hits

Merkelige fenomener

Ny norsk sex-rekord

Da vi hadde gravd ut bilen til venstre begynte vi å lure på hva som var i snøhaugen til høyre (Foto: Arne Røed Simonsen)

Det ligger nå tusenvis av biler i en slags gravhauger. Over hele byen. Haugene følger samme skikk som man brukte i vikingtiden. Den gang var det stort sett høvdinger som ble lagt i haug sammen med sine farkoster. I våre dager kan hvem som helst få bilen sin stedt til hvile. Under et fastfrosset helvete. Av is og snø.

I de første dagene var det ikke så farlig. Da var snøen myk som pudder. Det var brukbar stemning på den tiden. Under slike forhold kan det være fristende å ta lett på ting, kanskje utsette å grave frem bilen. Når man først har begynt å utsette ting, la det gli ut kan du si, eller kanskje man har vært bortreist i noen uker, og plutselig er kommer hjem, da ligger bilen der nede i en dyp grop, et slags iskrater, med store mengder hard snø over, og dessuten langs den ene siden, intenst innpakket av ivrige brøytemaskiner i kontinuerlig kommunal tjeneste.

Jeg har alltid vært svak for såkalte skrekk-eksempler. Jeg har derfor fulgt nøye med de siste ukene. Noen hundre tusen hardt prøvede nordmenn har slitt med å finne igjen bilen etter alt snøværet. Og når man først har funnet bilen, begynte slitet med å grave den fram og få den over brøytekantene og ut på gata.

Det er aldri for sent å gi opp. Sette seg foran peisen. Kanskje åpne en flaske rødvin og tenke at det er jo ikke sååå lenge til våren. Allerede om  to, tre måneder vil det trolig være mulig å skimte de første tegn til bedring. Kanskje skimte en flik av en rusten forskjerm eller en bit av taket som begynner å vise seg.

En kollega og jeg diskuterte dette i lunsjen i dag. Min kollega har nemlig en godt voksen mor og bilen hennes har havnet i uløkka, som det het i gamle dager når man hadde lagt seg til på et vis man ikke burde og ikke tenkt på konsekvensene.

Når bilen liksom virker helt frosset fast. Hva gjør man da? Er dekkene hjelpeløst frosset fast i bakken? Det var jo mildvær og snøslaps da bilen ble parkert. Nå er det ti kuldegrader og bilen er ikke til å rikke. Hva gjør man da?

Jeg snakker med min kollega om dette og begynner nå foreslå en masse fantasifulle forslag. Kan man fylle opp ti liters bøtter med varmt vann og helle forsiktig en bøtte rundt hvert hjul. Jeg mener hvis man syns det er lenge å vente på våren. Kanskje dekkene med litt varmt vann tiner nok til at de løsner. Men forslaget høres risikabelt ut, hvis det er sprengkulde. Jeg forslår derfor at fire karer heller hver sin bøtte med varmt vann i en rask aksjon. Jeg har trua på det. Jeg liker tanken på en rask aksjon som kan redde en bil i nød. Min kollega lover å tenke over forslaget.

Etterpå søker jeg litt på nettet. Når jeg søker på "Hvordan dra en bil ut av en snøhaug?" er et av de første treffene artikkelen "Slik får du solgt bilen". Et annet treff er en video av folk som helt på eget initiativ har prøvd å dra bilen løs med slepetau. Problemet med den strategien er at bilen blir stående igjen, mens karene sleper av gårde med deler av støtfanger og forskjerm.

Mens jeg skriver dette kommer jeg til å tenke på petiten "Nå blir nok kona kåt" fra 2013. Det var forrige gang det var veldig mye snø på Østlandet. Da ble samlivsekspert Solveig E. Vennesland sitert i de fleste av landets aviser.

"Hvis du løper ut og måker vekk all snøen, så skal jeg ta tiden på deg". Samlivsekspert Solveig E. Vennesland sa ikke dette. Isteden sa hun at "Menn som måker får mer sex". Solveig E. Vennesland fortalte til avisen Agderposten at kvinner vekkes seksuelt når de ser mannen slite med snøskuffa.

Her er det åpenbart store muligheter karer. Når man kombinere kjente testosteron-bomber som bilen med snømåking kan det bli voldsom effekt. Med all denne snøen og alle disse bilene. En seksuell flodbølge kan skylle over landet. Det kan bli ny norsk rekord. Kjør på karer. 

Norske politikere dumpes i utlandet

Chiken
Licensed from: kamchatka / yayimages.com

Er du udugelig som politiker er løsningen enkel. Vi dumper deg i utlandet. I FN eller noe.

Å kjøpe høns i regnvær er slett ikke lett, går det frem av professor Arne Jon Isachsens analyse i Aftenposten (29.01). Isachsen skriver om politikk. Dette er et område av samfunnet hvor de som har greie på ting fort kan få lyst til å snakke mye om både høner og annet fjærkre. På søndag (28.01) har for eksempel professor Einar Lie en tosiders kommentar i Aftenposten der han forklarer at det var historiker Jens Arup Seip som fant på at Arbeiderpartiet er Ørnen blant partier.

Når vi bruker ordet «parti» om dem alle,» skrev Seip, «er det på samme måte som vi bruker ordet fugl både om en høne og en ørn.» Hvem Seip mente var hønsene i norsk politikk vet jeg ikke, men han mente at det som skilte ørnen fra hønsene, var en stor, sentralisert organisasjon, der ansatte og tillitsvalgte hadde en sterk lojalitet til partiet.

Problemet i politikken er at det ofte er et sted for broilere, at det kan bli utrolig mye kakling, at en fjær kan bli til fem høns og at den ene etter den andre kan bli stående ribbet tilbake. Eller det som verre er. Peter Ludwig von der Pahlen sa det slik 23. mars 1801: "Man kan ikke lage omelett uten å knuse egg" - da den russiske tsar Paul ble kvalt. Politikk er som man forstår nådeløst. En stor trøst tiI alle norske politikere kommer i dagens utgave av Klassekampen (29.01). Her skriver forfatter og litteraturkritiker Karin Moe at "Det fins flust med organisasjoner som tek i mot ribba partifuglar".

Karin Moe forteller videre at Norge har oppdaget det såkalte Utlandet. Man har oppdaget at  Utlandet kan brukes som dumpingplass for politikere som skal resirkuleres. Hun nevner særlig FN, NATO og Brüssel som populære dumpingplasser. Slike politikere kan trolig betegnes som trekkfugler. Når kulden kommer søker de til triveligere breddegrader. Det er jo lett å forstå. Karin Moe trøster også med at partiløse fuglar, som er blitt ekskludert (vippet av pinnen) kan bli sittende på Stortinget eller i kommestyrer som en slags "privatpraktiserande folkevalde".

Man må nesten også nevne Øystein Hedstrøm (Frp) som brukte Stortingets spørretime (mars 2004) til å lure på hva Regjeringen ville gjøre for å løse en krise som var på vei. Norge lå an til å mangle tre millioner fire hundre tusen egg - til påske. Visepresident Inge Lønning (H), ga da ordet til landbruksminister Lars Sponheim og spurte om han kanskje ville bidra med et gullegg som svar. Sponheim forklarte at, ja, herr president, det kunne være fristende å si at alle nordmenn burde ha sin egen høne. Men Regjeringen skal gjøre hva den kan for å tilfredsstille behovet til påske.

Hvis noen nå fortsatt har en høne å plukke, så syns jeg de skal sette i gang med det samme. Kjør debatt.

De aller beste historiene


Til glede for nye lesere. Her er mine 20 mest leste petiter.

20 -Viagra-flyplassen - lest av 14.703

19 - Hvorfor ting går til helvete i Norge - lest av 14.790

18 - Jeg frykter drittsekkene der ute - lest av 16.394

17 - Det siste ubesvarte spørsmålet på jorda - lest av 17.374

16 - Norges verste flyplass - lest av 18.480

15 - Nakne politikere setter rekord - lest av 18.602

14 - Å ligge med 3000 damer - lest av 19.003

13 - Kjære Ingrid - lest av 19.390

12 - Viltkamera avslørte naboens søppelsnylting - lest av 21.258

11 - La Randi (94) få røyke  - lest av 21.620

10 - Ikke noe annet land i verden har dette - lest av 22.149

09 - Å få et helt gatekjøkken i hue - lest av 22.338

08 - Han limte et A-4 ark fast i frontruta med superlim - lest av 24.693

07 - De fleste norske kvinner er sexy og kler seg som de vil - lest av 25.997

06 - Da dronning Sonja røkte med stive fingre - lest av 25.958

05 - Da døden kom til gards - lest av 28.562

04 - Dumpet et tonn grisemøkk i oppkjørselen - lest av 38.623

03 - Han fikk som fortjent. Han fikk barn. - Lest av 60.695

02 - Å skamme seg i butikken - lest av 63.804

01 - Da samboerskap var straffbart i Norge - lest av 74.472

Der røyk øyet, nesten


Jeg står i hagen. Det er en ganske fredelig lørdag ettermiddag. Ingen tegn til fare noe sted. Plutselig skjer ulykken. Jeg er bare noen centimeter fra å miste det høyre øyet.

Helse, miljø og sikkerhet (HMS) er lovpålagt i det meste av næringslivet, men i familien er det mer frivillig å ha en HMS-ansvarlig. For å være ærlig så er det ikke så ofte at det er mannfolk som påtar seg dette vervet i familien. Selv mener jeg at skippertak og innfallsmetoden løser det meste. Særlig når det kommer til slike ting som husarbeid og vedlikehold. Hvis jeg ser en oppgave som ligger der og venter, kan jeg kaste meg over den. Jeg feier da oppgaven raskt under teppet, slik at den ikke blir så lett å få øye på. Jeg gjør dette så ofte jeg kan. Det er viktig å være systematisk. Det mener nå jeg.

Spontanitet er også fint. Jeg liker å løse oppgaver spontant. Jeg er på mitt aller beste når jeg kan påta meg ansvar for oppgaver som er "Fort Gjort" (FG) og Ikke Alt For Anstrengende Ting (IAFAT). Jeg speider alltid etter litt FG og IAFAT. Det kan komme godt med å ha noen slike i bakhånd hvis det for eksempel dukker opp nye krevende krav innen husarbeid og vedlikehold, på Høvik, der jeg bor.

Lørdag kveld står jeg ute i hagen og oppdaget plutselig en utmerket IAFAT og FG sak. Det er et av de nye skuddene i bringebærbusken som har begynt å henge med hodet. Bringebærbusker er slik. De henger ofte med hodet. De trenger å bli støttet opp. De trenger et eget tiltak. Som jeg kan stå for. Jeg tar den første og beste pinnen jeg kan finne, kjører den ned i jorden og legger full kroppstyngde bak. Jeg vil presse pinnen dypt ned i jorda.

Pinnen er råtten. Den brekker med et kort smell. Jeg snubler og faller tungt fremover. Pinnen treffer meg bare noen centimeter fra øyet. Smerte og angst. Jeg er bare noen centimeter fra å miste det høyre øyet. Jeg begynner nesten å grine, så redd blir jeg. "Men det gikk jo bra", sier jeg skjelvende til meg selv, mens jeg går ustøtt inn i huset for å fortelle familien om det menneskelige drama som nettopp har utspilt seg der ute i hagen.

Samtlige i familien sitter og nistirrer på mobilene sine når jeg kommer inn for å fortelle om min angst for å bli alvorlig skadet. Noen av dem løfter et øyelokk. Jeg blir anbefalt å smøre på en salve. Livet må gå videre.

Jeg får nå lyst til å gjøre et stort poeng av at jeg aldri før har vært så nær ved å bli blind. At dette er et helt enestående tilfelle. Noe ekstraordinært. Noe helt unikt. Som har skjedd MEG.

I dag, mandag, slår jeg på Facebook som har for vane å minne meg på bilder som er lagt ut for lenge siden. I dag er det et bilde av meg og Karl Eirik Schjøtt-Pedersen. Vi er begge vokst opp i Vardø og bildet viser oss i en bursdag i andre halvdel av 1960-årene. Jeg zoomer nå inn på meg selv. Rett under det ene øyet ser det ut som jeg har en skade. Nesten som nå. Var ikke det rart?

Her er bildet av meg og Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (til venstre).

Mens vi venter på tsunami i Lysefjorden

Hele Preikestolen kan falle i havet og skape en tsunami i Lysefjorden, melder de fleste medier over hele landet i dag.

Preikestolen ble til for 10.000 år siden. Allerede i 1030 ble det oppdaget en sprekk. Det har siden vært nær null utvikling i sprekken. I mellomkrigstiden gjennomførte Stavanger Turistforening målinger, uten at det ble oppdaget avvik. De siste 20 årene har vært helt uten endring, men nå har sprekken plutselig blitt 2-3 millimeter større, i følge forsandordfører Ole Tom Guse. Han har helt og holdent på egen hånd brukt sin private tommestokk for å måle endringene, i følge Aftenposten. Dette har fått media til å koke. Over hele landet.

Når aviser og andre medier skal vise hvor dramatisk dette er så har de en utfordring. 2-3 millimeter er jo ikke så veldig mye. Når jeg skal måle med tommestokk så hender det at jeg slurver med en millimeter eller to. Så ærlig må jeg få lov til å være.  2-3 millimeter er nesten ikke til å få øye på. Det er veldig lite. Det vil jeg bare si.

Hvis man skal sette fokus på et problem som bare er et par millimeter stort er det nærliggende å bruke en veldig stor, rød ring eller en diger pil, slik at vi med en gang skal skjønne alvoret i situasjonen. Her vil jeg særlig fremheve NRK som på sin nettside har valgt en gigantisk pil for å vise hvor sprekken er. Se bildet av pilen.

Det neste som trolig nå vil skje er at den ene politikeren etter den andre blir flydd med helikopter fra sentrale strøk til distriktsnorge for vise at de tar Preikstolen og valgkampen på alvor. Dessuten vil TV-sendinger av Preikestolen minutt for minutt være en åpenbar mulighet. Og slik går no dagan i Norge. Ha en fortsatt fin sommer.

Å bli blind på grunn av høyt trykk i hodet

Sign of public toilets WC
Licensed from: Ronyzmbow / yayimages.com

- Ved store anstrengelser kan det gå en sikring inne i hjernen. Du blir blind. I løpet av sekunder.

Det er kar jeg kjenner som heter Johan M. som forteller. Han hadde lest det der om å bli blind på nettet. Like etterpå skulle Johan M. en rask tur på toalettet på jobben. Han hadde dårlig tid. Et viktig møte ventet.

- Fordi det hastet slik, så trykket jeg på alt det jeg hadde. Jeg trykket så jeg ble ganske rød i hodet. Plutselig ble det stup mørkt inne i hodet mitt. Jeg fikk helt panikk. Jeg trodde jeg var blitt blind. Det var en helt jævlig følelse. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre, sier Johan M.

- Hva gjorde du da?

- Jeg famlet meg frem til døra og fikk åpnet den. Da oppdaget jeg at det bare var lyset som hadde gått i bygningen. Det var en utrolig lettelse. Du vil ikke tro det.

- Du fikk nærmest livet i gave. Midt i arbeidstiden. På en vanlig onsdag. Gratulerer.
 

Mine 20 mest leste petiter finner du her

Så det suser i kollektivfeltet



Au pair (fransk «på lik fot») er en ordning der en ung person, ofte fra Filippinene, bor et års tid hos en familie i Norge i den hensikt å lære litt om norsk kultur. Vertsfamilien gir gjerne kost, losji og kanskje lommepenger, og krever som regel en hel del hjelp til barnepass, husarbeid og slikt.

Nå er det slett ikke lett å ha reist helt fra den andre siden av jorden og ha et sterkt ønske om å lære seg norsk kultur. Norsk kultur er jo ikke bare brunost, taco på fredag og lutefisk før jul. Det er også hardt arbeid. Og sikkert mye annet. Et problem er at det lett kan bli lite kvalitetstid i løpet av hverdagen for au pairer. Mange har åpenbart ønsket seg en hel del voksenkontakt som de ikke får. De vil ha kontakt, gjerne med mor og far, i familien som de bor hos.

For å bidra til dette innførte myndighetene i fjor et såkalt krav om samkjøring i elbiler. Kravet er at elbiler må ha to eller flere reisende ombord for å få bruke kollektivfeltet i rushtiden om morgenen (07-09) og ettermiddagen (14-18) på hverdager.

Au pairer har glede av de nye kravene til samkjøring på E18. Dette er veien ut og inn av Oslo, gjennom Asker og Bærum. Nå vet ikke jeg om du pleier og kjøre mye på akkurat denne veien, men det er faktisk utrolig mye kø på strekningen. Det er jo litt rart. Det må innrømmes. For kraftige forbedringer er blitt lovet. Kontinuerlig har man lovet dette. I over 50 år.

En trøst er nå at au pairene er fornøyde. De får lykkelig sitte på med far eller mor, gjerne helt fra Asker og inn til Oslo sentrum, tidlig om morgenen. Det går så det suser i kollektivfeltet, men det er likevel litt kvalitetstid å hente underveis, før man er fremme i Oslo sentrum og aupairen kan ta bussen tilbake til Asker, der nye oppgaver venter.

Slik kommer man seg frem her i verden. Man gjør jo det.

(Bildet er tatt av Statens Vegvesen)

Er Oreokjeks som ørepynt farlig?


Er Oreokjeks som ørepynt farlig? Det begynner jeg straks å lure på når jeg treffer Erik Engebretsen fra Stange.

Det har seg slik at Erik Engebretsen fra Stange og jeg er gjester på et kulturarrangement på Grünerløkka. Det er midt på formiddagen. Det er torsdag. En dame fra Oslo Museum viser bilder fra 1940-60 om gamlebyen i Oslo. Det er en ganske artig utstilling som nå reiser fra sykehjem til sykehjem i hovedstaden.

Erik Engebretsen fra Stange og jeg sitter på bakerste benk. Erik Engebretsen fra Stange er på studietur. Han jobber til daglig som hjemmehjelp oppdager jeg når vi kommer i snakk. Denne samtalen kommer i gang fordi jeg er en nysgjerrig fyr. Jeg lurer veldig på hvorfor Erik har hengt noen digre brune greier i ørene.

Erik plukker straks ut ørepynten for å demonstrer hvordan dette fungerer. Jeg blir stående og se på noen helt oppsiktsvekkende store hull som han langsomt har utviklet ved å putte inn ting som har gjort hullene stadig større. Jeg spør om det er ubehagelig eller fare for infeksjoner, men det sier gutten tvert at det ikke er.

- Har du fått mere drag på damene med slike ører?
- Ja, absolutt, smiler Erik.

Jeg spør nå om Erik har vurdert å prøve å forlenge halsen sin med ringer slik giraffkvinnene gjør i Afrika, men det bare ler han av. Merkelig nok.

Jeg spør nå om jeg kan få ta bilde av ham og legge det på bloggen min. Dette sier han ja til med det samme. Erik Engebretsen fra Stange er en positiv fyr. Det skal han ha.

Pokémon i arbeidstida

Å fly rundt å fange Pokémon i arbeidstida må da være lov.

Jeg må innrømme at jeg ikke kan noe særlig om Pokémon. Jeg husker jo at barna mine satt halve oppveksten og elsket fenomenet på TV,  men det kom som en overraskelse at dette skulle gjenoppstå som spill og farsott over hele verden nå i sommer.

Jeg har søkt på nettet og lært følgende:
Pokémons er skapninger som minner en del om virkelighetens dyr. Pokémons kan fanges i Pokéballer av mennesker, hvor de lagres til det er bruk for dem, som regel når eieren skal kjempe. Her utføres alle kamper med Pokémon. Ved å vinne kamper får Pokémon erfaring (også kalt exp i spill), og kan lære nye angrep og eventuelt utvikle seg til en sterkere versjon av seg selv.

Det startet i juli. Vi var på ferie i England. Datter Kaja (19) begynte å fange slike imaginere skapninger, ustanselig, når vi gikk på gaten, satt på restauranter eller når vi kjørte bil. Gjerne med et lite gledesskrik når hun fanget noe bra. Datter Frida (17) har på sin side bedt meg opplyse om at hun aldri, ikke under noen omstendighet, har eller kan komme til å interessere seg for Pokémons på noe som helst tidspunkt.

Sånn er livet. Vi er forskjellige. Vi mennesker. Vi er det. På den annen side fins det jo noen varianter av samme fenomen. Jeg liker for eksempel å fange en fisk, en kantarell eller kanskje en elg. Andre vil fange en Pokémon. Slik er det bare. Hvis man kunne spist en Pokémon ville jeg sikkert stappet den i meg, jeg også. Pokémon surret i hvitløk høres bra ut. Jeg har ingen fordommer. Jeg er åpen for det meste.

I går syklet jeg hjem fra jobben. Jeg syklet oppover en lang bakke. På lang avstand kunne jeg litt overraskende se nabo Arne stå på toppen av bakken. Arne var pen i tøyet (blå dress) og han hadde de fine kontorskoene sine på seg. Arne er en godt voksen mann med kone, barn og ansvarsfull stilling i næringslivet. Mannen sto med nesa ned i en mobiltelefon. Jeg bremset opp sykkelen, stoppet og sa:

- Hva driver du med Arne?
- Jeg fanger Pokémon.
- Hvorfor gjør du det?
- Det er gøy.
- Jobber du her?
- Ja, kontoret er rett der borte.
- Kan du fange Pokémon inne på kontoret også?
- Jeg har prøvd, men det går bare ikke.
- Det var leit å høre. Vi har alle vårt å stri med. Lykke til videre.
- Takk for det.

Som illustrasjon har jeg valgt et bilde av Kaja som jakter Pokémons i juli

Bruker pølseklype i senga

Ulla bor sammen med Oscar. Han er blitt et problem som øker på. Derfor tar Ulla E. nå med seg en pølseklype hver kveld når hun går til sengs.

Ulla E. er en dame jeg kjenner på jobben. Ulla E. er en meget kreativ dame som finner på overraskende løsninger. Se petiten "Overvekt på flyet - genial løsning".

Jeg treffer Ulla E. i heisen. Hun forteller nå helt uoppfordret at hun bor sammen med Oscar som er blitt en plage på soverommet. Han drar med seg alt mulig rart. Ulla E syns det er ekkelt.

- Hvorfor er det ekkelt?
- Det kravler og kryper.
- Det gjør vel ikke noe?
- Jo.
- Hva gjør du med det da.
- Jeg har tatt med en pølseklype som ligger på nattbordet klar til angrep.
- Ja.
- Og når jeg hører at det kravler og kryper under senga så stikker jeg hodet ned og sjekker hva som skjer.
- Hva er det da?
- Oscar driver og leker med musa.
- Under senga?
- Ja.
- Hva skjer videre?
- Jeg fanger jeg musa med pølseklypa. Musa er som regel rolig slik at jeg får det til.
- Hva skjer videre?
- Jeg hiver musa ut av vinduet.
- Oi.
- Ja.
- Er det langt ned til bakken?
- Jeg bor i første etasje.
- Så musa overlever fallet?
- Ja, jeg tror det.
- Hva skjer med Oscar.
- Jeg jager ut ham også, men fordi jeg sover med vinduet oppe så liker han å hoppe inn vinduet. Nå har han dratt inn mus flere dager på rad.
- Dette er ille.
- Ja, men det hjelper å ha pølseklypen klar.
- Vi går alle inn i kvelden med det vi har for hånden?
- Ja, vi gjør vel det.

Russens morsomste stunt


Russeplakaten ved Begravelsesbyrået Kordahl & Toverud AS på Flisa, vinner konkurransen om å være det morsomste stuntet på 17.mai.

Plakaten "Her får alle lik behandling" spres nå på nettet med imponerende kraft. Mer om saken her.

Russehumor er for en hver smak.  Hva med å blande smør og flyktninger? Som på Hadeland her.

Alternativt kan man satse på sjokolade som i Hasvik her:


 

Eller på gamle nyheter som i Nedre Eiker her



For øvrig er det nå høysesong for gjeddefiske.



 

10 verste vitser om Prince


Noen gråter over Prince. Andre ler. Her er de verste tilfellene til nå.

1) Purple rein, purple rein.
Mer her:

2) Foreningen For Oss Som Ærlig Talt Ikke Bryr Oss Om At En Artist Vi Ikke Har Noe Forhold Til Dør (FFOSÆTIBOOAEAVIHNFTD).
Mer her

3) Well I mean the artist formerly known as Prince.
Mer her

4) Nå røker også jeg Prince.
Roald Øyen.
Mer her

5) Godt å bli oppdatert. Hadde ikke peiling på at denne mannen eksisterte engang.
Henning Øksland.
Mer her

6) Purple silk classic Prince of Wales check tie. Now Now £12.95 (add to bag).
Mer her:

7) Hey Mick, look who I outlived this week.
Keith Richards
Mer her.

8) He's been a composer for so long. He finally got the chance to be a de-composer.
Mer her

9) Condolences to the royal family.
Mer her

10) Too Sad To Fuck Even Though It`s What Prince Would Have Wanted.
The onion
Mer her

Glem ikke toalettene den 19. november

Det er lett å bli misunnelig på den internasjonale kvinnedagen 8. mars. Alle de andre FN-dagene har jo også store og viktige ting å kjempe for, men jeg føler likesom ikke at de får like stor oppmerksomhet. Toalettenes dag, den 19. november, er for eksempel lett å glemme.

Ta den uken vi er inne i nå. På onsdag ville FN at vi skulle hedre mennesker i verdensrommet, mens det neste fredag er Moder Jord dagen. Dagen etter er det Verdens Bokdag og mandag 25. april er det Malaria-dagen. Den 26. april er dagen for intellektuelt eierskap, 28. april er det HMS-dagen, den 29. er det ofrene for kjemisk krigføring sin dag, for ikke å snakke om den 30. april da vi skal hylle jazz-musikk.

Videre utover vil jeg særlig fremheve 12. mai som er Trekkfuglenes Dag og 15. mai da du kan feire at du har en familie. Den 17. mai kan du feire at du har mobiltelefon, og den siste dagen i mai at du er røykfri. Den 1. juni feirer vi alle foreldre og den 8. mai er det verdens hav dag. Så er det blodgivere den 14, overgrep mot eldre den 15. og ørkenspredning den 17. Enker feirer vi den 23. juni, mens sjøfolk fortjener vår jubel den 25. juni. Glem heller ikke narkotika og torturofre 26. juni.

I juli har jeg særlig sansen for at Nelson Mandela har fått sin egen dag, den 18, mens det er urbefolkning 9. august, slavehandel den 23. og atomvåpen den 29. I september er det lese og skrivedagen den 8, selvmord den 10, demokrati den 15. og ozonlaget den 16.  Så er det turister den 17. og rabies den 28 september.

I november er det lungebetennelse den 12, diabetes den 14, toleranse den 16. og toaletter den 19.  Så er det kols den 20, trafikkulykker dagen etter og filosofer dagen etter der.

FN har dessuten en fin balanse mellom spreke og late. Det er for eksempel den store TV-dagen den 21. november og Fjelldagen den 11. desember.

Og sånn kan man fortsette. Det er en dag for absolutt alt. Min favoritt er den 20 mars, som er den internasjonale dagen for glede. Hva gjorde du den dagen?

De 10 mest utstøtte i Norge


Elsket av noen. Hatet av andre. Hvem er vår tids folkefiende? Å skulle kåre de 10 som blir mest hetset for sine meninger i Norge er krevende. Her er et forsøk, rangert fra ille til verst:

10) Sophie Elise Isachsen.
Blogger. Ofte i storm. Rekorden til nå er et «lureinnlegg», hvor Sophie Elise ikke ville hjelpe en mann med hjertestans. Førte til drapstrusler. Mer her:

9) Elisabeth Norheim.
Blogger. Kjent som Queen of Facebook. En jødevits på TV førte til storsmell. Mer om saken:

8) Linn Winsnes Rosenborg
Pedagog og blogger. Skrev innlegget "Ikke din kvinne", en kritikk av Odins soldater som skapte en flodbølge av hat i kommentarfeltet.  Mer om saken.

7) Per Fugelli.
Lege og professor. Forsøkt demonisert for sitt syn på barnebruder. Eksempel på angrep: - Syk, syk mann», skriver Ulf Leirstein. Mer her

6) Sanna Sarromaa.
Venstre-politiker. Beskyldt for å ville jage barn med Downs ut av vanlige klasserom, liker ikke nordmenn på sydentur og mener at de fleste nordmenn skriver som dyslektikere. Hard motstander av nynorsk. Eksempel på angrep: "Vi er, kan Sarromaa fortelje, ein mafia, ein gerilja, ein militant og dogmatisk minoritet, jamstelling mellom bokmål og nynorsk er idioti, arbeid for meir bruk av nynorsk er patetisk, tospråklegheit i Noreg er latterleg. I hennar verd er intoleranse grunnlova, forakt argumentet og elitisme utsiktspunktet".  Ottar Grepstad i VG.

5) Thomas Seltzer.
Programleder. Fikk det til å se ut som om trimdronning Kari Jaquesson ble tatt bakfra på TV. Eksempel på angrep:
"Thomas Seltzers opptreden i Dagsnytt 18 og i VG tar bort all tvil om at intensjonen var hevn. Her remjer han om hvor fæl Jaquesson er, trekker fram en Facebook-oppdatering som kanskje var forvirret, men ikke fortjente mer oppmerksomhet. Han gjør et nummer av Jaquessons kropp, klær og faglige standpunkt i fedmedebatten." Elin Ørjasæter. Mer her.

4) Kari Jaquesson.
TV-trimmer. Skal ha sagt til en 17-årig jente at hun «kunne prøve å suge pikk ti ganger om dagen og se hvor gøy det var». Mer om saken:

3) Gunnar R. Tjomlid.
Blogger. Er i hyppige bloggkriger om alt fra alternativ medisin til kontroversiell sex. Mer her:

2) Hadia Tajik.
Jurist og politiker. Forslaget om å avvikle monarkiet i Norge ledet til at VG satt rekord i å utestenge hatefulle og rasistiske kommentarer. Mer her:

1) Hege Storhaug.
Aktivist. Mest kjent for boka "Den 11. landeplage". Regjerende Norgesmester i å motta tyn for sitt negative syn på islam mm. Mer om saken:

En sulten gorilla


Han ser ut som en sulten gorilla. Store muskler. Ring i øret. Vill i blikket. Mannen er åpenbart mer enn klar for å gi meg den aller største boten.

Lukten av frykt driver gjennom Oslo gater. I det meningsløse rå og kalde været som fjerner alt håp om bedre tider, skal man forsøke å klare seg. Kjempe seg frem i trengselen. Lete hvileløst. Runde etter runde. Forsøke og forsøke, selv om det ser håpløst ut. Å finne en parkeringsplass.

Det er tirsdag ettermiddag i Oslo sentrum. Jeg skal levere 5o kilo bøker på et utested. De er til et møte dagen etter som starter så grytidlig at jeg helst vil slippe å drasse med meg alle kiloene og heller forhåndslagre bøkene. Jeg leter etter parkeringsplass.

Mens jeg kjører rundt og leter ser jeg parkingsvakten stå og fotografere en bil som nettopp har fått bot. Jeg får nå en lei mistanke om at jeg er neste offer. Jeg setter fra meg bilen ved siden av et parkering forbudt skilt. Jeg krysser gaten og går bort til vakten som står der og ser farlig ut.

- Hei, sier jeg.
- Hei, sier mannen.
- Du, jeg bare lurer på om jeg kan stå ulovlig, mens jeg bærer inn to tunge pappesker med bøker.
- Klart du kan kompis. Varelevering er lov.
- Helt sant?
- Helt sant.

Det som for noen sekunder siden var en åpenbar gorilla er plutselig blitt en skikkelig kjernekar. Er det ikke rart?

Styggeste navn i Norge


Kjerringræva heter et lite sund i Østevågen i Vardø. Jeg lo godt da jeg oppdaget Kjerringræva. Også begynte jeg å samle på de styggeste stedsnavnene i Norge.

Folk i Finnmark kan finne på å kalle et av barna sine for Blåbærturen som en påminnelse om hvor barnet ble unnfanget. Jeg vet jo det. Så det burde ikke være noe sjokk at når folk i Vardø ser ut av stuevinduet og ned på Østevågen så kan de tenke på ræva til et kvinnfolk. Man kan da begynne å lure på hvorfor de har det slik? Her finner du Kjerringræva.

Etter at jeg flyttet fra Vardø som barn, kom familien til Kristiansund og Nordmøre. Her var jeg mye plaget av uren hud og kviser. Dette er åpenbart et så stort problem at man har valgt å oppkalt et sted etter fenomenet. Det er Kvisvik som ligger der man før (fram til 1992) tok ferga fra Kvalvåg, hvis man for eksempel skulle fiske sjøørret på et utrolig bra sted jeg vet om, men det er strengt tatt ikke noe vi behøver å dvele ved her.

Når man begynner å samle på rare navn så oppdager man fort at de som laget disse navnene ofte var mer en gjennomsnittlig opptatt av kvinnfolk, sex og slikt. Her er det mye å velge i. Men det er vanskelig å ikke fremheve stedet Kåten.

Nevnes bør vel også Kjærringskrevet, eventuelt Fredagshølet og Raufoss. For de skuffede kan man vel også nevne Faenshølet og Skrukkefylla, Relevant er vel også Suggetjønn og Horungen.

For de med andre preferanser enn de mest vanlige kan vi anbefale Homse som ligger mellom Flekkefjord og Stavanger.

I forlengelsen av alle denne seksualiteten kan man legge merke til at nordmenn før oss åpenbart var svært opptatt av ulike kroppsdeler og deres funksjoner. Her vil jeg særlig nevne Skinnpungrud, Tunge, Svelgen , Bruskedalsreset og Tisnes. Se også Tissvassklumptjønnin.

Fra tiss er det ikke langt til fjert. Se også fis, promp, smyger og slippe vinden. Dette er jo et fenomen som de fleste dessverre kjenner godt. Det kan dessuten godt tenkes å høre sammen med stedet Hjemmeluft ved Alta. Det samme kan sies om Byluft, og Skitholvola . Nevnes bør også Møkkalasset ikke så langt fra Arendal.

Når vi er i dette området av kroppen er det fristende å trekke frem stedet Bleie. Bleie ligger i Vikebygd i Hardanger. Hvordan de kom på å kalle plassen for Bleie er ikke godt å si. Kanskje hadde de veldig mange babyer i en periode.

Jeg tenker ofte på folks oppfinnsomhet når jeg kjører bil mellom Elverum og Trysil hvor jeg både har slekt og mange skigleder. Langs veien står skogen meget tett. Det er en evighet av trær langs Trysilveien. Det kan man trygt si. Uten å overdrive. En gang for lenge siden satt de her og tenkte: Lurer på hva vi skal kalle hjemplassen vår? - OK, det får bli Skogen.

Langs den samme veien kommer man for øvrig til et sted som er alvorlig plaget av stamming. Det heter Bergeberget.

For de lettlurte kan jeg ikke la være å nevne et sted sør for Notodden som heter Hjuksebø. Og for de som syns at nå burde vi nærme oss en slags avslutning på denne petiten  kan vil la siste stoppested bli Hell ved Stjørdal, alternativt Helvete i Gausdal.

Hvis du nå kan komme på noen gode innspill til navn som burde være med i samlingen så mottas disse med takk. Man planlegger å arrangere et slags NM i stygge stedsnavn. Det er lov å sende inn bidrag anonymt.  Å fremheve nabobygda er også lov. Lykke til.

 

En død grevling og meningen med livet


Da vi hadde kommet et stykke på vei, fant Knut en død grevling.
- Jeg fant, jeg fant, ropte han.  
- Hva fant du, spurte jeg.
- Jeg fant en død grevling, sa han.
- Fy kast 'n! Hva skal du med den, sa jeg, som alltid hadde trodd at jeg var klokest.
- Å, jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, jeg fører vel den, sa Knut.

Vi skal til Nesodden, et idyllisk og meget landlig område ikke langt fra Oslo. Her bodde Knut i et rekkehus sammen med kona og fem døtre. Disse døtrene har jeg alltid sett på som enten prinsesser eller som kommende konserndirektører, med voldsomt potensiale, men det har i og for seg ikke så mye med saken å gjøre.

Det som derimot har mye med denne historien å gjøre er at når man har en riktig stor og innholdsrik familie så blir man både kreativ og flink til å utnytte alle ressurser som plutselig kan finne på å dukke opp. Jeg tror Knut rett og slett er god til å se muligheter.

Det er grytidlig morgen, tåka henger lav og trolsk over Nesoddlandet, og Knut sitter i sin bil på vei ned til tangen for å ta ferga til byen. Da oppdager han en oppsiktsvekkende stor grevling som ligger i veikanten.

Grevlingen er trolig påkjørt, men den har ingen synlige skader. Knut begynner straks å tenke på at man kan jo ikke la slike verdier ligge og slenge og bli ødelagt. Kanskje kan man stoppe ut grevlingen og få den til å bli noe meget verdifullt. En fullvoksen grevling kan bli opptil 16 kilo og er et flott syn. Knut plukker opp grevlingen, kjører hjem og legger dyret i fryseren.

Hvis vi skal være helt ærlige så hender det at noen av ideene til Knut kan bli liggende på vent. Det betyr ikke at han har gitt opp ideen. På ingen måte. Det er bare det at noen ideer kanskje må lagres en stund, siden det stadig dukker opp nye, ganske fantastiske muligheter. Det er jo det som er fint med dette livet. Hver dag byr på noe nytt og spennende.

På dette punkt i historien kan det være fristende å spekulere på hvordan det er å være gift med en kar som har en eksepsjonelt stor grevling i fryseren. Den samme karen har dessuten utrolig mye annet på lager også. Man kunne her sikkert gå inn i dype tanker om kjærlighet, tålmodighet og betydningen av å være glad i alle former for natur. Men på den annen side så er plassen knapp og vi måtte i så fall trenge et glass rødvin eller to for å komme gjennom det hele, så vi får nøye oss med å si at det gikk både vinter og vår.

Plutselig en dag kom Knut på hva han kunne bruke grevlingen til. Mannen fant ut at en av naboene trengte en overraskelse. Han tok derfor grevlingen og stilte den opp på trappa til naboen. Dyret så ganske levende ut med masse tenner og hår. Grevlingen sto på to ben, støttet opp mot husveggen. Nå var det bare å ringe på dørklokken, løpe et stykke unna og legge seg på lur.  

Det ble en hel del skrik og skrål. Mye latter også. Det må vi vel kunne si. Uten å overdrive. Vi bør vel også fortelle at Knut og familien noe senere flyttet fra stedet, sikkert av mange grunner. Om de tok med seg grevlingen vites ikke. Men kjenner jeg Knut rett, kan den tenkes å ligge i en fryser og fortsatt vente på nye muligheter.

10 beste angrep på Soldiers of Odin



Sterke krefter i Norge slår tilbake mot Soldiers of Odin. Her er de 10 beste motangrepene til nå.

1) Tore Sagen
- Det eneste som ville vært verre er «Soldiers of Are og Odin», sier Tore Sagen.  Angrepet har fått egen støttegruppe på Facebook med over 25.000 medlemmer. Mer her:

2) Nasjonens Øye
Folkehelseinstituttet jubler: Nye turgrupper etableres hver dag.
- Ved marsjering i gatene med tunge militærstøvler og hettegensere, forbrenner unge menn over 300 kalorier i timen, sier Folkehelseinstituttets direktør, Camilla Stoltenberg. Mer her

3) SuperMarie
- De liker jo bare å rusle seg en tur, de! Odins ruslere. Mer her

4) Loldiers of Odin
- Nazister i Finland jaget bort av klovner. Nei, dette er ikke tøys.Mer her

5) Opplysningskontoret
Darwins Soldater patruljerer for å sikre den sterkestes rett: - Vi ønsker bare å bidra til at naturlovene følges. Mer her

6) Joacim Lund  (Aftenposten)
- Hurra! Flere uniformerte ekstremister i gatene. Mer her

7) Fosna Folket
- Harald (70) mener «Soldiers of Odin» kan bli aktuelt på Fosen. Ser ikke bort fra at kan komme en gruppe i Rissa også. Mer her

8) John Berge Færseth (Dagbladet)
- Ser ut til å være i full splittelse allerede. Ingen suksesshistorie. Mer her:

9) Jon Fosse
Vil ta Odin tilbake fra høyreekstreme. Mer her: 

10)  Erna Solberg
Odins soldaters har ingen plass i arbeidet for trygge gater. Farlig verdisyn. Mer her
 

Reklamasjon


De fleste butikker betaler for å få mystery shoppers på besøk. Du får gjerne 150 kroner for et butikkbesøk som kanskje bare tar noen minutter.

Det er ganske mange firmaer på nettet som tilbyr deg jobb som mystery shopper. Du skal sjekke om butikken er ryddig og innbydene. Du skal teste om selgeren er flink, om han eller hun prøver å finne det du leter etter, om han prøver å få til mersalg. Slike ting. For den som elsker å shoppe kan det være utrolig å få betalt for noe som man uansett syns bare er gøy.

Jeg sitter og hører om dette fenomenet av et ektepar jeg traff i helgen. De driver en butikk på Vestlandet som selger badekar, baderomsmøbler og slikt. Jeg kan veldig lite om å drive butikk, så jeg lytter fascinert til historier om mystery shoppers, og tenker at hvis det var jeg som sto der i butikken som selger så ville jeg lett bli mistenksom. Det er jo litt som å være med på et skjult kamera. Man kan bli lurt opp i stry.

Hvis det så kommer inn en voksen dame i butikken, som virker dum som et brød, så kan det jo være at det er bare spill. At hun egentlig er smart, men prøver lure meg for å sjekke servicen, sjekke hva jeg gjør med teite kunder, hvis du skjønner hva jeg mener.

Jeg nevner dette for at man skal forstå den usikkerheten som lett kan oppstå i en butikk som selger badekar på Vestlandet. Det er dessuten en småby der alle kjenner alle. Det er viktig å ikke fornærme noen. Dette forteller ekteparet som jeg nylig ble kjent med.

Det som skjer er at det kommer inn en voksen dame i butikken. Hun vil reklamere på et badekar som hun kjøpte for bare noen uker siden. Hun ringte før hun kom og er ganske sinna. Damen forteller at badekaret er av fryktelig dårlig kvalitet. Det er faktisk helt oppsiktsvekkende elendig. Det er blitt stygge riper i badekaret ved helt alminnelig bruk. Det ser stygt ut. Slik kan man ikke ha det.

Standard rutine er at man begynner og fylle ut et reklamasjonsskjema og vil sende produktet tilbake til leverandøren. Selgeren spør nå om damen kan vise ripene, og det vil damen gjerne. Hun har tatt med seg en frontplate til badekaret. Det har ganske riktig en rekke riper i den tynne, blå plasten som kleber seg fast til frontplaten

Selgeren er nå helt alvorlig i fjeset, men ganske rolig. Hun strekker frem hånden, pirker løs et hjørnet av plasten, tar tak og drar av det hele i en eneste, lang bevegelse. Og vips er badekaret uten en eneste ripe.

- Sa du noe, spør jeg.
- Nei, jeg var helt taus.
- Og kunden, hva gjorde hun?
- Hun ble veldig rød i toppen.
- Så dette var ikke en mystery shopper?
- Først så lurte jeg litt, men nei, jeg tror ikke det.

To be inspired

Har du en kunstner i magen? En uforløst lyst til å debutere? Vil du bli kjent og berømt? 

Ønsker du å møte et større publikum enn du finner i skrivebordskuffen? Det er mange muligheter. Hva nøler du etter? Ikke spør noen om lov. Ikke vær sjenert. Kast deg frem. Tro på deg selv. Verden venter.

Du kan for eksempel gjøre som fotograf Eide. Han har laget sin helt egen separatutstilling. Den henger nå i Bergerhallen på Rykkinn i Bærum. Bildene er festet med tape og tre tegnestifter til veggen. Det er to brune. Og en hvit. Tegnestift.

Utstillingen består av tre bilder. Jeg har fotografert utstillingen i sin helhet. Jeg liker reven best fordi han ikke ser redd ut.

To Be Inspired!

Hilsen Surkålpoeten



Bjørne-skrekken tar helt av


En fly forbanna grizzlybjørn er i ferd med rive løs biter av kjøtt fra kroppen til Leonardo DiCaprio. Jeg skotter bort på min venn Pål. Han skjelver
.

Det kan også være gleden over en pose etterlengtet smågodt, som får Pål til å skjelve. Men jeg tror likevel at blodspruten i filmen The Revenant, på Sandvika kino i går kveld, er i overkant heftig for karer med langt fremskreden bjørneskrekk.

På våre fisketurer har frykten for bjørn steget og sunket gjennom årene. Rekorden ble satt i Lierne, nord i Trøndelag, på den ukentlige gutteturen der vi jakter på ørret. Man kan si mye pent om Lierne. Man kan det. Men man kan også nevne at dette er konsentrasjonsområde for bjørn. Like ved Lierne, på svensk side av grensen, ble en kar drept av bjørn, mens han satt på utedoen på hytta. Ikke lenge etter ble en norsk jeger skambitt av en bjørn i det samme området. Etter å ha finlest slike detaljer avisene, kan man si at stemningen var litt anspent da vi dro på tur.

Vi hadde bare vært noen minutter på fisketur da hans Hans Christian fikk sin første nær bjørnen opplevelse. Det lå en dampende haug med bæsj midt på stien. Dramatisk nok. Nå startet riktig nok en lang diskusjon om hvordan bjørnebæsj egentlig ser ut. Vi er jo enkle sportsfiskere med svake zoologiske kunnskaper. Kan det være en fjellelg med løs mage? Den teorien slo dårlig an. Særlig Pål var på stigende angst. For å si det mildt.

Dagen etter dro Kjetil for å hente nøkler til en hytte som ligger i Blåfjell, ikke langt fra noen hemmelige ørretvann. Om Kjetil bør man vite at han er fylt av stor mengder muskler og er dekket av så mye hår rundt omkring på kroppen at det ikke er unaturlig å tro at han er direkte glad i bjørner. Jeg tror han kan finne på å drømme om å dele hi med en bamse hvis sjansen byr seg. Han om det.

Kjetil spurte hytteeieren om de hadde sett bjørn i det siste. Kjetil pleier og spørre om slikt. Nå fikk han et langt foredrag om hvordan bjørner har brutt seg inn i garasjen til folk, veltet søppelkasser og gjort mye annet hærverk. For tiden gikk ikke bygdefolk på blåbærtur en gang uten å ta med seg børse, fortalte gubben og la til at det sannsynligvis rusler ei binne med unge, rundt omkring i området.

Etter dette steg stemningen på turen. Pål begynte nå å fiske så nær bilen som mulig. Teorien er at bil virker avskrekkende på bjørn. Alternativt kan man synge "Bjørne sover" høyt og falsk når man er ute og trasker i marka. Eller man kan svime rundt og være naiv og godtroende. Det er min hovedstrategi.

Det var uhyre varmt, nærmest en slags tropesommer i Lierne. Det gjorde fisket svært vanskelig og ganske spesielt. Vi utviklet et slags fisk- og badkonsept. Det vil si at når man er kommet frem til kulpen og har prøvd oppriktig å lure ørreten på kroken, i la oss si en halv times tid, men ikke fått en dritt, så er det en ærlig sak å få lyst på et bad. Slik gikk det til at jeg fire, fem ganger om dagen kledde meg kliss naken og hoppet ut i.

Det var 25 grader i vannet og helt fantastisk. Jeg lot meg føre med strømmen, dykket ned i krystallklart vann, svømte inn under fosser, utforske gjettegryter på bunnen og var i det hele tatt så badeglad som jeg aldri før har vært på fisketur. Det var etter en slik badeseanse at sjokket kom.

En voksen hannbjørn blir i snitt ca. 135-410 kg tung. La oss si at du i tillegg er kledd i meget tykk pels og at det er 30 varmegrader. Hva ville du da ha gjort? Heng med.

Jeg har gått noen timer inn til en imponerende foss, har fisket og badet og er jeg på vei hjem. Fordi det er lav vannstand i elva, er det ca en meter høydeforskjell opp til elvebredden i en lang, smal kløft. Her ligger en slags naturlig trapp fra elva og opp til elvebredden. Trappa består av to store flate steiner. Jeg kommer rundt svingen og får se det våte avtrykket av en bjørnepote midt på den ene steinen. Mens jeg står og ser på så fordamper avtrykket. Bjørnen må ha vært der for bare noen sekunder siden, hørt meg komme og har stukket til skogs.

Dette er det nærmeste jeg kommer Leonardo DiCaprio i The Revenant. Uten sammenligning. For øvrig. Lykke til med din neste tur i skogen.

Norges mest delte stein


22.000 nordmenn har de siste dagene blitt så begeistret for Slankesteinen at de har trykket liker på Facebook. Farsotten raser nå over hele landet og er blitt så ille at Statens Vegvesen advarer mot å plukke stein i veikanten da det kan utløse ras.


Bak farsotten står Vanskeligere Liv som for noen dager siden presentere det eneste slanke/kom i form middelet som støttes av 100% av alle leger i Norge. "Slankesteinen" En stein du tar med deg 1 km ut i skogen. Gjem den, og sjekk at den ligger der hver dag. Etter en uke tar du den med 2 km, og gjør det samme. Etter et år er du 52 km ute i skogen, har bedre pust, bedre muskler og flere kilo lettere. Helt Gratis! PS, Begynn med å finne steinen. Den ligger ute.

Flere tusen har til nå deltatt i debatten om Slankesteinen. Om man kan kjøpe designsteiner, om steinen bør være norsk, om det er lov å bruke grus og alle andre tenkelige forslag diskuteres i det vide og brede.

En foreslår for eksempel å levere steinen 52 km ute i skogen sammen med et overvåkingskamera slik at han slipper å gå så langt for å sjekke om den er der.

Vi gratulerer Vanskeligere Liv med suksessen.

Mer om saken her


Folk hamstret grøt som gale



Jeg var i butikken for å handle til jul i går ettermiddag. Det har vært en slags krig i butikken. Derfor var de utsolgt for det meste. Folk har hamstret billig grøt som gale.

Jeg er jo ofte alminnelig forvirret. Jeg innrømmer det. Derfor trodde jeg først at det var meg det var noe galt med. Men etter å ha gått fem runder og lett uten å finne, så måtte jeg til slutt spørre en av de som jobbet i butikken om hvor pakkene med risengrynsgrøt sto. Da oppdaget jeg at butikkene har solgt grøtris for to kroner pakken.

Grådighet er veldig effektivt. Folk kjøpte så mye grøtris som de bare kunne. Slik ris holder seg jo lenge. Sikkert helt til 2018, eller noe. Man kan ha skapet fylt opp av billig julegrøt, i evigheter. Og skulle man være riktig uheldig og vandre heden før man får spist opp alt så kan jo sikkert neste generasjon arve restlageret. Det går sikkert bra. Ris holder seg jo lenge. Resultatet av grådigheten er at det ble tomt i butikken med rekordfart og leverandøren klarer ikke å skaffe mer ris før jul, forteller mannen i butikken.

Jeg kjørte til neste butikk. De var tomme for grøtris de også.

Det må jo føles litt rart. Når man sitter der og skal kose seg i julen. Når man skal samle familien og hente frem den gode stemningen. Da setter man på bordet det aller, aller billigste som det er mulig å få tak i. Det må jo føles litt rart.

Denne mangelen på ris fikk meg til å tenke på sist det var krise i Norge. Det var i 2011. Da gikk landet tomt for smør. Like før jul. Folk slåss om smørpakkene. Hvis man kom inn i en butikk og fikk øye på en pakke. Da var det ingen nåde. Man kastet seg fram for å forsyne seg. Før noen andre fikk tak i smøret.

Under denne smørkrisen var min kollega Tore innom sin nærbutikk som drives av en pakistaner.

Kunden foran Tore er fra seg av begeistring. Han står med en pakke smør i hånden og sier;

- Dette kan vi takke Allah for.
- Nei, sier pakistaneren, mye kan vi takke Allah for, men smøret kan du takke meg for. Kunden betaler lykkelig og går ut av butikken. Nå blir det Tore sin tur.

- Det var den siste pakken, sier Tore.

- Nei, det var ikke det, sier kjøpmannen.

 - Har du flere?

- Ja, du skjønner jeg setter bare frem en pakke av gangen. For hvis jeg satt frem flere så ville grådige nordmenn begynne å hamstre, og det er ikke bra. Isteden setter jeg frem bare en og en pakke og da tror alle at de får den siste pakken og blir skikkelig lykkelige, sier kjøpmannen.

Blondine er ute og kjører



Nå vil jeg ikke si at jeg har fordommer mot jenter med langt lyst hår. Blondine G har både utdannelse og utseende med seg. Hun har hatt en rekke lederverv. I næringslivet og i familien. Kvinner er jo ofte helt sjef i familien. Men likevel kan det glippe. Og man kan havne i de mest pinlige situasjoner. Heng med.


Det er en helt alminnelig onsdag i Norge. Været er selvfølgelig elendig. Surt og kaldt. Regn og slaps og søleskvett legger seg på frontruta når Blondine G er ute og kjører. Hun er ofte det. Ute og kjører. Nå ergrer damen seg over at vindusviskerne er slitt. Møkka blir liksom ikke borte, uansett hvor mye man spyler og står på. Frontruta er like skitten.

Blondine G bestemmer seg for at tiden er kommet for å skifte viskere. Hun snakker samme kveld med Mannen sin om dette. Hun mener at dette er en helt typisk oppgave som Mannen bør ta seg av. Det er Mannen helt uenig i. Han mener at dagens kvinner bør klare seg mye mer på egen hånd.

Blondine G tenker over saken. Blondine G har fordommer. Til butikken Biltema. Det er nemlig slik at Biltema selger ting utrolig billig. Disse tingene kan derfor umulig ha en kvalitet som holder mer enn fem minutter. Blondine G tenker over saken. Og bestemmer seg for å ta sjansen.

Etter å ha kjøpt vindusviskerne på Biltema bestemmer Blondine G seg for å legge dem på kjøkkenbordet slik at Mannen ser dem med en gang han kommer hjem fra jobb. Planen er at han straks skal få lyst til å montere vindusviskerne på bilen.

Dessverre er det slik at akkurat denne Mannen mener at å skifte vindusviskere er en typisk oppgave som en kvinne i 2015 bør kunne klare helt selv. Det leder til et kompromiss. Mannen viser hvordan man kan montere den ene viskeren også kan Kvinnen sette på den andre. Dette opplegget fungerer helt fint. Det er riktig nok veldig mørkt på gårdsplassen, men de nye vindusviskerne kommer på plass. Nå burde vel alt være i orden?

Neste morgen skal Blondine G kjøre en lengere tur. Allerede etter fem minutter får hun behov for å bruke de nye vindusviskerne. De er helt elendige. Vinduet blir slett ikke rent. - Der kan du se. Det lønner seg ikke å kjøpe råtten kvalitet. Biltema stinker, tenker Blondine G. Hun stopper på en bensinstasjon og vasker ruta med såpevann og svamp som hun låner på stasjonen. Nå legger hun merke til at det er en slags plastlist som er i ferd med å løsne fra den ene vindusviskeren. Lista stikker ti cm ut i lufta. Blondine G skyver lista på plass og kjører videre.

På ny oppstår problemet. Frontruta blir bare ikke ren. Det er til å bli gal av. Fanden ta Biltema og dårlig kvalitet!

- OK, nok får være nok. Jeg får bite i det sure eple og kjøpe noen veldig dyre vindusviskere på nærmeste bensinstasjon, tenker Blondine G. Hun kjører inn på første og beste stasjon. Mens hun så prøver å få løs elendigheten oppdager Blondine G at de blanke plastlistene på vindusviskerne, de som sitter så løst, faktisk kan fjernes helt. Under plasten er det viskerblader av gummi. De begynner nå å fungere helt som de skal. Utrolig nok.

Fem på topp
Å få et helt gatekjøkken i hodet
Å ligge med 3000 damer
Hvorfor ting går til helvete i i Norge
Viagraflyplassen
Siv Jensens hemmelige tegn

Som et skip i skogen

Det beste som fins er å gå på måfå gjennom livet og oppdage noe helt, helt fantastisk rundt neste sving. Vi skal til Boulogneskogen i Paris.

I et hjørne av en søndag ettermiddag står grupper av eldre franske menn med kulemager, alpeluer og sigarer. De spiller boule. Tunge stålkuler går i høye buer for å lande så nær den lille røde som mulig. Med millimetermål finner de ut hvem som ligger nærmest. Latteren stiger rundt meg når jeg vil ta bilde av kulene og en av karene sier:
- Ja bare ta bilde du, så alle kan se at jeg har rett.

Skogen er et tett villniss der vi går, helt annerledes enn den åpne parken som jeg trodde vi skulle til. Stien glir forbi to barn som sitte musestille og spiser matpakke inne i en løvhytte som de har bygget selv. Bak oss kommer et rop. En femåring tar sine første tråkk på sykkel og sjangler helt på grensen av hva han kan klare, mens moren løper bak og roper: - Det går bra. Det går bra.

Høsten har satt sterke farger i skogen og løvet dekker stien som løper trangt mellom trærne. Brått kommer vi til en åpning og blir stående og trekke pusten. For her, rett foran oss, ligger noe av det mest spektakulære som er laget i moderne tid.

Tenk deg en seilbåt for fulle seil. Storseil og fokker som klatrer over og under hverandre opp langs riggen, bare at her er det snakk om et gigantisk kunstverk av et bygg. Seilene er av glass og stål og strekker seg over 13.500 kvadratmeter. De ligger som elegante spenn rundt gallerier med moderne kunst og musikk vevd sammen i en mosaikk av kuber og rom, i seks eller var det syv etasjer, opp, opp, mot stadig bedre utsikt over Paris.

Det er 11 gallerisaler. Hvert rom har en opplevelse som er dramatisk forskjellig fra den du nettopp forlot. Vi går for eksempel et sted, inn i  stup mørke, som gjør at man får en følelse av å sveve i verdensrommet, godt hjulpet av gigantiske TV-skjermer med fantastisk billedkvalitet som henger fra taket på kryss og tvers og viser en klassisk konsert, en musikk og et lydsystem som gir deg en følelse av å flyte av sted, og jeg må sette bena godt i gulvet for ikke å miste balansen.

I skutas kjølevann renner en stor og bred elv, et vannfall som ender i en konsertsal med flyttbare vegger og digitale hjelpemidler som kan bringe deg hvor det skal være i universet. Ned mot det som kalles grotten, i kjelleren, ligger en form for kaleidoskop av en islandsk kunstner. Det er en løperekke av store speil og gule former i stigende og synkende størrelse som mangedobler omgivelsene og lett får deg til å le.

En gladjazzkonsert fra et stort orkester høres fra et lysthus, mens vi finner stadig nye trapper og avsatser i en spasertur som du helst ikke skal planlegge, bare gå gjennom slik at opplevelsene liksom tilfeldigvis blir dine og setter seg for alltid.

Det tok 3000 arbeidere, 13 år og 100 millioner euro å bygge denne skuta som er eid av Louis Vuitton stiftelsen. Bak det hele står Frankrikes rikeste mann Bernard Arnault som ga den amerikanske arkitekten Frank Gehry frie tøyler. Museet åpnet i fjor høst. Hvis du bare skal ta en seiltur i år, så syns jeg at du skal velge denne.

Her er noen glimt fra hva vi opplevde:








video:img6698

Pass deg hvis hodet ser ut som en stein

Å bli skallet er en stor tabbe. Det kan få hodet ditt til å ligne på en stein. Slikt kan straffe seg på den aller verste tenkelige måten. Heng med.

Vi skal til den lille byen Gela på sørspissen av Sicilia. De gamle grekere hadde mange av sine kolonier i Italia, og slik gikk det til at forfatteren Aiskhylos havnet i Gela.

Alle forfattere før Aiskhylos drev med enetaler. Men her kom en kar som tenkte helt nytt. Aiskhylos ble berømt fordi han fant opp at det går an å ha minst to personer i et skuespill og at disse kan ha en dialog seg imellom.

Nå syns du kanskje ikke at det Aiskhylos fant på er så veldig imponerende. Når folk kommer med en oppfinnelse så er det alltid noen som sier: "Det der kunne jo jeg også ha funnet på". Det der med dialog er vel ikke noe å skryte av.

Til dette er å si at selv om dialog ble funnet opp av Aiskhylos for hele 2500 år siden, så er det fortsatt ganske mange som ikke har fått det med seg. De står der og lar skravla gå. De er gjerne høye og mørke og legger rett og slett ikke merke til at du ikke du får sagt en dritt.

Nå vet ikke jeg hvor du pleier å møte enetalerne. De er jo over alt. I selskapslivet og på jobben og andre steder. Det er ikke lett å forsvare seg mot de som elsker sin egen stemme. Høyere enn noe annet. I slike personer har tiden på en måte stått stille. I 2500 år. Hvis du skjønner hva jeg mener.

Men nå kom jeg litt på avveier i denne historien. Jeg vil gjerne rette oppmerksomheten mot hvor smarte fugler kan finne på å være. Måker for eksempel. De plukker opp blåskjell og flyr høy til værs. De slipper blåskjellene ned på svaberget og knuser dem. Slik blir det lett for måkene å få i seg maten.

Triks som dette driver fugler med over hele verden. Alle har jo ikke tilgang på blåskjell, naturligvis. Noen spiser nøtter eller andre harde ting. Menyen varierer jo selvsagt fra hva fuglene får tak i. På Gela var det vanlig å spise skilpadder.

Aiskhylos var uheldigvis en skallet mann. Fra luften så hodet hans ut som en stor, rund stein. Fuglen siktet seg inn og slapp skilpadden midt i hodet på forfatteren. Noe skal man jo dø av. Aiskhylos døde av å få en skilpadde i hodet. Det kan jo skje den beste.

Gjennom tidene er det laget mange illustrasjoner av Aiskhylos. Jeg falt særlig for denne.

 #Friluftsliv

Verdens mest latterlige flyselskap



- Det er utrolig vanskelig å finne på et bra navn til et flyselskap.
- Ja, det syns jeg også.
- Hva skal vi kalle det da?
- Det bør være noe positivt.
- Ja.
- Noe som får folk til å smile og le over hele verden.
- Ja.
- Noe som setter folk i godt humør.
- Ja, hva skal vi kalle flyene våre?
- Jeg foreslår Bingo Airways
- Kanonbra ide.
- Ja, også utstyrer vi flyene med en klovnenese og et stort, fett klovnesmil i fronten.
- Helt supert. Kanskje litt glade røde farger.
- Ja, dette bare gjør vi. Kjør på.

Tiden går. Tiden går.

- Du, har du hørt siste nytt fra Norge?
- Foreldre nektere å sende ungene sine med Bingo Airways i Norge.
- Du tuller nå.
- Nei.
- Det var jo det jeg mente. Vi burde ha gjort mere. Vi burde satt en liten festlig hatt på toppen av flyet, kanskje også en rød parykk.
- Det er ikke det.
- Hva er det da?
- De liker ikke Bingo.
- Hæ, det går vel ikke an å ikke like Bingo.
- Det kommer kanskje an på premiene?
- Du mener at vi burde ha masse fine premier om bord. Kanskje ha kuler i en liten trommel og la flyvertinnene trekke ut en og en kule og lese tallene høyt. Kjempegøy.
- Det får tiden til å fly.
- Du kan få sagt det, du!
- Ja, noen ganger blir jeg helt imponert selv.

NRK har mer om saken her:

Kake-terrorist stoppet på Gardermoen

Folk som reiser i bunad får denne helgen en egen sluse i sikkerhetskontrollen, opplyser Oslo Lufthavn, Gardermoen til NRK. De som prøver å ta med seg en bløtkake på flyet er derimot i alvorlig trøbbel.

Å gå i bunad er åpenbart veldig krevende. Det er som regel meget varmt og svett og det klør gjerne på en rekke unevnelige steder. Trangt er det også. Med årene. Dessuten risikerer man mange nærgående spørsmål om man har slekt i for eksempel Setesdal eller om det bare er noe man har jugd sammen for å kunne gå i en fin bunad.

Det er derfor bare rett og rimelig at det hardt prøvde bunadsfolket skal få litt ekstra hjelp både før og under nasjonaldagen. En egen VIP-adgang på Gardermoen er helt på sin plass. Ingen vil bli stoppet på grunn av overdreven sølje eller noe. Hurra!

Vanskeligere er det å forstå at vi som er glad i kaker skal straffes så hardt. Kaker er plassert i samme kategori som sprengstoff. Nåde den som forsøker å smugle kaker gjennom sikkerhetskontrollen. Vi ser for oss en rekke presseoppslag om dette:

- Fly måtte nødlande da kaptein fikk en uventet kremdott i høyre øye, melder Reuters.

- Rabiat mann angrep cockpit med krem. - Det var veldig ubehagelig, forteller en av passasjerene, jeg har lactoseintoleranse og ble uggen bare av synet.

- Hvit dame overrasket cockpit, melder NTB.

- Eg så´kkje den komme, sier Bergens-pilot Birger Kakeglad jr., med et skjevt smil.

Denne petiten er blitt til i kraftig inspirasjon av Guri Heftye. God tur videre.

Å skamme seg i butikken


Jeg sto en gang i en lang kassakø på Centra Mat på Høvik og så en gammel dame som måtte legge tilbake en pose røkte kjøttpølser fordi hun ikke hadde dekning på konto. Damen fikk tårer i øynene.

Det gjorde et sterkt inntrykk på meg. Jeg fikk lyst til å betale for pølsene. Men det kunne jeg jo ikke gjøre. Det ville bare gjort skammen enda større. Jeg ble stående hjelpeløs sammen med alle andre i køen og se damen tusle ut. Med bøyd hode.

Ikke dekning på konto. Kortet ditt virker ikke. Disse ordene kommer stadig oftere. For par dager siden sier en mann i kassakøen.

- Å, jeg må ha tatt konas kort ved en feil. La meg prøve et annet kort.
- Det er ikke dekning på det kortet heller, sier jenta i kassa.
Mannen fjerner noen varer, betaler og går ut, veldig rød i fjeset.

Siden jeg har sett slike scener stadig oftere, er jeg blitt nervøs for å havne i samme situasjon selv. Jeg klipper for eksempel ikke straks i stykker mitt gamle bankkort når jeg har fått et nytt. Jeg venter noen dager slik at jeg er helt sikker på at det nye fungerer. Uten bankkort bryter verden sammen. Jeg blir desperat bare ved tanken. Det skal ikke så mye til. Før jeg begynner å engste meg.

I går kveld skulle jeg for eksempel sykle til Kiwi for å kjøpe noen få ting. Druer til Fridas tentamen. Snytepapir (er forkjølet). Melk. Brød. Slike ting.

På vei gjennom butikken treffer jeg Cecilie som jeg har kjent siden studiedagene og liker godt. Vi blir stående og prate litt om løst. Og litt om fast. Etterpå går jeg og stiller meg i kassakøen. Det går sakte. Mange står og venter. Nå blir det min tur. Varene sendes i gjennom.

-Det blir 158 kroner å betale, sier jenta i kassa.

Jeg fomler etter lommeboka. Den ligger i en ytterlomme. Nå merker jeg at glidelåsen sitter bom fast. Jeg napper først forsiktig. Så litt hardere. Bak meg vokser køen.

Det går 20 sekunder. Det går 30. Mer skal det ikke til. Jeg står med skam og drar det jeg kan i en glidelås. Cecilie kommer fremover i køen og tilbyr seg å betale det jeg skylder. Jeg koker i hodet.

Jeg ser meg om etter en kniv eller saks. Denne jakka og lommas dager er talte. Den må kuttes opp. Det er jeg fast bestemt på.
Men så, av helt uforklarlige grunner løsner låsen, og jeg får betalt.

Det er nesten så jeg hører køen trekke et felles lettelsens sukk.

Det er ingen grenser for hvor mange ting i denne verden jeg kan finne på å være redd for. Nå står også glidelåser på lista.

De 5 styggeste damene i historien


Jeg har sporet opp de 5 styggeste damene i historien.


1) For å finne en verdig vinner må man tilbake til 1500-tallet. Tidenes styggeste er prinsesse Margaret av Tyrol. Hun skal ha likevel ha kredd for å gi mye når det kommer til det å fremheve sine bryster. Legg også merke til det feminine og yndige trekk, en liten rød blomst som hun holder i høyre hånd. The Ugly Duchess finner du her.
 
 
2) Julia Pastrana. Berømt mexicansk sirkusartist fra 1800-tallet. Julia hadde en sjelden sykdom som ga henne tykt hår over hele kroppen og en kraftig underkjeve, som gav henne tilnavnet apekvinnen. Hun holdt lenge til i Oslo. Mer her
 

3) Dronning Åsa av Oseberg, starten av 800-tallet i Vestfold. Nyere forskning viser at Åsa var krokrygget, haltet stygt, hadde kraftig skjegg, en stor bart og andre mannlige attributter. Mer her
 
4) Mary Ann Bevan (1874 - 1933) fikk en sykdom som skapte abnorm vekst i ansiktet. I steden for å sutre gjorde Mary Ann utseende til levebrød og turnerte land og strand rundt med tittelen verdens styggeste dame. Hun var for øvrig mor til fire barn. Mer her
 
5) Jocelyn Wildenstein var på 1990-tallet gift med styrtrike Alec som elsket katter. For å bli bedre likt av sin mann tok Jocelyn syv operasjoner slik at hun ligner mest mulig på en katt. Hun ble likevel skilt fra typen. Mer her
 
Reserve: Agatha Trunchbull, rektor ved Crunchem Hall Elementary School. Agatha går aldri noe sted uten bandolær og er en habil kulestøter som du finner her

For balansens skyld vil jeg legge til at Nefertiti regnes som tidenes vakreste. Mer her


#stygg #Hvem-Ville-Du-hatt-på-lista?

10 beste aprilspøker



Jeg har kåret de 10 beste av dagens aprilspøker.


1) Alterøl skal trekke folk til nattverd. Vårt Land. Mer jug her:

2) De eldre kalles hjem fra syden. Statens seniortilsyn opprettes. seniorpolitikk.no. Mer tøv her:

3) Kaptein sabeltann må bruke redningvest. Dyreparken i Kristiansand. Mer her:

4) Slik skreller du en appelsin. Rana Blad: Se film: 

5) Dolmsundbrua må bygges på nytt. Glemte å flytte brufundament 10 meter fra svakhetssone, avslører lokalavisa Hitra-froya.no. Mer jug her: 
 
6) Norske myndigheter er interessert i å komme i kontakt med folk som kan høre en spesiell lyd. P4. Mer tøv 

7) Walkabout-duoen Nils Wærstad og Ronny Kristoffersen får egne statuer i Hønefoss: Ring Blad: Mer her

8) Ekte drager funnet. Forskning.no. Her: 

9) NSB starter sjekketjeneste i reiseapp. Side 2: her

10) Solformørkelsen lurte flere millioner trill rundt. NRK. Helt sant her:

På reserveplass:
Per Sandberg inn i regjeringen. Dagens Perspektiv, her.

Hvis denne bilen kunne snakke

I enden av veien står historien parkert. Det er et mørkt skogholt hvor tiden går sakte forbi.
 
For veldig lenge siden fikk bonden i Trøndelag en ny bil. Bilen varte i noen år, men så virket den ikke lenger. Dessverre. Bonden kjørte bilen inn på en liten blindvei bak huset og parkerte. For godt.

Etter hvert kom det nye biler som ble utslitt. De ble også parkert. En etter en. Nå står de der i en form for stivnet kø. Skogen rundt bøyer seg ned og snuser på bilene. Et par ganger i året slenger den nye barnåler og løv over det hele. Følger på med kvist og kvast. Alt blir til jord. Mosen finner feste og vokser seg stadig tykkere.

Den eldste av bilene er NAF-medlem. Klistremerket står i ruta. Som om den fortsatt venter på redning.

Det kan jo skje. Plutselig en dag kommer kanskje noen forbi og får lyst til å satse på det gamle. Sånt har jo skjedd før. At det kom et mirakel. At noen plutselig får trua og setter i gang, røsker tak i alt det gamle og stivnede og sier her skal det bli liv. Jeg mener, det er lov å håpe på et mirakel. Selv om oddsene er dårlige.
 
Bildene er tatt av Olav Njaastad


#Det-er-aldri-for-sent-å-gi-opp

Jeg ble veldig paff. Jeg innrømmer det.



Jeg ble veldig paff. Jeg innrømmer det.


I mørket og regnet ser jeg ambulansen som kommer kjørende ganske fort på Bærumsveien. Jeg stusser over at den kjører uten sirener. Det er bare de blinkende blå lysene som forteller at dette er en utrykning og at det kanskje står om livet.

Det er onsdag kveld i forrige uke. Klokken er litt over åtte. Jeg kjører den samme ruta som jeg gjør nesten hver kveld. Det pleier ikke å skje noen verdens ting langs denne ruta. Men nå kommer det en ambulanse. Hastigheten er ganske høy. Jeg blir veldig alvorlig når jeg ser en ambulanse. Jeg vil gjerne være til nytte. Bremse opp. Slippe ambulansen frem. Gjøre de riktige tingene. Være en fin fyr.

Noen sekunder senere kjører jeg forbi Gjettum. Jeg er den første som kjører her etter at ambulansen kom. Det er bare meg og bilen min og mørket og regnet. Da ser jeg en liten personbil, en golf, som har kjørt av veien. Bilen står ute i grøfta i en skrå, litt ekkel vinkel.

Bak rattet sitter en dame. Hun ble vist skremt av ambulansen som kom motsatt vei. Slik havnet hun i grøfta. Jeg kjører litt forbi, stopper, setter på nødblinken og går bort til damen.

Nå må jeg her og nå få lov til å innrømme at jeg er en veldig upraktisk mann. Skal jeg være ærlig så tror jeg ikke at kan jeg være til særlig nytte. Det er sant. MEN DET KAN JO IKKE DENNE DAMEN VITE.

Nå går jeg bort og har tenkt og spørre om hun har slått hodet sitt, fått nakkesleng og om hun vet nummeret til en redningsbil som kan komme å hale henne opp av grøfta igjen. Men når jeg kommer bort skjer det noe veldig rart.

Damen er i ferd med å åpne døra for å komme ut. Men så får hun se meg og lukker døra fort igjen og låser. Det virker som hun er redd for denne fremmede mannen som står der ute. Kanskje han bare LATER SOM OM HAN VIL HJELPE.

Damen trykker på en knapp så vinduet åpner noen få centimeter. Hun snakker til meg gjennom den smale sprekken. Jeg sier det der jeg hadde tenkt og si om hodeskader og nakkesleng og kranbil. Hun svarer nei og nei og ja på de rette stedene. Også ser hun bare på meg.

Nå kommer jeg ikke på noe mere å si. Jeg bare trekker meg litt tilbake. Begynner å gå min vei. Jeg merker at damen trekker et lettelsens sukk. At hun nå regner faren som over.

Langs veien hjem ligger vinteren grøftelangs i slappe, skitne fonder. Helt ubrukelig. Den også.

En selfie med Obama, Krekar og Keiko



Det utløste en storm av reaksjoner verden over da Michelle Obama nylig droppet å ta på seg skaut under et besøk i Saudi Arabia.


Å respekter alt det de driver med i Saudi Arabia er det vel få som krever. Her nekter man for eksempel kvinner å kjøre bil og folk som oppfordrer til ytringsfrihet blir dømt til tusen piskeslag. Likevel var det mange som mente at Michelle Obama burde gå med skaut. For å vise respekt. For lokale følelser.

Nå er lokale følelser noe vi har mye av også i Norge. Jeg tør nesten ikke tenke på hvilke klær Michelle Obama måtte gå med for at alle i Norge skulle føle at hun oppførte seg respektfullt. Personlig ble jeg for eksempel tvunget i store deler av oppveksten til å gå med stillongs. Det er blitt et viktig plagg for meg også i voksen alder. Stillongs er viktig for hvordan jeg føler meg. Til langt ut i juni måned. Jeg vil derfor oppleve det som en fin gest dersom Michelle tok på seg en stillongs under sitt norgesbesøk.

Av andre lokale følelser så vil jeg si at Michelle burde vise respekt for at alle steder i Norge burde få dekket sine behov for å ta en selfie sammen med en kjendis. Her er det riktig nok en utfordring at det ikke er kjendiser nok til alle. Det kan noen ganger rett og slett være mangel på kjendiser i vårt land. Man får da ta det man har for hånden. Se gjerne VG-saken: "NRK-reporter tok selfie med Krekar".

Nå skal det ikke stikkes under en stol at Krekar er veldig upopulær, men kjendis er kjendis, og nå ligger det an til at Kyrksæterøra skal få urettferdig mye mer tilgang på kjendisen enn resten av landet. Det blir det helt sikkert en del misunnelse av.

Jeg nevner dette med misunnelse fordi jeg vet at sterke følelser kan settes i sving når en liten knøtteplass får en superkjendis på besøk. Jeg husker for eksempel da spekkhuggeren Keiko fra filmen "Slipp Willy fri" slo seg til i Halsa kommune på Nordmøre i 2003. Over 20.000 turister reiste den sommeren til Halsa for å se på Keiko. Verdenspressen kom på besøk. Næringslivet blomstret. Fremtiden så lys ut.

Dessverre fikk Keiko lungebetennelse og døde etter kort tid. Utrolig trist, men sånn kan det gå.

Trøsten får være at Kyrksæterøra ligger like bort i veien. Og en ny attraksjon er på vei. Kan det bli bedre?

Driter du deg ut like ofte som jeg?

Å drite seg ut - driter - dreit/dret - har dritt/dritet, alternativt "har drotte" på bergensk.

Jeg nevner dette med bergensk fordi jeg var på besøk hos Knut ute på Nesodden på søndag. Knut kommer fra Bergen og bor på et småbruk. Han er veldig glad i hester og har en hel flokk stående på stallen. Hvis man søker på utrykket "Å drite på draget" kan man oppdage at det assosieres med hest og hestekjøring. Når en kjørte med hest og slede, kunne det skje at hesten «dreit på draget», som er dra-stengene på sleden. Mer om det her.

Ute hos Knut, den siste søndagen før jul, er det hvert år slik at familie og venner samler seg. Vi rir på hester, sitter i slede, hugger juletre og koser oss rundt bålet. Vi drikker gløgg og spiser gode ting.

Dette høres jo ut som øvelser jeg burde kunne klare å mestre. Hvis jeg legger meg i selen. (Jeg går ikke mer inn på hvor utrykket "legge seg i selen" kommer fra, siden jeg syns det burde være ganske åpenbart, og dessuten passende å bruke i denne historien.

Jeg vil si at rideturen, som Hassan og jeg hadde på søndag, gikk direkte bra i flere sekunder. Jeg var bare redd en gang. (Da vi skulle passere en parkert vogn og hesten fant på helt selv at den skulle klø seg på vognen slik at foten min liksom kom i veien, men det gikk bra).

Etter rideturen var det tid for varm mat. I år hadde Knut rigget til en ganske stor grill og det ble stekt kjøtt av forskjellig slag.

Nå vil jeg nødig fremstå som grådig. Særlig ikke når vertskapet legger kjøtt på grillen. Kjøtt er jo ganske dyrt i Norge.

Jeg ruslet bort til grillen og oppdaget i all min beskjedenhet at det lå åtte pølser helt i enden av grillen. Jeg får nå straks lyst på en pølse og strekker ut hånden for å ta en. Da lyder et skrik.

- Ikke ta pølsene VÅRE. De er til unga, roper en dame.

Jeg trekker nå hånden til meg som om jeg har brent meg. Jeg er veldig rød i ansiktet. Det er ingen av de andre voksne som blir tatt på fersken i å prøve å stjele pølser. Jeg later som om det er behov for å gå en liten tur bort til den gamle eika. Jeg står der og skammer meg litt. Nå lurer jeg på om jeg skal lage en ny serie om å drite seg ut. Jeg mener jo at man bør satse på det man er flink til.

Hassan og meg på ridetur (Foto: Olav Njaastad)

#hest

Felles skjebne, felles trøst


I disse dagene før jul er det mange som har angst for å komme for sent frem til gleden. Mens andre gjør ting så sakte som bare mulig. Heng med. 

Jeg står i en butikk for å kjøpe en gave til min søster Kari. Da min søster leser petiter kan jeg ikke avsløre hva slags butikk det dreier seg om, men la meg bare si at den ligger i Sandvika og inneholder både det ene og det andre.

Bak disken sitter en eldre dame av det trivelige slaget. Hun er litt bustete på håret og har snille øyne. Det er tidlig formiddag. Jeg er den eneste kunden. Damen pakker omhyggelig inn gaven. Det går så sakte som overhodet mulig. Vi får tid til å bli kjent. Jeg liker det.

Å pakke inn en gave medfører mange valg. Jeg blir konsultert for hvert steg i prosessen. Skal det være et kort? Hva slags kort? Og fargen på papiret? Ikke turkis, ikke grønt, ja dyp rødt, men hva slags bånd, og om kanskje tre ulike farger hadde vært noe, eller syns du at det blir for meget? Spør damen, og biter seg konsentrert i leppa, mens hun prøver å få de små teipbitene til å sitte diskret, på de riktige stedene og ikke ødelegge stemningen.

Mens hun pakker lar jeg blikket gli. Jeg gjør ofte det. Jeg er en nysgjerrig fyr. Slik oppdager jeg hvor utrolig rotete det er bak disken. Midt oppi alt rotet står en gryte med marimekko-motiv fra 1950-tallet. Gryta er full av grøt.

- Hva er det, spør jeg.
- Det er havregrøten min. Du skjønner jeg hadde tenkt å spise den hjemme, men så fikk jeg ikke tid. Og så hadde jeg tenkt å spise den i bilen på vei hit, men det gikk heller ikke, og nå står den der og venter på at jeg skal spise den her, men det spørs hvordan det skal gå til.

Mens vi står slik og ser på grøten kommer det en ny kunde inn i butikken. Det er en voksen kvinne som kommer. Under armen har hun en UGG-støvlett. Jeg vet ikke så mye om slike støvletter annet enn at de er dyre. De koster nær 2.000 kroner. 

Nå viser det seg at damen har gått med et par UGG-støvletter under armen dagen før. Hun har gått fra butikk til butikk og på et av stedene har hun klart å sette fra seg den ene støvletten. Den andre tok hun med seg og gikk.

Nå går damen den samme løypa, som i går, og håper å finne igjen støvletten. Damen i butikken er medfølende og forteller at hun har gjort det samme selv, at hun har mistet en støvlett, hun også.

- Jeg har den andre stående hjemme. Det er en veldig dyr og fin støvlett så jeg får meg bare ikke til å kaste den. Det er ganske sørgelig.

De to kvinnene står og ser på hverandre. Alvorlige. Felles skjebne. Felles trøst. Så sier den ene:

- Jeg får vel prøve å komme meg videre.
- Ja, det må du. Lykke til!

Hvor galt det kan gå når man skal passe en hund

Tabben var en hund. Nærmere bestemt en strihåret vorsteher, som er en brun og grå og svært kraftig fuglehund av tysk opphav. 
Hunden var riktig nok både nusselig og elsket da den ble kjøpt inn, men snart spiste vorsteheren seg både stor og sprelsk med en masse muskler og tenner som hele tiden maste på å få gå tur.

Det var søndag i Stavanger. Her bor en ung dame vi kjenner som heter Liv Ragnhild. Hun meldte seg frivillig til å passe på hunden, mens eieren var ute og reiste.

Søndagen startet med pent vær og nesten ingen sorger. Det må innrømmes at Liv Ragnhild aldri før har passet på en så stor hund. Hun har ikke passet en liten hund heller, hvis vi skal være ærlig. Liv Ragnhild tenkte at det sikkert ville være fint og ta bikkja med på en tur ut i det fri. Så feil kan man ta.

Liv Ragnhild satte seg i sin pene og rene bil og begynte å kjøre i retning Sirdal, ikke alt for langt fra Stavanger. I starten gikk det riktig bra. Faren for røyting og ekkel spredning av hundehår ble holdt nede på gulvet i bilen. Vorsteheren holdt seg i ro og hoppet slett ikke opp i baksetet slik man hadde all grunn til å frykte.

Liv Ragnhild kom frem til en hel mengde natur som ligger henslengt i Sirdal. Hun parkerte. Hun åpnet bildøren. Svosj. Hunden satte av sted som skutt ut av en kanon.

Dette hadde ikke Liv Ragnhild tenkt at kunne skje. Dyret lå jo nærmest og sov for bare noen sekunder siden. Nå løp hunden rundt i Sirdal som om fanden sjøl var løs.

Liv Ragnhild ropte. Og hun ropte. Ingen reaksjon.

Nå skal det til Liv Ragnhilds forsvar sies at det ikke er så lett å tenke på at hvis det er tusenvis av lemen på et sted så vil en vorsteher bli helt vill av jaktglede. Hunden jaget full av fryd. De brune og hvite gnagerne flyktet i alle retninger, men til liten nytte. Hunden var kjappere og kunne sette tennene i den ene etter den andre.

Med en hel del skrekk og vantro så Liv Ragnhild at hunden slukte smådyra hele. Hun klarte å telle at 12 stykker gikk ned på høykant, før vorsteheren endelig gikk lei og helt av seg selv kom tilbake til Liv Ragnhild. Hun pustet lettet ut.

Nå kunne man jo komme til å tro at krisa var over. Og ikke at dette bare var begynnelsen på et mareritt.

Liv Ragnhild er på hjemtur. Bilen suser av sted i nitti kilometer i timen. Nå hører hun noen motbydelige lyder fra baksetet. Der står en veldig stor hund og kaster opp delvis fordøyde og blodige lemen-lik. Det ene eklere enn det andre.

Man vil her spare deg for detaljer for det som skjedde etterpå. Men en ting kan man si. Liv Ragnhild melder seg ikke lenger frivillig som hundepasser. Hun gjør ikke det.

De mange tabbers kveld

"La barna banna", et utspill fra barnepsykolog Magne Raundalen, preget Dagbladets forside dagen etter at Berlinmuren falt. Denne tabben er avisen blitt mobbet for i 25 år. Nå er det på tide å trekke frem hva andre aviser gjorde dette døgnet.

Tenk deg at du er vaktsjef i en norsk avis klokka 18.57 den 9. november 1989. Muren faller. Eller gjør den slett ikke det? Kan man tro sine egne øyne? Usikkerhetene råder utover kvelden. De fleste aviser har tidlig deadline. Her er noen utvalgte smaksprøver på hvordan vaktsjefene tenkte. En hendelse i Mandal fikk for eksempel større oppmerksomhet.

 

   

  

Dagbladets andreutgave redder litt av æren:

 

 

 

Vei-helvete i Ringebu

Det tar 40 år å bestemme at den nye veien på Ringebu skal gå i en bue.

Men nå har kommunen ombestemt seg slik at veien skal gå rett frem. Å endre planen koster 25-30 millioner, melder Aftenposten i dag.

Den nye hovedveien gjennom Gudbrandsdalen vil dessuten trolig bli rammet av flom et par ganger i året, for den skal legges tett inntil elva. Eksperter i NVE er sure. Men det er lov å håpe på bare pent vær i årene som kommer.
 
Samtidig sier samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen til Nettavisen at: "Min greie er å bruke hammer og banke ting gjennom". Nå må det i rettferdighets navn sies at Ketil Solvik-Olsen bare var to år gammel da de begynte å krangle om hvor veien skulle gå i Ringebu. Det var ikke han som startet bråket. Men kanskje han kan avslutte det.

Et av de evige spørsmål på jorden, rett frem eller bue?


(faximile fra Aftenposten)

Når de som skulle skremme blir skremt selv

De er så skumle som de bare klarer å få til med djevelmasker og flaggermus og kunstig blod som renner. Nå kommer de gjennom mørket og skal straks ringe på døra for å tigge godteri.

Forventninger er bra. Gleden som bygger seg opp. Det sitrer og renner gatelangs i en kveld som er mørk og herlig farlig. Når du er fems, seks år gammel.

Overraskelse er bedre. Det gjelder å stå på lur. Det gjør Børre. Han tar på seg en skummel maske, går ned på kne og sitter bak døra og venter på det riktige øyeblikket.

Når det ringer på og døra går opp, får ungene skrekken midt i fjeset.

-BØ, roper Børre.

Og de som skulle skremme blir skremt selv.

Gjentagelse er det beste. Børre sto på lur i forfjor. Han sto på lur i fjor også. Da hadde rykte spredt seg viden og bredt, ja til og med helt bort til ungene på Toppenhaug. De krysset dalen og dro på langtur for å blir skremt av Børre.

De kom i år også. Den ene forventningsfulle gjengen etter den andre. Men trur du ikke at Børre var bortreist i går kveld. Slemme fyren.

Skremmende hva folk kan finne på.

Kaster bort 430.000 timers jobb

Helsinki skal bruke flere hundre millioner euro av offentlige midler for å lage et museum. 1.715 arkitekter har tegnet hvert sitt forslag. Bare en kan vinne.

Et nytt Guggenheim-museum i den finske hovedstaden skal få turister til få veldig lyst til å dra til Helsinki. New York og andre byer, som har et sånt museum, har gode erfaringer. Derfor tråkker Helsinki til med en konkurranse, leser jeg i bladet Arkitektnytt.

Det var 250 arkitektkontor over hele verden som til sammenligning slåss om å få ansvar for en ny opera i Oslo. Syv ganger så mange vil lage et museum i Helsinki. Det koster blod. Hvert kontor sitter og tegner i mellom 100 og 800 timer. Hver time koster ca 950 kroner. Til sammen bruker de 430.000 timer eller 408 millioner norske kroner. Nesten alt sammen blir kastet rett i søppelbøtta. Det er bare en som vinner. Arkitektlivet er brutalt. Nådeløst.

På toppen av det hele er konkurransen kontroversiell, og det er etablert en mot-konkurranse som heter Next Helsinki. Derfor risikerer man at den som vinner ikke vinner likevel, hvis du skjønner hva jeg mener.

Tenk deg nå at det er du som sitter i juryen og skal gå inn og sitte riktig lenge å vurdere hvert av de innsendte forslagene. Du finner alle de 1.715 forslagene her. Jeg begynte med nummer en. Du kan sikkert starte på nummer 786 også, men la oss for ordens skyld starte på forslag nummer en. Det viser et bygg formet som en kongle.

Jeg må innrømme at jeg ble spontant begeistret for kongle-ideen, også kalt GH-4047923745. Det har sammenheng med at jeg ofte er ute og går i skogen. Men så fikk jeg se tegning nummer GH-155469418 som er formet som avsagde trær. Jeg vil også fremheve den lille, søte maurslukeren GH-6715965279.

Etter å ha anbefalt disse får jeg litt dårlig samvittighet siden de alle sammen er blant de 20 øverste i bunken. Jeg orker liksom ikke å se på de 1.695 øvrige forslagene. Det blir rett og slett for meget for meg.

På den annen side. Hvis en arkitekt har brukt opp til 800 timer på en jobb, så må vel jeg kunne ofre ti minutter på hver ide. 1.715 x 10 = 1715 minutter = ca 29 timer. Med lunsjpauser og en hel del kaffedrikking så vil vel dette være bare en ukes jobb. Verre er det ikke. Dette kan man jo klare.

Nå kom jeg plutselig til å tenke på at det sikkert er ulike supportere og politiske kamper som pågår i kulissene. For alt jeg vet er det sikkert 1.715 støttegrupper og fraksjoner også. Kanskje noen delte løsninger og kombinasjoner på toppen av det hele. Samtidig pågår sikkert kampen om lokaliseringen av museet. Det pleier å bli krig om slikt. I et demokrati vil man jo lytte på alle synspunkter. Man kan ikke tre løsninger ned over hodet på en stakkars finsk befolkning. Alle må få si sitt. Sånn er det jo bare.

Jo mer jeg tenker over dette syns jeg at det ser litt mørkt ut for Guggenheim i Helsinki. Jeg gjør det.

Museum formet som maursluker eller kanskje det er en mus

Museum formet som trær




Vårt hemmelige våpen i ubåtjakten

La meg først få si at det er så 1981 å nå dukke opp i den svenske skjærgården med en russisk ubåt. Kunne de ikke heller ha satset på noe helt nytt for å få opp interessen? En undervanns-Tesla eller noe?

Jeg vil også innrømme at jeg er litt svak for sjøormer. Da Norge sist drev å lette etter russiske ubåter i fjordene våre så var jeg en meget ung mann som satt og kjente på spenningen. Russiske ubåter var det nærmeste Norge kom sjøormer. Det føltes slik. Forsvaret klarte jo dessuten ikke å fange noe særlig.

Et unntak var en ganske liten russisk ubåt, som vi tok vi på garn. Eller nærmere bestemt på trål. Jeg husker ikke så nøye. Det kan ha vært på juksa også.

Siden jeg er litt over gjennomsnittlig interessert i sportsfiske så har jeg gravd litt i denne saken og funnet historien om Onar Gudmundsen (68) som fikk en russisk ubåt i trålen i 1984. Bildene gikk verden rundt. De viste det russiske mannskapet som prøvde å hugge løs på trålervaierne med øks for å komme løs.

Hvis det svenske forsvaret nå setter seg ned og tenker knallhardt på dette problemet. Hvis de velger å konsentrere seg skikkelig. Kan de da oppdage et fellestrekk? Noe å lære av? Et lite knep? Vi kan jo ta det litt forsiktig. Litt sånn stegvis. Altså:

1) Den ubåten som gikk på grunn i 1981 ble oppdaget av EN FISKER.
2) Den eneste ubåten som Norge har fanget ble tatt av FISKERE.

Så hva skal vi gjøre?

Send en tråler til Stockholm. Jeg er sikker på at Røkke kan låne bort en hvis han får lov til å dele æren etterpå. Kjør på grabbar!

 

Dagbladets dekning av ubåtfiskerne i 1984:




Plutselig en natt hørte jeg redselsfulle hyl

Da bio-bygningen ble bygget på Blindern i 1960-åra var den Norges største i sitt slag. Huset er gigantisk og vrimler av forvirrende trapper, passasjer og rom som det kan komme ville skrik ut av.

Her kan man møte folk som har hypergiftige, riktig svære, hårete edderkopper eller grønne slanger kravlende rundt i akvarier som hvile for øynene i arbeidstiden. Men det mest imponerende og farligste lever i kjelleren.

Jeg hadde sittet i nær to år og skrevet en hovedoppgave i kjelleren. Plutselig en natt hørte jeg redselsfulle hyl fra noen rom lenger nede i gangen. Det hørtes ut som en serie med iherdige forsøk på barnemord. Like etterpå stakk en ung og veldig bestemt kvinne hodet inn på mitt kontor. Hun var rasende.

 "Nå har jeg ventet i fem timer på de elendige kaninene og jeg vil ikke dø". Det var det første hun sa. Deretter ba hun om hjelp. Det er alt for sjelden at jeg får anledning til å redde en vakker kvinnes liv midt på natten, så jeg slo til.

Bak en alminnelig kontordør kom vi inn til burene hvor to fullvoksne gauper med unger levde som svært få likesinnede gjør i europeisk fangenskap. Dyrene skrek av sult. Gauper kan ikke spise kjøtt avlet av mennesker på grunn av antibiotikarester og annen gift. Derfor får de overkjørte rådyr, trafikkdrepte kjeledyr eller, som i dette tilfeller, noen kaniner som barn på Frogner var blitt lei av. Men pappa hadde glemt å levere gaupematen som avtalt. Slik ble det sen kveld før kaninene kom i drosje til Blindern.

- Etter at en kvinnelig dyrevokter ble spist av en leopard i London Zoo har jeg vært ekstra redd for å mate gaupene. Nå er jeg alene her, så det ville vært fint om du kunne holde øye med meg under foringen. Skjer det en ulykke får du ringe følgende alarm-telefoner, sa kvinnen. Jeg holdt hardt i telefonrøret mens kaninene ble fortært.

Etterpå gikk vi og drakk kaffe, og jeg lært en hel masse om biologi, men det er en helt annen historie

Norges største katt er ikke å spøke med


Å rote bort en hel bil


Jeg kan miste ting. Nøkler, briller og lommeboken. Men en hel bil. Det går det vel ikke an å rote bort?


- Det er som jeg har øyne på tærne, sier skuespiller Henny Moan i et intervju med Budstikka denne helgen. Den aldrende diva er i ferd med å miste synet, men føler seg frem og snubler ikke når røtter prøver å sette krokbein på henne i hagen på Jar der hun bor i huset som hun og ektemannen Andre Bjerke en gang kjøpte sammen.

Jeg leser dette på sengen en søndag morgen, ser ut av vinduet på en våt høst som glir tåkete forbi der ute og gjør det meste utydelig og ullent. Hukommelse er rare greier. Jeg husker med all mulig grunn mitt første møte med nystekte pannekaker og blåbærsyltetøy. Så eventyrlig godt det smakte. Men ikke for mitt bare liv kan jeg finne mobiltelefonen som var her for bare noen sekunder siden.

Hver gang jeg skal ut av huset leker jeg klappeleken. Det går automatisk. En to, tre ganger, i rask rekkefølge, klapper jeg nevrotisk på lommene, for liksom å være helt, helt sikker på at jeg har fått med meg nøkler, lommebok, mobil og adgangskortet til jobben.

"Langsynt blir alderdommen. Bra er vel også det. Godt at vi har en fortid som vi kan huske med!" skriver Inger Hagerup.

Det er jo noe å trøste seg med når følelsen av å miste grepet kommer stadig oftere. Noen ganger kan det bli meget pinlig. Dette sitter jeg og snakker med min venn Jon om i går kveld. Vi har en felles bekjent som heter Ole.

Ole har en datter som studerer ved Universitet i Lund i Sverige. Når far skal dra helt til Sverige for å besøke sin datter, er en av han første tanker at ting er mye billigere i Sverige enn i Norge. Ole er som man forstår en typisk nordmann. Han er interessert i å spare noen kroner. Ole ber datteren om å bestille plass på et bilverksted.

I starten går denne historien ganske fint. Ole kommer seg til Lund og datteren sørger for at bilen blir levert på service. Det er fredag og alt er bra. Men så grytidlig lørdag morgen skal Ole plukke opp bilen og kjøre hjem til Oslo.

Klokken er litt over syv. Verkstedet har nettopp åpnet. Det er bare en ung mann til stede. Han virker dessuten litt trøtt og ufokusert. Han ser ut som en kar som rett og slett ikke har full oversikt.

-For en sløvtass, tenker Ole.

-Jeg er kommet for å hente bilen min, sier Ole og forteller hvilket merke og årsmodell og farge det er snakk om.

Den unge mannen ser nå på Ole og sier.
-En slik bil har ikke vi her.
- Ikke tull. Det er klart dere har min bil. Den ble levert på service i går og skal være ferdig i dag, sier Ole.
- Nei, vi har ikke det.
- Hva heter sjefen din. Gi meg nummert hans, sier Ole.

Ole er nå klar for å ta en riktig skarp telefon. Å rote bort en hel bil på den måten, tidlig om morgenen, når en mann skal kjøre helt til Oslo, det går da virkelig ikke an. Ole hisser seg opp.

Akkurat da ringer Oles datter og lurer på hvordan det går. Ole sier som sant er at det fordømte verkstedet har rotet bort bilen hans.
Hva var det du kalte verkstedet, sier datteren.

- Det fordømte.

- Nei, navnet på verkstedet. Hva heter det?

Ole skotter opp på veggen og leser opp navnet fra et skilt som henger over inngangen.

- Det er feil verksted, sier datteren.

Med "Fuck you" tatovert på armen



Vi er på padletur i Vansjø, et grågrønt område med betydelige algekonsentrasjoner som forsyner byen Moss med drikkevann.
 

-Dette har Ari Behn drukket seg stor og sterk på, sier jeg til min sønn. Vi har vært her mange ganger før. Denne turen skal bringe oss til vår faste holme. Den ligger et par timers muskelarbeid unna. Holmen er et fristed, en idyllisk plett hvor far og sønn kan være veldig sammen, sammen og ha såkalte gode fortrolige samtaler om alt fra forplantning til Kjell Magne Bondevik.
 
Vi nærmer oss holmen. Midt på denne sitter en halvnaken, kraftig bygget mann som, skal det vise seg, har tatovert "Fuck you" på den ene av to imponerende overarmer. Han røyker, drikker boksøl og ser på en guttunge som bader. De er trolig i slekt. Vi padler forsiktig til motsatt ende av holmen og bærer opp all bagasjen. Jeg er i ferd med å pakke ut teltet. Da kommer mannen løpende.
 
 - Dø, du kan`ke bare legge deg til her. Ser du ikke at det er opptatt. Veit du ikke at det er en uskreven regel her i Vansjø at den som kommer først til ei øy, har den for seg selv, sier mannen på et østfoldsk som understreker at han vet alt om lokal skikk, bruk og straff. 

- Ja, men det er jo plass til minst ti telt her, sier jeg spakt. 
 
-Vi skal ha grillfest i kveld. Det kommer flere familier. Øya er opptatt, sier muskelmannen. Han står bredbeint i eierskapet og har ikke tenkt å flytte seg en millimeter. Dette skjønner jeg helt av meg selv. Jeg er dessuten ikke særlig flink til å få meg en på tryne. Derfor pakker jeg ned, bærer alt tilbake i kanoen og starter på en meget langsom ferd til neste holme. Den er populært kalt "Driter`n", er kjent for å være en såkalt party-holme, med fare for glasskår, men dette er eneste ledige alternativ.

Nå skjer plutselig flere ting i rask rekkefølge. 13 kanoer ankommer holmen, alle med flere barn ombord. Kanoene formelig svermer over vår tatoverte østfolding. Han begynner å løpe i sirkel. Det er som om han slår etter mygg. De angriper fra alle kanter. Snart er holmen fullstendig beleiret. Jeg padler mot naboholmen som ingen eier. For øyeblikket. Men ganske snart nå er den min. Bare min.

Det er ikke det at vi kanoister ikke liker folk med motor. Folk med motor fortjener å leve de også. Slike mennesker har det sikkert ikke lett, så dyre som motorer er blitt i våre dager, men de burde holde seg til saltvann. Slik ville de få flere verdenshav å boltre seg på , og sluppet og ødelegge stemningen i for eksempel Vansjø.

Jeg er 100 meter fra holmen da muskelbunten raser forbi meg med 25 hestekrefter. Mannen har ikke hatt tid til å ta med seg sønnen eller annen bagasje. Nå hopper han i land, slenger en blå svipptursekk midt på holmen. Vips er dette ikke lenger "No Mans Land".

Jeg står og ser betuttet på en liten blå svipptursekk. Eieren av sekken har kjørt for å hente, skal det vise seg, en svoger med kone og barn, samt en nabo med puddel, ny kjæreste og grillpølser. Alt dette kommer kjørende tilbake etter en times tid. Da har jeg rukket å sette opp teltet og er i ferd med å koke en skvett kaffevann. I et farlig øyeblikk har jeg lyst til å stå bredbeint å snakke om uskrevne regler og slikt, men kommer brått på at jeg er en konfliktsky fyr med alt for lite styrketrening.

- Er du homo eller?


Mellom de skarpe fargene som høsten har så mange av, sykler jeg. Det er tidlig lørdag morgen og all mulig grunn til å nyte livsgleden.


De bratte bakkene opp fra parkeringsplassen er gamle bekjente, som mange ganger har gitt meg blodsmak i kjeften fordi jeg startet for hardt. Nå tar jeg det rolig og nyter følelsen av god tid. Jeg har gledet meg hele uken. Jeg skal til et hemmelig sted i skogen.

Det er ikke til å bli klok på, denne følelsen. Å pakke opp en lørdag, ivrig skrelle vekk de første minuttene med påkledning og frokost, pakke sekken, komme seg ut. Jeg har gjort det samme hundrevis av ganger før. Det er like sterkt hver gang. Jeg har en iver som ingen ende har.

I høst har jeg trålet den samme skogen nesten hver eneste helg. Et par ganger midt i uken også. Jeg har nesten ikke møtt konkurrenter, og de jeg en sjelden gang treffer er meget, meget gamle og går så sakte med sine kurver og små kniver at det er snodig å se på.

Ikke for det, jeg går sakte jeg også, og flytter hodet frem og tilbake i halvsirkler, med jaktende øyne og vibrerende nesebor. Noen ganger er det farlig. Man kan få en kvist i øyet. Det skjedde en gang at jeg vred hodet uvørent og brått. Den spisse, tørre kvisten traff meg noen millimeter fra mitt venstre øye og laget en flenge. Jeg ble skikkelig redd. For å bli blind.

Etter det uhellet ble jeg mer forsiktig. Jeg vrir ikke så mye på hue lenger. Sidesynet er blitt veldig viktig. Jeg kan se at det blinker av gull med sidesynet, snu meg og gå ivrig frem, falle på kne, og der mellom høyt gress, mose, pinner og løvet fra i fjor, lar jeg jubelen slippe løs.

Ofte blir jeg stående og ta forsiktige drag med en liten børste i skogen. Jeg må innrømme at dette er ganske feminine bevegelser. Varsomme, lette strøk. Jeg plukker vekk litt jord. Fjerner barnåler. Rusk og rask. Holder resultatet opp mot lyset. Smiler. Trekker inn duften av skog og frihet, og kjenner at jo langsommere jeg lever, desto bedre føles det.

Men spesielt mandig er dette livet slett ikke. Dessuten roter jeg meg nesten alltid bort. Når jeg har gått tilstrekkelig mange ganger i letende sirkler er jeg ikke bare alminnelig forvirret. Jeg er også helt lost. Ekte mannfolk skal ikke være det. Ekte mannfolk skal helst ta seg fort og effektivt frem og ha full kontroll. I mitt tilfelle er det helt motsatt. Nesten alltid blir jeg oppriktig forbauset når jeg finner tilbake til sykkelen. Jeg finner den jo alltid, men som regel fra en helt annen vinkel enn jeg hadde tenkt.

Denne lørdagen finner jeg en neve rødfis i skogen. Det tyder på at det en gang for lenge siden, trolig under den kalde krigen, var militærøvelse i akkurat denne skogen. Rødfis er løsammunisjon som de fleste godt voksne nordmenn har et forhold til. Man putter slike patroner inn i for eksempel et AG3-gevær og har dermed noe som lager lyd når man presser fingeren mot avtrekkeren.

Det er over 30 år siden sist jeg så en rødfis. Jeg løfter opp et eksemplar. Mer skal det ikke til. Jeg er tilbake i førstegangstjenesten da jeg var såkalt vaktkommandør i Bodin leir i Bodø. Jeg var befal, på et uhyre lavt nivå, vil jeg si. Man kan ikke komme lavere og  fortsatt være befal. For å si det sånn.

Det var dessuten veldig kjedelig å være vaktkommandør. Jeg satt for det meste på et kontor og passet på at resten av vaktstyrken gjorde jobben sin. Tiden sneglet seg av sted og vakten varte et helt døgn. Det skjedde aldri noe. Derfor fant jeg på en ting de aldri før hadde opplevd i Bodin leir.

Jeg begynte å strikke luer. Jeg brukte rundpinne og strikket ti fargerike luer i løpet av førstegangstjenesten. Men plutselig en uheldig lørdag formiddag ble jeg tatt på fersken, av min overordnede offiser, også kalt daghavende. Han sto i døra med måpende munn og kulerunde øye. Mannen snappet etter pusten, visste liksom ikke hva han skulle si, men så kom det brått:

- Hva er du driver med? Er du homo eller?

#Militæret #Bodø

Å krabbe inn i livmoren for å besøke tidligere liv


Jeg sitter på en fest med en øl i hånden og aner fred og slett ingen fare da Marit lener seg ivrig mot meg.


-Har du prøvd regresjon, spør hun.
-Hæ, sier jeg.
- Ved hjelp av hypnose så bringes du tilbake til dine tidligere liv. Du har levd flere tusen liv. Det er utrolig spennende. Har du lyst til å prøve. Det krever litt mot. Er du modig?
- Jeg er utrolig modig, sier jeg og spør om Marit har lyst på en øl til og kanskje litt potetgull. Det har Marit. Slik får jeg høre at damen nylig har startet opp som healer i Drammen. Hun driver både med telefonhealing og vanlig healing og som sagt med hypnose og regresjon. Marit har gått i lære i flere år hos noen av de beste healerne i verden. Får jeg vite.

Etter festen går jeg hjem og tenker ikke mer på mine tidligere liv. Jeg har vel egentlig mere enn nok med å ta meg av dette livet, skal jeg være helt ærlig. Jeg syns at dagene er fulle av både jobb og unger og mas og det ene med det andre. Det blir mandag. Da ringer telefonen.

-Er det bare kjeften med deg eller stiller du på regresjon?
-Klart jeg stiller, sier jeg.

Slik kan man komme i den situasjon at man allerede samme ettermiddag opplever å sitte i sin egen bil på en overraskende tur til Drammen. Jeg er litt usikker på trafikken og er tidlig ute. Dermed kommer jeg alt for tidlig frem til Drammen. Jeg tenker da at jeg ikke kan møte mine tidligere liv på tom mage og oppsøker et gatekjøkken. Her bestiller jeg en voldsom stor porsjon med hamburger og frityrstekte poteter og dessuten en halv liter cola. Alt dette skal vise seg å være en stor tabbe, men det vet jeg ikke ennå.

Marit tar i mot meg i et lokale med dempet belysning, vakre blomster, harmonisk musikk, gode lukter og en liggestol av det veldig behagelige slaget. Jeg får dessuten et mykt ullpledd brettet over meg så jeg skal ligge lunt og godt.

Når man nettopp har spist et stort og tungt måltid og blir lagt i en god liggestol er det uhyre vanskelig å ikke ta seg en liten middagslur. Det vil jeg bare ha sagt. Til mitt forsvar.

I starten har jeg derfor problemer med å gi Marit min fulle og hele oppmerksomhet. Jeg oppdager dessuten at jeg har litt sjenerende magerumling. Det er noen høye lyder som ødelegger litt av stemningen, men de går heldigvis over etter hvert.

Marit begynner nå å hypnotisere meg. Jeg har aldri blitt hypnotisert før og er veldig interessert i teknikken. Jeg må ligge med øynene igjen og så skal Marit snakke med lav og bydende stemme. Hun gjentar et budskap om at jeg skal slappe av med den ene kroppsdelen etter den andre.

Jeg er veldig avslappet. Det går fint å være avslappet. Så langt er jeg med. Men nå blir det verre. Jeg skal nå se for meg at jeg går nedover en lang trapp og bort en gang. I enden av gangen er det en dør. Og når jeg åpner den døra er jeg tilbake til det øyeblikket da jeg ble født. Her skal jeg nå krabbe inn i livmoren og vil møte mine tidligere liv.

Det er sikkert fordi jeg er en kløne, men jeg klarer ikke å se for meg livmoren eller krabbe inn i den. Det gir meg en masse dårlig samvittighet. Jeg vil jo ikke skuffe Marit som har gått i lære i lang tid og som har tenkt å leve av dette. Derfor begynner jeg å fortelle en historie. Jeg har nemlig mange slike på lager. Jeg forteller om fisketurer fra barndommen sammen med min far. Jeg blir i godt humør av å ligge slik med øynene igjen og hente frem historiene. Jeg kunne jo ha gjort det med åpne øyne også, men det tror jeg liksom ville ha ødelagt noe av stemningen.

Etter en stund bestemmer Marit at hypnosen skal avsluttes og hun teller meg tilbake til såkalt våken tilstand. I samtalen etterpå får jeg vite at jeg åpenbart har opplevd ting i barndommen som har vært viktige for meg. Og det er jo helt sant at jeg har. Utrolig nok.

Svakhet mellom Minnesund og Lillehammer



Norge har en geologisk svakhet mellom Minnesund og Lillehammer. Den er 107 kilometer lang og har gjort det mulig for flere istider å grave ut et digert trau og fylle det opp med vann.


Denne norgesrekorden av ferskvann lå gjennom tusener av år og skvulpet fredelig for seg selv. Men etter hvert fant folk på at de kunne kaste ting i vannet. Mustad Industrier laget for eksempel store mengder fiskekroker på Gjøvik og pumpet tungmetaller ut i vannet i over hundre år. At fisken døde slik at det ble mindre bruk for fiskekroker brydde man seg ikke om.

Vannet er jo som nevnt ganske stort slik at alle bidro med sitt. Bøndene pøste på med gift. Kloakken gikk rett ut. Raufoss Ammunisjonsfabrikk dumpe tonnevis med våpen.. En populær sport var dessuten å svindle forsikringsselskaper ved å hive bilene sine i Mjøsa og late som om de var stjålet.

Men mest kreative i forsøpling var døde nordmenn. Slike ønsket å strø asken sin på vannet. Men her får det gå en grense. Nok får være nok. Det mener i alle fall fylkesmennene i Hedmark og Oppland som har sagt et bestemt NEI til å la aske fra døde mennesker bli strødd utover. Fylkesmennene mener at det strider mot såkalte etiske prinsipper å strø aske i en drikkevannskilde.

Senere har ulike departementer sagt JA til askestrøing under forutsetning av at man driver slik forurensing med noe fintfølelse og verdighet, som det heter. Det forstår seg. De fleste av oss har vel en eller annen gang sett en nordmann åpne bildøra. For eksempel på en bensinstasjon og tømt askebegre rett i veikanten. Vi trenger mer av såkalt fintfølelse her i landet. Vi gjør åpenbart det. For vi vet hva nordmenn kan finne på, hvis man ikke har et regleverk til å passe på seg.

Når denne historien skulle skrives så kom jeg i skade for å tenke at forurensingen av Mjøsa begynte med Halvdan Svarte (810-840). Halvdan Svarte skulle jo som kjent på besøk på Hadeland og dro over isen om våren. Han feilberegnet issmeltingen, særlig der hvor en hel del kveg hadde lagt igjen noe møkk på isen og derav forårsaket mer issmelting, slik at kongen brast i gjennom, havnet i vannet og døde, sikkert med mye forurensing til følge. Dette hadde jeg tenkt å dra frem som relevant, men ved nærmere undersøkelser så viser det seg at kongen druknet i Randsfjorden, så nevnte opplysninger kan dere se helt bort i fra. Sorry!

#forurensing #askestrøing #Mjøsa #huffoghuff

Den gale spyleren


I nesten alle nabolag lever det et plagsomt menneske. Det er som regel en godt voksen mann. Han har garasjen full av dyrt innkjøpt, støyende mening med livet.


Hver ettermiddag drar han i en eller annen snor. Det starter en motorisert forsterkning av skrantende manndom. Ofte dreier det seg om en diger gressklipper. Men det kan også være en elektrisk løvblåser. Eller en kvistoppkutter. Eller kanskje en mose- og jordvender, kunstgjødsel- og kalkspreder med regulerbar hastighet. Stubbefreser. Her er uendelig mange muligheter. Å bråke med. Mest elsket er likevel høytrykkspyleren.

Intet er deiligere enn systematisk høytrykksspyling en stille sommerkveld. Naturen kan for eksempel frekt og freidig ha lagt seg som støv og skit i oppkjørselen. Men bare man spyler lenge og vel blir lov og orden gjenopprettet og mannen blir igjen herre over nabolaget.
 
Vi kaller ham den gale spylern. Bilene, gårdsplassen og den lange trappen opp til huset blir daglig omhyggelig nyvasket og herlig støvfri. Uten å skåne seg selv et øyeblikk går mannen deretter i gang med å fjerne grus og annet som skjemmer asfalten på nabolagets vei. Her er ikke så mange begrensninger, men den elektriske ledningen og vanntilførselen har bare en rekkevidde på ca 50 meter, slik at bare deler av kommunen blir spylt og rengjort.

Etter en slik innsats skulle man tro at naboene ville vise dyp respekt og takknemlighet. Isteden parkerer de bilene sine hensynsløst. Noen ganger havner hjulene ute på det kommunale gresset som vokser i veikanten utenfor huset til den gale spyleren.

Mannen har derfor på helt eget initiativ fått tilkjørt en rekke større steinblokker og plassert dem slik at de hindrer parkering i den del av veien som løper foran hans hus. Noen ville kunne få lyst til å klage på dette. Men da vil mannen nesten alltid stå med en høytrykkspyler i hendene. De fleste gir seg da uten kamp.

#nabokrangler

Ku falt ned fra en skrent og traff bilen

Faren til Vidar kom ut av fengsel, kjøpte seg en splitter ny bil og prøvde å kjøre hjem til kjerringa og ungene. Da falt det plutselig en ku ned fra himmelen.

Det dreier seg om en blå metallic Simca 1502 som kjørte ut av Egersund sent i september i 1970. Etter omkring seks mil ramlet en ku ned fra en skrent og traff bilen. Kua traff på bakre del av taket og bagasjelokket. Far mistet styringen og dro ut på et jorde. Der ble bilen stående til det kom en traktor forbi som kunne dra bilen opp på veien igjen. Bilen var så vidt kjørbar, men den holdt. Faren til Vidar plukket glass fra bakruta ut av setene og kjørte hjemover. Det gikk sakte. Men det gikk.

Jeg trekker frem denne historien fra virkeligheten fordi jeg er begeistret. Jeg har nylig oppdaget det digitale magasinet Harvest som noen av landets flinkeste penner og fotografer leverer til. En av dem er Vidar Kvalshaug som forteller om kua som nær drepte faren hans i 1970. Mer om saken her.

Jeg stusset litt da jeg oppdaget at Harvest satser på å servere en overflod av opplevelser med tekst og bilder i verdensklasse. De gjør det helt gratis. Mens store deler av medienorge satser på betalingsmurer og momsfritak og beskyttelse fra Stortinget vil Harvest gå nye veier. Du kan betale en krone eller to, hvis du vil. Det er en form for crowdfunding og strutter av optimisme og pågangsmot.

Dette er til å bli i godt humør av. Slik er det bare..
#Applaus

Vi skal bo i Kongolandsbyen



Ikke et vondt ord om Norge, men ferier er dyrt. Svinedyrt. Jeg satte meg derfor ned og lurte lenge på hvordan vi kunne få til noe rimelig i år.


Gode ideer kommer jo ikke rekende på en fjøl. Det kan rett og slett være krevende å komme på lure ting. Men plutselig kom jeg til å tenke på en episode som skjedde for noen år siden. Det var på den tiden at jeg satt på trappa utenfor huset vårt og røkte sigaretter og drakk kaffe.

Jeg satt slik i skumringen og ante fred og slett ingen fare. Dette skjedde i et stille boligområde på Høvik som ligger ikke langt fra Ramstadsletta. Der nede lå det den gang et hotell ved siden av Esso-stasjonen. Til dette hotellet kom det daglig flere busslaster med turister. Det dreide seg ofte om ganske små, ivrige kvinner og menn fra Kina og Japan. Hva gjør ganske små, ivrige kvinner og menn fra Kina og Japan når det har blitt kveld på Høvik?

Jo, de går tur. I nabolaget. Som er et villastrøk.

Siden det sikkert er litt av en utfordring å gå tur helt alene i et fremmed land, gikk de ivrige kvinner og menn på raske ben. De gikk i små grupper. Slik kom de nysgjerrig, spaserende og stoppet opp foran huset vårt, fordi jeg der satt og røkte sigaretter og drakk kaffe og så typisk norsk ut. Dette har å gjøre med at jeg ofte har på meg en setesdalskofte som svigermor har strikket, men som nå er blitt ganske slitt på albuene. Turistene stilte seg opp i oppkjørselen vår og tok en rekke bilder av meg. Jeg vinket høflig tilbake.

Når jeg nå tenker gjennom dette så er det sikkert mange som har et lignende og ganske sterkt behov for å ta bilder av lokalbefolkningen og kanskje også bli invitert inn for å se hvordan helt ekte nordmenn kan tenkes og ha det.

Jeg tenker på dette mens jeg sykler gjennom Frogner parken i Oslo. Jeg sykler samme rute hver dag på vei til jobben. Her har jeg sett hvordan man har bygget den såkalte Kongolandsbyen. I uke etter uke har de drevet og snekret og laget stråhytter. Jeg ble derfor veldig forventningsfull. Avisene skrev at det skulle bli en skandale. Man skulle stille ut folk fra Afrika og slikt. Og det skulle komme presse fra hele verden for å dekke skandalen. Jeg har kikket meget nøye etter. Hver eneste dag. Og for å være ærlig så har jeg ikke sett snurten hverken av folk fra Afrika eller av noen skandale. Det er jo litt skuffende. Kan man si.

Kongolandsbyen er for det meste helt folketom. Dette burde vi jo kunne dra nytte av, tenker jeg. La oss si at kona og mine to døtre og jeg flyttet inn der i noen uker i sommer. At vi rett og slett tilbragte ferien i Kongolandsbyen. Ikke bare er det gratis. Vi kunne sikkert også selge billetter, tilby fotomuligheter og delinger på Facebook og det ene med det andre. Det er jo viktig å by på seg selv.

Dette er jo helt genialt. Noen ganger blir jeg helt imponert over hva jeg kan finne på. God ferie, til deg også!

Eksempel på typisk nordmann i setesdalsgenser:



#Kongolandsbyen #Turist #Frognerparken

Du tror det ikke når du får se det



Det er torsdag 29. mai, 2014, klokken 21.00. Jeg gjør noe jeg vanligvis aldri gjør. Jeg ser nyhetene på TV2. I løpet av noen sekunder får jeg kulerunde øyne. Det har sammenheng med at jeg kommer fra en tid der journalistikk besto av å stille noen enkle kontrollspørsmål.

TV2s nyhetsanker er søt og pen og har trykk på et ord i hver setning. Hun åpner kveldens hovedsending med et toppoppslag om «klarsynte» Michael (31) som har funnet et lik i Nes.

Kontrollspørsmål 1: Kan det tenkes at "den klarsynte" er lokalkjent i området og har gjort litt forundersøkelser slik at han vet hvor han skal starte søket med hund?
Kontrollspørsmål 2: Selger den klarsynte et produkt eller tjenester som gjør at han har mye å tjene på å få oppmerksomhet om sin person?

Senere i sendingen får vi se et helikopter som frakter et piano til en fjelltopp i nærheten av Alta og man holder en 8 minutter lang konsert med klassisk musikk.

Kontrollspørsmål 1: Hva koster det å få flydd opp et piano på en fjelltopp, hvem betalte og hvorfor?
Kontrollspørsmål 2: Var det noen som hørte musikken?

En tredje sak viser en mann som filmet sin egen frontkollisjon og sier; - Jeg visste at dette ville gå rett til helvete.

Kontrollspørsmål 1: Hvorfor hadde du montert kamera i bilen?
Kontrollspørsmål 2: Hva er forklaringen til mannen som du kolliderte med og som skapte kollisjonen?

Videre i sendingen er det mer alminnelige nyheter som at man har fått kontroll på en lyngbrann i Møre og Romsdal og at det har vært en drukningsulykke i Tøyenbadet, samt at en av våre syklister gjør det bra og at norsk fotball sliter. Å få tak på om det har skjedd noe utenfor Norges grenser det siste døgnet er meget vanskelig. Men det kan jo tenkes at det ikke har skjedd noe. Det viktigste er likevel hvordan det går med «klarsynte» Michael (31) og om vi får en oppfølger av hvordan det går med salget.

#TV2

Salige er de



Da Jonas Gahr Støre så folkemengden, gikk han opp til Hallingskarvet. Der satte han seg, og disiplene samlet seg om ham. Han tok til orde og lærte dem:


"Salige er de som er fattige i ånden, for himmelriket er deres".
(Det vil komme nye stadsbudsjetter)

"Salige er de som sørger, for de skal trøstes".
(Rosenborg - Stabæk 1-3)

"Salige er de ydmyke, for de skal arve jorden".
(Jeg er ikke Jens, jeg er meg)

"Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, for de skal mettes".
(Einar Gelius vil få statsstøtte og skriver mer om sex sakristiet)

"Salige er de barmhjertige, for de skal få barmhjertighet".
(Etter årets landbruksoppgjør er det tid for nåde)

"Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud".
(Martin Kolberg står for inkvisisjonen)

"Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn".
(Carl I. Hagen blir neppe ny leder av Nobelkomiteen)

"Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himmelriket er deres".
(Arbeiderpartiet har aldri vært noen søndagsskole)

"Ja, salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere, lyver og snakker ondt om dere på alle vis."
(Kommunevalgkampen er i gang)

Fritt etter Bergprekenen. Matteus, kap 5-7

Jeg er sterk tilhenger av denne varianten av nordmenn

Jeg kjenner en kar som fisker mye laks i elva Bjøra. Han er anleggsarbeider og så heldig å eie sin egen gravemaskin.

Bjøra er ei sideelv til Namsen som starter sesongen et par uker før resten av Lakse-Norge. Den 15. mai er det all grunn til å slippe gleden løs og gjøre et sleng med flue eller sluk eller som min venn, henge på en stor klyse med meitemark på kroken.

Det kan være riktig kaldt og ufyselig å stå ved Bjøra i midten mai. Noen ganger snør det. Hvis vinteren har vært hard er det trolig også tele i bakken. Bakken er rett og slett frosset til is. Dette gjør det meget vanskelig å grave meitemark.

Men slike ting som tele har sjelden stoppet en trønder. Det er i det hele tatt svært lite som stopper en trønder. Når han eller hun først har bestemt seg for noe. Jeg er en sterk tilhenger av denne varianten av nordmenn. Jeg mener at landet ikke hadde klart seg uten. Se min hyllest i her.

Når det er sagt så kunne selvsagt min venn gått i sportsbutikken og kjøpt meitemark. De koster fra en til frem kroner pr stykk. De dyreste er såkalte duggmark som er kjempestore og litt seige i skinnet slik at de ikke lett faller av kroken eller blir spist opp av smolt.

Duggmark kan du for øvrig fange selv. Om natten. Særlig etter at det har regnet. Det er ikke helt uvanlig å se for eksempel en direktør fly rundt i hagene til sine naboer i Bærum, midt på natten. Han vil da være i ført hodelykt og lete småløpende, lettere manisk, etter duggmark som kryper over mosen. Etter å ha lett ferdig i sin egen hage er det lett til å bli fristet til å hoppe over gjerdet til naboen uten å spørre først. De naboer som i mørket forveksler en duggmarksletende direktør med en innbruddstyv vil da ofte sette inn noen veldig skremmende skrik, men det er i for seg ikke poenget i denne historien.

Poenget er at markfiskere er villige til å strekke seg langt. De er også villige til å grave dypt. Min venn i Trøndelag bryr seg ikke om at telen stikker dypt. Han tar sin store gravemaskin og grabb og graver gjennom telen. Slik kommer han lett ned til meitemarken.

Man trenger bare litt god plass og pågangsmot hvis man vil lete etter mark på denne måten. Begge deler er det nok av i Trøndelag.

Lykke til med sesongen i Bjøra.


#Meitemark #laksefiske #fiske #Namsen #Bjøra #Laks

Det er ganske vondt å få et lyn i hjerte


Jon ligger våken om natten og gruer seg til denne helgens nye forsøk på å selge leiligheten. Han hører nemlig naboen gå over gulvet i etasjen over. Hvert skritt er som torden og lyn som skjærer gjennom gulvet og inn i Jons hjerte og lommebok.
 

 - Det er ganske vondt å få et lyn i hjerte. Man kan dø av det, sier Jon og bærer smerten med seg gjennom lange dager og særlig netter. Før var det alltid slik at han glad og fornøyd kunne komme hjem fra jobben og krype opp i sofakrokens idyll for å nyte en anstendig kopp kaffe sammen med avisen eller kanskje litt samfunnskritisk skjønnlitteratur. Nå klarer ikke hjemmet å sette trygge vegger i tilværelsen. Alle gode følelser er som blåst bort. 

 - Jeg bare gruer meg til å gå hjem. Det er helt fryktelig, sier Jon.

Og da hjelper det ikke det spøtt om man forsøker å forklare på en pedagogisk måte at for tiden er etterspørselen etter boliger i Norge, ikke bare stor, men også enorm, og da særlig i så attraktive områder av landet som det her er snakk om. Man møttes da bare med den samme pessimisme som folk uten fallskjerm har når de ved et uhell faller baklengs ut av et fly.

- Jeg kunne kanskje spille litt klassisk musikk under visningen slik at de ikke merker hvor lytt det er. Eller jeg kunne be naboen om å ikke være hjemme, eller bare gå i myke tøfler. Men hvis naboen etterpå forteller at jeg ba ham være så stille som mulig, vil kanskje kjøper føle seg svindlet og be om få heve kjøpet, sier Jon.

- Ja, tøfler vil åpenbart være et forsøk på svindel, sier jeg.

Man har sittet sammen og snakket om denne elendigheten på et utested og drukket trøste-øl i noen timer, og tenkt at tross alt skyller man en gammel venn litt støtte og forståelse i nødens stund. For alle går vi jo gjennom kriser her i livet, og hvem kan egentlig blåse seg opp å være dommer over andres frykt, om det nå er noe fra barndommen som gjør katter eller mus til sinnssykt farlige skapninger, eller om det rette sog slett er alt for lytt i huset.

Det er dessuten slik at lyder er noe av det skummleste som fins. Lyder sniker seg inn, gjerne fra siden, og treffer en nerve.

Her kan det være veldig relevant å nevne vår ikke ubetydelige beundring for Odd Børretzen. Av den mannen har man lært at hvis man for eksempel ligger liten og redd, med all mulig grunn, nede i sin seng. Da kan man høre en mann med trebein som går frem og tilbake, oppe på loftet. Hvis man går opp på loftet og ser at det ikke er en mann med trebein der opp, og går ned igjen og legger seg i senga, for så Å HØRE AT DET GÅR EN MANN MED TREBEIN OPPE PÅ LOFTET. Hva hjelper nå det?

Skjeløyd løve og valgbar papegøye

Jeg er en hund etter nyhetsoppslag om dyr. Det har derfor vært en god uke. Best liker jeg historien som gikk verden rundt om en papegøye som stilte til valg i Hviterussland og ble akseptert som kandidat. 

Jeg likte også å lese om den skjeløyde løven som var elsket av kongen av Sverige.

Vi må i dag starte med å fortelle om Kanstantsin Zhukouski som er flink med photoshop. Han fikset litt på pass og papirer slik at papegøyen Yasha nylig kunne stille til valg i byen Mazyr i Hviterussland. Papirene ble godkjent av myndighetene. 

Yasha hadde lært seg noen nyttige politikerfraser som "Hvor er pengene" og "Jeg vil til Rådhuset". Hun hadde dessuten pugget slagordet "Yasha er bra", kunne avisen Mirror fortelle. Mer om saken her.

En helt annen sak er det faktum at løven er dyrenes konge. Hva er da mer naturlig enn at menneskenes konge skaffer seg en løve. Dette høres jo ut som en original tanke. Men slik er det slett ikke. Allerede i 1731 fikk svenske kong Fredrik 1. det for seg at en løve ville vært fint å ha. Etter litt frem og tilbake fikk monarken en levende løve tilsendt. Den kom som en gave fra Algerie og fikk plass i en dyrepark i Stockholm.

Dette kunne jo sikkert gått bra. Men dessverre så er det jo surt og kaldt i Norden og løven døde. Fredrik sendt derfor bud på sin konservator og bestilte dyret utstoppet.

vil jeg bare ha sagt at alle kan ha en dårlig dag på jobben. Det var sikkert ikke lett å stoppe ut en hel løve i 1731. Dessuten kan det jo tenkes at konservatoren hadde dårlig syn. Eller kanskje han pleide å ta seg et glass eller to på jobben. Det kan jo skje den beste.

Et eller annet var det i alle fall som gikk veldig galt, for da konservatoren var ferdig med jobben så fikk kongen overlevert en ganske pussig løve. Særlig kan man legge merke til det kraftige skjeløyde blikket og det litt pussige hånfliret. Jeg syns også at det er verdt å nevne at tungen stikker rett ut som en form for geip. Dette vil jeg mene er en slags kronen på verket, om man kan si det slik. Det ser også ut som om løven har vært hos reguleringstannlegen. Mer om saken her.

Når man snakker om slike ting kan det være fristende å nevne noen festløver som man har møtt, og som ikke har vært helt ulike den svenske monarkens eksemplar. Men det er jo strengt sagt en helt annen sak og ikke noe vi behøver å tvære ut her. Dessuten er det snart helg og all grunn til å ønske lykke til. Med livet. Og ellers.

Her er forøvrig Yasha


Et sted mellom tusling og rusling


- Hva går fortest, tusling eller rusling, spør jeg, mens vi gjør oss klare til å utforske Amsterdam.


Vi er på en veldig hyggelig tur sammen med kolleger til Amsterdam i helgen som var. Både Arne og jeg er kjempeflinke til å spise og drikke og skåle og be om påfyll og kanskje ta en runde til og det ene med det andre på en fredag kveld. Den slags tar jo som kjent på kreftene. 

Det er dagen etter. Vi har spist en ganske grundig og, vil jeg si, bra gjennomført frokost. Nå vurderer vi å sette bein i byen. Problemet er bare at vi har en mistanke om at Amsterdam er en stor og krevende by. Vi vil jo ikke overdrive heller og begynner derfor å planlegge hvor fort vi skal ta oss frem gjennom gatene.

Noe av det første vi blir enige om er at subbing er uhyre sakte, men at det tar seg svært dårlig ut, så vi dropper det.

Arne bestemmer seg for at rusling går fortere enn tusling. Det er jo ikke sikkert at alle vil være enige i dette, men Arne og jeg er samstemte. Vi blir sånn i starten også ganske begeistret for ideen om å rusle, men så får vi en snikende følelse av at å rusle kan oppleves som litt feminint. Rusling kan lett gli over i spasering og det er definitivt noe som damer driver med. Vi vil jo gjerne fremstå som ganske mandige. (I alle fall Arne som er en gammel bandy-spiller fra Røa). Noen av dere vil kanskje huske Arne fra petiten "Han fikk som fortjent, han fikk barn"

Det oppstår nå en mulighet for å loffe av sted. Loffing er helt klart mye barskere enn rusling. Men på den annen side må vi jo ta med i betraktning at vi utrolig nok er ansatt i landets største arbeidsgiverforening og at loffing derfor lett kan forveksles med å drive dank, eventuelt drive omkring uten mål og mening. 
- Vi kunne jo alternativt dilte litt bortover, sier jeg, men det gir liksom ikke helt den samme gode følelsen av å gå foran, vise vei og lede an.

Mens vi tenker hardt og lenge på dette blir avgangen utsatt. Det er ingen skam å ta en kopp kaffe til og kanskje en liten kake som jo er helt vanlig på frokostbordene i utlandet, utrolig nok. Jeg vil særlig anbefale wienerbrød, og de med eplefyll, som er ganske gode.

- Hva om vi rett og slett bestemmer oss for å ferdes omkring i byen, foreslår jeg, men det syns Arne bestemt at høres veldig rart ut. En mulighet er jo å skride eller paradere, men i så fall er vi åpenbart ikke pene nok i tøyet. Det er det lett å være enig i.

Vi begynner nå å slippe opp for muligheter. Jeg foreslår å defilere, men da må noen dø først, og det høres ubehagelig ut. I en slags desperasjon begynner vi å diskutere om å marsjere behøver å skje raskt og være slitsomt, men marsjering krever åpenbart en masse disiplin. Og er det en ting som Arne og jeg åpenbart ikke har særlig mye av denne morgen i Amsterdam, så er det disiplin.

Det er da vi plutselig ser lyset. Eller retter sagt, Arne kommer på løsningen.

- Vi skal ikke bare gå, da, sier han.
- Jo, sier jeg. Det var en god ide. Det gjør vi.

Å være kvinne er som å drive småbruk



- Å være kvinne er som å drive småbruk. Det er alltid noe som krever stell, sier Linn. Hun står utenfor spa-butikken og ser på noen riktig smertefulle hjelpemidler som man kan ta i bruk for å fjerne hår på leggene.


Jeg har nesten ikke tid til å høre hva Linn sier for jeg haster fort forbi. Jeg var nemlig sammen med Linn og noen andre kolleger i Son sist uke. Her har de et langt fremskreden spa som ligger med den største selvfølgelighet på noen svaberg i ytre Oslofjord. Det virker som om stedet tar skarpt avstand fra all den snø og is som nå fyller opp verden utenfor vinduene.

Jeg må innrømme at det slett ikke føles naturlig å stå mellom 15 minusgrader og tenke intenst på badeliv. Klokken er litt over syv om kvelden. Seminaret går mot slutten. Om 50 minutter starter middagen. Her kommer nå et ord jeg liker godt: «I mellomtiden». Merk deg, det.

"I mellomtiden" er et grovt underkjent fenomen i Norge. Folk kan finne på å bruke denne tiden til å henge og slenge rundt i sitt eget liv. De kan henge og slenge og ikke gjøre noe som helst av verdi. Man venter seg jo ikke så mye av mellomtiden. Men når forventningen er lave blir lykken desto større hvis man velger å hoppe i det.

Min plan er å lande i bassenget. En utfordring med mellomtiden er at man lett får lyst til å løpe gjennom den. Problemet er bare at det kan ta seg riktig dårlig ut å løpe i et spa-anlegg. Det har sammenheng med at en rekke kvinner og menn med vellykket utseende har iført seg en slags munkeaktig bekledning som de skrider avdempet rundt i. Det er absolutt ingen som løper. Spa er en verden med sakte bevegelser i sin formålsparagraf.

Dette spa-anlegget i Son er dessuten organisert på samme måten som flyplassen på Gardermoen. Det er åpenbart noen sterke krefter i Norge som mener at det siste du bør gjøre før du forlater landet er å kjøpe deg noen dyre kremer til å ha for eksempel i ansiktet. Når du kommer ut av sikkerhetskontrollen på Gardermoen og tar til høyre så ledes du derfor rett inn i et sterkt behov for kremer.

Slik er det også i Son. Som uerfaren mann er det da nærliggende å flyte på det lille man har av erfaring fra Gardermoen og bare gå rett forbi spa-butikken. Man har jo dessuten dårlig tid. Som nevnt. Å komme seg inn i det digitaliserte garderobeskapet krever også tid, og når det i tillegg viser seg vanskelig å finne ut av forskjellen på kaldt og varmt vann i den raffinert designede dusjen, er det fort gjort å bli veldig fokusert på at mellomtiden er en tid det er lite av. Det er da lett å glemme en helt avgjørende detalj som håndkle.

Når man står i dusjen og er blitt veldig våt og spør en av de andre spa-deltagerne på herresiden om hvordan de fant håndkleet, så viser det seg at de rutinerte karene har gått den ruta man skulle gått, gjennom butikken og plukket opp håndkleet sitt der.

En av de andre spa-deltagerne henger igjen håndkle på en knagg. Det er rødt og veldig fristende å stjele. Eller retter sagt "låne" til en rask tørk. Mens jeg står der med mine skitne tanker kommer mannen som eier håndkleet inn og da blir jeg meget rød i fjeset.

Jeg vil nå gjerne få understreke at jeg ønsker å virke beleven, ja til og fremstå som ganske verdensvant. Å beherske et spa-besøk burde være min minste kunst. Bare så det er sagt. Jeg vil her og nå få utrykke takknemlighet overfor de karene i herregarderoben i Son, som torsdag, klokken ti på åtte om kvelden, ble vitne til at jeg tørket meg med en pent brukt boksershorts. 

Det var ingen som sa noe. Det er bare en ting å si om dette.Tusen takk!

Med rekeskrekk i Barentshavet



Det er mange ting folk kan finne på å være livredde for. Reker er for eksempel et lite og ganske ekkelt dyr. Vi skal til Barentshavet. Heng med.


Kystvakta stamper i grov sjø. Styrmannen sloss med havet. Han skal drepe meterhøye bølger med en kjapp snuoperasjon og lage en stille lomme i le av skuta som lettbåten med fire mann kan vinsjes ned i. Nervene står i spenn. Lommen vil bare være der i snaut 20 sekunder. Nå svinger båten, vinsjen hyler og lettbåten suser ned mot vannet. En liten feil og folk kan stupe i døden. Men denne gangen går det bra.

Musklene jobber mandig overtid hos Kystvakta. Det damper inne i overlevelsesdrakten til Tor. Han er inspektør på sitt første oppdrag i Barentshavet. Fysikken er møysommelig bygget i helsestudio og annen trening på rekruttskolen. Tor mestrer den meste. Det er avanserte teknologi. Det er fysisk krevende oppgaver. Det er å avsløre tyvfiske. Det er russiske narkosmuglere og illegale våpen. Her gjelder det å være et ekte mannfolk. Tor har nettopp begynt med snus under overleppa. Fremtiden ser tøff ut.

Som en nervøs jakthund danser lettbåten i bølgene og nærmer seg en ventende tråler fra Ålesund. Det er stor kunst ta bølgene riktig, finne rytmen og gli inn til leideren med hårfin beregning. I riktig øyeblikk kaster den ferske kystvaktinspektøren seg frem, klarer spranget og haler seg opp islagte trinn.

Oppe på dekk venter en sunnmørsk kaptein med sneip i skjegget og lang fartstid. Han tar i mot havets politi med barsk skepsis. Beskyldninger om underrapportering av fangst, skatteundragelser og svarte penger er en del av hverdagen. Derfor er det viktig at inspektøren får se alt.

Tor klarer fryserommet bra. Kalkulerer tonn for tonn, noterer og går videre. Mannskapet følger ham som en taus hale. Vokter hver bevegelse. Når turen kommer til minstemåling av dagens fangst blir Oslo-gutten Tor ganske stille og blek i ansiktet. For en utrolig mengde levende reker velter seg mot ham. Det er et kravlende, buktende hav av småkryp. De ligner på mark eller små ormer, tenker Tor.

Uhyre motvillig famler han tak i ei reke for å måle lengden. Automatisk klapper den halen sammen. Tor skvetter pinlig høyt og mister reka. Han grafser fortvilet etter et nytt ekkelt og sleipt dyr. Skvetter igjen. Da skyter Tors mage fart og kroppen knekker. Oppkast og skam spres ut over rekefangsten. Barentshavet har fått en ny kjendis. En med rekeskrekk.

Krig, fred og sjokolade



Vi lå i stillingskrig på et jorde utenfor en flyplass. Skyttergravene var gjørmete repetisjonsøvelse i et regnvær som ingen ende ville ta. 100 meter borte kunne jeg se fienden plaffe løs på meg med løs ammunisjon. De var nådeløse. Det smalt intenst i time etter time.


Plutselig hørte vi ringlingen fra en matklokke, omtrent som isbilene som i dag kjører rundt i boligstrøk. 

- KIOSKBILEN KOMMER, ropte en høy stemme i ingenmannsland. Dermed ble det brått fred.

Like etter sto jeg i kø ved siden av mine fiender. Vi sto foran en grønnmalt buss som kjørte fra slagmark til slagmark og solgte slike ting som brus, pølser og sjokolade til fedrelandets sønner. I luken sto en kraftig bygget dame og delte ut omsorg med begge hender. Vi visste aldri om det ble lenge til neste gang, så vi hamstret. 

 Litt senere var vi tilbake i skyttergravene slik at krigen kunne fortsette. Jeg gumlet melkesjokolade, tok ladegrep og tenkte på at kioskbilen burde få fredsprisen.

Da ser jeg plutselig at en i troppen reiser seg midt i ildgivingen. Han var en stor kraftig bamse som man umulig kunne bomme på.
- Hva driver du på med, skriker jeg.
- Må melke kyrne, svarer mannen. Han hadde et gårdsbruk ikke langt unna og tok seg fri fra krigen som han selv syns passet.

Når kvelden kom og det ble nattestille i 16-mannsteltet skulle karene sitte en etter en på vedkassen å ha fyringsvakt. Vi var en sirkel av grønne soveposer og tillitt. Du får et dytt i siden for eksempel klokken tre om natta, krabber ut av søvnen, sitter på kassa og forer flammene i to timer. Det lukter bjerkeved og langsomt tørkende klær. Jeg satt der og hørte pusten fra et fellesskap, lydene som steg og sank i mørket. Krig kan være noe av det fredeligste som fins.

-Jeg driter i ballen, skjønner!

I speidern lærer man å bli helt. Ser man et menneske i nød er det bare å kaste seg ut i det. Problemet er at det sjelden byr seg en mulighet for å hale halvt druknede mennesker på land, gi er vakkert menneske munn til munn metode eller høste jubel for glimrende spjelking av armer og bein.

Min venn Martin og jeg gikk gjennom lange år i speidern uten å redde noen. Men så i nesten voksen alder ropte situasjonen på en helt.

I det første vårgløttet på Kalvøya satt vi og lot Sandvikselva renne forbi våre føtter. Et foreldreforbud mot alkohol tvang oss til å nyte lørdagskvelden i ungdommelig friluft sammen med noen ølflasker. Noen barn sparket fotball like ved. Plutselig oppdaget Martin at ballen drev stille nedover elven.

En gang speider, alltid speider, ropte Martin, tok av seg klærne og hoppet friskt ut i det iskalde vannet. Med heltmodige tak svømte han ut og hentet ballen. Da den første forbauselsen var over og jeg så at Martin overlevde redningsoperasjonen, slapp jeg applausen løs. Maken til mandig offer- og innsatsvilje var det lenge siden noen hadde sett på Kalvøya.

Med rimelig mye stolthet og gåsehud bar Martin fotballen tilbake til eieren. Han som tok i mot ballen, var 13 år gammel, hadde skyggelua bak frem og eide mye selvsikkerhet. I det triumferende øyeblikket ventet Martin på et ydmykt tusen takk. I stede fikk han en bøtte forakt. Guttungen spyttet i bakken og sparket ballen tilbake i elvevannet. 

- Jeg driter i ballen, skjønner, sa han.

I et mikrosekund var gutten uhyggelig nær en speiderlig omgang med skikkelig juling. I steden løftet Martin en snartenkt finger og pekte i retning Oslo. Bort over der går veien mot nærmeste vold, - narko- og tapermiljø. Du behøver ikke løpe for du er nesten fremme allerede, sa Martin.

UFO landet på Rykkinn



Det landet en UFO på Rykkinn sist uke. Heng med.


Det er vanskelig å bli mer ordinær enn Berger svømmehall på Rykkinn i Bærum. Hallen består av 25 meter vann, dusj, badstu og et skap til hver. Her er likhet, frihet og fordragelighet. Ikke noe fancy noe sted. Ingen nyheter. Det er vanskelig å bli overrasket på Berger. Jeg liker det.

Noen ganger er det vinter. Andre ganger er det vår, eller kanskje høst. Nå er det for eksempel høst. Når man kommer ut av hallen og klokken er blitt åtte om kvelden så er det stup mørkt på parkeringsplassen. Det er som regel halvfullt av biler, kan jeg se når jeg står og myser utover. Det er ikke noe gatelys.

må jeg her få understreke at sannsynligheten for at et romskip har landet på Rykkinn en onsdag i oktober er veldig liten. Men man kan likevel bli svært nysgjerrig når man plutselig oppdager et mystisk blått lys som strømmer ut av en av bilene. Det er bare en ting å gjøre. Man må liste seg nærmere og undersøke saken.

Å spionere på folk er for øvrig noe jeg driver med hele tiden. Vi petitskribenter må være nådeløse. Det er slik vi oppdager rare ting. Nå oppdager jeg en enslig og ganske tynn mann i svart dress som sitter musestille i forsetet av bilen sin. Hele kupeen er opplyst av et sterkt blått lys. Det skaper en rar stemning. Som fra det ytre rom. Det kan være fremtiden som har landet på Rykkinn.

oppdager jeg at mannen sitter og surfer på en gigantisk PC-skjerm. Den er innfelt i dashbordet på bilen og er den største i sitt slag. Det er det absolutt ingen tvil om. Skjermen er så stor at jeg i dagene som følger forteller folk jeg treffer om fenomenet. Noen av dem er mannfolk og de skjønner da med en gang at jeg har sett en Tesla. Dette er et av vår tids mest etterlengtede symboler på maskulinitet, suksess og elektrisk fremkommelighet. Null til hundre på sekunder.

Jeg tar også opp saken med kona og forteller om behovet for å surfe på nettet med en diger skjerm, mens man kjører bil. Jeg øser dessuten av min livserfaring. Jeg har sittet en del i bilkøer. Og sett mye rart. Folk som legger på leppestift, grer håret, leser avisen, sender SMS på mobilen og andre gjøremål. Det er like farlig å drive med slike ting som å kjøre med høy promille, sier jeg. 

-Dette må da være ny norsk rekord, sier jeg. Når du sitter med verdens kraftigste underholdningsmaskin montert inn i bilen ved siden av førersetet så blir det sikkert uimotståelig fristende å bruke den hele tiden. Til å se på filmer for eksempel. Mens man for øvrig kjører på en kjedelig motorvei. Kanskje på vei til å besøke svigermor. Slike ting sier jeg. Til kona.

Kona er jurist. Hun kommer dessuten fra Vestlandet. Der er de vant til å sitte i fergekøer og andre køer. Hun er derfor mye mer positiv til bil-PC enn jeg er. Kona foreslår at man sikkert kan installerer en slags variant av alkolås, slik at man bare kan surfe når bilen står stille eller kjører i svært sakte kø.

Mens hun sier dette sitter jeg og teller opp hvor mange maskiner som min lille familie har og som det er mulig å surfe på. Hvis man regner med mobilene så blir det ganske mange. Trenger vi egentlig en bil-PC, tenker jeg. Forøvrig er jeg utrolig mandig og fremtidsrettet. Jeg ønsker fremtiden velkommen. Jeg gjør det. I forsiktige former. God tur!

Kalde fakta



Jeg har akkurat begynt å beundre geologen Henrik Svensen. Mannen har boret i isen på Grønland og funnet ut hvorfor Romerriket gikk til helvete fra og med år 540. Roma ble i løpet av få år redusert fra en millionby til å ha snaut 5.000 innbyggere.


Romerne hersket over det meste av vår verden i mer enn tusen år. Hvorfor mistet de grepet? Hva gikk galt? Mange trur at innvandrere hadde skylden. Slår man opp i leksikon, så kan man lese at sivilisasjonen bukket under på grunn av såkalte barbariske invasjoner.

Det er selvsagt mulig at barbarene hadde litt med saken å gjøre. Men keiser Justinian var i ferd med å slå tilbake. Nesten hele Italia var tatt tilbake fra barbarene i seierrike hærtog. Keiseren sto på nippet til å gjenopprette Romerriket i Vest-Europa. Fremtiden så lys ut, så lys at Justinian burde gått med solbriller. Hva kunne gå galt?

Det er her Henrik Svensen kommer inn. Svensen er nordmann og derfor litt over gjennomsnittlig opptatt av været.

Henrik Svensen boret seg noen tusen meter nedover i Grønlandsisen. I iskjernen fra år 540 er det et tykt lag med forurensing. Her kan man se en sterk økning av svovelinnholdet i atmosfæren. Forklaringen er trolig et enormt vulkanutbrudd som fant sted i tropene og skapte mange uår med sult, sykdom og elendighet i Europa. Mer om dette her.

Hvis man søker sannheten skal man med andre ord gå til isen. Nå må jeg innrømme at jeg personlig har slurvet en hel del på dette området. Det har fått store konsekvenser. Men nylig tok jeg mot til meg.

Mine arkeologiske utgravninger gikk helt ned til bunnen av fryseren. Her fant jeg en rekke antikviteter som stammer fra min kones ekspedisjoner til Sverige. Kona finner utrolig mye billig mat som blir hentet hjem og forhåndslageret i tilfelle en hungersnød av samme dimensjoner som i år 540.

Men siden det ikke oppstår noen lokal hungersnød er det mer vanlig at årene går og at depotene blir liggende ganske urørt. Disse kunne jo ha blitt interessante for fremtidens forskning, men slike hensyn er jeg ikke villig til å ta. Jeg tok derfor nylig en slags mental springfart og angrep isen med alle midler.

Jeg har dermed fått en masse interessant erfaring.
1) Det er all grunn til å beundre geologer.
2) Det gamle trikset med å sette bøtter med varmt vann i fryseren for å fjerne is er treige greier. Heng heller en motorvarmer opp i fryseren så går det så det suser.
3) Hvis du legger et liggeunderlag nederst og brer matvarene fra fryseren under en dyne slik at det ser ut som om noen ligger og sover i kjelleren, kan det by seg en ypperlig anledning til å erte tenåringsdøtre som skal ha kjærester på besøk og som syns alt far gjør er ubeskrivelig pinlig.

For øvrig vil man ønske lykke til med historiens gang. Sånn helt generelt.

I kamp for dvergkasting og frihet



Jeg gleder meg til å kjøre snøskuter i 130 kilometer i timen på vei til polet for å kjøpe sprit på pinseaften og så kose meg med poker og proffboksing.


Det er jo ikke lett å sitte slik og prøve å komme på forbud som må fjernes i Norge. Regjeringen Siv Erna har nå sittet og klødd seg i hodet i lengere tid og lett etter ting som er forbudt, men som burde være lov. Etter at Siv Erna kom på det der med poker og proffboksing og snøskutere så ble det sikkert langt mellom ideene. Det kan jeg forstå. Det er vanskelig å finne på nye ting her i landet.

Jeg har derfor gått i tenkeboksen. Jeg tilbyr rett og slett regjeringen å øse av min kreativitet. Jeg er grei sånn.

Noe av det første jeg har kommet på (med litt hjelp fra Tore) er at det burde være lov med dvergkasting i Norge. Forbudet mot dvergkasting er jo helt meningsløst, når man ser hva de har fått til både på sirkus og andre steder. I den norske varianten kunne man la dvergene ta på seg spesialdresser som er dekket av borrelåser også kan man kaste dvergene opp mot en myk vegg, som også har borrelåser på seg. Det gjelder å kaste både høyt og presist, og prøve å få dvergene til å henge fast i runde blinker.

Jeg kan dessuten komme på en masse andre ting som burde være lov. FrP har jo for eksempel alltid vært negativ til opera. Men hvis man opphever forbudet mot å synge med i operaen, så blir jo dette noe som alle kan delta i.

Et annet viktig område er bilkjøring. Hvis man for eksempel synes at bilistene kjører for fort i veien der man bor så burde det være lov å sitte på huk i veikanten, ikledd en gul refleksvest, mens man peker på bilene med en hårføner.

Det burde også være lov å kjøpe inn sine egne røde og hvite kjegler og sette ut disse i veibanen slik at man leder vekk trafikk som man finner upassende. Kjeglene kan sikkert også brukes til å reservere parkeringsplasser på ulike steder som man kanskje kan komme til å få bruk for en vakker dag.

I arbeidslivet er det også en masse tullete forbud. I starten av møter burde det for eksempel være lov til å spørre folk hvilket kjønn de tilhører.

Hvis du sitter i et forhandlingsmøte med en advokat og han sier det ene etter det andre som du ikke liker, så kan det være fristende å begynne å gjenta alt vedkommende sier med barnestemme. Men det er ikke lov. Utrolig nok.

Hvis møtene trekker ut burde det være lov til å nynne "I just called to say I love you", men da bare ganske lavt, nærmest som en en slags evigvarende humming. Også burde det være lov å markere at diskusjonen er avsluttet ved å holde seg for ørene. Du kan også kommentere alle uttalelser med "Så det er det DU tror". Si for øvrig aldri "takk for i dag" når møtet er slutt. Si: - God bedring.

Man må også straks se til å få fjernet det infernalske forbudet mot ketchup på gourmetrestauranter.

Jeg har for øvrig utrolig mange andre kloke forslag på lager, men fire år i regjering er jo ganske lang tid, så jeg tenker at det kan være lurt å spre seg litt utover i kampen for friheten. God helg!

Flyturen varte mistenkelig lenge


At det står dårlig til med turist-trafikken til Egypt for tiden, er jo ikke så merkelig. Men at det skal være nødvendig og tvangshente intetanende og ganske uskyldige nordmenn, er rett og slett sjokkerende.


Min kollega Rune har en far som på søndag hadde tenkt å dra til Mallorca. Mannen skulle reise sammen med kjæreste og barnebarn. Tanken var å hygge seg i syden. Flyet skulle lande i Palma og så skulle man ha noen late dager på stranden i Alcudia. Det var planen. Bare så det er sagt.

Faren til Rune hørte man sist om i petiten "Hevnen er søt". Denne gangen er mannen på Gardermoen og klarer seg etter forholdene på en måte. Det er jo en ganske stor flyplass og mye å holde rede på. Man skal jo både passe på seg selv og ha med seg kvinne og barn og taxfree og det ene med det andre.

Faren til Rune kommer seg vel om bord i et fly. Her sitter han både lenge og vel. Turen til Palma skal ta litt over tre timer. Etter nærmere fire timer begynner faren til å Rune å bli litt mistenksom. Han aner uråd, som det heter.

Hva gjør man da? En løsning er selvsagt å spørre den som sitter ved siden av deg på flyet. - Hvor er du på vei i denne verden? Slik kan man spørre.

Når svaret er Kairo i Egypt, er det grunn til å spørre noen andre på flyet. Problemet er bare at de også svarer Kairo. De skal til Egypt alle sammen. Viser det seg.

Flyselskapet skulle jo ha sjekket at man gikk på riktig fly. De skulle dessuten ha foretatt en opptelling før flyet tok av. De skulle det.

Slik gikk det til at faren til Rune og familien står i Kairo, mens bagasjen er i Palma. Der er de i skrivende stund. Flyselskapet betaler for hotell og turen hjem i morgen. Men det ble en rar ferie. Det ble det.

Milliardær-humor


Jeg kjenner ikke så mange milliardærer. Bare en faktisk. Han heter "Harald" og har en hel del pussige ting i hodet.


For et par uker siden traff jeg Harald hjemme hos hans bror. Broren har for tiden et kull med sjarmerende hundevalper som hopper rundt på gulvet. En av dem spretter opp og legger seg til å sove midt på Haralds kulemage. Valpen krøller seg sammen og ligger åpenbart godt og mykt.

-Det var en fin og påkostet seng. Du har åpenbart investert store summer i å gjøre den senga så bra som mulig, sier jeg. Harald ler litt også begynner han å snakke om petitene mine. Det viser seg at han er en ivrig leser. Jeg liker det.

Etterpå drar vi hver til vårt. Det er ikke så ofte at jeg ser Harald, men nå begynner det å skje ting. I hodet på fyren. I går ringte telefonen. Mannen lurer på om jeg kan skrive en petit om ham.

- Har du noe morsomt på lager da, spør jeg.

- Ja, det er noe som jeg tenkte du kunne spinne videre på, sier Harald. Det viser seg at han har kjøpt seg en bil. Det er ikke en hvilken som helst bil. Det er en Bentley.

Bentley ble verdensberømt som bilen til James Bond. Men det var i de originale bøkene. I filmene har James Bond kjørt Aston Martin, BMW, Audi og mye annet rart. Ja, ja. Sånn er livet. Ting har en tendens til å skli ut.

Bentley har vært laget av Rolls-Royce, men i våre dager er det Volkswagen som står bak. Harald har importert sin utgave fra Tyskland. Det er en kabriolet med fem hundre hestekrefter.

- Ja, det var jo litt det. Men hva er det morsomme poenget, spør jeg.
- Jo, jeg kom til å tenke på at man blir jo kritisert for å være et miljøsvin hvis man kjøper seg en stor og flunkende ny bil. Men det gjør ikke jeg. Jeg kjøper en bruktbil.

- Ja, det blir jo noe helt annet, sier jeg og legger til at jeg har en middels liten forstand og at Harald derfor må forklare meg en gang til hva han vil frem til.
- Det å produsere en ny bil medfører en masse miljøutslipp. Men når bilen først er laget og er blitt en bruktbil, så kan man ikke klandre meg for noe, sier Harald.
- Jeg prøver nå å forklare mannen at han kanskje kunne fokusere litt på bruken av bilen og konsekvensene for miljøet, men siden jeg ganske raskt skjønner at det ikke leder til noe særlig gehør, så kommer jeg til å tenke på at jeg aldri har kjørt i en bil som James Bond ville ha sittet i.

Derfor spør jeg: - Du Harald, kunne jeg låne den Bentleyen på en liten prøvetur?
- Nei, sier Harald. Ganske bastant.
- Hvorfor ikke det da?
- Hvis du bulker, så er det 60.000 kroner i egenandel, og det er alt for dyrt.
- Takk for praten, Harald.
- Takk selv.

Det startet med at jeg falt ned i en brønn



Jeg var i fjor på et rakfisklag hos en av Lions-klubbene i Bærum. Her fikk jeg servert en sterk historie fra virkeligheten som er helt sann.


Ved siden av meg sitter tilfeldigvis en 93 år gammel mann. Stemningen er den aller beste. Vi skåler i øl og akevitt. Jeg er en nysgjerrig fyr og noe av det første jeg sier er at du som har nådd opp i en imponerende alder er vel fornøyd med livet?

- Jeg har vært forfulgt av uhell, sier 93-åringen.

-Hva mener du?
- Det startet med at broren min og jeg skulle renne på ski på gården hjemme i Saltdal i Nordland. Jeg var fem år gammel. Jeg hoppet på ski og landet slik at jeg falt nesten fire meter ned i en brønn. Jeg slo meg noe aldeles forferdelig. Broren min løp opp til far som kom og satte en stige ned i brønnen. Han fikk hentet meg opp. Jeg ble liggende hardt skadet i mange uker. Det var triste greier.

- Det skjønner jeg, men du kom vel til hektene igjen?
- Ja, men like etterpå, jeg var seks år, så var broren min og jeg ute i skogen og plukket blåbær. Der snublet jeg og falt på hue midt oppe i en diger maurtue. Det var maur overalt. De bet meg overalt på kroppen. Jeg ble helt lammet av skrekk og klarte ikke å røre meg. Det var bror min som fikk reddet meg ut av det.

- Skjedde det noe mer?
- Ja, under kampene om Narvik i 1940 så skulle jeg hoppe ned fra en liten knaus med en granatkaster på ryggen. Det var ganske høyt ned og jeg feilberegnet høyden. Dessuten så det ut som om jeg ville lande i dyp myk snø. Men det var bare litt løs snø på toppen og hard is under. Jeg landet helt feil og fikk en skade på venstre side av ryggen. To av ryggvirvlene ble klemt sammen. Jeg fikk store ryggsmerter i 19 år.

- Hva skjedde videre?
- Jo i 1959 var jeg FN-medarbeider i Iran. Vi kjørte i bil langs en rett strekning. Veien gikk rett frem, nesten en hel dag. Til slutt svingte veien mot venstre. Akkurat der i svingen hadde noen sølt med olje. Det hadde dessuten regnet så det var glatt i svingen. Bilen veltet over på siden og trillet voldsomt rundt, flere ganger. Jeg ble kastet hit og dit. Jeg fikk et hardt slag på høyre siden av ryggen. Da jeg våknet opp på sykehuset var to ryggvirvler presset sammen på høyre siden. Det ble en slags ballanse i ryggen. Smertene forsvant.

-Og resten av livet?
-De neste 50 årene gikk ganske greit!

Selveste skrekkeksemplet

Han er selveste skrekkeksemplet. På stå-på-vilje i ferien. Det gjelder nemlig å gi alt og ofre seg. For barna.

Sier du ordet ferie til en gjennomsnittlig nordmann kan han fort komme til å tenke en hel del på mulighetene for å reise så fort som mulig til Syden. En betydelig andel av de som reiser til det området av verden som kalles Syden, er i ettertid usikker på hvilket land de har vært i, viser undersøkelser. Det de derimot er veldig tydelig på er at det er viktig å få seg den plass i solen som de føler at de fortjener.

Nå skulle man kanskje tro at det var plasser nok til alle. Jeg mener solen varmer jo opp ganske store områder og Syden er dessuten rimelig svært. Men slik er det ikke. I Syden kan det faktisk bli svært trangt og direkte kamp om plassene. Særlig rundt barnebassenget for de aller minste.

Min kollega Arne, sist sett i petiten "Han fikk som fortjent, han fikk barn", har nettopp kommet tilbake fra en familieferie på Kypros. Her kan han rapportere om at Star Tour har tatt i bruk et regelverk som er så strengt at selv Stalin ville nikket anerkjennende.

Nå burde jo verden vært så rettferdig innrettet at alle fikk ligge nærmest barnebassenget etter tur. Man kunne jo ha en slags loddtrekning. Slik kunne man for eksempel få en dag hver. De andre dagene måtte man ligge borte på gressletta og heller pendle regelmessig frem og tilbake for å passe på at barna ikke drukner. De som ligger nærmest bassenget slipper å gå frem og tilbake. De kan ligge pal, og nyte for eksempel en jevn strøm av rosa paraplydrinker eller øl eller hva de måtte ønske å helle i seg for å føle at dette er en fin ferie.

Nå viser det seg at verden slett ikke er rettferdig innrettet. Overraskende nok. Det er ingen loddtrekning. Derfor får folk et veldig sterkt behov for å snike seg ned tidlig om morgenen for å reservere en fire, fem solsenger til sin familie ved å legge et håndkle på hver solseng. Det er her de strenge reglene fra Star Tour kommer inn. 

Det er ikke lov til å reservere solsenger ved hjelp av håndklær før klokken 9. Man må minst være et voksent familiemedlem som sitter på plassen og vedkommende kan på ingen måte forlate solsengene. Hvis ikke kan man se langt etter en god plass ved bassenget, og hente sine borttatte håndklær på scenen der kveldsunderholdningen foregår.

De som er gamle nok til å huske rustningskappløpet mellom USA og Sovjetunionen vet at hvis den ene part tyr til et knep må den andre finne på noe endra bedre. Så hvis Arne finner på at han skal stå opp klokka åtte så er det en annen far som finner ut at halv åtte er passe. Slik går det til at Jarle fra Kløfta er på plass klokken halv syv om morgenen. Jarle har fire små barn. Ingen har derfor større motivasjon enn ham. Jarle vinner kappløpet. Hver morgen. Arne døper mannen for bassengkongen.

Det er jo litt kjedelig å være bassengkongen. Men han får tiden til å gå ved å lese bøker. 

Av en eller annen rar grunn er det ingen mammaer som har fått lyst til å gni søvnen ut av øynene mellom klokken seks og syv om morgen for å kreke seg ned til bassenget, sitte der for seg selv og vente et par timer på at resten av familien skal dukke opp. Nå vet ikke jeg den eksakte årsaken til at damene tenker som de gjør. Hvorfor er ikke damene villige til å ofre seg? Jeg vet ikke. Men det kan jo tenkes at de er på ferie.

-Og nå kan du kaste ut ankeret!

Der det fins en fritidsbåt fins det gjerne også en stor og plasskrevende mann som styrer og bestemmer en hel del. Omkring ham står gjerne et utvalg veldig sporadisk, maritim kompetanse, spredt utover noen tilfeldige familiemedlemmer. Dette kan gå riktig ille for seg. Heng med!

Min interesse for rare fenomener i båt startet en gang jeg skulle stå bomvakt ved brua over til Kalvøya ved Sandvika. Jeg sto der i fire timer og hadde god utsikt over båter som ville kjøre opp Sandvikselva. Leia er merket med grønne og røde bøyer. Hvis man ikke vet hva disse merkene betyr er det bare å ta korteste vei, en slags innersving. Man vil da kjøre rett inn på en meget grunn sand- og mudderbanke og bli stående bom fast.

I løpet av de fire timene jeg står og kikker skjer dette tre ganger. Reaksjonene fra skipperne er forskjellige. En lager mye høy og stygg lyd. En annen skylder på kona. Den tredje later som han hadde tenkt seg akkurat dit og kommanderer ungene ut for å bade.

Alle tre båtførerne ringer ganske raskt til redningsselskapet som holder til i nærheten og derfor kan hale elendigheten av grunnen uten å ty til de spydigheter som noen og en hver kunne vært fristet til å ta i bruk.

har det seg for øvrig slik at jeg jobber i et kontorfellesskap der det fins en hel del interessant livserfaring. En av de første historiene jeg vil trekke frem har jeg fått av min venn Haakon. Han kan fortelle om en helt alminnelig situasjon som rammer noen hundretusener av nordmenn hvert år.

Brygga nærmer seg med faretruende fart. Far styrer. Mor står i fronten av båten med et tau i hånden og skal liksom hoppe i land og ta i mot flere tonn med båt. Dette skal skje i det såkalte avgjørende øyeblikk. Hva nå det måtte være for noe.

Under slike omstendigheter kan stemningen bli ganske spent. Far kan rett og slett virke masete og nervøs. Han roper HOPP, selv om det er titalls meter igjen til land. Slik gikk det til at en kone som var veldig lei av maset, faktisk hoppet og landet med et plask. Med tauet i nevene begynte hun så å svømme den siste biten inn mot land.

En annen historie er helt fersk og gikk for seg på Hvaler i sommer. Dette skal handle om en landsforeningsdirektør i NHO som helt sikkert har lyst til å være anonym, så la oss kalle ham Petter siden det er det han faktisk heter.

Petter driver og skal legge til ved en brygge på Hvaler. Han gir beskjed til en av sine sønner om å finne frem et anker og kaste det på sjøen. Sønnen finner da frem et anker og kaster det på sjøen.

- Og nå kan du stramme tauet, sier Petter.
- Hvilket tau, svarer sønnen.
 
Det hører med til denne historien at ankeret nå ligger på ca 15 meters dyp, er relativt kostbart, men har vist seg vanskelig å få opp igjen uten bruk av dykker.

Naken mann klipper gresset

Hvis man har brukt en formue på å skaffe seg et landsted ved sjøen, gjerne på Sørlandet, kan det være direkte irriterende at folk ankrer opp båten tett opp til en privat brygge. Å bekjempe uvesenet kan kreve sin mann.

Det er mangt og meget som en velstående nordmann kan ha å stri med i sommervarmen. Det kan være brennmaneter som må rakes vekk fra kritiske områder foran brygga før kone og barn skal hoppe uti. Det kan være dårlig vær og sure miner. Det kan være flått. Og det kan være sommergjester. Slike problemer strømmer til fra alle kanter av landet for å invadere privatlivets fred og ro. Hva gjør en gjennomsnittlig, velstående nordmann da?

Noe av det første en slik mann kommer på er å sette opp et høyt gjerde. Han vil da lett komme i konflikt med en masse regler og avisskriverier og få både kommune og den svært så alminnelige allmue på nakken. Dernest vil mannen kanskje prøve starte et slags vaktselskap, med bare en ansatt. Han vil her ofre av sin verdifulle fritid for å patruljere i strandsonen å kjefte på for eksempel usikker ungdom.

Nå har jeg tilfeldigvis personlige erfaringer med at det kan være nødvendig å drikke en hel flaske veldig søt hvitvin på noen svaberg ved Portør i 1980 i den tro at man dermed kunne bli mer sjarmerende, sånn midt i sommernatta, men det rakk man aldri å finne ut hva kunne ha ført til. For alt jeg vet, kunne man i dag har vært gift med en helt annen enn den man faktisk ble gift med. Isteden ble man direkte kjeppjagd av Portørs mest pågående, selvoppnevnte vaktmann. Nå har akkurat den erfaringen ikke så meget med historien å gjøre, men det kan likevel illustrere et problem. Vakthold er ressurskrevende. Det kan derfor være smart å prøve ut nye metoder.

Man vil derfor fortelle om en kar man vet om utenfor Kragerø. Denne mannen opplever ofte at det legger seg en rad av båter tett opp til hytta. Det dreier seg som regel om alminnelige familier, gjerne med barn, som legger seg til og tror at dette skal gå helt greit. Men det gjør ikke det. Slett ikke.

Disse uønskede gjestene ligger med god utsikt inn i mannens hage. I starten tenker de kanskje ikke så meget over hvilke konsekvenser akkurat denne utsikten kan få. Men ganske snart skal de komme til å oppdage at vår mann har gått til anskaffelse av en riktig stor og bråkete motorgressklipper. Den starter han opp. Hver morgen. Ca klokken syv. Mannen klipper gresset svært grundig. Han gjør det ganske langsomt. Frem og tilbake. Han klipper dessuten gresset kliss naken.

Sommergjestene finner seg da som regel og ganske raskt et helt annet sted å ankre opp. Utrolig nok.

Jeg trodde jeg var blitt blind

- Jeg hadde nettopp lest en artikkel om at ved store anstrengelser kan du risikere at det går en sikring inne i hjernene din slik at du blir du blind i løpet av et sekund, sier Johan. Han er direktør i en større norsk bedrift og jeg har all mulig grunn til å ta ham seriøst.

- Du skjønner jeg skulle på et viktig møte og hadde veldig dårlig tid, sier Johan.

- Ja, sier jeg.

- Men så skulle jeg bare en snartur på toalettet først.

-Ja, sier jeg.

- Fordi det hastet slik, så trykket jeg på alt det jeg hadde. Jeg trykket så jeg ble helt rød i hodet. Plutselig ble det stup mørkt inne i hodet mitt og jeg fikk helt panikk. Jeg trodde jeg var blitt blind.Der var en grusom følelse.

- Ja, sier jeg.

- Du vil ikke tro lettelsen da jeg fikk åpnet døra og oppdaget at det bare var lyset som hadde gått i bygningen.

Slik kan man altså komme til å oppleve å se en godt voksen, lett overvektig forretningsmann, gå ned i knestående og takke for livet som han har fått nærmest i gave, midt i arbeidstiden, på en onsdag

Man kan bli religiøs av mindre.

Dialektenes konge


                                                    Illustrasjon: Knut Høihjelle
Jeg har en hel verden inne i meg. Jeg kan være politi, brannmann, astronaut eller gud. Jeg kan dra til planeter ytterst i verdensrommet eller bake sølekaker på jorden. Jeg er fem år og bor i Nord Norge. Likevel snakker jeg østlandsdialekt når jeg leker.

Uavhengig av hva slags dialekt barn snakker til daglig så slår de konsekvent over til østlandsk under rollelek, viser forskning som jeg nylig har lest om i Morgenbladet. Like etter at barn har ploppet ut av mors mage så begynner de å lure på hva som gir status her i landet. Noe av det første de snapper opp er at østlandsk er kongen som ruver over alle andre dialekter. Forskning viser til og med at samiske barn bruker østnorsk tonefall når de leker med for eksempel Barbie-dukker.

Mens barn i distriktene automatisk har flerspråklig lek, får østlandske barn et snevrere språklig repertoar og en annen oppfatning om sitt eget talemåls plass - eller herredømme - i samfunnet. Det er derfor de kan møte en trønder eller en nordlending med spørsmålet: «Hvorfor snakker ikke du norsk?»

Norge er et land i verden hvor det er uhyre viktig at alt og alle er like og behandles rettferdig. Det er uhyre provoserende å oppdage forskjeller. Det er et slags overgrep. Når man så oppdager forskjeller, for eksempel at en dialekt har mer status enn en annen, så må man lete etter en forklaring, noe å skylde på. Det første man pleier å skylde på er Norsk Rikskringkasting (NRK).

Hvis Arbeiderpartiet gjør et bra valg eller nynorsken ikke er så populær lenger er det alltid NRK sin skyld. Språkpolitiet og andre voktere har mange konstabler i de tusen hjem. Det gjelder å passe på. I NRK trapper man nå opp bruken av andre dialekter enn østlandsk i programmer for barn og ungdom. Problemet er bare at østlandsk var konge også før radio og TV ble funnet opp. Barn over hele landet lekte på østlandsk også for hundre år siden.

For øvrig har jeg en hel del personlige erfaringer med dialekter. Jeg er 15 år og har nettopp flyttet til Østlandet. Jeg går i niende klasse på Bjørnegård skole i Bærum. Det er skoledans. Jeg går bort til den peneste jenta i klassen og spør om hun vil danse med meg.
Hun svarer da:
-Jeg skjønner ikke hva du sier.

Etter dette la jeg om dialekten til standard østlandsk. Jeg gjorde det ganske brått og har angret siden. Jeg fikk dessuten ikke mer drag på damene på østlandsk. Det er trolig NRK sin skyld.

Som Andreas Lunnan ville sagt:
- No må du itj fårrå nålles.
(Ikke rot deg bort i noe du vil angre på)

Svartedauen kommer



Først trodde jeg det var en talefeil. Et mem. Hva i huleste er det? Så oppdaget jeg at det for eksempel er sure kattepuser som brukes til alt mulig rart på webben og andre steder.


I 1976 fant evolusjonsbiologen Richard Dawkins på noe lurt. Han fant ut at ideer som sprer seg innenfor en kultur kan sammenlignes med gener. Et mem kan være et symbol, en handling, en måte å være på, en musikkstrofe, en mote og mye annet. Et mem sprer seg i milliarder av eksemplarer. Det er nesten som et virus eller en pest. Du slipper ikke unna. Før eller siden kommer det et mem og tar deg. I hundrevis av eksemplarer. Illsint. Ustoppelig.

Dette kan jo høres ut som en moderne variant av Svartedauen. Vi snakker altså om fenomener som rammer hardt, vondt og nådeløst. Noe av det verste jeg husker av den slags er Smurfene som var et slags musikalsk pipende hærverk i samarbeid med Geir Børresen.

Når jeg nevner Smurfene så er det fordi jeg en skjebnesvanger helg, i 1980, skulle kjøre på hyttetur fra Asker til Sveio utenfor Haugesund sammen med min venn Dag. Turen skulle foregå i en oransje Renault 5 som det var uendelig mange muligheter til å dø i. Dødsangsten kunne hatt sammenheng med at Dag alltid kjørte som et svin. Det kunne også hatt sammenheng med at en Renault 5 bestod av uhyre tynne metallplater som krøllet seg som potetgullskiver bare man kom i nærheten av autovernet i for eksempel Seljord. Men det kunne også ha sammenheng med at Dag insisterte på å spille Smurfe-kassetten. Kontinuerlig. Fra Asker til Haugesund.

Nå vet ikke jeg om smurfesangen har gravd seg inn i ditt hode noen gang og nektet å komme ut igjen. Når slikt skjer kan mye gå galt her i verden. Det fins selvsagt noen kjerringråd mot slike mem. Du kan for eksempel prøve å holde pusten i ett minutt, stå på hodet eller få noen til å hoppe plutselig frem bak et hjørne slik at du blir skikkelig skremt.

En annen mulighet er å betale Dag hundre kroner for at han skal slå av faenskapen for godt.

kom jeg jo som vanlig litt på avveie i denne historien. Beklager. Dette skulle jo handle om sure katter som dukker opp over alt. Særlig på Facebook. Her er det mye å velge i. 

Opprinnelsen er grumpy cat som egentlig heter Tardar Sauce. Dette er vesener som er født med et surt fjes og som kan gjenfinnes på alt fra t-skjorter og kaffekopper til svigermor. Sure katter er et ikon på nett. Det selges plakater, byster, nipple clamps (!), bøker og bumper stickers til bilen med kattens sure ansikt på. Mest brukes katten til å signalisere at noe er helt uaktuelt eller generell misnøye. Særlig unge kvinner er ivrige til å bruke sure kattefjes når de skal fortelle hva de føler til hverandre eller kanskje til kjæresten.

Det fins selvsagt også noen tusen kattefangere der ute som lager egne nettsider for dette og som kårer de hundre verste eller beste. Her vil man gå så langt som å anbefale å google fenomenet for slik å øke mulighetene for en god latter. Min favoritt er ansiktsuttrykket til senator John McCain like etter at han har skjønt at han må gi tapt mot Obama i kampen om å bli president i USA.

Naken mann i Madserud Allé

I Madserud Allé bør helt alminnelige mennesker være stille så de ikke forstyrrer milliardærene.

Det har seg slik at jeg hver dag sykler gjennom denne gaten som strekker seg fra Skøyen og opp til Frognerparken. Reisen starter nederst i bakken. Her ligger en slags Ali Babas hule som selger tepper fra Persia og som lar garn i mytiske farger blafre i vinden ute i hagen. Dette setter en eksotisk stemning og skaper forventninger om at nå er man på vei inn i noe helt spesielt.

Langs veien oppover løper hvite stakitter maraton.  På hagegjerdene er det obligatorisk med skilt som sier "Vokt dem for hunden".  Mange har også hund. Enkelte har dessuten rigget til utstyr som kunne gjort en hvilken som helst fjernsynsstasjon misunnelig.  Madserud Allé er forøvrig under kontinuerlig oppussing. Særlig ambassadene er nøye med å sysselsette fagarbeidere som bedriver møysommelig hagearbeid eller renovering av husene.

Midtveis i bakken treffer jeg ofte en langt fremskreden Øystein Stray Spetalen. Han går alltid med tynne ben og stemme og har en kopp kaffe på strak arm, mens han snakker intenst inn i sin  mobiltelefon og sier slike sting som at "jeg vil ha alle karamellene ellers vil jeg ikke være med".

Første gang jeg hørte om Madserud Allé var for øvrig gjennom lokalavisen der en indignert herre hadde rykket inn annonsen: "Kan den som har bumpet inn i min parkerte, champagnefarvede Mercedes ta kontakt. Du er iakttatt".

Litt senere i livet fikk jeg barn, som så mye på "Huset med det rare i" på NRK TV, med Minken Fosheim, Øyvin Berven og Marianne Furevold som programledere. Huset er Madserud hovedgård med omkringliggende 12 mål park som ligger med opphøyet verdighet  og skuer ut over de lavere lag av Norge.

Rett nedenfor fikk jeg nylig min til nå sterkeste opplevelse i Madserud Allé. Klokken er litt over åtte om morgenen. Det er bare noen få plussgrader. Likevel står det en nærmest naken mann med kulemage og opphisset stemning. Han står midt i veibanen. Mannen har trolig løpt rett ut av dusjen. Det er så kort tid siden han løp ut av dusjen at shamposkummet fortsatt sitter i håret som en slags kremtopp helt øverst på hodet.

må jeg her bryte inn og korrigere meg selv. Mannen er jo ikke helt naken. Han har et veldig lite, mørkeblått håndkle rundt livet. Det er det som er det korrekte. Ingen grunn til å overdrive. Rett skal være rett. Men for øvrig er mannen naken. Dette skjer dessuten i den kaldeste våren som tenkes kan.

Mannen står som sagt midt i Madserud allé og vifter med armene, i det jeg kommer syklende forbi.  Han snakker med en dame. Jeg hører bare ordene; "Også tar du med deg bilen til et verksted også ordner de dette".

Jeg aner ikke hva som har skjedd. Jeg tør heller ikke å ta frem mobilen for å filme opptrinnet. Der har du meg. Helt ubrukelig når det virkelig gjelder.

Duck Face

Tirsdag, denne uken, tok alle 16 åringer på seg en så liten olashorts som mulig og løp ut i bygatene for å sprade rundt og være så identiske som det bare lot seg gjøre.

kan det tenkes at forklaringen på dette fenomenet er at nordmenn generelt har uhyre dårlig erfaringer med været. Det har jo hendt at landet bare får en uke med sommer. For et par år siden var den ene uken lagt til påsken. Sånt kan skje i Norge. Det er derfor all mulig grunn til å ta en sommerdag i bruk med en gang man ser den.

Dette sier jeg til min datter Frida, mens vi spiser frokost. Frida er 14 år og har spisskompetanse på ganske mye som jeg ikke skjønner en dritt av.

- Alle har vel lyst til å være spesielle og skille seg ut og bli sett og få masse oppmerksomhet, sier jeg.

- Ja, da, sier Frida.

- Når alle har helt like merkeklær så forsvinner du i mengden. Da er det ingen som ser deg, sier jeg.

- Alt kan være helt likt, men ikke genseren eller toppen. Det er helt krise hvis noen kommer i samme topp som deg, sier Frida.

Jeg nevner denne samtalen som en innledning til å forstå sterke og veldig grunnleggende behov som befinner seg over hele verden. Et eksempel er behovet for å gi inntrykk av at man har tydeligere kinnben og større lepper enn man faktisk har. Dette er særlig viktig når man skal ta bilde av seg selv på Facebook eller Myspace. For å få den riktige effekten er det er svært viktig å holde kamera på strak arm og ta bilde litt ovenfra og ned. Deretter skal man trykke leppene sammen, gjerne med en litt flat brett på midten og slik prøve å se ut som en søt and. Man skal gjerne også ha store, oppsperrede øyne som gir en følelse av at bilde kom litt brått på, også kan man også gjøre V-tegnet med fingrene.

Blant milliarder av ungjenter som sverger til denne trenden er blogger Sophie Elise (18) min favoritt. Nå har jeg nettopp sett et opptak av henne som TV2 har liggende på nettet. Sophie Elise forteller at det er ca. 30 personer i timen som ber om autografen når hun er på besøk i Oslos gater. Men så er da  også Sophie Elise en av de aller flinkeste i Norge til å lage trutemunn, eller Duck Face som det heter på fagspråket.

Jeg har selvsagte forsøkt og forske seriøst på dette fenomenet og funnet ut at Duck Face hadde en eksplosiv utvikling på nettet frem til et klimaks i 2012, men at det nå er inne i en dalende tendens. Hvis man søker på bilder av Duck Face er det helt utrolig mye rart å finne på nettet. For å si det mildt. Blant de mest seriøse utøverne er Marilyn Monroe (fra Haugesund), Paris Hilton (vandrepokal for rikfolk) og Magica Von Tryll (heks). Blant de ikke fullt så vellykkede er George Walker Bush d.y. (tidligere president).

Gleder og sorger vandrer i hope. Uten mørke gir det ingen mening å se lyset. Sånn er det også med Duck Face. For trur du ikke at det er mange geriljakriger der ute som kaller seg "duckhunters" og som gjør det de kan for gjøre livet surt for hardt forsøkende jenter som strekkers seg til det ytterste for å forme leppene på den helt riktige måten og strammer huden over kinnbena sine og skyve frem den ene kroppsdelen etter den andre. Som jeg pleier å si: Livet er forsøket verdt. Men lett er det ikke.

Når kvinner rosemaler kjønnet sitt

Du må gnikke og gnu, sa hun. Gnikke kan jeg være med på, men gnu. Hva er det? Et stort brunt dyr i Afrika.

Det kan tenkes at gnuer er veldig renslige. Men jeg tviler. De jeg har sett på TV har stort sett flyktet fra løver eller blitt spist av en krokodille som ligger i utrolig skittent vann og venter på det rette øyeblikket. Det er det som gjelder her i livet. Det rette øyeblikket.  Men av erfaring vet man at timing er vanskelig. Det er ikke lett å være presis. Jeg er jo ikke så nøye på det. Tvert i mot. Jeg kan for eksempel finne på å glimre med mitt fravær. Det kan jeg være veldig flink til. Se hvordan han glimrer med sitt fravær, kan folk si. Utrolig bra. Han glimrer. Han er kjempegod til å glimre. Alt som her glimrer er dessuten ikke gull, det er også Baard. Har du sett ham? Han er glimrende.

Det er mye rart. Særlig i skogen som du ikke ser for bare trær. Det er svin i skogen og ugler i mosen. Svina er der for å slippe skatt. Den er grei. Men uglene. Hva gjør de? I mosen.  Sitter de og planlegger oljeboring i Lofoten?  Eller leter de etter smuler fra de rikes bord? Kanskje de rike har vært på piknik i skogen og etterlatt seg smuler? Sånt kan jo skje. Hvis verden står til påske. Dette lurer man på. Om verden står? Også etter påske.  Man er jo opptatt av prognoser. Man vil gjerne vite hvordan det kan komme til å gå. Men litt overraskende så ble det ikke dommedag i år heller. Det vet vi nå som påsken er over. Det gikk jo ikke så galt. Tvert i mot. Det ble den beste påsken på hundre år. Utrolig bra vær. Så der fikk de den. Dommedagsprofetene. Så nå får de sikkert et skjegg i postkassen.

Hvor skjegget kommer fra er mer usikkert. Kan det være sendt av Per Asplin? I posten. Det er likevel ikke sikkert at de skjønner meldingen. Hvis de er ute og henter posten, men finner et skjegg isteden. Det kan bli dårlig stemning av slikt. Det er her hosene kommer inn. De skal gjerne være grønne. Hvorfor man ikke kan gjøre sine hoser blå, til høstens valg for eksempel, er det ingen som snakker om. Rolf Wesenlund hadde alltid røde hoser når han skulle på scenen. For hell og lykke.  Jeg likte ham best som Bør Børson Jr. Han var ute i skogen, han også, og lette etter ei feit lommebok som en tynn kar hadde funnet og stjålet. -Ha dæ vækk ditt spøkels, sa fattigkaren da han ble avslørt.

Her er det som vanlig lett å komme på avveie i historien, men man kan bare ikke nevne Bør Børson Jr. uten å minnes hans beste replikk: "Sa du en million. Æ må tenk. Nå har æ tenkt. Æ akseptere!!".

Bedre kan det ikke sies. Men nå, tilbake til saken. Det er som sagt mye skog i Norge. Derfor pleier man å si at den vet best hvor haren hopper som har den på. Eventuelt er det slik at som du roper i skogen får du kongler i din munn.

Darwin P. Erlandsen pleide forøvrig å si at man ikke skal kaste perler for svin. Svinet kan finne på å skli i perlene og brekke beina. Folk sier dessuten alltid "Ditt svin!". Det er ingen som snakker om "Mitt svin". Det er jo litt rart at det alltid er noen andre som eier svina. Særlig hvis de som sagt er på skogen. Alderssammensetningen er også litt forvirrende. Det er nesten bare snakk om gamle griser. Du hører aldri om unge.

Dette kan ha en sammenheng med at Ola Nordmann kan være ganske furet og værbitt som han stiger fram. Det er jo lett å bli skuffet her i livet. Man ønsker seg vel mest fryd, men ikke så meget gammen. Og det er ikke helt uvanlig at vi kommer med både brask og bram. Nå vet ikke jeg hvordan du pleier å se ut når du kommer med for eksempel brask. Eller bram for den saks skyld.  Men jeg frykter det verste. Jeg gjør ofte det.

Jeg fisker dessuten av og til laks i Gaula sammen med en kar som heter H. Mæle. Jeg har aldri mistet ham. Men hvis jeg gjorde det ville jeg selvsagt holdt munn. For noen ganger er taushet gull. Andre ganger er det viktig å stå opp tidlig. Da kan man få gull i munn. Og det uten å gå til tannlegen og få satt inn ei ny krone. For å lykkes må man dessuten vite at djevelen er barbeint. Det som gjelder er å slå til før han har fått på seg skoa.

Jeg har en annen erfaring også. Jeg har for eksempel jobbet som lærervikar ved Torstad ungdomsskole i Asker. Der var det en elev som skrev i en stil at han i og for seg ikke hadde noe i mot likestilling, men at han var lei av at så mange kvinner alltid ønsket å rosemale kjønnet sitt.

Sånn er det bare. Eller som Darwin P. Erlandsen ville sagt det:  "Jeg sier ikke mer".

Mye promp og lite prakt

Det kan bli vel mye promp og lite prakt i den alminnelighet som kalles Norge.

Den som har levd sitt yrkesliv uten omtanke for bekledningen kan lett komme til å være fortapt. Rent karrieremessig. Å kle seg for makt er ikke for amatører. Dette skjønner jeg etter å ha lest "Hva har DU på deg på jobben? ? XX åpner klesskapet?, som er noe langt fremskredne næringslivskvinner blogger muntert om.  Les mer om dette her.

Nå må jeg innrømme at jeg har vokst opp i en kultur befolket av journalister. Jeg har jobbet mye i lokalaviser. En vanlig dag på jobben ville man dra ut å intervjue for eksempel noen barn som hadde funnet årets første hvitveis for så å ta bilder med en svart hvit film (KODAK TRI-X Pan) som man måtte fremkalle helt selv og dyppe opp og ned i en rekke tanker. Deretter skulle man fremkalle og fiksere og skylle bildene og det ble en masse søl og skvett som man i en hektisk tid måtte tørke av på buksene.

Vi snakker her om en rekke sterke kjemikalier som effektivt laget en serie brune og gule flekker, og noen ganger fikk stoffet til å revne slik at buksene fikk mange små og store hull. Disse buksene gikk vi med i årevis.  Senere ble slike bukser veldig moderne, men da hadde vi sluttet i pressen.

Man kan likevel, med en ikke ubetydelig nostalgisk varme, tenke tilbake på de godt proporsjonerte herrer fra pressen som gjerne satt med telefonrøret klemt mellom dobbelthakene eller andre kroppsdeler, mens de fyrte opp en røyk med den ene hånden og tok notater med den andre, samt sølte kaffe og andre ting på seg selv, og på den måten tok vare på mye av sin livshistorie.

En av de rotekoppene som jeg ble mest begeistret for var Knut R. Hoff. Han arbeidet i Nordlandsposten i en menneskealder og arrangerte blant annet NM i badekarpadling på Bodø havn. Knut fant på slike ting hele tiden. Første gang jeg traff mannen var like før han skulle dra på sommerferie. Han hadde derfor sin årlige opprydning på kontorpulten. Knut gravde seg gjennom lag på lag med papirer og da han til slutt kom ned til bordplaten så fant han en hel side med vakuumpakket røkelaks. Fisken var trolig en gave som noen hadde noen vært innom med i jula året før, også hadde det sikkert gått et ras av dokumenter eller noe, slik at laksen ble begravd, og altså ikke funnet før langt ut i juni.

kom jeg kanskje litt på avveie i denne historien og må derfor få lov til å rette all oppmerksomhet mot mine tøfler.  Jeg har i mange år hatt samme typer tøfler som Solan Gundersen, du vet han med filttøfler og lav moral i Flåklypa. Da det gikk hull på helene og tøflene sto i fare for å bli drept av en nådeløs kone, måtte jeg få tøflene flyttet raskt til et sikkert sted. Jeg evakuerte tøflene til jobben og der levde de videre i mange år.

Min kone, som mener at man må ta seg selv mye mer høytidelig når man jobber i NHO, prøvde først og skremme meg til å kaste tøflene, men det hjalp jo selvfølgelig ikke. Det skulle tatt seg ut, at man ga etter for smålig press. Jeg kan være veldig prinsipiell når det virkelig gjelder. Det jeg dog ikke hadde regnet med var at kona skulle gjøre seg til hemmelig venn med en av mine mest illojale kolleger. Denne leiemorderen listet seg inn på mitt kontor, stjal tøflene og kastet dem.

Mot slike kolleger burde det finnes antiidiotika. På blå resept.

Skadedyrene kommer

 Min venn Tore ligger på post i stua og prøver å fange et lite dyr. Han har lommelykt og andre redskaper. Jakten strekker seg inn i natten. Spenningen stiger. Tore får bare en sjanse.  Nå kommer dyret.

Før vi tar fatt på denne historien må jeg være ærlig og si at jeg med såkalte blandede følelser har fulgt med på serien "Skaperverket" på NRK.  Sjelden har jeg sett en mer begeistret programleder enn den lett maniske Ludvig Løkholm Lewin som kaster seg over den ene muligheten etter den andre til å bli alvorlig skadet av farlige dyr. I går kveld kunne vi se hvordan han prøver å tiltrekke seg flest mulig veps og lar dem kravle over seg selv og en likblek og angstfylt medhjelper. Deretter får vi oppleve en moskus på Dovre som full av brunst står i livsfarlig nærhet og kommer løpende slik at Ludvig Løkholm Lewin skjelver av opphisselse. Det sterkeste er dog når han legger seg i NRKs garasje og heller et glass med blodtørstige veggdyr ut over sin egen nakne brystkasse.

Slik blir Ludvig Løkholm Lewin  en buffet eller julebord for kravlende veggdyr. Mens de er i full gang med å spise seg inn i huden er han en form for sportskommentator og kommenterer innsatsen. Samtidig får vi vite at veggdyrene er i eksplosiv utvikling i USA og Australia og at det samme er i ferd med å skje i Norge, fordi motgiften ikke lengere er effektiv.

Dette er noe av det første vi kommer i snakk om på kontoret i dag tidlig. Min venn Rune kan da fortelle om en bekjent i Nittedal som har fått veggdyr i huset sitt. Hele familien har hver morgen felles inspeksjon og peller vekk det ene ekle dyret etter det andre fra seg selv og ungene.  De skal nå gjennom en total og kostbar desinfisering av huset, men er usikker på om det vil nytte.

-Dette var fæle greier sier, jeg og kommer straks på mine egne erfaringer med skadedyr.  Det mest alvorlige jeg har opplevd der vi bor på Høvik er en og annen rotte. Jeg la ut rottegift i en skål i komposten i hagen, men det ville ikke rottene spise av. Det var da jeg kom til å tenke på at disse rotte er fra Bærum, og er sikkert fine på det, så jeg bestemte meg for å smøre smørbrød, eller snitter om du vil.  Først et lag med smør på skiva.  Så smører jeg på rottegift som pålegg.  Disse gikk ned på høykant. Rottene elsket smørbrødene. (Til eventuelle bekymrede naboer:  Serveringen skjer inne i komposten, som er lukket på alle måter. Ingen katter og hunder kan bli forgiftet).

Nå kommer min venn Rune på at han er borettslagsleder i Holmestrand og forteller om en nabo som fortvilet ringte gang etter gang fordi det var så mange biller som kom krypende ut av sprekker i leiligheten som ligger i tredje etasje. Han gikk tilslutt løs på problemet med brekkjern, åpnet veggen og fant en stor ansamling hundemat som en rotte hadde deponert i et hulrom i veggen. Her hadde billene fest.

Mens Rune og jeg har grøsset oss gjennom detaljene i disse historiene kommer kollega Tore til å tenke på den gangen familiens elskede marsvin fant det for godt å rømme. Alt hva familien lokket og lurte så var det helt umulig å fange dyret inn igjen.  Marsvin er en gnager som i Sør Amerika servers som middagsmat, men som i Norge ofte brukes som kjæledyr. Jeg har konsultert leksikon og funnet ut at marsvin tidlig ble tatt brukt som en kilde til ferskt kjøtt ombord i skip som krysset Atlanterhavet.  Siden de dermed reiste over havet til Europa ble de døpt Meerschweinchen på tysk, som betyr "små hav-griser".

Tores sønn konstruerte en rekke feller for marsvinet. Alle som har lest Donald eller Hakkespettboken vet at små dyr bør man kunne klare å fange ved å lage en slags trapp og broer av plankebiter som leder til en bøtte med noen godsaker på slik at dyret tipper over og faller ned i bøtta.  Men hva gjør man hvis slike feller ikke fungerer?  Jeg, mener en ansvarlig familiefar med respekt for seg selv, må ut i krigen.  Han må lage en jaktpost i stua.

Tore tok med seg lommelykt og et pledd og la seg musestille på stuegulvet.  Tidligere netter, når huset var falt til ro, hadde han hørt hvordan marsvinet kom frem fra sitt hemmelige gjemmested for å kraslet over parketten. Tore lå helt stille og ventet. Den første natten var uten vellykket fangst.

Men den andre natten fikk mannen til et vellykket kast. Pleddet landet over marsvinet og dyret fikk flytte tilbake til buret sitt.  Som jeg pleier å si: Det er ingen grenser for hva en moderne mann kan klare å få til i våre dager.

 

 

 

 

 

Skjønnheten og dyrene

Lyset faller inn fra siden og treffer hennes ansikt slik at det kommer dels  i skyggen og dels i så skarp positur at man ikke kan la være å stirre på denne skjønnheten som sitter som om ingenting har hendt i avgangshallen på Gardermoen.

Hun tvinner en hårlokk rundt den ene fingeren, nipper langsomt kaffelatte fra et pappkrus og bytter låt på ipaden i de mest selvfølgelige bevegelser fordi hun vet seg betraktet av nærmere 20 mannfolk som sitter eller står en hel time og venter på et forsinket fly til Bergen. Herrene er selvsagt ikke altfor åpenlyst sultne i blikket, men det er ikke til å unngå at de fleste liksom ranker seg, og strekker muskler og fører seg mye bedre enn de ellers ville ha gjort.

Det er heller ikke til å unngå at to av karene som står nærmest blir forsøksvis mye bedre i det meste, og er svært tydelige i en samtale som på alle måter fremhever deres fysiske og økonomiske fortreffelighet.

Det har seg slik at en rekke voksne nordmenn under visse omstendigheter kan finne på å pynte seg med penger. De kan også veldig raskt komme til å fremheve at Birkebeinerløpet (Norge) nok egner seg best for de mer alminnelige deler av vårt økosystem, og at egentlige er det ikke så imponerende å gå ni mil i Vasaløpet (Sverige), for det er jo ganske flatt terreng og mest staking, da, men i fjor så gikk den ene av herrene Marcialonga  (Italia), og det var syv harde mil og mye knuffing. Survival of the fittest, som det heter, og en mann er ikke en mann før han har krysset et kontinent, eller i det minste gått over Grønland på ski.

De som for øvrig trodde at Nansen gikk over Grønland for sportens skyld, har ikke sett nakenbildene han tok av seg selv og sendte elskerinnen og som en rekke aviser for en tid tilbake fant all grunn til å trykke med voldsom begeistring.

En typisk nordmann er som man forstår en ensom svart prikk midt på den enorme hvite flate, der han setter et spor under stjernene som aldri har vært der før og som snart vil viskes ut i den nådeløse vinden.  Men en typisk nordmann gjør ikke dette uten baktanker. Han gjør ikke det.

kom jeg akkurat til å tenke på Ole Paus som engang sto veldig ung utenfor kinoen i Elverum og så på filmplakaten til "Tatt av vinden" mens han han forstilte seg at Clark Gable skreller Vivien Leigh som en banan. Han sa det akkurat slik, og bare tanken var såpass sterk kost at man kunne bli skjelvende av mindre.

Etter at jeg så hadde vært i Bergen og arbeidet noen timer var det tid for å fly tilbake til Gardermoen. Denne gangen var det ingen forsinkelser så opplevelsene på Flesland ble begrenset. Herfra har jeg rett og slett ingen ting å rapportere. Men så skjedde det at jeg fikk sete 13 D. Jeg liker å sitte på D, fordi det er plassert inn mot midtgangen og da kan jeg strekke ut i alle fall det ene benet.  På innsiden av meg var det to plasser. På den ene setter det seg en passe pen dame (PPD), og ved siden av kommer det en kar som jeg raskt skjønner er en kollega av henne, en som hun nettopp har blitt kjent med. Dette er mennesker jeg aldri har sett før og i starten av samtalen følger jeg ikke noe særlig med, men så plutselig hører jeg mannen, si i en innskutt bisetning: ?Birken?. Og litt senere sier han nesten helt tilfeldig, ?Marcialonga?.

Og sånn går nå dagan i Norge.

Et gigantisk sjekketriks?

Siden jeg nylig fylte 50 har jeg ingen problemer med å forstå at mange mennesker får panikk og frykter jordens undergang i forbindelse med runde år.

I det klokken passerte midnatt i år 2000 skulle for eksempel dataproblemer føre til at fly styrtet, eller folk ville bli innesperret i heiser. Verden var så farlig at man burde hamstre hermetikk og vann og sitte tett og godt sammen i en kjeller på nyttårsaften. Når jeg tenker etter så kan det hele ha vært et veldig godt organisert sjekketriks.

- Du vet, de derre stripene som danner seg bak flyene?

- Ja.

- Det er myndighetene som slipper ut en gass som forgifter og påvirker våre sinn, slik at vi tror på alt det de sier.

- Ja, også har myndighetene laget en slags Noas Ark på Svalbard. Det er et atombombesikkert lager av all verdens frøsorter inne i fjellet. Hvorfor tror du at de har gjort det?

- Jeg vet ikke helt.

- Det er klart de har lagret prøver av alle kjente frø på jorden fordi de vet noe som ikke vi vet. Noe som de holder skjult for oss.

- Og det er?

- Jordens undergang. Det skjer om noen dager, den 21. desember klokka 11.11, for å være helt presis.

- Selvsagt. Det vet jeg vel. Jeg har sett filmen ?2012?. Særlig bra er John Cusack, som i siste liten får med seg hele familien i et lite fly, og tar av i samme øyeblikk som hele California revner og de må dra til Himalaya der myndighetene i hemmelighet har bygget gigantiske båter som venter på en over 8000 meter høy tsunamibølge. Etter det har jeg prøvd å skaffe meg denne derre mayakalenderen. Bare sånn for å følge litt med på ting.

- Det er jo ikke det som kommer til å skje. Det som er tilfelle er at romvesener med en høyere intelligens eller mennesker fra fremtiden har laget en datasimulering slik at den virkeligheten vi alle lever i egentlig bare er en illusjon laget av en maskin.

- Du mener som i filmen Matrix, der Carrie-Anne Moss tar seg ganske bra ut i veldig trange antrekk i svart lær når hun redder menneskeheten sammen med Keanu Reeves. Det hadde vært noe.

- Nei, ikke slik. Det som skjer er at det er kommet et virus i dataprogrammet slik at det bryter sammen den 21. desember. Det vil da åpne seg en portal på en fjelltopp i Sedona i USA. Det eneste som da kan redde oss er at noen går gjennom portalen og inn i dataprogrammet, finner kildekoden og ødelegger den.

- Ikke verre. Men da er jo alt i orden. Dette har jeg sett mange ganger. Hvis for eksempel alle planetene i solsystemet stiller seg på rekke, eller de magnetiske polene flytter litt på seg, eller planeten Nibiru, tar sikte på jorda og vil kolliderer med oss, så er det bare en ting å gjøre?

- Og det er?

- Sende Bruce Willis. Han ordner alt sånt. Jeg så en gang hvordan Bruce Willis tok med seg en gjeng oljearbeidere som fløy opp til en meteor, landet på den, boret et hull i den og sprengte vekk alle problemer. Etterpå gikk de på byen og fikk draget på damene.

- Du mener at det er det, dette dreier seg om?

- Vel, jeg satt en gang i bilen en sen kveld og lyttet tilfeldig på en nærradio. Dette var i midten av 1980-åra og pastor Hans Bratterud drev OFK-radio i Oslo. Han var skikkelig god på å mane frem at enden var nær og at man burde selge hytta og gi pengene til OFK og forøvrig bli frelst i en fei. Det var som alltid, direkte sending. Folk kunne ringe inn å fortelle om sine synder. Mens jeg satt der i bilen og lyttet, så ringte det inn en drømmekandidat.

Denne karen hadde syndet på både den ene og den andre måten. Det var ikke måte på. Men nå angrer han. Mannen spør og graver om mulighetene for å bli frelst. Vi får i det vide og det brede en ganske grundig gjennomgang av hvor fint livet nå skal bli. Frelsen er nær. Du kan høre hvor ivrig og glad Bratterud er. Mot slutten av samtalen blir man enig om at innringeren skal komme ned til OFK på møte på onsdag ettermiddag og bli en del av menigheten. Det ser vi frem til, Halleluja.

Men så sier mannen:

- Du, Bratterud, bare en ting til som jeg lurte på?

- Ja?

- Er det noe puling med i dette opplegget her a?

Pang. Røret klaskes på. Og nå, litt musikk.

- Også kaster du bare fly-døren ut av hullet

Flysetene er små. Karene er store. Svetten renner. Flyvertinnen ser på oss og finner ut hvem som er tykke og hvem som er tynne. Hun flytter oss rundt slik at vektbalansen i den lille Widerøe-maskinen blir slik at vi ikke umiddelbart styrter. Jeg havner ved siden av nødutgangen. Flyvertinnen bøyer seg over meg og forklarer mine oppgaver på turen.

- Først drar du i den hendelen der og så i den andre, og vrir mot høyre.  Også kaster du bare hele døren ut av hullet, sier flyvertinnen til meg.

- Kan du si i fra når jeg skal kaste ut døren, spør jeg.

- Det skal jeg gjøre, sier hun.

Det er grytidlig onsdag morgen, denne uken. Jeg har tatt med meg flyskrekken min og kjørt gjennom grauttykk tåke, på underkjølte veier til Gardermoen for å frykte det verste. Vel inne i avgangshallen er det slik at hvis du skal til de som virkelig betyr noe i verden, New York eller London eller Tokyo eller noe, så tar du til høyre etter sikkerhetskontrollen. Hvis du derimot skal til steder av et annet kaliber så dreier du til venstre.

Du skal da gå nedover en veldig lang gang med som regel fallende interesse. Helt i enden av bygningen stikker det ut en liten pir og der står en gjeng med forfrosne, små propellfly som skal til Førde, Florø, Sogndal eller andre eksotiske steder som, gjerne i glatta på vinteren velger å holde til mellom lumske kastevinder og stupbratte fjell på Vestlandet.

Jeg henger et sted i luften mellom flyskrekk og trygg landing. Vi er halvveis til Florø. Det spraker i høyttaleren:

-Vinden blåser nå i hundre kilometer i timen der ute så vi blir forsinket, sier kapteinen. Men hvis vi fløy litt høyere opp ville vinden vært tre hundre kilometer i timen, sier han.

- Det er alltid noen som har det verre, tenker jeg.  Det er det som gjelder når du har det litt vondt inne i deg.  Tenk på noen som har det verre.  Jeg tenker på Mitt Romney. For i bilen på vei til flyplassen så hørte jeg på radioen at han hadde skrevet en tale på 1.118 ord. Mitt Romney sa det akkurat slik, talen er på 1.118 ord.

Presisjon er viktig, tenker jeg. Om saken gjelder frykt eller kjærlighet eller håpet om å bli verdens mektigste mann. Ting kan jo lett briste. Livet er skjørt, tenker jeg og ser ut gjennom flyvinduet på hjulene som kommer ut ved siden av hodet mitt slik at det begynner å buldre og riste og dure i hele flykroppen og jeg kjenner at svetten i min sidemanns kropp er i ferd med å blande seg med min der vi sitter skulder mot skulder i landingsøyeblikket.

Noen timer senere har jeg jobbet ferdig og skal fly hjem igjen. Flyplassen i Florø er en ansamling bokser med øl som sjømenn og folk fra Nordsjøen sitter og hygger seg med før flyet skal gå. Dette dreier seg om meget røslige mannfolk som gjerne er like høye som de er brede. Hvis disse karene hadde levd i Danmark ville de trolig vært regnet som fjell. 

Om bord i flyet er stemningen god på mange språk. Karene har åpenbart arbeidet og levd og delt sorger og gleder i lang tid. Men nå er jobben gjort og de skal hver til sitt.

Avskjed mellom menn er en egen sjanger. Når noe av det mest maskuline som fins skal gi en klem, og si at det har jo vært en fin tid, så er det nesten helt umulig å få det til, i alle fall like etter at flyet har landet på Gardermoen. Man står da i en eviglang korridor på vei til bagasjen og har bare noen sekunder til rådighet.

Dette er to store, tykke menn som nøler. De er i ferd med å gi hverandre en klem, ombestemmer seg, trekker seg tilbake, men så er det som om de tenker, faen heller.  Det strømmer på med folk. Her er mange fly som tømmer seg. Midt i det hele står en omfavnelse, en slags rund ball, nærmest som et menneskelig punktum. Som jeg pleier å si; livet er vakkert, bare du ser godt nok etter.

#flyskrekk

Upstairs Downstairs

Mange av mine, til dels urimelig hardtslående kritikere, vil nok hevde at jeg aldri ville ha funnet på å lese Ernest Hemingways ?Den gamle mannen og havet? dersom ikke romanen handlet om en veldig stor fisk.

Dette skal, som man vil forstå, dreie seg om menneskets ensomme kamp mot naturens umåtelige krefter. Vi skal møte den dypeste lidenskap og den høyeste fryd. Det skal handle om liv og død. Vi skal til Lyngør sist helg.

Det har seg slik at jeg en gang i året blir invitert på guttetur for å fiske etter hummer ved det lille øysamfunnet Lyngør på Sørlandet. Dette er en slags aller beste vestkant når det kommer til ferie og sommerdrømmer for særlig bedrestilte fra Asker og Bærum og andre som smiler mye med hvite tenner. I min bevissthet kan det være regn over alt, men på Lyngør skinner solen. Alltid!

Nå kommer man ganske raskt til å oppdage at jeg er en banal fyr som sitter nervøst, med beskjeden inntekt og svette hender, mens jeg er redd for å sette fettflekker i baksetet av Porchen. Det er bilen som vi kjører inn i helgen med. Jeg sitter nærmest på barnesetet i baksetet. Eieren er finansmegler. En meget vellykket sådan. Han jobber, mens vi kjører. Han snakker med London og New York. Verden lytter. Mannen snakker. Han er dessuten veldig hyggelig og utrolig spandabel.

Jeg er selvsagt takknemlig. Jeg er det, men det er faktisk litt krevende å komme fra et sted langt nede i næringskjeden for å boltre seg i champagne som jeg tidligere bare har sett på film. Det kan for eksempel være James Bond som åpner opp flasken og Ursula Andress med elegante bevegelser.

Selv har jeg tatt med fiskestang. Utrolig nok. Jeg står på brygga og kaster. Jeg får ikke noe særlig fisk. De andre skåler og har det fint. Jeg mener at det er fint at vi alle har det fint. Min kone syns det er flaut at jeg fisker hele tiden. Hun har bedt meg dempe denne aktiviteten noe, og kanskje oppføre meg litt voksent, siden jeg jo tross alt har rundet 50 år. Det er viktig å ikke skjemme seg ut, mener min kone.

Lørdag kveld er vi på jazzkonsert på Pers Brygge på Lyngør. Det er en stor opplevelse. Når konserten er over kjører vi båten gjennom mørket inn til fastlandet. På Gjeving-brygge er det tid for et slags nachspiel. Her jobber en kar med imponerende hestehale og tjukkas-tv stående fast på TV3. Han har sovnet i sofaen midtveis i filmen Rocky 1. I det vi kommer inn i baren, spretter hippien opp fra sin dype søvn i sofaen og begynner straks å servere en masse øl. Når klokken runder midnatt kommer det en del mennesker sigende, og stedet går fra folketomt til ganske fullt.

En storvokst og kraftig kar, med tykk genser og mye skjegg, glir inn på barkrakken ved siden av meg. Han ligner litt på Ernest Hemingway. ? Har du lest  ?Den gamle mannen og havet?, spør jeg. Mannen er alene og litt trist. Han ser dypt ned i halvliteren sin og er helt stum. Her må det skytes inn at dette slett ikke er en uvanlig aktivitet på en lørdagskveld i Norge.

Det viser seg at mannen er tysk og siden jeg er en nordmann som har drukket en hel del prøver jeg meg på å snakke utenlandsk, men han slår da over på en blanding av sørlandsk og noen gloser som kommer fra Hamburg. Jeg får vite at mannen flyttet hit i en ren og ubesudlet forelskelse over norske fiskeriressurser og at han drømte om å fange en gigantisk torsk utenfor Lyngør. Det er over ti år siden nå, og tyskeren har ennå ikke fått det store nappet som hele hans liv venter på.

- Håper du fortsatt, spør jeg, men får bare noen uklare lyder til svar.

- Hva lever du av da?

- Jeg prøver å være fiskeguide for turister. Men det går ikke noe særlig bra. Det er nesten ingen som vil leie guide, sier mannen. Etterpå blir det stille mellom oss. Baren stenger og vi renner ute i mørket. Jeg står nå i et slags ingenmannsland og blir kjent med noen meget unge sjømenn som har som jobb å taue vekk isfjell slik at de ikke skal kollidere med oljeplattformer i Nordsjøen. ? Vi har alle vår plass i universet, tenker jeg og ser opp på stjernehimmelen og en fantastisk måne som henger over Lyngør denne natten.

PS. Søndag kveld så jeg andre episode av Downton Abbey på TV. Det ble en naturlig avslutning av helgen. DS.

Å tenke stort

Det hender at jeg tar sjansen på å gå opp på loftet mellom alt som man der har lagret for at ettertiden skal få godt dokumentert hvor mye ubrukelig skrot folk kjøpte i vår levetid, men ikke hadde vett til å kaste.

Nå kan det jo i for seg hende at jeg en vakker dag får glede av det gamle stereoanlegget med hundehus store høyttalere, samt de 600 LP-platene som følger med. Kanskje jeg også vil komme til å bla litt i et par tusen Donald-blader, samt en diger samling Tempo og de fleste utgavene av Præriebladet og Sølvpilen som kom ut mellom 1965 og 1984. Etter å ha investert 250.000 kroner ved Universitetet i Oslo er forøvrig noe av det mest håndfaste jeg sitter igjen med omtrent 20 ringpermer med notater som utgjør en ikke ubetydelig del av loftet. Jeg har dessuten et imponerende stort plaskebasseng som kan ta ca fire tusen liter vann hvis du er villig til å spandere fem, seks varmtvannstanker og bruke 12 timer på å fylle opp bassenget. Jeg vil også få fremheve en diger dekkstol av teak med messingbeslag som kostet tusen kroner og som skulle gi meg et slags maritimt og maskulint utrykk en gang jeg hadde planer om å sitte mye ute i hagen, men som aldri ble satt inn i markedsføringen av meg selv, siden man kan få tresmak i stumpen av mindre.

Jeg har også en kiste med ulike ting som min mor har vært så snill å ta vare på. Det er for eksempel speiderskjorta fra Ørnepatruljen i 7. Kristiansund (Jeg var patruljefører). Også er det den blå busserullen med veldig grundig sydde trykknapper som jeg brukte nesten et år på tråklet sammen i samarbeid med fru Lyngstad på Allanengen barneskole. Jeg vil også fremheve at alle tennene mine ligger på loftet. Tannfeen fra barndommen kjøpte dem såpass dyrt at hun valgte å ta vare på tenna i en kjeksboks av merke Sætre.

Når jeg nevner dette med å ta vare på ting så er det fordi jeg nettopp har spist lunsj med min gode kollega Per Christian. Han bor med kone og barn ute i Ski kommune. Per Christian er åpenbart min rake motsetning. Hvis det var jeg som hadde planer om å bygge på huset og derfor måtte fjerne en garasje for å få plass til tilbygget, så hadde jeg straks funnet på å lagre garasjen etter eller annet lurt sted. Dette i tilfelle av at jeg på en eller annen måte skulle, kunne tenkes og få behov for en parkeringsplass i fremtiden. Jeg mener, man vet jo aldri.

Nå skal det innrømmes at Per Christian først hadde tenkt å rive ned hele garasjen med sine egne hender, men etter å hatt sett på de fysiske bestanddeler i noen minutter, kom han på at den sikkert kunne legges ut på Finn.no, under overskriften GRATIS GARASJE GIES BORT MOT HENTING.

15 minutter etter at annonsen var blitt lagt ut på Finn.no så ringte telefonen. Her er det nærliggende å skyte inn en påstand om at nordmenn ikke alltid er like flinke til å vise initiativ og ta seg av verdier, satse på originale prosjekter og sørge for at samfunnet har nok parkeringsmuligheter. Innvandrere derimot kan tenke litt uten for boksen, som vi sier. Den som ringte var fra Polen. Han slo til og lovte å leie transport.

Noen dager senere kom transporten. Det viste seg å være en innleid nordmann med ikke alt for stor lastebil som dessuten ikke helt viste hva han skulle løfte opp på planet. Det oppsto dermed en lang diskusjon om hva man faktiske ikke kan ta sjansen på å gjøre i våre dager, hvor mye fengsel man kan få og at polakken måtte punge ut med tusen kroner i oppmøte-tillegg.

Her må det innrømmes at heller ikke jeg ville tenkt på at det var så nødvendig å måle opp garasjen i dens fulle bredde, men når det er sagt så var polakken kanskje litt snurt sånn i starten, men etter en stund var han villig til å ringe en fem, seks kamerater som ganske snart sto på tomta med hansker og det de ellers trengte for å demontere en garasje i en fei. ? For en avtale er en avtale. Og har jeg sagt at jeg skal hente garasjen, så får vi det til på en eller annen måte, sa polakken.

Per Christian ble stående og se på demonteringen. Han kunne kanskje ha nøyd seg med dette. Han kunne vel det. Men det ble for fristende. For i inne i seg så hadde jo Per Christian en tanke om at også verandaen snart skal skiftes ut. Derfor klarer han ikke å dy seg men spør en svett polakk om han ikke også kunne tenke seg å overta verandaen. Helt gratis.

Det er utrolig hvor sure noen kan bli over et enkelt spørsmål.

Helt på tuppa

 

Vi lever i en tid hvor folk kan finne på å bygge et hus for HØNER i hagen. Det blir sterke følelser av slikt.

kan man i for seg ha forståelse for at SELVBERGING kan være nødvending. Under krigen plantet man for eksempel POTETER isteden for å spille golf på Bogstad golfbane. Man kan jo også nevne et annet helt tilfeldig valgt eksempel, nemlig meg. I mitt tilfelle kan man jo legge litt merke til at selvberging pågår. Man ofrer som kjent en betydelig innsats på å hente mat (FISK) helt ute i naturen og bringe denne hjem til unger, kone og omkringliggende sultne.

-Det er sånn her i verden at man må prøve å greie seg helt selv, pleier jeg å si. Det er jo dessuten nok av dem som ikke vet hvor maten kommer fra. Å la barna få vokse opp med høner i en helt alminnelig hage i Bærum kan derfor være en ypperlig måte å bli kjent med maten på.

Naboen har en ungeflokk som åpenbart er svært glade i dyr. Dette førte til at mor og far dro ut en ettermiddag og kjøpte fem, seks voksne høner. Disse ble brakt hjem til almen fryd og gammen.

Fryden varte i flere dager. Men så våknet familien opp til et sjokk. Hønene, som hadde bodd i et provisorisk hønsehus under huskestativet, var søkk vekk.

Først fryktet man rømming. Kanskje hønene hadde tatt seg en tur i nabolaget helt på egen hånd . Familien fløy rundt og lette. De ROPTE. Både høyt og lavt. Deretter begynte man å mistenke rev, grevling eller kanskje en slem hauk. Men denne teorien ble forlatt, siden man ikke fant antydninger til blodige fjær. Selv lanserte jeg teorien om at turister fra Øst Europa, som kunne finne på å stjele en gummibåt fra vår hage (se tidligere petit), sikkert heller ikke gikk av veien for å rappe med seg noen høner, men da mente flere at jeg bare var fordomsfull. Og det er jo sant.

Mysteriet ble aldri oppklart. Familien måtte kjøpe seg nye høner. De bygget et imponerende hønsehus ved siden av garasjen. Her pågår eggproduksjonen for fullt. Problemet er bare at man en gang i året eller så må bytte ut noen av hønene. Første gang det skjedde trodde min kone at det hadde vært dødsfall i familien. For da gråt barna så høyt at det ga gjenlyd i hele nabolaget. Men nå har de vendt seg til døden.

Det man derimot har vanskelig for å vende seg til er den unge hanen som hver morgen driver og øver seg på KYKKELIKY. Han starter med øvelsene i fem tiden og holder det gående til litt over seks. Jeg ligger nå i min seng med ørene på stilker. Jeg ligger slik og planlegger å sende naboen en oppskrift på Coq au vin.