hits

desember 2012

Du kan alltid gjøre en ny entre

- Helvete, Tor, vi har gått i feil teater.

- Hva mener du?

- Vi skulle på ?Mormor og de 8 ungene i skogen?. Men nå sitter vi ser på en masse nisser. Det er ikke nisser i ?Mormor og de 8 ungene i skogen?. Det er jeg helt sikker på. Vi må komme oss ut.

De to mennene reiser seg brått opp og evakuerer fra salen via nødutgangen og ut i bakgården.

En gruppe på 50 bodøværinger skulle rett før jul oppleve ?Mormor og de 8 ungene ? Huset i skogen? i Bærum Barneteaterets forestilling i Sandvika. To fedre kommer løpende etter at alle har gått inn og stykket har startet. De finner seg et par vilkårlige plasser i mørket. Nå er det en stund siden disse karene leste Anne-Cath. Vestlys stykke, men såpass husker de i alle fall at det ikke var nisser med i boka. Derfor evakuerer de raskt via nødutgangen. Ut i bakgården blir de litt i stuss og bestemmer seg for å lete etter riktig teater. De går rundt bygningen og kommer inn hovedinngangen for andre gang. Der står jeg og selger vafler.

- Er dette ?Mormor og de åtte ungene?, spør den ene pappaen.

- Det er det, svarer jeg.

- Da er vi klare for å gjøre et nytt forsøk, sier mannen.

Av denne historien kan man lære flere ting. For det første gjelder det å følge med på detaljene når kona forklarer hva dere skal drive med og hvor det skal skje. For det andre er det viktig å stole på magefølelsen. Finner du det riktig å evakuere, ? så gjør det. Man kan alltid gjøre en ny entré. Dessuten vil det da kunne by seg en ny anledning til å kjøpe en vaffel.

God jul Britt

Massiv hjerneskade. Det er lite håp, sa legen. Det var lille julaften. I samråd med familien besluttet man å slå av respiratoren. Den lille babyen ble overlatt til sin skjebne.

Når livet holder pusten og knapt nok det. Når det ikke er kraft til flere tårer. Bare tomhet. Og meningsløshet. Lytt da til følgende historie.

Mor hadde spist en muggost under svangerskap uten å vite at det kunne være livsfarlig for barnet. Legene tok bilder av hjernen til den nyfødte babyen. Bildene var spekket av svarte flekker. Det så ut som om noen hadde helt gift over hjernen gjennom en tesil.

Håp er ikke noe du får. Håp er noe som kommer og går. Nå har du det. Nå har du det ikke. Familien satt på julaften og ventet på telefonen om at livet var over. Den kom aldri.

Britt ville leve. Det var bare ikke til å tru. Nå fikk man høre om et sted nede i Østfold som kunne hjelpe barn med slike skader.

Når du og jeg skulle lære oss å stable figurer ned i en kasse, finne ut hvordan den runde og den firkantede figuren skulle på plass, så klarte vi det ganske lett. Britt klarte det hun også. Hun måtte bare trene noen tusen ganger mer enn deg og meg.  Det er nemlig slik at de cellene som ligger ved siden av de døde cellene i hjernen kan lære seg til å overta oppgavene til de som har gått tapt. Det må bare mange år med trening til. Hard trening.

I dag har Britt fullført videregående skole og er i gang med et voksent og godt liv. På denne tiden av året tenker jeg alltid på henne. God jul Britt!

Hevnen er søt, men ikke alltid

HEVN kan på ingen måte undervurderes som en ganske utbredt og til tider svært underholdene fritidssyssel i Norge.

Av åpenbare grunner, som man føler seg tvunget til å komme tilbake til, er det svært nødvendig å anonymisere min kollega. La oss kalle ham R, siden det har lite med sannheten å gjøre. Mannen er født og noe kortvokst på et dertil egnet sted i distrikts-Norge. Dette kunne vært de fleste steder i landet, og er derfor preget av dårlige veier, store skogsområder og en utbredt negativ holdning til rovdyr. 

Før vi går videre i denne historien vil jeg helt for egen regning måtte innrømme at grunnlaget for hevn er ganske jevnt fordelt ut over barndommen. Det er for eksempel slik at hvis man på en lørdags kveld har fått en liter cola på deling med en direkte kravstor og kranglete lillesøster (Kari), og man rett og slett ikke føler for å dele, så er det bare å helle noen dråper melk i colaen. Brusflasken vil dermed brått se ut som meget skittent brakkvann og man får med en gang en deilig liter brus helt for seg selv.

Jeg klarer for øvrig ikke å la være å fortelle om en banksjef på Nord-Vestlandet som en skjebnesvanger sommerdag kom i skade for å si blankt nei til å låne penger til en kar. Mannen ble da såpass sur at han gikk rett ned å leide seg en bankboks, som han fylte opp med en pose sild før han dro på en ganske lang ferie. 

Her er det nærliggende å sitere Shakespeare "Something is rotten in the state of Denmark", selv om det blir litt geografisk misvisende. Videre må man fortelle at det ble en svært varm sommer. Lukt er dessuten noe vondt som liksom kommer snikende gjennom aircondition-anlegget og fyller hele bygget uten at man helt vet hvor angrepet stammer fra. Når man endelig har funnet ut at lukten kommer fra hvelvet i kjelleren så er det likevel en hel haug med bankbokser som må åpnes før man finner den riktige. Slik må politiet kobles inn og det ene med det andre, og da blir jo det hele veldig straffbart. Det kan derfor tenkes at akkurat denne hevn-varianten ikke fungerer så bra når man får tenkt seg om.

"Om noen slår deg på høyre kinn, så vend det andre til" (Matteus 5,38-39). Denne løsningen har de fleste av oss blitt anbefalt, men man har liksom til gode å se rådet praktisert. Mer vanlig er det vel å la seg inspirere av Uma Thurman i "Kill Bill" eller Noomi Rapace som Lisbeth Salander. De gjør hevn til en slags motorvei av vold, blod, sverd og spikerpistoler. 

"Honey, Don't Get Mad, Get Even" (Aerosmith). Når det er sagt, så er det vel på tide å vende tilbake til vår kortvokste venn fra districts-Norge som vi har valgt å kalle R. Mannen har blitt urimelig ertet av sine søsken og en far som opp gjennom årene har funnet på den ene varianten av "practical jokes" etter den andre uten at man liksom har fått hevnet seg på en grundig nok måte. Men denne uken kom man på en plan som kan bli et slags gjennombrudd.

Nå har det seg slik at akkurat denne familien ikke bare er engstelige for rovdyr, de bor også sånn til at det ikke er helt utenkelig at de vil få skummelt besøk. R har derfor søkt på nettet og funnet et helt fantastisk lydanlegg med tusen meter fjernkontroll som han har tenkt å plassere ute i terrenget ikke langt fra huset. Anlegget er ganske kraftig og laget for jegere som vil lokke til seg bjørn, ulv, gaupe eller noe annet stort og farlig noe. Planen er å gjemme anlegget i et kratt. Når så far kommer ut for å ta seg en morrarøyk er det bare å ta frem fjernkontrollen og varme opp med et veldig realistisk ulvehyl. Blir han ikke vettskremt av det kan man følge opp med litt iherdig brumming av bjørn i romjula.

Man vet i skrivende stund ikke hvordan denne hevnen kommer til å fungere, men lover å komme tilbake med flere detaljer når anlegget er testet ut. 

Etterbruken av anlegget kan også være av interesse. De som elsker rovdyr der de selv ikke bor, kunne jo få en interessant opplevelse. Noen velplasserte ulvehyl ved turstiene på Sognsvann burde kunne få fart på overskriftene i VG.

For øvrig er det all grunn til å sitere følgende:

"Men nattskjorter er ikke farlig, Pippi forsikret henne:

- De biter ikke noen unntatt i selvforsvar."

(Astrid Lindgren).

Et gigantisk sjekketriks?

Siden jeg nylig fylte 50 har jeg ingen problemer med å forstå at mange mennesker får panikk og frykter jordens undergang i forbindelse med runde år.

I det klokken passerte midnatt i år 2000 skulle for eksempel dataproblemer føre til at fly styrtet, eller folk ville bli innesperret i heiser. Verden var så farlig at man burde hamstre hermetikk og vann og sitte tett og godt sammen i en kjeller på nyttårsaften. Når jeg tenker etter så kan det hele ha vært et veldig godt organisert sjekketriks.

- Du vet, de derre stripene som danner seg bak flyene?

- Ja.

- Det er myndighetene som slipper ut en gass som forgifter og påvirker våre sinn, slik at vi tror på alt det de sier.

- Ja, også har myndighetene laget en slags Noas Ark på Svalbard. Det er et atombombesikkert lager av all verdens frøsorter inne i fjellet. Hvorfor tror du at de har gjort det?

- Jeg vet ikke helt.

- Det er klart de har lagret prøver av alle kjente frø på jorden fordi de vet noe som ikke vi vet. Noe som de holder skjult for oss.

- Og det er?

- Jordens undergang. Det skjer om noen dager, den 21. desember klokka 11.11, for å være helt presis.

- Selvsagt. Det vet jeg vel. Jeg har sett filmen ?2012?. Særlig bra er John Cusack, som i siste liten får med seg hele familien i et lite fly, og tar av i samme øyeblikk som hele California revner og de må dra til Himalaya der myndighetene i hemmelighet har bygget gigantiske båter som venter på en over 8000 meter høy tsunamibølge. Etter det har jeg prøvd å skaffe meg denne derre mayakalenderen. Bare sånn for å følge litt med på ting.

- Det er jo ikke det som kommer til å skje. Det som er tilfelle er at romvesener med en høyere intelligens eller mennesker fra fremtiden har laget en datasimulering slik at den virkeligheten vi alle lever i egentlig bare er en illusjon laget av en maskin.

- Du mener som i filmen Matrix, der Carrie-Anne Moss tar seg ganske bra ut i veldig trange antrekk i svart lær når hun redder menneskeheten sammen med Keanu Reeves. Det hadde vært noe.

- Nei, ikke slik. Det som skjer er at det er kommet et virus i dataprogrammet slik at det bryter sammen den 21. desember. Det vil da åpne seg en portal på en fjelltopp i Sedona i USA. Det eneste som da kan redde oss er at noen går gjennom portalen og inn i dataprogrammet, finner kildekoden og ødelegger den.

- Ikke verre. Men da er jo alt i orden. Dette har jeg sett mange ganger. Hvis for eksempel alle planetene i solsystemet stiller seg på rekke, eller de magnetiske polene flytter litt på seg, eller planeten Nibiru, tar sikte på jorda og vil kolliderer med oss, så er det bare en ting å gjøre?

- Og det er?

- Sende Bruce Willis. Han ordner alt sånt. Jeg så en gang hvordan Bruce Willis tok med seg en gjeng oljearbeidere som fløy opp til en meteor, landet på den, boret et hull i den og sprengte vekk alle problemer. Etterpå gikk de på byen og fikk draget på damene.

- Du mener at det er det, dette dreier seg om?

- Vel, jeg satt en gang i bilen en sen kveld og lyttet tilfeldig på en nærradio. Dette var i midten av 1980-åra og pastor Hans Bratterud drev OFK-radio i Oslo. Han var skikkelig god på å mane frem at enden var nær og at man burde selge hytta og gi pengene til OFK og forøvrig bli frelst i en fei. Det var som alltid, direkte sending. Folk kunne ringe inn å fortelle om sine synder. Mens jeg satt der i bilen og lyttet, så ringte det inn en drømmekandidat.

Denne karen hadde syndet på både den ene og den andre måten. Det var ikke måte på. Men nå angrer han. Mannen spør og graver om mulighetene for å bli frelst. Vi får i det vide og det brede en ganske grundig gjennomgang av hvor fint livet nå skal bli. Frelsen er nær. Du kan høre hvor ivrig og glad Bratterud er. Mot slutten av samtalen blir man enig om at innringeren skal komme ned til OFK på møte på onsdag ettermiddag og bli en del av menigheten. Det ser vi frem til, Halleluja.

Men så sier mannen:

- Du, Bratterud, bare en ting til som jeg lurte på?

- Ja?

- Er det noe puling med i dette opplegget her a?

Pang. Røret klaskes på. Og nå, litt musikk.