hits

desember 2016

When they go low, we go high

Mye er sagt i 2016. Det aller meste vil bli glemt. Men en vil vi huske. Michelle Obama: «When they go low, we go high».

Michelle Obama har en moralsk kraft som har dype røtter i det Amerika som mange av oss beundrer. Det fortsetter en linje fra Martin Luther King: «Darkness cannot drive out darkness: only light can do that. Hate cannot drive out hate: only love can do that»

Michelle Obama snakker om det å være foreldre. Å gi håp. Støtte. Oppmuntring. Tro på at noe positivt kan skapes. Hvis vi går sammen om det.

I dag tidlig satt jeg bøyd over avisene og så bilder fra terroren mot et julemarked i Berlin og raden av alle de andre blodsporene som dette året har skapt. Nødropene fra Aleppo kan nesten ikke beskrives. Sjelden har verden hatt en mer dyster inngang til julen enn i år.

Jeg prøver å finne ut hva «When they go low, we go high» skal bety for meg og de jeg er glad i. Jeg frykter 2017. Jeg frykter hatet som marsjerer i amerikanske byer, i Europa og i Midtøsten. Det verste som kan skje er at dette lammer oss. At vi blir redde for å reise, møtes og dele.

Jeg kjenner to unge, syriske flyktninger som giftet seg i helgen. Søndag var vi ute på Nesodden og hugget juletrær. Det var et stort tre og et lite. Jeg har en romslig bil. Vi dyttet trærne inn i bilen så de fylte det meste av kupeen. De syriske flyktningene og en kompis dyttet jeg innimellom grantrærne. Det er utrolig trangt. Men det går.

Bilen lukter intenst av skog på vei inn mot Oslo. Det er høy stemning og mye latter i bilen. Det er jo litt rart og skulle snakke sammen, mens man sitter klemt inne i et grantre. Men det går. Alt går.

Når vi kommer frem til Carl Berners plass er det blitt stummende mørkt. Det er mye trafikk. Jeg stoppet bilen i rundkjøringen. De to syriske nygifte hopper ut, løfter granbusken ut av bilen. Jeg kan se at de holder hverandre i hendene og bærer treet sammen bortover gaten.

Dette er ungdom som kommer fra det aller verste som vår tid har skapt. Å se de to, som giftet seg på lørdag, gå nedover gaten, med en granbusk mellom seg, er et fantastisk syn. Her starter nye liv. Med store muligheter. Dette er Norge på sitt beste: «When they go low, we go high».

Jeg tok et bilde av de to nygifte, litt tidligere på dagen. Da så de slik ut.

God jul

Drømmen om tivoli


Lyden av skrekkblandet fryd som raser av sted der inne. Synet av blinkende lys i tusen lokkende farger. Lukten av sukkerspinn og popcorn. Et eventyr er kommet til byen.

Min barndom utviklet seg meget sakte på noen småplasser som ligger slengt i utkanten av Norge, med for det meste svært dårlig vær og mangefult utviklede fritidsordninger. Det er grenser for hvor festlig det i lengden er å henge dag ut og dag inn sammen med kvisete ungdom, utenfor et gatekjøkken hvor det største å se fram til i livet er et spinkelt pappbeger hvor det ligger slengt en pølse med pomfritt.

Jeg har derfor forståelse for den gleden som kan oppstå når det plutselig en dag kommer et tivoli kjørende. Et omreisende tivoli kan være det nærmeste man kommer eksotiske gleder på en småplass i Norge. Det kan da oppstå sterke lengsler om å bli med på reisen.

Jeg nevner dette som innledning for å forstå Jonas. Jonas er en stille og forsiktig fyr. Han sitter foran Katrine som er jobbkonsulent i en arbeid og inkluderingsbedrift. "Hva slags arbeid kan jeg finne til ham da", grubler Katrine og spør: - Har du noen drømmejobb?

- Tivoli, sier Jonas. Jeg vil gjerne jobbe på tivoli.
- Hæ?
- Ja, tivoli, sier Jonas

"Går det an det da", tenker Katrine, men så tenker hun seg om en gang til, og begynner å undersøke. Tilfeldigvis finner hun et tivoli og spør om de kan tenke seg å prøve ut Jonas. Det kan tivoliet tenke seg. De sier ja med det samme.

Katrine er litt skeptisk. Jonas har en diagnose som gjør at han trenger mye struktur rundt seg. Katrine er usikker på om et tivoli er det beste for Jonas. Etter noen uker ringer hun tivoliet og spør hvordan det går.

Jonas har utrolig lyst til å stå og være den som skal trykke på den grønne knappen. Det er den knappen som får karusellen til å gå rundt, eller som setter fart på de små flyene, for de aller minste barna, de som skal litt opp i luften og kjøre noen runder rundt, før de kommer trygt ned igjen. Jonas vil gjerne være den som trykker på knappen, men det fungerer dårlig. Han får det ikke helt til.

I min fantasi kan jeg se for meg at barna er fanget der oppe i luften i de små flyene, mens Jonas har glemt seg ut og karusellen bare fortsetter å kjøre. Rundt og rundt.

Det er ikke sikkert at det var akkurat slik det var, men Jonas sliter litt med oppgavene. Det er det ikke noen tvil om.

- Betyr dette at dere helst ikke vil ha Jonas på jobb mer, spør Katrine.

- Nei, tvert i mot. Vi vil gjerne ha ham her. Alle elsker Jonas. Alle blir i godt humør av at han er med oss. Gutten er en utrolig gledesspreder. Tusen takk.

Denne petiten er også publisert i Magasinet Velferd.
 

Kjærligheten er slik

Fra det ytterste verdensrom til Stabekk kino. På en lørdag. Mine damer og herrer. Ta vel i mot: Jon Larsen!

Det er en liten, varm og frodig, kulturfestival som heter Et Årsverk. Den finner sted på Stabekk i Bærum. Hvert år. Like før jul. Nå har det gått fire timer. Jeg sitter i salen og er helt uforberedt på eventyret som venter. Jeg skal møte poesi og skjønnhet. I en historie så rar at du knapt har hørt på maken.

Vi skal noen milliarder av mil ut i verdensrommet. Til det iskalde mørket utenfor Pluto. Her starter reisen. Det er meteorer som skal ut på den lange veien til jorden. Med seg på ferden har de en hale av grus og småstein. De blir til mikrometeoritter, eller stjernestøv. Hver dag kommer det hundre tonn som sprer seg over jorden.

Metorittene er på størrelse med små sandkorn, eller mindre. Om natten ser vi sporet av dem lyse opp som stjerneskudd, men de fleste daler ubemerket ned over oss, overalt og til enhver tid. De er de aller eldste steinene som finnes, og de har reist lengre enn noe annet. De finnes på ethvert hustak, og på veiene tråkker vi i dem.

Det er bare en hake. Partiklene er så små at de er nesten umulig å finne. Dette har skapt en besettelse for Jon Larsen.

Jon Larsen er jazzmusiker, kjent fra Hot Club de Norvège. Han reiser ofte land og strand rundt for å spille gitar. Ikke noe rart med det. Men, mens de andre musikerne kanskje går og tar seg en pils etter spillejobben er Jon ute og leter. Han krabber gjerne rundt på taket. I Bergen, Trondheim eller Lofoten. Jon krabber rundt og sjekker takrenner for å finne støv som består av mindre enn 0,5 millimeter store partikler. Jon gjør noe som ingen før ham har gjort.

Å lete etter meteoritter i støvet kan virke som en helt håpløs oppgave. Det er nåla i høystakken. Det er et håp om å finne det komplett umulige. Kjærligheten er slik.

Jon lærer seg å lete i støvet. Han bruker mikroskop. De små gule partiklene er sandkorn. Helt uinteressante. De blanke kulene, som ser ut som de er laget av metall, er rester av asfalt, raspet løs av bilenes piggdekk. Noen små, fargerike pærler er rester etter fyrverkeri. Her er en evighet av partikler, et villnis som bare de aller mest tålmodige kan lære seg å takle.

Jon bruker sil og magnet. Han utvikler teknikker. Tålmodighet gjør mester. Kjærligheten er slik.

Det er som et mirakel. Jon finner ikke bare en mikrometeroritt. Han finner mange. Et spesiallaget kamera blir tatt i bruk. En forsker ved atomreaktoren på Kjeller blir en viktig alliert. Sammen tar de bilder som verden aldri før har sett. For å få meteoritten skarp, i alle detaljer, taes et høyt antall bilder som så smeltes sammen til ett. Resultatet er ørsmå kunstverk. De blåses opp og fyller det store kinolerretet på Stabekk. Det er former og farger skapt av møtet med jordas atmosfære. De små kulene er som frosset magi. Skapt av stor intensitet. Lidenskap. Og kjærlighet.


Bildene av meteorittene er tatt av Jan Braly Kihle og Jon Larsen. De er lånt fra Project Stardust, og boken som Jon nettopp har gitt ut.

 

 

Gleden av å stå tidlig opp


Foreldre som ligger og drar seg om morgenen er noe herk, mener en 4-åring fra Oslo.

Gutten sto veldig tidlig opp i dag, lenge før foreldrene våknet. Han kledde på seg og labbet av sted til barnehagen. Problemet var bare at barnehagen ikke hadde åpnet enda.

4-åringen hadde planer om å møte en kompis på veien. Dette fortalte han til en person som jobber for kommunen og som traff gutten i Sofienbergparken. Gutten var i godt humør. Godt kledd var han også.

Det som gjerne skjer under slike omstendigheter er at man ringer politiet og at disse rykker ut. Det er jo ganske bra. For på den måten får man sitte i politibil. Dessuten blir mor og far vekket på en ganske spektakulær måte.

Av dette kan man lære at det er mange måte å gi et kompliment på. Denne barnehagen kan jo bli veldig glad for komplimentet de har fått.

Også vet mor og far hva de skal nevne i konfirmasjonstalen og sikkert også i bryllupstalen og andre taler.

Lykke til med livet som kommer.

 

Når blir du ubehagelig eller farlig?

"Kjære bror. Du valgte en annen vei enn meg. Nå er du død".

Det er en kar jeg kjenner som har lagt ut denne meldingen på Facebook. Broren hans døde på grunn av rusmisbruk. Mannen har lagt ut et barnebilde av broren sin. Det viser en ganske glad gutt i brun boblejakke. Han har et litt spørrende blikk og glatt hår. Bolleklipp.

Jeg blir tankefull av å se på bildet av gutten som nå er borte. Dette kunne vært meg. Jeg vet at han er på min alder og at vi kommer fra samme by. Den boblejakken ligner på den jeg gikk med på 70-tallet. Sveisen er den samme, den også.

Vi var begge helt og komplett uskyldige. I starten.

Hvis man lurer på hvorfor livet blir slik det blir kan man søke på nettet. Den først setningen jeg finner er denne: "Det foreligger ikke noe pålitelig tall over antall rusmisbrukere i Norge". Når jeg søker litt til finner jeg et anslag på ca 60.000 alkoholikere (1999), 10.000 - 14.000 sprøytemisbrukere (2000) og at det satt 4.103 fanger i norske fengsler i starten av 2014. 95 prosent av dem er som meg, er menn, og 7 av 10 er norsk statsborger, i følge SSB.

Nylig var jeg i Drammen Teater og så stykket "Fire begravelser og et bryllup".  Det er Morten Joachim som har laget en teaterforestilling om sitt eget liv og som han nå viser over hele Norge på turne med Riksteateret.

- Hvorfor ble mora mi så innmari avhengig av heroin? For meg har det vært et veldig viktig spørsmål. Hadde jeg ikke forstått det, ville jeg heller ikke ha forstått hva det var jeg var lei meg for, sier Morten Joachim. Han har mistet det meste av sin familie på grunn av rusmisbruk.

På et tidspunkt i forstillingen blir inntrykkene for sterke for meg og jeg føler meg uvel. Det er i begravelsen til Morten Joachims halvbror. Når kista senkes ned krabber mor på alle fire opp midtgangen i kapellet og hun skriker til sin døde sønn: "Ikke gå fra meg. Ikke gå fra meg".

Snart er det jul og høysesong for fyll. Jeg er ingen moralist. Jeg gleder meg til både øl og dram på julaften og i romjulsdagene. Men jeg vet at det er mange i Norge som kommer til å slite. Det er aldri gøy med fulle voksne. Ikke for barn. Ikke for tenåringer. Ikke for oss andre voksne heller.

Vet du hvor mye du kan drikke før det blir ubehagelig eller farlig? Blir dette en ødelagt jul? Jeg syns at det er viktig å spørre.

Norges morsomste firma

Vriomsveisen (bildet), Gira trafikkskole eller Tusen Tikk. Hvem har Norges morsomste firmanavn?

Det er mye mer humor i næringslivet enn du kanskje er klar over. Jeg liker det. Til min store glede oppdaget jeg i dag at Gule Sider for tredje år på rad har en konkurranse som løfter frem bedrifter over hele landet med morsomme navn. Mer enn 200 bedrifter er nominert og juryen har valgt ut 20 finalister.

Den som vant i fjor var frisøren «Sjå te å klypp de AS» på Nesbyen. Du kan stemme frem til 13. desember. Her er finalistene. Stem i vei.

Vriomsveisen (Frisør, Årdal)
Tusen Tikk (Urmaker, Bergen)
Den grønne sykkel (Returpunkt for sportsutstyr, Bergen)
Gira trafikkskole (Trafikkskole, Nordkjosbotn)
KAOS (Klesbutikk, Sandefjord)
Ille Billi (Billigbutikk, Mysen)
Jålebroki (Klesbutikk, Årdal)
Pusenfryd (Kattepensjonat, Skodje)
Sopihop ( Renholdsfirma, Stavanger)
Dama Di (Kulturhus, Bodø)
Cut the crap (Frisør, Bergen)
Heis og sånn (Heismontør, Sperrebotn)
Johansken AS (Hanskebutikk, Hobøl)
Felgen trafikkskole (Trafikkskole, Lillehammer)
Barn til bords (Mat til barnehager og skoler, Asker)
Slanke Tanker AS (Vekt/slankemetoder, Spydeberg)
Treformye (Trefelling, Asker)
Lappedilla (Lappebutikk, Bodø)
Reinhjort ( Renholdsfirma, Bergen)
Med svin på skogen (Svineoppdrett, Ytterøy)

Også vil jeg gjerne høre om du har en favoritt eller vet om  en som er enda bedre?