefjord)
Ille Billi (Billigbutikk, Mysen)
Jålebroki (Klesbutikk, Årdal)
Pusenfryd (Kattepensjonat, Skodje)
Sopihop ( Renholdsfirma, Stavanger)
Dama Di (Kulturhus, Bodø)
Cut the crap (Frisør, Bergen)
Heis og sånn (Heismontør, Sperrebotn)
Johansken AS (Hanskebutikk, Hobøl)
Felgen trafikkskole (Trafikkskole, Lillehammer)
Barn til bords (Mat til barnehager og skoler, Asker)
Slanke Tanker AS (Vekt/slankemetoder, Spydeberg)
Treformye (Trefelling, Asker)
Lappedilla (Lappebutikk, Bodø)
Reinhjort ( Renholdsfirma, Bergen)
Med svin på skogen (Svineoppdrett, Ytterøy)

Også vil jeg gjerne høre om du har en favoritt eller vet om  en som er enda bedre?

Utrolig mye ubrukt kone



Alt kan deles. Delingsøkonomien har store muligheter. Her er de beste ideene jeg har funnet til nå.

Dele do
Etter å ha gått gatelangs uten å finne et toalett slo ideen ned i gründeren fra Oslo. Alle burde dele toalettene sine. Resultatet ble nettstedet leiedo.no.
Mer her

Dele matrester
Hvem som helst kan legge ut middagsrester til salgs i nabolaget.
Mer her

Dele kone
Hvis man regner ut all den tiden norske menn ikke er sammen med sine koner kommer man frem til at det er utrolig mye ubrukt kone her i landet. Her er det åpenbart et stort marked for å dele. Ideen er prøvd ut i India.
Mer her

Dele svigermor
Mange vil bo med svigermor. Mer her

Dele prest
Om du er hjemme, sitter på bussen eller på en benk i parken; uansett hvor du er og kjenner behov for å tenke og reflektere, kan du ta kontakt med Sør Varanger menighet. Prestene skal nemlig ikke bare stå i kirka å preke på søndagene. De skal også deles resten av uka.
Mer her

Dele brød
Nattverd, også kaldt kveldsmat.
Mer her

Dele barn.
Se delebarn.dk

Dele mor
På nettstedet for dette står det gode råd som: "Noen må også få fatt i egg og/eller sæd fra donorer".
Mer her

Dele far
Se www.farskap.no

Dele tid
34 av 49 nye boliger bygges som kollektiv.
Mer om saken

Dele bil
Mer her

Dele sykkel
Mange tror at ordningen fins. Det stemmer ikke. Er du i tvil kan du ta kontakt her.

Dele båt
For 200 kroner får du 100 båter.
Mer her

Dele havet
Se Moses.
Mer her

Dele truse
Se mot slutten av boka Brødre i Blodet (om Elling) av Ingvar Ambjørnsen.
Mer her

Dele kondom
Se også andre skitne triks for å vinne valg her.

Dele oppmerksomhet
Det er ensomt på toppen. Man kan lett komme til savne noen å dele med. Se Petter Northug.
Mer her

 

 

Den store røde knappen

                                                                        (Foto: Eigersund kommune)

- Det er deilig å kunne trykke på den store røde knappen, sier Svein Oscar. Han snakker om det som skjer når helvete bryter løs. Vi skal til Eigersund. Heng med.

Høststormene står nå for døren. Været i Norge blir stadig villere. Våtere. Verre. Orkan i kastene. Flom. Ras. Enorme ødeleggelser. Det er grunn til å frykte det verste. Hva kan vi gjøre?

Ekstremværet «Synne» herjet på Sør- og Vestlandet rett før jul i desember 2015. En 200-års flom gjorde stor skade. Men noen slapp lettere unna.  Tilfeldig? Neppe.

La oss kalle han Svein Oscar, siden det er det han heter. Svein Oscar er beredskapsleder i Eigersund. Jeg traff ham på en konferanse nylig. Nå skal du høre.

Eigersund har valgt å legge kommunen sin slik til at elven renner rett gjennom byen. Det høres jo ikke så farlig ut. Det kryr av byer som liker å ligge tett opp til en elv. Elven er jo rett og slett hyggelig bo sammen med. Inntil helvete bryter løs.

Nå er det over 400 kommuner i Norge. Ingen er så flinke til å følge med på værvarselet som Eigersund. En av de første dagene av desember 2015 så Svein Oscar at uværet var på vei. Det var litt rart. Det falt ikke en dråpe i Eigersund. Men lenger inne i landet begynte det snart å bøtte ned. Infernoet var på vei. Men Svein Oscar hadde seks timer på forberede seg på krigen mot vannet. Han trykket på den røde knappen.

Ingen kommuner i Norge har laget seg en større og bedre knapp å trykke på enn Eigersund. Alle gode krefter står klare. Det er politi og brannvesen. Det er Røde Kors og Sivilforsvaret. Det er bønder med traktorer og annet utstyr. Det er næringsliv. Det er folk flest. De har øvd. Mange ganger. Når helvete kommer er de klare til dyst. Det er få kommuner i Norge som øver slik de gjør i Eigersund. Nesten ingen, faktisk.

Svein Oscar leide helikopter og tok flyfoto, mens flommen var på sitt verste. Jeg har sett på bildene. Eigersund har mange såre punkter. Hvis vannet flommer inn i den ene gaten eller kanskje den andre, litt lengre nede, blir skadene enorme. Garantert. Dette vet de på forhånd. Det gjelder å kjenne sine svake punkter. Når alarmen går begynner de å heise på plass barrikader. Det er noen digre betongklosser som heises på plass. I tillegg kommer sandsekker og annet som hindrer at elven på et blunk gjør om Eigersund til Venezia.

Tenk deg at du bor i et hus som ligger rett ved en sving i elven. Det kommer gjerne digre trær og annet vrakgods, buldrende nedover elven. Jeg vet ikke hvordan du føler det, men jeg ville blitt direkte muggen hvis jeg fikk et slikt tre inn i stua. Det vet de i Eigersund. Derfor står det en gravemaskin klar i svingen. Den har en kran med en klo som står klar til å pelle opp trærne etter hvert som de kommer seilende. Jeg har sett bildene av dette. Bildene er til å bli i godt humør av. Eigersund kan lage en feelgood film av det de driver med når det stormer som verst.

Hvis man ikke har en slik stor rød knapp å trykke på, hva gjør man da? Blir flink til å søke erstatning, etterpå. La noen andre få skylda. La noen andre ta ansvaret. Jeg vet ikke.

Jeg spurte Svein Oscar om jeg kunne få flytte til Eigersund. Han sa ja med det samme. Det er noe å tenke på.

Et helt annet blikk på ting

 
- Har du sett Saga Norén i serien Broen?
- Ja.
- Har hun mye til felles med de karene med aspeberger som jobber for ITs-Learning i Bergen?
- Absolutt ikke. Saga Norén viser ingen tegn til å lære av sine sosiale feiltrinn. Våre gutter er veldig sosiale og til dels utadvendte, sier Linn.
Linn er prosjektleder i Itslearining og snakker om Jørgen og Martin som har Aspergers syndrom. De har jobbet for Itsleaning som softweare testere i et halvt og et år. Jørgen har vært med på det såkalte Molas-programmet, initiert av Nav og utført av attføringsbedriften A2G. Molas gir faglig utdanning og sosial trening.


Jørgen og Martin jobber i team som kommuniserer via Skype og Internett. Jørgens kolleger sitter i Nederland og Russland, mens Martin jobber sammen med en gruppe som er i Russland. Engelsk er arbeidsspråket.


Over 80 prosent med denne diagnosen ender utenfor arbeidslivet. Jørgen og Martin er åpenbart sterke eksempler på det motsatte.
- Jørgen og Martin er opptatt av detaljer og har et annet blikk på ting enn det kanskje du og jeg har. Jeg er ikke noen ekspert på aspeberger. Men jeg ser jo at disse guttene er verdifulle og fungerer godt, sier Linn.

- Det er til å bli i godt humør av?
- Absolutt.
- Det er ikke slik at de ikke skjønner vitsen med å si hei når de kommer på jobb om morgenen?
- Slett ikke.

Jørgen har vært med på å lage en app for folk med aspeberger som gir råd om hvordan man skal oppføre seg i ulike sosiale sammenhenger.
Linn forteller meg dette helt uoppfordret. At det fins en slik app, som man kan laste ned på mobilen. Hun forteller meg det etter at vi har snakket sammen på telefon en god stund. Jeg har spurt om både det ene og det andre. Jeg spør for eksempel om Linn har sett filmen Rain Man med Dustin Hoffman og Tom Cruise. Linn forteller da at hun knapt var født da den filmen gikk på kino.

Etter at samtalen er over tenker jeg en hel del på om den appen kanskje gir mange gode råd om hva som er lurt å si. I alle slags situasjoner. Det kunne jo vært greit å ha en slik. Tenker jeg.

Lønnsoppgjør og laksefiske i Bibelen

Jeg har i dag oppdaget at man kan jobbe et langt yrkesliv i Norge uten å vite at det står helt grunnleggende ting om lønnsoppgjør i Bibelen.

Skal en arbeider, som bare har jobbet en time, få like mye i lønn som de som har arbeidet hele dagen? Ja, mener Jesus, som dermed kan regnes som en aktiv fagforeningsknuser. Jesus er også arbeidsgivers talsmann ved å understreke hans soleklare rett til å gjøre som han vil med pengene.

Av en eller annen grunn, begynner jeg dessuten straks å tenke på laksefiske. Vi har nå passert 1. juni og sesongen er i full gang. Det er slett ikke uvanlig å stå i flere uker, gjerne i ufyselig vær og fryse rompa av seg, samt betale store summer, uten å få et enste napp. Plutselig kommer en kar og slenger ut. Han får en laks på første kastet. Jesus ville ha jublet. For mange er kalt, men få utvalgt, som der skrevet står. Lykke til med sesongen.

Matteus' evangelium (Kapittel 20) Lignelsen om arbeiderne i vingården:
1 For himlenes rike er likt en husbond som gikk ut tidlig om morgenen for å leie arbeidere til sin vingård. 2 Og da han var blitt enig med arbeiderne om en penning om dagen, sendte han dem bort til sin vingård. 3 Og han gikk ut ved den tredje time og så andre stå ledige på torvet, 4 og til dem sa han: Gå også I bort til vingården, og hvad rett er, vil jeg gi eder. Og de gikk avsted. 5 Atter gikk han ut ved den sjette og den niende time og gjorde likeså. 6 Og han gikk ut ved den ellevte time og fant andre stående der, og han sa til dem: Hvorfor står I her ledige hele dagen? 7 De sa til ham: Fordi ingen har leid oss. Han sa til dem: Gå også I bort til vingården! 8 Men da det var blitt aften, sa vingårdens herre til sin forvalter: Kall arbeiderne frem og gi dem deres lønn; begynn med de siste og end med de første! 9 Så kom de som var leid ved den ellevte time, og de fikk hver sin penning. 10 Men da de første kom, tenkte de at de skulde få mere; men de fikk hver sin penning de også. 11 Men da de fikk den, knurret de mot husbonden og sa: 12 Disse siste har bare vært her en time, og du har gjort dem like med oss som har båret dagens byrde og hete. 13 Men han svarte en av dem og sa: Min venn! jeg gjør dig ikke urett, blev du ikke enig med mig om en penning? 14 Ta ditt og gå! Men jeg vil gi denne siste like så meget som dig. 15 Eller har jeg ikke lov til å gjøre med mitt hvad jeg vil? eller er ditt øie ondt fordi jeg er god? 16 Således skal de siste bli de første, og de første de siste; for mange er kalt, men få utvalgt.

Avkappet ladeledning og helvete som fulgte

Min venn Jon har kjøpt seg el-bil. Det fulgte med en lang ladeledning.

Når man har kjøpt seg en ting og det går litt tid så kan man liksom begynne å glemme hvordan ting henger sammen. Man parkerer for eksempel el-bilen på det samme stedet hver dag. Kanskje er det sommer eller høst. Og da går alt bra. Men plutselig en dag er det blitt vinter og det kommer en masse snø fallende, ganske upassende ned fra himmelen.

Nå er det jo slik med de fleste menn her i landet at det fins knapt det problem som ikke kan løses ved hjelp av en kjapp tur i en butikk som selger verktøy, helst store og elektriske med mange spaker og funksjoner. Skal man bo i Norge bør man jo ha en teknisk løsning på det meste. Det der med litt snø for eksempel er jo slett ikke noe problem. Det er jo bare å kjøpe seg en diger snøfreser. Det gjorde Jon. Han freste vekk snø. Både her og både der. Både tidlig og sent. Det er gøy å frese.

Det som lett kan skje når man går slik og freser er at man glemmer at det ligger for eksempel en ladeledning under snøen.  Derfor skjedde dessverre det at ladeledningen ble kappet opp i mange små biter.

- Uff da, slike ladeledninger er sikkert dyre, tenker Jon og drar til en bilforhandler for å forhøre seg hva ny ledning koster.
- 10.000 kroner, sier mannen i forretningen.
- Au da, tenker Jon.
- Men kanskje du har forsikring, sier mannen i forretningen.
- Ja, kanskje det, sier Jon.

Jon surfer nå på nettet. Han oppdager at hans forsikringsselskap er det eneste i Norge som ikke ville dekke et uhell med en avkappet ladeledning. Jon ringer selskapet og kommer frem til en dame, som jeg ikke vet om tygger rosa tyggegummi for å få tiden til å gå, men jeg legger inn det for å gjøre historien bedre. Jon forklarer problemet og spør om selskapet kan punge ut med for eksempel 7000 kroner, etter at en akseptabel egenandel er trukket fra.

- Nei, dette kan vi ikke dekke, sier jenta.
- Er du sikker på det. Kan du sjekke det ut?
- Jeg kan godt sjekke det ut, sier hun.

Nå går det noen minutter. Jon sitter med telefonen i hånden og venter, mens jenta later som hun sjekker opp alt som er verdt å vite om ladeledninger som man har kappet opp helt selv med sin egen snøfreser. Hun er raskt tilbake og forklarer at det er helt utenkelig at selskapet vil dekke skaden.

Det er på dette punkt i en vanlig manns historie at man bare ville gitt opp og bestemt seg for at verden er lei og rist, og at det slett ikke er noe å gjøre med. Men Jon er ikke en vanlig mann. En vanlig mann i Norge ville for eksempel ikke satt seg ned og lest side opp og side ned med forsikringspapirer med uhyre liten skrift. Men det gjør Jon.

Slik oppdager mannen at selskapet, for å være konkurransedyktig, forplikter seg til å dekke en skade dersom andre selskaper med samme type forsikring dekker skaden. Det tok litt tid å oppdage dette. Men når det først er oppdaget så nøler ikke Jon et sekund. Han sender et brev til forsikringsselskapet og gjør krav på pengene.

Det går under en uke. Så kommer penga inn på konto. Er det noen sak?

Stenger av bygda og krever inngangspenger


50 kroner titten skal turister betale for å besøke Nusfjord i Flakstad kommune i Lofoten. Det settes nå opp et 1,6 meter høyt gjerde som skal hindre at folk sniker seg gratis inn i bygda.

Et halvannet meter høyt gjerde som skal sperre inngangen til fiskeværet Nusfjord i sommermånedene. Dette får mange fastboende til å se svart. Folk er fly forbanna, melder Lofotposten.

Alle som skal inn og ut av fiskeværet, må enten ha en billett eller en kode for å få åpnet porten. Alle som bor i Flakstad kommune slipper gratis inn, men alle andre må kjøpe en billett til 50 kroner, skriver avisen. 60 000 turister besøker Nusfjord i året og det har vært krevd betaling siden 2005.

Her er det åpenbart store muligheter for å videreutvikle konseptet med hjemmebesøk. La oss si at en turist slenger en hundrelapp eller to til på bordet så kan han få drikke kaffe hjemme hos en ekte nordlending og oppleve både det ene og det andre. For ordens skyld kunne nordlendingen ha en prisliste klar, en meny, som for eksempel kunne tilby følgende:

Hjemmebesøk: 100 kr.
Kaffe (sterk): 50 kr.
Kaffe m. hjemmbrent 100 kr
En saftig historie: 60 kr
Ekstra bannskap: 10 kr.
Hilse på svigermor: 5 kr
Avskjedsklem: 20 kr.


Dette er bare noen forslag. Det behøver ikke å stoppe der. Det er bare å kjøre på med alt man kan komme på. Det gjelder å selge de jordbæra man har, som Petter Stordalen ville ha sagt.

Dumpet et tonn grisemøkk i oppkjørselen


Ikke kødd med en mann som eier en traktor. Straffen kan bli meget brutal. Og illeluktende
.

La meg først få si at jeg er tilhenger av tillitt. Jeg mener at tillitt er Norges største ressurs. Det er få land i verden som har så mye av dette som oss. At vi stoler på hverandre er viktigere enn olje, fisk og andre råvarer. Vi er et land med lite korrupsjon, et forutsigbart rettsvesen og en redelighet som gjør det lett og ganske rimelig å drive næringsliv. Det gjør at vi kan takle kriser mye bedre enn mange andre land. Og godt er det.

I sommer skulle jeg for eksempel kjøpe tre bøker av Knut Hamsun (Landstrykere) og en av Ernest Hemingway (noveller). Jeg søkte på nettet og fant et antikvariat som hadde bøkene. Jeg ringte butikken.

- Da pakker jeg bøkene og sender dem til deg i dag, sa mannen.
- Hvordan skal jeg betale for dette, da?
- Jeg legger ved en giro.
- Du stoler på folk du?
- Ja, nå har jeg solgt bøker på denne måten i snart 40 år. Og jeg har aldri blitt lurt.

Bøkene kom like etter i posten. Jeg betalte regningen med det samme. Noe annet ville vært en skam. Slik er det jo bare. Men når det er sagt så er det ikke til å stikke under en stol at det fins mange kjeltringer i Norge. Folk som ikke gjør opp for seg. Å takle slike er ikke lett. Det fins mange metoder. Heng med.

Det er fredag kveld på Høvik. 17 kuldegrader gnager i veggene. Folk fyrer i peisen. Det kan likesom ikke bli varmt nok inne. Å fyre med ved er dessuten ganske hyggelig. Nå ringer det på døren. Det er en bonde som står på trappa. Han har en traktor med en diger tilhenger. På planet ligger mange sekker ved som skal til naboen. Vi kommer i snakk.

- Du leverer et lass med ved og legger regningen i postkassen. Det går alltid bra eller?
- Ja, det går som regel bra, men det hender at noen ikke betaler.
- Hva gjør dere da?
- Du kødder ikke med en mann som eier en traktor. Det fins en slem metode og en som er enda verre.
- Det var en bonde jeg vet om som ikke fikk pengene sine. Han tok da en diger sten på planet og veltet den i oppkjørselen slik at bilene i huset ble sperret inne. Da de betalte kom han og hentet steinen.

- Det var den slemme metoden. Hva var den andre?
- En bonde i Rogaland fikk ikke betalt for veden som han hadde levert til et bolighus. Han maste og maste. Men det kom ingen penger. Til slutt kjørte han et traktorlass med grismøkk og dumpet i oppkjørselen.
- Det må ha luktet noe aldeles forferdelig. Fikk han pengene sine?
- De hadde vel ikke noe annet valg enn å betale.
- Nei, de hadde vel ikke det.

Fattig på Ikea



- Nå har jeg mista Ikea-bussen to ganger. Dette er ille, hører jeg kvinnen si. Hun henger ved Billligkroken på Ikea og håper at det skal dukke opp nye ting hun kan gi i julegave.


Vi er tett oppunder jul og folket haster forbi, hvite i ansiktene på vei til neste gjøremål. I disse dager går det lynfort å kjøpe en ny, stor TV, buet skjerm, og med så mange piksler per tomme at det nesten er umulig å ikke ønske seg noe mer fantastisk. I julegavepakkekøen på et storsenter i Sandvika står jeg bak en far som får pakket inn to iPhone 6 til sine døtre og bemerker med nasal selvfølgelighet at han ikke vil gjøre forskjell selv om den ene jenta er tre år yngre enn den andre. Hun som pakker inn gavene spør om mannen vil betale ti kroner til Frelsesarmeen som takk for innpakningen. Det vil mannen. Vi er rause nå i jula. Vi er det.

Det er 8 minusgrader og bekmørkt ute. Frosten setter pigger i asfalten på parkeringsplassen foran Ikea på Slependen i Asker. Min kone og jeg er på jakt etter noen rustfrie skruer av riktig størrelse. Det høres jo enkelt ut. Men alle som har vært ute i et slikt ærend vet at lite kan man ta for gitt og mye må man ta med seg. Av tålmodighet.

Jeg overlater til kona å finne skruene. Selv har jeg tenkt å gjøre ingen ting. Det er jeg ganske flink til. Ved inngangen til Ikea er det stablet en firkantet festning av karameller. Her står en søt jente bak godsakene og deler ut smaksprøver. Når jeg først skal gå rundt og være tålmodig så kan jeg jo like gjerne være det her, tenker jeg. Hvis jeg skal innvende noe mot de prøvelser en stakkar må i gjennom på dette punkt i historien så er det at slike fløtekarameller er veldig store. En enkelt karamell fyller hele munnen og det er masse jobb å tygge og bli ferdig med en bit. Dessuten lurer jeg alltid på om det er meningen at man skal sutte en karamell til ende eller spise den fort opp. Jeg har mitt å stri med. Jeg har det.

Billigkroken på Ikea er sted hvor varer med ubetydelig skader blir lagt ut for salg. Billigkroken er en institusjon i det norske samfunnet. Det er over 30 år siden jeg hørte om denne muligheten første gang. Vi var studenter. Min venn Kjetil lot det for eksempel gå sport i saken. Store deler av hybelen hans var innredet med ting som kom fra Billigkroken. Når jeg likevel er her så slenger jeg innom Billigkroken. Det er slik jeg oppdager henne.

Jeg tror damen har veldig dårlig råd. Det virker slik. Dessuten virker hun litt engstelig, eller nervøs er vel kanskje riktigere å si. Kvinnen er nærmere 30. Jeg tror hun er på jakt etter julepresanger og håper å finne gavene i Billigkroken. Hun har stått der i flere timer og håpet at det skal dukke opp noe nytt. Ikeabussen, som kjører gratis inn til Oslo sentrum, skal snart dra. Damen ser på klokken, og oppdager at hun står i fare for å miste bussen, for tredje gang den dagen. Hun blir stressa og begynner å løpe.

Kona og jeg går til parkeringen og henter bilen. Det er blitt langt på kveld. Bikkjekaldt. Mørkt. Damen fra Billigkroken står alene på bussholdeplassen. I det vi kjører forbi tenker jeg, kanskje vi burde stoppe og spørre om hun trenger skyss. Men jeg stopper ikke. Jeg kjører bare rett forbi. Jeg er en kjip fyr. Jeg er nok det.

Overvekt på fly - genial løsning


Ulla Elisabeth står i kø for å sjekke inn bagasje til fly hjem fra Cuba til Norge. Ulla Elisabeth har kommet i skade for å fylle opp kofferten med noen kilo for mye. Dette ligger an til å bli dyrt. Veldig dyrt.


Jeg treffer Ulla Elisabeth i lunsjen på jobben. Dette er en tøff dame med mye livserfaring. Man pleier å si om kvinner som Ulla Elisabeth at de har vært ute en vinternatt før. Det får meg alltid til å lure på hva de gjorde, da de var ute, denne vinternatten. Hva skjedde egentlig? Hva gjør en kvinne som er hardt presset? Hva gjør hun når noe truende er på gang? Heng med.

Før vi går videre i denne historien er det viktig å være klar over at Ulla Elisabeth veier snaut 50 kilo. Damen er liten og vever. Dermed blir det en formidabel kontrast til herrene som hun står sammen med i køen som vil sjekke inn på flyet. Man kan si om disse karene at hvis de hadde bodd i Danmark ville de blitt regnet som små fjell. Vi snakker om folk på godt over hundre kilo. Dette er mannfolk som har ikke ubetydelig erfaring med røde pølser, øl, snaps og alle andre gleder som har en tendens til å henge seg over bukselinningen slik en dundyne henger til tørk på en snor.

Dette ser Ulla Elisabeth. Det er jo vanskelig å la være, der hun står liten og vever inneklemt mellom de danske bjerge, og venter på at det skal bli hennes tur til å sjekke inn bagasjen. Nå er det nærliggende å komme med en advarsel. Det er enkelte flyselskap som mener alvor når de sier at maksgrensen pr koffert er for eksempel 20 kilo og at alt over koster deg dyrt. Andre flyselskap kan si det samme, men de mener det bare av og til. Det er derfor ikke så rart at Ulla Elisabeth blir litt overrasket i det avgjørende øyeblikk.

Mannen i innsjekkingen ser på henne med sørgelige hundeøyne. Han krever nå flere hundre kroner i straffegebyr for overvekt på kofferten. Det er sure penger, syns Ulla Elisabeth. Hun ser seg rundt. Leter etter en løsning. Den kommer til henne som en helt genial ide.

Kofferten ligger på vekta. Ulla Elisabeth gjør nå et tigersprang. Hun hopper opp på sin egen koffert. Hun står der og balanserer, mens den digitale vekten lyser opp slik at alle kan se at damen og kofferten til sammen veier 75 kilo.

75 kilo er jo ikke rare greiene. Når man tar alt med i betraktning. De andre i køen kommer åpenbart til å bidra med adskillig mer enn Ulla Elisabeth på dette flyet. Selv om koffertene deres er under 20 kilo. Det skjønner jo mannen i skranken med en gang. Han begynner dessuten å le høyt. Han smiler faktisk med hele ansiktet. Nå har han glemt alle krav om at Ulla Elisabeth skal betale flere hundre kroner i overvekt. Isteden blir hun bare viftet videre og ønsket god tur.

Hvis du har lyst til å teste ut det vi heretter kan kalle Ulla Elisabeth metoden, så er jeg veldig interessert i høre hvordan det gikk. Husk og ta bilder av det. Ikke nøl med å send meg bilde. Lykke til.

Gå til legen med husvasken


Noe av det ektefolk krangler mest om er her i verden er husarbeid. En fin løsning kan da være å gå til fastlegen å klage. Heng med
.

Nå har det seg slik at det stunder mot jul. Det er jo på mange måter ganske fint. Kan man si. Men ikke på alle måter. Man kan nemlig ikke feie under teppet at førjulstiden kan medføre en ikke ubetydelig mengde provoserende tvangsarbeid i heimen. Dette er noe som særlig menn kan bli urimelig hardt rammet av. Det oppstår da flere muligheter.

1) Man gjør som kona sier. Slagordet er: "Happy wife - happy life".
2) Man gjør ikke som kona sier. Slagordet er: "Evig eies kun det tapte".

Min kollega Kjell Edvard er blitt 75 år, men er fortsatt i lønnet arbeid. Mannen er sprek for alderen. Han liker å jobbe. Utenfor hjemmet. Jeg traff Kjell Edvard nylig og spurte:

- Hvordan går det med deg?
- Jo, takk. Slett ikke verst.
- Du holder deg godt.
- Ja, jeg har en flink fastlege. Han har en løsning på nesten alt.
- Hva er det?
- Legen er en ivrig turgåer. Han skriver bøker om det og arrangerer turer. Til inn og utland. Det er utrolig helsebringende å gå tur. Særlig sammen med en entusiast, sier Kjell Edvard.

Her må man skyte inn at Kjell Edvard åpenbart har vært heldig og har funnet en entusiastisk fastlege der han bor, i Ski utenfor Oslo. Fastlegen er dessuten i slekt med Rolf Løvland som er den eneste nordmann i verden som har komponert to sanger som har vunnet i Eurovision Song Contest. Dette er åpenbart en familie med mye pågangsmot og optimisme.

Man kan derfor ikke bebreide Kjell Edvard at han kom i skade for å anbefale sin fastlege til kona. Jeg vil si at Kjell Edvard var i god tro. Han handlet i beste mening. Kona har noen muskulære plager og gikk derfor til fastlegen.

Kona kom tilbake fra legen med et brev. Her står det svart på hvit at hun er fritatt for alt husarbeid. På ubestemt tid.

- Kanskje du kan ta det som trim Kjell Edvard?
- Jeg liker bedre å gå tur.
- Men du gjør så godt du kan?
- Jeg er litt usikker på det.

Snømann fra 2013 selges høystbydende

Arild Lihaug fra Bergen la i fjor ut en annonse på Finn.no som lyder sånn: Lite brukt Snømann fra 2013 selges til høystbydende. Den er brukt kun 1 gang. Se annonsen her:

Snømannen ble solgt for 6.000 kroner. Nå har Arild en ny annonse ute. Foreløpig har han fått et bud på 10.000 kroner. Og det stopper ikke der. For Arild og kompisen Bjørn Dåvøy har i løpet av åtte uker samlet inn over 150.000 kroner til akutthjelp for norske soldater som har tjenestegjort i utlandet. De auksjonerer bort alt mulig rart. Auksjonen avsluttes søndag. - Det kan hende det blir 200.000. Det ser slik ut nå, sier Lihaug til Bergens Tidene.

Pengene går til Stiftelsen veteranhjelp som ble opprettet i 2008 for å kunne gi øyeblikkelig økonomisk hjelp til veteraner og nærmeste familie som befinner seg i en prekær økonomisk situasjon. Så langt har stiftelsen hjulpet flere veteraner som har opplevd personlige problemer som har ført til akutt økonomisk krise. I motsetning til andre hjelpesystemer har Stiftelsen veteranhjelp en behandlingstid på under 48 timer.

Å selge brukte snømenn er noe folk liker. Dette har rett og slett slått godt an. Tusenvis av folk over hele verden deler entusiasmen for Arild på Facebook og på andre måter.

Man kan bli i godt humør av mindre. Heia Arild!!



Fra 0 til 20.000 på tre år



Jeg kjøpte sykkelen brukt for 2.500 kroner og tok den med til en av de dyreste butikkene i Oslo for å bestille service.


- Den sykkelen der kan du bare kaste. Den har nesten ingen verdi. Det vil koste mer å sette den i stand enn å kjøpe en ny sykkel, sa mannen i verkstedet.

- Jeg tok i steden med meg sykkelen til et annet verksted, spanderte 2.200 kroner på nye deler og service og syklet fornøyd av avsted.

To år senere spanderte jeg service og nye deler til 2.000 kroner. Jeg var fortsatt meget godt fornøyd.

Nå har jeg hatt sykkelen i tre år. Jeg sykler mye på den. Hver dag. I dag var jeg innom XXL på Majorstua. Jeg trengte hjelp til å justere bakbremsen. Det kostet 89 kroner. Samtidig spurte jeg om de kunne gi en vurdering av sykkelen.

- Hvis du skulle kjøpt en ny tilsvarende sykkel vil jeg anslå at du må betale mellom 15.000 og 20.000 kroner for den. Sykkelen din ser ut til å være i brukbar stand. Men de dekkene der syns jeg du skal bytte snart. Det koster noen hundrelapper. Sa mannen.

Jeg blir i utrolig godt humør av slikt.

Laks med bombe i magen



Lettsprengt torsk er et godt kjent fenomen. Laks som svømmer rundt med en bombe i magen er derimot en sterk nyhet.

Hvert år rømmer flere hundre tusen laks fra norske oppdrettsanlegg. Fisken blander seg med ville fiskebestander og skaper fare for sykdom og lus og truer villaksens gener. Villaksen er alvorlig truet og kan i verste fall dø ut.

Tenk hvis man da bare kunne trykke på en knapp og så døde all rømt fisk. Med et slag. Denne teknologien fins. På en konferanse nylig kunne utviklingsingeniør Kristoffer Koch hos m2m-leverandøren Data respons fortelle om et utviklingsprosjekt som ønsket å utstyre oppdrettslaks med fjernstyrte eksplosiver for å hindre blanding med villaks, melder Inside Telecom.

En liten sprengladning injiseres i fisken sammen med en radiosender ved hjelp av en sprøyte. Når man så trykker på knappen kommer et lite poff og alle sorger er slokket. Helt genialt. Det var bare en hake ved disse planene. Mattilsynet, som har ansvaret for dyrevelferd her i landet, sa blankt nei til prosjektet.

Konsulinnens gave

- Du, der, stopp, kommanderte den gamle damen utenfor en dyr tømmervilla med garasje på Oslos beste vestkant.

Den gamle var høy og tynn. Hun pekte på meg med stokken sin. Jeg var 23 år, student og bodde i kollektiv i nabohuset. Damen hadde fått nyss om at den unge mannen kunne tenke seg å leie garasje. Dette ble starten på en overraskende sommer.

Kvinnen var nærmere 80 år og enke etter en konsul fra det sørlige Europa. Vi innledet et forretningsmessig forhold. I bytte for garasjen fikk hun fjernet snøen fra gangveien foran huset og Aftenposten brakt fra postkassen til døren. Om sommeren klippet og vannet jeg plenen.

På onsdager kom tre venninner for å spille bridge. De satt på terrassen hvis været tillot det. Som hagetjener var jeg innvilget et glass sherry, hvis jeg nøt den i ærbødig avstand borte ved den ene søppelkassen som jeg brukte som stettebord.

Før bridgespillet kunne begynne foretok kvinnene en rituell spasertur i hagen. I enden rant en liten bekk og på den andre siden grodde nabotomten som et aggressivt villnis. Kvinnene samlet seg ved gjerdet og mumlet frem alminnelig forargelse over naboens mangel på dannelse og hans varige svekkede evne til å holde skvallerkålen på avstand. De sto slik og var forarget. Hver onsdag.

En kveld jeg kom hjem sto konsulinnen og ventet på meg.

- Vil du ha det treet der, spurte hun uten innledning. Damen pekte på en 15 meter høy furu. Jeg så opp i de veldige kronene og tenkte at nå har det rablet for damen, men jeg smilte høflig og sa ja, takk.

I dagene som fulgte skrøt jeg i vennekretsen av at jeg var blitt eiendomsbesitter på beste vestkant. Jeg mente slike ting som at skal man få seg en skog må man begynne med et tre. Hver dag nikket jeg til furua. Vi ble gode venner. Slik gikk to lykkelige uker.

Men plutselig en ettermiddag hadde konsulinnen ringt Vaktmesterkompaniet som kom og sagde ned treet. Det ble saget opp i tre meter lange stykker. Samme ettermiddag, da jeg kom hjem, sto konsulinnen der og ventet på meg. Hun pekte med stokken;

- Ja, nå får du se til å fjerne treet ditt, sa hun

Slik gikk det til at jeg ble stående å sage og hugge ved resten av sommeren. Veden ga jeg bort til venner og kjente, for det fantes ikke peis i studentboligen. Siden har jeg hatt respekt for godt voksne kvinner og trær.

Det bør være svinedyrt å studere i Norge

Det fins folk med gangsyn. Det fins folk som er kloke. Det fins folk som vet at gratis utdanning er noe som har gjort Norge til et av de beste land i verden. Og så fins det en professor som heter Janne Haaland Matlary. Hun har skrevet en kronikk i Dagens Næringsliv i dag som er en slags rekord.

-"Gratis" studier sender helt feil signaler, både ute og hjemme, skriver professor Janne Haaland Matlary ved Universitet i Oslo (UiO) i avisen.

Det er over ti tusen universitet i verden. - Hvis du kunne velge mellom Universitet i Oslo og Harvard, hvilket universitet ville du velge da, spør Matlary og skynder seg å understreke at selvsagt ville både hun og du valgt Harvard. 
 
Matlary mener at Norge er et land i verden som ikke liker ordet elite, med mindre man snakker om toppidrettsutøvere. Dette må vi slutte med. Vi må bli mer som USA, England og andre sterkt klassedelte land.

Slike land har skolepenger. 200 - 300.000 kroner for et skoleår er ikke uvanlig. De om har råd til dette har som regel meget velstående foreldre. Det er slik makt, innflytelse og velstand går i arv og sikrer at den såkalte eliten fortsetter å være på toppen.

Den trolig mest siterte forfatter i nyere tid er Thomas Pikettys og hans bok "Kapitalen i det 21ste århundre." Pikettys dokumenterer at kapitalen konsentreres i land over hele verden. Den bygges og arves innen næringslivseliten. Det du når, skyldes ikke det du gjør, men det du får. Ulikhetene overføres gjennom arv. Rikdom overføres i familiedynastier. Denne trenden er en demokratisk trussel, fordi politikken mer og mer styres av kapital.

Det er denne trenden Matlary ønsker å forsterke. Sett opp prisen. Gjør det skikkelig dyrt. Da vil studenter straks strømme til og velge Norge fremfor andre land.

Det fins knapt noe samfunn på jorden med mindre forskjeller enn det vi har i Norge. Det gir næringsliv og offentlig sektor store fordeler. Det løser konflikter. Det skaper tverrpolitisk enighet om svært mange saker. Det gir oss muskler til å takle hva som helst. Fordi vi står sammen om det.


Janne Haaland Matlary (Foto: Kjetil Ree)

-Du har trykket på en avstengt etasje

- Du har trykket på en avstengt etasje, sier en damestemme i heisen på jobben. Hun høres nyskilt og sur ut.

Det høres ut som om damen har lyst til å si: "Hvor mange ganger må jeg si at du må dra kortet ditt FØR du trykker på etasjeknappen".

Å oppdra folk i Norge er overlatt til et økende antall maskiner: "Legger du på havner du bakerst i køen". "Du har kjørt for langt. Snu med en gang". "For reklamasjon trykk fire".

Det kommer slike stemmer hele tiden. "Det oppnås ikke kontakt med mobilabonnenten". Det er stemmer både her og der. Hvis du står i heisen i London og stemmen sier:

"Going down."

Da er det bare å slå seg løs og rope:

"Timber."

Blant de maskiner som er sterkest på oppdragelse og moral vil jeg si at panteautomater rager høyt. Panteautomater er noen moralske jævler. "Bunnen først".

Hvis du nekter å gjøre som panteautomatene sier eller prøver å gjøre noe på DIN EGEN MÅTE, så begynner de straks å pipe og ule. Dette er betjeningen i butikkene så vant til at de ikke straks kommer løpende for å slå av alarmen og redde en stakkar. Dermed står man der i et slags fengsel av ulyd og har ingen steder å gjøre av seg. Kanskje har man dårlig samvittighet for med vilje å ha forsøkt å pante en utenlandsk flaske eller prøvd seg med noe annet ukurant flaskesøppel som man strengt tatt ikke skulle tatt med i butikken i det hele tatt.

Automaten appellerer sterkt til din samvittighet. "Trykk en gang til hvis du vil gi pengene til Røde Kors." Dette er en helt spesiell sjanger. Det dreier seg om å velge mellom panteautomatgambling eller veldedighet. Er du en engel eller en djevel? Hjelper du dine medmennesker eller tar du pengene selv? Panteautomater skiller klinten fra hveten og definerer hvem du er. Maskinen synger så en medfølende liten sang når du taper. Det er også en fanfare når du vinner, og den er like glad og lystig som trøstesangen er trist.

Hvis du trykker bare én gang begynner automaten å pipe i et sakte, klagende tempo. Det er maskinenes måte og si at NÅ MÅ DU BESTEMME DEG for om du skal være generøs eller ikke. Du får ett lodd per 50 øre du har pantet for. Du får ikke ekstra sjanser om du bare panter én flaske av gangen. Men det sier ikke maskinen noe om. Da er det lett å gå på en smell. En vanlig feil kan være å stå og pante la oss si femti flasker og trykke for hver flaske. Det kan det bli en hel del piping av.

Siden det er lett å bli forvirret har panteautomatene en egen brukerstøttetelefon med nummer 815 52 222. Slik er det å ta seg frem i Norge. Vi trenger brukerstøttetelefoner til det meste. Det er fint for da slipper du å lese bruksanvisningen.

Plutselig en dag skjer det noe alvorlig. Kanskje har du akkurat lært deg alle panteautomatenes teknologiske og moralske utfordringer. Kanskje står du der og tror at dette kan jeg. Da skjer det. Det kommer helt nye automater med ny teknologi og en helt ny beskjed: "Du har fingre i lesesonen".

Jeg aner ikke hva dette med "fingre i lesesonen" betyr. Men det høres slett ikke bra ut. Det kan være all grunn til bekymring. Kanskje er jeg blitt for gammel til å skjønne meg på nye ting. Som stemmen i heisen pleier å si, uten å tvile: "Du er på vei ned."




Viagra-flyplassen


Flyplassen, som jeg i mitt stille sinn velger å kalle Viagra, ligger i Ålesund. Jeg og et par hundre andre har nettopp landet med to morgenfly fra Oslo. Det er en mandag morgen og vi har ganske mye rart i vente.


Ved alle andre flyplasser i Norge jeg har prøvd å reise til står det alltid klar en flybuss når morgenflyet lander. Jeg går bort til en som det står FLYBUSSEN på langs hele siden og spør om den skal inn til sentrum, men det viser seg å være en rutebuss som skal et helt annet sted. Jeg prøver en annen buss som også har FLYBUSSEN skrevet langs hele siden. Også den viser seg å være en rutebuss.

Vi blir nå stående og vente på en buss som faktisk er FLYBUSSEN. Vi venter og vi venter. En rekke forretningsmenn i mørk dress blir mer og mer urolige. De prøver å stille seg opp i taxikø. De tre drosjene som sto der da flyene landet er for lengst borte. Det kommer ingen nye. Når jeg spør en kar så opplyser han om at man bør forhåndsbestille taxier i Ålesund. Systemet er basert på det.

Det er som man forstår mangt og meget her i verden som jeg ikke vet eller kan noe om. Innen forhåndsbestillinger har jeg åpenbart mye å lære.

Forretningsfolka i svarte dresser begynner å bli urolige. Jeg sender en sms til min avtale om at jeg blir forsinket. Det går 30 minutter. Ingen taxier. Ingen buss. Kanskje de i Ålesund er overrasket over at det kommer to morgenfly fra Oslo? Kanskje vi kom litt brått på besøk? Eller kanskje vi burde ha dratt et annet sted?

Endelig kommer bussen. Jeg kjøper tur retur billett, siden det gir en ikke ubetydelig rabatt. Jeg er jo nordmann. Jeg liker rabatter. Turen inn til Ålesund går utmerket. Det er pent vær og fine forhold. Jeg er i stigende humør.

Etter noen timers jobbing er jeg ferdig i Ålesund og vil reise tilbake til Oslo. Det er veldig få flyavganger. Jeg må derfor velge den som går klokka 16.35. Det blir tre timer å vente. Jeg bruker tiden til å gå litt tur i Ålesund sentrum. Det er en vakker by. Jeg setter meg på en benk i sola. Siden jeg sto opp klokka fem så blir jeg litt døsig der jeg sitter. Jeg glipper med øynene. Jeg sovner. Etter ti minutter våkner jeg brått og tenker at jeg får vel dra ut på flyplassen og sitte der å jobbe litt. Jeg går bort til rutebilstasjonen med en naiv tro på at flybusser er noe som går ofte. Jeg oppdager nå at flybussen nettopp har gått og at det er halvannen time til neste.

En og en halv time. Det er jo ikke til å tro. Etter en lang stund kommer det en buss som det står Vigra på. Den stopper ved siden av et skilt som det står FLYBUSSEN på med store bokstaver. Jeg går om bord og viser sjåføren min tur retur billett. Han begynner da å himle med øynene og sier:

- Hva er det som får deg til å tro at dette er flybussen?

Jeg svarer at jeg er alminnelig forvirret og dessuten ikke så godt kjent med hva man skal gjøre for å klare seg i Ålesund.

Jeg venter en halv time til. Endelig kommer flybussen. Det er da jeg oppdager at man må se etter skiltet AIRPORT. Det er dette som skiller den ekte flybussen fra lurebussene. Så nå vet du det. Hvis du skal til Ålesund.

Vintermørket revnet

Det er nærmere 40 minusgrader i Østerdalen. Ingeniør Hans Thorvald Feydt må skifte hest hver andre mil på grunn av den strenge kulden. Vi er i starten av 1900-tallet og mange norske bygder skal få oppleve elektrisitet for første gang takket være Feydt.

Hans Thorvald Feydt er på vei fra Elverum til Nybergsund. Han sitter midt i sleden i en gigantisk pels og med reinskinnsforede, tykke støvler som er så lange at de går helt opp til skrittet. Det er en lang og slitsom reise. Helt utslitt og midt i natten kommer Feydt frem til en skysstasjon. Hoveddøren er ulåst siden alle sover. Feydt går for å finne seg et sted å sove.

Det frister ikke å legge seg i en seng fylt av gammel svette, lopper, lus og sterke lukter. Isteden ruller Feydt seg inn i pelsen, tar et par dryge slurker brandy og legger seg til sove midt på spisebordet.

- Jeg velsignet mange ganger at jeg alltid hadde noe sterkt med i bagasjen. Det holdt livsåndene våkne og reddet meg sikkert mangfoldige ganger fra lungebetennelse og en altfor tidlig død i disse penicillinmangelens år, skriver ingeniøren i sine etterlatte notater.

Neste morgen blir Feydt vekket av almen forskrekkelse blant husets kvinner. Etter en rask frokost setter mannen seg i den smale sleden og fullfører reisen opp til Nybergsund. Endelig fremme blir ingeniøren tatt vel i mot av bonden G. O. Floden som byr på varme på peisen, god mat og drikke og en myk seng. Nå er Feydt i sitt ess. Han samler krefter og gjør seg klar til å møte bygdas elektristitetskomite.

Det er forhandlinger og rådslagning. Det er befaringer i terrenget. Det er kartskisser og anbud på stående fot der Feydt anslår hva det vil koste å få på plass kraftanlegg, strekke ledninger og montere installasjoner og utstyr av ulike slag.

Kontrakten ble satt opp og undertegnet samme kveld. Så i grålysningen bærer det tilbake til Elverum, godt innpakket i sleden med skysskifte etter skysskifte. På enkelte skysstasjoner får han beskjed om la hesten gå som den vil, for dyret kan selv veien.

Vel fremme i Elverum tar ingeniøren inn på Central Hotell, rekvirerer en stor mugge kokende vann og sukker, resten holder han selv. Det gjelder å unngå denne lungebetennelsen.

Når våren kommer drar mannskapene opp dalen for å jobbe hele sommeren og høsten med. Oppunder jul er alt ferdig. Hele bygda venter på at miraklet skal skje og få se elektrisk lys for aller første gang.

Feydt har sett dette miraklet mange ganger. Han pleide å klatre opp på en åsrygg med utsikt over hele bygda og fjellsidene rundt. Her ville han stå på det avtalte klokkeslett når strømmen ble slått på. Feydt ville slå ut med armene og si: - La det bli lys.

Vintermørket revnet. Hele bygda lå der med lys i alle gårder og stuer, både høyt og lavt

- Ja, det var et vakkert syn, skriver Feydt.

Nå kan jeg ikke vite helt sikkert hva som skjedde videre, men jeg kan se for meg hvordan Feydt med rim i barten gikk ned til bygdefolket for å ønske god jul og til lykke med fremtiden.

Hva som skjedde videre er heller ikke godt å si. Men det kan tenkes at Feydt tok seg en dram. Det kan det.

For de som nå fikk lyst til å høre mer om Feydt og elektrisitetens historie i Norge vil jeg anbefale boka "100 år i spenning, Nelfos Historie" av Hans Christian Erlandsen. Den er veldig godt fortalt.

#elektrisitet

De kloke hendene



Oslo er full av bygårder fra 1800-tallet som fortsatt fungerer meget bra, mens de nå bygger en barcode-rekke med høyhus i Bjørvika som trolig bare vil leve i 20 år. Det vil koste oss dyrt.


Jeg har høyere utdannelse. Det får meg til å tru at jeg er noe. Men mine hender er blant de dummeste som fins. Selv om jeg har laget mat i alle år er jeg ikke i nærheten av det svigermor kan klare. Kanskje prøver jeg å herme, steke svinekoteletter som skal putre og surre lenge i kraft og smør, men alt hva jeg surrer og alt hva jeg putrer, så ser familien bare sorgtungt på resultatet og savner svigermors kloke hender.

Svigerfar bygget det meste av huset sitt selv. Det har stått fjellstøtt mot uvær og stormer på Vestlandet. I alle år. Han hadde alltid med seg litt verktøy når han var ute og gikk i tilfelle han traff noe som skulle repareres. Jeg har noe tau som han spleiset i et vakkert mønster for 15 år siden. Jeg bruker det ofte og beundrer håndverket. Klokskapen ligger i å kunne skape noe som varer. Lenge.

Jeg leste nylig i lokalavisa Budstikka om et helt borettslag på Fornebu som er i trøbbel. Det er kliss nye hus som må rive det meste og starte forfra fordi det er slurv og mangler overalt. Nylig kom en undersøkelse som viser at det vil bli skrikende mangel på dyktige fagarbeidere i Norge. 

Dessuten skal vi alle leve i nuet. Fremtiden har ikke en sjanse. Vi bygger nå. Vi bruker opp plassen og fyller opp rommet. Aldri har det vært bygget mere eller fortere enn nå. De som kommer om 10 år eller 20 år og kanskje har en helt annen smak eller ide om hva som er pent eller holdbart, får stå der og bare ha det så godt.

Jeg spiste middag sammen med Maiken i går. Maiken er en god venninne av min eldste datter. De går begge på Rud videregående skole i Bærum.

-Kjæresten min går på nerdemekk, sier Maiken med et strøk av stolthet i stemmen. Hun forklarer at det finnes vanlig mekk og nerdemekk. Forskjellen ligger i matte og fysikk og slikt.

Det fins altså folk som er kloke både i hode og i hender. Jeg sier ikke at alt håp er ute. Men kommer de til å bygge noe som står seg bra i 200 år? Jeg har mine tvil.

 

#bygg #arkitektur #håndtverk

-Hva, trur du at du får når du kjøper noe som heter Entertainer a?



Er du villig til å kjøre svært langt for å få tak i det aller billigste. Lytt da til følgende skrekkhistorie.


Vi skal til Skui. Dette var lenge Norges farligste sted. Det var nemlig slik at når man kom kjørende over Sollihøgda i retning Oslo så hadde man ofte meget høy fart. Man hadde kanskje kjørt en god stund og vendt seg til at farten skulle være høy. Dermed ble det veldig overaskende når man kom ned alle bakkene og det viste seg å være veldig smalt og svingete nederst der hvor elven dessuten var iskald og kastet speilblanke og livsfarlige forhold inn på veien. Dermed var det få steder i Norge at det døde flere mennesker enn akkurat her.

For noen år siden var det dessuten stor mengder politi med helikopter og skarpe våpen og hjelmer og skuddsikre vester som ble brukt i jakten på en desperado som skjøt rundt seg på Skui. Desperadoen forskanset seg i et hus. Jeg så dekningen av dette på TV. Da kunne jeg se en krokete, gammel dame som stakk hodet ut av sitt skjul og svarte på spørsmål fra en såkalt journalist.

- Er du veldig redd, spurte journalisten.
- Hva trur du a, svarte damen.

Farlig kan det også være å kjøpe noe utrolig billig som man har funnet på nettet. I et ikke helt tilfeldig valgt eksempel kan vi trekke frem Kristine som jeg er i familie med.

Når sommeren i Norge har begynt bør man skynde seg å ta den i bruk. Det er jo noe alle vet. Det er med været som med mye annet. Man vet hva man har, men ikke hva man får.

I et anfall av sol kastet derfor Kristine seg over nettet og søkte etter gassgriller. Hun fant grillen Entertainer. Den så veldig fin ut på bildet og kostet bare 1.500 kroner hos Byggmakker på Skui. De hadde bare to, tre eksemplarer igjen, så Kristine kastet seg i bilen, kjørte tvers gjennom hele byen og fikk sikret seg et eksemplar, for så å kjøre den lange veien tilbake igjen.

Vel hjemme pakket hun stolt opp grillen. Ganske raskt oppdaget man da at det manglet et overraskende høyt antall deler. Etter betydelig ventetid på telefon fikk man oppleve den første av en rekke samtaler. Her er de beste meldingene (fire på topp):

- Grynt, grynt. Jeg er opptatt med en kunde, så jeg har egentlig ikke tid til å snakke med deg.
- Grynt, grynt. Det kan VI ikke gjørra noe med.
- Hva, trur du at du får når du kjøper noe som heter Entertainer a?
- Å, er det deg med entertainern, igjen.

Kristine kjørte frem og tilbake til Skui. Fire ganger. Slik gikk dagene. Man bestemte seg underveis for å bruke en grill, som sto i butikken, som en slags delegrill. Det vil si at Kristine kunne kjøre innom denne og hente ting etter hvert som hun oppdaget noe som ikke passet eller som manglet.

Man monterte. Og man monterte. Til slutt oppdaget man en helt grunnleggende feilkonstruksjon og bestemte seg for å ta en siste tur til Skui. Man hevet kjøpet. Som det heter i Kjøpsloven. Det gikk fint. Etterpå dro man til en butikk, rett ved der man bor. Her kjøpte man en dyrere grill og monterte denne på ti minutter.

Forøvrig vil vi legge til at sommeren bare så vidt har begynt. Følg med i neste episode: Den kan komme til å handle om hvordan man slår opp en solstol.

Ugifte sjefer er mest aggressive


Ugifte sjefer er mye mer aggressive på jobben enn ledere som er gift, viser forskning fra USA.


Bak forskningen står professorene Nikolai Roussanov og Pavel G. Savor. De to amerikanske forskerne studerte gifte og ugifte sjefers holdning til risiko. Konklusjonen er at ungkarer og ugifte kvinner har en tendens til å være mer aggressive i sin adferd, mens de som har tatt turen nedover kirkegulvet ofte er mer forsiktige. Selskaper ledet av single toppsjefer ser blant annet ut til å ta større risiko, målt i svingninger i aksjekurs. Selskapene som hadde en ungkar eller ugift kvinne på toppen, var til en viss grad også mer aggressive i oppkjøpssituasjoner. Mer om forskningen her:

kan man jo lure en hel masse på hvorfor sjefer blir mindre aggressive når de gifter seg. Hvilken ny kraft er kommet inn i livet deres som kan skape en slik stor omveltning?

Man kan se for seg for eksempel en flott, maskulin leder som er riktig flink til å bruke musklene sine og hodet på de riktige tingene. Man kan se hvordan han takler den ene krevende avgjørelsen etter den andre med handlekraft og pågangsmot. Kroppen liksom skyter frem i det avgjørende øyeblikk. Beslutning kommer. Pang!

Men så blir mannen gift. Langsomt kommer usikkerheten liksom snikende. Her gjelder det å passe seg. Tenke seg godt om. Det er jo så mye farlig som kan skje. Tenk for eksempel på en av lederne i Kardemomme by. Politimester Bastian. Han er godt gift. Når han blir stilt overfor en krevende avgjørelse så er alltid svaret; - Jeg skal skrive det opp i boken min.
Topplederen i Kardemomme by heter tante Sofie. Hun er ugift. Og veldig aggressiv. Sofie er byens beste til å ta raske beslutninger å sette dem ut i livet.

Det jeg prøver å si er at vi trenger ikke avanserte professorer i USA når vi har Torbjørn Egner.

#Bastian #ledelse #sinna

Hvert ord i denne boka koster 1000 kroner

Å veie sine ord på gullvekt er det noe som heter. Dette er verre og har tatt 70 år. Til nå.

Det er 1930. Fire karer sitter i NEMKO-bygget på Blindern i Oslo. Planen er å bli ferdig med jobben i 2060. Da skal 300.000 ord være samlet i Norsk Ordbok. Prisen blir nær 300 millioner kroner eller tusen kroner pr. ord.

Karene jobber tidlig og seint. Jobben består i å finne fram til alle de nynorske ordene og dialektuttrykkene som er i bruk i hver en krok og skrik av landet vårt. Absolutt alt skal med. Det er en slags ordenes støvsuger som er på gang. Tre millioner ord blir funnet og skrevet ned på like mange lapper, systematisert og plassert i skuffer og skap, i kjeller og loft. Å velge ut de 300.000 viktigste ordene som inngår i det normale ordforrådet er en langsom og pirkete prosess.

Først får en redaktør en utvalgt alfabetbolk med ordene som skal gjennomgås. Bolken blir så sendt til en gruppeleder, og derfra går det frem og tilbake mange ganger mellom sitatsjekker, hovedredaktør, korrekturleser og tilbake til redaktør igjen, før den så blir sendt til endelig kontroll og til slutt blir ferdigstilt.

De fire karene jobber på spreng. Etter 36 år er de ferdig med det første bindet som dekker fra "a" til "doktrinær". Vi skriver 1966. Arbeidet fortsetter ufortrødent. Allerede 12 år senere er bind to klart. Vi er på slutten av 1970-tallet. Bind to dekker ordene fra "dokument" til "fluksen". Og slik fortsetter det. Bind tre fra "fluskler" til "gigla" ser dagens lys 16 år senere. Dette går unna.

Plutselig er det noen som kommer på at Norge skal feire at grunnloven runder 200 år i 2014. Dette kommer litt brått på, men hadde det ikke vært gøy om Norsk Ordbok kunne bli ferdig, ikke i 2060, men i 2014?

Kulturdepartementet og Universitet i Oslo og alle andre krefter som er med i prosjektet er begeistret for ideen. De bestemmer seg for at det tolvte og siste bindet i Norsk Ordbok skal bli ferdig til jul i år. Men da må man setter alle kluter til.

Folk kan bli stresset av mindre. 27 forskere jobber på spreng med boka. Så mye har de aldri jobbet før. En 70 år lang reise er inne i en forrykende sluttspurt. Jeg ser det for meg. Hvordan de nærmest røde i kinnene kaster seg over det ene ordet etter det andre og sender det mellom seg med stor fryd.

Det siste ordet i boka er planlagt å bli "åværig" som betyr blyg, urolig eller nervøs. Hvis det ikke kommer noen alvorlige innvendinger i siste liten er dette siste ord som blir satt. I Norsk Ordbok.

Å bli endelig ferdig vil sikkert føles som en stor og historisk triumf. Litt som å vinne OL-medalje i kverulering. Det kan være all grunn til å feire. Kanskje med dobbel dose bokstavkjeks og rød saft i kantina. Eller kanskje man kan tillate et ellevilt slag Scrabble eller Wordfued midt i arbeidstiden.

Jeg vet ikke, jeg, men hvis det var jeg som var prosjektleder for Norsk Ordbok og jeg lå i sengen min om kvelden, da ville jeg nok nå ligge og kaste meg urolig frem og tilbake. Jeg ville sikkert ligge slik og tenke på om det var noen ord jeg hadde glemt å ta med. Har jeg husket "borborygmi" (magerumling og ufrivillig luftavgang) eller "bilirubin" (gulrødt fargestoff ofte konsentrert i gallen)? Eller er det kanskje noen saftige nynorske onomatopoetikon som åpenbart fortjener å bli løftet frem som de viktigste i Norge?

En annen grusom tanke når man ligger slik i sengen sin og ikke får sove er at språket forandrer seg. Det skjer hele tiden. Hver dag. Kanskje allerede om en fem, seks år så er det kommet en hel busslast med nye og mye brukte ord som slett ikke står i Norsk Ordbok. Hva gjør man da? Det er bare en liten del av verket som er redigerbart på nettet. Man har et enormt digitalt tomrom i Norsk Ordbok.

Så den dag kan komme, da noen nye forskere må sette seg i en kjeller og bestemme seg for å starte helt forfra: La oss se: Hva er de 300.000 viktigste nynorske ord og dialektuttrykk for tiden? Sett i gang karer. Begynn og jobb!

Ivar Aasen ville trolig spandert et av sine beste smil


Aksel vil bli styrtrik på Flappy Bird



Aksel er 14 år og går på Ramstad ungdomsskole i Bærum. Han har umiddelbare planer om å bli styrtrik. Det er ingen ting å vente med. Planen er å selge mobilen sin for 80.000 kroner fordi den inneholder spillet «Flappy Bird».


Vi sitter ved middagsbordet på Høvik. Datter Frida forteller om den store  snakkisen denne uken. Det handler om Dong Nguyen fra Vietnam som har utviklet Android- og iOS-spillet Flappy Bird. Det er blitt lastet ned godt over 50 millioner ganger på Appstore. Mannen tjente 300.000 kroner dagen bare på annonser. Dette kastet mannen inn i en personlig krise, påstår han selv. Derfor trakk han spillet fra markedet.

Reaksjonene kom umiddelbart etter at Nguyen fortalte sine mange følgere på Twitter at han «ikke maktet dette lenger», og at spillet skulle være borte innen 22 timer. Nguyen holdt løftet, «Flappy Bird» forsvant, og er dermed ikke lenger er mulig å laste ned. De som allerede har spillet på sine telefoner kan fortsette å spille sine versjoner.

På Finn.no ble det raskt lagt ut 32 mobilannonser i hele landet hvor det reklameres for at spillet følger med mobilen. En time senere hadde tallet steget til 46 tirsdag kveld, melder Tønsberg Blad. NRK melder at «Flappy Bird»-mobiler nå går for opptil 13.000 kroner. VG melder om dødstrusler. På eBay ligger spillet for øyeblikket annonsert for flere hundre tusen kroner.

Når Aksel og andre følsomme sjeler leser dette er det lett å få veldig lyst til å selge mobiltelefonen sin. Det forstår jeg. Jeg er dypest sett tilhenger av øyeblikkelig rikdom. Likevel kommer jeg til å tenke på en oppgave jeg skrev på Universitetet om da Coca Cola var i ferd med å bli utkonkurrert av Pepsi.

Det skjedde i den såkalte "Coca Cola krigen" på 80-tallet. Særlig i Latin Amerika var det en heftig konkurranse.

- Hva skal vi gjøre, sa folkene i Cola og klødde seg i hodet.
- Den eneste måten å overleve på er å ta selvmord, var det en i selskapet som sa.
- Det var lurt. Vi truer med å slutte å lage Coca Cola. Altså etter den klassiske oppskriften.

Og det gjorde Cola. Resultatet ble en storm av protester over hele verden. Folk hamstret. Det mest ekstreme eksemplet var en kar som leide en gammel flyhangar og kjøpte inn nok flasker til å være selvforsynt resten av livet.

Etter en stund gikk Cola ut og sa at de ikke skulle legge ned produksjonen likevel.

Vi venter nå spent på Dong Nguyen neste trekk. Vi lover dessuten å følge spent med på hva Aksel får for mobilen sin.

En superhelt i aksjon

Vanligvis går hun blant oss som en vanlig kvinne. Men innimellom slåss hun for rettferdighet.

Slik lyder en annonse som jeg så i A-magasinet nylig. Superhelten står i solnedgang på en flyplass. Hun ser veldig slagkraftig ut og flerrer opp skjorta. Under har dama en stor K på brystet. Det er K for kunde.

Bak annonsen står et forsikringsselskap som vil skryte av at kundene har muligheter for å klage og få medhold. Dette skal vi liksom bli imponert av, tenker jeg. Pø, det fins mye kulere superhelter, helt andre steder. Bli med til virkeligheten. Den kan ta pusten fra deg.

Det er en onsdag i oktober. Siv Erna har nettopp dannet ny regjering. I NHO-systemet er stemningen god. For å si det mildt. Det er tidlig morgen. Det summer i gangene. Vi løper til allmøte. Sjefen sjøl, Kristin Skogen Lund, går på talerstolen.

Det er et historisk øyeblikk. En ny tid er på vei. Vi står i et veiskille. Kristin Skogen Lund peker. Hun sier både det ene. Og det andre. Vi liker dette. Her er mye energi og optimisme. Talen går sin gang.

helt mot slutten sier Kristin Skogen Lund noe ganske overraskende.

Før vi går videre i denne historien må jeg få minne om at vi lever i et veldig spesielt land. Norge er trolig det mest egalitære land på jorden. Det betyr ar vi skal være så like som mulig. Man skal ikke skille seg ut. Og få skryt er ikke så vanlig. I alle fall ikke når alle står og ser og hører på.

Når Kristin Skogen Lund skal skryte av en medarbeider så må hun unnskylde seg og si at nå, Maj, blir du sikkert veldig flau, men kan jeg be deg om å reise deg opp. Vi er noen hundre mennesker som ser på Maj. Hun reiser seg i en litt keitete, bevegelse og vil helst sette seg så fort som overhode mulig ned i igjen.

Jeg ser på Maj jeg også. Jeg vet godt hvem hun er. Dama er flink. Hun er advokat og ekspert på moms og avgifter og slikt.

Kristin Skogen Lund forteller at Maj nylig har hjulpet en av NHOs medlemmer. Hun har hjulpet et rederi gjennom en langvarig strid med staten. Maj er en flittig maur. Hun oppdaget at staten har gjort en feil som har kostet rederiet 82,5 millioner kroner. Nå får bedriften penga tilbake. Sånn er det bare. Maj er en helt.

82,5 millioner. Jeg bare nevner det.

Utrolig alminnelige plager

Hvis en ungdom i gamle dager hadde problemer med å sitte stille og var direkte ukonsentrert i timene så var det en helt vanlig ting og ikke noe å ta på vei for. Men for noen år siden var det noen som fant på diagnosen ADHD. Det førte til en eksplosiv økning i antall diagnoser.

ADHD er dessuten ikke alene. Det vrimler av alternativer. Så godt som alle kroppsdeler og sykdommer i Norge har sin egen interesseorganisasjon med tusenvis av medlemmer og uendelig mange problemer. Det er syndromer meg her og lidelser meg der. Det følger også med en jungel av begreper og forkortelser som kan gjøre en stakkar både alminnelig forvirret og direkte usikker på seg selv.

Jeg nevner dette for at det skal bli lettere å forstå hvor krevende det noen ganger kan være å arbeide som en enkelt skapt informasjonsmedarbeider i en stor og tung organisasjon. Per Christian er en slik informasjonsmedarbeider.

En annen ting man bør vite er at det er en del folk som har en lei tendens til å slenge om seg med vanskelige begreper og forkortelser når de for eksempel sitter i møter. Når man sitter i et slikt møte har man to alternativer:

1) Man kan late som om man skjønner hva den vanskelige forkortelsen betyr.
2) Man kan be om en forklaring.

Skal vi være helt ærlige så er det ikke alt for ofte at folk velger å be om en forklaring. Dette kan være fordi den norske folkesjelen er ganske forsiktig anlagt. I alle fall før man har drukket alkohol, gått på bøllekurs eller har vokst opp i Bergen eller noe sånt.

Mandag denne uken var Per Christian på et meget seriøst møte der det satt en rekke tunge fagpersoner rundt bordet. Den ene eksperten etter den andre tok ordet og forkortelsene flagret gjennom luften som de pleide. Per Christian er vant til dette og klarer seg bra. Bare så det er sagt.

I dette møtet på mandag ble det referert mye til en kar som led av KSF. Siden mannen led av KSF så var det jo ikke rart at han begynte å hangle på jobben. Det er jo gjerne slik at man drar med seg privatlivet på jobb. Har man KSF så kan det lett balle på seg med både det ene og det andre. Kan man si.

Per Christian satt og lyttet til dette. En stund. Men brått fant han ut at tiden var kommet til å spørre hva KSF står for.

- Jo, det, skal jeg si deg, sa en av ekspertene. KSF er en utrolig alminnelig plage. Det står for "Kjerringstyrt fritid". Hvis du lider av det så er du ille ute.

Det ble nå stille i rommet et mikrosekund, før latteren braket løs. Som jeg pleier å si: - Du kan finne humor på de rareste steder i Norge.

Å få et helt gatekjøkken i hue

Jeg er tilhenger av både privat initiativ og oppfinnsomhet, men det får da være grenser. Livet kan dessuten være ganske sjokkerende noen ganger. Heng med.

Mandag denne uken virket i starten som en helt alminnelig mandag på Høvik i Bærum. Det var til og med ganske pent vær. Ingen tegn til fare noe sted. Så feil kan man ta.

Før man går videre i denne historien er det nødvendig å vite at vi bor i et horisontaltdelt hus som har felles inngang og gårdsplass med en annen familie. Mannen i denne familien heter Jonas og er full av ideer og prosjekter. 

Jeg vil med en gang få understreke at jeg liker Jonas ganske godt. Særlig fordi han er en praktisk anlagt kar som kan bistå meg med tekniske ting. Det skal han ha skryt for. Bare så det er sagt.

På mandag ringer min kone meg på jobben. Det er tidlig morgen. Det har stoppet en veldig overraskende trailer utenfor huset vårt. Den er nå i ferd med å laste av et ni meter langt og for øvrig ganske høyt og bredt og utrolig digert gatekjøkken ved siden av huset vårt.

Å etablere gatekjøkkendrift utenfor huset vårt i et stille villaområde i Bærum er trolig ikke Jonas sin plan. Litt undersøkelser avslører at mannen har kjøpt gatekjøkkenet for tre år siden og har hatt det stående uvirksomt på en tomt i Drammen. Men nå må det flyttes. Hvor lenge han har tenkt at det skal stå utenfor huset vårt er usikkert. Men vi frykter det verste.

Siden gatekjøkkenet er klar til bruk med plakater for pølser og hamburgere og det hele så er det dessuten en stor mulighet for at vi er i ferd med å få en ny severdighet på Høvik. Dette syns vi at ikke er noen god ide. Vi allierer oss derfor med kona til Jonas. Hun syns ikke det er noen god ide hun heller.

Til alt hell så viser det seg at det er uhyre vanskelig å laste av et gigantisk gatekjøkken. Kranen som skal svinge det hele over gjerdet og på plass kan lett komme til å rive ned strømførende ledninger og telefonledninger og slikt. Det tar noen timer å prøve seg frem uten å få det til. Slik vinner man verdifull tid.

I mellomtiden har kona til Jonas tatt i bruk noe som heter Google. Og det må jeg si er en fantastisk oppfinnelse som kan snu den mest dystre situasjon her i verden. Et kjapt søk på Google kan være selveste redningen. Slik gikk det til at man fant en helt annen og mer hensiktsmessig tomt for gatekjøkkenet.

Når jeg så kommer på jobben i dag og forteller denne historien, så får jeg beskjed fra kollega Arne om at jeg har latt tidenes forretningsmulighet glippe ut av hendene. Vi kunne starte et firma som påtar seg og arrangere bursdager for de aller minste. Tenk så stas hvis ungene kan få servert så mye pølser og hamburgere som de bare lyster fra et gatekjøkken. Det bare må bli en vinner, mener Arne.

Selv puster jeg lettet ut. Det gikk bra denne gangen også. Livet.

De andre gjør karriere. Jeg går i genser.

Hvis man ser bort i fra de siste års tendenser til en liten bump på midten har jeg alltid vært meget lang, tynn og dessuten så frossen anlagt at jeg nesten alltid går i tykk genser.

Min store og stolte samling av gensere har en historie som løper helt tilbake til 1970-tallet da det var påtrengende nødvendig å solidarisere seg med de fleste svake grupper og ha så mange sterke meninger som det var mulig å få tak i. Jeg kommer fra en tid da miljøvernere ikke gikk i dress og John Lennon enda levde. Jeg hadde runde briller, fargerike skjerf, røkte pipe, skrev dikt og hadde ubegrenset med selvtillit.

Hvis verden prøver å yppe seg, være vond og rett og slett vanskelig, er det nærliggende å ta på seg en tykk genser. Man føler seg liksom litt bedre beskyttet da. Særlig hvis genseren er strikket av noen som bryr seg. En som har hjerte på rett sted. En som stiller opp.

Min svigermor er en slik person. Særlig fornøyd er jeg med setesdalskoftene som hun har strikket til meg. De har jeg gått med i alle år. I sol og regn. Hjemme og på jobb. Men nå har det seg slik at jeg jobber i NHO. Og skal vi være helt ærlige så er det ikke så mange andre som går med setesdalskofte i NHO. De andre gjør karriere. Jeg går i genser.

Jeg blir dessuten av og til spurt om jeg kjenner Nokas-raner David Aleksander Toska. Det pleier jeg å svare benektende på.

I vinter skulle jeg delta i et utviklingsprosjekt. Vi kom fra mange kanter av næringslivet for å delta i dette prosjektet. Jeg syklet til møtene som fant sted hos et konsulentselskap, uhyre sentralt lokalisert i Oslo.

Det første som møter meg er en oppgang så stor og marmorert at Julius Cæsar ville blitt misunnelig. Resepsjonen og tilstøtende herligheter er dessuten preget av en velstand som strekker seg nærmest uendelig innover i gemakkene. Utsikten er spektakulær. Menneskene er pene. De er dessuten kledd i drakter eller dresser som jeg antar er fra Armani eller noe slikt.

Jeg er litt forsinket til det første møtet. Jeg kommer rett og slett sist. Det har sammenheng med at kjedet på sykkelen hoppet av og jeg måtte kløne litt for å få det på igjen. Dessuten var jeg litt usikker på adressen.

Når jeg endelig kommer frem, svett og forsinket, blir jeg møtt av en eldre, elegant dame. Jeg vet ikke om hun har andre oppgaver i selskapet, men nå er poenget i alle fall at hun skal gi meg en navnelapp som jeg kan ha på brystet og så skal hun vise meg til garderoben. Vi blir stående et øyeblikk foran skapdørene. Damen strekker inn hånden og henter ut en kleshenger av tre. Nå insisterer hun på å hjelpe meg av med ytterjakken.

I samme øyeblikk som jakken glir av meg får damen en overraskelse og sier noe spontant. Det nærmest plopper ut av henne: 
- Nei, men går du i genser. Så søtt!

Hvorfor ting går til helvete i Norge


Jeg kjenner en kreativ kar fra Haugesund. Tellef heter han. Mot slutten av 1990-åra fikk mannen en forretningside. Det var en storslagen, fantastisk ide. Det syntes både banken og kona og alle Tellef snakket med.


Tellef ville hjelpe millioner av norskamerikanerne. Han vil gripe tak i deres innerste lengsler og lede dem til historisk grunn, tilbake til røttene, til urjorda der den første Hansen eller Johansen kom fra. Opplegget var enkelt: Man bygger opp et stort nettverk av frivillige slektsgranskere på web. En amerikanere, som vil finne røttene sine, kan bestille slektsgranskning og noen måneder senere kan han pakke kofferten og dra på Norges-besøk. Her han man gjort avtale med bonden eller andre som i dag eier husmannsplassen som forfedrene bodde på. Og vips er vi klare for sterke følelser.

Mens Tellef holdt på med disse planene, ringte plutselig telefonen. Det var fra politikammeret i Haugesund. Politimannen hadde hørt om prosjektet. Nå sto han der med et eldre amerikansk ektepar som plutselig hadde dukket opp på politistasjonen og spurt etter veien til deres tipptippolderfars småbruk. Om Tellef kunne hjelpe?

Ikke noe problem. Tellef tok jobben. Litt undersøkelser, en telefon til en bonde, og så, neste dag, kunne Tellef kjøre amerikanerne på besøk til forfedrenes jord. Allerede nede i bakken begynte følelsene å renne i strie strømmer. Nå fulgte timer med gjentatt krabbing ut og inn av ei falleferdig løe og mye sitting på trammen. Bare det å se på utsikten var hele reisen verdt.

Tårene rant. Også bonden ble revet med. Han gikk og hentet spaden. Grov opp et lite ungtre. Ei bjørk. Med jordklump og det hele. Bonden satte treet i en pose og snurret tau rundt slik at amerikanerne kunne ta det med seg og plante det i USA. Et nytt tuntre. Fra forfedrenes jord. Og hvis bjørka døde på veien eller ble nektet visum til USA, fikk amerikanerne med seg en pose frø. For sikkerhets skyld.

Dette ble nesten for mye. Takknemligheten ville ingen ende ta. Og de tusen pengene som paret ville gi som takk for hjelpen ble høflig avvist. Tellef tok i mot bensinpenger. Det fikk holde. For opplevelsen hadde vært et nyttig eksperiment, som han sa.

Ut over høsten skjedde ganske mye. Flere reisebyråer i USA tente på ideen og startet planlegging av markedsføringen. Flere forskningsmiljøer var interessert. Det ble brukt et par hundre tusen offentlige kroner til utvikling. Alt så lysende ut. Norge skulle bygge en historisk bro ut i verden. Knytte bånd. La kultur, fortid og nåtid møtes. Sterke forventninger ble tent. Men det var en hake ved det hele.

Hver for seg var kommunene fulle av entusiasme. Problemet var bare at nordmenn utvandret fra samtlige kommuner i hele landet. Når det gjaldt å gjøre dette til en stor satsing, var det mange som ville sitte i førersetet. For å si det forsiktig. For alle disse store planene måtte jo ha et samlingspunkt et sted, et slags hovedkontor, og hvor skulle det ligge?

Måneder ble til år. Man kranglet i øst. Man kranglet i vest. Til slutt gikk Tellef lei og ga opp hele greia. For intet her i verden er for stort og fantastisk til at det ikke kan ødelegges av en traust, norsk lokaliseringsdebatt.

Da isen trakk seg tilbake

Like etter at isen trakk seg tilbake for ti tusen år siden kom Distrikts-Norge til syne. Det var litt stusslig sånn i begynnelsen. Nordmennene satt der på hver sin forblåste holme og klagde.

De klagde på været naturligvis, og maten og underholdningen. Men snart ble det litt fart i sakene for Distrikts-Norge satte seg mål. Det dreide seg om slike ting som å sette verdensrekord i tunneler, sørge for at alle kunne få mammografi eller lyskebrokkoperasjon like ved der de bor og aller helst vil de lande på sin egen flyplass.

Slike store tanker er det som skal til. Nå kan man jo lure på hvor i all verden Distrikts-Norge får sine ambisjoner fra. Hvor henter Distrikts-Norge kraft og vilje? Det er ikke godt å si, men Distrikts-Norge sto i allefall rimelig godt plassert da man fant opp begrepene RETTFERDIGHET, LIKHET og RASPEBALLER.

Distrikts-Norge stappet slike godord inn i bønder og fiskere og sendte dem inn til hovedstaden for å hoppe inn like over sperregrensen, ta plass i regjeringen og kreve sin rett.

Etter som årene gikk fant Distrikts-Norge opp hvalharpunen, Ottar Brox, bindersen og KS og det ble mer og mer klart at Distrikts-Norge skulle bli det argumentet som fikk alle de andre argumentene til å bli flaue og gå å legge seg, eller i det minste ligge musestille til Distrikts-Norge hadde forsynt seg.

I rettferdighetens navn skal det sies at det etter hvert ble slutt på å spise kumle og raspeballer og svele på ferga. Men tanken på slik mat er fortsatt til å få tårer i øynene av etter at Distrikts-Norge har flyttet til Oslo, bodd på Frogner i 30 år og livnært seg av å synge lengselsfulle sanger om Hurtigruta, og at Husan skal ha folk og folk skal ha hus, og av og til stemt på Arbeiderpartiet under parolen, «BY og LAND sånn dann og vann».

Distrikts-Norge fikk dessuten kraft gjennom å dikte veldig ærlige romaner om sterke kvinneskikkelser som trosset all motstand med ubøyelig livsmot og dampende erotisk aura med 25 prosent rabatt for medlemmene i De Norske Bokklubbene.

Mye av Distrikts-Norge flyttet inn til de store byene, slik at det nå sitter flere samer og finnmarkinger og drikker fancy kaffe i Oslo enn i Finnmark. Likevel, og det skal innrømmes, fins det fortsatt noen grisgrendte strøk i dalstrøka innafor. Her bor det faktisk nordmenn til en brøkdel av prisen, som slipper investeringsavgift og som har nådd sine mål om lyskebrokkoperasjoner.

Det hører med til historien at mye av Distrikts-Norge ville vært helt glemt hvis det ikke var den dype trangen som de fleste nordmenn har til å dra på hytta. Urbane østlendinger er for eksempel ivrige til å besøke Distrikts-Norge, gjerne i helgene eller i påsken. Her møter de Distrikts-Norge i et veikryss hvis fremste attraksjon er en bensinstasjonen som låner bort toalettet.

Østlendingen er som man forstår ofte på vei til hytta. Den ligger gjerne ved et alpinanlegg hvor østlendingen har tenkt å skyte ryper eller elg eller gjøre noen sobre fluekast etter laksen eller rett og slett bare drikke GIN TONIC eller kjøpe opp noen bygninger fra 1700-tallet som kan demonteres og taes med hjem.

Hvis man nå ser for seg for eksempel at Preben kommer kjørende til en bensinstasjon og spør mannen i kassen hvor toalettet er, så er det overhengende sannsynlig at han blir vennlig behandlet av en pengesterk pakistaner som overtok stasjonen i fjor og som på et slags dølsk svarer: ? Je skal fise deg veien.

Etterpå spør han om Preben vil ha Grill eller Finer.

Og sånn går no dagan. I Distrikst-Norge.

Det nærmeste man kommer Jesus uten å dø først

Ut av en hver krise vokser det alltid noe godt, i følge Joseph Schumpeter. Han mente at det er i nedgangstider og motgang at grunnlaget for ny vekst skapes. Tenk på det, neste gang bilen din bryter sammen.

Jeg kjører ofte nedover Østerdalen etter at jeg har vært i Gaula og fisket. Siden jeg nesten alltid er redd for at bilen min skal dø av elde eller noe som ligner er det sjelden at jeg ikke lærer noe viktig på veien.

Jeg satt for eksempel i en Hyundai Elantra. Mye kan jeg anbefale her i verden, men akkurat Hyundai Elantra er definitivt ikke på listen. Sånn, nå er det sagt. Det føles godt. Nesten som en liten offentlig hevn. Men altså, jeg var på vei ned Østerdalen.  Det regnet surt og blåste en hel del. Det var altså et helt alminnelig havarivær.

En måte å oppdage at et havari er nært forestående er å lytte til katastrofale lyder. Se egen petit om dette her.

En annen variant er at man plutselig kjenner at det kommer bare kald luft ut av varmeapparatet. Den første reaksjonen er da å håpe på at man rett og slett har kommet bort i en knapp, i ren vanvare. Det viser seg selvsagt å være en svært optimistisk teori. Deretter begynner temperaturen å øke voldsomt i motoren. Det begynner å koke.

Nå er tiden kommet til å stanse på et øde sted og gå over et jorde bort til en østerdøl som tilfeldigvis driver og kjører traktor og som velvillig låner bort en diger skiftenøkkel. At man låner dette har å gjøre med at sist bilen begynte å koke (i Grong,) så var det termostaten som var ødelagt. Man begynner nå å håpe at det er termostaten denne gangen også for det er en liten lett ting å gjøre noe med.

Når det viser seg at termostaten slett ikke er ødelagt denne gangen, er tiden kommet for å ringe min venn Erlend som er på vei  nedover Østerdalen. Han kjører rundt i en fin og flott Volvo som det nesten aldri er noe galt med. Erlend kommer til stedet. Slik lærer jeg hvor mye dødsangst man kan få ved å bli tauet med et litt for kort slepetau i 80 kilometer i timen ned til noe som kalles Tiuren kro. Her ringer vi NAF, som er det nærmeste man kommer Jesus på veien uten å dø først.

NAF-mannen er selvsagt litt ubarbert, har en rullings skrudd inn i munnviken og har valgt å være høy, mørk og taus.

Mannen går rundt og klemmer og kikker og heller vann på radiatoren og sier at "du kan nok kjøre til Oslo, men så ville jeg nok dratt innom et verksted, for det er mye som tyder på at toppakningen er gåen (svært dyrt)".  NAF-mannen ser nok at jeg blir litt betuttet over denne nyheten. Så han legger til:

"Dessuten vil jeg bare si, at ikke at jeg har noe med det, men nå er det faktisk to radarkontroller rett bort i veien her, og du ville sikkert nå ha prøvd å ta igjen litt tapt tid. Dermed ville du sikkert ha kjørt alt for fort og blitt tatt av radaren og fått en stor bot. De pengene sparer du nå og kan bruke på å reparere bilen, så sånn sett behøver du ikke å henge med hue. Det ordner seg dette vet du.."

Når du ikke har råd til en leiemorder

Å få fjernet to små vepsebol under takskjegget på en høyst alminnelig veranda i Oslo koster mange  tusen kroner i honorar til profesjonelle skadedyrbekjempere.

? Jeg ba ikke om å hyre inn en leiemorder. Har du ikke noe billigere, spurte min venn Pål. ? Har du prøvd støvsugeren, var svaret.

Ualminnelige horder med veps fløy rundt på Østlandet i fjor. Selvsagt kan man bare vifte vekk problemene med en barsk håndbevegelse. Ja, det fins sikkert de som bare åpner munnen og dreper veps med tennene også, men for de mer forsiktige samfunnsborgere blant oss, er det mer nærliggende å vurdere andre metoder.

Pål fikk instruksjoner om å plasserte støvsugeren på døgnkontinuerlig drift. De små, flygende tigrene ville krabbe ut av inngangen på frimodig luftetur, komme ti centimeter avgårde, for så å bli herlig fanget av luftstrømmen og ploppe effektivt inn i støvsugeren. En glimrende løsning, kunne man forledes til å tro, men så kom man til å tenke bitte litte grann på at en eller annen gang, kanskje allerede om noen dager, måtte man slå av strømmen på støvsugeren.

Pål satt slik og tenkte: En sverm av svært hevngjerrige små sataner vil sikkert komme stormende ut støvsugerslangen med broddene hevet til brutal dyst. Man har da lest bladet Donald og vet hvordan veps i så fall fører til obligatorisk, hysterisk løpetur og hopp ut i nærmeste dam, og et likevel bestukket utseende med kuler tett i tett over hele skallen.

-Dessuten, tenkte Pål, fikk man sikkert ikke utryddet alle med et slag. En og annen, litt lat veps kanskje, som helst holdt seg innendørs og koste seg i bolet sitt, ville kunne komme til å danne grunnlag for neste års pest og plager. Derfor var det nødvendig å gå grundig til verks.

Utstyret fikk Pål tak i en spesialbutikk med alt hva man måtte begjære innen vepsedrap. Bare beskyttelsesmasken kostet over tusen kroner. Kjeldress hadde man fra før, og sparte jo litt på det, men kjemikaliene var svindyre, og det var vel egentlig pumpen og alt det andre også. Men har man først bestemt seg for å være mann så er det klart det koster litt. Motorsag og mye annen fin elektronikk har man jo fra før, så komplett utstyr for skadedyrbekjempelse blir jo liksom bare en liten ekstra ting å ha liggende maskulint i garasjen.

Skal man være helt ærlig så kom det til å gå noen dager før man hadde bygget opp såpass med mot at man kunne nærme seg vepsebolene. Men i det avgjørende øyeblikk viste det seg at Pål var uheldig. Det satt ti, tolv veps på farlig vakt utenfor inngangen og skapte liksom en ubehagelig stemning, selv om han sprayet dem med kjemikalier. Dessuten virket pumpen på en måte ganske dårlig over store avstander.

Og så var det vel egentlig litt tiltagende mørke, litt bris og vanskelige forhold for utryddelse av veps. På toppen av det hele oppdaget man at mange veps kom krypende ut av en sprekk i panelet som man ikke hadde sett før. Det kunne jo tyde på at det var enda et bol inne i veggen, og da ville det jo hjelpe lite å risikere liv og helse på å utrydde bolene på utsiden av veggen.

Det fins dessuten ikke et så stort og alvorlig problem her i verden at man ikke kan løpe fra det eller gå stille sin vei og håpe på bedre dager.

Hva du kan gjøre når du blir sur

Rett før påske sendte jeg følgende epost:

Hei

Jeg er en svært alminnelig familiefar som tre ganger i uken kjøper en hel del juice.  Jeg kjøper appelsinjuice til barna og grapefruktjuice til meg selv. Særlig grapefrukt er viktig i livet mitt. Jeg kan knapt tenke meg en start på dagen uten. Jeg betaler tett opp til 30 kroner for en liter og er strålende fornøyd. Det har jeg vært i svært mange år. Nylig ble jeg nysgjerrig og fristet til å prøve noe nytt. Jeg er egentlig motstander av forandringer. Men nå kom jeg i skade for å lese en hel rekke med helsides annonser for solbærjuice. Teksten var veldig bra. Den gir gode følelser og beskrivelser av hvordan produsenten tar vare på sommeren for meg. Det var store bilder av stemningsfylte, nedfrossede solbærbusker i Hedmark. Jeg ble i godt humør av å tenke på hva solbær er og hva de kan gjøre for meg. I går kjøpte jeg den første kartongen med solbærjuice. Jeg har aldri gjort noe sånt før. Jeg gjorde det på Kiwibutikken der jeg bor på Høvik utenfor Oslo. Utløpsdato på pakken er 10. april. Jeg burde derfor ha god tid til å glede meg over solbærjuicen. I dag tok jeg den første slurken. Det er liksom ikke noe hyggelig å skulle skrive om skuffelser i livet. Det er ikke det. Men jeg mener at man bør være ærlig og si det som det er. Men dette var triste greier. Svært trist. Det smakte ikke solbær i det hele tatt. Det smakte pærejuice. Hvis man leste litt mer på pakken så står det at det også er en pærejuice, jeg innrømmer det, men det er solbærene som totalt sett dominerer markedsføringen. Det vil jeg bare ha sagt. Så smakte jeg litt mer. Det var som om druejuicen var på vei til å bli litt gjæret. Kan dette stemme? Betyr dette at hvis jeg lar pakka stå en stund så blir den til vin. Dette lurer jeg på. Håper på et svar.  Hilsen Baard Fiksdal

Allerede samme dag får jeg følgende svar:

Hei. Du har sendt eposten til feil produsent. Vi lurer på om dette kan dreie seg om Sunniva juice fra Tine? Synnøve Finden selger Tropicana juice, og har ikke noen varianter av solbærjuice i markedet nå. Håper du prøver en av våre smaker også.  Anbefaler Tropicana Sanguinello. Den er laget av røde appelsiner, som er litt skarpere i smaken.  Riktig god påske.  Hilsen Inger Lise Eliassen, Category Director, Scandza  AS.

Like over påske får jeg så følgende svar fra Tine:

Angående at Sunniva Premium Pærejuice med Sesongens Solbær fra Hedmark - smakte gjæret.

Hei Baard! Så hyggelig å lese at du og familien er storforbrukere av juice fra TINE. Det er derimot ikke like hyggelig å lese om din skuffelse da du skulle smake den nye pære- og solbærjuicen. Kvalitetsansvarlig ved meieriet forteller at prøvene fra den aktuelle produksjonen viste fine resultater. Gjærsporer kan ha kommet til under tapping, men vil normalt ikke medføre noe problem dersom produktet oppbevares ved riktig temperatur, mellom null og fire plussgrader. Blir derimot juicen utsatt for temperatursvingninger, vil gjærsporer få muligheten til å utvikle seg. Temperatursvingninger kan oppstå under transport eller lagring. Vi beklager hendelsen, og ønsker selvsagt å gi deg en liten kompensasjon. I den forbindelse setter vi pris på om du sender oss adressen din og kontonummeret ditt. Vi håper du gir Sunniva Premium Pærejuice med Sesongens Solbær fra Hedmark en ny sjanse :) Ha en fin vår! Med vennlig hilsen TINE SA, Lene Habberstad, Forbrukerkonsulent.

Katastrofale lyder

Jeg sitter sammen med en hel del angst og lytter etter farlige lyder. ? Er dette en dyr lyd? Eller er det en katastrofalt dyr lyd?

Det tar tid å bygge opp traumer. Skal man bli skikkelig redd for bilen sin bør man starte tidlig. For min del var jeg 20 år og begynte med en lysegul Opel Rekord stasjonsvogn som kostet 25.000 kroner hos en bruktforhandler på Bekkestua. Jeg døpte bilen Store Urin på grunn av fargen og la ut på en reise som på sett og vis holder på ennå.

Noe av det første som skjedde var at min venn Erik og jeg skulle på hyttetur og hadde pakket det aller mest nødvendige av whisky og sjakkspill, tonic og gin, ski og staver, damer og rødvin, og siktet oss inn på en vakker del av Norge som heter Valdres.  Alt dette kunne jo ha blitt kjempefint hadde det ikke vært for en tiltagende ulyd fra bilens forstilling. Dette var en lyd som jeg i det lengste var villig til å fortrenge, men som Erik på en irriterende, snusfornuftig måte mente kunne komme inn under veitrafikkloven og medføre betydelig straffeansvar.  Erik ble senere jurist, men det er i og for seg en helt annen historie.

Å måtte avlyse en tur til Valdres er en ting. Verre er det at reparasjon av forstillingen på en selvfølgelig og uhyre destruktiv måte fører til at verkstedet finner en masse andre og svært dyre feil. Siden dette skjer, mens man er student, så er konsekvensene ikke bare en økonomisk katastrofe, men noe som setter seg i sjelen for alltid.

Derfor kan man, langt senere i livet, sitte og ha nye problemer. Man kan sitte i en Nissan Stanza eller en Hyundai Elantra, som jeg av personlige erfaringer vil fraråde på det sterkeste. Man kan sitte slik og kjenne uroen som følger av de første tegnene på at minst to av hjullagrene er i ferd med å takke for seg. Eller kanskje det er girkassen. Lyden er omtrent den samme. Det kan også være termostaten (billig) eller toppakningen (dyrt). Det siste koster minst 16.000 i Norge, eller 9.000 i Sverige, hvis du har mye fritid. Og slik kan jeg holde på. Poenget er at alle nye lyder, som dukker opp, minner om den gangen jeg hadde fryktelig dårlig råd, og dermed blir jeg kastet inn i en blanding av psykiske lidelser og komplett avmakt.

Jeg fortalte en gang kollega Ane Charlotte om mitt forhold til ulyder i bil. Hun ble da brått sprut rød i fjeset og fortalte om en episode der hun hadde hentet bilen sin helt selv. Den hadde vært på service. På vei hjem fra verkstedet oppdaget Ane Charlotte noen rare, sporadiske lyder som kom fra ett eller annet sted bak i bilen. Dagen etter dro hun derfor tilbake til verkestedet. En av mekanikerne tok da en prøvetur rundt på parkeringsplassen, stoppet bilen, bøyde seg bak setet og plukket opp colaflasken som hadde ligget og skranglet frem og tilbake i svingene. Han tok ikke ekstra betalt for å fjerne flasken. Han gjorde ikke det.

Når man kjenner til mitt psykiske forhold til ulyder så kan man jo tenke seg hvordan det føles å lytte til en historie som ble servert, mandag denne uken, i et radioprogram som heter lunsj. Det starter med at programlederen har en bror som er bilmekaniker. Mekanikeren hadde gått løs på bilen til en venn, som en artig spøk. Han hadde koblet hornet til bremsene, slik at det tutet hver gang mannen tråkket på bremsen.  Nå kan man jo tenke litt på hvor mye adrenalin som da kom rennende i svingene og andre steder.  Jeg ser for meg for eksempel en rekke nedoverbakker med biler foran som blir tutet på i ett sett. I begynnelsen så prøvde sikkert mannen å bremse minst mulig, men så skjønte han sikkert at det bare var et tidsspørsmål før han fikk veldig mye juling.

Hvis man etter å ha hørt denne historien får lyst til å gjøre det samme selv, så tror jeg man kan fraråde å eksperimentere med bremsene. Men radioprogrammet hadde et godt tips til oss som ikke er så drevne, rent teknisk. Rådet går ut på å kjøpe en dommerfløyte av plast og lime den fast til en av støtdemperne i en slik vinkel at fløyta begynner å pipe infernalsk når bilen kjører litt fort over for eksempel en fartsdump.

Som jeg pleier å si; det er en hel del mellom himmel og jord som det ikke er så lett å komme på selv. God tur videre!

Vi suger hva som helst

En hel del begynte da jeg satt og kjedet meg på et kurs i Trondheim. Gjennom hotell-vinduet kunne jeg se en gjeng karer i oransje kjeledresser som var i ferd med å flytte på et kumlokk  og stappe en diger slange ned i et hull i gaten.  På tankbilen de benyttet sto firmanavnet og slagordet med kjempebokstaver: "Supersugeren ? Vi suger hva som helst".

Dette tente en form for interesse.  Jeg søkte derfor på nettet og fant ut at septikfirmaer i Norge ikke er nevneverdig sjenerte. Disse karene legger på ingen måte noe særlig i mellom når det gjelder markedsføring. Det kan man si. Uten å overdrive. Et sterkt eksempel er Vennesla SlamService som har slagordet: "Du driter - vi sliter".

Før man begynner å hisse seg opp og reagere på dette kan man jo tenke litt på at det slett ikke er lett å finne på nye ting. Slagord skal jo både være korte og fyndige og fengende. De må dessuten være originale. Jeg mener, det meste er jo funnet opp fra før.

En bra løsning kan da være å bytte slagord med noen som har hatt stor suksess. Det kan jo være fint for begge parter. Jeg tror det kan virke direkte fornyende, ja til og med fungere som en øyeåpner og sette ting på riktig plass.  Det første byttet jeg vil foreslå er: "Kæm e kongen?" (Harald V) og "Alt for Norge" (Petter Northug).

De neste slagordene jeg interesserer meg for er "Vi tar Norge videre" (Arbeiderpartiet) og "Vi tar hele Norge i bruk" (Senterpartiet).

Disse kunne jo bytte med "Du kommer deg ikke over fjellet sånn helt uten Widerøe" (Widerøe) eller "Vestkysten eller døden" (Fridtjof Nansen). Jeg er også svak for "Trygt fram sammen" (Statens vegvesen).

Med dårlige meningsmålinger og langt fremskredne bekymringer for valget til høsten kan det vel også tenkes at den rødgrønne regjeringen trenger et nytt slagord, sånn samlet sett, og her kan det være all grunn til panikk. Jeg vil derfor anbefale "Keep calm and carry on" (The British government 1939). Eventuelt:  "If you're going through hell, keep on going" (Winston Churchill).

Når det gjelder SV så har partiet slagordet "Miljø og rettferdighet",  mens partiet Rødt har valgt "Rødt på tinget " som sitt viktigste budskap. Her vil jeg foreslå å bytte til "It?s amazing what a dash can do" (Tabasco).

"Muligheter for alle" er slagordet som Høyre har satset på. Fremskrittspartiet har "Frp fornyer Norge".  Dette kan sikkert byttes med "Like bra. Bare billigere" (One Call).

Det gamle slagordet "Alle skal med" (Arbeiderpartiet) er nå for øvrig  veldig slitt, men kan piffes litt opp til "You'll never walk alone" (Liverpool FC) som jo ligger på You Tube og er lett å nynne til.

Venstre går for "Folk Først". Her er det utrolig mye bra å velge i. Men jeg falt for noe tidligere Venstre-leder Lars Sponheim ville passet til: " Veni, vidi, vici", "Jeg kom, jeg så, jeg fors(vant)." (Julius Caesar 47 F.Kr.).

KrF har "Menneskeverd i sentrum".  Dette ligner jo litt på "Gjennom livet" (Den norske kirke) og "Levende opptatt" (Felleskjøpet). Her burde man kanskje få frem at det er viktig å ha trua, "Don?t leave home without it"(AmEx) eller man kunne hente inspirasjon fra aftenbønnen i de tusen hjem: "We keep your promises"(DHL).

I denne sjangeren er det vel også obligatorisk å nevne "Jesus er verdens lys" (Lysreklame i Bergelandsgaten i Stavanger), alternativ: "Gir 50% bedre lys" (Osram Silverstar).

Eventuelle ondsinnede rasister i Finnmark kan jo vurdere "Fremtiden er lappefri"  (Tønsberg Parkering).  Jeg vil dessuten anbefale Naturistforbundet å vri litt på Levis-slagordet  til: "Nature Never Goes Out Of Style".

Eller har du noen bedre forslag?

Å tenke stort

Til glede for nye lesere:

 

Jeg har 32 mil å kjøre fra Oslo til Lærdal. Før jeg kommer frem må jeg ha kommet på en storslagen ide som er så fantastisk god at investorene i Lærdal vil bruke store summer på den.

Allerede ved Sundvolden får jeg følgende ide: Jeg vil kjøre sakte. Da kan tankene liksom flyte fritt. Inspirasjonen vil strømme på. Slik blir det en kø av biler bak meg. Noen smålige, irriterte sjåfører ligger bak og er sure, bare fordi de ikke vet at fremtiden avhenger av slike som meg. Nå kjører jeg enda saktere.

En diger, svart BMW dundrer forbi. Sjåføren rekker en finger i været. Jeg vinker vennlig tilbake, spiser sjokolade og spiller lav musikk. Det er trygge toner som jeg har likt siden tidlig på 1980-tallet. Jeg tar ingen sjanser med den kreative stemningen. Jeg gjør ikke det. Om fem timer må jeg ha minst en god ide i hodet. Foreløpig er det lissom så veldig  tomt der inne. Men jeg kommer nok på noe snart.

Plutselig skjer det. Jeg kjører oppover bakkene ved Klekken. Jeg er som en liten togfører. Bak meg kommer alle følgesvennene, eller disiplene, som jeg helst vil kalle dem. Om et sekund skal de alle takke meg. For like etter at jeg runder bakketoppen kjører vi alle inn i sannhetens øyeblikk.

Der sitter en politimann på knærne og sikter på oss med en laserpistol. Noen hundre meter bak ham har andre staute og flotte politifolk vinket inn en svart BMW som akkurat nå er i ferd med å fylle ut papirer. Jeg vinker hyggelig til ham i de vi kolonnekjører forbi.

Oppover Hallingdalen begynner jeg å bli et snev urolig. Det er lite biler på veien og flere ganger er jeg nær ved å øke farten, men heldigvis havner jeg bak en trailer og begynner å tenke på filmer om fremtiden som jeg så på kino for noen år siden. Filmene spådde at vi ville ha flyvende biler, gå rundt i sølvpapiraktige klær og spise gourmetmiddag ved hjelp av piller. Ingen spådde slike ting som internett, murens fall eller at Bin Laden drømte om å sprenge verden til helvete.

Jeg er på Nesbyen. Hva har de funnet opp på Nesbyen, tenker jeg. Hvilke ideer har de her? Ganske mange faktisk. Det er ingen som ler av Nesbyen. Dette er et av de varmeste stedene i Norge. Meteorologene elsker Nesbyen. Midt opp i all denne varmen satt det en kar å fant opp en motorvarmerfabrikk. Alle lo sikkert av ham i starten. De satt der i helsetrøyene sine, peste i varmen og var full av hånlatter. Så kom denne karen og sa motorvarmere, og snart begynte pengene å renne inn i Nesbyen.

Sånn skal det gjøres, tenker jeg og girer ned. I bakkene forbi Gol har jeg en mopedist foran meg. Han har festet stokken sin på bagasjebrettet, har rød hjelm og røyker pipe. Det puffer små skyer ut av hjelmen. Nå har det gått to og en halv time siden jeg begynte å tenke på ideen som skal skape nytt liv i Lærdal. Det må være en ide som titusener av mennesker fra alle kanter av verden vil bli glade for. Ja, helst bør de bli elleville av fryd, klappe i hendene og si: -La oss reise til Lærdal.

På vei gjennom Hemsedal ligger snøen metertykk. Her går folk rundt og kjøper små leiligheter til mange millioner kroner stykke i nærheten av alpinanlegget. For noen tiår siden var det mest bønder og depresjon i Hemsedal. Men så kom en sparebanksjef fra Gol og sa ordet ALPINT. Siden har ikke verden vært den samme i Hemsedal. Nå prøver jeg å finne på et sånt ord jeg også.

Jeg har parkert foran Norsk Villakssenter i Lærdal. Direktøren på museet er kvinne, fryktelig pen og sier at hun er takknemlig for at jeg har kommet den lange veien for å delta på idedugnad. Noen av landets fremste eksperter på museer skal også delta. Vi setter oss i et møterom.

Heldigvis begynner iderunden på motsatt side av bordet. Etter tur velter ekspertene frem sine kvalifiserte tanker. Den pene direktøren noterer høytidelig ned alt som blir sagt. Analyser, besøkstall, design, brukergrensesnitt, vitenskapelig nivå. Slike ord. De brukes flittig. Jeg skal snart rettferdiggjøre min eksistens. Og reiseregningen. Nå gjelder det.

Jeg åpner munnen. Først kommer ingenting. Så ser jeg i taket og sier:

- Det gjelder å tenke stort. Jeg foreslår at vi lager en laks. En kjempelaks. Minst 20 meter stor. Vi støper den i glassfiber og setter den på taket av museet slik at alle som kjører forbi kan se den. Ungene kan krabbe inn gjennom munnen på laksen, og inni kan det være grønt lys så det føles som å være under vann, og øynene kan være av glass slik at det går an å se ut, og alle fiskens indre organer kan henge i snorer og være til å ta løs og sette sammen igjen, og når ungene krabber ut av gatthullet på laksen kan den lage en voldsom prompelyd eller en fanfare, og foreldre fra hele verden kan stå å ta bilder av det hele.

Ordene mine kommer ganske fort. Det bare renner ut av meg. Etterpå blir møterommet helt stille. Så begynner Norges fremste museumsarkitekt å lage en liten lyd. Han knegger, ja riktig humrer i skjegget, som det heter.  Snart ler de alle sammen. Stemningen er rett og slett på min side. I Lærdal.

Den svarte natta kryper kaldt nedover fjellsidene og treffer meg der jeg går rundt midnatt på vei i seng. Hva har jeg egentlig fått til her på jorden, tenker jeg. Hva står igjen etter meg og vitner? Ingen slekstgård er bygget, ikke har jeg funnet opp østehøvelen eller likestilling eller at det går an å seile på en balsaflåte fra Sør Amerika til Polynesia.

- Hva har du fått til du a, kan folk si.

- En 20 meters laks, vil jeg svare.

Det var da noe.

Antikythera-mekanismen

Verdens førsteanaloge datamaskin ble funnet opp et par hundre år før kristus og bærer navnet Antikythera-mekanismen. Apparatet ble brukt til å forutsi sol- og måneformørkelser, og andre hendelser i verdensrommet.

Instrumentet består av 30 tannhjul og dreieskiver og ble funnet i et skipsvrak på 43 meters dyp i år 1900. Urskiven sto da rustet fast på solas posisjon i år 87 før null.

Professor Michael Edmunds fra Cardiff University har ledet den seneste studien av mekanismen. Sitat: «Denne innretningen er helt ekstraordinær, den eneste gjenstand av sitt slag. Designen er vakker, astronomien er nøyaktig riktig. Den måten som mekanismene er formgitt får kjeven din til å dale. Hvem enn som har gjort denne har gjort den ekstremt omsorgsfylt.. i henhold til historisk og sjelden verdi vil jeg vurdere mekanismen som mer verdifull enn Mona Lisa.

En viktig årsak til at aztekerne kunne bygge en supermakt som hersket over det meste av Sør Amerika var at de hadde funnet opp en kalender og et solur som gjorde at de med stor nøyaktighet visste når såkorn skulle i jorda og når det skulle høstes. Grekerne satt, som man forstår på tilsvarende superkrefter, uten å ta dem i bruk. Det gikk nærmere 1700 år før noen fant på noe som lignet på Antikythera-mekanismen i Europa.

Hvorfor lot de gamle grekerne antikythera-mekanismen ligge brakk? Dersom de hadde tatt apparatet i bruk og satset videre ville vi hatt to tusen års forsprang på dagens forskning. Vi kunne sikkert for lengst ha funnet opp for eksempel kunstig intelligens i roboter og latt dem reise til andre solsystemer.

Av denne historien kan vi lære flere ting. For det første er det bare å henvise til Antikythera-mekanismen når kona forsøker å tvinge deg til å kaste åpenbart verdifulle ting som du omsorgsfullt har lagret på loftet eller i kjelleren gjennom årene. For det andre så kan det jo tenkes at kjerringa ber deg gjøre både det ene og det andre av gjøremål i heimen og kanskje kommer du skade for å la det meste gå glemmeboka, og da er det jo helt supert og kunne si at folk har glemt ut viktigere ting før.