hits

Mat og drikke

Hun har lomper som livsstil

Lenge var det slik: Lomper var noe man bare rullet rundt en pølse. De ble gjerne rullet i glede. På fotballkamper og slikt. Men plutselig en dag ble lomper til noe annet, til en helt ny livsstil. Vi skal straks møte en kvinne som er havnet på lompekjøret. Flere ganger om dagen. Heng med.

Lomper lages ved at kokte poteter blandes med hvetemel og litt salt. De spises ofte så nær den norske folkesjelen som det er mulig å komme. På bensinstasjoner. I idrettshaller. I Kirkenes og Hammerfest, i Vinstra og på Kvål. Lompene er der i nederlagets time, når laget ditt har tapt og du trenger trøst. Og lompene er der når noe skal feires. Når du fyller 5 eller 50 år. Ingen kan gå uberørt av lomper gjennom dette landet. Lompenes makt er hevet over enhver. Tvil.

Før vi tar fatt på denne historien er det nødvendig å understreke at jeg alltid forteller om folk som er av kjøtt og blod. Jeg dikter aldri opp noen og jeg bruker det navnet som de har. Jeg er tilhenger av åpenhet. Jeg vil gjerne være troverdig. Men av og til, ytterst sjelden, som nå, er jeg tvunget til å være varsom eller hva det nå heter.

-Det er helt utelukket at jeg kan bruke ditt virkelige navn?
- Ja
- Hva skal jeg kalle deg da?
- Du kan kalle meg hva som helst
- Sala Palmer?
- Gjerne det.

Nå må jeg med skynde meg å understreke at det ikke er så mange som ville påstå at han jobber sammen med Sala Palmer. Det har med det å gjøre at man lett kan komme til å tenke på Fantomet, Dødningsskallegrotten, Bandarene, Guran og gamle jungelord av typen: "Fantomets røst fryser blodet til is" eller "Du finner aldri Fantomet, han finner deg". Jeg er dessuten svak for "Når Fantomet spør, svarer man", men lå nå det ligge.

Den Sala Palmer jeg kjenner ser ganske snill ut. Det fikk meg til å ane fred og slett ingen fare i mai i år. Sala Palmer kom snikende bort til pulten min. Hun spurte brått om jeg ville være med å løpe Holmenkollstafetten 2017. Jeg sa tvert nei.

Likevel, noen uker senere står jeg ved Holmendammen i Oslo og skal løpe nesten tre kilometer ned til Vestre Gravlund. Høres dette ut som en varslet katastrofe? Ja, det gjør det. Jeg fikk riktig nok løpetrening av datter Frida (18) kvelden før. Jeg løp flere ganger frem og tilbake mellom huset vårt og postkassen. Frida har fått opplæring i gymtimene på skolen og kunne gi flere tekniske innspill. Likevel ble Holmenkollstafetten 2017 såpass ydmykende at jeg knapt kunne gå i dagene etter. Jeg vil dog takke Jo Aslak (ikke oppdiktet navn) for lån av joggesko og si at jeg slett ikke vil skylde på skoa.

Sala Palmer har på sin side en lidenskap som jeg ikke ante eksisterte før jeg traff henne. Damen har de to siste årene spist lomper. Gjerne hver dag. Og noen ganger flere ganger om dagen. Lomper er sunt, godt og dessuten uhyre praktisk for mennesker som skal trene eller hva de nå skal. Dette har fått en rekke såkalte toppbloggere (ikke meg) til å skrive masse om lomper. Dette skaper debatt. Høy temperatur. Noen kan for eksempel ha hevdet at det er 20 kalorier mer i en lompe enn det faktisk er. Slikt gjør man sjelden ustraffet i Norge.

Men nok om det. Lomper kan forvandles til nær hva som helst. En slags pizza er populært. Eller ostesmørbrød, eller lompe-lasagna, eller delikate små tapasretter med røkelaks og Philadelfiaost eller hva det skal være som på alle måter bringer oss oppover, som en reise i det hierarkiet som kalles matkultur i Norge, man forlater bensinstasjonen og entrer festsalen, kan man si, på et vis, men lå nå det ligge.

En helt alminnelig middag i Sala Palmers liv kan være en pannestekt lompe med strimlet skinke og pesto, gjerne med agurker og salat. (Se bildet av en halvspist lompe, nederst). Sala Palmer har en rekke varianter. Alle basert på spelt-lomper (sunnest). Den som imponerer meg mest er kose-lompa, eller Snickers-lompa om du vil. Den består av en sukkerfri Nugatti (Nugatti Zero) og peanøttsmør (økologisk) og salt (helst flaksalt). Dette rulles sammen til en fest. Livet kan åpenbart ikke bli bedre enn dette.


Det har vært en utrolig rørende uke

OSLO 20140913.
Programleder og forfatter Ingrid Espelid Hovig på Oslo Bokfestival 2014.
(med DEN RUTETE KOKEBOKEN)
Foto: Berit Roald / NTB scanpix
Kjære Ingrid. Det har vært litt av en uke. Lite ante jeg at petiten om deg skulle bli lest av 20.000 mennesker, at NRK Østlandssendingen ville be meg komme i studio og snakke om deg og bloggen min, og at hver dag siden har vært fylt av hilsener fra hele landet. Det er ekte kjærlighet det.

Intervjuet i NRK kan du høre her.

Kjære Ingrid, det har vært en utrolig rørende uke. Jeg vet at du er 93 år og har opplevd det meste, men dette var virkelig noe å skrive hjem om. Det mest fantastiske er Leif. Han har tenkt å dra og besøke deg. Han vil lese petiten høyt for deg på sykehjemmet hvor du bor. Etterpå skal Leif spille piano for deg og skåle i portvin. For slik er vi, Ingrid, alle har vi lyst til å gi deg noe, en klem eller en hilsen.

Kjære Ingrid. Du skulle bare visst hvor mange historier det fins om deg i Norge. De fleste har en på lager. En dame fortalte meg for eksempel at hun elsket hvordan du kunne si: "Det står to lauvbærblad i oppskriften, men eg tar alltid fire". Vi liker jo å være litt gærne her i landet. En annen skriver om da han tilfeldigvis traff deg i fjerde etasje i en bygård og dere ble i stuss om dere trengte trimmen eller om dere skulle ta heisen, og så sa han "Skal vi juksa litt" og dermed ble det heistur på dere begge.

Kjære Ingrid. Folk forteller at du mange ganger har stått der og vist vei da de skulle velge yrke. Det er ikke få som er blitt kokk på grunn av deg. Du er en dame som det ikke fins mange av i verden. Jeg tror for eksemepel ikke at de har en som deg i Sverige. En svensk dame skrev til meg at vi i Norge bare skulle vite at Den rutete Kokeboken egentlig er svensk. At du "bare" har oversatt den. Jeg svarte at du har lagt til svært mye av Norge og deg selv i den boken og dette er blitt til starten på det flere generasjoner av nordmenn kan om mat.

Kjære Ingrid. En forteller at han har hoppet fallskjerm, tandem, med deg. En annen ble mobbet i militæret fordi han trosset alle de andre tøffe gutta og heller ville se Fjernsynskjøkkenet enn film på TV. De hadde bare en TV på deling på brakka, så det kostet litt å la deg vinne, Ingrid. Men det var nok verdt det. Det var nok det.

Kjære Ingrid, jeg vil benytte anledning til å hilse alle jeg har gått på skole med i Kristiansund, i Finnmark og i Bærum og som nå har sendt epost og SMS-er. Jeg må innrømme at jeg hadde glemt noen av dere. Men siden dere var nøye med å fortelle hvor dere bodde den gangen, har jeg googlet og brukt Googles kamera til å gå opp og ned i barndommens gater, til jeg ble helt rørt og varm i hjertet. På ferden var jeg innom et gatekjøkken i Kristiansund hvor vi spiste fish and chips med en slik intens glede at det satte seg i sjelen og fulgte meg, og sikket dere, resten av livet.

Kjære Ingrid. Den sms-en jeg smilte mest av kom fra datter Kaja (21). Hun skriver: "Hei pappa. Det var en fantastisk petit. Også jeg har et lite avsnitt til Ingrid. Takk for at du har vært der for min far gjennom hans liv. Det har gitt meg god og full mage opp i gjennom barndommen og frem til nå. Tusen Takk".

Se petiten fra sist lørdag Kjære Ingrid.

Kjære Ingrid

Kjære Ingrid. Jeg har aldri møtt deg. Jeg kjenner deg ikke. Likevel er du en av de viktigste damene i mitt liv.

Kjære Ingrid. Du var der da jeg flyttet hjemmefra. Da jeg som veldig ung skulle prøve å klare meg selv. Da jeg ikke kunne noe, ikke noe som helst, og rotet det meste til. Da jeg trengte deg. Da var du der. Da viste du vei. På studenthybelen, den aller første gangen jeg hadde inviterte ei jente på besøk og det fikk briste eller bære. Det bar seg, da. Det gjorde det. Takket være deg.

Kjære Ingrid. Du var der i de fineste øyeblikkene. I hverdagen. Og på hver en fest. Gjør det slik. Sett det sammen sånn. Tenk enkelt. Bruk de ressursene du har. Ikke sløs med noe. Vær ærlig. Og husk at det er viktig å pynte. Gjerne med grønt. Opplevelsene blir bedre da. Alltid. Det skal se godt ut. Det skal det.

Kjære Ingrid. Vi er så få i dette landet. Fra Lindesnes til Nordkapp. Vi deler det vi har. Byene og bygda. Fjord og  fjell. Skogene og vidda. Maten og deg.

Kjære Ingrid. Du er godt over 90 år nå. Det er helt utrolig. Du laget over 300 utgaver av Fjernsynskjøkkenet i 1964-96. På det meste satt nær 900.000 nordmenn og så på. Det var Norges mest sette TV-program. Du var matens Erik Bye. Du var elsket av alle. Og jeg tror at hvis noen hadde spurt folk, i en meningsmåling, hvem liker dere best, Dronning Sonja eller Ingrid, ja så vant du. Soleklart. Uten tvil.

Kjære Ingrid. I går skulle jeg lage bacalao, fordi det er det beste jeg vet og vi skulle ha gode venner (Heidi og Jon) på middag. Jeg hentet frem Den rutete Kokeboken. Boka har for lenge siden løsnet i ryggen. Jeg har brukt gaffateip for å holde det hele sammen. Det er noen sider som er klistret til hverandre. Særlig der det dreier seg om kaker som skal bakes og sauser som skal vispes. Det blir jo litt skvett og søl. Det blir jo det. Ja, jeg vet at du vil at jeg skal vaske og rydde etter hvert. Jeg hører deg si at kjøkkenet skal være blåst. Men det er ikke lett.

Kjære Ingrid. Jeg sto i går og tenkte på deg, mens jeg skrelte og hakket hvitløk, mens jeg kuttet chili og piri piri krydder i ørsmå biter og som alltid lurte jeg på hva som er akkurat passe sterkt, hvor mye jeg skal ha opp i den den enorme gryta, der klippfisk møter hermetiske tomater, løk, poteter, svarte oliven, syltet paprika, fiskekraft og olivenolje, til det hele er blitt en fantastisk, dampende bacalao, denne retten som jeg elsker så mye og som definerer hvem jeg er. Jeg hadde ikke klart det uten deg Ingrid. Tusen takk.

Stælte epler smaker fantastisk

På denne tiden av året kan du se at det ligger haugevis av råtne epler i hagene til folk. Slike hager er verdt å merke seg. De kan bli gull. Neste år.

Jeg har pleid å hoppe over gjerdet når jeg sykler gjennom Bærum på vei hjem fra jobb. Det er gjerne noen vilniss disse gamle hagene, fordi eierne har steget i gradene og nå nærmer seg himmelen, eller kanskje de har trappet ned mot helvete. Jeg vet ikke. Det kan jo ha skjedd noe annet som gjør at folk ikke bryr seg. Det kan jo være så mangt. Det kan være selveste samfunnsutviklingen. Det kan jo det.

Man kan som kjent kjøpe epler på butikken. Pink Lady. Det kan man kjøpe. På butikken. Slike epler koster ca seks kroner pr stykk. Det syns jeg er grisedyrt. Stælte epler smaker dessuten fantastisk. Det har jeg alltid ment. Jeg baker ca 20 kaker i løpet av sesongen og fryser ned. Om vinteren, på fredager, slenger jeg to kaker i sekken og tar med på jobb. Vi pleier og spise dem sammen med vaniljeis. Dette har vi drevet med i mange, mange år. Vi blir gladere for hvert år som går.

Ingunn er en av mine kolleger. Hun steller med regnskap og slikt. I går kom hun bort til meg og fortalte at hun hadde prøvd å bake eplekaker, men at de ikke ble så gode som mine. Hun spurte om jeg kunne dele oppskriften. Jeg har derfor, for noen sekunder siden sendt følgende melding til Ingunn:

Eplekake slik jeg lærte på heimkunnskapen av Fru Lyngstad på Allanengen barneskole i Kristiansund i 1976:

Til to brødformer trenger du 400 gram margarin, 5 dl sukker, 6 egg, 480 gram mel, 2 ts bakepulver, 4 ts vaniljesukker og 2 dl fløte. 

Kjør margarin og sukker mykt, og bland inn eggene, deretter mel og resten. Avslutt med å røre inn fløten. Med slikkepott som spade øser jeg deigen over i former kledt med bakepapir. Skrell epler, fjern kjernene og del eplene i tykke biter, som bryggestolper skal de stå når du stikker dem ned i deigen, halve biten må gjerne stikke opp, for kaka hever seg mye under steking. Bruk så mye epler som du får plass til. Avslutt med å strø et godt lag sukker og kanel på toppen. Stekes i en time på nederste rille på 175 grader. La hvile i formene noen timer, gjerne natten over. Gi den ene kaken til noen du er glad i og spis den andre selv. Gjerne en gammel nabo som sjelden får besøk og som ikke har diabetes den dagen. Hilsen Baard.

 

Å miste Eva i skogen


Vi står der ute i de dype i skoger. Vi er redde og gauler så høyt vi kan: "Eva, Evaaaaaaaa!" Det hjelper bare så alt for lite. Damen er søkk borte. Det tok bare 20 minutter å miste henne. Jeg vil si at det er ny personlig rekord.

Jeg har fått ulevert to damer fra Kirkenes som jeg aldri har truffet før. Carina og Eva. De har reist helt ned til hovedstaden for å gå på kurs der hvor jeg jobber på Majorstua. Damene kjenner min kollega Marit og sammen har de funnet ut at de vil få mest mulig ut av livet. Det vil si; først en lang dag med kurs, så kjøre langt ut i Vestmarka for å plukke sopp og til slutt toppe dagen med et besøk på IKEA i Asker.

- Dette kan umulig gå bra, sier jeg og legger ansiktet i mine mest bekymrede folder. Jeg prøver å se ut som Kåre Valebrokk, en mann kjent for når som helt å kunne bryte ut i en kondolanse.

"Det er jo dette du liker best av alt. Kom igjen a, Baard, bli med. Vi trenger en god soppguide". Kollega Marit setter begge nevene i siden og er komplett umulig å si nei til.

Det blir stup mørkt klokken syv. Vi har dårlig tid. Det gjør jeg grundig oppmerksom på, men slike opplysninger  liksom preller helt av på disse damene, som akkurat nå er stuet inn i en liten bil som sitter i køen som snegler seg ut av Oslo mot Asker.

Nå hører det med til denne historien at det har vært tidenes soppsesong på Østlandet. Marit har skrytt av mulighetene så det har gitt gjenlyd helt opp til Finnmark. Carina og Eva er topp motiverte. Men sopp har de knapt plukket før. Det innrømmer damene med det samme. Jeg kommer nå brått til å tenke på hvordan en liten supergiftig slørsopp lett lar seg plukke i dårlig lys av to finnmarkinger med lite tid og ivrige fingre.

Jeg ber Marit ta ansvar for Eva, mens jeg følger med på hva Carina driver med. Vi skiller lag. Marit er lett fremoverbøyd, sitrende ivrig, omtrent som en engelsk setter på rypejakt. Marit værer sopp. Hun raser av sted. Losen går. Carina og jeg går mer rolig rundt i det kuperte terrenget. Carina betror meg at sopplukking ikke helt er hennes greie. Dette er noe hun mener i flere sekunder. Men plutselig skjer det noe.

Det er fem, flotte, ekte kantareller. De står der og lyser i en skråning som små oransje fyrtårn. De sender en enorm glede gjennom skogen, og får Carina til å kaste seg frem i begeistring, og med ivrige hender griper hun følelsen og jeg kan høre latteren som stiger opp mellom granene, og vet at her starter noe helt nytt og fantastisk, og at nå er det ingen vei tilbake, for Carina og skogens gull.

Det går 20 minutter. Vi finner mye kantarell, flott piggsopp og traktkantarell. Stemningen er meget god. Vi er veldig bekymringsløse. Kan jeg huske. Men plutselig kommer Marit gjennom skogen med nesen først. Også hun har funnet masse sopp.

- Hvor er Eva, spør jeg. Det vet ikke Marit.
- Skulle ikke du passe på henne, spør jeg. Det svarer ikke Marit på.
- Eva har null stedsans, tilstår Carina. Hun kommer dessuten til å tenke på hvordan Eva hele tiden sløser vilt med batterikapasiteten på mobilen sin. Eva tenker aldri på at en nødsituasjon når som helst kan oppstå, at det kan stå om livet, fra et sekund til det neste. Det tenker hun slett ikke på. Slik er Eva. Vi får dessuten vite at Eva har håndballskader som gjør at hun når som helst kan tippe over med ødelagte ankler og bli fullstendig ute av stand i gå på egen hånd. Vi er i en skog full av lumske feller. Det er bratte skråninger, vått, sleipt og flust av farer.

Jeg har talent for å bekymre meg. Det skal lite til. Det må jeg tilstå. Nå står jeg og tenker på hvordan man raskt kan sette i gang en Røde Kors aksjon, og om slike, komplett ubrukelige soppguider, som meg, har en reservert plass i helvete.

Vi går rundt, roper og gauler i skogen. Vi ringer etter hvert Eva. Hun aner selvfølgelig ikke hvor hun er, eller forskjellen på nord og sør. Jeg ber henne gjette seg frem og gå tilbake samme vei som hun kom. Nå fordeler vi oppgavene. Min jobb er å være bekymret. Marit bruker ventetiden til å plukke sopp. Carina forteller historier. Det er eventyrlig mye multer i Finnmark i år. Slik går tiden. Og slik kommer Eva til rette. Helt av seg selv. Der kan du se. De fleste bekymringer er fullstendig bortkastet.

Resten av kvelden gikk fint. Det ble en svært god soppfangst. Tre bæreposer fulle. Da mørket kom kjørte vi Carina og Eva til IKEA der de hygget seg på handletur, også tok de IKEA-bussen gratis inn til byen og la soppen til tørk på hotellrommet. Natten over. Neste dag reiste de videre med sopp som håndbagasje. På flyet hjem. Det gikk sikkert fint.

Men damene reiste fra et hotellrom som neste formiddag skulle bli klargjort av en stuepike. De reiste fra et hotellrom som trolig luktet intenst. Av store mengder sopp. Jeg lurer på hva stuepiken tenkte. Da hun åpnet døra til rommet. Og kjente lukta.

En slags skrekkfilm i kjelleren

Min kanskje litt maniske trang til å fiske, plukke sopp og bær, bake 20 eplekaker i slengen og dessuten besøke Nordby Shoppingcenter (utrolig billig ved Svinesund) gjør at det har bygget seg opp et behov for å komme med en bekjennelse, nærmest en tilståelse som sikkert vil fryde de som til daglig går rundt i familielivet og hevder at jeg overdriver det meste og nå bør roe meg ned, gjerne flere hakk, og bli litt mer alminnelig anlagt og avslappet når det kommer til ting som krever plass. I en fryser.

Før vi går videre i denne historien er det nødvendig å understreke at ikke alle kunne finne opp hjulet. Noen måtte jo finne opp vaniljeis med bringebær også. Kanskje med litt revet sjokolade på toppen. Det er dessuten utrolig mange følelser og lengsler, som er helt grunnleggende avhengig av en ting. En stor og god fryser.

Du tenker kanskje ikke over det i hverdagen, men fryseren din har et lite øye som lyser grønt. Det er en sterk og god lyspære, et slags trygghetens fyrtårn som står der nede i den mørke kjelleren, og lyser grønt som betyr at alt er i orden, at det er ingen fare, at fryseren tar vare på alt det gode og noen ganger fantastisk billige, som du har samlet på, kanskje i årevis. Men plutselig, en vond og lei dag, begynner lampen å lyse rødt, eller den lyser ikke i det hele tatt, og jeg har ikke ord for hvilken uhyggestemning som da sprer seg som gift i sentralnervesystemet til en ivrig sanker som meg. For det kan bety at min stolte samling av for eksempel ørret og laks kan gå tapt.

Jeg måtte handle raskt. En døende fryser er en slags skrekkfilm. Jeg kjørte derfor straks til en butikk som kalte seg Expert ute på Slependen ved Ikea og kjøpte en ny fryser. Jeg fikk da, merkelig nok, en gratis sykkel med på kjøpet og var utrolig fornøyd med det, helt til noen uker senere da det sto i Aftenposten at 3 av 4 sykkelverksteder mente at sykkelen var direkte livsfarlig å sykle på. Litt ergerlig. Men la nå det ligge. Da jeg kom hjem med den nye fryseren var jeg sånn helt i starten svært fornøyd med meg selv. Jeg hadde nemlig holdt en slags dommedag over mine verste sider. Jeg tenkte at hvis jeg lar være å kjøpe den aller største fryseren de har, og kanskje nøyer meg med noe mindre, så blir jeg tvunget til å forandre personlighet. Jeg kan bli en mer nøysom type. Ikke forsyne meg så grådig av livet. En middels stor fryser kan være det som gjør meg til et nytt og bedre menneske.

Dette gikk fint i flere uker. Men så ble det en veldig fin sommer med bra fiske, og nå er det den mest eventyrlige soppsesongen jeg noen gang har vært med på Østlandet. Og det ene med det andre. Når man dessuten først har oppdaget hvor billig det er å kjøpe andebryst i Sverige, så er det vanskelig å la være. Og det ene med det andre. Sist mandag var det fullt. Jeg skulle akkurat til å prøve å lirke på plass eplekake nr. 16 (denne sesongen) da jeg skjønte at her går grensen. Det var bare en ting å gjøre.

Jeg kjører til Lefdal i Sandvika. Det er mandag kveld og ikke så mange andre kunder i butikken. Jeg får med en gang tilgang på en selger. Ikke noe problem der. Selgeren er en ung og ivrig mann. Han lytter til mine behov. Jeg sier at jeg ville ha en veldig liten fryser (90 liter). Den minste de har på Lefdal. Mannen sier at det ikke er noe problem. Han søker opp den rimelige modellen jeg er på jakt etter på en datamaskin i butikken.

- Å nei, det var leit. Den modellen har vi ikke inne. Vil du at jegs skal se om den er på lager i andre butikker?
- Ja, takk, sier jeg. Et raskt søk avslører at det ikke er noe å hente i de andre butikkene heller.
- Vil du at jeg skal bestille en fryser til deg.
- Hvor lang er leveringstiden, spør jeg.
- Det er dessverre mer enn 14 dager å vente.
- Det var lenge, sier jeg.
- Ja, men du vil ha den?
- Ja, absolutt, jeg vil jo det.

Nå skjer det noe. Det virker som om den unge selgeren er litt flau over at de ikke har fryseren på lager. Derfor hamrer han løs på tastaturet. Han kan liksom ikke få gjort bestillingen fort nok. Mannen prøver å sette ny verdensrekord i å bestille fryser. Det hele er veldig imponerende.

Fryseren skal leveres 6. oktober. Det er viktig å ha noe å glede seg til her i livet. Jeg trenger dessuten flere epler. Noen som har?

Døden i skogen

Jeg fant soppen i skogen. Like etter at jeg hadde tatt en bit ble jeg veldig svimmel og fikk akutt feber. Jeg begynte straks å tenke på døden.

Jeg plukker jo helst sopp som jeg er sikker på hva er. Det går stort sett i kantareller, piggsopp og steinsopp om jeg er heldig. Akkurat nå er det veldig mye traktekantarell. De vokser i store flak. Problemet er at det midt mellom alle godsakene kan det stå en liten spiss giftslørsopp som står der og ligner så hardt den kan på traktekantarell. Derfor ser jeg meget nøye på hver enkelt traktekantarell. De har et søkk i hatten, mens giftslørsoppen har en bulk. Slikt er godt å vite. Bare så du vet det.

En sopp jeg sjelden finner er fåresopp. Jeg nevner dette som forklaring på det drama som utviklet seg onsdag kveld. Når du leser dette vil jeg på forhånd be om litt menneskelig forståelse. Du må gjerne også le høyt, hvis det skjer med kjærlighet.

For meg er sopplukking en ensom ting. Jeg liker å gå rundt alene i skogen. Det må gjerne skje i noen timer etter jobb. Problemet er at det blir fort mørkt. Jeg har litt dårlig tid. Onsdag kveld hadde jeg gått rundt i skogen uten å finne noe særlig. Plutselig så jeg noe brunhvit som vokste i en slags klase, tett inntil en stor stein. Jeg plukket opp soppen og snuste på den. Jeg snudde den rundt. Det var flere ganske like eksemplarer som vokste tett ved. Soppen hadde ikke skiver, men porer under. Skivesopp kan være giftig. De med porer er i verste fall bare vonde på smak. Slik tror jeg i alle fall at det er.

Fåresopp kan forveksles med franskbrødsopp. Skal man finne ut forskjellen skal man steke soppen. Fåresoppen blir gul når du steker den. Det blir ikke franskbrødsoppen. Derfor står jeg og steker sopp klokken 11 om kvelden. Det sprer seg god lukt i kjøkkenet. Men jeg syns liksom ikke at soppen blir så veldig gul. Ikke så gul som jeg hadde sett for meg. Ikke så gul som jeg hadde håpet. Men det lukter jo godt da. Jeg tar en forsiktig, liten smak. Er det franskbrødsopp skal det smake bittert. Men dette smaker ganske godt. Jeg spiser opp alt sammen. Riktig fornøyd.

Noen minutter senere går jeg inn i stua. Plutselig blir jeg brått veldig svimmel og veldig varm i hodet.

- Er det slik soppforgiftning arter seg. Skal jeg dø nå? Jeg får panikk. Det er en ærlig sak å få panikk. Jeg går derfor inn til kona, som har lagt seg, og sier med liten stemme at: "Jeg tror jeg har gjort noen dumt. Jeg tror jeg har spist en giftig sopp".

Kona freser nå i halvsøvne at hvis dette betyr at hun må kjøre meg til legevakten, så syns hun at jeg er en komplett idiot. Like etter treffer jeg datter Frida (18) og forteller henne om hvor ille det står til med meg. Hun sier da at hun håper at jeg nå har fått en skikkelig lærepenge og at jeg for fremtiden ikke putter hva som helst i munnen. Hun sier dette, også går hun og legger seg. Jeg er nå helt alene i verden med mine sorger.

Jeg bestemmer meg for å se det hele litt an. Jeg tenker at jeg kan jo ikke gå å legge meg og dø i søvne. Jeg får helle sitte oppe noen timer og se hvordan ting utvikler seg. Mens jeg sitter slik, kjenner jeg ekstra godt etter hvordan kroppen min har det. Den føles nå slett ikke verst, men man vet jo aldri. Kanskje slik symptomer på forgiftning kommer og går. Jeg sitter i sofaen og venter. Mens jeg venter googler jeg giftige sopper. Jeg ser på bilder av de fem mest giftige soppene i Norge. Ingen av dem ligner på soppen jeg spiste. Klokken er nå blitt ett om natten. Jeg lever fortsatt. Utrolig nok.

Brått kommer jeg over en artikkel på nettet som handler om soppforgiftning. Der står det at symptomene kan komme etter et døgn. I de verste tilfeller kommer symtomene etter tre timer. Tre timer!!! Ikke etter fem minutter. Jeg liker den opplysningen veldig godt. Nå føler jeg meg utrolig bra. Jeg bestemmer meg for at jeg kanskje brygger på en forkjølelse eller noe. Jeg er veldig fornøyd med den konklusjonen.

Soppen så slik ut

Grillet ulv ved svenskegrensen

Grilling marinated meat
Licensed from: Digifoodstock / yayimages.com


Senterpartiet fosser fram over hele landet. I Sogn og Fjordane får de 33,5 prosent av stemmene, skriver avisen Nationen i dag.

At mer enn 1 av 3 velgere vil stemme på Senterpartiet er imponerende. Partiet kan sikkert få 50 prosent av stemmene og danne Regjering alene, hvis de bare satser litt mer. Å sette opp en mur langs svenskegrensen og tvinge svenskene til å betale for denne kan være en klar valgkampsak. Muren kan ha innebygde grillelementer som slår seg på automatisk i møte med ulv eller importerte landbruksprodukter. "Grillet ulv ved grensen", kan bli et bra slagord.

Det er nærliggende å anta at ulv smaker som hundekjøtt. Er man interessert i dette vil et raskt søk på nettet gjøre at man finner Geir Helgesen, direktør for Nordisk institutt for Asiastudier i København.  Han har vært i flere land i Asia og sett hundekjøttindustrien på nært hold. Til avisen VG utaler Helgesen:
"Jeg har selv relativt nylig fått servert hundekjøtt to ganger. Det er egentlig veldig bra kjøtt, velsmakende, godt og magert". Han sier også at hundekjøttet gjerne blir servert i en suppe med mye grønnsaker, skåret i tynne, tynne skiver. "Det er veldig mørt og magert og ikke så krydret, så hvis nordmenn fikk det servert ville de nok si at det var fantastisk bra". Sitat slutt. Mer her.

Kom igjen Senterpartiet. Vi er klare for ulve-suppe! Eller lettsprengt ulv. En smak helt på grensen. Make Norway Wolf Free Again.

Vi som tar til takke med lite

Matmarked i Antibes på en lørdag. Her er Verdens største hvitløk og dessuten noen utrolige tomater og sku du ha sett parmesanen, en ost stor og svær som et fjell av smak, der den troner ved de sinte pølsene og krydder i eksotiske hauger, og dessuten vakre oliven som fyller munnen med vann på veien ned til det søte, der det var vanskelig å velge, men jeg stoppet ved rips. Jeg gjorde det, for de blinket og lokket i solen og var ikke til å komme forbi, og slik gikk jeg fra det ene fantastiske til det neste og tenkte på den ynkelige og dyre grønsaksavdelingen på Kiwi på Høvik, eller hvor som helst i Norge, hvor vi står og tar til takke. Med urimelig lite.







 

- De får elske meg for den jeg er



Denne historien handler om en venn av meg som sikkert har lyst til å væra anonym, så la oss kalle ham Pål, siden det er det han heter.

Pål er blitt gift rett inn i en familie av kakespisere. Er det ikke sjokoladekake så er det suksessterte. Er det ikke bløtkake så er det noe annet. Man møtes i ett sett, ustanselig og ustoppelig. Man reiser på besøk. Til kake.

Nå har det seg slik i Norge at det er mange ting som er tabu. Du tror kanskje at du kan si og mene hva du vil i dette landet. Du tror kanskje at ytringsfriheten beskytter deg. At du har full frihet. Så feil kan man ta.

Kaken er kanskje blitt bakt med både kjærlighet, krem og sukker. Den er et symbol på det aller, aller helligste i Norge. Kosen. Familielykken. Slike ting.

Da kan man ikke plutselig komme ut av skapet en dag, og sånn helt uten videre si at man rett og slett IKKE LIKER KAKE. Det kan man bare ikke. Folk er blitt utstøtt av mindre.

Pål bærer dessuten med seg noe annet som er uhyre vanskelig i Norge. Han liker ikke kaffe. Han kan dessuten ikke fordra multebær, særlig ikke i krem og krumkaker på julaften, selv om svigermor har plukket bærene helt selv. De japansk kamikaze -pilotene under krigen hadde et enklere liv enn Pål. Han har sittet der. År ut og år inn og spist kake. Han har gjort det uten noen begeistring. Uten innlevelse. Uten glede. Men nå er han blitt 60 år. Nå har han mannet seg opp og bestemt seg. Han vil si nei.

Pål forteller meg om dette. Jeg foreslår straks at han kan finne på en god unnskyldning. Kan du ikke bare si at du slanker deg eller er blitt tilhenger av en religion som forbyr søtsaker, sier jeg.

- Eller du kan føle seg litt uvel. Det er ikke kaken. Det er ikke det. Du er bare litt syk. Det kan du vel si?
- Jeg må si noe som er troverdig. Jeg elsker søtsaker. Det vet jo alle, sier Pål.
- Hvor mange is spiste du på 17. mai?
- Fire, fem. Det kan ha vært seks.
- Jeg forstår, 17. mai er for deg en helt alminnelig dag. Når det kommer til iskrem.
- Ja. Men jeg bekymrer meg for alle kaloriene. Og da mener jeg prinsipielt at hvis jeg først skal dytte i meg en hel haug med kalorier så bør det være de kaloriene som jeg liker aller best.
- Og det er definitivt ikke kake. Hva er det da?
- Monolitt.
- Du mener sjokoladen Monolitt, som Freia lager. (For den som ikke kjenner Monolitt bør man opplyse om at det dreier seg om en såkalt "mørk og myk fristelse med gelé, trøffel og marsipan").
- Ja, det fins ingen ting som er bedre. På denne jord. Jeg har derfor bestemt meg for å ta med fire plater Monolitt neste gang vi skal på familiebesøk. Når de andre kaster seg over kakene, så vil jeg heller nyte medbragt.
- Familien har bakt for å glede deg og så sier du nei. Da blir de vel fornærmet?
- Jeg har bestemt meg for en ting. De får elske meg for den jeg er.

PS
Vi kommer selvsagt med en fyldig rapport om hvordan dette utvikler seg. Stay tuned.

Jeg elsker den sinte blå

Jeg elsker den sinte blå. Smaken av denne osten tar rennafart og treffer meg. Med stor kraft. Kompromissløst. Uansett hvor leit livet måtte være. Den sinte blå gjør susen. Den reiser kjerringa. Og mannen.

Når sant skal sies så er det flest hverdager i Norge. Ofte ganske grå. Når kulda legger skiføre til langt ut i mai. Når det er mye kjeft å få. Og ingen vet hva en mann trenger. Av varme og forståelse. Det er da en hverdagslig Castello Blå kommer inn. Den kommer inn og gjør en stor forskjell. På knekkebrødet som starter dagen. Med et smil.

Man begynner ikke plutselig en dag å elske muggost. Livet er ikke slik. Det du skal elske, det må du starte med tidlig. Sportsfiske. Kantareller i Vestmarka. Godt øl. Dine beste venner. Det er gleder som ikke kommer av seg selv. Du må gjøre deg fortjent til slike gleder. Du må slite. Holde ut, også endelig er øyeblikket der som du kan sette tennene i. Og så må du vite at muggostene ikke er for alle. Muggostene har sin egen menighet. Sjefen sjøl er Roquefort som er eldre en Jesus og som etter fransk lov må vokse opp i en hule i Frankrike. Fra andre deler av Europa kommer mestere som Stilton og Gorgonzola. Noe av det morsomste er Kraftkar, fra Tingvollost i Torjulvågen på Nordmøre, kåret til verdens beste ost, slik at et bittelite land som Norge kan juble høyt, for det gjør vi alltid om det er håndballspiller som tar gull eller Askeladden som står der og målbinder prinsessen og halve kongeriket. Med sjarm skal vi vinne verden. Det er det vi skal.

Sist helg var jeg i Danmark, det korteste du kan dra og likevel føle at du har reist langt. Jeg tok ferge fra Larvik til Hirtshals, Superspeed. Tre timer og tre kvarter. Hva gjør man på en overfart som denne? Det mest nærliggende er å spise. I tre timer og tre kvarter. Foran i skipet har de buffet. Det er der jeg sitter. I tre timer og tre kvarter. Etter to timer og en lang pause, kommer jeg til å tenke på at det ikke er helt unaturlig å ta en tredje dessert. Jeg nekter meg ingen ting. Jeg gjør ikke det. Jeg går målbevisst mot ostebordet.

Ostebordet på fergen mellom Larvik til Hirtshals, Superspeed, er veien til Europa og Verden. Det er veien fra et lite, forfrosset og ganske smålig land, herjet av mange hundre prosent toll. På ost. Det er et land hvor det slett ikke er uvanlig å stå der i matbutikken med et latterlig lite stykke og tenke at skal jeg virkelig betale hundre kroner. For noe så lite.

Ostebordet på fergen mellom Larvik til Hirtshals praktiserer "spis så mye du vil". Det er det jeg gjør. Og jeg vil mye. Jeg vil alt som kan legges på en kjeks. Jeg legger til syltetøy. Frukt. Og honning. Jeg tar en bit om gangen. Jeg har mange timer. Jeg legger smaken som en reise fra den forsiktige til den sinteste blå. Slik kommer jeg til Danmark, ganske lykkelig.

På veien hjem til Norge kjøpte jeg en St. Clemens, Bornholms Danablu i butikken. Det er en smuldreost. Av beste sort. I går var det fredag, ukas udiskutabelt viktigste dag. En slik dag bør feires. Jeg feiret den med St. Clemens, Bornholms Danablu. Feiringen så slik ut:

- Denne pølsen er kald


Følelsen av å ha makt er utrolig deilig. Denne følelsen kan fylle deg, løfte deg og sette deg på en trone. Å ha makt er helt suverent, bra. Da er du konge.  For eksempel når du skal kjøpe en pølse. På Gardermoen.

Jeg er på vei til Trondheim. Det er en travel alminnelig mandag ettermiddag på Oslo lufthavn. Her er tusenvis av mennesker. De prøver alle å overleve. De prøver å klare seg. Men det er lagt hindringer i veien. Noen har kamuflert flyplassen. De forsøker å få den til å se ut som et kjøpesenter. Et kjøpesenter med landingstillatelse. Det står biler og noen ganger båter utstilt som man kan kjøpe. Eller man kan kjøpe seg en ny dress eller kjole. Eller en radio. Eller en pølse.

Selv skal jeg kjøpe en pose Fisherman's Friend, blå, sukkerfri. Det har å gjøre med at jeg er alminnelig nevrotisk. Jeg må ha noe å sutte på. Særlig på fly. Derfor står jeg i kø med en pose Fisherman's Friend i den ene hånden og et betalingskort i den andre. Damen foran meg i køen skal kjøpe en pølse. Hun trenger sårt til en opptur. Det kan jeg se. Både på kroppsspråket. Og på annet vis. Det er noe langt fremskredent aggressivt over dette mennesket. Jeg værer fare. Jeg tar et skritt tilbake. "Houston, we have a problem". "On Gardermoen Airport".

Damen bestiller en pølse i brød og når den kommer i neven tar hun raskt tak i den. Hun kaster seg frem med en kjapp bevegelse og spruter på med ketchup og sennep. Deretter tar hun en rask bit av pølsen før hun skriker. Høyt.

Nå er det sikkert noen som vil påstå at jeg overdriver.  Jeg har fått en del kritikk for det. Jeg innrømmer at jeg noen ganger overdriver. Men ikke nå. Denne damene SKRIKER. Hun har kjøpt pølse. Hun er kunde. Hun har makt. Hun sitter på tronen. Hun skal derfra komme igjen og dømme levende og døde.

- Denne pølsen er kald, skriker damen. Hun veiver med pølsen. Med en dramatisk bevegelse. Slik at vi alle skal skjønne alvoret. Folk rundt, som står og hører på, blir helt stille.

Nå skulle man kanskje tro at en så aggressiv reaksjon ville vippe damen i kiosken av pinnen. At hun rett og slett ville bli helt fortvilet over beskyldningen om en kald pølse og legge seg flat. Med en gang. Kanskje tilby en ny pølse, eller litt oppvarming av den første. Hva vet jeg?

Isteden tar damen i kiosken frem et meget overraskende termometer som hun stikker inn i den såkalte kalde pølsen og forkynner høyt den har en kjernetemperatur på 80 grader og at kravet er 70 grader og at det rett og slett ikke er noen grunn. Til å klage.

Det oppstår nå antydning til applaus. På Gardermoen.

En pølsekjøper, som ikke lenger har makt, er et ynkelig syn. Damen tok pølsen og løp. Noen ganger er det beste bare å løpe. Løpe og bli borte. I mengden.

Verdens beste frokost


- Noen må jo være best.
- Hva mener du med best?
- Jeg mener best i verden. Ja, så god, at hvis du var på vei fra Oslo til et eller annet sted, så ville du stoppe akkurat her. Stoppe av en eneste grunn.
- Og det er?
- Å spise frokost.
- Du tuller nå?
- Nope.

Vi skal til Svolvær, et fiskevær i Lofoten, der fjellene står sylskarpe i været og gir himmelen fingeren, mens holmene slår ring og danner et slags borgervern, det som i hundrevis av år har stått mot uværet og døden, og laget en trygg havn hvor tusener av fiskere kunne ligge i båt etter båt, side om side til de dekket hele havnen, og du kunne gå tørrskodd fra den ene siden til den andre.

Det damene da ville gjøre var å steke vafler. Store, solide, fantastiske stabler med deilige vafler. Varsomt la de vaflene i gule spann med hank og lokk. Så krysset de havnen. Damene. De gikk fra båt til båt og solgte vafler, til slitne karer, til menn med øyne som blunket vekk en tåre, til menn som var langt hjemmefra, som trengte til omsorg og som akkurat nå fikk en glede i nevene, nystekt og fortsatt varm, som nok smakte så godt og inderlig at det satte seg i hukommelsen og varte. Livet ut.

Uansett hvordan dagen ender, bør den i alle fall starte godt. Kanskje til og med på den aller, aller beste måten. Jeg mener, det kan jo skje, at du bor på et så bra hotell at det har en frokost som er kåret til landets beste, slik jeg gjorde fra onsdag til torsdag. I Svolvær.

Jeg må innrømme at det første jeg begjærlig går i møte i frokostsalen er en dame som står og steker vafler, og dessuten pannekaker i ulike former, for noen liker dem tynne og andre vil ha tykke, og de bør selvsagt komme i ulike størrelser, for slik kan jeg velge de ørsmå med syltetøy og rømme som er ustoppelig utroskap mot alle verdens slankekurer. Det samme kan sies om de mengder av bacon som sprøstekt strekker seg og slår krøll mot utvalget av omeletter og alle de andre herlige varianter. Av egg.

Litt senere finner jeg gravet fisk. Kveite, laks, ørret og sei. Gravet sei med sennepssaus. Det har jeg aldri smakt før. Jeg er også grådig innom en liten, stekt bekkerøye som jeg legger på skiva med hakket vårløk og rømme, selvsagt rømme, også her. For ikke å snakke om den røkte torskerogna som jeg hele livet har presset ut av en ynkelig tube merket Mills , men som her ligger i overdådige mengder, dandert i rognposen, og kan øses opp på skiva med skje, og som kommer i en smak, vil jeg si, med stor troverdighet, siden frokostbordet har utsikt til verdens største gyteplass. For skrei.

I denne frokostsalen sto det dessuten en dame og skar de beste skinker og jeg traff en mann som satte frem yogurt med friske bær og noe smulder med honning og strøssel, som lå godt til en dobbel espresso, og det må jeg tilstå, en friskpresset appelsinjuce, som jeg gikk flere ganger for å oppleve. Men jeg satte noen grenser. Jeg smakte ikke på ostene. Ei heller noe av det nyrørte. Syltetøy. 

En frokost kan sjelden vare lenge. I alle fall ikke på hverdager. Slik er det med frokoster. De er små hektisk øyeblikk, parenteser i livet, som regel er de det. Ganske grå.

Desto sterkere ble fargene, torsdag  morgen. Da jeg måtte rive meg løs og skulle gå, da gikk jeg bort og tok de som jobbet der i handa. Jeg fant ikke på noe bedre. Og jeg kom ikke på noe annet å si enn dette. Tusen takk.

Suppe med utsikt


Dette er på ingen måte snakk om bare et fjell. Det er mye mer enn det. Vi snakker tross alt om livet. Slik det ble levd. På torsdag kveld.

Denne fortellingen starter da jeg var ganske liten. Jeg er født med en dyp lengsel etter utsikt. Det kan være Freikollen eller Empire State Building. Jeg bare må ha det. Hvis sjansen byr seg.

På et eller annet tidspunkt kommer følelsen av å ha veldig dårlig tid. Følelsen kommer stadig oftere. Jeg er blitt 54 år. Det er så mye jeg har mer enn gjennomsnittlig lyst til. Og tiden er knapp. Det er bare en ting og si: Grip første og beste mulighet. Ta sjansen. Livet er nå eller aldri.

Det er 12 minusgrader. Det er stup mørkt. Vi har bare to timer til rådighet. Hverdagens lov er beinhard.  Det er jobb og plikter så langt kroppen rekker. Men det kan la seg gjøre.  Livet er nå eller aldri.

Kvelden før lager jeg suppen. Den består av en liter sopp fra Vestmarka, helst traktekantarell, 4 ss smør, 1 liter grønnsakkraft (terninger går fint), 0,5 dl tørr sherry, 0,5 dl gul løk (finhakket), 0,5 dl gulrot (bittesmå biter), 0,5 ts timian, 1 ss tomatpurre, 2 ss hvetemel, 2 dl creme fraiche, litt salt og litt cayennepepper eller chilly. Fres soppen, hell over kraft og kok opp, la grønnsaker surre i smør sammen med krydder og tomatpure og mel i en annen gryte. Bland det hele sammen, og tilføre creme fraiche klattvis under oppkok, mens du visper. Gjør deg flid. Ta med litt godt brød. Livet er nå eller aldri.

Jeg har bedt de beste kompisene mine om å dra så tidlig fra jobb som bare mulig.  Jeg har bedt dem ta med kopp, skje, stilongs, varme klær og hodelykt.

Ingen av dem er særlig vanskelige å be. Olav har dessverre problemer med helsa og må stå over. Men HC tar lokaltoget og Kjetil kommer obligatorisk forsinket med T-banen. Pål plukker vi opp med bil. Og sammen drar vi til et av jordens aller minste fjell, Kolsåstoppen i Bærum. Livet er nå eller aldri.

Du kan gå til toppen av dette fjellet på under en halv time. Flere steder er det trapper og rekkverk. Det er kulemager, svake knær og begrenset kondis. Det er en nylig tilbakelagt feiring av julen som ikke lot noe tilbake at ønske. Av ribbe. Pinnekjøtt. Karamellpudding med krem og en drøm av en saus. Krumkaker. Og marsipangriser. Selv til de som ikke fant mandelen i grøten. Livet er nå eller aldri.

I den første muligheten for å falle har det lagt seg et tynt islag i mørket. Det er like ved et bekkefar. HC sklir og faller. Uten skader. Vi stopper og teller opp kroppsdeler. Vi sjekker at alle har med seg det de trenger på veien videre. Jeg gir Kjetil en ny bok om Russland som jeg har tatt med i sekken. Jeg er tilhenger av overraskelser. Jeg har tatt med lakriskuler i sjokolade, samt et sting av chilly som setter seg i ettersmakens lengsel og ikke er til å bli kvitt når boksen er tom og hverdagen kommer. Men i dette øyeblikket har vi godsaker nok. Livet er nå eller aldri.

Klokken 17.50 sto vi på toppen. Vi var helt alene der oppe. Vi sendte meldinger hjem. Toppen er nådd. Ingen problemer. Alle er ved god helse. Vi sendte meldinger til familie og våre aller nærmeste. På Facebook. Så spiste vi suppen og delte brødet. Vi diskuterte om det var best å sutte på lakriskulene for å få dem til å vare lenge, eller om det beste er å knaske dem i seg. Spørsmålet ble på ingen måte avklart. Vi måtte gå ned igjen. Fra Fjellet i Bærum. Vi kommer aldri til å glemme gleden. Livet er nå eller aldri.

Hvert skritt mot katastrofen virker helt normal


Det er noen telefonbokser som er fredet. De holdes kunstig i livet av Riksantikvarer. Men alle andre telefonkiosker er utryddet. Langsomt, men sikkert.

I begynnelsen så var det sikkert ingen som var bekymret over denne utviklingen. Det var ingen som slo alarm. Men det gikk jo bare en vei. Ubønnhørlig. Rett mot avgrunnen.  Og plutselig en dag kan man stå der, midt i Bergen by eller Oslo sentrum eller i Tromsø. Man kan stå der å ha et desperat behov for å telefonere, se seg om etter en automat også er det absolutt ingen ting å hente. Nada. Null og Niks. Telefonautomatene er myrdet.

Før i tida kunne man jo prøve å sette verdensrekord i antall mennesker i en telefonboks. Det er det ingen som vil forslå i dag. Ganske trist. Men slik er det.

Slik er det med mange ting. Den ene dagen er man kanskje ung og har litt draget på damer. Man går kanskje rundt og er salig fornøyd. Men så plutselig er det liksom som om mulighetene bare forsvinner, sånn litt etter litt, uten at noen griper inn, oppretter en støtteordning eller i det minste roper Alarm. På vegne av vanvittig mange: ALARM.

Har du hørt om Daniel Pauly? Det aner meg at svaret er nei. Så følg med nå. Daniel Pauly begynte på 1990-tallet og lure på en ting: Hvordan kunne det skje at The Grand Banks utenfor Canada kollapset og at 30.000 fiskere mistet jobben. Daniel utviklet Shifting Baseline Theory. Den sier at forskere målte forandring ved å ta utgangspunkt i bestanden slik den var da de startet sitt arbeid. Bestanden falt, men når en ny generasjon av forskere tok over, brukte de det nye nivået som sin "baseline" (grunnlinje). Slik så nedgangen aldri voldsom ut, hvert skritt mot katastrofen virket helt normal.

Dette har jeg tenkt litt på i julen. For hver kilo jeg legger på meg så tenker jeg at dette er jo helt normalt. Dessuten får jeg ikke lenger torsk i Oslofjorden. Det har vært null napp på det jeg kan huske. Det er også meget sørgelig at det ikke er antydning til skiføre i marka. Nesten ingen steder. Selv ikke i høyden på en søndag med blå himmel og flere minusgrader. Det jeg nå lurer på er hvor mange slike vintre på rad det vil gå, før noen, en eller annen, oppdager hva som er i ferd med å skje og roper at nå må Baard begynne å slanke seg.

Smaken av lær, pisk og håndjern


- Dette er grovt, sier jeg til Fredrik, mens vi smatter på en riesling på en restaurant i hovedstaden, en noe animert stund i går kveld.

Grovt på vinspråket betyr "Kantet og primitiv" og det er det Fredrik og jeg er i ferd med å bli. Jeg nevner dette bare som en advarsel slik at du allerede nå kan droppe ut av denne historien hvis du har sarte følelser.

Det har seg slik at Fredrik har jobbet som tallknuser et års tid, men nå har han byttet jobb, så vi er ute og takker ham av. Takksigelsene begynner ganske bra med en amerikansk øl av typen Indian Pale Ale (IPA) som lukter helt fantastisk av humle, men som smaker mye mindre enn man kanskje hadde håpet og som dessuten koster 350 kroner literen, og det er jo et slags overgrep man dessverre må venne seg til siden man bor i dette landet.

Til den røkte laksen, med utrolig små eggeplommer, kommer den tidligere omtalte hvitvinen og er en blek innvandrer fra Tyskland med en kropp som er direkte vanskelig å beskrive. Fredrik og jeg er enige om at vi på dette tidspunkt i måltidet er sugne på det helt enkle og elegante, gjerne noe ferskt og tiltalende, ungt og yppig, men det vi nå rullet rundt i munnen virker helt på grensen til søtt og denne følelsen varer helt frem til et punkt der kollega Lasse sier at det skal være slik og at opplevelsen vil bli en helt annen med en gang man får litt røkt fisk i munnen.

Tidligere på dagen har for øvrig Lasse fortalt at det går griser og trasker vilt rundt på Hardangervidda og når jeg spør om det er 50-åringer som går fra hytte til hytte for å sjekke damer, så svarer han bare at grisene blir ekstra gode å spise på grunn av kostholdet på fjellet.

Til grisen får vi uten knussel servert en rødvin som jeg ikke helt fikk med meg navnet på, men den er åpenbart kjøttfull og sikker tung i sessen, slik man gjerne blir med årene. Dette får Fredrik og meg til å diskutere om vi liker viner med smak av lær, pisk og håndjern, men da griper Lasse inn, fordi han er en veldig skikkelig kar fra Kolbotn (administrasjonssentrum i Oppegård kommune).

Jeg syns likevel at vi kom oss ganske bra gjennom den rødvinen, særlig siden den ble skjenket hele tre ganger og jeg fikk masse munnfølelse og godt humør frem mot desserten som viste seg å være en Crema catalana (en av Spanias største oppfinnelser). Denne desserten kom med en kanskje noe overraskende skje med bringebærsorbet, på toppen, men nå er Fredrik og jeg blitt utrolig tolerante og godtar det meste.

Vi lukter på vinen, som kom til desserten, for om mulig å komme med den helt presise beskrivelsen. Jeg har lyst til å foreslå at det er en stum vin med veldig liten nese, men der blir jeg totalt avvist av Fredrik som bestemt mener at dette smaker som høvelspon.

-Det er som å drikke et sagbruk, sier Lasse, og det blir vi rørende enige om helt frem til kaffen og avecen. Etterpå syklet jeg hjem. Uten uhell av noe slag. Utrolig nok.

Forbud mot pepperkaker

Det ligger an til et forbud mot å spise pepperkaker før 1. desember.

Å spise pepperkaker for tidlig ødelegger julestemningen. En egen pressgruppe arbeider nå for at forbud blir innført i butikkene. Dette kommer som et resultat av mange års utglidninger der nordmenn har latt alle prinsipper fare. Det er nå så godt som ingen tegn til måtehold eller respekt for tradisjoner i Norge.

Aksjonen vil trolig få smitteffekt også til marsipangris og annet knask som nordmenn før oss hadde respekt for og lot ligge til adventstiden satte inn og man kunne kose seg med god samvittighet.

Det er på ny varslet priskrig på julekaker, grøt og annet som skaper uverdige tilstander i Norge. I fjor falt prisene til et nivå der julen ble som en skraphandel der du fikk slengt ting etter deg så latterlig billig at det var vanskelig å ta noe som helst alvorlig. Grådigheten løp rundt i butikkene som en form for galskap.

Det må også sies at det er utrolig vanskelig å føle høytid og fest når det beste du skal servere koster en krone eller mindre pr. hekto. Og hvis man har gått og gomlet på julegodt siden tidlig på høsten, blir det likesom ikke noe stas med noe som helst når vi kommer ut i desember og skal være snille mot dompapene og pynte neka.

Tiden er derfor overmoden for å innføre strengere grenser og ny disiplin i Norge. Våre verdier er truet. Nå gjelder det å stå samlet og si nei til grådighet. Kanskje har du lyst til å danne din egen pressgruppe. Det kan være "Blondiner mot ufrivillig julekos", eller "Odins mandater mot for tidlig julegang".

Vi håper også på at i alle fall et par hundre tusen rosabloggere kan vise litt følelser for saken. Det fins mer i verden en cupcakes. Våkn opp. Si fra. NÅ. Ta julen tilbake. Hvis du har litt skam i livet.


 

Artikkel 5


Et angrep på en av mine sanser
skal regnes som et angrep på hele alliansen av kroppsdeler.

Det kan for eksempel være synet av en sjokoladebit,
som noen har latt ligge i en skål,
for å provosere.

Da er det bare en ting å gjøre.
Hele kroppen må stå samlet,
og hugge til, med en gang, uten noe nøling.

Nå er den vekk.
Spist.

Jeg ville bare si det.
Du tuller ikke med meg.
Jeg står samlet.
En for alle
Alle for en.

Alle vet at styrke forakter svakhet.
Skulle det komme forbi en bolle potetgull,
eller kanskje litt smågodt,
må vi stå sammen
og gjøre kål på det hele,
uten anger,
uten skam.

Rap.

Å steke en fiskekake


Folk tror at det er lett å frambringe en fiskekake. Det er meget, meget  langt fra sannheten. Jeg må advare mot sterke følelser i historien som følger.

For det første er det ikke lett å fange en fisk. Jeg sitter ofte i min kano. Og håper. Jeg kan håpe med flue eller sluk. Jeg kan håpe på en riktig stor rugg. Skal man først håpe, så kan man jo like gjerne håpe på noe stort. Det mener jeg. Men sannheten er at mine fisker som regel er ganske små. Jeg kan padle rundt, i for eksemepel Oslofjorden, en hel søndag, og få absolutt ingen ting. Det har skjedd mange ganger. Jeg innrømmer det.

Når jeg endelig klarer å fange noe er det desto viktigere å ta vare på fangsten. Da fileterer jeg torsken med stor nøyaktighet. De beste stykkene (loins) vil jeg servere fersk med bacon, stekte, grønne asparges og amadinepoteter (bakt i ovn). Resten av fisken vil jeg lage fiskekaker av.

Jeg kommer fra en kultur og en historie der det var viktig å ta vare på maten. Alt, absolutt alt, skulle brukes. Kvinnene brukte en skje for å skrape de siste rester av fiskekjøtt fra bena, når de skulle lage fiskekaker. Min bestemor hadde ikke foodprosessor. Hun sto med en stampe og knuste fibrene for hånd, slag for slag, til farsen var passe og klar til steking. Jeg beundret min bestemor grenseløst. Jeg beundret alt hun sto for. Særlig maten.

For å være ærlig så vil jeg helst ikke bruke for mange penger. Jeg kjøpte en foodprosessor en gang. Den laget jeg fiskekaker med. I år etter år. Ikke noe problem. Men plutselig en dag sitter jeg i stua og får en helt fryktelig følelse av at noe er alvorlig galt. Det er en råtten fiskelukt som kommer snikende inn fra kjøkkenet. Som en sporhund snuser jeg rundt for å finne kilden. Jeg snur og vender på foodprosessoren uten å oppdage noe feil. Dagene går. Jeg tømmer hele skapet og vasker alt jeg kan komme over. Det lukter ikke så verst i noen timer, men så kommer den ekle lukten smygende, som en slange, som hugger til og dreper alle gode følelser jeg måtte ha.

Jeg løper ut og kaster meg over foodprosessoren. Nå oppdager jeg, mirakuløst, at det det er en liten plastdings, som kan pirkes løs og at det under denne ligger råtten fisk. Jeg prøver å rengjøre. Jeg prøver med en spisskniv, q-tips og stigende fortvilelse. Ingen ting nytter. Det er bare en ting å gjøre. Kaste skiten og kjøpe ny.

Ny koster 499 kroner. Utrolig billig. Jeg drar fornøyd hjem for å lage fiskekaker. Jeg skulle gjerne fortalt at denne historien ender lykkelig her, men den gjør slett ikke det. Etter et par gangers bruk er det på an igjen. Det legger seg fiskeavfall som ikke til å få bort. Nå er jeg villig til å drepe. Foodprosessoren. Den går på hue ut. For godt.

Jeg ringer min mor. Det  er like før jul. Jeg lurer på om jeg kan ønske meg en stor og flott kjøkkenmaskin til jul. Det syns mor er en god ide. Julaften kommer. Jeg pakker opp den gigantiske maskinen med stor iver. Det følger med en hel masse deler. Jeg strutter av optimisme. Her skal det blir fiskekaker som det skal gå gjetord om. Bare vent.

Kjøkkenmaskinen koster 1600 kroner. Etter noen dager begynner jeg å lese bruksanvisningen. Du kan gjøre mange ting med denne maskinen. Men å lage fiskefarse er ikke en av dem. Eneste mulighet er å kjøpe ekstrautstyr, en kjøttkvern til 1300 kroner. Jeg kjøper en slik.

Endelig skal jeg lage fiskekaker. For at kakene skal få riktig konsistens kjører jeg farsen tre ganger gjennom kverna. Jeg er som nevnt veldig sparsommelig anlagt. Jeg bruker en skje for å skrape opp all farsen fra bollen og dytte den ned i kverna for å ta en ny runde. Jeg vil ha med meg alt. Da skjer katastrofen. Skjen glipper ut av hånden og faller ned i kverna. Det kommer en ekkel lyd. Alt stopper opp og etterpå er hele maskinen, rett og slett, ikke helt seg selv lenger.

Når jeg sender maskinen inn til fabrikken så sier de at det er meningsløst å reparere. Det kommer et meget ydmykende brev. Jeg kan like gjerne kjøpe en ny, heter det. Dette gjør vondt. Et halv år senere har jeg bursdag. Jeg pakker opp en ny kjøkkenmaskin. Hilsen mor.

Nå står maskinen der i skapet. Klar til bruk. Med kvern og det hele. Det går mot vinter. En ny torskesesong er på gang. Hvis man først skal noe, så kan man jo like gjerne håpe, håpe at det beste kan komme til å skje. Jeg tror ikke jeg har noe annet valg. Jeg håper.

Døden på Grünerløkka


Jeg elsket dette. Tomatene var større. Fantastiske oliven. Fetaost. Kaffen. Krydderet. Brødet jeg aldri hadde sett før. Luktene. Smakene. Mulighetene i livet vokste inn i himmelen. Grünerløkka var den nye tid i Oslo. Nå er den over.

Jeg sitter i bilen på vei fra Asker til Sultan Frukt & Grønt, i Helgesens gate 18. Det er tidlig på 1990-tallet. Sultan er den første innvandrerbutikken jeg vet om, en glede jeg kan oppdage, på ny og på ny til det blir en viktig del av alt jeg helst vil se frem til, når det blir lørdag formiddag og jeg reiser inn i helgen med store forventninger, når det jeg gleder meg aller mest til, er like om hjørnet. Mat og fellesskap. Forelskelse. Fest.

Jeg har vært lykkelig St Germain i Paris. Jeg har spist meg glad i Greenwich i New York. Og den som en gang har smakt på det eventyr av mat som du finne i gateboder i Camden i London, glemmer det aldri. At det skulle komme noe som er like fint i Oslo, Grünerløkka, var nesten ikke til å tro.

De fleste av oss vil før eller senere oppdage hva sjel er for noe. Hva opplevelser egentlig er laget av. Det særpreg som former oss og gir livet retning. Kanskje som første gang, da smaken av chili pisket meg våken, åpnet porene og sa at fra nå av ser du deg ikke tilbake. Fra nå av skal du smake på det eksotiske, det nye og fantastiske, i en ivrig strøm som ingen kan stanse. Ingen.

Ingen, andre enn stadig høyere husleie, og en grådig tid som legger seg over by og folk til det du finner overalt av butikker og spisesteder, også dominerer Grünerløkka og gjør det til et hvilket som helst sted.

Sultan Frukt & Grønt er tvunget til stenge dørene for godt. Jeg lyser fred over butikkens minne.

Gode nyheter fra London


Jeg kommer  fra et land som forbyr salg av alkohol så ivrig og intenst, at man lett kan bli usikker når man drar til utlandet.

Man skal ikke dra lengere enn til Danmark før man kan kjøpe en liter vodka på bensinstasjonen. Gjerne på en søndag. Sikkert også midt i kirketiden eller på valgdagen eller når du måtte lyste. 

Dette har forledet meg til å tro at det er helt ville tilstander der ute. Ja, at Europa er ute av kontroll. At det ikke er noen som sjekker om du for eksempler er gammel nok til å kjøpe øl i butikken. At det står dårlig til. Med kontrollen.

Jeg nevner dette med kontroll fordi jeg i dag tidlig gikk på en Coopbutikk i London. Jeg liker Coop eller samvirkelaget som det het før. Det satt en dame i kassa på samvirkelaget den gang som het Johannesen. Hun hadde kraftige overarmer og full oversikt over alle ungdommene i strøket der jeg bodde. Det var ikke bare å komme med et skolebevis der jeg helt selv hadde endret på fødselsdatoen slik at jeg kunne kjøpe seks flasker øl. Det var ikke bare bare med Johannesen. Hun ville da straks le høyt og si at hvis jeg prøvde på noe slikt en gang til så ville hun sladre til moren min.

Jeg tenker litt på dette når jeg går inn i butikken i London. Her er Johannesen byttet ut med maskiner. Jeg må selv scanne inn varene og betale med kort. Ikke et menneske å se. Man kan ikke ha vokst opp i Norge uten å bli forferdet over dette. En ting er alle arbeidsplassene som bare fjernes med litt teknologi. Men tenk på alkoholkontrollen. Tenk på den.

Sammen med andre varer har jeg plukket ut to flasker øl. Jeg smaker på ulike øl hver dag. Jeg er veldig interesert i øl. Men plutselig sier maskinen at nå er det kontroll. Rutinekontroll. Maskinen blinker og lager en liten lyd. Jeg kan ikke bare betale og gå slik jeg gjorde i går. Nå kommer det en godt voksen indisk dame i Coop-uniform. Hun har med seg et kort for å verifisere at jeg er gammel nok til å kjøpe øl. Det gjør damen. Uten å blunke.

- Hvor gammel tror du at jeg er da, spør jeg. Damen ser nøye på meg i noen sekunder.

- 46 år, sier hun, og smiler. Nå spør hun hvor gammel  jeg er.

-54 år, sier jeg stolt.

- Hvem skulle trodde det, sier damen.

Jeg kommer til å være i veldig godt humør resten av dagen.

Pizzaen som fortsatt sårer


Jeg vil understreke at Jon er meget intelligent. Han er faktisk blant de smarteste jeg kjenner. Jeg sier dette slik at man ikke skal få helt feil inntrykk av historien som følger. Vi skal på tur til USA med Jon, kone og to sønner.

Det som skjedde kan jo flere kjenne seg igjen i. Man har kanskje kjørt bil hele dagen og kommer sent frem til hotellet. Alle er sultne og stemningen er ladet. Det haster med å få tak i noe mat. Ulveflokken trenger næring. Far blir sendt ut for å lete etter en ta-med-hjem-pizza.

Så langt er alt vel. Men minuttene går. Det var da fælt så lang tid det tar før pappa kan finne en pizza og bringe den hjem til sin sultne familie. De venter. Og de venter.

Endelig kommer pappa. Han svinger glad og fornøyd inn på hotellrommet. Nå begynner mor og sønner å gape. De tror rett og slett ikke sine egne øyne. Nå begynner de å le.

Pappa kommer dinglende med pizzaesken stående på høykant, klemt inn under armen. Det gjør at alt fyllet på pizzaen har glidd av og lagt seg som en stor klump nederst i esken.

Mor og barn holder på å le seg i hjel. De erter far såpass mye at han blir direkte sur. Far trenger derfor en pause. Forståelig nok. Han prøver nå å gå ut på balkongen. Men så viser det seg at noen har stengt balkongdøren som er av glass. Far går rett inn i glassdøren. Det smeller. Mannen faller bakover og lander på rompa.

Som det heter etter store dramaer: "Ingen kom fysisk til skade". Det er det nyhetsoppleseren pleier å si. Men slike nyhetsopplesere snakker aldri om fornedrelse, eller årene etterpå. Den ene sommeren etter den andre. Dager som kommer. Og dager som går. Hver gang det blir snakk om å kjøpe en pizza og far er til stede. De snakker ikke om slike ting, nyhetsoppleserne.

Så nær, så nær



Jeg har skikkelig lyst på et rekesmørbrød. Men blir brutalt nekta. På flyplassen ved Reykjavik.

Rekesmørbrød er den eldste luksus jeg vet om. Det er fordi jeg kommer fra en tid der vi hadde små krav. Rekesmørbrød var dåp, konfirmasjon og død. Rekesmørbrød var større enn livet selv. Med majones, sitron og dill. 

Det var en måte å markere at dette vi nå gjør sammen, det er viktig. Det er stort.

Jeg har som man forstår et godt forhold til rekesmørbrød. Jeg har nettopp gått av flyet fra Oslo til Reykjavik. Det har vært en lang flytur. Jeg er skikkelig sulten og går bortover en lang gang. Den leder til en oase av spisesteder. Jeg går inn på den første kafeen og ser til min store glede noen overdådige rekesmørbrød og bestiller straks er slikt, sammen med en flaske vann.

Mannen ser på meg. Han blunker ikke. Øyne av stål.

- Kan jeg få se boardingkortet ditt?

Jeg viser ham kortet fra flyet jeg nettopp gikk av. Mannen blir streng.

-Jeg har ikke lov å selge til innkommende passasjerer.

- Du tuller nå?

- Nei, det er en tax ting.

Jeg begynner å gape.

- Kan du gjøre et unntak?

- Bryte loven!

- Ja.

- Du er en skikkelig idiot.

Selvsagt blir du svindlet

- Selvsagt blir du svindlet, sier jeg til Arne som er i ferd med å fortelle om noen av de verste overgrepene han har opplevd.

Arne er en kollega som er kjent fra petiten "Han fikk som fortjent, han fikk barn". (Det er fortsatt en av de mest populære petitene gjennom tidene med 65.000 lesere).
Arne forteller at kona har mast for at de skal kjøpe seg markise. Jeg trøster og sier at alle koner vil ha markiser. Det er ikke noe å gjøre med.
- Vi fikk et såkalt tilbud på en markise med 20 prosent rabatt. Markisen kostet over 33.000 kroner med motor og fjernstyring og montering, sier Arne.

- Utrolig dyrt, sier jeg.
- Jeg gikk og kjøpte en markise, som er litt mindre, for 3.300 på Jula, og monterte den selv. Det var veldig lett.
- Men den er med manuell sveiv?
- Jeg er villig til å sveive mye for 30.000 kroner, sier Arne.

Vi snakker nå en hel del om at man kan kjøpe seg en bruktbil for 30.000 kroner. Arne har fått blod på tann og forteller at for noen år siden kjøpte de seg hus med et dyrt kjøkken. Arne fikk da lyst på tre nye skuffer og ringte leverandøren. Han ville ha nesten 4000 kroner for skuffene.

Arne ble sjokkert og lurte på om dette kunne stemme. Så dyre skuffer har jeg aldri hørt om før. Da sier selgeren "Dette har jeg egentlig ikke lov til å si, men du kan sjekke saken hos et byggevarehus". Det gjorde Arne og oppdaget at de hadde identisk kjøkkenløsning, men markedsført under et annet merke. Her fikk han tre skuffer for 1.200 kroner. Til sammen.

Før vi går videre i denne historien må jeg innrømme at jeg beundrer Arne. Arne selger dobbelt så mange lodd som oss andre når vi har vinlotteri på jobben på fredager. Jeg vil gjerne bli mer som Arne.

Nå har det seg slik at jeg fikk en solbærbusk i gave av min far i fjor. Den ga til sammen 240 gram bær eller et halvt glass syltetøy. Jeg fikk lyst på større avling og dro tirsdag på Plantasjen for å oppdage at en meget liten solbærplante koster 256 kroner og at en potte kommer på ca 200 kroner. Det droppet jeg og dro heller på Biltema og kjøpte to diger potter av plast som kostet 46 kroner. Etterpå gikk jeg over til nabo Ingeborg som kommer fra landet og en generasjon som vet hva avleggere er.

Ingeborg sier ja med det samme. Vi snakker litt om avleggere. - Før i tida gikk jo damene rundt og stjal avleggere hjemme hos hverandre hele tiden. Det er det blitt slutt på, sier Ingeborg. Jeg forteller at på Risenga sykehjem i Asker går de gamle damene rundt å kniper avleggere hver gang de er på vei til middag. Derfor må sykehjemmet hele tiden kjøpe ny begoniaer, sier jeg.

Jeg tar nå med meg en saks og klipper av seks toppskudd av en busk i Ingeborgs hage, og stikker disse ned i fuktig, gjødslet jord for at de skal rote seg. Hvis dette blir til seks planter har jeg spart 1.536 kroner. Jeg skryter av meg selv til min kone. Jeg understreker at jeg vil klare dette helt selv, uten noe hjelp fra henne. Plantene setter jeg på et solrikt sted ved vinduskarmen.

Dagen etter plantingen står jeg fornøyd og sjekker hvordan det står til med de grønne små. Plutselig ser jeg at det har fulgt med et bær på den ene planten som slett ikke er et solbær. Da spør jeg min kone om Ingeborgs busker og hun kan nå avsløre at den i midten er rips, mens den til høyre er solbær. Denne opplysningen gjør meg veldig rød i toppen. Jeg er en dust.

Uten at noen ser det, håper jeg, sniker jeg meg ned og henter nye toppskudd, nå fra riktig busk. De ser slik ut:


 

Grinete unge og skrinn handlevogn

 Å glede seg til fest er en av de bedre følelser man kan ha ved starten av helgen. Men veien dit kan by på store overraskelser.

Jeg er på vei inn dørene hos Rema 1000 på Slependen i Asker. Her treffer jeg en kollega fra jobben som heter Egil.

- Er det her du får inspirasjon til dine petiter, spør Egil.
- Ja, det skjer ganske ofte, sier jeg. Noen av de sterkeste opplevelsene får jeg i butikken. Se for eksempel petitene "Folk hamstret grøt som gale" eller "Å skamme seg i butikken". Petiten om skam ble lest av over 60.000 og førte til drapstrusler i kommentarfeltet. Jeg ble til og med intervjuet av lokalavisa Budstikka og de laget stort oppslag om saken, sier jeg.

Egil rister på hodet og forteller at han personlig har sett tilsynelatende siviliserte mennesker gå bananas i smågodt og pinelig adferd like før påske.

- Det var ikke til å tru, sier Egil.
- Grådighet er sjeldent noe vakkert syn, sier jeg.

Etter denne praten begynner jeg å handle inn til helgens fest. Vi skal ha gravlaks med sennepsaus og eggerøre til forrett. Til hovedrett skal vi ha entrecote fra Sør Amerika med råstekte nypoteter, piggsopp og bacon, grillede asparges og en chili/hvitløk/grønn saus. To kaker til dessert. Vi blir 13 til bords. Jeg fyller opp vogna med all slags godsaker.

Da blir jeg oppmerksom på en sliten mor med en ganske skrinn handlevogn. Hun kjøper kneip, melk, bleier og slikt. Det er veldig dårlig stemning. Damen har nemlig med seg en svært grinete unge. Mor og barn har en slik samtale som du svært gjerne vil slippe å ha i butikken. Ungen maser og sipper og er i det hele tatt et herk og ha på slep. Mor er oppgitt. Jeg har full forståelse for det.

Jeg setter fra meg vogna og går en runde for å lete etter noe. Da jeg kommer tilbake er vogna borte. Damen har tatt min vogn og latt sin egen stå.

Jeg følger etter og finner damen. Hun ser først litt forbauset ut. Deretter ser hun ned på alle godsakene i vogna. Nå begynner damen å le.

- Du skjønner vel at jeg er misunnelig på at du har et mye mer spennende liv enn meg, sier hun. 

Ondskap på badet


Mitt nye liv startet med et spontant innfall. Det var like over nyttår. En hard og feit julefeiring var nettopp over. Jeg kunne se tuppen av badevekta stikke ut under et skap.
- Lurer på hvor mye jeg egentlig veier, tenkte jeg.

Jeg har ikke veid meg på mange år.  - Hæ, nesten hundre kilo!! Dette er ille. Dette er starten på resten av livet. En eneste lang nedtur. Om noen år veier jeg 120. Og noen år etter det 130. Dette må stoppes. Og det må stoppes nå.

Jeg har aldri slanket meg før. Jeg har alltid vært lang og tynn, rett og slett en skranglete fyr, som heller burde lagt litt mer på enn det motsatte. Men plutselig en dag hadde jeg passert 50 år uten å forandre spisevaner. Det straffet seg.

Før du legger ut på denne turen, lytt til erfarne slankere, ja det er skam å snu, og graver du deg ned i tide bør det være i noe annet enn potetgull og smågodt. Nå har jeg fordel av å kjenne en masse damer og noen karer som er sterke på teori. De vet hvordan man skal slanke seg. De praktiserer ikke. Men de kan teorien.

Etter en ringerunde valgte jeg å slutte med all brødmat og bare spise knekkebrød. Jeg kuttet ut alle former for godteri. Sukker er kryptonitt. Jeg har reduserte antall poteter til en om dagen. Jeg stirrer mistenksom på pasta og ris. Enhver tanke på porsjon nummer to til middag er som å vurdere utroskap. Aldri før har jeg vært klar over at en banan er 90 kalorier. Jeg reiser i et nytt, uendelig stort og ekspanderende univers. Det er sorte hull her inne. Jeg tror ikke jeg noen gang kan komme ut igjen. Ut til det livet jeg elsket.

Det går en uke. Det går to. I slutten av januar veier jeg meg. Jeg har gått ned 2,5 kilo. Jeg blir veldig glad. Badevekten er min beste venn. Jeg veier meg en gang til. Bare for å sjekke at dette stemmer, at det nytter, at jeg er på rett vei. Å du hellige badevekt. Deg kan jeg stole på. Du er den eneste sannhet som jeg bryr meg om. Det er så mye bedrag og løgner i vår vonde verden. Men badevekten, du står der og lyser av fakta. Badevekten, du er den eneste jeg stoler på. Slik er det blitt. Dette er meg. En junkie som gleder seg til onsdag morgen, da det er veietid.

Åtte uker fra start. Vi runder starten på mars. Jeg veier 92 kilo, og er utrolig fornøyd. 6,5 kilo er borte. Det høres jo ikke så mye ut. Men det føles mye. - Det er mye, sier jeg høyt til meg selv med et tåpelig smil om munnen.

I dag tidlig var en vanlig søndag morgen. Jeg lager egg og bacon til datter Frida. Jeg danderer eggene på to ristede loffskiver. Frida sier at det er den beste frokosten hun kunne fått. Selv tar jeg to knekkebrød med makrell i tomat + en appelsin og en kopp te med suketter i. Det får gå. Alt går.

Etter frokost går Frida på badet og veier seg. Hun roper ut:

- Badevekten er så rar. Den viser mye mer enn den pleier.

- Hæ, sier jeg.

- Ja, kom å se.

- Det var rart. Vei deg en gang til, sier jeg. Nå viser vekta et kilo mindre. Og på tredje veiing et halvt kilo opp. Dette er ille. Frida og jeg ser på hverandre. Usikre. Hva er dette? Da kommer min kone inn på badet.

- Jeg har justert badevekta slik at den nå viser seks kilo mindre enn den gjorde for noen uker siden, sier hun.

- Frida og jeg står der med åpen munn. Vi gaper. Så ond går det vel ikke an å være?

- Dette er bare ikke mulig, mumler jeg.

- Jo, det er tydeligvis det, sier Frida.

Det går en evighet i hvert minutt. Dette er ikke en søndag som alle andre søndager. Det er et tidsskille. Det var den dagen da man ikke lenger kunne stole på noen. En avgrunn åpner seg. Det er som om Marit Bjørgen eller Ole Einar Bjørndalen plutselig skulle vært tatt i doping. Alt som vi stolte på og var stolte av viser seg å bare være en slem bløff. Det er ikke til å holde ut.

Plutselig begynner min kone å le. Hun ler høyt og hjertelig. Hun har ikke tuklet med vekta likevel. Viser det seg.

Slik er ståa. Nå trenger jeg sårt en hevn. Fint om du kan sende meg noen forslag. Det haster. Ikke spar på fantasien. Vær gjerne famøs og ondskapsfull. Hent frem det verste i deg selv. Jeg trenger det nå. Jeg trenger det sårt.

 

 

 

 

 

 

 

Slik blir du rik og berømt


Profetier - se lese i kaffegrut, tarotkort, krystallkule, stjernene eller notater fra Valdres fra 1968.

Jeg leste Aftenposten i helgen. Jeg liker avisen. Det har jeg alltid gjort. Man kan få innspill til både det ene og det andre. Meninger. Mat. Vinvalg, Interiør. Sex og samliv. Gode råd til karrieren. Slike ting. På lørdag hadde Aftenposten et to sider oppslag om profetiene til Emanuel Minos (1924-2014), også kalt «Nordens Billy Graham». Emanuels suksess kan være et godt tips til deg som lurer på hvordan du kan bli rik og skikkelig berømt.

Vi skal til Oppland, en søndag i juli 1968. Pinsevennen Emanuel er på besøk i Brufalt kirke i Etnedal i Valdres. Her treffer han Gunhilda Smelhus (92) som han kommer i snakk med. Det viser seg at damen har en rekke spådommer som hun har fått fra Gud. Emanuel skriver ned alt hun forteller.

Gunhilda spådde at det kom til å bli mere sex og vold på TV, at folk kom til å gi blaffen i å gifte seg og heller leve som samboere, at stor mengder fattige innvandrere vil komme til Europa og Scandinavia, samt at tredje verdenskrig ville bryte løs.

Noen år senere sjekket Emanuel sine notater og fant ut at mange av spådommene var gått i oppfyllelse. Han begynte å snakke varmt om profetiene fra Valdres. Noe skal man jo ha å leve av. Profetiene kom på TV i USA og spredte seg ved hjelp av karismatiske kristne som ild i tørt gress på internett og på andre måter. Og nå har de spredd seg helt til Aftenposten.

Hvis du skal ta Emanuel-metoden i bruk, er en mulighet å oppsøke et sykehjem og sette seg sammen med en søt gammel dame eller mann som nærmer seg hundre år. Også kan du be dem om å tippe hva som kommer til å skje fremover, og legge dette ut på bloggen din. Husk å tvitre.

kan det tenkes at noen av de religiøse kan finne på å bli litt pessimistisk sånn på slutten av livet, så alle varsler om "Dommedag" bør du sette i hermetegn, bare for sikkerhets skyld. Men for øvrig kan du spå at det vi får se på TV vil bli stadig verre og verre. Og til slutt vil ingen se på TV i det hele tatt, men bare være på Facebook og YouTube, utrolig nok.

Et annet godt råd kan være å fokusere på det som folk er skikkelig redde for fra før. De kan for eksempel frykte Putins aggresjon og Trump som USAs nest president, og at UK forlater EU og at hele EU-rakner og at emigrantkrisen eksploderer i vold og nynazisme og at det norske forsvaret er like dårlig stilt som i 1939, og at den økonomiske krisen bare blir verre og verre, også blir det en ny krig i Europa som tar helt av. Det starter kanskje i en liten konflikt som baller på seg. Liten tue kan velte stort lass. Husk at Kåre Willoch gikk av på grunn av en liten bensinavgift. Og etterpå kom den ene rødgrønne regjeringen etter den andre uten at det hjalp noe særlig.

Du kan også slå deg opp på det stikk motsatte å være skikkelig positiv. Du kan si at det er slett ingen fare. Den kalde krigen gikk mye bedre enn alle fryktet. Har du glemt hvor greit det gikk med frykten for atomkrig? Norge og Russland har for eksempel hatt overveldende, sterke felles interesser som har gitt stabilitet i tiår etter tiår på områder som olje, gass og fisk. EU har dessuten hatt skikkelig suksess med det indre markedet. Det er ingen land som vil finne på gi fra seg en sånn GULL-ordning hvis de har den minste sjanse til å la være. Og Bernie Sanders blir president og innfører et norsk sosialdemokrati i Amerika.

Foto: Rød Tråd AS // www.rodtrad.noI helgen leste jeg dessuten i Aftenposten at man kan ta underhuden fra syv, åtte høneegg og lage et plaster som får sår som ikke vil leges til å begynne å gro igjen. Hadde dette skjedd på Jesus tid ville man kalt det et sant mirakel. Halleluja.

Det du absolutt ikke vil ha på julaften


Jeg kjøpte to kilo tynnribbe på Kiwi på lørdag. Nice Price. Utrolig billig. Det kosta meg dyrt.


Å bygge seg opp som kokk tar mange år. Tillitt er ikke noe du bare kan få slengt etter deg her i landet. Du må slite for det. I alle fall i min familie. Det er harda bud.

Jeg har stått på for å få noen gram respekt. Jeg har jobbet med sausen. Viet fisken den største forsiktighet. Gått på nåler for steika. Jeg har passet på som en smed. Jeg har bygget meg opp. Gjennom over 30 år. På kjøkkenet. Men det skal ikke mye til før det smeller. Litt for hardt stekt bacon kan løsne en lavine av forakt som renner ut over frokostbordet. For lite kokte grønnsaker er ille. For mye kokte grønnsaker er verre.

Jeg vet jo dette, at jeg skal opp til eksamen hver dag. Tenåringsdøtrene sitter der med kniv og gaffel og venter med dommen. Av og til vanker det skryt. Det er gjerne på julaften. Det har sin naturlige forklaring. Du kan tulle med mye i Norge, men maten på julaften er dødens alvorlig. Det vet alle som en gang har tatt i en gryteklut her i landet.

Derfor starter jeg prosessen noen dager før julaften med å kjøpe den dyreste ribba jeg finner. I mange butikker skriker det fra disken om ribbe for ned til 39 kroner kiloen. Dette har jeg holdt meg unna. I alle de år. Den dyre ribba legger jeg i saltlake over natten. (100 gram salt per liter vann, samt litt sukker). Det meste av julaften bruker jeg på å steke kjøttet. Det skal være 140 grader i ovnen. Og man trenger mer tålmodighet enn det normalt er å oppdrive, på en dag som denne, men jeg har fått det til. Mange ganger.

Når klokken er blitt seks på julaften og ribba står på bordet pleier jeg å skotte bort på datter Frida. Hun pleier da å lukke øynene. Datter Frida legger kjøtt og poteter og tilbehør strengt adskilt. Sausen (uhyre viktig) legger hun i en liten innsjø for seg selv. Jenta fester en potetbit innerst på gaffelen, deretter litt kjøtt og dypper det hele forsiktig i saus. Hun smaker meget sakte. Og lager et lite klynk. Av glede.

Det som skjedde på Kiwi sist lørdag var en ren impuls. Jeg vet ikke helt hva som skjedde. Men plutselig sto jeg der med en uhyre billig ribbe i hånda. Jeg tenkte, liksom, på en måte, kan du si, at kan det være så nøye a?

Tiden var dessuten litt knapp denne helgen. Jeg droppet både det der med saltlake og ekstrem langsteking. Ribba ble ferdig på under tre timer. Den så slett ikke verst ut. Jeg kjørte varmluft på slutten. Svoren ble helt super. Dette kunne gått ganske bra.

Datter Frida ser mistenksom ned på det som ligger på tallerkenen. Hun lukker ikke øynene. Ikke et sekund. Nå smaker hun. Jenta snur seg mot meg og sier:

- Jeg håper du bare øver deg. Vi får vel noe annet enn dette på julaften. Vi gjør vel det?

5 på topp 
Han fikk som fortjent - han fikk barn 
Da dronning Sonja røkte med stive fingre 
Å bli griserik og berømt 
Å kjøpe øl i burka
Når tiggere kler seg om

Kjøpe øl i burka



Det som er fint med å være for ung til å kunne kjøpe øl er at det tvinger seg frem en hel masse kreativitet. Men det kan lett føre til en sosial katastrofe. Heng med.


Jeg vet om to 16 år gamle jenter som bor på Bygdøy. Dette er en halvøy i den vestlige delen av Oslo som stiller harde krav til de som vokser opp der. Man må beherske både det ene og det andre i de øvre deler av økosystemet.

I min tid hadde vi skolebevis. Ved hjelp av korrekturlakk og fyllepenn kunne man få det til å se ut som om man var to år eldre enn det man var. Det var likevel et problem at vi ikke kunne bruke korrekturlakk på kviser og andre ting ved utseende. Damen i butikken måtte som regel være hjerneskadet for ikke å avsløre bløffen. Likevel var det mange som prøvde seg. Man gjør jo de mest desperate ting. Når man må.

Slik er det selvfølgelig ennå. De to jentene på Bygdøy satt og diskuterte mye frem og tilbake hvordan de skulle få tak i øl. Da kom den ene til å tenke på at foreldrene nylig hadde vært ute og reist og kjøpt med seg en burka som suvenir med hjem. Det er jo perfekt kamuflasje. Ingen kan se hvor gammel du er når du har på deg en burka. Tenkte jentene. Og satte planen ut i livet.

Slik gikk det til at en ganske kortvokst dame i burka kom gående inn i en av nærbutikkene på Bygdøy. Nå hører det med til historien at det ikke er så veldig ofte at noen kommer og handler øl i slike klær på Bygdøy. Det er heller ikke så vanlig at de bare skal ha en sixpack med øl og ikke noe annet.

Gutten i kassen ba ikke om legitimasjon. Han kom aldri så langt. Man gjør ikke det når latteren velter ut i rommet.

Det er trolig få ting som føles verre enn å bli dyttet ut av en butikk: Og at det er hånlatter som dytter deg i ryggen når du tusler ut. Jeg tror jentene kommer til å huske denne episoden. Ganske lenge.

Fem på topp
Å skamme seg i butikken
Han fikk som fortjent. Han fikk barn.
Da døden kom til gards
Da dronning Sonja røkte med stive fingre
Han limte et A-4 ark fast i frontruta med superlim

Å dø på en veldig rar måte

Han er blitt kalt "Den klokeste, smarteste og ondeste mann i menneskeheten". Han var kanskje ghostwriter av Shakespeares bøker, dronning Elizabeth 1's betrodde rådgiver, ble dømt for korrupsjon og han fant opp utrykket «Kunnskap er makt». Og mannen døde av en alt for ivrig omgang med en høne.

Jeg må innrømme at min interesse for Francis Bacon (1561-1926) er av ganske ny dato. Den oppsto ca klokken 12.30 i dag, da jeg skulle ta heisen ned for å spise lunsj. Jeg traff Jon i heisen.

Jon er en kollega som tidligere har gitt innspill til flere petiter. Særlig vil jeg fremheve "Unge har aldri vært så late som nå" som fikk en veldig god mottakelse i helgen.

- Den petiten ble lest av 13.000 personer, sier jeg fornøyd.
- Jeg har lenge vært interessert i filosofer som døde på en rar måte, sier Jon.
- Er det mange å velge i?
- Veldig mange.
- Hvem er din favoritt?
- Det er vanskelig å velge.
- Ja.
- Men Francis Bacon var veldig uheldig, sier Jon.

Etter denne samtalen har jeg søkt litt på nettet og funnet ut at Francis Bacon var en maktkåt og uhyre forfengelig filosof. Men han var også vitenskapsmann og utviklet metoder som er i bruk den dag. Francis var åpenbart en svært kreativ og oppfinnsom mann. Jeg liker det. Mannen var så ivrig at han døde av sin påfunn. Han døde av å finne på ting.

Det hadde seg nemlig slik at Francis var ute og kjørte sammen med en kompis. Herrene kjørte hest og vogn, slik man gjerne gjorde på 1500-tallet. Karene satt der og diskuterte hvor lett en høne blir bedervet. Det er da Francis lufter en tanke som han har kommet på helt selv. Han foreslår at de skal kjøle ned høna med snø og se hvordan det utvikler seg.

Francis var litt som meg. Når han fikk en ide ville han gjerne sette den ut i livet med en gang. Å ha ideer liggende på lager til evig tid er jo ikke noe gøy. Francis stoppet vognene ved en bondegård, kjøpte en høne og stappet den full av snø. Det må han vært en ganske kald og farlig ting å gjøre for Francis fikk straks lungebetennelse og døde like etter.

Om dette kan man mene flere ting:

1) De som lever av å selge kjøleskap og frysere burde ta med Francis Bacon i sine takketaler.
2) Å fortelle om Francis er den perfekte historie neste gang du spiser egg og bacon. Det er bare et forslag. God appetitt.


#eggogbacon

Å miste seg selv på polet

Langsomt, men sikkert gjør alderdommen grove innhugg i livet. Å bli gammel betyr å miste seg selv i små biter. Det du trodde at du hadde, har du slett ikke mer. Det skjer på de mest alvorlige steder. Som for eksempel på polet.

Det er høst og en slags katastrofestemning. Regnet siler ned i enorme mengder. Det fyller Oslos gater og gjør livet trøstesløs. Menneskene blir mer enn grå i ansiktene og haster av sted for å finne noe som gir varme og mening.

Når livet blir ru i kanten skal du søke det nære og trygge. Du skal gå til det du kjenner og er glad i. Arnulf Øverland sa det slik, like før han døde:

Jeg går omkring og tar på en og annen ting
som mine hender er fortrolig med
en gammel snadde og en lysestake
og jeg har gjemt et blåmalt øsekar.
Det er de eldste tingene jeg har
de bringer stunder av mitt liv tilbake.

Jeg er på polet på Majorstua. Det er fredag og lange køer ved kassene. Foran meg står en godt voksen mann. Årene har hengt seg i ansiktet som dype folder og sterke streker. Skjeggstubbene vokser tett over haka og håret er et vått villnis som strekker seg sørgelig ned i panna over tunge øyne.

- Jeg skulle gjerne ha kjøpt en halv flaske Brandy Special og en halv flaske Golden Cock, sier mannen.
- Det er utgått fra sortimentet, sier han som sitter i kassa.
- Hæ?
- Men du kan bestille. Brandy Special og Golden Cock fins i bestillingsutvalget.
- Hvis jeg bestiller i dag, når får jeg flaskene da?
- Sannsynligvis på torsdag
- Det er nesten en uke til.
- Ja.
- Jeg kan være død på torsdag.
- Nei, det tror jeg ikke at du er.

- Men det er jo ingen ting som er på stell lenger i dette landet, sier mannen. Han setter to flasker rødvin på båndet og betaler. Jeg lurer på hvordan denne samtalen kommer til å ende. Her er mange muligheter. Karen i kassa har sett mye levd liv gli forbi. Han har sikkert noe klokt på lur. Han ser på oss med tunge øye og sier:

- Pose?

Gjester, som vil ha pølser, kan drite i å komme

Storm er ni år. Jeg møter ham i elva. Vi er ikke i slekt eller noe. Men vi er brødre. I ånden.

Storm kaster etter ørret med en iver som er ganske sjelden. Gutten er som en røyskatt langs elvebredden. Snart her. Snart der. Intenst nysgjerrig. Intenst levende.

Mandag denne uken fikk Storm en sjøørret på halvannen kilo. Noe så fantastisk har ikke skjedd før. Da fisken var i håven brøt jubelen løs. Gleden ville ingen ende ta. Den varer trolig resten av livet.

I morgen, torsdag, har Storm bursdag. Gjestene er invitert. Gutten har tenkt å servere stekt, selvfanget ørret.

De gjestene, som bare vil ha pølser, kan drite i å komme. Sier Storm.

Gratulere med dagen!

Hilsen Baard



Ensomheten går i butikken



Klokken er ti på ni, fredag kveld. De fleste andre i Norge sitter hjemme foran TV-en og koser seg. Jeg går rundt i en Rema 1000 butikk som er nesten tom for mennesker. Da skjer det noe veldig uvanlig.


Det er god plass og svært stille i butikken. Jeg legger først ikke merke til damen, enda hun er like bak meg når jeg går gjennom grøntavdelingen. Her plukker jeg opp avocado, mango, rødløk og chilli som jeg skal lage en forrett av. Jeg går i mine egne tanker. Planlegger et hyggelig middagsselskap dagen etter. Lammestek og god vin. Vi blir 8 til bords. 8 gode venner. 8 ganger glede.

Damen er like bak meg nå. Hun er på min alder, over 50 år, med et stort rundt ansikt, litt for mange kilo, bustete hår, knallrød leppestift og en forsiktig parfyme. Jeg åpner en av glassdørene for å plukke ut pålegg. Da bøyer hun seg enda nærmere og sier:

-Jeg vil anbefale deg den kaviaren der til syv kroner. Den er mye bedre enn de tubene som er tre, fire ganger så dyre. Har du prøvd kaviar sammen med spekeskinke?

- Nei, det har jeg aldri prøvd, men jeg liker den billige kaviaren. Den er bra, sier jeg.
- Hvorfor tar du den spekeskinken der, spør damen.
- Jeg liker den godt. Norsk skinke er like god som serrano.
- Du syns ikke at den norske er for salt?
- Nei.

Jeg prøver å gå min vei. Damen følger etter. Ved hyllene med brød, gjør jeg mine til å ta et grovt brød av vanlig størrelse.
-Nei, ikke ta det, ta heller dette som er bakt i Vollen. Det er verdens beste brød, sier damen og holder frem bakverket. Det er et lite brød, nærmest halvparten så stort som det jeg ville valgt. Det er et slikt brød som du ville kjøpt om du bor alene.
-Verdens beste? Jeg smiler.
- Ja.
- Da må jeg vel ta det. Jeg plukker med det lille brødet. Damen smiler.
Nå går jeg litt fortere. Jeg henter knekkebrød og kjeks. Skal lage kanapeer. Ørretrogn på kjeks med creme fraiche, dill og rødløk. Der er damen igjen, men før hun rekker å anbefale kjeks er jeg borte ved eggene og melken. Jeg runder en pall med mineralvann.

- Skal du ikke ha mineralvann?
- Nei, jeg tror vi klarer oss med vanlig vann. Det fungerer bra det, sier jeg
- Det er jo ikke maten man blir tykk av.
- Nei, sier jeg.
- Man blir tykk av å ikke kunne bevege seg noe særlig.
- Ja, det skjønner jeg.
- Hva skal du nå?
- Jeg skal hjem, sier jeg
- Ha det.
- Ja, ha det.

En eventyrlig bra dag


Mandag tok batteriet kvelden. Jeg skrudde av bilmotoren slik at den døde. Det skjedde  inne på Isi gjenvinningsstasjon i Bærum. Etterpå var det mye slit for å få start igjen. Jeg blir nervøs av mindre.

Klokken er seks tirsdag morgen når jeg våkner til regnet som høljer ned. Jeg er alltid meget pessimistisk og urolig på denne tiden av døgnet. Jeg har lang erfaring for at mye kan gå til helvete. Særlig når vi snakker om biler. Se petiten En ufrivillig vond livsstil.

Jeg bestemmer meg for å kjøre til et verksted på Majorstua. De foreslår å sette inn et nytt batteri som koster 3.900 kroner. Det er det dobbelte av hva jeg betalte på Biltema for fire år siden. På den annen side så viste det seg å være feil batteri, så det er kanskje ikke så dumt å kjøpe dyrt av noen som har greie på biler. Jeg sier ja.

Køen av folk som trenger hjelp på verkstedet er lang. Jeg begynner nå, helt automatisk å gå ut fra at bilen ikke blir ferdig til klokken 16, slik at jeg må droppe kveldens ekspedisjon, men når jeg kommer står bilen der, klar til henting, som avtalt.

Jeg begynner nå å tenke på hvor mye kø det kan tenkes å være på motorveien. Faren er stor for at det står bom stille helt til Asker. Er det noe mine ekspedisjoner ikke er tjent med så er det lange køer. Det blir mørkt klokka 20.30 og jeg har lite å gå på.

I bilen ut mot Drammen må jeg likesom knipe meg litt i armen og si høyt til meg selv at dette går jo kjempebra. Reisen går mye fortere enn fryktet. Bilen er trygg og god. Her er ingen antydning til havari på hele turen.

Jeg kjører gjennom Strømsåstunnelen. Her har en tung motorsykkel veltet. Den er så tung at det må to kraftige karer til. De prøver å dytte motorsykkelen opp igjen. De klarer nå å velte den en gang til, legger jeg merke til. Sånn er det jo. Vi har alle vårt å stri med.

Like etter kommer jeg til Nedre Eiker og dessuten til Øvre Eiker, og sikkert en hel del steder imellom også, men jeg finner heldigvis skiltet til Vestfossen. Jeg kjører til Vestfossen sentrum og parkerer foran et hvit hus. Her sitter to røslige karer og en sykepleier som røyker og drikker kaffe. Sykepleieren forteller helt uoppfordret at hun en gang har fått en diger gjedde og er ivrig pilkefisker, selv om hun er kvinne og bor langt fra havet.

Elven renner flomstor gjennom Vestfossen. Jeg har aldri vært her før, men jeg kan med en gang se at elven er full av gode muligheter for å få en stor ørret. Jeg fisker sammen med en kompis. Vi er ivrige. Vi kaster intenst. Med mark, sluk og flue. Null Napp. Flommen gjør det vanskelig å fiske. Vi holder på i tre timer, før mørket kommer, og regnet begynner å fosse ned på ny.

Å komme til den lille bensinstasjonen i Vestfossen er som å dra på hyttetur. Stasjonen er en trygg øy og lyser i mørket. I et hjørnet har de båret inn benker og bord av solid tømmer. Her sitter en gjeng med ungdommer og snakker hyggelig sammen. De prater om biler og fester og slikt. Jenta som steker hamburgere er på fornavn med nesten alle som kommer innom.

- Jeg vil gjerne ha en 130 grams baconburger med ost, sier jeg.
- En 130 grammer med alt, spør hun.
- Ja takk. En med absolutt alt, sier jeg.

Mens burger og bacon freser på stekeplaten står jeg og kjenner at magen rumler. Jeg har ikke spist på lenge. Når maten kommer smaker den helt fantastisk. Jeg spiser lykkelig med en hånd på rattet. Jeg har nytt batteri og flunkende ny tillitt til bilen. Regnet bøtter ned. Jeg liker å kjøre gjennom regnet og mørket og ha fine opplevelser i ryggen. Jeg komme hjem i ti-tiden.

- Hvorfor er du i så godt humør da, sier kona.
- Det har vært en fantastisk dag, sier jeg.
- Hvordan gikk det i Vestfossen?
- Jeg så en stor ørret på tre, fire kilo. Den var oppe og vaket. Flere ganger, sier jeg.
- Du så en fisk?
- Ja.
- Men du fikk ingen ting?
- Nei.
- Vet du hva Baard, du er neimen ikke til å tro.

Rudyard Kipling ville sagt det slik:
Oh, East is East and West is West, and never the twain shall meet.



Det aller pinligste rant ut på bordet

Jeg snudde vesken hennes på hodet slik at alt innholdet rant ut på bordet. Det skulle jeg ikke ha gjort.
Denne historien startet med at jeg en gang var veldig fascinert av hvor mye damer kan finne på å ta med seg i håndvesken sin. Noen håndvesker er som et middels flyttelass. Sminke, hårføner, rettetang, strømpebukse, mat og drikke, plaster, hodepinetabletter og en god bok. Med mere. Det er ingen grenser for hva en dame kan finne på å drasse rundt på som standardutrustning i livet. Og ellers.

Dette forteller jeg til min venn HC. Vi sitter i en liten båt, midt ute på et digert fiskevann i Nord Trøndelag. Vannet skal i teorien være veldig bra. Vi har likevel ikke fått napp. På det vi kan huske. Derfor sitter vi der og diskuterer alt mulig rart. Solen steker. Det er ikke et vindpust. Vi har god tid til å finne ut av hvordan ting henger sammen.

HC forteller om en påske for lenge siden, på Hardangervidda, da han og Guttorm skulle gå fra hytte til hytte. Det var gjerne 8 timers turer med stor sekk. Guttorm insisterte på å bære med seg Knut Hamsuns samlede verker. Nå har jeg ikke sjekket hvor mye Hamsuns samlede veier, men jeg vil anslå at det fort kan drei seg om fem, seks kilo. Jeg mistenker nemlig ikke Guttorm for å lese pocketutgaver, men dette vet jeg strengt tatt ikke helt sikkert, så nok om det.

Jeg kommer nå til å tenke på et øyeblikk som ligger iskaldt lagret i hukommelsen. Jeg har en egen avdeling i hodet for pinlige episoder. Noen vil vel si at å bruke ordet avdeling blir feil, at man heller kan snakke om en hel fløy av synder. Men nok om det.

Jeg forteller HC om en gang jeg var på ferietur i Danmark på 90-tallet. Vi var ganske unge og satt rundt et bord og drakk vin og var i godt humør. Jeg underholdt de som var til stede med at jeg på en fest nylig hadde utfordret fire, fem jenter til å vise frem alt det rare de hadde i veskene sin.

- Det var utrolig morsomt. Du vil ikke tro alt det damer kan finne på drasse rundt på, sa jeg.

Mens jeg sto der i Danmark og fortalte så jeg helt spontant en stor og svulmende dameveske parkert på en stol. Den sto der og passet helt perfekt som en rekvisitt i historien jeg fortalte.

- Se for eksempel på denne her, sa jeg og snudde vesken på hodet. Alt innholdet veltet ut på bordet. Det ble brått pinlig stille i rommet. Jeg skjønte med en gang at nå hadde jeg krysset en forbudt grense og gjort noe veldig galt. Men gjort var gjort. Denne bevegelsen kunne jeg ikke ta tilbake.

Det er mange tabuer i våre liv. Mye som det ikke snakkes om og som tilhørere privatlivet. Jeg har i ettertid tenkt på om det kunne vært noe annet i veska, noe enda mer pinlig. Et pornoblad eller en dildo eller noe. Jeg vet ikke.

Det som rant ut på bordet var store mengder godteri. Det var godteri for flere hundre kroner. Sjokoladeplater, lakris, skumbjørner, smågodt-poser. Et fjell av søtsaker. Jeg har sjelden sett mere godteri. Beregnet på en person.

- Hva skjedde videre, spør HC.
- Etterpå ble det ikke sagt noe særlig. Vi bare rasket alt sammen og stappet det fort tilbake i vesken. Vi praktiserte den velbrukte norske løsningen.
- Hva er det?
- At det fins ikke et så stort og komplisert problem her i verden at du ikke kan feie det under teppet.

9 av 10 gjør feil på do


7 meter lang og 40 kvadratmeter i utstrekning. Nei, jeg snakker ikke om en leilighet i Oslo, men om tarmen i et vanlig menneske.


En million tyskere kan ikke ha ta feil. De kjøpte boka «Sjarmen med tarmen» som medisinerstudent Giulia Enders har skrevet. Interessen har nå spredd seg til over 30 land. Boka er oversatt til en rekke språk og man kan også på norsk lese helt oppsiktsvekkende ting.

Nå må jeg først få innrømme at det er litt irriterende at noen bare kan finne på å skrive en bok om noe så enkelt som å hugge ved eller om tarmens viderverdigheter eller om noe annet som bare ligger der. Slik kan man på rekordtid bli verdensberømt, svimlende rik og reise fra talkshow til talkshow, bli dynget ned med fanpost og ekteskapstilbud og det ene med det andre. Man kan jo også legge merke til at de fleste kroppsdeler og sykdommer har sin egen interesseorganisasjon i Norge. Her er det åpenbart hundrevis av bøker som skriker etter å bli skrevet. Det er bare å velge seg en kroppsdel å sette i gang. Men nok om det.

At de flest gjør en rekke feil på do, lærer man av boka «Sjarmen med tarmen». De fleste har en helt feil sittestilling på moderne toaletter. Det gjør at tarmen får knekk på seg, omtrent som om du klemmer på en vannslange, samtidig som du skrur opp trykket. For å få riktig sittestilling bør du ha en krakk under beina og lene deg fremover. Eller du kan sette deg på huk. Slik sikrer du riktig vinkel, fri bane og optimal flyt. Velger du å sitte på huk kan det være en fordel og på forhånd ha testet balanseevnen.

Tarmen er dessuten et viktig nyhetsorgan som har daglige sendinger og som kan avsløre livsviktige opplysninger. Det er riktig nok en noe underkjent kanal. Jeg har en mistanke om at mange er mer opptatt av å følge med på hva som skjer på Facebook og slikt, men la nå det ligge.

Tarmen er ofte det viktigste som bestemmer humøret, hukommelsen og vekta. Ubalanse i tarmfloraen kan for eksempel føre til overvekt, depresjon, allergi, alzheimer og en rekke andre plager. Giulia Enders begynte å interessere seg for tarmen da hun var 17 år gammel. Jenta var plaget av noen underlige sår som hun ikke ble kvitt med hudbehandling, og som ingen leger fant årsaken til. Til slutt tok Enders saken i egne hender, fant ut at hun faktisk hadde en tarmsykdom, la om kostholdet og ble frisk.

Denne boken er et slags grunnkurs for folk som har tarm, men som ikke er vant til å snakke om det. Det er greit å starte med å lære seg at på en vanlig dag kan du forvente å produsere 100 - 200 gram som kommer ut av tarmen. Har du spist mye frukt vil mengden lett doble seg og bli opp til 500 gram. Du har også mye å hente på å studere farge og konsistens.

Under fordøyelsesprosessen tar tarmen opp rundt 8,9 liter veske. Det vi ser når vi kikker ned i klosettskålen, er altså den absolutt maksimale effektivitet. Konsistensen skal være passe smidig for å bringe alt ut så uproblematisk som mulig. En tredjedel av det som kommer ute er bakerier som har fått sparken, fordi de ikke lenger fungerer optimalt. Fargen skal være fra brun til gulbrun. Merk deg følgende fargekart:

Lysebrun til gul: Kan tyde på Gilberts syndrom. Ca. 8 prosent av befolkningen har dette helt ufarlige syndromet, men det gjør at du takler Paracetamol dårlig.

Lysebrun til grå: Tyder på at det er knekk på forbindelsen mellom leveren og tarmen. Vedvarende grå - oppsøk lege.

Svart eller rød. Det kan være hemoroider, som gir en klar rødfarge. Alt som virker mørkere, bør man la legen undersøke - med mindre man har spist rødbeter dagen før.

Når det gjelder konsistens så er det Bristolskalaen fra 1997 som gjelder med syv hovedtyper, inndelt fra harde klumper som minner om nøtter til helt flytende. Du bør også legge merke til hvor fort formasjonene synker i vannet. Den bør for eksempel ikke synke rett til bunns, for det kan bety at den fremdeles inneholder for mye næring som ikke ble riktig fordøyd. Når avføringen ikke synker så fort, er det gassblærer i den - av og til så mange at den holder seg flytende.

Nå merker jeg at denne petiten er i ferd med å slutte å være en petit og dra seg ut. Det har sammenheng med at boka er full av opplysninger av typen: "Visste du at spytt inneholder et smertestillende stoff som er kraftigere enn morfin, men som kommer i akkurat passe doser slik at du ikke mister kontroll over bilen du kjører eller andre oppgaver som trenger fokus?" Det beste rådet er dog å like det man spiser, eller ikke spise det man ikke liker. Dette er som man forstår en barnevennlig bok. God appetitt!

Skikkelig sulten


Ola sitter på bussen hjem fra skolen og er skikkelig sulten. Det er bare en ting å gjøre. Ola griper mobilen og ringer hjem
.

Før vi går videre i denne historien vil jeg bare si at jeg har dyp respekt for middagsmat. Jeg synes ikke at man skal vokse opp i Norge uten å glede seg til middag. Det er for eksempel noe helt spesielt med kjøttkaker med brun saus og kokte poteter og kålstuing og tyttebærsyltetøy. Gjerne på en helt alminnelig onsdag. Jeg vil også si at Ola har min fulle forståelse.
 
Jeg mener at det er middagen som gjør nordmenn til nordmenn. Og da tenker jeg ikke først og fremst på de av oss som må spise raspeballer eller smalahove for å vite hvor vi kommer fra. Jeg synes at vi skal hylle hverdagsmaten, den som samler og varmer og dessuten blir stadig mer etterlengtet. Etter som timene går. Og det nærmer seg servering.

Ola (17) er nå i en alder der mye dreier seg om å strekke seg maksimalt. Også fysisk. Det som før var et lite barn er blitt en kraftig kropp med intense behov. Ola sitter på bussen, ringer sin far og sier:

- Jeg bare lurte på hva det er til middag?
- Det er kjøttkaker.
- Å, så bra. Tror du at maten er ferdig med en gang jeg kommer hjem?
- Ja, det vil jeg tro. Vi spiser klokka fem.
- Det er bra. Jeg er ikke langt unna.

10 minutter senere. Ola går av bussen. Nå ringer han far på ny.

- Det er Ola. Er middagen ferdig?
- Ja.
- Jeg mener, er den helt ferdig slik at vi kan begynne å spise med en gang?
- Ja, det er den.

Det går fem minutter til. Ola ringer på ny.

- Jeg er snart hjemme. Jeg bare lurte på om dere allerede nå kan legge maten på tallerkenen min? Slik at den er klar.

#SkikkeligSulten

Det smakte helt forjævlig


Jeg må med en gang innrømme at jeg ikke er noen ivrig tilhenger av bruksanvisninger. Jeg mener rett og slett at en dings som man ikke kan finne ut av ved å prøve og feile, ikke er en dings for meg. Dette får ofte katastrofale følger. Heng med. 

Vi skal til Innerdalen på Nordmøre. Om dette stedet bør man vite at det knapt fins noe vakrere i Norge. Fjellet Innerdalstårnet ble brukt i introen til Jul i Blåfjell og er blant de mest berømte klatremål i landet. Innerdalen dessuten et bra sted for sportsfiske.

Store deler av dalen består av kampesteiner og ur og krattskog som ikke bare er ufremkommelig. Det er også direkte farlig. Her har jeg mange ganger forsøkt å hoppe fra en kampestein til den neste med fiskestangen i munnen og livet i hendene.

I et virvar av steinblokker forsvinner elven i lange partier og kommer opp igjen i kulper som vi har gitt kjælenavn. Den viktigste heter Svartkulp fordi ørreten er nesten svart av å stå i dypet. Første gang vi besøkte Svartkulp mistet Pål en fisk som var så stor at den fikk navnet Kong Oscar. Fordi snøret røk den gangen måtte vi bare komme tilbake til samme sted. År etter år. Uke etter uke. Sportsfiskere er sånn. Det er ikke noe å gjøre med, som jeg pleier å si til min kone.

Jeg er dessuten en sterk tilhenger av å spise fangsten. Gjerne like etter at fisken er fanget. Sprøstekt ørret på panna er bra saker. Nesten alltid.

På den annen side kan jo variasjon være noe å tenke på.  Vi gikk derfor til innkjøp av et lite røykeri, også kalt Abu Røken. Det er et apparat som har en bruksanvisning på flere språk.

Men ærlig talt. Hvor vanskelig kan det være da? Man renser fisken, salter og legger den på rist. Røykeriet er på størrelse med en stor skoeske. Her legges noen never med røykspon i bunnen, fisken på rist over, steng igjen lokket, fyll rødsprit i en boks på undersiden, tenn på, og la det hele stå og kose seg. 

Dette skjønner man jo helt av seg selv. For ærlig talt, hvor vanskelig kan det være da?

Nå er det slik at når man har sittet i bilen og kjørt mange mil, helt fra Oslo og den ene timen har fulgt etter den andre, så bygger det seg lett opp en forventning og iver etter alt vi skal komme til å oppleve. Man sitter kanskje og fabler om hvor godt varmrøkt ørret smaker. Selv om man aldri før har smakt varmrøkt ørret, så er det garantert kjempegodt. Man kan dessuten også finne seg en behagelig stilling i lyngen, og sitte der og spise fisk med fingrene og utstøte noen mandige rap og koselyder, bare for å skape denne fine følelsen av å være på tur og nyte det naturen har å by på.

Vi startet brukbart. Mens fisken ble røkt fortsatte vi å snakke om hvor godt det luktet og at det sikkert kom til å smake fantastisk. Da fisken var ferdig la jeg en til hver på tallerken.

- Nam, så godt, sa jeg nesten før den første biten var inne i munnen. Vi spiste litt. Pål var veldig taus. Han var dessuten litt rar i ansiktet. Men ingen ville liksom ødelegge den fine stunden. Slik gikk flere minutter.

Det var jo bare et spørsmål om tid før en av oss sprakk. Det smakte jo helt forjævlig. For å være ærlig.

Det var da Pål tok frem bruksanvisningen og leste i taushet.

- Fjernet du den tynne plasten under lokket, spurte Pål.
- Hæ, sa jeg.

Eksplosive nyheter

Kjære alminnelige leser. Det er harde tider. Det er absolutt ingen grunn til å føle seg trygg. Ikke noe sted. Særlig farlig vil jeg si at det er å ferdes i de øvre lag av næringskjeden, bedre kjent som nærbutikken.

En ting er at jeg fikk denne skammelige parkeringsboten utenfor Rimi på Gjettum i Bærum i forrige uke. Se petiten "Jeger i mørket viser ingen nåde". Jeg må innrømme at jeg ble litt sur, siden jeg bare hadde vært inne i butikken i noen minutter og likevel fikk 810 kroner i bot.

For å være ærlig så har jeg nå besluttet å svikte Rimi på Gjettum. Jeg tar ingen sjanser. Med så skumle parkeringsforhold er det rett og slett nødvendig å ta noen grunnleggende forholdsregler. For å si det kort så kjører jeg nå rett forbi hele Rimi.

På den måten kommer jeg til Coop Prix på Haslum. Dette er en slags upløyd mark. Jeg har ikke handlet der noe særlig før. Jeg må prøve meg frem. Litt usikker kommer jeg inn døren onsdag kveld. Den første jeg ser er Ørjan, som er gift med en venn av kona. Mannen er meget blek og foretar noen rastløse og engstelige bevegelser foran hyllene med kjøttpålegg.

- Dette syns jeg at du skal skrive en petit om, sier mannen. Han er åpenbart en leser med erfaring. Jeg liker det, å treffe en leser, selv om stemningen er litt trykket. Det har å gjøre med at Ørjan har kone og barn og de har sendt mannen ut i mørket for å finne såkalt løvtynn skinke.

De har utrolig mange forskjellige skinker på Coop Prix på Haslum. Det er den ene raden etter den andre. En skinke har for eksempel appelsinsmak, ser jeg. En annen er med pesto. Det virker som om Ørjan tror at de løvtynne skinkene bare plutselig skal dukke opp. Som et mirakel. Hvis han bare går mange nok ganger frem og tilbake så skjer det sikkert, at han finner den ene varianten blant de hundrevis av muligheter. Det vil da føles som en slags frelse å finne dette eneste pålegget som de sære barna vil spise. Ørjan håper det skal skje, slik at han kan dra hjem å legge seg. For om bare noen få timer er det en ny morgen og nye prøvelser og den stakkars mannen må stå opp og begynne å mase på barna og lage matpakker og frokost og rekke bussen og jobben og det ene med det andre.

-Det er aldri for sent å gi opp, sier jeg. Ørjan er enig og løper ut av butikken for å kjøre til Kiwi.

Etter at Ørjan har forlatt butikken er jeg alene og går og ser etter kjøttpålegg jeg også. Som jeg nevnte innledningsvis er det harde tider. Dårlige nyheter kommer der du minst venter det. For eksempel i påleggshyllene hos Coop Prix. Her finner jeg følgende melding:

Kjære kunde
Det har vært en eksplosjon på fabrikken der det lages vossafår. Usikkert når vi får vossafår igjen. Prix

Og jeg som trodde at det mest dramatiske som kunne skje i Norge er at vi går tom for smør. Det er bare å stålsette seg. Hva blir det neste?



#allgrunntilpanikk
 

30 kr for ekstra plass til bena


Jeg er en kløne på de fleste av livets områder. I går skulle jeg ta med datter Kaja (18) for å spise fantastiske ting på Mathallen i Oslo. Det gikk dårlig.


Etter jobben sykler jeg for å møte Kaja i sentrum. Underveis får jeg se hundrevis av unge jenter som har kledd seg ut og prøver så hardt de kan å ligne på Lady Gaga, som i følge Aftenposten leverte en såkalt "ujevn flyt av kosmisk pop på Telenor Arena". Man kan bli usikker av mindre.

Jeg prøver så godt jeg kan å være far til en 18-åring. Jeg har lenge skrytt av Mathallen. Det er et godt stykke å gå. Jeg triller sykkelen, mens vi spaserer sammen gjennom byen. Jeg driver og bygger opp forventningene og sier at på Mathallen kan vi velge mellom fantastisk sushi, eller blåskjell i chilli og kokosmelk, eller kanskje spansk skinke eller sprøstekt and eller kanskje kamskjell fra Steigen. Slik prøver jeg å holde stemningen oppe, mens jeg triller sykkelen og leder an. Etter en lang stund kommer vi frem til Mathallen. Den er stengt.

Mathallen er stengt på mandager. Jeg blir rød i trynet, men Kaja trøster meg og sier vi kan spise hamburger på et sted i Torggata som hun vet om. Det viser seg og være den beste hamburgeren jeg har spist på lenge. Det har å gjøre med at burgeren serveres med bacon og blå muggost, men det er i og for seg ikke noe stort poeng for denne historien. Men jeg ville bare nevne at den var god.

Mens vi sitter slik og spiser og er ganske fornøyde så forteller Kaja at vi burde se filmen Beatles. Det er jeg sånn helt uten videre enig i, siden jeg leste boka av Lars Saabye Christensen for over 30 år siden og regner meg som nærmest en ekspert. Jeg liker dette. Å ha peiling på i alle fall en ting.

Kaja sjekker med mobilen og finner ut at filmen starter om 20 minutter på Saga kino. Til Saga er det et drygt stykke å gå. Det kan holde hardt, men vi kan rekke det hvis vi står på. Jeg sykler i forveien for å kjøpe billetter.

Å kjøpe kinobilletter burde være min minste kunst. Det har jeg jo tross alt gjort mange ganger før, men det viser seg nå at kinoen tror at den er flyselskapet Norwegian.

- Vil du ha ekstra plass til bena, spør damen.
- Hæ, sier jeg.
- Det er raden i midten av salen, sier damen.
- Hva koster ekstra plass der da?
- 30 kroner pr. person.
- Nei, takk. Jeg tar vanlige plasser.
- Du kan få disse her. De er veldig gode, sier damen.

Jeg venter nå at damen skal ta seg ekstra betalt fordi jeg har med håndbagasje, men det skjer heldigvis ikke.

bygger det seg opp kø bak meg. Jeg henter frem en pose M, som er en type kinogodt jeg har spist siden jeg var barn og som jeg føler meg helt trygg på. Jeg pleide å kjøpe Fox og Nox også, men det kan jeg ikke se at de har på Saga denne mandagen.

- Nå har vi faktisk kampanje på M, sier damen.
- Så hvis du kjøper to blir det billigere, sier hun.
- Da har jeg mer lyst på en rull med firkløversjokolade, sier jeg.
- Vi har kampanje på den også, men du kan ikke blande kampanjene, sier damen.
- Nei, takk. Jeg klarer meg med en av hver sort, sier jeg og har veldig lyst til å betale litt fort. Men det får jeg ikke. Ikke ennå.
- Er du med i kinopluss, en gratis fordelsklubb for deg som liker å se film på kino, sier damen.
- Nei, jeg er ikke det. Jeg har bare lyst til å se Beatles, sier jeg.

Og det får vi. Men det var bare så vidt vi rakk filmen.

#dufårdetduebetalerfor

Følelsene mine ble truffet med full kraft

Følelsene mine ble truffet med full kraft. Det skjedde hjemme hos Anne Gro. På søndag ettermiddag.

Jeg går langs restene fra lørdagens konfirmasjon og forsyner meg grådig. Ved enden av boret står en ansamling kaker. Det er det ene med det andre. Godt alt sammen. Men plutselig ser jeg en sjokoladekake som ser ut som en høy, mørkebrun flosshatt. Skal man overleve en slik kake må man tenke taktisk.

Kaken har nemlig flere tykke lag av nytelse som når du graver deg gjennom dem får deg til å tenke at nå må du huske på at du en dag skal opp igjen, at du skal tilbake til hverdagen og virkeligheten. Men akkurat nå, når jeg er i dypet av kaken og oppdager de tykke, rene og intense renner av smak, som svart og intenst legger seg på gaffelen og føres inn i munnen, så er det bare er en ting å gjøre, lukke øynene og la det stå til.

Etter kaken lar jeg livet gli langsomt forbi. Det er det eneste jeg har krefter til. Jeg lar hender og armer folde seg over maven. Jeg strekker bena ut under bordet, drikker kaffe og gjør absolutt ingen forsøk på å tenke kompliserte tanker. Nå vil vel noen ha det til at kompliserte tanker ville det uansett ikke ha vært særlig mange av, siden det er meg vi snakker om, men det bryr jeg meg ikke noe om.

Mens jeg sitter slik i en etter-kaken-dvale ser jeg plutselig to små gutter med piggsveis, gapende munner og kulerunde øyne som kommer på besøk. De bor i nabohuset og kjenner Anne Gro de også. Her er det bare en ting og si. Disse karene er seks år og taktikere, de også. De kommer ofte på besøk.

Den ene dagen har de kanskje med seg en rar blomst eller sten som de har funnet. Eller kanskje en frosk eller et insekt som de har fanget. Det er alltid noe rart som de vil gi bort eller få en vurdering av. I dag har de vært nede i bekken og fisket den minste ørreten som det er mulig å fange. Den veier ca 20 gram. Nå lurer de på om katten kanskje har lyst på fersk ørret. Det har katten.

Anne Gro går bort og henter et fat med cupcakes og dessuten en ring med kaker på pinne. Det siste er noen grønne kuler som best kan beskrives med et ord: Uimotståelige. Hvis man er seks år. De unge herrene strekker seg så langt de kan, står nærmest på tærne av iver etter å forsyne seg. Det lyser av glede. Håret står enda litt mere rett opp. Det er mulig øynene blunket en gang. Men jeg tror ikke det.

#Ganskemettennå

Dødsangst av Lollipopp

Lollipopp heter en saftis på pinne som noen elsker mer enn andre. Min venn Pål pleide å spise fem, seks slike is hver dag. Det skulle komme til å føre med seg en hel del skrekk og gru.

For en som elsker Lollipopp er det helt naturlig å slikke i seg dagens første is, like etter frokost. Slik gjør man hver dag til en liten fest. Nå var det tilfeldigvis slik at akkurat denne dagen hadde Påls hund fødselsdag. Når man så selv sitter der og koser seg med en pinne, hva er vel ikke da mer naturlig enn å gi også hunden en is?

Påls hund het Ufo og var en Border collie. Ufo hadde aldri spist Lollipopp før. Man må kunne si til hundens forsvar at han var helt uerfaren på området. Da er det lett å gjøre en tabbe.

I steden for å slikke isen i seg med forsiktige små slikk tok Ufo rett og slett og slukte helse stasen i en stor jafs. Med pinne og det hele.

-Dette er farlig, tenkte Pål. - Ufo kan dø, tenkte Pål og dro rett til dyrlegen. Han fikk da høre at det var en viss risiko for at pinnen kunne komme til å sette seg fast der inne og lage betennelser og det ene med det andre. Men det var ingen grunn til panikk. Ikke ennå. En mye bedre strategi var å håpe. 

Det var det Pål valgte å gjøre. Han gikk rundt i Frognerparken og håpte. Den ene lufteturen etter den andre gikk med til dette.

Hvor lang tid bruker egentlig en ispinne på å vandre gjennom en hundekropp? Det er ikke godt å si.

Ventetiden ble lang. Og litt pinlig var det jo også. Det må innrømmes. For det ser unektelig litt rart ut når en godt voksen man er ute og spaserer med hunden og til stadighet må ned i knestående for grundig å hakke opp hundebæsj i små biter med en medbrakt smørkniv.

Det hadde jo vært fint om ispinnen kom ut på første forsøk, men det gjorde den slett ikke. Man måtte gjennom flere dager med dissekering. Det var dessuten noe krevende og skulle forklare tilfeldige forbipasserende hva man drev med. Særlig ille ble det da en mor med en fireåring kom forbi, og barnet ville leke med hundebæsj han også. Men akkurat da kom pinnen ut, og man kunne heldigvis avbryte videre undersøkelser.

#hund #kjæledyr #is

I kjærlighet til landet



Det var en gang slik at etter å ha flakket ganske lenge med tog rundt om i Europa, og besøkt de mest storslåtte kulturer i Paris, Roma og Athen, kom vi endelig rullende tilbake til Norge, og i det vi passerte grensen ble togkupeen fylt av en metallisk stemme over høyttaleren som bekjentgjorde at på dette toget var det en spisevogn som i dag kom til å servere kjøttkaker med ertestuing, kokte poteter, brun saus og tyttebær. Takk!
 

I denne servering av glede over å kunne vende hjem til Norge, følger det også en tråd av følelser som strekker seg i hukommelsen og virvler opp hvordan det var å være lys våken i en sommernatt her nord, som kunne vart evig der vi satt på trappa med utsikten over en speilblank fjord og uhyre langsomt spiste grovt brød med brunost og smør og bløtkokte egg og kaviar fra tube og drakk skummelt melk, og noen blåbær og markjordbær og bringebær fra veikanten, etter den nattlige turen der vi spaserte så forelsket at det var helt umulig å sove.

Når sommeren gikk mot høst ville en hel søndag kunne bli fylt av duften av fårikål som sammen med melne poteter ble knadd i sausen på varme tallerkener av fint porselen med et lyseblått og sirlig mønster fra gammel tid, hvor bestefar og far og onkel spiste seg svette i taushet og måtte åpne noen knapper, øverst i skjorten, for å nyte maten bedre, og det var ingen som tok mindre enn to porsjoner, enda alle visste at det var sviskekompott med fløte til dessert.

Her kunne også hverdagen være en ubegrenset tilgang på særlig stor skrei som skinnende hvit og fast i fisken ville gjøre bestefar om til en slags prest som satt stor og trygg øverst ved bordet og øste smeltet smør over potetene, og skar skiver av rogn og kommenterte leverens beskaffenhet, mens maten kom i slike mengder at det alltid var plass til en ekstra gjest eller to som ikke hadde egen familie eller inntekt og som passet på å svinge liksom tilfeldig innom når det nærmet seg middagstid, og som også ville få med seg kaffen, for ikke å snakke om fyrstekaken som pendlet mellom matboden og stua etter hvert som noen kom på uventet besøk.

Det må jo også sies at fisken kom i så mange forskjellige varianter av glede at man kunne fylt en katedral med høysang. Bare tørrfisken, klippfisken og bacalaoen kommer i over tusen forskjellige former som treffer deg i hjerte og sjel og definerer hvem du er og hvor du kommer fra. I de mer hverdagslige stunder var det røkt kolje med eggesmør og stuede gulrøtter, for ikke å snakke om flekket og saltet uer med potetmos og stekt bacon.

Sommerens høydepunkt for bestefar var å kjøre til Tana for å spleise på to lakse-sider som var røkt og glinset av fett når de ble lagt på fjøla og han skar brede skiver, og det ble sukket og stønnet av velvære, og etterpå var det dram og en røyk og vissheten om at ferien akkurat hadde begynt.

Så har vi også veidet i fjellet og fanget ørret som slår rygg når de går rett i stekepanna sammen med smør og rømme og kantareller, eller vi har sittet med stormkjøkken i tåke og regn på vidda og tenkt at det gjør da slett ingenting med dårlig vær når vi kan brase finnbiff av reinsdyrskav og knuste einebær og løk, og kjenne kameratskapet og turen og den usagte styrken som ligger mellom menn som går og virker sammen, slik nordmenn alltid har gjort i dyp kjærlighet til landet.

Inspirert av Marcel Proust (1871 - 1922)
"På sporet av den tapte tid"

Marcel sier det blant annet slik:
For til det faste grunnlag av egg og koteletter, poteter, syltetøy og småkaker som hun ikke engang kunngjorde for oss lenger, føyde Françoise nye ting - alt etter markens og frukthagenes grøde, havets delikatesser, markedets tilfeldigheter, naboenes elskverdighet og sitt eget geni, med den følge at man i vår meny, liksom i skulpturene fra det trettende århundres kirkeportaler, kunne se avspeilet årstidenes gang og livets tildragelser: en slettvar fordi fiskehandleren hadde garantert at den var fersk, en kalkun fordi hun hadde fått øye på en som var særlig pen på markedet i Roussainville-le-Pin, ville artisjokker i margsaus fordi hun ennå ikke hadde servert oss det på denne måten, en lammestek fordi landluften gir appetitt og vi jo hadde god tid til å fordøye den innen klokken ble syv, spinat for å variere litt, aprikoser fordi det ennå var en sjeldenhet, rips fordi det om fjorten dager ville være slutt på dem, bringebær som Monsieur Swann hadde kommet innom spesielt med, kirsebær som var de første på tre år fra treet i hagen, en kremost jeg var spesielt glad i, en mandelkake fordi hun hadde bestilt den dagen før, en brioche fordi det var vår tur til å spandere den; og når alt dette var fortært, så fikk vi - spesielt komponert for oss, men særlig tilegnet min far som simpelthen elsket det  - en crème au chocolat, omhyggelig tilberedt av Françoise personlig, luftig og lett som et leilighetsverk hvor hun hadde nedlagt hele sitt talent.

Mer her

#Mat #skrei #torsk #Proust #laks #kjøttkaker #blåbær

Drama med vafler



Her kommer Ivar. Han er en av heltene i dugnads-Norge. Mannen er villig til å gjøre det meste for at teateret, som hans barn er med i, skal bli fornøyd. Det mangler ikke på vilje. Men katastrofen er på vei.


Ivar sitter i bilen på vei til teateret i Sandvika. Det er en lørdags morgen. Tid er det lite av på denne tiden av døgnet. Dessuten er det vinter, fryktelig kaldt og glatt på veiene. Før man går videre i denne historien er det viktig å vite at vafler er det samme for Dugnads-Norge som Grunnloven er for Stortinget. Det fins ikke det korps, idrettslag eller annen frivillig innsats i Norge som kan forholde seg likegyldig til vafler. Vafler er dødens alvorlig. De er også grunnleggende sosialdemokratiske. De spises på tvers av kjønn, alder, religion, utdannelse, geografi og skatteklasse.

Slikt blir det penger av. For vafler er billig å lage og kan selges for 20 kroner plata. I løpet av noen hektiske timer på en søndag solgte vi nylig vafler og slikt for 21.000 kroner (NY rekord). Det er ufattelig mange vafler.

Problemet med vafler er at de må være nystekte. Derfor har man alltid veldig dårlig tid. Dessuten skal vaffelstekingen ofte foregå en lørdag eller søndag morgen, selv om man har vært på fest dagen før og kan tenkes å være litt sliten og ukonsentrert.
Å blande sammen røra en tidlig morgen er ikke for nybegynnere. For å lage en ti liters bøtte med vafler så trengs det slike ting som tre liter kefir, tre liter lettmelk, to kilo mel, 12 egg, et kilo sukker og ikke så lite kardemomme. Til en teatersøndag, med to utsolgte forestillinger trengs det fire, fem bøtter eller ca 50 liter røre.

En vanlig feil er å helle røra opp i EN LITERS melkekartonger eller halvannen liters brusflasker bare for å oppdage at det blir utrolig mye søl og kliss og dessuten fryktelig mange kartonger å holde styr på. De mer drevne skaffer seg derfor ti liters bøtter med lokk. De mindre drevne glemmer å kjøpe lokk. Dette med lokket kommer nybegynner ofte på, helt på tampen av prosessen. Sånn er det her i livet. Man kommer gjerne på ting. Når det er for sent.

La oss nå fortelle om Ivar. Mannen er nybakt far i teateret. Det har vært en hektisk morgenstund. Ivar skal være i teateret klokken ti og starte stekingen like etter. Bilen svinger litt hit og dit på det glatte føret. Bøtta med røra har han plassert i bagasjerommet med en plastpose over. Dette får bære eller briste. Det brast.

Bilen må bråbremse. Den ekle lyden av en bøtte som velter i et bagasjerom kan best beskrives som et "kablosj". Etterpå blir det veldig stille. Ivar tenker et øyeblikk på om han kan bruke et øsekar og prøve å få noe av elendigheten tilbake i bøtta, men skjønner raskt at det bare er en ting å gjøre. Kjøre grisefort til nærmeste butikk, handle nye ingredienser, dra hjem og blande ting sammen så fort som et menneske kan klare. Røra i bagasjerommet er det ikke tid til å gjøre noe med. Den får bare fryse til en hard og vond blokk i ti minusgrader.

Ivar kommer halsende en time for sent inn til kjøkkenet på teateret. Han begynner å steke, bare for å oppdage at røra er alt for tynn. Det hele blir en løs, ekkel masse som liksom ikke vil slippe taket i vaffeljernet. Ivar løper ut og kjøper mer mel, kommer tilbake og blander inn. Når går det mye bedre. I foajeen er det nærmere 400 publikummere som siver inn til forestilling. Stemningen er forventningsfull. Etterspørselen etter vafler er upåklagelig. Ivar er rød i hodet.

På denne vakta er vi fem karer. En av de eldste har sin siste tørn på kjøkkenet etter ti år i teaterets tjeneste. Han forteller anekdoter om all salgs feil det er mulig og gjøre på dugnad når man er fersk i gamet. Det humres. Ivar står i hjørnet på kjøkkenet, og jeg hører ham si stille for seg selv:
 
 - Om ti, tjue år skal også jeg le av denne historien.

Mens de andre barna ønsket seg pannekaker

Smaken traff meg som et sjokk av glede. Det skjedde så grundig i unge år at jeg ble hekta for livet. 

Denne oppveksten skjedde i et nærmest uendelig, grått, silende og kaldt regnvær på Nordmøre. Desto sterkere ble de dyprøde fargene og varmen som følger med chili, piri piri, tomater, pimientos, poteter, løk, olivenolje og andre hemmeligheter som omslutter klippfisk i bacalao.

Mens de andre barna ønsket seg pannekaker til middag på bursdagen sin ville jeg ha bacalao. Jeg var åtte år første gang det skjedde. Siden kom det beste i livet i store porsjoner.

Klippfisk er lagret sommer. Det er smaken av solskinn. Det er himmel og hav. Det er en så grundig og kjærlig pleie av torsk at man kan lukke øynene og når som helst fremkalle det stedet man kommer fra og føler for.

I mitt tilfelle heter stedet Kristiansund. I mangel av muligheter til å bo i byen kan jeg i stede spise bacalao og kjenne tilhørighet og glede på tvers av store avstander. En forklaring på disse følelsene er at bacalao er en slags nasjonalsang for alle som kommer fra regionen, selv om de for lengst har blitt fordrevet til de rareste steder på kloden.

Et eksempel er min far, som en gang på 70-tallet var banksjef i Kreditkassen i Kristiansund, men som nå er bosatt i en liten middelalderby mellom spanske fjell. Når jeg besøker ham drar vi gjerne på tur og besøker en av de mange små landsbyene i området. De fleste virker nærmest folketomme, som en stille og lukket verden av lave steinhus og trange gater. Men klokken to slås dører og vinduer opp. Folk strømmer til fra alle kanter. Det er tid for lunsj i en uanselig, liten kafé.

Jeg vil til mitt forsvar si at jeg var fullstendig uforberedt. Overraskelsen var stor og stigende. Maten strømmet inn på bordet. Den ene retten etter den andre var et fyrverkeri av smak og opplevelser. Akkurat da jeg hadde jublet fra meg over noe, kom noe helt annet, og slik steg stemningen i en kavalkade som for alltid lærte meg hva tapas kan være. På sitt aller, aller beste.

Det absolutte høydepunktet var noen små, lune og runde boller som kalles bolinhos. Dette er klippfiskboller. De ser åpenbart ikke ut som noe amatører bør prøve å lage helt på egen hånd. Jeg har derfor i det lengste dempet lysten til å forsøke.

Nå har det seg slik her i verden at det meste som ser uhyre vanskelig ut, slett ikke er det når det kommer til et stykke. Jeg tenker ikke bare på slike ting som kjærlighet og sportsfiske. Også innen matlaging er det all grunn til å prøve seg fram. I romjulen spurte jeg derfor min far om oppskriften på "Bolinhos de Bacalhau". Han ga meg den. Uten å nøle.

På årets siste dag var jeg derfor klar til å debutere. Jeg hadde vannet ut 400 gram klippfisk. Det hører med til historien at jeg liker mat som er en slags reise, som starter flere dager før servering. Først; handle inn råvarer. Deretter glede seg. Legg fisken i vann, som regel et helt døgn. Perfekt.

Det neste som skjer er å la fisken trekke i 8 minutter og avkjøles. Samtidig kokes og avkjøles fire poteter. Fisken rives i strimeler og poteter kappes i terninger. Hakk opp en halv rødløk og to fedd hvitløk og tilsett pepper. Poteter og løk kjøres med stavmikser til konsistens av plukkfisk. Bland inn to egg, en skje mel og tre spiseskjeer fløte. Form bollene med skje i hånden. Rull dem i brødrasp. Legges på fat til like før gjestene kommer. Stekes noen minutter i glovarm frityrolje. Slik skapes ren og konsentrert glede. Serveres gjerne med tørr hvitvin. Tilbehør: Tomatsalsa.

Har du først kommet hit er det ingen vei tilbake. Bolinhos forever !!




Den rareste jobben i verden

Hva skal du bli når du blir stor? Hva er dine drømmer? Kan det være å sitte på en øde plass i Hedmark og kikke millioner av kyllinger inn i rompa for å finne ut om de er gutter eller jenter.

Jeg hadde selv store ambisjoner som barn. Det vet jeg fordi min mor laget en slags minnebok da jeg var fem år. Først skulle man fylle inn mål og vekt på ungen. Deretter skulle man avsløre favorittleke. Et vesentlig spørsmål var å avsløre drømmejobben. Jeg hadde KONGE som nummer 1. På andreplass hadde jeg fisker. Overraskende nok.

Jeg innbiller meg at folk gjør det samme rundt omkring på kloden. De sitter der i barndommen og drømmer. Og da er det jo mye rart å velge i. Det er jo fint at vi er forskjellige. Dette tenker jeg på, mens jeg leser Dagens Næringsliv på lørdag. Avisen hadde hovedoppslag om at nordmenn bør være forsiktige med å spise kylling.

Det har seg nemlig slik at nordmenn spiser 18 kilo kylling i året og at dette er en firedobling siden 1970-tallet. Problemet er bare at kyllingbransjen internasjonalt er alt for ivrig bruker av antibiotika og spiser du mye kylling kan det tenkes at antibiotika ikke vil virke på deg den dagen du blir syk. Men det er i for seg ikke det som jeg blir mest fascinert av i den ti sider lange artikkelen.

Kall meg gjerne en snåling, men jeg blir raskt interessert i at det er en gjeng koreanere som har valgt å forlate sitt hjemland for å reise til den andre siden av jorda for å slå seg ned i et ganske øde skogsområde på Hedmarken. Her har Nortura et rugeri. Millioner av egg skal klekkes ut på stedet og bli til mødre og fedre for nye generasjoner. For å få det til er det helt avgjørende å vite hvem som er gutter og hvem som er jenter.

Dette krever evner i verdensklasse å finne ut av kjønnet. Derfor sitter koreanerne og tar i mot kyllingene på et slags samlebånd. De plukker opp en og en kylling og kikker inn i stumpen. Kjønnsorganet på en gutt er ørlite grann annerledes enn hos en jente. Jeg ser for meg hvordan koreanerne sitter der. Dag ut og dag inn.

- Gutt, sier kanskje den ene.
- Gutt, sier den neste.
- Jente, sier den tredje.
- Gutt, sier den fjerde.

Og sånn går no dagan. På Hedmark.

Hva du kan lære av presidenter

Skal du vinne en valgkamp eller noe annet fantastisk kan det være all grunn til å lytte til folk som har skrevet taler for Ronald Reagan, George Bush, Bill Clinton eller Barack Obama.

Jeg har nylig vært noen dager på studietur i Washington og New York og mottatt gode råd fra folk som har jobbet tett opptil amerikanske presidenter. Særlig interessant var det å lytte til hvordan Reagan kom på slike setninger som "Tear down this wall, Mr, Gorbatsjov". Vi fikk også lære hvordan George Bush fant på uttrykket "Axis of evil", som han for øvrig fortsatt synes er supersmart kommet på. Personlig var jeg selvsagt også veldig interessert i Bill Clintons mest berømte setning: "I did not have sexual relations with that woman, Miss Lewinsky". Men av en eller annen grunn var det liksom ingen i Washington som ville geniforklare akkurat dette.

 Hvis du skal holde en takk for maten tale eller andre taler kan du sikkert også lære mye av de amerikanske presidentene. Et triks er å stille opp en vakker kone og barn som kan stå bak deg ved talerstolen. Kone og barn bør da være pene i tøyet, smile og vinke og på alle måter signalisere at de støtter alt det du har på hjertet. Når det så nærmer seg de riktig store spørsmålene, som for eksempel om det er nødvendig med dessert, kan du låne et slagord fra Barack Obama: "Yes we can".

Det absolutt alle taleskriverne i Washington trakk frem som viktig var å gjenta slagordet eller budskapet. Det er liksom ingen grenser for hvor lurt det er å si de samme ordene om og om igjen.

Nå behøver man vel strengt tatt ikke å reise til Washington for å finne ut av virkemidler som dette. Det holder lenge å pleie omgang med eldre folk, mennesker som hører generelt dårlig eller som bare er alminnelig påståelige, også kalt ganske vanlige nordmenn. Bare så det er sagt.

Etter å ha lyttet til de berømte taleskriverne og andre eksperter var det tid for lunsj. Vi gikk for eksempel på "B Bar and Grill" som er et meksikansk spisested i Greenwich Village i New York. Vi var litt uvant med å drikke øl midt i arbeidstiden, men det gikk jo på en måte det også. Bare så det er sagt.

Det kan virke som om de som jobbet på "B Bar and Grill" hadde vært på et taleskriverkurs de også. Dette oppdaget jeg med en gang jeg fikk menyen. Menyen har jeg vært så vennlig å ta med meg hele den lange veien hjem til Norge (landet i går søndag), og jeg har egenhendig scannet den inn til allmenn beskuelse og granskning i enden av denne petiten. Nå kan du jo med en gang begynne å lure på hvorfor jeg har gjort meg så umake med dette.

Siden du helt sikkert er en oppvakt og intelligent leser vil du ved å studere menyen oppdage noe som de kaller for Bowery Burger. Det gjorde også alle nordmennene som deltok på lunsjen. Bowery Burger er en helt alminnelig amerikansk hamburger, altså noe som lett kan forveksles med et helikopterdekk, men det er i og for seg ikke poenget her.

Det interessante er at budskapet om at restauranten kan tilby Bowery Burger er gjentatt to ganger. Dette førte til at 90 prosent av deltagerne på seminaret bestilte en Bowery. (Unntatt Kyrre, han tok pizza). Jeg sjekket resultatet av valget med betjeningen. De kunne med en gang bekrefte hva nesten alle nordmennene ville ha. Sånn er det med gjentagelser. De virker.

Verdens aller største

Det var trolig verdens aller største. Størrelsen tatt i betraktning.

Jeg må med en gang få lov til å innrømme at jeg er svak for rekorder. Jeg eier flere utgaver av Guinness rekordbok. Jeg liker å vite hvor mange mennesker det lar seg gjøre å få inn i en telefonboks og hvor mange hamburgere en amerikaner kan spise. (103 på 8 minutter). En annen amerikaner spiste 29 vafler på 10 minutter. Det er slike vi gjerne skulle hatt på besøk i Bærum Barneteater som for tiden spiller Askepott til stormende jubel i Sandvika. Vafler og sjokoladekaker er en viktig inntektskilde for teateret, men det er strengt tatt litt på siden av dagens tema.

Det har seg slik at jeg på søndag gikk gjennom en ganske kjølig anlagt skog ute i Asker. Det hadde på forhånd gått en hel del rykter i meterologiske kretser om snø. Det var på en måte absolutt siste sjanse før alt håp var ute og vinteren ville legge et drepende dekke over det GULL som jeg elsker å finne.

Det har seg nemlig slik at jeg går som en sporhund gjennom skogen og snuser og vimser og jakter på sopp. Jeg finner mye kantareller og piggsopp. Dette er en gjeng som ofte prøver å gjemme seg i mosen og bare blir avslørt av at det kanskje stikker opp en liten flipp. Det er jo ganske teit å være knall oransje eller gullfarget eller gul hvis du prøver å gjemme deg. Men sånn er kantareller. Dem om det.

Alle sopper er dog ikke like beskjedne. Det fins Hollywood-varianter som står der og brisker seg og er så store og synlige som bare det. Når en slik kjekkas møter en nordmann så blir det kulturkollisjon. Da oppstår det en masse mistenksomhet. Nordmannens alarmklokker begynner straks å ringe. Her må det være noe alvorlig galt, tenker nordmannen med en gang.

En slik nordmann var jeg på søndag. Jeg så soppen med en gang. Den sto inne mellom noen tette trær og var virkelig det aller, aller største jeg noen gang har sett. Hatten var like bred som lokket på en 10-litersbøtte. Derfor tenkte jeg at det der kan umulig være godt å spise. Jeg var full av fordommer på den tiden. Du skal ikke komme her og komme her og skille deg slik ut i en norsk skog.

Soppen er dessuten sikkert råtten, tenkte jeg. Det var bare så vidt jeg gadd å sjekke om det stemte. Det er jo ikke noen vits å sjekke noe så stort. Men ved en innskytelse så undersøkte jeg likevel. Hvordan det sto til. Med soppen. Den viste seg å være helt perfekt. Ikke antydning til mark noe sted.

Jeg puttet gigantsoppen i sekken og syklet ned til min venn, Rune, som bor i nærheten og dessuten er velutdannet og den jeg kjenner som kan aller mest om naturen. Men Rune er nordmann han også. Det skaper noen barrierer.

-En så store en ville ikke jeg ha tatt med hjem, sa Rune. Han sa det helt spontant. - Den er sikkert ikke noe bra. Men jeg er enig i at det er en steinsopp. De kan bli skikkelig svære, sa Rune.

Han så at jeg var litt i tvil. Men du kan jo likevel prøve å spise den, sa han, nesten som en slags trøst.

Den beste måten å spise en stor steinsopp på er å skjære ut et stort stykke og steke det som en biff. Slik oppdaget jeg at steinsopp ikke blir mindre god av å bli diger. Tvert i mot. Det smakte helt fantastisk. Etterpå sendte jeg en SMS til Rune der jeg skrev at dette er det absolutt største jeg noen gang har spist. Da fikk jeg en SMS tilbake: - Det største jeg har spist er en hest, skrev Rune.

Før laget jeg barn. Nå dyrker jeg jordbær

Før laget jeg barn. Nå dyrker jeg jordbær. Heng med.

Denne historien starter på Plata utenfor Oslo Sentralstasjon. Min søster Kari hadde avtalt å treffe en narkoman som ville kjøpe en brukt seng. Handelen måtte skje fort.

- Når du har fått penger på sosialen så er det ikke lett å holde seg og vente flere timer og faktisk bruke penga på ei seng, sa karen. Men handelen gikk bra.

For kronene hun fikk kjøpte Kari seg en ny og uhyre trendy vannseng. Dette var på 80-tallet. Alle lå i vannsenger på 80-tallet.Hel eller halvdempet. Queen eller kingsize. Hadde du ikke fire, fem tonn vann på soverommet så var du rett og slett ikke noe å regne med. Etter en tid arvet jeg Karis vannseng.

Jeg brukte den til å lage barn i. Dessuten sov jeg ganske mye. Og jeg røkte på senga. Det var en fin tid.

Men så plutselig kom 1990-tallet. Triste greier. Vannsenga måtte flytte ut. Jeg satte ramma til senga ut i hagen og fylte den opp med jord.

Lykken ble dyrket. Jeg drev på med det om våren. Selvsagt kunne jeg kjøpt tre, fire kasser med ferdiglagde jordbær i butikken for samme sum som jeg investerte i stiklinger, jord og utstyr, men som sagt, lykken blir større når man spaserer på en omvei.

Målet er å få mange nye små venner som røde og lubne kan rulle seg i sukker og fløte. Det er sånn det blir fred, frihet og kjærlighet i verden. Dette høres jo lett ut. Men det er det slett ikke.

Noe av det første som jeg ble rammet av var trost. Dette er noen små ondsinnede jordbærgribber. De stuper ned og forsyner seg på det groveste. Jeg prøvde å spenne et slags elastisk lysegrønt fiskegarn som et nett over bærene. Da satt trosten seg bare og gynget opp og ned slik at de kom ned til bærene. Eller fuglene lette seg fram til små åpninger og spaserte rolig inn for å spise seg mette.

Det er dessuten mye annet vondt og vanskelig verden. Snegler. Skvallerkål. Ugress. Det er mye som ingen ende ville ta. Slik gikk årene.

Noen somre var veldig kalde. Andre var utrolig våte. Norge er sånn, laget for de tålmodige. En gang kom sommeren i påsken og så ble resten av sesongen til både å le og gråte av. 2013-sesongen kan deles inn i to porsjoner. En ble spist med vaniljeis. Den andre var med fløte og sukker. Det var ikke rare greiene. Men det smakte himmelsk.

Å ha en vannseng med jordbær er som å være i puberteten. Man håper mye, men får lite.

Det er som man forstår mange måter å holde seg ung på.


Let me take you down, 'cos I'm going to Strawberry Fields.
Nothing is real and nothing to get hungabout.
Strawberry Fields forever.
Strawberry Fields forever. 
John Lennon, Paul McCartney og George Harrison

Hva kunne du bidratt med i steinalderen?


Jeg tenker av og til på hva slags nytte jeg ville hatt i steinalderen. Hva kunne jeg bidratt med? Hvis kvinnene hadde sendt meg ut av hulen for å gjøre nytte for meg. Ville de da ha blitt fornøyd?


I går, for eksempel, hadde jeg tenkt meg ut på årets første sopptur. Siden det var en tirsdag, så måtte jeg stå på litt for å få det til. Først måtte jeg jo gå på jobben. Det er i og for seg en uting, siden det jo er en hel del sommer igjen der ute, og dessuten var det ganske bra vær. Ferien ble liksom alt for kort i år. Men la nå den saken ligge.

Etter opptil flere timer på jobben syklet jeg hjem. Klokken var jo ikke blitt fem en gang så jeg følte at livet lå foran meg. Min kone ga nå tydelig utrykk for at jeg absolutt burde male hele den ene siden av huset vårt. Det er snakk om en hel langside og derfor svært mye vegg. Men la nå den saken ligge.

Jeg fikk nå forklart min kone at jeg dessverre ikke hadde handlet inn noe til middag, og at det dessuten var ganske fint vær og at jeg hadde tenkt meg ut med det samme. Slik gikk det til at jeg allerede i halv seks tiden syklet friskt innover i Vestmarka, Asker. Jeg var full av optimisme på den tiden.

Etter en serie med ganske harde oppoverbakker, som en hvilken som helst steinaldermann ville brukt tid på, kom jeg fram til mitt aller beste kantarellsted. Jeg var som en høstkåt engelsk setter på rypejakt og løp med nesen først innover i skogen.

Det var da det rare skjedde. På samtlige steder, hvor det på samme tid i fjor bugnet av skogens gull, så var det nå ikke antydning til sopp. Ikke noe som helst. Min første tanke var nå at det hadde gått en gjeng med østeuropeiske støvsugere gjennom skogen. Min andre tanke var at jeg er blitt en slapp og doven fyr og at jeg rett og slett bør bevege meg lengere inn i skogen.

Dette var for øvrig samme dag som lokalavisa Budstikka brukte flere sider på å anbefale en sopptur, med de obligatoriske fangstbildene som man åpenbart kan se frem til også for egen del. Slike sentralstimulerende bilder er det lett å bli revet med av. Jeg blir lett det. Revet med.

Jakten på sopp gikk på kryss. Og på tvers. Det er ganske mandig. Jeg puster og peser en hel del. Dessuten faller det tørre barnåler ned i nakken. Det skjer hele tiden. Når man er svett og skal børste vekk ekle barnåler som stikker i nakken, så sier jo det litt om hva man må gjennomgå, for å skaffe mat til kone og sultne unger som venter der hjemme, og sikkert er spente på hva far har fått tak i.

I mangel av noe annet fant jeg på et tidspunkt en ganske stor og imponerende fransk brødsopp som jeg prøvde å lure meg selv til å tro var en spiselig sauesopp, men da det heldigvis kom noen kompetente eldre mennesker forbi, så var de såpass tydelig på at det slett ikke var en sauesopp, så da så.

For å gjøre en elendig historie kort: Etter tre timers hardt arbeid hadde jeg klart å skaffe ca 50 gram mat til familien. Og nå kan man jo lure på hva steinalderdamene hadde syntes om det.

Å oppdage hvem som virkelig elsker deg

Det er når nøden er størst at du oppdager hvem som virkelig elsker deg og hvem som bare begynner å le høyt.

Denne historien starter foran TV-en i huset som vi i sommer leide ved Camber Beach i East Sussex, England. Det er en idyllisk kveld i juli. Været er upåklagelig. Stemningen er den aller beste. Lite kan man ane om de farer som lurer rundt neste sving.

Jeg sitter og ser på et BBC-program som tester ut kvaliteten på fish and chips (engelsk for fisk og pommes frites). Det er et ganske morsomt opplegg. To reportere drar ut og henter inn torsk. Den ene flyr til Måløy i Norge. Han blir med en fabrikktråler ut på linefiske og får med seg frossen torsk hjem til England. Den andre står opp klokka fire om natta og drar ut i den engelske kanal og fanger fersk fisk.

Fisken og potetene (som for øvrig stekes i alt fra vanlig olje til andefett), blir servert i blindtester på gaten. Engelsmenn elsker fish and chips. De kaster seg over testen med begeistring. Nå skulle man kanskje tro at den ferske fisken ville vinne. Men slik går det slett ikke. Potetene i andefett blir dog kåret som best, selv om de er dobbelte så fete og usunne.

Etter å ha sett dette programmet tar jeg med familien for å gå en aftentur langs strandpromenaden i Camber. Jeg er nå svært motivert. Dette burde være en ærlig sak. Jeg har lyst på fish and chips. Ønsket blir møtt med dyp og alvorlig skepsis av Anne, som jeg er gift med, og av Frida som er 14 år og som derfor, automatisk og nesten alltid, syns at alt jeg sier eller foreslår er teit.

Bli med på en spasertur bort over strandpromenaden. Jeg ser med en gang Pelican Fish Bar. Riktignok er det ganske mye måkebæsj og skit på benkene utenfor dette gatekjøkkenet, men her bør det absolutt la seg gjøre å få en fin opplevelse.

Siden jeg har litt erfaring med de folkene jeg er i familie med, så foreslår jeg ikke at de også skal spise på Pelican Fish Bar. Jeg bare spør om de gidder å sitte og se på at jeg gafler i meg en porsjon fish and chips. Anne og Frida lager en hel del rare grimaser med ansiktene sine, men de sier ja.

Maten er imponerende raskt ferdig. Mens jeg spiser, sitter Anne og Frida og ser på med en overbærende og nedlatende holdning. De gjør det i taushet, med en bedrevitende mine som hviler på mange, harde års erfaring med å være kvinne. Det betyr at det er en tanke som står og ruver over alt annet her i verden. Og det er tanken på hygiene.

Fordi det er sommerferie og man liksom skal være venner og idylliske, så lar de meg spise i fred. Men Anne og Frida tenker sitt. Likevel bygger det seg opp et uforløst behov for å si sin hjertens mening om det hele. Behovet presser på. Det må snart sprekke.

Jeg føler jo at stemningen ikke er helt på min side. Derfor spiser jeg fort. Veldig fort.

Etterpå går vi bortover strandpromenaden. Etter bare noen sekunder kjenner jeg smertene i magen komme. De hugger tak som en klo. Det gjør sinnsykt vondt.

I starten prøver jeg å holde dette skjult. Jeg prøver desperat å håpe at smertene skal gå over. Helt av seg selv. Som ved et trylleslag.

Men de gjør ikke det. Isteden blir det bare vondere og vondere. Jeg blir stående krumbøyd, i en slags kongsbergknekk ( for de som er kjent med gammeldags hopprenn stil).

klarer ikke Anne og Frida å holde seg mer. De ler høyt.

Å ha det fryktelig vondt er en ting. Mangel på omsorg er også ille. Men å bli tynt av bedrevitere er det aller verste. En ydmykelse kommer dessuten sjelden alene.

Ved enden av strandpromenaden ligger en ganske stor campingplass med mange husvogner. Jeg aner her et slags håp om redning. Jeg holder riktig nok på å bli overkjørt av en bil når jeg skal krysse veien, men jeg klarer med en slags krumbøyd, haltende og ynkelig fremtoning å snike meg forbi vaktbua og over til sanitæranlegget.

Her finner jeg en hel rekke med ledige toaletter og setter meg i en av båsene. I løpet av et kvarters tid vender livet tilbake. Alle smerter er borte. Jeg er klar for et slags comeback. Jeg planlegger å si at man i dette tilfelle på ingen måte kan klandre fish and chips. At jeg rett og slett fikk luftsmerter av å spise for fort. Men ingenting av dette får jeg sagt.

Disse folkene, som jeg har viet all min kjærlighet til, hva gjør de når jeg er i nød? Venter de utenfor, spente på hvordan det går med meg? Eller har de bare gitt blaffen og gått sin vei, funnet et vakkert sted hvor de sitter og ser på solnedgangen og har det fint.

Som jeg pleier å si: Livet er ikke for amatører.



Mulig flykaprer med muggost

Han er 12 år gammel og blir plukket ut til en tilfeldig kroppsvisitasjon på flyplassen. Securitas signaliserer armene ut. Gutten strekker ut armene han også og gir vakten en klem. 

Denne historien kom lykkelig seilende på Twitter i sommer fordi pappa Helge Totland fikk lyst til å dele gleden som oppsto. Jeg forteller historien videre til min venn Olav, mens vi står i sikkerhetskøen på Gardermoen. Vi har nemlig med oss en rekke tvilsomme objekter som åpenbart vil kunne komme til å true rikets sikkerhet hvis de sniker seg med i flyet til Trondheim.

Det har seg nemlig slik at vi skal på fisketur og reiser til Trondheim og videre til Namsos i helgen som var. Vi vil her lande etter at butikkene har stengt. Jeg har derfor en plastpose med brød og pålegg som håndbagasje. Si meg hva du har på brødskiva og jeg skal si deg hvor farlig du er. For luftfarten.

Sikkerhetsvakten er en bestemt dame. Det første hun hugger tak i er en gul pakke Bredmykt. Nå er det ikke så alt for lenge siden mange i Norge var villige til å slå hverandre i hode for å sikre seg den den siste pakken med smør i butikken. Smør er ikke til å spøke med og slett ikke noe man kan ta med seg til Trondheim. Pakken blir beslaglagt på stedet.

Det andre som damen kaster seg over er en boks med makrellfilet i tomatsaus. Dette ville mine døtre Kaja og Frida ha nikket meget anerkjennende til. De ville ha skreket av glede og rost sikkerhetskontrollen opp i skyene. For makrell i tomat er noe av det mest avskyelige som tenkes kan. En hver fiende av makrell i tomat, er en venn av Kaja og Frida. Slik er det å spise frokost hjemme hos oss. Men det er i for seg ikke poenget. Viktigere er det å forstå at Olav er imponerende diplomatisk anlagt. Olav kan tenke i forhandlingstaktiske baner.

Olav later derfor som om han er direkte imøtekommende og sier lett henslengt at han har full forståelse for at vi ikke kan ha med oss flykrasj om bord i S364 til Trondheim. Olav sier dette fordi han er veldig glad i ost.

Olav vil skape litt god stemning før ostene skal vurderes. Det går greit med brunosten og gulosten. Disse er nemlig harde oster. Slike er det ingen terrorister som ville drømt om å ta med seg på fly. Muggoster derimot. Det kan være farlige saker.

Heldigvis er sikkerhetskontrolløren en ganske ung dame. Unge damer i Norge liker som regel ikke muggost. Hun har derfor aldri spist en Blå Castello. Damen ser riktignok mistenksom på de to pakkene med Blå Castello og spør: - Er det en smøreost?

-Det er en skjæreost, sier Olav og jeg i kor. Det er selvsagt blank løgn. Men vi blir trodd. Slik er det med oss lystløgnere. Vi klarer oss utrolig bra. Når det virkelig gjelder.

The Serpentine gin bar



Varmen fyller London som en overveldende følelse. Svetten renner. Det er på tide å finne en gunstig plassert fluktstol og nyte livet så sakte som det bare lar seg gjøre.


Innsjøen Serpentine snor seg langsomt og fredfylt gjennom Hyde Park. Ved enden av sjøen er det parkert en gammel Citroën varebil som er bygget om til bar. Her er planen å sitte i en fluktstol med noe godt i glasset. Jeg stiller meg opp i kø.

Inne i bilen er det en mann og en dame som jobber på spreng. Hun er opptatt av å lage store mengder av en sommerdrikk som er veldig engelsk og som heter Pimm`s. Dette har jeg aldri drukket før. Det er en form for debut. Jeg liker følelsen.

Damen blander sammen Pimm`s, gin, limonade, agurk, appelsin, sitron, mynteblader og dessuten en masse isbiter. Den samlingen av glede helles over i et halvliterglass som jeg nå står med i den ene hånden. I den andre hånden har jeg tenkt å bære med meg noe annet.

Det er også en yngre kar der inne som jobber på spreng. Han har svart skjorte, bustete hår, skjegg og glimt i øye.

Jeg sier: - Kan du være så snill å gi meg et glass vin.
Han ser da litt skrått på meg og spør: - Hva skal du bruke det til?
- Jeg har tenkt å gi det til min kone.
- Jeg forstår, sier mannen.
- Har du noe å anbefale, spør jeg.
- Har du noen preferanser, spør han tilbake.
- Ja, jeg lurer litt på om et glass grønn vin fra Portugal, kunne vært noe. Du skjønner vi satt en gang med god utsikt på en åsrygg i Lisboa og da fikk jeg veldig gode erfaringer med grønn vin. Jeg tenkte kanskje at noe lignende kunne skje en gang til.
- Hva skjedde i Lisboa?
- Vi fikk en betydelig følelse av frihet og lykke.
- Det kan skje her også. Men vi har ikke grønn vin.
- Hva har dere da?
- Søt eller tørr?
- Tørr.
- Ta denne. Og du: Lykke til!

Mer om baren her

Smaken av suksess

I Norge er det vanskelig å bli gift uten samtidig å spise Marsipankake, eller hvit dame som herligheten heter i Bergen.

Denne dronningen blant kaker regjerer over alle andre med en selvfølgelig makt over sitt folk. Det fins knapt den nordmann som ikke blir feststemt ved synet av en marsipankake. Den er heder, verdighet og høytid. Den er symbolet på at du har lykkes.

I den andre enden av skalaen ligger hverdagens kake. Den kommer rett ut av sosialdemokratiets alminnelige liv og er ofte servert hvis det kommer noen uanmeldt på besøk. Jeg snakker om Fyrstekaken. Den kan gradvis bli tørrere og tørrere, men får likevel gå i skytteltrafikk og pendle mellom kjøkkenet og stuen etter hvert som det dukker opp nye kaffebesøk.

Mellom disse ytterpunktene ligger Napoleonskaken, som man må ha et grunnkurs i vestlig forståelse for å kunne spise med gaffel uten at det ender i alvorlig søl og ydmykelse. Man vil dessuten ha en hel del livsvisdom og erfaring før man gir seg hen til Napoleonskaken. Denne kakens kulturelle grunnlag strekker seg for øvrig fra Theatercafeen og ned Stortingsgaten til Halvorsens Konditori, og er gjerne forbundet med alt fra utroskap til mer alminnelig sosiale lyster mellom begge kjønn.

Når det er sagt må man skynde seg å legge til at kakenes makt over nordmenn avhenger av hvor du er født. Hvis jeg helt tilfeldig skal trekke frem meg selv, som eksempel, så vil jeg rette oppmerksomheten mot en liten øy som heter Vardø og som ligger så langt nord og kaldt og mørkt i landet at man vanskelig kan gjøre annet enn å glede seg over kaker. Under slike omstendigheter vil det bli servert det beste av alt, Suksessterte.

Det vil ikke skje på hverdager. Naturligvis. Det er mer sakralt enn som så: For å si det slik: La de små sukssterter komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike tilhører slike som dem.

Dette har å gjøre med at tante Nelly var Vardøs ukronede suksessterte-dronning. Man kan glede seg til mange ting når man vokser opp. Jeg gledet meg til 3. juledag. Min fetter Tor Arne og jeg ville da i flere uker ha diskutert hvor grusomt lang tid det ville gå fra middagen var spist til vi endelig kunne, i maksimal opphisselse, kaste oss over Suksessterten. Det andre store temaet var hvor mange stykker det var lov til å ta. Dernest lurte vi på hvor mange stykker som det var fysisk mulig å stappe i seg.

Slike spørsmål er jo helt umulig å vite hvor ender. Man kan lure lenge når det gjelder store og viktige spørsmål. Her, som i seksuallivet. Det er ingen annen utvei. Man må prøve seg frem. Slik kan man komme til å oppdage at det faktisk fins en grense. Det burde kanskje ikke gjøre det. Livet burde vært grenseløst. Men sånn er det ikke. Dessverre. I dette tilfelle går grensen ved seks. Kakestykker.



Sunniva forsker på fulle menn

Sunniva Meyer skal forske på fulle menn, skriver Aftenposten denne uken. Damen vil gjerne høre om enkeltepisoder som har vært ubehagelige.

Sunniva er forsker ved Transportøkonomisk institutt (TØI). Hun er interessert i om du har opplevd noe ubehagelig på offentlig sted, inkludert offentlig transport og holdeplasser. Nå kan det jo tenkes at det er ubehagelig å stå på slike holdeplasser. Også når man er helt edru. Det har jo hendt at toget eller bussen ikke kommer. Kanskje er det bikkjekaldt og utrivelig snøvær. Eller det plaskregner. Kanskje skulle man ha vært på jobb for over en time siden. Kanskje har man opplevd akkurat det, mange, mange ganger før. Det er veldig ubehagelig. Å vente. På ting som ikke kommer.

Kanskje har man også stått slik på en desperat fullpakket holdeplass og opplevd at folk blir stadig mer aggressive når toget eller bussen ikke kommer. Kanskje har man stått slik og tenkt at nå hadde det vært fint om det kom en søt Sunniva Meyer som lurer på hvordan jeg har det. Hvis jeg må ta en dram først, for at hun skal bli interessert i meg, så gjør jeg gjerne det.

Personlig har jeg en hel masse erfaring som jeg ikke før NÅ viste at det var interesse for. Jeg kan jo en hel del om fulle menn. Jeg kan det. Jeg er derfor mer enn villig til stille meg til rådighet, Sunniva Meyer. Jeg kan rett og slett øse av min erfaring. Hva gjør man ikke for forskningen.

Min erfaring er for eksempel at en gjennomsnittlig, utrent nordmann med kulemage og dårlig kroppskontroll, ofte kommer rett fra et opprivende samslivsbrudd for å forsøke å orientere seg i et uteliv som er totalt forandret siden sist han var på byen. Kanskje står han der med svette hender som henger ubrukelig og slenger som våte bananklaser. Han får seg liksom ikke til å si et ord. Kanskje rekker han opp hånden for å si noe, men det eneste som skjer er at noen kommer med enda en ny halvliter som han må drikke i taushet. Etter dette skjer det ikke så mye mer. Etter ganske mange øl går mannen hjem. Alene. Her er en taushet som ingen ende tar.

Kanskje Sunniva Meyer kunne spørre hvordan han har det. Når hun likevel er ute og forsker. Det er bare et forslag.



Døden i kjøleskapet

 

Lumskt, snikende en sen kveld kommer de første tegn på at kroppen har passert toppen og ubønnhørlig sklir ned mot graven. Dødsprosessen vil nok ta noen år til, men nå skyter den fart. Sist uke har vært et skremmende eksempel.

Mens man i før kunne feste lystig hele natten, gå rett på jobb og fungere helt utmerket, er behovene for søvn og hvile blitt som en bestefars knirkende erkjennelse. Man tok derfor med seg sin slitne kropp og gikk til en såkalt naturmedisiner som så utover det lille man har og foreskrev en jammerdal av helsekost.

I denne dalen gror det ekle urter, svære mengder grønnsaker, og det renner tre liter vann i døgnet og forbud mot alt som normale mennesker spiser. Etter å ha betalt tusen kroner for gode råd og nye tusen for urter og lignende gikk man hjem med elendigheten. Her ringte telefonen.

Det var min venn Jon som har legeutdannelse fra Universitet i Oslo. ? Du gikk reallinjen på gymnaset, spurte han brutalt. Jo, visket jeg svakt, slik døende ofte gjør. ? Og på jobben lever du av en smule kritisk sans, sa min venn. ? Ja, mumlet jeg.

Men i kampen for å overleve skal intet være uprøvd. Man vil klamre seg til livet ved hjelp av kli og kokosmelk og ubehandlet ris. Til dette bemerket min venn fra skolemedisinen: ? Du har ikke samtidig vurdert å svinge en død katt over hodet før du legger deg om kvelden og si anka bakka bonkarakka tre ganger før du sovner. Grav også ned et grevlinghjerte øst for huset ditt.

Dette ringler i ørene når jeg hver morgen bøyer nakken og stirrer tafatt og knekt inn i kjøleskapet. Forsvinnende lite der inne er verdt å leve for. En liten kjeks kanskje, tenker jeg og lyser opp. Men så leser jeg på pakken om alle de kunstige stoffene merket E, slår opp i håndboken, jeg fikk av den alternative doktoren og lærer hvor utrolig mye allergi og astma jeg vil få av kjeksen.

Sakte rører jeg rundt i koppen med te uten te i. Nattens drømmer handlet om marsipankaker, kruttsterk kaffe og syndenes forlatelse. Jeg fantaserer om fløtesaus og blodig biff og skjønner med ett hvorfor djevelen så ofte blir fremstilt med en gaffel i hånden.

Jan Arne kjente grådigheten stige

Jeg har alltid vært litt mer enn gjennomsnittlig sugen på Sverige. Landet kunne i barndommen by på utrolig fri tilgang på kinaputter, flere TV-kanaler, fantastisk iskrem og bedre vær. Dessuten er nesten alt billigere i Sverige. Man vokser ikke opp i Norge uten å bli alvorlig preget av slikt. Det kan gi seg sterke utslag. Heng med.

Jeg har mange ganger tenkt på hvorfor sydenturister applauderer når flyet lander. Først trodde jeg at de var glade for å ha landet trygt. At det var en form for lettelse. Endelig er vi nede, liksom. Men jeg tror det er noe som stikker mye dypere. For når man kommer helt ned til Syden, så kan man begynne å glede seg over alt som er utrolig mye billigere enn hjemme.Slikt kan skape så sterke følelser i en nordmann at han begynner å klappe i hendene bare ved tanken.

Hvis du ikke har anledning til å dra til Syden er Sverige det korteste du kan dra og føle at du er i et slags utland. Vel, egentlig kan du vel bare ta deg en bytur i Oslo og bestille noe å spise eller drikke så vil du straks få en følelse av å være i Sverige, men det teller vel strengt tatt ikke som ferie. En annen mer hverdagslig variant er å dra like over grensen til Nordby som er en blanding av kjøpesenter, dype lengsler og parkeringsplass.

Nylig sto jeg og diskuterte med Jan Arne om hvorfor millioner av nordmenn er innom Nordby hvert år. Jan Arne og jeg har nylig blitt kjent. Jeg er oppriktig og ganske ærlig og sier litt om hva jeg føler når jeg er på svenskehandel. At jeg får lyst til å handle mye mer en hva jeg har godt av. Slike ting.

Det er da Jan Arne avslører et salgstriks han har oppdaget på det svenske Systembolaget i Strømstad. Det har seg slik at mannen har en favorittvin som kommer fra Amerika. Nå har han gått rundt i polutsalget en stund og lett, og endelig funnet riktig hylle. Det viser seg at det bare er seks flasker igjen av favorittvinen. ? Hvor mange skal jeg kjøpe, tenker Jan Arne. Han vet det ikke selv ennå, men det er tilløp til grådighet i kroppen. Det er det.

Jan Arne står slik og klør seg i skjegget. Han har nemlig det. Skjegg. Mens han står slik og lurer kommer det plutselig en dame og stiller seg opp i nærheten og leser høyt fra vinanmeldelser. Det første hun leser om, en vin som får mye skryt, er den amerikanske som Jan Arne har så lyst på.

Nå er det ikke lenger noen tvil i mannens sjel. Jan Arne bare må kaste seg frem. Han blir brått redd for at noen andre skal ha hørt hva damen har sagt og så få lyst på de samme seks flaskene. Noen kan jo finne på å snappe dem rett foran nesen på Jan Arne.  Han tar derfor alle seks flaskene.  Det var kanskje litt mange, men det får gå, tenker han.

Litt senere, etter at Jan Arne har betalt, ser han den samme damen en gang til. Nå står hun ved siden av en annen mann og en helt annen reol med vin. Hun leser nå også. Vinanmeldelser. Høyt.

Øyeblikkets nytelse

Et tempel for gourmeter er åpnet i Oslo. De som jobber der gir meg hjerteklapp. Det er en slags applaus.

Området heter Vulkan. Det får meg til å tenke på sverdslukere og fakirer, og alle de eventyrene som hodet setter i gang når man er født med mye fantasi og dårlig impulskontroll. Reisen til Vulkan starter der jobben slutter. Det vil si omtrent klokken halv fem om ettermiddagen, på en tirsdag.

Forventninger er noe av det beste i livet.  Jeg vet jo at døden ligger på lur i Majorstuakrysset.  Jeg vet at byen også vil prøve å ta livet av meg i rundkjøringen på Bislett.  Likevel sykler jeg med et fett smil om munnen. For Mathallen på Vulkan venter.

Mathallen består av mange små spesialister rundt et torg. Hver og en av dem har nettopp begynt på et nytt liv. Det gjør at du kan kjenne energien. Gløden. Og lytte til historiene. Du kan for eksempel møte en ung jente som har forlatt en jobb som kokk på Ullevål sykehus for å blomstre mellom delikatesser i kjøttdisken, og som med dyp kjærlighet forklarer i detalj hva indrefilet av lam fra Lofoten kan gjøre for ditt sjeleliv.

Etterpå treffer vi en rødhåret kar fra Mo i Rana som gir oss krabbeskjell, godt brød, sitron, aioli og to glass Sancerre (franske hvitvin).  Nå kjenner han oss igjen fordi vi var der for en uke siden også, og slik er vi nærmest blitt bestevenner.  Mens vi sitter i havmatbaren og blir servert av en to meter lang iraner med imponerende frisyre så kommer moren hans innom. Mor er samboer med vår venn fra Mo i Rana, jobber egentlig i barnehage, er politisk flyktning og medeiere, og dessuten så full av entusiasme og fremtidstro og vi får lyst til å spise dobbelt så mye bare for at det skal gå denne familien godt.

Vi går videre til en av konkurrentene,  setter oss ved vinduer mot Akerselva og blir servert mere Sancerre fordi det passer til de terninger med tunfisk som Olav har bestilt.  Etterpå, når maten er kommet på bordet, oppdager verten at jeg spiser blåskjell i kokosmelk med sitrongress og chili.  Verten  er fransk og blir direkte indignert på seg selv fordi det da slett ikke passer med Sancerre, selv om mannen er født i Sancerre. Mannen løper ut og henter en slump Riesling (tysk hvitvin) som han spanderer på meg siden han bestemt mener at det passer mye bedre til blåskjell. Av en eller annen grunn protesterer jeg ikke. Jeg gjør ikke det.

Mathallen er en vrimleplass for nytelse, et sted hvor man kan velge å la øyeblikkets innfall og utfall råde. Jeg skriver dette med et smil om munnen. For i dag er det tirsdag og ganske snart er klokken halv fem. Det er tid for å leve.