hits

november 2016

Apori



Ord møter ord
uten noen gang å kunne enes.

Hatet marsjerer på ny.
I Europas gamle byer.
I Russland og Amerika.

Vi andre leter etter mening,
og håper:
Hatet går vel over, helt av seg selv?

En dag skal vi alle hjem,
hvor usannsynlig det enn måtte føles
og vi skal møtes
på et veiløst sted,
og finne fred.

Smaken av lær, pisk og håndjern


- Dette er grovt, sier jeg til Fredrik, mens vi smatter på en riesling på en restaurant i hovedstaden, en noe animert stund i går kveld.

Grovt på vinspråket betyr "Kantet og primitiv" og det er det Fredrik og jeg er i ferd med å bli. Jeg nevner dette bare som en advarsel slik at du allerede nå kan droppe ut av denne historien hvis du har sarte følelser.

Det har seg slik at Fredrik har jobbet som tallknuser et års tid, men nå har han byttet jobb, så vi er ute og takker ham av. Takksigelsene begynner ganske bra med en amerikansk øl av typen Indian Pale Ale (IPA) som lukter helt fantastisk av humle, men som smaker mye mindre enn man kanskje hadde håpet og som dessuten koster 350 kroner literen, og det er jo et slags overgrep man dessverre må venne seg til siden man bor i dette landet.

Til den røkte laksen, med utrolig små eggeplommer, kommer den tidligere omtalte hvitvinen og er en blek innvandrer fra Tyskland med en kropp som er direkte vanskelig å beskrive. Fredrik og jeg er enige om at vi på dette tidspunkt i måltidet er sugne på det helt enkle og elegante, gjerne noe ferskt og tiltalende, ungt og yppig, men det vi nå rullet rundt i munnen virker helt på grensen til søtt og denne følelsen varer helt frem til et punkt der kollega Lasse sier at det skal være slik og at opplevelsen vil bli en helt annen med en gang man får litt røkt fisk i munnen.

Tidligere på dagen har for øvrig Lasse fortalt at det går griser og trasker vilt rundt på Hardangervidda og når jeg spør om det er 50-åringer som går fra hytte til hytte for å sjekke damer, så svarer han bare at grisene blir ekstra gode å spise på grunn av kostholdet på fjellet.

Til grisen får vi uten knussel servert en rødvin som jeg ikke helt fikk med meg navnet på, men den er åpenbart kjøttfull og sikker tung i sessen, slik man gjerne blir med årene. Dette får Fredrik og meg til å diskutere om vi liker viner med smak av lær, pisk og håndjern, men da griper Lasse inn, fordi han er en veldig skikkelig kar fra Kolbotn (administrasjonssentrum i Oppegård kommune).

Jeg syns likevel at vi kom oss ganske bra gjennom den rødvinen, særlig siden den ble skjenket hele tre ganger og jeg fikk masse munnfølelse og godt humør frem mot desserten som viste seg å være en Crema catalana (en av Spanias største oppfinnelser). Denne desserten kom med en kanskje noe overraskende skje med bringebærsorbet, på toppen, men nå er Fredrik og jeg blitt utrolig tolerante og godtar det meste.

Vi lukter på vinen, som kom til desserten, for om mulig å komme med den helt presise beskrivelsen. Jeg har lyst til å foreslå at det er en stum vin med veldig liten nese, men der blir jeg totalt avvist av Fredrik som bestemt mener at dette smaker som høvelspon.

-Det er som å drikke et sagbruk, sier Lasse, og det blir vi rørende enige om helt frem til kaffen og avecen. Etterpå syklet jeg hjem. Uten uhell av noe slag. Utrolig nok.

Er Oreokjeks som ørepynt farlig?


Er Oreokjeks som ørepynt farlig? Det begynner jeg straks å lure på når jeg treffer Erik Engebretsen fra Stange.

Det har seg slik at Erik Engebretsen fra Stange og jeg er gjester på et kulturarrangement på Grünerløkka. Det er midt på formiddagen. Det er torsdag. En dame fra Oslo Museum viser bilder fra 1940-60 om gamlebyen i Oslo. Det er en ganske artig utstilling som nå reiser fra sykehjem til sykehjem i hovedstaden.

Erik Engebretsen fra Stange og jeg sitter på bakerste benk. Erik Engebretsen fra Stange er på studietur. Han jobber til daglig som hjemmehjelp oppdager jeg når vi kommer i snakk. Denne samtalen kommer i gang fordi jeg er en nysgjerrig fyr. Jeg lurer veldig på hvorfor Erik har hengt noen digre brune greier i ørene.

Erik plukker straks ut ørepynten for å demonstrer hvordan dette fungerer. Jeg blir stående og se på noen helt oppsiktsvekkende store hull som han langsomt har utviklet ved å putte inn ting som har gjort hullene stadig større. Jeg spør om det er ubehagelig eller fare for infeksjoner, men det sier gutten tvert at det ikke er.

- Har du fått mere drag på damene med slike ører?
- Ja, absolutt, smiler Erik.

Jeg spør nå om Erik har vurdert å prøve å forlenge halsen sin med ringer slik giraffkvinnene gjør i Afrika, men det bare ler han av. Merkelig nok.

Jeg spør nå om jeg kan få ta bilde av ham og legge det på bloggen min. Dette sier han ja til med det samme. Erik Engebretsen fra Stange er en positiv fyr. Det skal han ha.

Forbud mot pepperkaker

Det ligger an til et forbud mot å spise pepperkaker før 1. desember.

Å spise pepperkaker for tidlig ødelegger julestemningen. En egen pressgruppe arbeider nå for at forbud blir innført i butikkene. Dette kommer som et resultat av mange års utglidninger der nordmenn har latt alle prinsipper fare. Det er nå så godt som ingen tegn til måtehold eller respekt for tradisjoner i Norge.

Aksjonen vil trolig få smitteffekt også til marsipangris og annet knask som nordmenn før oss hadde respekt for og lot ligge til adventstiden satte inn og man kunne kose seg med god samvittighet.

Det er på ny varslet priskrig på julekaker, grøt og annet som skaper uverdige tilstander i Norge. I fjor falt prisene til et nivå der julen ble som en skraphandel der du fikk slengt ting etter deg så latterlig billig at det var vanskelig å ta noe som helst alvorlig. Grådigheten løp rundt i butikkene som en form for galskap.

Det må også sies at det er utrolig vanskelig å føle høytid og fest når det beste du skal servere koster en krone eller mindre pr. hekto. Og hvis man har gått og gomlet på julegodt siden tidlig på høsten, blir det likesom ikke noe stas med noe som helst når vi kommer ut i desember og skal være snille mot dompapene og pynte neka.

Tiden er derfor overmoden for å innføre strengere grenser og ny disiplin i Norge. Våre verdier er truet. Nå gjelder det å stå samlet og si nei til grådighet. Kanskje har du lyst til å danne din egen pressgruppe. Det kan være "Blondiner mot ufrivillig julekos", eller "Odins mandater mot for tidlig julegang".

Vi håper også på at i alle fall et par hundre tusen rosabloggere kan vise litt følelser for saken. Det fins mer i verden en cupcakes. Våkn opp. Si fra. NÅ. Ta julen tilbake. Hvis du har litt skam i livet.


 

Trump-attraksjon i Oslo


Donalds Trumps benk kan bli ny turistattraksjon i Oslo.

Det står en svart steinbenk ved bussterminalen i Oslo som hedrer den kommende presidenten i USA. Spørsmålet nå er om benken vil bli hatet, ramponert eller regnet som et hellig sted for alle de som beundrer Donald Trump.

Oslo har også Abraham Lincoln hugget i stein i Frognerparken, skjenket som gave av nordmenn i Nord-Dakota. Nedenfor Kontraskjæret ved Akershus sitter Franklin D. Roosevelt, som følge av en innsamlingsaksjon blant folk som ville takke for hjelpen under andre verdenskrig. Lenger ute, på Akershuskaia, står senator og utenriksminister George Marshall, som takk for Marshallhjelpen. Og i Galleri Oslo står Donalds benk. Benken er i svart stein og laget av designeren Thomas Wollnick i 1989, leser jeg i Morgenbladet.

Her må jeg skynde meg å understreke at Oslo ikke er alene i verden om å ha ting av svart sten som man kan ha lyst til å se. Tenk bare på hva de kan vise til i Mekka som jo millioner valfarter til hvert år.

Jeg syns dessuten at vi ikke skal ha komplekser for at minnesmerket over Donald Trump bare er en liten svart benk. Isteden bør vi gjøre mest mulig ut av benken. En kjempegod ide er å ha en turistguide som står og synger den amerikanske nasjonalsangen for de som har lyst til å gå rundt og rundt benken. Når guiden slutter og synge skal man skynde seg å finne seg en plass å sitte. De som ikke får plass er ute.

Dette kan bli den ultimate attraksjon. For utdrikningslag og alle andre som syns det er litt gøy med Donald Trump.

Dersom du ikke har lyst til å ha det gøy kan du eventuelt oppsøke benken og sitter der helt alene og bare være trist, så lenge du vil. Det er mulig. Norge er jo et demokratisk land. Her er det mye som er lov. Du kan eventuelt sitte der å slippe en prump. Eller du kan synge seieren er vår. Det er helt opp til deg. Lykke til.

To prump og not to prump? Thats the question.

Jeg har fylt opp livet med masse skrap


Jeg sykler fra jobben og helt fremt til stedet der det ikke er noe håp lenger. Jeg rekker akkurat frem til huset vårt på Høvik før det begynner å snø på fredag kveld. Jeg triller sykkelen rett inn i boden, låser døra og tenker at nå kommer sorgen. Nå kommer lange, kalde måneder uten en eneste sykkelglede.

Det er slett ikke det samme å kjøre bil til jobben. På ingen måte. Jeg sitter i bilen. Potte sur. Det er mandag morgen. Jeg tenker at nå får jeg bare prøve å holde ut. Så går den sikkert over, denne følelsen av å ha mistet noe veldig verdifullt.

Følelsen er like trist på tirsdag. Onsdag også. Grytidlig torsdag morgen får jeg en ide. Jeg har en 30 år gammel sykkel som står som en reserveløsning i garasjen på jobben. Den er riktignok utrolig mye eldre og tyngre enn min gode, moderne sykkel, men kanskje den gamle kan gjøre nytten på en tur fra Majorstuen til Litteraturhuset, nede i byen, der jeg skal på seminar.

Det er en ganske kort tur. Og dessuten ikke så veldig mye is og snø. Dette får gå. Problemet er at det er veldig lite luft i dekkene og jeg har ikke pumpe. Å sykle med lite luft er ikke gøy. På vei ned til seminaret går det ikke så verst, men på vei opp igjen, i motbakkene, sier jeg til meg selv at jeg kan rett og slett ikke fortsette på denne måten. Det er jo helt idiotisk. Jeg er en dust som samler på gamle ting og aldri klarer å kaste noe. Jeg har fylt opp livet mitt med masse skrap.

- Denne sykkelen må bare dø, dø, dø, sier til meg selv, mens det snegler seg av sted opp bakkene til Majorstuen. Der kommer jeg tilfeldigvis forbi en sykkelbutikk i Kirkeveien. Det er en av Norges dyreste butikker. De selger sykler der inne som koster opp til 80.000 kroner. Jeg har liksom ikke lyst og gå inn i den butikken med et 30 år gammelt vrak på slep, så jeg lar den stå igjen utenfor.

- Kan jeg få låne en pumpe slik at jeg kan få litt luft i dekkene, spør jeg.
- Kan du ikke heller ta med deg sykkelen inn. Det er mye enklere. Her har vi trykkluft.
- OK, sier jeg og går ut og henter sykkelen. Jeg triller den inn, litt flau.
- Det er egentlig en fyllesykkel, sier jeg og forteller at jeg som regel bruker den når jeg skal ned til byen, for å ta en øl og vil slippe og være redd for at sykkelen skal bli stjålet.
- Du virker ganske edru nå, sier gutten.
- Ja, det er jeg, innrømmer jeg.
- Men du sykler på den likevel.
- Ja, min bedre sykkel står parkert for vinteren.
- Det er lurt, for da slipper du at den blir spist opp og ødelagt av veisalt.
- Du burde sette piggdekk på den gamle doningen. Det ser ut som en solid sykkel. Den tåler sikkert mye mer juling. Du burde være fornøyd med den. Også kan du kjøpe en lås som er omtrent umulig å klippe.
- Hva koster en slik lås.
- 1.400 kroner.
- Det er jo ganske mye for en lås.
- Tja. Jeg syns det er lite sammenlignet med hvordan det føles å stå der når sykkelen er stjålet.
- Ja.
- Så da vil du vurderer å bli vintersyklist?
- Ja, jeg har jo litt lyst til å sykle i vinter. Jeg har jo det.
- Du vil tenke på saken?
- Absolutt.

Etter at jeg har fått ny luft i dekkene sykler jeg den siste biten bort til jobben. Nå går det utrolig lett. Hjulene nærmest ruller av sted av seg selv. Ingen tegn til bremsing eller pusting og pesing. Jeg plystrer glad. Det er skikkelig god stemning. Jeg bestemmer meg for at det gamle skrapet åpenbart har mange gode år foran seg.  Slik er det å være herre over liv og død. Men det er bare en ting jeg lurer på:

- Syns du at 1.400 kroner er mye for en sykkellås?

 

Hva skal vi nå si til våre barn?


Den franske legen Thomas Le Myésier lager et bilde på starten av 1300-tallet. Han kaller det "Angrepet på falskhetens tårn".

På bildet kan du se at "Sannheten" som er en jomfru i nød. Rundt borgen er det truende figurer. Det er «løgn», «formløshet», «ondskap» og «overflødighet». Hvem skal redde sannheten? Hvor kommer hjelpen fra?

Det er særlig to helter eller riddere i dette bildet. Den ene er Aristoteles. Du kan se ham i rustning på hesten til venstre. Aristoteles vil redde sannheten med logikk.  Den andre ridderen er den muslimske filosofen Averros som rir på hesten "Imaginato" eller fantasi".

Aristoteles og Avveros. Sammen leder de alle gode krefter som skal rive falskhetens tårn, bekjempe løgn og ondskap. Vest og øst står sammen. Det beste i alle religioner står sammen i kampen mot det onde.

Falskhetens tårn henger i et lysbilde som vises fram av Shahram Shaygani fra Senter for Sekulær Integrering (SSI). Der er torsdag. Vi er på et seminar i Oslo. Shahram sier:

"Integrering handler ikke bare om å skaffe seg arbeid eller snakke godt norsk. Integrering er en psykologisk og dynamisk prosess som handler om etablering av et emosjonelt bånd mellom mennesket og samfunnet han eller hun bor i. Det handler om en gradvis internalisering av nye verdier, kulturelle normer, koder og tradisjoner som får gradvis en varig karakter".

Jeg lener meg fremover nå. Jeg har ører på stilker. Det er dagen etter at Donald Trump er blitt valgt til president i USA. Det verste med dette valget er ikke at verdens sikkerhet og økonomi kan ta stor skade. Det verste er at millioner av barn nå lærer seg at det lønner seg å være en bølle, å juge, mobbe og trakassere de som er svakere enn deg. Traumer og psykiske skader blir åpenbart en konsekvens.

Når vi som samfunn skal møte denne utfordringen nytter det ikke å håpe at noen andre enn deg og meg skal gjøre jobben. Våre politikere kan ikke vedta toleranse eller at det knyttes slike bånd mellom oss som Shahram snakker om. Det er deg og meg det kommer an på. Knytt vennskap der du kan. Gjør det nå.

Det er det jeg syns at vi skal si til våre barn.

Utroskap, 33.000 og en død katt


Jeg har erfaring med menn som blir skilt. Menn skiller seg ikke uten å ha en annen dame å gå til. Slik er det. Nesten alltid.

Den mannen, vi straks skal få høre mer om, laget seg en profil på sukker.no. Dette er Norges største datingside. Poenget med en slik side er å finne seg en ny partner. Når det er sagt, så må det understrekes at man jo ikke vet sikkert hvorfor mannen laget seg en profil på sukker, mens han fortsatt var gift. Det kan jo tenkes at han bare lekte med tanken. Det er jo ikke helt sikkert at han var utro.

Jeg sitter og diskuterer dette med Vibeke på jobben. Vibeke er venninne med kona til denne mannen. De to damene har utroskap som en meget sterk teori. De baserer teorien på at mannen såkalt oser. Han oser av dårlig samvittighet.

Det som ofte skjer nå menn oser på denne måten er at rare ting kan skje. Jeg nevner dette bare som en advarsel i tilfelle du skulle havne i en lignende situasjon selv.

Denne historien utvikler seg til å bli en skilsmisse. Det er jo leit at det skulle ende slik. Mor og far sitter rundt kjøkkenbordet sammen med ungene. De har samlet barna for å fortelle den sørgelige nyheten. Bare noen minutter etter at mor og far har fortalt at de skal skilles skjer det noe dramatisk. Familiens katt, Bella, kommer inn.

Bella er i en elendig forfatning. Hun sjangler av sted og er åpenbart skadet. Hele familien bestemmer seg straks for å dra til dyrlegen. Det er ikke noe å lure på. Bella trenger hjelp. Nå.

Dyrlegen undersøker Bella og ser på familien med alvor i øynene. Han ser særlig på far. Det kan tenkes at legen henvender seg til far fordi det erfaringsmessig er han som skal betale, men dette vet jeg jo ikke sikkert. Uansett, så blir det konstatert at Bella har fått kjeven ut av ledd og almenntilstanden er dårlig. Familien får nå to alternativer.

1) Avlive katten. Nesten gratis.
2) Ta en operasjon. Det koster 25.000 kroner. Minst. Utfallet er usikkert.

Far bestemmer seg nå raskt for at operasjon er det eneste riktige. Det er ikke noe å lure på. Bella skal reddes, koste hva det koste vil.

Bella blir operert og det går noen dager. Katten har vært på klinikken for å bli bedre. Når ringer de og ber familien komme å hente Bella. Det skal skje på en fredag. Mannen, i denne historien, skal hente katten, men så viser det seg at han har noe annet å gjøre, på en fredags kveld. Bella må være på klinikken over helgen. De tar hotellpriser for slikt. Når Bella endelig blir hentet på mandag er regningen kommet på over 30.000 kroner.

Nå kan det jo tenkes at 30.000 kroner er en god investering, de rådene omstendigheter tatt i betraktning. Det er jo mange sterke følelser som er i spill. Det er jo det. Man kan jo ikke vite hvordan det kommer til å gå.

Dessverre går dette riktig dårlig. En uke senere dør Bella. Familien drar på ny til klinikken som tar seg av kremering og støtte i sorgen. Slikt koster også penger. Sluttregningen kommer på over 33.000 kroner.

Det er som sagt meget dyrt å ha dårlig samvittighet.

Artikkel 5


Et angrep på en av mine sanser
skal regnes som et angrep på hele alliansen av kroppsdeler.

Det kan for eksempel være synet av en sjokoladebit,
som noen har latt ligge i en skål,
for å provosere.

Da er det bare en ting å gjøre.
Hele kroppen må stå samlet,
og hugge til, med en gang, uten noe nøling.

Nå er den vekk.
Spist.

Jeg ville bare si det.
Du tuller ikke med meg.
Jeg står samlet.
En for alle
Alle for en.

Alle vet at styrke forakter svakhet.
Skulle det komme forbi en bolle potetgull,
eller kanskje litt smågodt,
må vi stå sammen
og gjøre kål på det hele,
uten anger,
uten skam.

Rap.

Norges beste overdrivelser


Jeg liker folk som overdriver. Det kommer mye godt ut av det. Overdrivelser gjør livet verdt å leve. Her er de beste eksemplene jeg vet om.

Christin Oldebråten (bildet) er en god kollega i NHO som elsker friluftsliv. Det gjør jeg også. Jeg går gjerne turer i skog og mark. Hvis det ikke er for surt og kaldt. Nylig dro Christin på seminar sammen med 300 deltakere i Lofoten. Alle de andre på seminaret valgte seg en god og varm seng på hotellet. Christin la seg til å sove ute i vinternatten. På brygga utenfor hotellet. Hun fikk oppleve ganske mye som de 299 andre gikk glipp av. Slik er det med overdrivelser. Det gir uttelling. Mer her

Et annet eksempel er min venn Gunnar Kagge som er journalist i Aftenposten. Gunnar liker å sykle. Det gjør jeg også. Jeg sykler frem og tilbake til jobben hver dag. I dag tidlig var jeg litt usikker på om jeg skulle driste meg ut. Det var jo meldt at det kanskje kunne komme til å snø. Gunnar på sin side fikk lyst til å sykle på tvers av det det nordamerikanske kontinent i sommer. Turen var over 7000 km lang og gikk over 3500 meter høye fjell. Gunnar syklet Amerika på tvers i arbeidstiden. Litt skal man jo ha å gjøre på jobben. Mer her

En tredje kompis heter Ole Mathismoen. Vi hang mye sammen i ungdomstida og drømte om å bli journalister som utrettet store ting. Ole ble med årene Norges mest kjente miljøjournalist. I forrige uke vant han en klimapris verdt to millioner kroner. Det er nesten som å vinne en nobelpris i miljø.

Selv har jeg skrevet en del petiter.

Ja, ja.

Det viktigste er å delta. Med det livet man har.

God helg

Nesten som Arnold Schwarzenegger


Det er noen som elsker sin motorsykkel så høyt at de opererer inn en chip i håndleddet for å få start på motoren.

Jeg kjenner en fastlege i Asker som har vokst opp på gård. Han er vant til å håndtere alle praktiske problemer etter hvert som de dukker opp. Han tar med seg sin praktiske holdning når det kommer til menneskekroppen. Han tar fortløpende grep. Det kan være kroppsdeler som har begynt å henge og slenge. Det kan være noe annet som må repareres. Denne fastleger er som et middels verksted. Han er villig til å operere ting inn i kroppen din, fort og greit, og med bare en liten egenandel (200 kr).

Jeg kom til å tenke på dette da jeg leste bloggen til Maria Høili. Denne damen følte at det var veldig nødvendig å operere inn et halvt kilo med silikon i hver pupp. Etterpå oppdaget hun at det er veldig ubehagelig å ha et halvt kilo med silikon i hver pupp. Særlig når hun skal bevege seg med. Og derfor angrer hun. Hun har skrevet om sin anger med bilder av puppene i bloggen.

Jeg er i og for seg ganske glad fort at det ikke er så mye press på mannfolk for at de skal putte silikon inn i sine mandige deler for å fremstå som mer mandige. Rent bortsett fra at det sikkert ville hindre fremkommeligheten, så mener jeg at det dessuten høres veldig ubehagelig ut. 

Nå må jeg skynde meg å si at denne fastlegen, som jeg kjenner der ute i Asker, slett ikke driver og putter silikon inn i folk, men han er for øvrig villig til å strekke seg langt. Nylig kom det inn en kar med mye hår og kropp som kjører Harley-Davidson. Å kjøpe seg en slik sykkel er en av de raskeste metodene du kan benytte for å få deg ny identitet, nye venner, nye muligheter for å drive med kolonnekjøring også om sommeren, på fjelloverganger og andre steder.

Når har det blitt slik i vår teknologisk galopperende verden at det liksom ikke er noen grenser. Før fikk man for eksempel utlevert en nøkkel om man kjøpte seg en bil eller en motorsykkel. Men nå for tida er det plutselig blitt helt unødvendig med nøkkel. Man kan bare trykke på en startknapp, for kjøretøyet kjenner deg igjen takket være en chip.

Hvor man skal ha denne chipen er selvsagt frivillig. Noen vil kanskje ha den i lommen. Mens andre vil som man forstår ha den operert inn i håndleddet. Dette får meg til å tenke litt på faren for betennelser og dessuten på Arnold Schwarzenegger i rollen som The Terminator i 1984. Her er Arnold blitt en maskin. Han er dessuten sinnsykt god til å kjøre motorsykkel og helt umulig å ta livet av. Nå blir man kanskje ikke helt Terminator av å operere inn en chip i hånden, men man kommer jo et godt skritt nærmere maskinen og blir en del av den. Man blir jo det. God tur og lykke til.