hits

desember 2017

Panikken da Kaja flyttet hjemmefra

Da datter Kaja (20) flyttet hjemmefra var det bare naturlig å få panikk. Hva gjør du da? Søker på Google. Her finner du det aller viktigste man trenger for å overleve som far.

Fenomenet kalles «Empty nest syndrome». Hvordan takle noe sånt? På nettet er det mye trøst å hente:

"Sterke følelsesmessige reaksjoner er ikke uvanlig".

"Det er naturlig å sørge litt i begynnelsen, men man bør ikke la seg overvelde". Dimitrij Samoilow, (født 1973) familierådgiver Bufetat.

"Tiden er kommet for å vise litt tillit". Eli Rygg (født 1955), tidligere programleder i Portveien 2.

"Hvis barna er vokst opp på et lite sted, og så etablerer seg i Oslo, kan foreldrene få mange fantasier om hva som foregår i storbyen. Når barna er voksne, har foreldre ingen innsynsrett i barnas liv lenger". Dimitrij Samoilow, (født 1973) familierådgiver Bufetat.

"Den beste måten å få barna til å være hjemme på, er å skape en vennlig atmosfære i hjemmet - og slippe luften ut av bildekkene". Dorothy Parker (1893 - 1967) amerikansk forfatter.

"Det kunne vært mye verre. Ungdommen kan nekte å flytte ut". Det skriver en britisk avis og forteller at fenomenet går under navnet Kippers - "Kids Invading Parents' Pockets, Eroding Retirement Savings".  

"The Kipper står opp i siste øyeblikk, kommer til frokostbordet hvor den sier noe, eller ikke sier noe, og så farer avgårde på jobb. Joda, vi har en arbeidende Kipper, men den er bare i voksent modus i arbeidstida. Hjemme igjen setter Kipper seg foran TV eller trekker seg tilbake til sitt rom for å se på Nettflix til middagen er klar. Vi har antydet at vi ville sette pris på litt hjelp i huset, men Kipper har mye å stå i med og det har vært en altfor strevsom dag til å tenke på slikt."

Etter noen søk på nettet oppdager man fort at det er vanskelig lage ukeblad uten å bringe rystende historier om hvordan det arter seg når gullungen flytter hjemmefra. Bladet Kvinner og Klær skriver:

"Lavmælt forteller hun om kvelden da hun gikk inn på sin eldste datters forlatte rom og hentet to bilder av henne og en t-skjorte. Den har Marit hatt med seg i senga hver kveld siden Stine (20) i fjor høst flyttet til Amsterdam for å studere" (KK 2016).

En takk går også til bladet Tara som gir foreldre følgende råd:

"Snakk sammen minst 10 minutter hver dag. Fortell hva dere har gjort i dag. Si hei og ha det. Se hverandre i øynene og gi hverandre en klem når den ene skal ut døra. (Tara 2010).

Svært inspirert ble jeg også av biskop Eivind Berggrav (1884 - 1959):
"I naturen ruver fjellene - i hjemmet bagatellene".

Jeg har dessuten funnet på noe lurt helt på egen hånd. I går var det for eksempel lørdag og ingenting tydet på at Kaja hadde tenkt å forlate hybelen sin der inne i Oslo for å besøke barndomshjemmet på Høvik.

Det var midt på dagen. Grålys. Kaldt og Meningsløst. Jeg sto i mitt kjøkken. Jeg slo sammen en paideig og kjevlet den omhyggelig tynn, kledde formen, prikket deigen med en gaffel og stekte bunnen i 10 minutter på 200 grader. Midt i oven.

Jeg tok kantareller fra fryseren og stekte disse sammen med bacon og vårløk i smør. Jeg blandet så 300 gram revet parmesan (Grana Padano) med 3 dl crème fraîche og fire egg. Hakket frisk rosmarin, salt og pepper. Paien med fyll stekte jeg i 40 minutter til den ble gylden og fin.

Da paien var ferdig tok jeg et bilde av den og la bildet ut på Facebook. Så satte jeg meg til å vente. Det gikk en time. Det gikk to. Plutselig kom Kaja hjem. Helt av seg selv.

Paien så slik ut:

Slipp til kvinner og du redder verden

Three generations of women
Licensed from: phovoir / yayimages.com

Nyere forskning viser at det er kvinner som kan redde verden. Heng med.

Jeg skrev dagbok da jeg var ung. Jeg hyllet mange ting. Livet, Kjærligheten og Sportsfiske. Norges Flotte Natur. Slike ting. Men plutselig. På side 127 står det:  Og nå står solen opp over vårt vakre demokrati.

Hvor denne beundringen for soloppganger i demokratier kom fra er jeg usikker på. Det kan være at jeg lenge hadde følt på alt det som herjet med en stakkar i puberteten. Lite frihet. Mye kviser. Og dessuten tørt hår, strenge innetider og null drag på damer. Jeg kan ha følt meg liten, ubetydelig og følt behov for å hylle noe udiskutabelt stort, selveste Demokratiet. Det kan ha vært det.

Nå er det jo fint å ha, da, dette Demokratiet. Det føles liksom så trygt og godt. Alle får si sin mening og kan være med å bestemme. Over hele landet. I andre land også. Det er jo helt fantastisk. Så fint vi har det. Men plutselig en dag blir Donald Trump valgt som president, og ekstremister marsjerer frem i land etter land. Nylig så jeg på NRK Brennpunkt en svensk nazist, ved en valgbod på et svensk torg. Han tok løpefart, hoppet opp og sparket en mann slik at han døde. Da er det ikke så gøy med demokratier lenger. Man kan få inntrykk av at utviklingen rett og slett går feil vei.

Men det stemmer slett ikke. Verden går faktisk fremover. Det vet jeg fordi jeg i dag har lest Morgenbladet som viser til siste skrik innen korrupsjons-forskning. Nå vet ikke jeg hvor godt du følger med på slik forskning, men mange vil ha det til at det ikke er så mye  korrupsjon i for eksempel Norge. HVORFOR det er så lite korrupsjon i for eksempel Norge er ikke godt å svare på. Et mye brukt svar er at vi har mye demokratisk kontroll i dette landet. Fri presse, domstoler, Storting, utjevningsmandater, og det ene med det andre. Men det er slett ikke dette som er det viktigste våpenet mot korrupsjon. Det er ikke det.

Tenk deg nå at du sitter i et veldig korrupt land et eller annet sted på jorda og skal prøve å bli kvitt korrupsjon. Hva er da det viktigste du kan gjøre? Dette har Oxford-professoren Bo Rothstein forsket på: - Det viktigste, sier Rothstein, er å satse på likestilling. Det betyr i praksis at du må slippe kvinnene frem. Gir du damene muligheter vil korrupsjon fordufte som dugg for solen. I tillegg er det lurt ansette flere folk i forvaltningen på bakgrunn av deres evner og kompetanse.

Og dessuten: Ikke et vondt ord om #MeToo. Lykke til med 2018.

Hun har lomper som livsstil

Lenge var det slik: Lomper var noe man bare rullet rundt en pølse. De ble gjerne rullet i glede. På fotballkamper og slikt. Men plutselig en dag ble lomper til noe annet, til en helt ny livsstil. Vi skal straks møte en kvinne som er havnet på lompekjøret. Flere ganger om dagen. Heng med.

Lomper lages ved at kokte poteter blandes med hvetemel og litt salt. De spises ofte så nær den norske folkesjelen som det er mulig å komme. På bensinstasjoner. I idrettshaller. I Kirkenes og Hammerfest, i Vinstra og på Kvål. Lompene er der i nederlagets time, når laget ditt har tapt og du trenger trøst. Og lompene er der når noe skal feires. Når du fyller 5 eller 50 år. Ingen kan gå uberørt av lomper gjennom dette landet. Lompenes makt er hevet over enhver. Tvil.

Før vi tar fatt på denne historien er det nødvendig å understreke at jeg alltid forteller om folk som er av kjøtt og blod. Jeg dikter aldri opp noen og jeg bruker det navnet som de har. Jeg er tilhenger av åpenhet. Jeg vil gjerne være troverdig. Men av og til, ytterst sjelden, som nå, er jeg tvunget til å være varsom eller hva det nå heter.

-Det er helt utelukket at jeg kan bruke ditt virkelige navn?
- Ja
- Hva skal jeg kalle deg da?
- Du kan kalle meg hva som helst
- Sala Palmer?
- Gjerne det.

Nå må jeg med skynde meg å understreke at det ikke er så mange som ville påstå at han jobber sammen med Sala Palmer. Det har med det å gjøre at man lett kan komme til å tenke på Fantomet, Dødningsskallegrotten, Bandarene, Guran og gamle jungelord av typen: "Fantomets røst fryser blodet til is" eller "Du finner aldri Fantomet, han finner deg". Jeg er dessuten svak for "Når Fantomet spør, svarer man", men lå nå det ligge.

Den Sala Palmer jeg kjenner ser ganske snill ut. Det fikk meg til å ane fred og slett ingen fare i mai i år. Sala Palmer kom snikende bort til pulten min. Hun spurte brått om jeg ville være med å løpe Holmenkollstafetten 2017. Jeg sa tvert nei.

Likevel, noen uker senere står jeg ved Holmendammen i Oslo og skal løpe nesten tre kilometer ned til Vestre Gravlund. Høres dette ut som en varslet katastrofe? Ja, det gjør det. Jeg fikk riktig nok løpetrening av datter Frida (18) kvelden før. Jeg løp flere ganger frem og tilbake mellom huset vårt og postkassen. Frida har fått opplæring i gymtimene på skolen og kunne gi flere tekniske innspill. Likevel ble Holmenkollstafetten 2017 såpass ydmykende at jeg knapt kunne gå i dagene etter. Jeg vil dog takke Jo Aslak (ikke oppdiktet navn) for lån av joggesko og si at jeg slett ikke vil skylde på skoa.

Sala Palmer har på sin side en lidenskap som jeg ikke ante eksisterte før jeg traff henne. Damen har de to siste årene spist lomper. Gjerne hver dag. Og noen ganger flere ganger om dagen. Lomper er sunt, godt og dessuten uhyre praktisk for mennesker som skal trene eller hva de nå skal. Dette har fått en rekke såkalte toppbloggere (ikke meg) til å skrive masse om lomper. Dette skaper debatt. Høy temperatur. Noen kan for eksempel ha hevdet at det er 20 kalorier mer i en lompe enn det faktisk er. Slikt gjør man sjelden ustraffet i Norge.

Men nok om det. Lomper kan forvandles til nær hva som helst. En slags pizza er populært. Eller ostesmørbrød, eller lompe-lasagna, eller delikate små tapasretter med røkelaks og Philadelfiaost eller hva det skal være som på alle måter bringer oss oppover, som en reise i det hierarkiet som kalles matkultur i Norge, man forlater bensinstasjonen og entrer festsalen, kan man si, på et vis, men lå nå det ligge.

En helt alminnelig middag i Sala Palmers liv kan være en pannestekt lompe med strimlet skinke og pesto, gjerne med agurker og salat. (Se bildet av en halvspist lompe, nederst). Sala Palmer har en rekke varianter. Alle basert på spelt-lomper (sunnest). Den som imponerer meg mest er kose-lompa, eller Snickers-lompa om du vil. Den består av en sukkerfri Nugatti (Nugatti Zero) og peanøttsmør (økologisk) og salt (helst flaksalt). Dette rulles sammen til en fest. Livet kan åpenbart ikke bli bedre enn dette.


Hvordan er ulve-ledere, egentlig?


Jeg oppdaget i dag dette bildet av ulver som er blitt delt mange millioner ganger i sosial medier med følgende forklaring:

Her er litt mat til ettertanke. Se på denne gruppe med ulver. De tre i front er gamle og syke. De går foran for å sette tempoet slik at ingen blir hengende etter. De neste fem er de sterkeste og beste. Deres oppgave er å beskytte flokken hvis den blir angrepet. Gruppen i midten er alltid beskyttet. De fem bakerste er også sterke; også deres oppgave er å beskytte hvis det kommer angrep. Den siste er lederen. Han sørger for at ingen blir etterlatt. Han holder flokken samlet og på samme sti. Han er alltid klar til å løpe i enhver retning for å beskytte og tjene hele gruppen. I tilfelle noen ville vite hva det egentlig betyr å være en god leder. Det handler ikke om å gå foran. Det betyr å ta vare på laget.

Denne forklaringen er bare tull. Det fant jeg ut i løpet av noen sekunder ved hjelp av Googles billed-gjenkjenning. Slik fant jeg sannheten som er at Chadden Hunter tok bildet i forbindelse med BBCs serie "Frozen Planet" i 2011.

Bildet viser 25 ulver som jakter bison i Wood Buffalo National Park i Canada. Den kvinnelige alfa ulven leder flokken, og de andre følger etter i en enkelt linje for å spare energi gjennom dyp snø, ifølge miljønettstedet Benvironment. Ideen om at ulver må være på utkikk etter bakholdsangrep er heller ikke sant. Ulv står øverst i næringskjeden og har ingen naturlige fiender, hvis man ser bort i fra bjørn som ulven lett løper i fra.

Å bruke ulv som bilde på ledelse er dessuten veldig rart. Vanligere er det å snakke om at "Han var en ensom ulv". Det brukes gjerne om gærninger som har drept mange mennesker i en terrorhandling. Av andre rollemodeller kan jeg bare komme på Stor-Ulv i Donald Duck & Co. Og han syns jeg som regel kommer ganske dårlig fra det, som leder, og på andre måter. Vil jeg si. Man kan eventuelt tute med ulvene, som betyr å tilpasse seg de som du er sammen med, selv om du ikke nødvendigvis liker dem. Og slik kan man fortsette. Å trekke inn ulver som bevis på god ledelse vil sjelden lønne seg. Man kan eventuelt fremheve at det mektige Romerriket startet med ulvene Romulus og Remus som grunnla Roma, med da kan man gjerne dra inn Fenrisulven også. Dette var en sinnssyk stor og svært skummel ulv som vikingene trodde på. Og du vet jo hva slags lederskap de karene drev med. Det var bare å hugge hodet av folk. Så tenker jeg at de ville følge bedre med neste gang de ble snakket til.

Laks på oter


Det er mange måter å fange en laks på. Men det er ofte lagt inn masse begrensninger på hva slags utstyr man har lov til å bruke i et ærlig forsøk på å få en fisk på kroken.

I et vassdrag i Østfold er det for eksempel forbudt å bruke gode solbriller, du vet slike polaroidbriller som gjør det lettere å se fisken. Jeg har dessuten fisket flere steder hvor de syns at det å bruke rød ulltråd sammen med mark og søkke er en satans oppfinnelse som bare må være straffbart. Slike regler varierer fra elv til elv. Reglene blir til etter hvert som kreative karer finner på nye ting.

Det kan for eksempel være en mann som går og prøver å lure en laks med mark i en elv i Finnmark. Han fisker i time etter time, men han får ingen ting for det er ikke lov å bruke lodd på snøret. Plutselig ser mannen en laks som står der ned i dypet av hølen. Dette er veldig stimulerende på fantasien. Man får lyst til å prøve noe nytt. Forsiktig stikker mannen den 14 fot lange stanga ned vannet. Det er bare snella og enden på stanga som er klar av vannet. Nå lar mannen snøret gli forsiktig av spolen og lar marken seile med strømmen, langs bunnen nedover. Slik får han laksen til å ta. Hva tror du skjedde så? Jo, nå skal du høre. Det var selvsagt noen som hadde fått med seg den nye fiskemetoden. Dermed ble det en hel del oppstyr, forargelser, snøfting, klaging og det ene med det andre. Det hjalp ingen ting at mannen forsvarte seg med at det ikke sto et ord i fiskereglementet om det å stikke stanga ned i vannet. Året etter hadde så noen lagt seg i selen og laget en tilføyelse, og satt det svart på hvitt i regelverket, at man slett ikke kan stikke stanga ned i vannet.

Når det kommer til fluefiske er reglene som stjerner på himmelen. Uendelig mange. I noen høler sitter man kanskje og harver flua på slep bak en båt som noen ror mot strømmen, i for eksempel Trøndelag. Det er gjerne to stenger ute samtidig. Dette livet er ganske behagelig. Man kan sitte i en slags fluktstol i bunnen av båten, drikke kaffe, ta seg en røyk eller en sjokoladebit og følge flue med øynene der den henger på slep. Plutselig kommer kanskje 20-kilosen som en ubåt opp fra dypet. Det vil jo være helt fantastisk om det skjedde. Men hvis det skjer på den måten, et annet sted, for eksempel i Alta, er det strengt forbudt.

Vi skal nå til den siste helgen av august 2017, i et par av de siste dagene før Gaula i Trøndelag stenger for sesongen. Min fiskekompis står midt på blanke formiddagen og slenger med flue med enhåndsstang. Det er et helt reglementert fiske. Ingen regler er brutt. Han står midt i et bredt og på denne vannstanden flott stryk. Strømmen er stri, men det er god dybde og spennende fiske. En farget, trekilos hanlaks hugger på flua. Dette er jo en forholdsvis liten fisk, men likevel blir det flere runder frem og tilbake i stristrømmen før laksen begynner å bli sliten og min venn gjør seg klar til en kjapp catch and release. Han ser jo at laksen er brun av farge og lite egnet som mat.

Plutselig kvikner laksen der ute i strømmen til. Den blir brått til en diger storlaks, veldig mye tyngre, enn for noen sekunder siden. Storlaksen drar avgårde i et heftig utras, rett nedstrøms. Man kan bli forvirret av mindre. Min venn tviholder i stanga og tenker at denne må være 10-12 kilos. Det blir en tøff kamp på ei lita enhånds fluestang.

Brått stopper utraset. Et brunt og svart hode kommer opp av vannet. Det er en oter. I kjeften har den en tre kilos, brun hannlaks. Oter og fisker stirrer på hverandre. Ingen av dem har tenkt til å gi seg. Oteren hiver seg nå på strømmen, drar et stykke nedover, stopper litt opp og drar videre nedover. Adrenalinet pumper i min venn. Han syns først at dette er litt gøy og spennende. Men så kommer han til å tenke på at oteren kan finne på å stikke av gårde med hele fluelina. Det vil i så fall bli en dyr affære.

Min venn strammet opp bremsen på 10 kilos nivå, sveiver så godt han kan, mens han småløper nedover langs bredden. Når som helst kan det kjedelig smellet kommet når fortommen ryker. Mannen frykter det verste. Han legger så stort press på som han tør. Det blir etter hvert for tøft for oteren. Den er åpenbart sliten, gir opp og slipper taket. Overgangen fra vill 10 kilos til død 3 kilos kommer brått. Når oteren slipper laksen er det bare å hale fisken på land. Laksen har bittmerker over nakke og gjeller og er sten død.

Min venn har fisket i Gaula i over 50 år. Aldri har han opplevd noe lignende. Men spørsmålet nå blir vel om det bør inn i regelverket at det ikke er lov å ta laks på oter.

Se også
Da jeg kledde meg naken og svømte ut til laksen med stanga i handa

Jeg skal inn til urinstinktet nå

- Vi saget ned to digre trær i går. Vil du ha dem?  Selvsagt vil jeg det.

Torsdag kveld. I en fremmed hage på Montebello i Oslo. Stup mørkt. Jeg har hodelykt og tre svette timer. Jeg bruker IKEAs store, blå bærenett. De er sterke. Du kan laste 50-60 kilo med kubber, fordelt på to slike nett. Med et nett over hver skulder vakler jeg mot bilen som langsomt blir fylt opp. Av ved.

Vinteren 2019. Det er den jeg har i tankene nå. Jeg vil bære, hugge, stable og tørke. Jeg har en langskaftet kløyveøks. Motorsag. Kiler. Jeg har uendelig med tid.  Jeg har sterke følelser for dette. Vedhugst gjør meg til den jeg er.

For ikke lenge siden flyttet nordmenn fra landet og inn til byene. Når det røyner på lengter vi tilbake. Tilbake til skogen og alt den har å gi. Av trygghet og varme. Uansett hvor ille livet måtte bli, er det mange oss som vil fyre på peisen og finne fred. Det er en rotnorsk odelslov, dette. Du arver retten til å være glad i skogen og alt den gir. Av glede.

Gener renner gjennom historien som en elv og fortsetter i meg. Det er tusener av år med menn og kvinner som jaktet, fisket, plukket bær og sopp. Som høstet, bunkret og lagret. Når min bestefar ble spurt om hvordan han hadde det, så svarte han: - Jeg har fryseren full. Nå kan vinteren bare komme. Vi har det godt nå.

Ekte vedfolk ordner seg for hele vinteren. Ekte vedfolk ligger flere år foran. Ekte vedfolk trekker på smilebåndet om det blir en lang og streng vinter og det blir kaotiske tilstander. Folk som ikke får tak i ved fordi utsalg går tomme. Folk i byene er jo vant til å få tak i alt mulig på et blunk. De blir sjokkert om de ikke straks får tak i fyringsved. Eller smør. Eller hva det skal være. Særlig når det nærmer seg jula, den nådeløse.

Vi sankere vet å holde oss unna slike ting som drivved fra havet. Drivved inneholder salt som får ovnen til å ruste og som kan skade pipa. Tre som er blitt malt, beiset eller lakket skal du også passe deg for. Min venn Pål kjøpe en leilighet på Bislet i Oslo. Han ble kjempeglad da selgeren fortalte at det fulgte med et stort lager, ferdig saget ved i boden. Det viste seg å være den gamle parketten. Problemet var bare at Pål fikk sinnssykt vondt i hodet av å fyre med parkett. Utrolig nok.

Når det gjelder ved så ligger statusen lagvis. Aller nederst er oljebaserte kubber, kjøpt enkeltvis. Deretter følger vedbriketter (fire pakker for 100 kroner på Coop). Der etter kommer ferdighugget i små sekker, kjøpt dyrt på bensinstasjonen eller i nærbutikken. Treslagene har forskjellig status. Nederst er gran med kvae, kvist og lav brennverdi. I andre enden av skalaen er harde treslag som bjørk, og best av alt er trær som har vokst sakte, et sted nær himmelen, på fjellet.

Det som virkelig betyr noe er det jeg skal i gang med nå. Selve hugsten. Stablinga. Det må gjerne ta mange dager og uker. Slit kan du finne mange steder. På jobben. På helsestudio. I idretten. Dette slitet er annerledes. Jeg skal inn til urinstinktet nå. Jeg skal være der i dager og uker. Ganske alene. Uten forstyrrelser. Og når jeg er ferdig skal det stå et flott vedla der som jeg kan være stolt av. Et vedla som er stablet bra og ikke velter så lett. Det blir en vedstabel jeg kan nikke til hver dag. Det er lagret glede. Anbefales. På det varmeste.

Her starter vinteren 2019:

De aller beste historiene


Til glede for nye lesere. Her er mine 20 mest leste petiter.

20 -Viagra-flyplassen - lest av 14.703

19 - Hvorfor ting går til helvete i Norge - lest av 14.790

18 - Jeg frykter drittsekkene der ute - lest av 16.394

17 - Det siste ubesvarte spørsmålet på jorda - lest av 17.374

16 - Norges verste flyplass - lest av 18.480

15 - Nakne politikere setter rekord - lest av 18.602

14 - Å ligge med 3000 damer - lest av 19.003

13 - Kjære Ingrid - lest av 19.390

12 - Viltkamera avslørte naboens søppelsnylting - lest av 21.258

11 - La Randi (94) få røyke  - lest av 21.620

10 - Ikke noe annet land i verden har dette - lest av 22.149

09 - Å få et helt gatekjøkken i hue - lest av 22.338

08 - Han limte et A-4 ark fast i frontruta med superlim - lest av 24.693

07 - De fleste norske kvinner er sexy og kler seg som de vil - lest av 25.997

06 - Da dronning Sonja røkte med stive fingre - lest av 25.958

05 - Da døden kom til gards - lest av 28.562

04 - Dumpet et tonn grisemøkk i oppkjørselen - lest av 38.623

03 - Han fikk som fortjent. Han fikk barn. - Lest av 60.695

02 - Å skamme seg i butikken - lest av 63.804

01 - Da samboerskap var straffbart i Norge - lest av 74.472

Viltkamera avslørte naboens søppel-snylting


Det er ingen grenser for hva et stakkars menneske skal oppleve av ergrelser. Er det ikke det ene så er det noe annet. Folk kan være som svin noen ganger. De oppfører seg som dyr. Hva skal du da gjøre? Kjøp viltkamera.

Jeg må innrømme at viltkamera er noe jeg bare har sett brukt i innsendte seerbidrag til NRKs programpost "Ut i Naturen". Dette må ikke forveksles med innslag av typen "Angrepet av elskovssyk tiur" eller "Elg kom og besøkte oss på trappa og nektet å gå igjen enda vi sa husj!." Slike innslag er gjerne filmet med mobilen eller noe. Nei, viltkamera er noe helt annet. Slike kamera monteres fast i et tre eller kanskje en stubbe også håper man at det kommer et eller annet rart og spennende forbi som kamera tar bilder eller film av, helt av seg selv. Det kan være en ulv, bjørn, jerv eller noe annet som det er sinnssykt vanskelig å få på tape.

Det jeg ikke var klar over er at stadig flere huseiere skrur fast viltkamera utenpå huset sitt. I dag fikk jeg høre om en ellers fredelig familiefar som har gjort dette på Stabekk i Bærum. Først trodde jeg at mannen ville filme grevling. Det har å gjøre med at jeg flere ganger har sett grevlinger som lusker rundt om natten i Bærum. Slike grevlinger kan ta seg inn i hager og sette en støkk i en stakkar.

Viltkamera koster ca to tusen kroner og du kan sette inn et simkort slik at kamera fungerer på samme måte som en mobil. Når kamera har tatt bilder eller film kan du få varsling på sms og epost. Det er i seg selv ganske fascinerende. At kamera sender deg beskjed. Men la nå det ligge.

Vår mann på Stabekk hadde montert kamera ut mot gårdsplassen for å gjøre huset sitt tryggere. Jeg vet ikke helt hvordan han unngår at kameraet tar bilder av uskyldige folk som kommer gående forbi, eller hvordan det går med eventuelle festglad ungdom som har vært litt for sent ute og jugd på tida, men det kommer sikkert litt an på vinkelen på kameraet. Dette kan man sikkert stille inn. Prøve og feile. Hva vet jeg.

Det som skjedde på Stabekk kom som en stor overraskelse. Kamera knipset en rekke bilder. Midt på natta. De avslørte at naboen i nattens mulm og mørke kom snikende og snyltet på søppelspannet ved siden av postkassen. Han har trolig bestilt for liten kapasitet i sitt eget hus, og tenkte at det er ingen som merker om man kaster en pose eller tre hos andre. Det blir jo veldig fullt, da, men det er det sikkert ingen som legger merke til. Det er umulig å bli avslørt for denne synden. Så feil kan man ta.

Vår mann på Stabekk viste naboen bildene. Naboen ble nok flau. Han ble nok det. Men slik ble det brått slutt på søppel-snyltingen. Men ikke lenge etter skjedde det noe annet som var mye verre. Det ble innbrudd i huset. Tyvene brøt opp døra, rappet blant annet bilnøkler og bilen og dro av gårde. Viltkamera tok skarpe bilder av karene. De bildene ble overlevert politiet, tyvene ble identifisert og tatt. Det er rart med det. Et bilde sier jo mer enn tusen ord.

- Jeg angrer ikke på turen


- Jeg angrer ikke på denne turen. Vi tok en risiko, vi visste det, ting har gått i mot oss, derfor har vi ingenting å klage på, skriver Robert Falcon Scott i sin dagbok like før han  frøs og sultet i hjel på Sydpolen.

Dagboken ble funnet i teltet der Scott og to andre polfarere døde. Likene av Scott og hans følgesvenner ble funnet av en letegruppe i 1912. Teltet ble mennenes gravsted. Det ble laget en høy varde av snø som ble reist over teltet, toppet av et enkelt kors.

I 2001 sto teltet 23 meter ned i isen, 48 kilometer fra der Scott døde. Teltet blir nå sakte, men sikkert skjøvet mot havet, og vil i følge de siste beregninger nå iskanten om 275 år. Trolig vil teltet falle ut i havet, innkapslet i en stor isblokk, kanskje inne i et digert isfjell, for å starte på en ny reise og seile nordover.

Scott er, som man forstår, fortsatt på tur. Han reiser, frosset i is, uforandret, perfekt bevart for alle tider. Skulle man ha gjort noe lignende i dag måtte det være en kapsel med vitnesbyrd om vår tid, som ble sendt med en rakett ut i verdensrommet, med en drøm om å nå intelligent liv i en fremmed galakse, lengre vekk enn noen tanke rekker.

Det er over hundre år siden denne historien startet, og den skal trolig fortsette i mange hundre år til. Fortellingen om polfarerens heltemot og tragedie vil fortsette å flytte seg fra menneske til menneske gjennom generasjoner.

Jeg tror Scott har sine ord i behold. Han behøver ikke angre på turen.

Til pissoaret skiller oss ad


Mine Damer og Herrer! Jeg har fått det for meg at jeg vil holde en tale om likestilling. Det blir ganske sikkert skandale. Hvis vi gir jernet. Heng med. Vi skal på byen. Dette blir gøy.

Mine Damer og Herrer! Hva er stillingen? Er vi like nå? Er vi det? Neppe. Men er det utvikling å spore? La oss si fra tidenes morgen og frem til nå? Er det utvikling? Er det det? Går det riktig vei? Er det utvikling? Klart det.

Mine Damer og Herrer! Det første jeg vil trekke frem er den østeriske legen Sigmund Freud (1856-1939). Dere kjenner selvsagt gode, gamle, rare Sigmund. Han lanserte teorien om at de fleste kvinner kan komme i skade for å lide av såkalt penismisunnelse. At de svært gjerne vil ha en slik greie mellom beina som menn har. Det drømmer de om. Kvinnene. Mente Sigmund.

Mine Damer og Herrer! Den andre jeg vil nevne er en annen østerriker, Wilhelm Reich (1897- 1957), som var Freuds elev og som bodde i Norge. Wilhelm fant opp såkalte orgonskap. Dette var noen skikkelig tunge skap av tre som som kvinner kunne sitte inne  i for å utvikle seg seksuelt. Wilhelm mente at han hadde oppdaget den nye fysiske energiformen orgon under studier av orgasmefunksjonen. Ved en såkalt orgonakkumulator (orgonskap) mente han at orgon kunne lades opp til bruk i behandling av særlig kvinner. Wilhelm solgte slike orgonskap til alle som ville ha. De solgte som varme hvetebrød.

Mine Damer og Herrer! Det er jo de mest fantastiske oppfinnelser som har sett dagens lys. Penismisunnelse og orgonskap. Hva gir du meg. Det er helt utrolig. Hva menn kan finne på. Men tro nå ikke at utviklingen står stille. Det kommer stadig nye oppfinnelser. Det gjør jo det. Hvis man tar et eksempel. Og det eksempelet er meg. Så blir jeg stadig vekk forbauset, ja noen ganger blir jeg sittende å gape.

Mine Damer og Herrer! Jeg leste nylig i et blad om kvinner som har lyst til å stå når de tisser. Det høres kanskje litt rart ut. Men det er jo veldig praktisk å stå. Når du tisser. Køen på guttedo er dessuten alltid mye kjappere enn køene på damedo. Det jo noe alle vet. Pissoarer slår det meste. Klart man kan bli misunnelig på slikt.

Mine Damer og Herrer! Jeg elsker kapitalismen. Kapitalismen er som vann. Den renner der den lettest finner frem. Kapitalismen leter alltid etter bedre løsninger. Er det et behov vil kapitalismen finne på noe. Hvis kvinner vil ha en tissefant som gutter, ja da er kapitalismen der og finner på noe. Hva har kapitalismen funnet på nå da, tenker du kanskje. Jo nå skal du høre

Kapitalismen har funnet på en rekke løse tissefanter som kvinner kan tre på seg. Dette må ikke forveksles med dildoer som brukes til noe helt annet. Nei, disse tissefantene skal bare brukes til en ting. Å tisse. Freud ville jublet.

Mine Damer og Herrer! Det fins en rekke ulike modeller. Den billigste koster 169 kroner. Den dyreste jeg fant koster 389 kroner. Disse tissefantene heter slike ting som Freelax, Gogirl og Freshette. Jeg falt for Freshette som du kan kjøpe på nettet for 389 kroner. Freshette har det lengste røret. Og at lengde og størrelse betyr mye her i verden, det vet jo alle.

Mine Damer og Herrer! Det jeg nå ser for meg er et lite eksperiment. Jeg kunne tenkt meg å utstyre en passende flott dame med en Freshette. Hun kan jo montere den på seg før vi går på byen. Også kunne vi drikke et par øl i lag og le en hel masse. Og når damen føler trangen, kan vi gå på toalettet. Hun blir selvsagt med på guttedo og stiller seg opp sammen med gutta ved pisserenna, åpner smekken vipper frem røret og tisser i vei. Det er likestilling det. Jeg lover å filme når dette skjer. Trenger en frivillig. Ta kontakt.