hits

desember 2015

Folk hamstret grøt som gale



Jeg var i butikken for å handle til jul i går ettermiddag. Det har vært en slags krig i butikken. Derfor var de utsolgt for det meste. Folk har hamstret billig grøt som gale.

Jeg er jo ofte alminnelig forvirret. Jeg innrømmer det. Derfor trodde jeg først at det var meg det var noe galt med. Men etter å ha gått fem runder og lett uten å finne, så måtte jeg til slutt spørre en av de som jobbet i butikken om hvor pakkene med risengrynsgrøt sto. Da oppdaget jeg at butikkene har solgt grøtris for to kroner pakken.

Grådighet er veldig effektivt. Folk kjøpte så mye grøtris som de bare kunne. Slik ris holder seg jo lenge. Sikkert helt til 2018, eller noe. Man kan ha skapet fylt opp av billig julegrøt, i evigheter. Og skulle man være riktig uheldig og vandre heden før man får spist opp alt så kan jo sikkert neste generasjon arve restlageret. Det går sikkert bra. Ris holder seg jo lenge. Resultatet av grådigheten er at det ble tomt i butikken med rekordfart og leverandøren klarer ikke å skaffe mer ris før jul, forteller mannen i butikken.

Jeg kjørte til neste butikk. De var tomme for grøtris de også.

Det må jo føles litt rart. Når man sitter der og skal kose seg i julen. Når man skal samle familien og hente frem den gode stemningen. Da setter man på bordet det aller, aller billigste som det er mulig å få tak i. Det må jo føles litt rart.

Denne mangelen på ris fikk meg til å tenke på sist det var krise i Norge. Det var i 2011. Da gikk landet tomt for smør. Like før jul. Folk slåss om smørpakkene. Hvis man kom inn i en butikk og fikk øye på en pakke. Da var det ingen nåde. Man kastet seg fram for å forsyne seg. Før noen andre fikk tak i smøret.

Under denne smørkrisen var min kollega Tore innom sin nærbutikk som drives av en pakistaner.

Kunden foran Tore er fra seg av begeistring. Han står med en pakke smør i hånden og sier;

- Dette kan vi takke Allah for.
- Nei, sier pakistaneren, mye kan vi takke Allah for, men smøret kan du takke meg for. Kunden betaler lykkelig og går ut av butikken. Nå blir det Tore sin tur.

- Det var den siste pakken, sier Tore.

- Nei, det var ikke det, sier kjøpmannen.

 - Har du flere?

- Ja, du skjønner jeg setter bare frem en pakke av gangen. For hvis jeg satt frem flere så ville grådige nordmenn begynne å hamstre, og det er ikke bra. Isteden setter jeg frem bare en og en pakke og da tror alle at de får den siste pakken og blir skikkelig lykkelige, sier kjøpmannen.

Ut av narko-helvete


- Gutten er mager og virker veldig sliten. Han står liksom midt i klærne og prøver å fylle dem ut. Det er noe ved ham som får meg til å følge ekstra godt med.


Det er Ruben som snakker. Vi skal til Bergen hvor Ruben jobber i en attføringsbedrift i NHO Service. Han har ansvar for et fire ukers avklaringskurs. Mange skjebner er rystet sammen. Drømmen er å få seg jobb og et nytt liv.

De som vil kan låne PC og bruke lokalene noen timer etter at dagens kursing er over. Det er det bare en som vil. Denne gutten er ikke flinkest i klassen. Men han har en sterk vilje. Han vil lene seg fremover. Satse. Det er nå eller aldri.

Karene blir litt bedre kjent i løpet av kurset. Ruben får høre om en oppvekst der begge foreldrene ruset seg. Sønnen prøver, fra han er ganske liten, å hjelpe mor og far. Løper mellom dem. Det er en vanskelig oppgave med mye sorg og fortvilelse. Livet går fryktelig dårlig. Gutten blir narkoman og fortsetter å være det i 10-12 år. Det holder på å ta livet av ham. Men nå er han rusfri og vil tilbake til arbeidslivet. Han er utdannet rørlegger. Er det noen som tør satse på en slik kar?

Det tar tid å finne en bedrift som vil satse. De finner til slutt en arbeidsplass som ligger på den andre siden av byen i forhold til der gutten bor. Reisen kommer til å bli lang. Hver dag.

- Jeg tenkte at dette blir sikkert et problem. For å komme på jobb må gutten stå opp klokka fem hver morgen og skifte buss flere ganger. Jeg var sikker på at han ville nøle med å takke ja, forteller Ruben. Men det er ingen nøling. Gutten tar jobben. Tvert.

Noen uker senere. Det blåser surt. Regnet bøtter ned. Det er en grytidlig og ufyselig morgen. Mange av dem som er på vei til jobb på denne tiden av døgnet er håndverkere i arbeidsklær. Slitte klær. Ganske møkkete klær. Klær som forteller at du jobber og har gjort det lenge. Her kommer Ruben løpende. Han jogger til jobben. Han løper forbi et busskur og stopper brått.

- Jeg kjenner ham igjen med en gang. Gutten står og venter på bussen. Han har på seg en flunkende ny kjeledress. Klærne er uten en flekk. Jeg stopper for å prate. For å være ærlig så er jeg litt bekymret. Noen dager tidligere har jeg sett gutten henge sammen med narkomane borte ved broen over Puddefjorden. Jeg er redd for at han skal sprekke. Ikke mestre sitt nye liv. Jeg får høre at han er sammen med sine gamle kompiser, men greier å holde seg unna dop. Han er i lag med dem fordi de er de eneste vennene han har.

Regnet og vestlandsværet står rundt dem som grå og triste vegger i tilværelsen. Det som nå skal skje er at en av de to karene skal gi ros til den andre. Det er viktig å skryte av folk som er på rett vei, som gjør noe bra og som er villig til å satse. Som vil noe med livet sitt.

- Jeg er imponert, sier gutten.
- Jeg er imponert over at du er ute og jogger til jobb. Også i dette været!

Fattig på Ikea



- Nå har jeg mista Ikea-bussen to ganger. Dette er ille, hører jeg kvinnen si. Hun henger ved Billligkroken på Ikea og håper at det skal dukke opp nye ting hun kan gi i julegave.


Vi er tett oppunder jul og folket haster forbi, hvite i ansiktene på vei til neste gjøremål. I disse dager går det lynfort å kjøpe en ny, stor TV, buet skjerm, og med så mange piksler per tomme at det nesten er umulig å ikke ønske seg noe mer fantastisk. I julegavepakkekøen på et storsenter i Sandvika står jeg bak en far som får pakket inn to iPhone 6 til sine døtre og bemerker med nasal selvfølgelighet at han ikke vil gjøre forskjell selv om den ene jenta er tre år yngre enn den andre. Hun som pakker inn gavene spør om mannen vil betale ti kroner til Frelsesarmeen som takk for innpakningen. Det vil mannen. Vi er rause nå i jula. Vi er det.

Det er 8 minusgrader og bekmørkt ute. Frosten setter pigger i asfalten på parkeringsplassen foran Ikea på Slependen i Asker. Min kone og jeg er på jakt etter noen rustfrie skruer av riktig størrelse. Det høres jo enkelt ut. Men alle som har vært ute i et slikt ærend vet at lite kan man ta for gitt og mye må man ta med seg. Av tålmodighet.

Jeg overlater til kona å finne skruene. Selv har jeg tenkt å gjøre ingen ting. Det er jeg ganske flink til. Ved inngangen til Ikea er det stablet en firkantet festning av karameller. Her står en søt jente bak godsakene og deler ut smaksprøver. Når jeg først skal gå rundt og være tålmodig så kan jeg jo like gjerne være det her, tenker jeg. Hvis jeg skal innvende noe mot de prøvelser en stakkar må i gjennom på dette punkt i historien så er det at slike fløtekarameller er veldig store. En enkelt karamell fyller hele munnen og det er masse jobb å tygge og bli ferdig med en bit. Dessuten lurer jeg alltid på om det er meningen at man skal sutte en karamell til ende eller spise den fort opp. Jeg har mitt å stri med. Jeg har det.

Billigkroken på Ikea er sted hvor varer med ubetydelig skader blir lagt ut for salg. Billigkroken er en institusjon i det norske samfunnet. Det er over 30 år siden jeg hørte om denne muligheten første gang. Vi var studenter. Min venn Kjetil lot det for eksempel gå sport i saken. Store deler av hybelen hans var innredet med ting som kom fra Billigkroken. Når jeg likevel er her så slenger jeg innom Billigkroken. Det er slik jeg oppdager henne.

Jeg tror damen har veldig dårlig råd. Det virker slik. Dessuten virker hun litt engstelig, eller nervøs er vel kanskje riktigere å si. Kvinnen er nærmere 30. Jeg tror hun er på jakt etter julepresanger og håper å finne gavene i Billigkroken. Hun har stått der i flere timer og håpet at det skal dukke opp noe nytt. Ikeabussen, som kjører gratis inn til Oslo sentrum, skal snart dra. Damen ser på klokken, og oppdager at hun står i fare for å miste bussen, for tredje gang den dagen. Hun blir stressa og begynner å løpe.

Kona og jeg går til parkeringen og henter bilen. Det er blitt langt på kveld. Bikkjekaldt. Mørkt. Damen fra Billigkroken står alene på bussholdeplassen. I det vi kjører forbi tenker jeg, kanskje vi burde stoppe og spørre om hun trenger skyss. Men jeg stopper ikke. Jeg kjører bare rett forbi. Jeg er en kjip fyr. Jeg er nok det.

Slik tar du best et kompliment


Min far, Bjørn, er over 80 år gammel. Han er likevel ganske ung. Inne i seg. Hør bare hva som skjedde på søndag.


På søndag er min far og jeg ute på tur rundt Brønnøya i Asker. Det er gnistrende kaldt og meget vakkert. Det kommer en ganske pen, amerikansk dame gående mot oss på grusveien. Hun er ca 40 år gammel. Da hun møter oss sier damen:

- Forstår du engelsk?
- Ja.
- Forstår faren din engelsk?
- Ja, han også.
-Da må jeg bare si: He's so gorgeous!

Litt senere på dagen, når vi er kommet hjem og alle sammen sitter og spiser middag, da forteller jeg denne historien.

- Jeg må innrømme at jeg ble litt paff, sier jeg.

Da smeller det fra far:

- Jeg ble ikke paff.

Overvekt på fly - genial løsning


Ulla Elisabeth står i kø for å sjekke inn bagasje til fly hjem fra Cuba til Norge. Ulla Elisabeth har kommet i skade for å fylle opp kofferten med noen kilo for mye. Dette ligger an til å bli dyrt. Veldig dyrt.


Jeg treffer Ulla Elisabeth i lunsjen på jobben. Dette er en tøff dame med mye livserfaring. Man pleier å si om kvinner som Ulla Elisabeth at de har vært ute en vinternatt før. Det får meg alltid til å lure på hva de gjorde, da de var ute, denne vinternatten. Hva skjedde egentlig? Hva gjør en kvinne som er hardt presset? Hva gjør hun når noe truende er på gang? Heng med.

Før vi går videre i denne historien er det viktig å være klar over at Ulla Elisabeth veier snaut 50 kilo. Damen er liten og vever. Dermed blir det en formidabel kontrast til herrene som hun står sammen med i køen som vil sjekke inn på flyet. Man kan si om disse karene at hvis de hadde bodd i Danmark ville de blitt regnet som små fjell. Vi snakker om folk på godt over hundre kilo. Dette er mannfolk som har ikke ubetydelig erfaring med røde pølser, øl, snaps og alle andre gleder som har en tendens til å henge seg over bukselinningen slik en dundyne henger til tørk på en snor.

Dette ser Ulla Elisabeth. Det er jo vanskelig å la være, der hun står liten og vever inneklemt mellom de danske bjerge, og venter på at det skal bli hennes tur til å sjekke inn bagasjen. Nå er det nærliggende å komme med en advarsel. Det er enkelte flyselskap som mener alvor når de sier at maksgrensen pr koffert er for eksempel 20 kilo og at alt over koster deg dyrt. Andre flyselskap kan si det samme, men de mener det bare av og til. Det er derfor ikke så rart at Ulla Elisabeth blir litt overrasket i det avgjørende øyeblikk.

Mannen i innsjekkingen ser på henne med sørgelige hundeøyne. Han krever nå flere hundre kroner i straffegebyr for overvekt på kofferten. Det er sure penger, syns Ulla Elisabeth. Hun ser seg rundt. Leter etter en løsning. Den kommer til henne som en helt genial ide.

Kofferten ligger på vekta. Ulla Elisabeth gjør nå et tigersprang. Hun hopper opp på sin egen koffert. Hun står der og balanserer, mens den digitale vekten lyser opp slik at alle kan se at damen og kofferten til sammen veier 75 kilo.

75 kilo er jo ikke rare greiene. Når man tar alt med i betraktning. De andre i køen kommer åpenbart til å bidra med adskillig mer enn Ulla Elisabeth på dette flyet. Selv om koffertene deres er under 20 kilo. Det skjønner jo mannen i skranken med en gang. Han begynner dessuten å le høyt. Han smiler faktisk med hele ansiktet. Nå har han glemt alle krav om at Ulla Elisabeth skal betale flere hundre kroner i overvekt. Isteden blir hun bare viftet videre og ønsket god tur.

Hvis du har lyst til å teste ut det vi heretter kan kalle Ulla Elisabeth metoden, så er jeg veldig interessert i høre hvordan det gikk. Husk og ta bilder av det. Ikke nøl med å send meg bilde. Lykke til.

James Bond = Roald Dahl


Jeg har brukt store deler av livet på å elske alt jeg kunne finne av Roald Dahl. Det var derfor sterkt å oppdage noen for meg helt nye og sjokkerende opplysninger om den berømte barnebokforfatteren.


Det er lørdag formiddag. Jeg drikker kaffe og hygger meg med Dagens Næringsliv (DN). Avisens lørdagsmagasin har en meget lang hovedsak som heter "Roald og pengefabrikken". DN er opptatt av hvor mange milliarder som har strømmet inn på kontoen til Roald Dahls og hans arvinger.

Akkurat det der med pengene interesserer meg ikke noe særlig. Det er Roald Dahls fantastiske fortellinger og eventyrlige liv som interesserer meg. Plutselig begynner DN og fortelle om noe som skjedde under krigen. Roald Dahl var som kjent pilot og skjøt ned flere tyske fly. I andre del av krigen sendt Winston Churchill ham til USA for å spionere.

Roald Dahls metode var å forføre konene til de styrtrike og mektige herrer som han skulle spionere på. DN forteller om såkalte "Pillow Talks". Man ser her for seg hvordan mannen ligger lett henslengt etter sex, med en sigarett i hånden og henter ut hemmeligheter fra sine mange kvinner, slik det blir fremstilt.

At han var slik en talentfull kvinneforfører har jeg i starten litt vondt for å akseptere. Det har å gjøre med at jeg husker Roald Dahl som en meget skrukkete, innrøkt og ganske gretten gammel mann. Jeg traff ham en gang under en bokmesse i Sandvika på 1980-tallet. Mannen smilte ikke et sekund, bare glefset ut de ordene han hadde på lager.

På den annen side har jeg nå søkt på nettet etter bilder av den første kona til Roald Dahl. Det var filmstjernen Patricia Neal. Når man ser bildet av henne, kan man lett føle seg tvunget til å innrømme at Roald Dahl rett og slett hadde et imponerende drag på damer. Man kan rett og slett mistenke ham for å kunne velge fra øverste hylle eller hvor de måtte ligge når han kom forbi.

En av Roald Dahls beste venner het Ian Fleming. Ian Flemming er forfatteren som har funnet opp James Bond, agent 007, spionen som skreller klærne av en kvinne fortere enn du klarer å si banan.

Det er her jeg får en såkalt mistanke om hvordan ting henger sammen. Kan det tenkes at Ian Fleming ikke diktet opp alt sammen, men rett og slett lot seg inspirere av virkeligheten. At det faktisk er Roald Dahl som sto modell for James Bond. Det er jo ikke første gang at en forfatter har forsynt seg grovt i vennekretsen når han skal skrive bok. Det er ganske sannsynlig at Roald er James. Det betyr i så fall at James Bond er norsk.

Jeg ville bare nevne det, om du trenger inspirasjon på vei til neste julebord.

På safari i Ikeas jungel


Terje fikk firlinger. Å skulle ta seg av fire barn på en gang var i meste laget. Hva ville du gjort for å klare deg? Et av knepene var å dra på Ikea og få en time fri.


Terje hadde slett ikke tenkt å handle på Ikea. Han trengt bare en liten pause. Ikea ga en time gratis barnepass i ballrommet, mens Terje satt i kafeen, leste avisen og drakk kaffe.

Det gjelder å se mulighetene, selv om man kanskje har dårlig råd. Å dra til Ikea kan være en gratis safari. Her kan man gå rundt i en jungel av mennesker å se på hva folk driver med. Varehuset er laget som en landvei som svinger og bukter fra den ene opplevelsen til den neste.

På et sted har de laget noe Ikea kaller for hytta. Det er en komplett hytte med kjøkken og bad og det hele. Her kan man gå inn å late som man er på sin egen hytte. Ta med en god bok, sett deg i sofaen, dra pleddet over knærne og slapp av. En kopp te fra egen termos vil sikkert funke fint.

I soveromsavdelingen er det veldig mange speil. På veien forbi speilene går det en strøm av damer i alle aldre. Her kan du stille deg opp og føre statistikk over hvor mange som glemmer at de er på et offentlig sted. Det er nemlig uhyre vanskelig å gå forbi speilene uten å nærmest automatisk sjekke håret eller justere litt på klærne eller friske opp fargen på leppene og slikt.

I soveromsavdelingen henger det et gigantisk vegg til vegg skilt som sier at det kan ta mange måneder å bli vant til sin nye madrass. Det er en slags advarsel. Det gjør at alle med en gang skjønner at det å kjøpe en madrass er noe meget alvorlig som man slett ikke bør ta lett på.

Ganske mange vil derfor få lyst til å prøveligge madrassen med en gang. De fleste starter da med å ligge på ryggen. Det føles helt greit å ligge på ryggen. Det er på en måte lov å ligge på ryggen selv om det går mange folk forbi. Å ligge på ryggen er liksom ikke så privat.

Å ligge på ryggen er bra i starten. Men alle vet jo at det er i sidestilling du kommer til å sovne. Det er sidestilling som er viktig. Det er veldig fristende å teste hvordan det er ligge på siden, enda dette er litt over grensen over hva som er lov. Hvis man først har begynt å ligge på siden så kan det dessuten balle på seg. Plutselig så ligger man der i favorittstillingen sin og rett og slett koser seg. Livet er jo sånn. Det er lett å bli for ivrig.

Det som nå kan skje er at det kommer løpende noen som jobber i Ikea-jungelen. De har oransje skjorter med svarte striper. Jeg vet ikke om Ikea-tigrene har klør. Men det kan ikke utelukkes. Lykke til.



Det du absolutt ikke vil ha på julaften


Jeg kjøpte to kilo tynnribbe på Kiwi på lørdag. Nice Price. Utrolig billig. Det kosta meg dyrt.


Å bygge seg opp som kokk tar mange år. Tillitt er ikke noe du bare kan få slengt etter deg her i landet. Du må slite for det. I alle fall i min familie. Det er harda bud.

Jeg har stått på for å få noen gram respekt. Jeg har jobbet med sausen. Viet fisken den største forsiktighet. Gått på nåler for steika. Jeg har passet på som en smed. Jeg har bygget meg opp. Gjennom over 30 år. På kjøkkenet. Men det skal ikke mye til før det smeller. Litt for hardt stekt bacon kan løsne en lavine av forakt som renner ut over frokostbordet. For lite kokte grønnsaker er ille. For mye kokte grønnsaker er verre.

Jeg vet jo dette, at jeg skal opp til eksamen hver dag. Tenåringsdøtrene sitter der med kniv og gaffel og venter med dommen. Av og til vanker det skryt. Det er gjerne på julaften. Det har sin naturlige forklaring. Du kan tulle med mye i Norge, men maten på julaften er dødens alvorlig. Det vet alle som en gang har tatt i en gryteklut her i landet.

Derfor starter jeg prosessen noen dager før julaften med å kjøpe den dyreste ribba jeg finner. I mange butikker skriker det fra disken om ribbe for ned til 39 kroner kiloen. Dette har jeg holdt meg unna. I alle de år. Den dyre ribba legger jeg i saltlake over natten. (100 gram salt per liter vann, samt litt sukker). Det meste av julaften bruker jeg på å steke kjøttet. Det skal være 140 grader i ovnen. Og man trenger mer tålmodighet enn det normalt er å oppdrive, på en dag som denne, men jeg har fått det til. Mange ganger.

Når klokken er blitt seks på julaften og ribba står på bordet pleier jeg å skotte bort på datter Frida. Hun pleier da å lukke øynene. Datter Frida legger kjøtt og poteter og tilbehør strengt adskilt. Sausen (uhyre viktig) legger hun i en liten innsjø for seg selv. Jenta fester en potetbit innerst på gaffelen, deretter litt kjøtt og dypper det hele forsiktig i saus. Hun smaker meget sakte. Og lager et lite klynk. Av glede.

Det som skjedde på Kiwi sist lørdag var en ren impuls. Jeg vet ikke helt hva som skjedde. Men plutselig sto jeg der med en uhyre billig ribbe i hånda. Jeg tenkte, liksom, på en måte, kan du si, at kan det være så nøye a?

Tiden var dessuten litt knapp denne helgen. Jeg droppet både det der med saltlake og ekstrem langsteking. Ribba ble ferdig på under tre timer. Den så slett ikke verst ut. Jeg kjørte varmluft på slutten. Svoren ble helt super. Dette kunne gått ganske bra.

Datter Frida ser mistenksom ned på det som ligger på tallerkenen. Hun lukker ikke øynene. Ikke et sekund. Nå smaker hun. Jenta snur seg mot meg og sier:

- Jeg håper du bare øver deg. Vi får vel noe annet enn dette på julaften. Vi gjør vel det?

5 på topp 
Han fikk som fortjent - han fikk barn 
Da dronning Sonja røkte med stive fingre 
Å bli griserik og berømt 
Å kjøpe øl i burka
Når tiggere kler seg om