hits

desember 2013

Sekundene som endret resten av livet



Miraklet varte bare noen minutter. Men snart hundre år senere preger det fortsatt familien og mange de kjenner. Særlig når det nærmer seg jul.


Bli med til et lite fjellvann i Valdres for lenge, lenge siden. Her står Wenche og er seks, syv år gammel. Hun står sammen med sin far der bekken sakker farten, gjør en dyp sving og renner inn i vannet som en magisk fiskeplass. Det er første gang jentungen kaster med sluk og far peker og forklarer.

Sluken lander med et plopp. Det som nå skjer kommer som et sjokk. Den største ørreten far noen gang har sett hugger tak i sluken og raser av sted. Dette er skjebnesvangre sekunder. Far skal ta en av de viktigste avgjørelsene i sitt liv. Og han må gjøre det raskt og uten å tenke.

har det seg slik at jeg har truffet ganske mange sportsfiskere i mitt liv. Uhyre få av dem er kvinner. Når jeg møter en kvinne som fisker og som ikke gjør det fordi hun er nyforelsket i en fyr og derfor har sagt ja til å være med på tur, men som rett og slett fisker av egen fri vilje, ja, da går jeg rett bort og håndhilser på damen. Det gjør jeg alltid. Jeg vil nemlig høre hvordan de viktigste tingene i livet begynte og henger sammen.

Nå er det ikke alle her i verden som vet hvorfor de ble akkurat slik de ble. Det må dessuten understrekes at ikke alle er overveldende begeistret for sine egne foreldre. Sånn helt generelt. Når det kommer til sportsfiske så er det dessuten ganske mange som har stått VED SIDEN AV en ivrig far som fisket og fisket, og opplevde at tiden aldri tok slutt og at det dessuten var både vått og kaldt og ikke antydning til melkesjokolade eller en pose Supermiks noe sted.

Wenche står med krumme knær. Hun tar spenntak mot torva og tviholder i stanga. Det en dum og ivrig far nå kunne funnet på å gjøre var å ta fra ungen stanga for å berge fisken. Når noe så sjeldent som en to kilos ørret hugger til er det vanskelig å styre seg.

- Dette går bra. Vi har kjempegod tid. Bare la fisken gå frem og tilbake. Ikke sveiv inn. La den trøtte seg ut. Sånn ja. Dette går fint. Nå kan du prøve å snelle inn litt. Det der er et utras. Veldig bra. Hold stangtuppen opp.

Sånn snakket faren til Wenche. Han hadde dessuten med seg hov. Dermed berget de øyeblikket. Konsekvensene ble formidable.

De neste 80 årene av sitt liv skulle Wenche bruke eventyrlige resurser på å tilrettelegge for fiske for seg selv og sine etterkommere. Hvis man først har funnet noe man liker her i verden er det ingen grunn til å stoppe. Ved vannet er det nå en hel, liten, familiær landsby av hytter. Gleden har spredd seg i mange ledd.

Jeg traff Wenche da hun var rundt 70 år. Hun satt i en lenestol i sin egen stue og sa følgende:

- Så du vil låne fiskevann og hytte. Det kan skje på tre betingelser.
- Ja, sa jeg. (Jeg kan være veldig ydmyk når det virkelig gjelder).
- For det første så rydder du pent opp etter deg. For det andre så bærer du med deg alt rasket ditt ned i gjen. (En snau time å gå på sti og myr). Og for det tredje så møter du opp her personlig etter turen og forteller alt, absolutt alt om hva du har fått, hvor og med hva. Forstått!

Jeg gjorde som damen sa og fikk en fin tur sammen med kompiser. Men viktigere er det at fra dette vannet bærer familien ned bøtter med ørret som lagres godt om høsten. Noen utvalgte får dermed rakfisk som gave.

Olav og jeg pakket opp årets gave i går kveld. Vi gjorde det med øl og akevitt og løk og rømme og lumper og flatbrød og bløtkokte egg og poteter og en følelse som løftet oss og brakte oss tilbake til den historien vi er så heldige å være en del av. God jul.

Tre fjortiser, en pappa og veien til Trysil.



Tre fjortiser, en pappa og veien til Trysil. Morsommere blir det ikke.

Datter Frida har invitert med Sofie og Rebekka. Jentene er topp motivert for en skihelg på hytta i Trysil. Det er fredag ettermiddag. Fullastet bil. Kjør.

Noe av det første man bør vite om denne utvalgte og ganske intense delen av befolkningen er at jenter på 14 år overhode ikke er villige til å kompromisse på noe som helst. De gir alt. Hele tiden.

Det kan for eksempel være tett trafikk, høy fart og behov for ustanselig bruk av spyleveske og vindusviskere. Far sitter med sviktende syn og kjører gjennom mørket og snøslapset. Da oppretter jentene noe de kaller for "Englekoret" og synger poppsanger trestemt så høyt de klarer med mobiltelefonene sine som akkompagnement. Av og til bryter en av dem ut i en solo. Må bare oppleves. Terningkast 5.

Vi er på motorveien ved Gardermoen i hundre kilometer i timen. Sofie setter plutselig i et veldig høyt skrik. Det er et sånt skrik som folk vil bruke når de er i livsfare. Jenta har kommet bort i knappen til vinduet som nå glir helt ned. Her må det bemerkes at det åpenbart var ganske skummelt da vinduet plutselig gled ned, og hvem som helst kunne fått lyst til å skrike under slike omstendigheter. Sterkt.Terningkast 4.

Etter en slik opplevelse gjelder det å se fremover. Vi passerer Minnesund. Noe av det viktigste man har å se frem til i dette området av landet er bollene på Espa. Vi snakker derfor en hel del om hvor viktig det er å ha noe å glede seg til her i livet og om det bør være rosiner eller sjokoladebiter i bollene. Men på Mogreina oppdager vi at noen prøver å sette norsk rekord i utbygging av veier og tuneller. De samme folka har prøvd å gjemme den aktuelle bensinstasjonen på Espa. Dette skaper litt dårlig stemning en stund, men heldigvis har alle tre jentene en sterk radar som gjør at vi likevel finner bollene, dog med noen gledeshyl som gjør det helt nødvendig å hvile ørene etterpå. Terningkast 3.

På Elverum stopper vi på Rimi for handle inn det aller mest unødvendige. Her oppstår det faglig uenighet. Striden gjelder en sachertorte som er noe av det viktigste som er funnet opp i Østerrike. Frida og Sofie mener at det er helt unødvendig å kjøpe en slik kake, mens Rebekka og jeg er veldig for. Og siden familieliv aldri har vært noe demokrati, men den sterkeste rett, blir kaken kjøpt inn tvert, mens vi rett og slett glemmer helt å handle både salat og agurk og tomater. Noe som kommer til å bli grundig påtalt senere, når mor kommer opp på lørdag, men det er egentlig helt uvesentlig å nevne. Terningkast 4.

Nå har det seg slik at det i slalåmbakken i Trysil akkurat denne helgen er en hel sverm av svært pene og utrolig kjekke gutter og noen jenter som har på seg helt like røde skidresser som det står skiguide på. Jeg vet ikke helt hva slike skiguider driver med, men jeg tror at det er meningen at de skal redde liv.

Denne helgen drev skiguidene med øvelser. De kjørte rundt som en stor gruppe og var snart her, snart der. Mange av dem tok seg svært bra ut. Over hele anlegget. Samtidig er Frida, Sofie og Rebekka ute og driver med noe som de kaller for skogskjøring. Se petiten Sprengt høne. Skogskjøring kan være en morsom aktivitet utenfor løypene og mellom trærne. Det er noe som man gjerne driver med når vinteren har lagt på seg og det meste er frosset til. Men i Trysil er det slett ikke slik denne helgen. Rebekka havner derfor nede i en liten, åpen bekk, med skiene rett opp og hodet rett ned. Terningkast 6.

Mens Rebekka ligger slik, med skiene rett opp og hodet rett ned, begynner mascaraen hennes og gli utover og det hele ser slett ikke pent ut. Akkurat da kommer de utrolig kjekke skigudene forbi for å redde liv.

I stede for å starte redningsarbeidet med en gang, begynner karene å le en hel masse, og dessuten tar de frem mobilene sine for å fotografere Rebekka. Det kan dessuten legges til at Sofie og Frida tok mange bilder og video de også. Sånn er det å være 14. Nådeløst.

Kjønnsorganene hang på vent



Jeg har en rystende historie på lager. Jeg vil på forhånd advare mot til dels sterke scener. Er du under 18 år, skift kanal.


Kjønnsorganene hang på vent i baren. Baronen & Baronessen var et sted i Oslo hvor du kunne få en tunge i øret eller fingre i lommeboken uten å ane hva som traff deg.

Nå var det slik på 1980-tallet at svært mange ravet rundt i Oslo sentrum midt på natten med en bakt potet i munnen. Noen av modigere satt seg i andre etasje på Baronen & Baronessen og spiste en full middag klokken to om natta.

Dette var et utsted i Stortingsgaten hvor folk både ble skutt og drept. Byrådet inndro derfor skjenkebevillingen i 2001. Se PM om dette. Før man kom så langt var deler av byens underliv samlet i en klebende trengsel som strakte seg forbi dørvakter med skuddsikker vest og inn til et dansegulv med fri omsetning av alt du kan komme på og litt til.

Stedet var preget av godt voksne. Det var mye kjøtt, flesk og tupe, kan man si. Baronen & Baronessen var dessuten berømt for sin kriminalitet. Her var folk med arr ansiktet som dro opp en rull penger fra en papirpose for å betale den største champagneflasken jeg noen gang har sett. Her var karer som sto på toalettet og solgte kokain på et lommespeil. Her var all grunn til engstelse.

Det vil jo som kjent alltid være ganske mange seksuelt skrubbsultne som jakter gjennom Oslo-natta, som prøver å finne noen i rykkende bevegelser på dansegulvet og som ikke har tenkt og betale eller ta seg betalt for gleden. Noen av dem er kjendiser.

Jeg må innrømme at jeg bare var på Baronen & Baronessen en eneste gang. Jeg er en å pingle. Dette stedet var helt i overkant. Men slik kom jeg til å bli tilskuer til en svært blond og intens TV-kjendis i trange lærbukser som bare brukte noen sekunder på å plukke seg en ny, ung venn. De forlot lokalet, ble borte en drøy time og kom glade og fornøyde tilbake.

Jeg er en nysgjerrig sjel. Jeg gikk bort til den unge karen.

- Hvordan var det, spurte jeg.
- Vi dro hjem til henne. Hun tok meg med til vaskerommet og satt seg oppe på vaskemaskinen. Hun slo på sentrifugen, sa gutten.
 
Dette er hva jeg vil kalle en rystende historie. God helg!

Har du noe som varer evig?

Finnes det et sted i din historie som varer evig? Kanskje kan det fremkalles som et bilde eller en følelse som løper nedover ryggen og kiler så godt som bare det.

Hvis man for eksempel er Christian Skredsvig og skal fortelle om hvordan stemningen var så kan man stille seg opp ved siden av Dælivannet i Bærum i 1886. Her kan man for eksempel male en lykkelig fyr med seljefløyte. Og bli berømt. Slik gikk det med Christian.

Bildet er ganske fint. Det hang på en av veggene på barneskolen jeg gikk på i Kristiansund. Jeg pleide å se på det, når jeg dagdrømte. Jeg så på bildet hver dag. Jeg lurte alltid på hvordan det gikk an å male så livaktig at det ser ut som om en hel del svever når skyene speiler seg i bekken. Noe skal man jo ha å lure på.

En annen ting jeg lurte på var om seljefløyta var et slags sjekketriks. At fyren rett og slett drev med en form for lokkelyder. Alle vet jo at det er lurt å beherske et instrument. Når man skal på nachspiel og slikt. Dette tenkte jeg på mens jeg gikk på denne barneskolen i Kristiansund.

Tilfeldighetene flyttet meg senere til Bærum. Jeg bor rett og slett ikke langt fra Dælivannet. Det har ikke forandret seg stort siden Christians tid. Tjernet ligger like ved Kolsåstoppen og er ganske lite, idyllisk og vakkert. Her kan man dessuten fiske abbor, men det er i og for seg ikke helt nødvendig å vite for å ha glede av resten av historien. Jeg vil likevel anbefale abborfiske. Man blir både tålmodig og glad til sinns av abborfiske. Bare så det er sagt.

For å komme videre i historien er det nødvendig å vite at min søster har giftet seg med Børre. Han og bestevennene Geir og Magnus syklet opp til Dælivannet på 1960-tallet for å bade og skape sin egen underholdning.

Dette med å underholde seg selv var noe man drev med i gamle dager i Norge. Dette hadde sammenheng med at det var utrolig lite å se på TV. Og dataspill og internett og Facebook og sånt var ikke oppfunnet. Likevel hadde Geir og Magnus og Børre det fint. De dro som sagt opp til Dælivannet og bygget seg en flåte. Når guttene kom klar av vannliljene og sivet var flåten det frieste sted på jord. Det var dessuten alltid pent vær på den tiden. Sommeren hadde ingen ende. Det var en evighet av glede.

Det kunne komme mange sorger og elendighet. Senere i livet. Men følelsen av sommeren ved Dælivannet sto som en påle i hukommelsen.

Geir er godt voksen nå. Det er over 40 år siden. Men han glemmer det aldri. Derfor dro Geir opp til Dælivannet og stilte seg på samme plass som Skredsvig. Geir sto der nesten hver dag i tre måneder. Han malte et bilde som har fått tittelen "1968".

Bildet er digert. Det vil lett kunne fylle en hvilken som helst stuevegg. Fullt og helt. Dessuten er det meget dyrt.

At dette bildet var blitt malt og dessuten var til salgs fikk Magnus vite om en dag han var ute og reiste. Magnus hadde ikke sett bildet selv. Men inne i seg visste jo mannen helt nøyaktig hvordan det så ut, og hvordan det føltes. Magnus brukte ikke mange sekundene på å bestemme seg. Han kastet seg over mobilen, ringte Geir og kjøpte bildet. Tvert.

Geirs bilde "1968" ser slik ut

Og her har du Christians fra 1886:




Reddet fra døden

Før, da jeg var liten, kom vinteren alltid og satte tenna i oss seint på høsten. Kulden beit seg fast og slapp ikke taket før langt ut på våren. Nå for tida vet man aldri når vinteren kan finne på å komme og kanskje gå igjen etter bare noen dager.

Dermed blir det veldig vanskelig å vite når man skal sette bort syklene. Men på lørdag formiddag var tiden kommet, syntes jeg. Det var liksom definitivt ikke høst lengre. Jeg sto ved et lite grønt hus i hagen og stablet bort sesongen. Syklene ble satt under tak og satt opp slik at ikke snø og is skal spise dem opp i vinter. Det var da jeg fikk øye på den, en gammel venn. Den sto bak huset, ute av synet, ute av sinn, inneklemt mellom veggen og tujahekken. Den sto der for å dø.

Det har seg nemlig slik at jeg fikk en ny og veldig mye bedre sykkel for to år siden. Den gamle er 25 år gammel. Det er en Nishiki Barbarian. Det er jo noen som begynner å fnise når de hører navnet, men det var ingen som lo av en Nishiki Barbarian på 1980-tallet. Det vil jeg bare ha sagt.

Det er noen som mener at hvis man får noe nytt her i livet så skal man kaste det gamle. Dem om det. Disse kasterne går glipp av en masse fine opplevelser. Sterke følelser. Kjærlighet. Slike ting.

Jeg sto der i hagen og kjente at det var fem minusgrader. Jeg kikket beskjemmet bort på min gamle sykkel som har stått stille i to år. Jeg veide litt frem og tilbake. Så i en rask bevegelse løftet jeg hele sykkelen frem fra buskene, pumpet opp dekkene, smurte kjedet med litt olje og tok noen forsiktige tråkk bortover veien. Kanskje jeg skal prøve å sykle bort til Bekkestua en tur, tenkte jeg. Det er jo ikke særlig glatt på veien.

Fra Høvik, der jeg bor, til Bekkestua er det bare noen minutter på sykkel. Det var alt for kort. Det skjønte jeg med en gang. I starten var jeg litt bekymret for om giret kanskje skulle stå fast, men det virket så fint som bare det. Sykkelen bare fløt av sted. Ikke et knirk. Ingen ulyder. Bare gode følelser. Tung og stabil i svingene. Det var som hornmusikk i brystet. Jeg tråkket hardere.

Kanskje jeg skulle ta en tur langs sykkelstien til Sandvika som slynger seg gjennom et grønt belte av skog, dalbunner og bekker og er en eksotisk del av Bærum. Det er nesten bare nedoverbakker hele veien. Farten og humøret steg. Jeg var der jeg skulle være i livet. På min gamle sykkel. Jeg følte meg udødelig.

Isen på Engervannet var frosset og strakte seg oppover mot sykkelstien i forvridde, vakre konstruksjoner. Fine å se på. Slik kom jeg til Sandvika hvor det er kaffebarer og pause. Jeg er tilhenger av å ta i bruk gleden, der gleden er å finne. Jeg drakk kaffen så sakte jeg kunne. Etterpå dro jeg ned til gamle Løkke bro, den som er berømt fordi Claude Monet malte den på slutten av 1800-tallet. Når jeg sykler over broen begynner treplankene å bevege seg under dekkene. De synger.

Veien videre går på gangveiene langs Sandvikselva, forbi Franzefoss og Kirkerud og opp til Kolsås. Her tenker jeg at nå kommer sikkert ulykken, snart. Jeg sykler uten piggdekk. I en isete sving vil det nok snart gå galt. Nå går jeg ganske sikkert på trynet. Det er bare et spørsmål om tid. Slik kan man tenke og ta veldig feil. Livet er lett. Veldig lett. I det jeg glir over Gjettum ser jeg at himmelen har den helt spesielle fargeblandingen mellom lyseblå og rosa og jeg kjenner at luften lukter slik vinteren gjør når den ligger på spranget. Nå smiler jeg fra øre til øre i det jeg runder Haslum og suser bakkene ned og kommer trygt hjem.

Her triller jeg min gamle sykkel og setter den trygt under tak. Den skal slett ikke stå ute å dø i vinter. Det er bestemt.

Søndag våknet vi til rikelige mengder nysnø og sterke lengsler. Ski-gledene er på vei. Livet blir ikke bedre enn dette.

Jakter på klaprende lyder

Det er kommet en ny type indianere i byen. De står med ørene på stilker og prøver å fange lyden av noe klaprende og stort som kommer ganske fort forbi. Når de hører byttet komme nærmere, kaster de seg frem.

Før skulle indianerne bare fange ting som sto stille. Det er mye lettere. Man kan for eksempel gå rundt på parkeringsplasser i Oslo for å lete etter neste offer i ro og mak. Jaktsesongen starter normalt i november, når kulden legger seg over terrenget og det er på tide å samle troppene.

Slik har det vært i mange år. Man har vendt seg til at så lenge man er i bevegelse så ville man ikke bli fanget. Men denne sesongen er helt annerledes. Dette oppdager jeg med en hel del smerte, onsdag, denne uken. Jeg kommer kjørende fra Majorstua ned langs Frognerparken og aner fred og slett ingen fare. Det er en brukbar og ganske fin dag. Klar luft. Litt frost, men ikke særlig glatt. Passelig med trafikk. Her kan vel ikke noe farlig skje. Så feil kan man ta. 
 
Den første indianeren har etablert en lyttepost litt lengre opp i Kirkeveien. Her kan han høre klapringen min og signaliserer til en kollega at nå er det bare å hoppe frem og vinke meg inn. Dette foregår etter noen av de samme prinsipper som når man sanker inn sauer i fjellet. Jeg og et titalls andre biler blir drevet inn i en form for klynge. Der står vi og ser litt forskremte og stakkarslige ut. Det er jo dessuten helt naturlig når det nærmer seg en form for slakt.

Jeg ruller ned vinduet. Mannen, som kommer mot meg, kunne valgt å se ut som en hardbarket og ganske durkdreven politi med solbriller og tøffe våpen innen rekkevidde. Kanskje kunne han, for ikke å ta noen sjanser, kommandert meg ut av bilen og bedt meg ta oppstilling med begge armene over hodet, med spredte ben og bøyd overkropp ned mot mitt eget bilpanser.

Isteden sitter jeg helt rolig og ser en kar som ligner på Ludvig i Flåklypa komme mot meg. Han er fra Oslo kommune, Bymiljøetaten. Mannen har sorgtunge øyne, skjeggstubber, en anelse duft av rullings fra en ganske rund og god fremtoning som gjør at man på ingen måte vil forvente grov vold eller maktmisbruk av noe slag.

- Har du oblat, spør mannen. Han sier det med ganske lav stemme. Nærmest unnskyldende. Dette setter stemningen. Jeg får lyst til å svare lavt tilbake.

- Nei, jeg har ikke det, hvisker jeg.

- Det var leit. Da må jeg gå bort i bilen og skrive litt, sier Ludvig. Han tusler sakte av sted. Det er kø på skrivestua. Når mannen kommer tilbake med en rykende fersk bot på 750 kroner, så syns han liksom litt synd på meg. Og han vil samtidig gjerne gi meg noe ekstra. Litt service.

- Jeg vil bare gi deg et tips, sier mannen: - Og det er at det er flere som er ute på kontroll i dag. Så du kan bli tatt flere ganger. På samme dag. Jeg vil bare si det. Som et tips. Det er mange som trur at det ikke er sånn. Men sånn er det, faktisk, sier han og blir litt ettertenksom. Mannen har kommet på en ting til. Noe som nærmest er en slags gave, eller plaster på såret om du vil, slik at ikke boten kanskje skal føles så tung.

Jeg sitter og verker etter å kjøre videre, for jeg er nå 20 minutter for sent til et møte ute i Ski kommune og det er ca en halvtime å kjøre dit.

-Vent litt, sier mannen og går langsomt over plassen og bort til en stor bil. Han romsterer en stund der inne og kommer labbende tilbake med en brosjyre. Det er en sammenleggbar, bitteliten brosjyre. Du kan få plass til hundre slike i brystlommen. Jeg får en til odel og eie. I ledige stunder kan jeg nå lese at piggdekkoblat koster 30 kroner dagen i Oslo. Sesongkort koster 1.200 kroner. Da kan du kjøre rundt og klapre med dekkene dine så mye du vil fra 1. november til 27. april. God tur!

Justin Bieber, Gud og jeg


Jeg er tilhenger av å samle på livet mitt. Jeg mener at det rett og slett er noe å samle på. Derfor var det helt fantastisk at Aftenposten sist mandag revolusjonerte seg selv.


Det har seg nemlig slik at Aftenposten nå har valgt å åpne seg opp, helt og fullstendig. Alt. Absolutt alt som avisen har skrevet er tilgjengelig. Fra 1860 og frem til i dag. Dermed kan du med et tastetrykk finne ut hvor viktig du er i denne verden.

Jeg mener, det er jo viktig å sette spor etter seg på jorden. Men å finne ut helt nøyaktig hvor viktig man er, har ikke vært så lett. Ikke før nå.

Å søke på seg selv er noe man bør gjøre i hemmelighet. Det er jo så lett å bli misforstått i dette landet. Folk kan jo finne på å tro at jeg er selvopptatt bare fordi jeg googler meg selv eller foretar et søk i Aftenposten. Hør bare hva Tutta golfspiller Pettersen sier i dagens avis:

- Jeg leser ALDRI det som står om meg selv i avisene, sier Tutta. Dette er jo en uhyre troverdig uttalelse. Den er dessuten helt dekkende også for min egen holdning til publisitet. Jeg leser nemlig heller aldri om meg selv i avisen. Nå må jeg innrømme at det er fordi det aldri står noe om meg i avisene, men det er på siden av poenget, vil jeg si.

Jeg har nå ganske raskt, vil jeg si, testet ut Aftenpostens nyåpnede mulighet til å finne ut hvem som er de viktigste menneskene som har levd på jorden siden 1860. Sett med redaksjonens øyne. Den første jeg vil foreslå er Justin Bieber. Han er omtalt 524 ganger. Gud er til sammenligning omtalt 64.574 ganger, men her er det viktig å understreke at Justin så vidt har startet på sin karriere. Jeg vil dessuten få opplyse om at Wencke Myhre er en viktig nordmann for hun har til nå klart og bli omtalt 4.878 ganger. Roald Amundsen er også litt viktig. Han ligger på 7.583. Jens Stoltenberg har fått til 13.504 og Gro har 17.925.

Det er nå jeg vil avsløre at jeg på min side har blitt omtalt 35 ganger i Aftenposten. Dette inkluderer riktig nok et leserinnlegg fra tidlig 1990-tall der jeg retter en harmdirrende pekefinger mot uteblitt aviser. (Abonnentene fikk ikke avis pga konflikt med grafisk). Jeg spør om dette vil bli kompensert økonomisk på noen måte. Jeg kan ikke se at Aftenposten i tiden som fulgte har svart på mitt spørsmål. Bare så det er sagt.

Jeg søkte for øvrig også opp Aftenpostens forside fra 24. mai 1962, da jeg ble født, for å finne ut hva verden var opptatt av den dagen. Hovedoppslaget er at Kong Olav åpnet festspillene i Bergen. Dette ble jeg litt skuffet over. Det var liksom ikke noe særlig historisk sus over denne forsiden. Jeg syns Aftenposten rett og slett har tatt meget lett på 24. mai 1962. Bare så det er sagt.

En annen ting som er litt festlig er at jeg fant alle barna mine etter som de er født i Aftenposten og dessuten at kona og jeg ble gift der.
Jeg tok derfor et bilde av ekteskapsinngåelsen, en såkalt skjermdump av kunngjøringen, som sto i avisen og sendte denne til kona på epost. Hun syns jo at vi krangler en del og sier rett som det er at jeg ikke romantisk nok. Jeg tenkte at hun nå ville bli rørt av at jeg hadde søkt opp dette. Hun sendte meg da følgende tilbakemelding:

- Hm, det er lenge siden dette. :-)
- Tina (en venninne) er også fortsatt gift......
- Ha ein strålande dag, min kjære!!

Jeg satt og lurte litt på hva hun mente med dette. Jeg funderte på om dama er spydig eller om hun mener det vel. Særlig det der med at DET ER LENGE SIDEN var litt tvetydig. Da kom jeg på følgende svar:
- Sånn er det med kvalitet. Det varer. Bare så det er sagt.


Aftenposten 24. mai 1962