hits

desember 2014

Hvis bare Haakon hadde kastet seg fram

Tommy heter en kar jeg kjenner. Han er på jobb i Sør Korea når Nobels Fredspris 2014 deles ut i Oslo rådhus. TV-kanalene i Sør Korea viser bare en ting fra Oslo, og det er det aller pinligste for Norge.

Jeg møtte Tommy i et juleselskap i går. Vi blir sittende og diskutere sikkerheten under prisutdelingen.

Det er dessverre ganske mange som ønsker å ta livet av de to som vant årets fredspris, hvis de fikk sjansen. Selv små barn i Norge vet det. Når så en meksikansk ungdom flere ganger klarer og ta seg helt frem til prisvinneren er det ikke bare oppsiktsvekkende. Det er også meget pinlig.

I salen sitter de fleste som betyr noe i dette landet. De strutter av stolthet. De strutter helt frem til det avgjørende øyeblikk, når en mulig terrorist løper frem med et meksikansk flagg i hendene.

Tommy og jeg diskuterer hvem i Norge som reagerte først. Tommy mener at det kan ha vært en sikkerhetsvakt. Jeg mener at en av damene som hadde ansvaret for cateringen trolig var først ute.

Det er dette hundrevis av land får se på TV; en reaksjon som kommer altfor sent.

Bare noen meter unna sitter Kronprins Haakon i meget god form. Kronprins Haakon er topptrent. I Forsvaret. Og andre steder.

Tenk om det hele verden hadde fått sett var en Kronprins Haakon som kastet seg frem og la meksikaneren i bakken. Det tror jeg Haakon lett hadde klart.

Om hva som videre ville ha skjedd kan jeg bare gjette. Men det er ikke helt umulig at Haakon ville blitt ganske populær. Verden over.

Og jeg tviler på at noen ville foreslått innføring av republikk her i landet. De neste 50 eller 100 årene.



Hans Kongelige Høyhet Kronprins Haakon sammen sin far. (Foto: Sølve Sundsbø / Det kongelige hoff).

#terror #fredspris #dutrurdetikkeførdufårsedet
 

De 10 mest leste historiene i 2014

Jeg har hatt vareopptelling. Her er de mest leste petitene i 2014: 

 1) Da døden kom til gards

 2) Ikke noe annet land i verden har dette

 3) Å ligge med 3000 damer

 4) Nakne politikere setter rekord  

 5) Jeg frykter drittsekkene der ute

 6) Viagra-flyplassen  

 7) Mann, vær stolt av puppene dine  

 8) Ord som hater menn 

 9) Valgfusk i 1905: Sverige-Norge er fortsatt i union  

 10) Hitler ville ha elsket dette spillet 

Freeze, assholes!


Når jeg sitter og leser Dagens Næringsliv på en søndag i romjula har jeg ikke overdrevne forventninger om å få en god latter. Men plutselig sitter jeg midt inne i en artikkel om nynorsk og møter et sitat av Are Kalvø. 

- Vi huskar alle at NRK, sannsynlegvis på grunn av en glipp i innkjøpsrutinane, hadde kjøpt ein amerikansk actionfilm, og vår helt brasa inn i det dårleg opplyste lagerlokalet i hamnekvarteret, stilte seg opp midt på golvet med brei beinstilling, peika med revolveren i retning bordet der bandittane satt og delte byttet og brølte: "Freeze, assholes", forteller Kalvø.
- Så sto det i tekstinga nederst på skjermen: "Ikke røyr dykk, gutar".

Det er nå nærliggende å tilstå at jeg ganske ofte kan finne på og trives i nynorske områder av Norge. Det har å gjøre med at det ofte renner en elv gjennom slike deler av Norge. Her er det gode muligheter for å få glede på kroken.

For å forstå resten av denne historien er det viktig å vite at jeg først og fremt fisker brunørret. Jeg må dessuten være ærlig og si at jeg ikke er så nøye på størrelsen. Jeg har for eksempel stått i dagevis og prøvd intenst å få noe som i beste fall veier 300 gram.

Jeg har dertil investert ganske mange tusenlapper i utstyr, reise, opphold, frokost, middag, termos, matpakke, lakrisbåter og sjokolade. Jeg bruker dessuten ikke ubetydelige ressurser på å undersøke, planlegge og manøvrere meg gjennom familiære og andre forhandlinger slik at jeg kan komme til å stå med fiskestang i neven på riktig sted til riktig tid.

Når jeg så endelig er kommet frem til riktig sted og riktig tid, er jeg svært ydmyk. Jeg oppsøker da alltid lokalbefolkningen for å spørre om gode råd. Jeg er særlig interessert i å få vite hvor det er lurt å stå og hva jeg bør fiske med.

Vi skal nå tilbake til en tid hvor jeg aldri før har hatt en sjøørret på kroken. Min venn Pål og jeg drar til en såkalt "meget god sjøørretelv" på nordvestlandet og tar inn på en staselig turisthytte med en betjening som jeg straks får tillitt til.

En av disse er en ung jente som jobber som stuepike. Hun er den første jeg treffer. Jenta står på trappa og snakket brei dialekt. Man kan ikke snakke en så brei dialekt uten å være lommekjent i denne dalen, tenker jeg, og spør med en gang om hun vet om en god fiskeplass.

Uten å nøle gir jenta flere råd og anbefalinger. Hun virket veldig selvsikker. Nærmest en slags ekspert. Dessuten er hun meget pen.

Det er slike ting som gjør inntrykk på meg. Jeg er som man forstår en enkel sjel. Jeg følger rådene. Til punkt og prikke.

Jeg stiller meg opp noen mil fra havet og fisker i en langstrakt høl. Det er flere timer siden jeg egentlig har gitt opp å få noe som helst. Jeg har jo dessuten aldri før fått en sjøørret, så jeg står liksom der i en slags halvslapp positur og bare lar snøre ligge og slenge i strømmen.

Jeg napper litt i snøret og ergrer meg over at jeg nok en gang har satt fast i en stein. Men plutselig går det noen kraftige elektriske støt gjennom kroppen. Snøret begynner å flytte på seg i en tung bevegelse. På tvers av strømmen.

En lykkelig stund senere står jeg med ny personlig rekord i nevene. Det er en sjøørret på 1,5 kilo. Jeg er overlykkelig når jeg kommer tilbake til turisthytta.

Den første jeg møter er den samme unge jenta. Jeg holder stolt frem sjøørreten så hun skal få se.

Jenta legger nå hodet litt på skakket og spør i fullt alvor:

- Hva slags fisk er det? Er det en lyr?

Sjøørreten og jeg så slik ut:

#fiske #ørret #lykke
 


Jeg har svindlet og lurt deg

Det er med sjokk og dyp vantro man leser Dagbladets ferske avsløring av at fotballfrue Caroline Berg Eriksens (27) syltynne kropp er mindre syltynn enn først antatt.

Hundretusener av dypt interesserte mennesker har daglig fulgt med på hva Caroline Berg Eriksens syltynne kropp driver med. Særlig da hun bare dager etter fødselen sto frem med perfekt, flat mage, var det få i Norge som var direkte uberørt.

Nå innrømmer Caroline Berg Eriksen å ha jukset med bildene av sin syltynne kropp. Hun har rett og slett manipulert bildene. Slik at hun fremstår bedre enn hun er. Nå står hun frem og angrer.

Dette har gitt meg noe å tenke på. Jeg fikk brått veldig dårlig samvittighet. Jeg må nemlig innrømme at jeg ikke er det spøtt bedre enn Caroline Berg Eriksen. Jeg har nemlig selv bedrevet en hel del fotografering og holdt helt kjeft om de skitne metodene som jeg rår over.

Som alle synder starter dette i det små. Man tøyer grensene sånn for at ting skal se litt bedre ut, men så baller det på seg. Og det ene fører til det andre. Og plutselig står man der en dag og legger ut bilder på Facebook som er direkte løgn.

Jeg har nå gått aftentur med min samvittighet og trukket ut gamle skuffer og skap slik at skjelettene har ramlet ut. Jeg har bestemt meg for å være grenseløst ærlig. Det har kanskje litt sammenheng med at det er jul og at man kan bli både mer medgjørlig og ydmyk av høytiden. Man blir minnet om at livet er skjørt og kort og at et liv bygget på løgner, ikke er et liv verdt å leve.

Så altså. Jeg har jukset. Jeg vet ikke helt hvordan det startet, men la oss ta et eksempel på hvordan det skjer. Min venn HC og jeg sitter for eksempel i en båt på Snåsavannet sommeren 2014. Været og kameratskapet er det aller beste. Fisken biter som en gal. Fiskene er til og med ganske store. Ja noen er direkte svære. Men likevel er vi ikke fornøyde. Langt der i fra. Vi vil tøye grensene. I det avgjørende øyeblikk. Når bildet skal tas.

Så hva gjør vi? Jo, vi holder fiskene litt fremover. Mot kamera. Kanskje på strak arm. Slik vil en fisk på kanskje 800 gram se ut som om den veier fire kilo. Det er jo ikke til å tro. Men dette har vil holdt på med i årevis. Skammelig.

Sånn. Det var deilig å få sagt det.

Et eksempel fra Snåsa ser du her:


 

 

Driter du deg ut like ofte som jeg?

Å drite seg ut - driter - dreit/dret - har dritt/dritet, alternativt "har drotte" på bergensk.

Jeg nevner dette med bergensk fordi jeg var på besøk hos Knut ute på Nesodden på søndag. Knut kommer fra Bergen og bor på et småbruk. Han er veldig glad i hester og har en hel flokk stående på stallen. Hvis man søker på utrykket "Å drite på draget" kan man oppdage at det assosieres med hest og hestekjøring. Når en kjørte med hest og slede, kunne det skje at hesten «dreit på draget», som er dra-stengene på sleden. Mer om det her.

Ute hos Knut, den siste søndagen før jul, er det hvert år slik at familie og venner samler seg. Vi rir på hester, sitter i slede, hugger juletre og koser oss rundt bålet. Vi drikker gløgg og spiser gode ting.

Dette høres jo ut som øvelser jeg burde kunne klare å mestre. Hvis jeg legger meg i selen. (Jeg går ikke mer inn på hvor utrykket "legge seg i selen" kommer fra, siden jeg syns det burde være ganske åpenbart, og dessuten passende å bruke i denne historien.

Jeg vil si at rideturen, som Hassan og jeg hadde på søndag, gikk direkte bra i flere sekunder. Jeg var bare redd en gang. (Da vi skulle passere en parkert vogn og hesten fant på helt selv at den skulle klø seg på vognen slik at foten min liksom kom i veien, men det gikk bra).

Etter rideturen var det tid for varm mat. I år hadde Knut rigget til en ganske stor grill og det ble stekt kjøtt av forskjellig slag.

Nå vil jeg nødig fremstå som grådig. Særlig ikke når vertskapet legger kjøtt på grillen. Kjøtt er jo ganske dyrt i Norge.

Jeg ruslet bort til grillen og oppdaget i all min beskjedenhet at det lå åtte pølser helt i enden av grillen. Jeg får nå straks lyst på en pølse og strekker ut hånden for å ta en. Da lyder et skrik.

- Ikke ta pølsene VÅRE. De er til unga, roper en dame.

Jeg trekker nå hånden til meg som om jeg har brent meg. Jeg er veldig rød i ansiktet. Det er ingen av de andre voksne som blir tatt på fersken i å prøve å stjele pølser. Jeg later som om det er behov for å gå en liten tur bort til den gamle eika. Jeg står der og skammer meg litt. Nå lurer jeg på om jeg skal lage en ny serie om å drite seg ut. Jeg mener jo at man bør satse på det man er flink til.

Hassan og meg på ridetur (Foto: Olav Njaastad)

#hest

Felles skjebne, felles trøst


I disse dagene før jul er det mange som har angst for å komme for sent frem til gleden. Mens andre gjør ting så sakte som bare mulig. Heng med. 

Jeg står i en butikk for å kjøpe en gave til min søster Kari. Da min søster leser petiter kan jeg ikke avsløre hva slags butikk det dreier seg om, men la meg bare si at den ligger i Sandvika og inneholder både det ene og det andre.

Bak disken sitter en eldre dame av det trivelige slaget. Hun er litt bustete på håret og har snille øyne. Det er tidlig formiddag. Jeg er den eneste kunden. Damen pakker omhyggelig inn gaven. Det går så sakte som overhodet mulig. Vi får tid til å bli kjent. Jeg liker det.

Å pakke inn en gave medfører mange valg. Jeg blir konsultert for hvert steg i prosessen. Skal det være et kort? Hva slags kort? Og fargen på papiret? Ikke turkis, ikke grønt, ja dyp rødt, men hva slags bånd, og om kanskje tre ulike farger hadde vært noe, eller syns du at det blir for meget? Spør damen, og biter seg konsentrert i leppa, mens hun prøver å få de små teipbitene til å sitte diskret, på de riktige stedene og ikke ødelegge stemningen.

Mens hun pakker lar jeg blikket gli. Jeg gjør ofte det. Jeg er en nysgjerrig fyr. Slik oppdager jeg hvor utrolig rotete det er bak disken. Midt oppi alt rotet står en gryte med marimekko-motiv fra 1950-tallet. Gryta er full av grøt.

- Hva er det, spør jeg.
- Det er havregrøten min. Du skjønner jeg hadde tenkt å spise den hjemme, men så fikk jeg ikke tid. Og så hadde jeg tenkt å spise den i bilen på vei hit, men det gikk heller ikke, og nå står den der og venter på at jeg skal spise den her, men det spørs hvordan det skal gå til.

Mens vi står slik og ser på grøten kommer det en ny kunde inn i butikken. Det er en voksen kvinne som kommer. Under armen har hun en UGG-støvlett. Jeg vet ikke så mye om slike støvletter annet enn at de er dyre. De koster nær 2.000 kroner. 

Nå viser det seg at damen har gått med et par UGG-støvletter under armen dagen før. Hun har gått fra butikk til butikk og på et av stedene har hun klart å sette fra seg den ene støvletten. Den andre tok hun med seg og gikk.

Nå går damen den samme løypa, som i går, og håper å finne igjen støvletten. Damen i butikken er medfølende og forteller at hun har gjort det samme selv, at hun har mistet en støvlett, hun også.

- Jeg har den andre stående hjemme. Det er en veldig dyr og fin støvlett så jeg får meg bare ikke til å kaste den. Det er ganske sørgelig.

De to kvinnene står og ser på hverandre. Alvorlige. Felles skjebne. Felles trøst. Så sier den ene:

- Jeg får vel prøve å komme meg videre.
- Ja, det må du. Lykke til!

En ble hore, en annen direktør


Det var mange år siden sist. Vi skulle på klassefest og reiste ivrig fra de underligste steder og skjebner på kloden for å ta igjen det forsømte. På en forblåst liten plass i Norge
.

En er blitt narkoman. En er psykiatrisk pasient. En er styrtrik finansmekler. En er prostituert. En er oljekrøsus i USA. En har tatt livet av seg. En driver småbruk i Hardanger. En er ekspert på databranner i Dubai. En er trebarnsmor i Fredrikstad. Vi er et tversnitt av livet.

Noen har tenna på tørk, fregner, kviser og kålører, ståhår og skranglete kropper, slik jeg husker dem. Men ingen slike er å se. Isteden har de fleste gått opp en vektklasse eller tre.

Vi gikk i samme klasse på ungdomsskolen. Nå er det tid for fest, den fineste på lenge. Det Store Frikvarteret. Vi fyller på i bøtter og spann, lar ektefeller og barn være hjemme, og kaster oss inn i kvelden som de tenåringer vi en gang var.

Jeg stirrer forundret inn i dypet av et skjeggete fjes med rynker og mye annet som smiler fra øre til øre. Langt der inne prøver jeg å se rester av et barneansikt. Rester av min beste venn gjennom mange år. Vi faller hverandre om halsen. Og er tilbake. Der vi var.

Vi står ute i havgapet. Vi kjenner saltsmak i lufta og følelsen av sommer. Vi er kjennere av frihet.

Der inne dunker festen. Abba, Pink Floyd, Led Zeppelin. Fråtsing i nostalgi.

Her er alle jentene som jeg en gang var livredd for å møte. Nå danser vi og hopper på ballonger som sprekker med morsomme poff.

Klokken blir over fire om natten og jeg lytter til historier som stiger og synker i spiraler. Det er sår. Og det er gleder. Gamle minner. Nye betroelser.

Klokken blir fem. Ingen har gått hjem.

Disse følelsene gir seg aldri.

Håper jeg.

Breivik sprenger Nationaltheatret

Det er som om en bombe har sprengt Nationaltheatret. I et inferno av brutale drønn og røyk blir scenen til et katastrofeområde. Blodige og døde mennesker ligger slengt. Ut av røyken kommer terroristen Peer Gynt og får en tysk nazihjelm på hodet.

Vi er midt i andre akt. Jeg er helt uforberedt på at terroristen Anders Behring Breivik skal få delta i dette teaterstykket gjennom sine handlinger. Bomben i regjeringskvartalet "gjenskapes" på scenen, mens Eindride Eidsvold fremstiller den hensynsløse Peer Gynt. Etter smellet sitter Amina Sewali i rollen som Solveig. Hun sitter med gitar i ruinene og synger "Mitt lille land", sangen som er et sterkt symbol etter terroren i 22. juli 2011.

Peer Gynt er Norges mest berømte teaterstykke gjennom over 150 år. Men det er ikke til å bli klok på. Første gang jeg skulle forsøke å forstå Peer Gynt var i en særoppgave i niende klasse. Siden har jeg hatt stykket som eksamen på Universitetet. Det er spekket med tvetydigheter og mange ting som jeg fortsatt ikke skjønner helt. Ekstra vanskelig blir det når denne oppsetningen er eksperimentell og full av satire og harselas med kjendiser.

Hvis du går til leksikon finner du for eksempel denne beskrivelsen: "Hovedpersonen, storløgneren Peer Gynt, har vært med på å forme bildet av tradisjonell norsk kultur og nordmenns oppfatning av seg selv og det typisk norske, enten det er sneversyn eller utferdstrang".

Mysteriet Peer og jakten på hva som er hans sjel er med andre ord også en jakt på hva det vil si å være nordmann. Når han underholder, drømmer og bygger luftslott. Når han er fintfølende og omsorgsfull og trøster sin døende mor. Når han er egoistisk, kynisk, selvopptatt, og en hensynsløs, grådig lykkejeger. Når han på toppen av det hele blir terrorist. For meg blir det da personlig og smertefullt.

Etter rettsoppgjøret var det mange som ønsket at Breivik ble stuet vekk og glemt. Derfor er det ubehagelig å se denne versjonen av Peer Gynt.

Jeg tror ikke Norge har kommet særlig langt i å lukke sårene etter 22. juli. Jeg tror ikke det er mange som ønsker at det skal lages nye teaterstykker, filmer, bøker og underholdning om Breivik. Jeg tror ikke at det er veldig mange standup komikere som tør å slå vitser om det som skjedde. Men jeg frykter at det ikke er langt unna.

Peer Gynt som terrorist (Foto: Nationaltheatret)


#Terror #PeerGynt

 

 

Stjal batteriet i bilen, hensynsløst



Da jeg skulle kjøre til jobben på fredag morgen oppdaget jeg det rareste. Noen hadde i nattens mulm og mørke funnet ut at de ville stjele et stort, tungt, 12 volts batteri fra bilen. Han stjal startkablene også.


Dette, må jeg innrømme, kom veldig overraskende på meg. Jeg har jo tidligere blitt frastjålet både det ene og det andre. En sykkel. En mobiltelefon. Og en gang en gummibåt. Men et bilbatteri!!! Det har jeg aldri drømt om at noen kunne finne på å stjele.

Jeg la derfor straks ut en melding på Facebook og fikk trøst fra noen såkalte venner. Det vil si, jeg er litt i tvil om den meldingen fra Øyvind kan regnes med. Øyvind kom med utsagnet:
- Sier det noe om bilen at de bare stjal batteriet?
Og Åsmund foreslo:
- Kanskje de tok med seg det som var av verdi.
Og Finn skrev:
-Er ikke du egentlig syklist, fisker og skribent?

Og slik fortsatte meldingene å tikke inn gjennom fredagen. Jeg dro på tampen av dagen til en butikk på Storo som til alt hell hadde tilbud på batterier. Jeg fikk et nytt batteri som var nedsatt fra 1.350 kroner til 1.100. Nye startkabler kostet 400 kroner. Dessuten fikk jeg trøst fra mannen i butikken som mente at folk stjeler jo de utroligste ting nå for tida.

- De stjeler jo til og med kobber fra kabler på Holmenkollbanen, sa mannen. Han ristet på hodet.

Det var da jeg kom til å tenke på et TV-program som jeg nylig har sett på NRK. Det var med Hadia Tajik som programleder. Hadia er til daglig leder av Justiskomiteen på Stortinget, men nå hadde hun tatt fri for å reise til USA for å lage et program om dødsstraff.

Hadia snakket med en professor som var skikkelig for dødsstraff. Han mente at vi i Norge burde lære av Amerika. Kjeltringer skal ikke rehabiliteres. De skal ikke tilbake til samfunnet. De skal straffes. Hardt og nådeløst. Sa professoren.

Dette har jeg tenkt på gjennom helga, og hvis tyven leser dette så vil jeg opplyse om følgende:

Kjære tyv. Du kan i tiden som kommer aldri føle deg trygg. Dette vil henge over deg som en mare. Usikkerheten. Frykten. Den krypende onde følelsen over at det verste kan skje. At du står der, i mørket, på en råkald og ensom parkeringsplass og er helt blottet for håp.

Det vil si, uten håp om å få liv i batteriet. For det er nemlig et pill råttent batteri du har stjålet. Det vil svikte deg når som helst. Og hvor som helst. Stol på meg

Se mer om dette i petiten "En ufrivillig, vond livsstil".

Det smakte helt forjævlig


Jeg må med en gang innrømme at jeg ikke er noen ivrig tilhenger av bruksanvisninger. Jeg mener rett og slett at en dings som man ikke kan finne ut av ved å prøve og feile, ikke er en dings for meg. Dette får ofte katastrofale følger. Heng med. 

Vi skal til Innerdalen på Nordmøre. Om dette stedet bør man vite at det knapt fins noe vakrere i Norge. Fjellet Innerdalstårnet ble brukt i introen til Jul i Blåfjell og er blant de mest berømte klatremål i landet. Innerdalen dessuten et bra sted for sportsfiske.

Store deler av dalen består av kampesteiner og ur og krattskog som ikke bare er ufremkommelig. Det er også direkte farlig. Her har jeg mange ganger forsøkt å hoppe fra en kampestein til den neste med fiskestangen i munnen og livet i hendene.

I et virvar av steinblokker forsvinner elven i lange partier og kommer opp igjen i kulper som vi har gitt kjælenavn. Den viktigste heter Svartkulp fordi ørreten er nesten svart av å stå i dypet. Første gang vi besøkte Svartkulp mistet Pål en fisk som var så stor at den fikk navnet Kong Oscar. Fordi snøret røk den gangen måtte vi bare komme tilbake til samme sted. År etter år. Uke etter uke. Sportsfiskere er sånn. Det er ikke noe å gjøre med, som jeg pleier å si til min kone.

Jeg er dessuten en sterk tilhenger av å spise fangsten. Gjerne like etter at fisken er fanget. Sprøstekt ørret på panna er bra saker. Nesten alltid.

På den annen side kan jo variasjon være noe å tenke på.  Vi gikk derfor til innkjøp av et lite røykeri, også kalt Abu Røken. Det er et apparat som har en bruksanvisning på flere språk.

Men ærlig talt. Hvor vanskelig kan det være da? Man renser fisken, salter og legger den på rist. Røykeriet er på størrelse med en stor skoeske. Her legges noen never med røykspon i bunnen, fisken på rist over, steng igjen lokket, fyll rødsprit i en boks på undersiden, tenn på, og la det hele stå og kose seg. 

Dette skjønner man jo helt av seg selv. For ærlig talt, hvor vanskelig kan det være da?

Nå er det slik at når man har sittet i bilen og kjørt mange mil, helt fra Oslo og den ene timen har fulgt etter den andre, så bygger det seg lett opp en forventning og iver etter alt vi skal komme til å oppleve. Man sitter kanskje og fabler om hvor godt varmrøkt ørret smaker. Selv om man aldri før har smakt varmrøkt ørret, så er det garantert kjempegodt. Man kan dessuten også finne seg en behagelig stilling i lyngen, og sitte der og spise fisk med fingrene og utstøte noen mandige rap og koselyder, bare for å skape denne fine følelsen av å være på tur og nyte det naturen har å by på.

Vi startet brukbart. Mens fisken ble røkt fortsatte vi å snakke om hvor godt det luktet og at det sikkert kom til å smake fantastisk. Da fisken var ferdig la jeg en til hver på tallerken.

- Nam, så godt, sa jeg nesten før den første biten var inne i munnen. Vi spiste litt. Pål var veldig taus. Han var dessuten litt rar i ansiktet. Men ingen ville liksom ødelegge den fine stunden. Slik gikk flere minutter.

Det var jo bare et spørsmål om tid før en av oss sprakk. Det smakte jo helt forjævlig. For å være ærlig.

Det var da Pål tok frem bruksanvisningen og leste i taushet.

- Fjernet du den tynne plasten under lokket, spurte Pål.
- Hæ, sa jeg.

Stjal kunst for milliarder

Jeg ser for meg et vesen med spiss snute, ører på vakt, mysende øyne og en feit kropp som han drar etter seg gjennom den enorme leiligheten i Tyskland. Mannen går her i tiår etter tiår. Han slipper ikke inn en levende sjel, mens han i uendelig ensomhet beundrer kunst for milliarder av kroner. Det skjer i den dypeste hemmelighet.

Denne historien starter med at krig er fryktelig dyrt. Derfor ansatte Hitler en kar som het Hildebrand Gurlitt til å selge tusenvis av stjålne kunstverk. Hildebrand solgte for enorme summer, men mange godbiter puttet han i sin private samling. Denne samlingen arvet sønnen Cornelius. Det dreier seg om minst 1500 bilder og verdensberømte kunstnere som Pablo Picasso, Henri Matisse og Edvard Munch.

Når man vet at bare et eneste ett av disse bildene er verdt flere hundre millioner kroner, så er det lett å tippe at Cornelius får verdier som tilsvarer mer enn et norsk statsbudsjett. Han har de kostelige skattene hengende på veggen, eller stuet vekk i hyller og skap.

Mannen er ikke gift og har ingen barn. Han jobber ikke. Betaler aldri skatt. Han er ikke registrert noe sted. En sjelden gang selger han et bilde. Mot kontant betaling. Dette går bra gjennom et langt liv. Det er ingen som stiller noen spørsmål. Cornelius lever til han blir over 80 år. Han har ingen venner. Det eneste han bryr seg om er å vokte på sine kunstskatter, mange av dem trolig stjålet fra jøder under krigen.

Jeg ser han for meg, den aldrende Cornelius, som går sine vanlige kveldsrunde. Han stopper kanskje ved en Rembrandt. Lar hånden kjæle med det kostbare maleriet som folk ville stått i timevis i kø for å få oppleve. Hvis de hadde fått sjansen.

Det var tyske skattemyndigheter som ble mistenksomme. De syns det var rart at Cornelius kunne gå rundt med 50.000 kroner i lomma uten å betale skatt. Derfor rykket 30 politifolk inn i leiligheten for to år siden, slik at hele den enorme skatten kom for dagen. Bildene er nå samlet i et kunstmuseum i Bern, etter at mannen døde for et halvt år siden.

Jeg sitter og leser denne historien i Aftenposten på en søndag. Det er en fredelig stund. Jeg har fyr på peisen og det durer ganske hyggelig fra vedkubbene. Likevel får jeg pigger i huden. Det oser kulde av fortellingen om Cornelius. Jeg tror at hvis jeg hadde diktet opp noe slikt så ville folk si at det der er bare jug. For sånt skjer bare ikke i virkeligheten. 

 


Faksimile fra Aftenposten:



 

Som en dampende Marilyn Monroe



- Så du mener at det ikke hjelper at alle vet at det er et sjekketriks. Det funker like bra for det, sier jeg.

- Jepp, sier Rune. Han er såkalt spesialpedagog og vet hva som virker.

Vi sitter midt i en påtrengende førjulstid. Nordmenn flest raver rundt med store klamme hender på firmaets regning og opplever at selv den gråeste kontormus kan bli en dampende Marilyn Monroe. Litt ut på kvelden.

-Det er jo skrevet lærebøker om dette. Du kan for eksempel ha med deg en kamerat, en såkalt wingman, som støtter deg når du skal innsmigre deg hos damene. Men jeg har lest på nettet at damene gjennomskuer slike opplegg.

- Det hjelper ikke at de gjennomskuer opplegget. Det virker likevel.
- Hæ?
- Det har med reflekser å gjøre. Du reagerer helt uten å tenke.
- Hvordan da?
- På alle arbeidsplasser er det for eksempel en peacock. Vet du hva en pecock er?
- Ja, en påfugl.
- Det er for eksempel en person som liker å kle seg i en skjorte i sterke farger eller noe annet som gjør at han skiller seg ut på kontoret.
- Ja?
- Når en slik person kommer inn på en fest, så skal det ikke så mye til før han får oppmerksomhet.
- Hvordan da?

- Et klassisk eksempel er å ta på seg en cowboyhatt å gå på bar. Da blir du sett. Av alle. Med en gang. Og er du litt sjarmerende i tillegg så ligger du jo langt foran konkurrentene.

- Det der med cowboyhatten tror jeg ikke noe på. Man drar ikke damer på å være harry.

- Å, jo, da. Dessuten er det sånn at hvis noe smeller like ved siden av deg, så tenker du ikke over at du skal skvette og kanskje hoppe brått til høyre. Du bare gjør det. Vi er veldig styrt av impulser.


- Hvis en fyr står der og er "lyttende" og sier "de riktige tingene", så vil IKKE dama med en gang skjønne at han bare står der å gjør seg til. Hun skjønner ikke at han egentlig bare er ute etter en ting, og at det bare er et simpelt triks å stå der å lytte og si de riktige tingene.

- Vi er som sagt styrt av impulser. Som er rørt ut i alkohol.

Fortsatt forvirret? Trenger du flere råd? Du får utrolig mange treff på nettet hvis du søker på "Ti ting som får damene til å falle for deg", eller "Slik sjekker du opp samer" eller "pupper, lår og rumpe betyr alt". Se gjerne petiten "Mann vær stolt av puppene dine". Jeg vil også anbefale triksene som eiendomsmeglerne bruker. Se petiten "Lekker og innholdsrik kropp".

Lykke til i kveld


 Eksempel på hvordan du bruser med fjøra: