hits

november 2014

Slik blir Norge til, minutt for minutt

Jeg har fått et alvorlig langt brev fra sakshandsamar Torstein Ljone i Ulvik Herad. Brevet er på hele 18 sider. Intet mindre.

Torstein skal egentlig bare gi meg en enkel opplysning. Han skal fortelle meg at jeg er blitt tildelt et tall. Tallet er 1985. Dette kunne lett fått plass i en SMS. Men det kunne ikke falle inn sakshandsamar Torstein Ljone å bruke SMS. Av grunner jeg skal komme tilbake til.

Nå er det sikkert en god forklaring på hvorfor sakshandsamar Torstein Ljone i Ulvik Herad trenger 18 sider, inkludert vedlegg.

En mulighet er at Torstein, som meg, drømmer om å skrive "Den store norske romanen". At det ikke kan være noen kort historie, det skjønner jo alle. Dessuten er det ikke bare å sette seg rett ned å skrive en slik fortelling. Det skal tross alt handle om landet vi alle er så glade i. Om fjellene som kneiser majestetiske med kroner av is og snø og hvordan vi med blodslit og kjærlighet har bundet folket sammen fra sør til nord. Og fra øst til vest.

Det har seg for eksempel slik at det i 1870 ble lagt frem et forslag om å anlegge en jernbane mellom Bergen og Oslo. Det medførte en hel del krangel. Naturligvis. Folk var jo nordmenn, den gangen også. Man kranglet særlig mye om hvor skinnene skulle gå. Det var svært mange alternativer. For å si det forsiktig. Men så gikk Fridtjof Nansen en skitur over fjellet og fant ut hvor det var lurt å legge traseen. Folk stolte på Nansen.

Hvor starter man så å bygge en jernbane? Hvor starter historien? La oss ta en tur til Stortinget i 1894. Politikerne er kommet sammen og sier: Nå starter vi. Nå skal Norge bindes sammen. Dette er den nye tid. Dette er det moderne Norge. La oss begynne. Men HVOR skal vi begynne?

En typisk norsk pekefinger dirrer i luften. Den peker på et punkt på kartet som ligger 1301 meter over havet.

- Der starter vi. Midt oppe på fjellet. Mellom Voss og Taugevatn. Der bygger vi jernbanen.

Stortinget bestemte bare denne lille stumpen mellom Voss og Taugevatn. Og så tenkte de at resten av puslespillet får noen andre legge. Det kommer nok på plass etterhvert, dette landet, bit for bit.

Og slik ble det. Nye biter kom stadig til. Selv ble jeg født i 1962. I 1994 traff jeg Knut. Vi ble gode venner og er litt over gjennomsnittlig interessert i å være utendørs. Plutselig en dag bestemte Norges Statsbaner (NSB) seg for å selge en over hundre år gammel anleggsbrakke med tykke steinvegger, 1.100 meter over hverdagen, midt i nasjonalparken, langs Rallarveien, ikke langt fra Hallingskeid stasjon.

Det gjelder å stå heldig plassert når lykken kommer forbi. Slik gikk det til at Knut og jeg eier en bit av Norge og evigheten. Her kan jeg sitte på trappa med en kaffekopp og se ut over store deler av Vestlandet den ene veien, eller jeg kan vri litt på hodet og se ørna som henger over en isbre, eller se en reinsbukk som kneiser på nuten, slik reinen har gjort i tusener av år.

Nå skulle man kanskje tro at det ikke kom til å skje så mye nytt i denne historien. Men plutselig en dag sitter jeg og får som nevnt et brev. På 18 sider. Fra sakshandsamar Torstein Ljone i Ulvik Herad.

Torstein Ljone skriver at "Bygningar som vert brukt til bustadføremål, fritidsføremål, næringsverksemd, eller offentlig eller publikumsretta føremål skal tildelas ei vegadresse".

Hvorfor vi trenger en slik adresse, sier ikke Torstein noe om. Han berører heller ikke at det har gått bra i over hundre år og være en anleggsbrakke uten nummer, men lå nå det ligge.

Torstein skriver mye annet også, og det er en imponerende samling kart som følger med, og det vil av forståelige grunner føre for langt og ta med alt. La oss her bare nøye oss med å fortelle at man i Norge ikke tar lett på Matrikkelen. Det er det offisielle systemet for registrering av "alle eigedomar, bygningar og adresser".

Reglene er her slik at det "i spreitt bygde strøk brukar ein avstandsnummerering der det vert sett av eitt husnummer per 10 meter veg. Til dømes får eit hus som har tilkomst på høgre sida 2.570 meter frå startpunktet, husnummer 257. Ligg huset på venstre sida får det nr. 258. Ligg tilkomsten 18 km frå startpunktet, får huset husnummer 1800 om det ligg på venstre sida og 1801 om det ligg på høgre sida av vegen sett fra startpunktet".

Se gjerne i Matrikkellova kapittel 4 eller matrikkelforskrifta kapittel 12 hvis du lurer.

Det er Heradet v/Teknisk eining som fastsetter den offisielle adressen. De har fastsatt at vi skal få adresse Vestre Rallarvegen 1985.

Som man forstår: En ny bit av Norge er på plass.

Og takk og lov for det.

Vestre Rallarvegen 1985 ser forøvrig slik ut:

#Bergensbanen #Stortinget #Rallarveien #Hallingskeid #Norge #Nansen
 

Som å miste kjæresten


Kollega Arne og jeg står på jobben og diskuterer denne ukens store tragedie: 
- Jeg syns at vi i dag skal tenne et lite trist lys foran kontordøra til alle bergensere, sier Arne. Vi blir straks enige om å være så lange i maska at det ser ut som vi har sørgebånd i fjeset, nærmest i solidaritet, og dessuten vil vi gå medfølende rundt på tå hev og være uhyre følsomme med hva vi sier på sosiale medier.

Vi kan nemlig være veldig støttende, Arne og jeg, når vi bare vil.

"Når voksne menn gråter", står det i en avisoverskrift jeg finner på nettet. I en annen står det at man ikke kan se helt bort i fra at Mjøndalen er et bra lag. Kan det være det som er forklaringen? At disse folka i pene, brune drakter i Mjøndalen rett og slett er flinke til å spille fotball. Kan det være så enkelt? At Mjøndalen faktisk er dritgode.

I nødens stund er det dessuten viktig hvordan supporterne oppfører seg. Støtten må komme. Helt fra toppen. Her er det forbilledlig at selveste statsministeren gikk foran med Brann-skjerf rundt halsen. Hun gjorde det riktig nok der Brann ikke var tilstede, i cupfinalen på Ullevål, men det er jo tanken som teller, syns nå jeg.

At Brann rykker ned er meget, meget skremmende.
- Det er utrolig nifst å tenke på. Det er en slags klo inni deg, som ikke er forbundet med noe positivt i det hele tatt, sier Marit Voldsæter til NRK. Hun sammenligner det som har skjedd med å miste kjæresten sin.

Det er all grunn til å se svart på dette. Denne uken har butikkene til og med bestemt seg for at Norge trenger noe de kaller for Black Friday, uten at jeg helt vet om det hjelper noe særlig.

Når man så leter etter forklaringer på hvorfor ting går til helvete i Norge må jeg få minne om at det er helt vanlig å skylde på været. November er for eksempel en farlig måned. November har klør.

Hverdagen kan være varm og fin, nærmest uten en sky på himmelen. Det kan for eksempel være i Tafjord som har varmerekorden i november med 21,8 grader. Eller det kan være i Karasjok som i samme måned har opplevd minus 41,8 grader. Sånn er Norge, det er ikke lett å vite hva du har i vente.

Kanskje går man der mellom dagene i november. De er som tunge grå dundyner som henger nedover ørene på deg, i en depresjon som har vart i uke etter uke. Kanskje står man der og fortviler. Brann rykker ned. Alt håp er ute.

Det er da det skjer. Omslaget. Jeg kjenner det med nesen. Jeg er på vei ut av alle tunge tanker. Jeg står foran min egen bil. Det er grytidlig morgen. November har snudd. Det har lagt seg et tynt rimlag på frontruten. Jeg smiler fra øre til øre. Snart kommer skiføret. 

Ha en fin helg!

Ikke noe annet land i verden har dette



Det er jo ikke så lett å forstå hvorfor Steven Van Zandt og TV-serien Lilyhammer har blitt en slik megasuksess over hele verden. Men i går kveld oppdaget jeg hvorfor. Jeg så lyset. Det skjedde på et offentlig toalett i landets hovedstad.


Amerikaneren Steven Van Zandt og andre kreative sjeler har laget en hysterisk morsom gangsterserie. Det første spørsmålet de stilte var: Hva er typisk norsk? Hva er det særeste dere driver med i dette landet?

Nå må jeg innrømme at her er det svært mange svar. Jeg vil for eksempel med en gang nevne Stavkirker, Kon-Tiki Museet, OL på Lillehammer, Holmenkollhoppet og Nav-kontorene. Man kan sikkert også trekke frem friluftsliv, brunost, hvalharpunen og taco på fredager, men det er ikke sikkert at det blir en bra TV-serie av slikt.

I jakten på vår egenart kan man lete mange steder. Man kan også finne ting selv om man ikke leter, hvis du skjønner hva jeg mener. Men som sagt, min kompis Olav og jeg var på en liten bytur i går kveld, og det ble drukket øl. Det skjedde på Det Norsk Teater hvor vi var å så en prøveoppsetning av stykket "Sensurert" som har urpremiere denne uken.

Nå vil sikkert de som har lest noen av mine petiter si at det var på tide at jeg så behovet for å se et stykke som heter "Sensurert", men la nå det ligge. Det som i alle fall skjedde var at jeg ble tissatrengt. Av foran nevnte grunner. Jeg begynte derfor å lete etter et dertil egnet sted.

Her kan det være på sin plass å nevne at Det Norske Teater er et veldig fint og feiende flott teater. Jeg tror at de som skrudde sammen dette teateret har tenkt at her skal nordmenn føle seg hjemme. 

Jeg går inn på herretoalettet. Det er pause og godt voksne mannfolk med kulemage og dårlig tid slåss om plassene. Det er da jeg oppdager en stor innretning ved siden av vasken. Det er et stellebord. Her er det lagt opp til at travle fedre skal kunne skifte bleier på babyene sine, kanskje pudre dem litt i stumpen og det ene med det andre.

Kall meg gjerne fordomsfull, men jeg tror ikke at det er så mange andre land i verden som tilbyr stellebord. På herretoalettet.

Jeg bare nevner det. I tilfelle Steven Van Zandt leser mine petiter og skal lage flere episoder om hva nordmenn driver med.

Med Tybring-Gjedde mot undergangen


Christian Tybring-Gjedde sitter på rommet sitt og skal skrive en bok. Han tygger på pennen og klør seg i hodet. Christian vil så gjerne finne et bilde på hvordan det går med Norge.


Christian tenker på filmer han har sett. Kanskje "Sound of Music" med Julie Andrews, som synger "Climb Ev'ry Mountain", kan brukes. Det vil jo være en riktig optimistisk bok, som antydet at Norge kan gå helt til topps og klare hva det skal være. Kanskje vi både kan få frem en verdensmester i sjakk eller boksing eller i skisporet eller til og med en nobelpris i medisin. Hvis vi bare har trua på oss selv.

Men nå har det seg slik at Christian også har sett filmen "Titanic" fra 1997 med Leonardo DiCaprio og Kate Winslet i hovedrollene. Det er jo mange som velger å huske at de to står i baugen av båten og strutter av kjærlighet og optimisme. Problemet er bare at er det noe Christian ikke strutter av så er det kjærlighet og optimisme. Isteden har han veldig lyst til å fokusere på undergangen. Dommedag er like om hjørnet. Det er det Christian tror.

Derfor kaller han boka si "Mens orkesteret fortsetter å spille".

Nå er det dessverre slik at hvis man har sett for mange katastrofefilmer så kan det føre til at man blir redd for:

- Å fly
- Jordskjelv
- Vulkaner
- Vaktmesteren i Pompel og Pilt

Denne listen kan sikkert gjøres lenger. Folk er jo redde for det meste. Det er ingen grenser for hva folk kan finne på å være redd for. Folk som er redde for vulkaner har som regel ikke møtt en vulkan personlig.

Jeg vil her få nevne vulkanen Vesuv som jeg besøkte sammen med familien da vi sommer var på ferie i Italia. Når man står slik og kikker ned i krateret av Vesuv vil man oppdage at det siver opp gasser og at det lukter svovel. Det er jo skummelt. Og kikker man den andre veien ser man rett ned på byen Pompeii. Her bodde det 20.000 mennesker i år 79. Nesten alle sammen strøk med. Da Vesuv fikk utbrudd.

På den andre siden av vulkanen ligger Napoli. Der bor det nå over en million mennesker. Alle sammen satser på at det ikke kommer en ny katastrofe. Her kan man velge å tro at det beste kan komme til å skje. At fremtiden ser lys ut. Hvis man velger å se det slik. 

Dette bildet tok jeg for øvrig av Vesuv i sommer.

Det bør være svinedyrt å studere i Norge

Det fins folk med gangsyn. Det fins folk som er kloke. Det fins folk som vet at gratis utdanning er noe som har gjort Norge til et av de beste land i verden. Og så fins det en professor som heter Janne Haaland Matlary. Hun har skrevet en kronikk i Dagens Næringsliv i dag som er en slags rekord.

-"Gratis" studier sender helt feil signaler, både ute og hjemme, skriver professor Janne Haaland Matlary ved Universitet i Oslo (UiO) i avisen.

Det er over ti tusen universitet i verden. - Hvis du kunne velge mellom Universitet i Oslo og Harvard, hvilket universitet ville du velge da, spør Matlary og skynder seg å understreke at selvsagt ville både hun og du valgt Harvard. 
 
Matlary mener at Norge er et land i verden som ikke liker ordet elite, med mindre man snakker om toppidrettsutøvere. Dette må vi slutte med. Vi må bli mer som USA, England og andre sterkt klassedelte land.

Slike land har skolepenger. 200 - 300.000 kroner for et skoleår er ikke uvanlig. De om har råd til dette har som regel meget velstående foreldre. Det er slik makt, innflytelse og velstand går i arv og sikrer at den såkalte eliten fortsetter å være på toppen.

Den trolig mest siterte forfatter i nyere tid er Thomas Pikettys og hans bok "Kapitalen i det 21ste århundre." Pikettys dokumenterer at kapitalen konsentreres i land over hele verden. Den bygges og arves innen næringslivseliten. Det du når, skyldes ikke det du gjør, men det du får. Ulikhetene overføres gjennom arv. Rikdom overføres i familiedynastier. Denne trenden er en demokratisk trussel, fordi politikken mer og mer styres av kapital.

Det er denne trenden Matlary ønsker å forsterke. Sett opp prisen. Gjør det skikkelig dyrt. Da vil studenter straks strømme til og velge Norge fremfor andre land.

Det fins knapt noe samfunn på jorden med mindre forskjeller enn det vi har i Norge. Det gir næringsliv og offentlig sektor store fordeler. Det løser konflikter. Det skaper tverrpolitisk enighet om svært mange saker. Det gir oss muskler til å takle hva som helst. Fordi vi står sammen om det.


Janne Haaland Matlary (Foto: Kjetil Ree)

Gjedder som er større enn kanoen vår


De rødbrune og gule fargers årstid faller med vinden og blåser ut over Glomma. Elven går stor og brun, en av de siste helgene før vinteren skal komme og fryse ned alle våre drømmer. Men ennå kjenner vi varmen og gleden i noen timer vi har stjålet fra barn og koner for å være sportsfiskere.


Vi sitter litt engstelige for å velte. Kanoen kjemper med strømmen i Norges mektigste flod. Det skal ikke så mye til før man går rundt. Vi passerer en guttunge som står på land og roper:

- Det er gjedder der ute som er større enn kanoen deres!

Denne opplysningen gjør inntrykk. Vi vet jo at gjedder er noen altetende og fryktelige krokodiller som bare later som de er tømmerstokker før det er for sent å kunne vende levende tilbake fra Glomma.

Langs bredden sitter mosegrodde, gamle menn med stang og snøre. De sitter med en tålmodighet som trolig har vært uforandret gjennom hundrevis av år. De gamle venter. Urørlige. Bare øynene blinker og lever, mens de av og til skotter mot sivet der gjedda kan finne på å stå med onde tenner.

Timene går. Vi venter på det store hugget. Ingenting skjer. Plutselig ser jeg en trane, som flyr høyt oppe i luften. Den mister en diger vingefjær. I store sirkler daler fjæra, for så å stige igjen og synke på ny. Det går opp og ned i lange drag. Det er som om fjæra skriver historier med vinden. Jeg tenker at det kan være en viktig historie. En historie om oss. Om dette øyeblikket. Om gutters glede over å fiske. En hel søndag til ende.

Jeg sitter i kanoen sammen med en kompis. Han har vokst opp ved denne grumsete malstrømmen av en elv. Det er barndommens lengsler som nå napper i hukommelsen. Får vi noe snart? Fanget vi den største gjedda i manns minne. Det kan jo skje.

Men så ganske brått, kommer vi til å tenke på hvordan man med livet i behold skal klare å hale en glefsende og mannevond gjedde opp i vår lille kano. Etter noen timer blir vi derfor enige om at det beste kanskje er å ikke få noe som helst.

Dette ble vi enige om. Også dro vi hjem. Like glade som da vi kom.

#gjedde #sportsfiske #glede

Forsvunnet i svømmehallen

Katastrofen kan ramme når som helst. Som lyn fra klar himmel. Det er noe alle vet. Heng med.

Det er tirsdag denne uken. Simen og Andre er to kompiser på fire, fem år som er blitt med pappa i svømmehallen. De vet det ikke selv, men en alvorlig krise er under oppseiling.

På tirsdager er det ekstra varmt vann i svømmehallen. Derfor yrer det av liv. Her er for eksempel et større parti med babysvømmere som har det gøy i bane seks og syv. I bane fire og fem er det en salig blanding av trim og psykisk handikappede som har det fint i kaotisk uorden. I resten av svømmehallen er det ballspill, hopping, vannsklie og såpass mye annen uoversiktlig glede at det er krevende å være pappaen til for eksempel Simen og Andre.

Pappaen til Simen og Andre har tilfeldigvis kommet i snakk med en mor som han kjenner litt fra før og som dessuten er meget pen og iført bikini. Det siste har i og for seg ikke noe med saken å gjøre, men siden det er korrekt, så syns jeg at man godt kan opplyse om dette. Pappaen til Simen og Andre følger, som man forstår, ikke så godt med på hva som skjer rundt ham. Plutselig oppdager mannen at guttene er søkk borte.

Ligger de på bunnen? Er de allerede druknet. Simen og Andre er ikke så veldig gode til å svømme. Nå begynner pappa å løpe en hel del frem og tilbake i svømmehallen. Jeg ser at han også skanner om det ligger noen på bunnen. Og det gjør det. Av en eller annen grunn er det mange barn som liker å ligge på bunnen. Men det viser seg å være falsk alarm. Alle barna han ser er levende, konstaterer pappaen til Simen og Andre.

Han leter på tenkelige steder. Han leter på utenkelige steder. Nederst i svømmehallen er det for eksempel et lite kott hvor de oppbevarer gjenglemt tøy og annet utstyr. At det ikke er en sjel der inne oppdager pappaen til Simen og Andre med en gang. Likevel sjekker han rommet tre, fire ganger.

Mannen har flere ganger vært ute i garderoben. Særlig sjekker han garderobeskapene. Det er en del gutter som liker og krabbe inn i skapene for å sitte helt musestille. Pappaen til Simen og Andre finner ikke guttene noe sted. Nå er han blitt alvorlig redd. Kan de ha funnet på å forlate svømmehallen i bare badebuksa? Det er iskaldt ute.

Alle pappaer har et instinkt. Særlig når frykten jager i kroppen. Alle sanser skjerpes. Ørene er på stilker. Pappaen til Simen og Andre syns at han hørte en lyd. Den kommer fra handicaptoalettet.

Nå går mannen bort og kjenner på dodøra. Den er låst. Fra innsiden.
- Hallo, sier mannen forsiktig.
- Er det noen der inne?
- Knis.
- Er dere der gutter?
- Kanskje.

Nå ser jeg at pappaen til Simen og Andre først blir veldig lettet. Så blir han sint. Men likevel er han veldig, veldig vennlig i stemmen. Han spør guttene høflig om de kan tenke seg å låse opp døra.

Det svarer guttene et veldig bestemt NEI til. Også ler de en hel del.

Nå er pappaen til Simen og Andre fly forbanna. Men det må ikke småguttene oppdage, så han er fortsatt veldig mild i stemmen: - Kan dere ikke åpne døra da?

Det går fem laaaaange minutter. Nå velger rampungene endelig å komme ut. Veldig fornøyd med seg selv og gjemmeleken.

Mens jeg står og ser på dette, kommer jeg til å tenke på en gang jeg selv fikk juling av min far som barn. Det var etter en ganske omfattende gressbrann i Vardø som jeg hadde tent på sammen med en kompis. Hva slags straff, som Simen og Andre fikk, vet jeg ikke.

Hvor galt det kan gå når man skal passe en hund

Tabben var en hund. Nærmere bestemt en strihåret vorsteher, som er en brun og grå og svært kraftig fuglehund av tysk opphav. 
Hunden var riktig nok både nusselig og elsket da den ble kjøpt inn, men snart spiste vorsteheren seg både stor og sprelsk med en masse muskler og tenner som hele tiden maste på å få gå tur.

Det var søndag i Stavanger. Her bor en ung dame vi kjenner som heter Liv Ragnhild. Hun meldte seg frivillig til å passe på hunden, mens eieren var ute og reiste.

Søndagen startet med pent vær og nesten ingen sorger. Det må innrømmes at Liv Ragnhild aldri før har passet på en så stor hund. Hun har ikke passet en liten hund heller, hvis vi skal være ærlig. Liv Ragnhild tenkte at det sikkert ville være fint og ta bikkja med på en tur ut i det fri. Så feil kan man ta.

Liv Ragnhild satte seg i sin pene og rene bil og begynte å kjøre i retning Sirdal, ikke alt for langt fra Stavanger. I starten gikk det riktig bra. Faren for røyting og ekkel spredning av hundehår ble holdt nede på gulvet i bilen. Vorsteheren holdt seg i ro og hoppet slett ikke opp i baksetet slik man hadde all grunn til å frykte.

Liv Ragnhild kom frem til en hel mengde natur som ligger henslengt i Sirdal. Hun parkerte. Hun åpnet bildøren. Svosj. Hunden satte av sted som skutt ut av en kanon.

Dette hadde ikke Liv Ragnhild tenkt at kunne skje. Dyret lå jo nærmest og sov for bare noen sekunder siden. Nå løp hunden rundt i Sirdal som om fanden sjøl var løs.

Liv Ragnhild ropte. Og hun ropte. Ingen reaksjon.

Nå skal det til Liv Ragnhilds forsvar sies at det ikke er så lett å tenke på at hvis det er tusenvis av lemen på et sted så vil en vorsteher bli helt vill av jaktglede. Hunden jaget full av fryd. De brune og hvite gnagerne flyktet i alle retninger, men til liten nytte. Hunden var kjappere og kunne sette tennene i den ene etter den andre.

Med en hel del skrekk og vantro så Liv Ragnhild at hunden slukte smådyra hele. Hun klarte å telle at 12 stykker gikk ned på høykant, før vorsteheren endelig gikk lei og helt av seg selv kom tilbake til Liv Ragnhild. Hun pustet lettet ut.

Nå kunne man jo komme til å tro at krisa var over. Og ikke at dette bare var begynnelsen på et mareritt.

Liv Ragnhild er på hjemtur. Bilen suser av sted i nitti kilometer i timen. Nå hører hun noen motbydelige lyder fra baksetet. Der står en veldig stor hund og kaster opp delvis fordøyde og blodige lemen-lik. Det ene eklere enn det andre.

Man vil her spare deg for detaljer for det som skjedde etterpå. Men en ting kan man si. Liv Ragnhild melder seg ikke lenger frivillig som hundepasser. Hun gjør ikke det.

De mange tabbers kveld

"La barna banna", et utspill fra barnepsykolog Magne Raundalen, preget Dagbladets forside dagen etter at Berlinmuren falt. Denne tabben er avisen blitt mobbet for i 25 år. Nå er det på tide å trekke frem hva andre aviser gjorde dette døgnet.

Tenk deg at du er vaktsjef i en norsk avis klokka 18.57 den 9. november 1989. Muren faller. Eller gjør den slett ikke det? Kan man tro sine egne øyne? Usikkerhetene råder utover kvelden. De fleste aviser har tidlig deadline. Her er noen utvalgte smaksprøver på hvordan vaktsjefene tenkte. En hendelse i Mandal fikk for eksempel større oppmerksomhet.

 

   

  

Dagbladets andreutgave redder litt av æren:

 

 

 

Erna i stormen


I snart 30 år har professor Ottar Hellevik målt og målt. Det fins knapt noen i dette land som vet mer om hva vi mener og hva vi ønsker oss. I går felte han en hard dom over Regjeringen i en kronikk i Aftenposten

Ottar Hellevik har siden 1985 kartlagt våre verdier og holdninger i Norsk Monitor. Analysen er omfattende. Her er kortversjonen av situasjonen ved valget i 2013: Aldri har det norske folk hatt det bedre og vært mer lykkelig. Nesten ingen ønsker en radikal forandring av kursen. Nesten ingen ønsket en mindre raus stat. At man skal kutte trygda til folk som ikke har noe alternativ. Ta de svakeste.

Det folket vil er at valgvinner Høyre skal føre nesten samme politikk som Arbeiderpartiet med små justeringer. Mer effektivitet i helsevesenet og i veibygging hadde for eksempel vært fint. Litt mer valgfrihet. Litt bedre kvalitet.

Folkets beskjed til Høyre er altså dette. Ikke finn på noe radikalt. Vi vil ha det Norge vi alltid har hatt. Ikke kødd med velferdsstaten. Skattelette er ikke spesielt viktig. De fleste er rike og kan gjøre nesten hva de vil, uansett.

Fremskrittspartiet gjorde et dårlig valg, men ble reddet av Høyres fremgang slik at de sammen kan regjere. Det gir nå en politikk som skaper reaksjoner. Sjelden har reaksjonene på et foreslått statsbudsjett vært sterkere. Det har knapt skjedd før at Arbeiderpartiet i løpet av noen uker går frem syv prosent på gallup.

I de neste dagene er det mange som holder pusten. Sjelden har forhandlinger om et norsk statsbudsjett vært mer spennende. Å miste regjeringsmakten nå kan føre til at høyresiden må vente en generasjon til neste gang de får sjansen. I Kristelig folkeparti er det trolig panikk. Også Venstre er nok urolige. Arbeiderpartiet og SV sitter musestille og håper. At konkurrenten skal falle for eget grep. Som det heter.

Midt oppe i dette sitter en sterk kvinne. Erna Solberg vil oss vel. Slik Gro ville. Å være i det godes tjeneste er dog en prøvelse. Skal man få til noe som helst i Norge må man legge seg i midten. Det er det store kompromisset som bygger landet. Det er dette Erna vil forsøke å få til.

Jeg sitter og ser Erna på TV. Hun komme ut av regnet på Vestlandet der hun møter folk som har mistet alt de eier i flom og uvær. Også statsbudsjettet er i storm. Sterke følelser. Mange hensyn å ta.

I denne situasjonen er det et spørsmål som presser seg på. Pressen maser. De vil vite. De vil ha svar. Hva kan det være de lurer på. Jo sist uke var det dette:

- Hvorfor vil du ikke snakke om en ungdomskjæreste fra Gambia. Hvorfor vil du ikke det?

- Ja, forstå det den som kan.

Når panikken jager i kroppen



Har du kjent den svette panikken som jager kroppen gjennom timene før eksamen? Heng med.

Ritualer, vaner og sære tilbøyeligheter. Det setter vegger i tilværelsen som er vanskelig å komme forbi. Men hva skjer hvis du har prøvd alt, og likevel kjenner at nervene er som tungtrafikkerte, brølende motorveier gjennom kroppen. Da kan man prøve desperate løsninger. For hør bare:

Det var muntlig eksamen for leger ved Universitetet i Oslo. Stemningen var som vanlig ladet da kandidatene etter tur fikk utlevert hver sin pasient og startet diagnostisering. Sensor kommer fra en liten gruppe mennesker i samfunnet som gjerne kjenner til hverandre. Ofte er de også venner. Det kan ha sine sider.

Ved denne eksamen skulle en professorsønn møte sin sensor. Bena skalv på vei over podiet i auditoriet. Stemmen var nær ved å knekke på midten. I det forestillingen skal starte tar han sensor i hånden, bukker og sier nesten tilfeldig: 
 
 - Jeg skal hilse fra far.

Det ble helt stille. En engel gikk gjennom rommet. Så humpet gutten seg gjennom eksaminasjonen. Etterpå tok sensor tenkepause før kandidaten ble kalt frem på ny. Sensor var meget rolig i ansiktet da han forkynte dommen; at det nok ble stryk denne gangen. Også sa han tørt: 
 
 - Du får hilse din far tilbake!

Nakne politikere setter rekord

Det fins utrolig nok noen som syns at det å stå på tredjeplass på listen til fylkestingsvalget i for eksempel Vestfold i 2015 ikke er det mest spennende man kan drive med.

Hvis man føler det slik kan man jo prøve å gjøre det mer spennende. En mulighet er jo selvsagt å stå på førsteplass på listen til fylkestingsvalget i for eksempel Vestfold i 2015. En annen mulighet er å gjøre som Lise Marie Sommerstad (23).

Det er nå ingen nettmedier eller andre medier i Norge som har følt at det var direkte uinteressant å publisere bilder av unge Sommerstad, en inntil nylig ganske ukjent murer fra Andebu kommune.

Her vil jeg understreke at det er direkte rørende hvordan pressen tar sitt samfunnsoppdrag så alvorlig at de helt uselvisk løfter frem en helt ukjent kandidat på tredjeplassen på listen til fylkestingsvalget i for eksempel Vestfold i 2015. Dette gjør at noen og en hver kan føle seg svimmel av mulighetene som åpner seg for alle de trauste sliterne, som står langt, langt nede på listene og som håper at en dag skal berømmelsen komme også til dem.

Det er derfor all grunn til å rette en dyptfølt takk til Lise Marie Sommerstad. Men man må også få lov til å fremheve de stolte tradisjonene som har bragt henne frem til det hun er i dag. Jeg tenker ikke bare på da Per Borten kom på Dagbladets første side i bare trusa i 1969. Viktig er også kronprins i partiet Ola Borten Moes dampende erotiske stunt med en tørketrommel og en VG-journalist på nachspiel. Se petiten "Verre enn sex, løgn og brevbomber". Det er også lov til å stønne av glede når norsk-samiske politiker og tidligere leder av senterungdommen, Sandra Borch har vært så flink til by på seg selv med minimal bekledning.

Det går nå rykter om at Senterpartiets nudistgruppe har tenkt å ta regien å kreve at alle stiller nakne på landsmøtet til våren.

Dette har sammenheng med at man lenge har irritert seg over at verdenspressen bare interesserer seg for Norge en gang i året, når Nobels fredspris deles ut. Med litt innsats på Senterpartiets landsmøte kan Norge få en oppmerksomhet i verdensklasse. Vi går for rekord. Vi gjør det.

Blod skal flytte i Regjeringen

Kjære alminnelig leser!
Det er en hard jobb å sitte regjeringen når gallupene er direkte rasende og det viser seg at konkurrerende partier gjør det sjokkerende bra, uten å gjøre noe som helst, hvis du skjønner hva jeg mener.

Jeg kan ikke få sagt hvor urettferdig dette føles. Aftenposten skriver i dag at vi er i fritt fall. De sier at vi faller raskere og dypere enn noe meningsmålingsinstitutt kan huske å ha sett før. Dette er ille. Skikkelig ille. Noe må gjøres. Og det litt kvikt.

Jeg har tenkt og tenkt og funnet ut at vi må skifte mannskap. Folk vil snart begynne å skrike blod og da må vi gi dem det. Jeg mener at politikk er brød og sirkus. Gi folket hva folket vil ha. Folket lever ikke av brød alene. De vil også ha underholdning, og det syns jeg jo at de får, men kanskje ikke nok, selv om flere statsråder har deltatt i Nytt på Nytt på NRK.

Men til dette med å skifte mannskap. Det skal vi selvsagt gjøre snart. Vi er da handlekraftige. Justisministeren har for eksempel fløyet rundt fjellet Mannen i helikopter. Mer om det her.

Spørsmålet er hvem som skal gå og hvor. Det er jo dessuten ganske sunt å gå seg en tur. Kanskje gå fra et departement til et helt annet. Da er det ingen som føler at de liksom blir syndebukk eller har tapt ære eller noe. På den måten slipper man jo dessuten å rekruttere nye statsråder. De kan jo få være for eksempel miljøvernminister etter tur, slik at alle får føle hvor lett det liksom er, når ikke alle bryr seg like mye om miljø, for å si det sånn.

Men hvis vi likevel må ansette noen helt nye, så vil jeg si at det er veldig, veldig vanskelig. Det er jo som i arbeidslivet ellers, helt umulig å vite hva man får. Jeg har tenkt litt på å bruke vikarbyrå siden det tross alt dreier seg om midlertidige stillinger. På den annen side så hadde det vært litt gøy at folket fikk være med å bestemme hvem som skal sitte i regjeringen. Det høres jo litt demokratisk og fint ut.

Jeg ser for meg en konkurranse som Norske Talenter på TV2 eller Stjernekamp på NRK. Jeg har tenkt litt på at vi kan ha en kampanje der folk får stemme på sin kandidat. Siden slike kampanjer er dyre har jeg sett litt på ting jeg har funnet på nettet. Jeg fant en annonse som sikkert kan brukes. Jeg måtte bare pusse litt på teksten så ble det bra. Det er bare et forslag altså. Hva syns du?

Vei-helvete i Ringebu

Det tar 40 år å bestemme at den nye veien på Ringebu skal gå i en bue.

Men nå har kommunen ombestemt seg slik at veien skal gå rett frem. Å endre planen koster 25-30 millioner, melder Aftenposten i dag.

Den nye hovedveien gjennom Gudbrandsdalen vil dessuten trolig bli rammet av flom et par ganger i året, for den skal legges tett inntil elva. Eksperter i NVE er sure. Men det er lov å håpe på bare pent vær i årene som kommer.
 
Samtidig sier samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen til Nettavisen at: "Min greie er å bruke hammer og banke ting gjennom". Nå må det i rettferdighets navn sies at Ketil Solvik-Olsen bare var to år gammel da de begynte å krangle om hvor veien skulle gå i Ringebu. Det var ikke han som startet bråket. Men kanskje han kan avslutte det.

Et av de evige spørsmål på jorden, rett frem eller bue?


(faximile fra Aftenposten)

-Du har trykket på en avstengt etasje

- Du har trykket på en avstengt etasje, sier en damestemme i heisen på jobben. Hun høres nyskilt og sur ut.

Det høres ut som om damen har lyst til å si: "Hvor mange ganger må jeg si at du må dra kortet ditt FØR du trykker på etasjeknappen".

Å oppdra folk i Norge er overlatt til et økende antall maskiner: "Legger du på havner du bakerst i køen". "Du har kjørt for langt. Snu med en gang". "For reklamasjon trykk fire".

Det kommer slike stemmer hele tiden. "Det oppnås ikke kontakt med mobilabonnenten". Det er stemmer både her og der. Hvis du står i heisen i London og stemmen sier:

"Going down."

Da er det bare å slå seg løs og rope:

"Timber."

Blant de maskiner som er sterkest på oppdragelse og moral vil jeg si at panteautomater rager høyt. Panteautomater er noen moralske jævler. "Bunnen først".

Hvis du nekter å gjøre som panteautomatene sier eller prøver å gjøre noe på DIN EGEN MÅTE, så begynner de straks å pipe og ule. Dette er betjeningen i butikkene så vant til at de ikke straks kommer løpende for å slå av alarmen og redde en stakkar. Dermed står man der i et slags fengsel av ulyd og har ingen steder å gjøre av seg. Kanskje har man dårlig samvittighet for med vilje å ha forsøkt å pante en utenlandsk flaske eller prøvd seg med noe annet ukurant flaskesøppel som man strengt tatt ikke skulle tatt med i butikken i det hele tatt.

Automaten appellerer sterkt til din samvittighet. "Trykk en gang til hvis du vil gi pengene til Røde Kors." Dette er en helt spesiell sjanger. Det dreier seg om å velge mellom panteautomatgambling eller veldedighet. Er du en engel eller en djevel? Hjelper du dine medmennesker eller tar du pengene selv? Panteautomater skiller klinten fra hveten og definerer hvem du er. Maskinen synger så en medfølende liten sang når du taper. Det er også en fanfare når du vinner, og den er like glad og lystig som trøstesangen er trist.

Hvis du trykker bare én gang begynner automaten å pipe i et sakte, klagende tempo. Det er maskinenes måte og si at NÅ MÅ DU BESTEMME DEG for om du skal være generøs eller ikke. Du får ett lodd per 50 øre du har pantet for. Du får ikke ekstra sjanser om du bare panter én flaske av gangen. Men det sier ikke maskinen noe om. Da er det lett å gå på en smell. En vanlig feil kan være å stå og pante la oss si femti flasker og trykke for hver flaske. Det kan det bli en hel del piping av.

Siden det er lett å bli forvirret har panteautomatene en egen brukerstøttetelefon med nummer 815 52 222. Slik er det å ta seg frem i Norge. Vi trenger brukerstøttetelefoner til det meste. Det er fint for da slipper du å lese bruksanvisningen.

Plutselig en dag skjer det noe alvorlig. Kanskje har du akkurat lært deg alle panteautomatenes teknologiske og moralske utfordringer. Kanskje står du der og tror at dette kan jeg. Da skjer det. Det kommer helt nye automater med ny teknologi og en helt ny beskjed: "Du har fingre i lesesonen".

Jeg aner ikke hva dette med "fingre i lesesonen" betyr. Men det høres slett ikke bra ut. Det kan være all grunn til bekymring. Kanskje er jeg blitt for gammel til å skjønne meg på nye ting. Som stemmen i heisen pleier å si, uten å tvile: "Du er på vei ned."




Når de som skulle skremme blir skremt selv

De er så skumle som de bare klarer å få til med djevelmasker og flaggermus og kunstig blod som renner. Nå kommer de gjennom mørket og skal straks ringe på døra for å tigge godteri.

Forventninger er bra. Gleden som bygger seg opp. Det sitrer og renner gatelangs i en kveld som er mørk og herlig farlig. Når du er fems, seks år gammel.

Overraskelse er bedre. Det gjelder å stå på lur. Det gjør Børre. Han tar på seg en skummel maske, går ned på kne og sitter bak døra og venter på det riktige øyeblikket.

Når det ringer på og døra går opp, får ungene skrekken midt i fjeset.

-BØ, roper Børre.

Og de som skulle skremme blir skremt selv.

Gjentagelse er det beste. Børre sto på lur i forfjor. Han sto på lur i fjor også. Da hadde rykte spredt seg viden og bredt, ja til og med helt bort til ungene på Toppenhaug. De krysset dalen og dro på langtur for å blir skremt av Børre.

De kom i år også. Den ene forventningsfulle gjengen etter den andre. Men trur du ikke at Børre var bortreist i går kveld. Slemme fyren.

Skremmende hva folk kan finne på.