hits

november 2013

Baksiden av medaljene


Hva gjorde Snehvit da hverdagen kom og prinsen satte seg foran TV-en for å drikke øl og se sport på TV?


Jeg har nettopp funnet et bilde på nettet som avslører hvordan det gikk med Snehvit. Dette er viktig. Jeg er tilhenger av å vise baksiden av medaljen. Og jo flere medaljer desto mer å vise frem, mener nå jeg.

Det er derfor nærliggende å fokusere på den i Norge som har flest medaljer. Nå vil jeg sikkert bli kritisert for å fokusere på Marit Bjørgen så ofte jeg kan, men det får så være.

Noe av det jeg husker best er Marit Bjørgen som vinner fire gull under VM på ski i Oslo i 2011 og at halve byen møter opp for å hylle henne. Millioner av mennesker deltar i jubelen via TV. Berømmelsen strekker seg utover og utover og dekker hele verden som et magisk teppe som bølger og glitrer i blitslampene. Dette svever av sted som tryllestøv og gir høye luftige følelser av at Marit Bjørgen lever et liv sammen med filmstjerner eller prinser og prinsesser. Det er sikkert en verden med mye solskinn. Det er sikkert svært maskuline og vakre sikkerhetsvakter. Sportsbiler. Overdådige omgivelser. Kanapeer til frokost. Champagne til lunsj. Sånn er det nok.

En junidag kjører jeg gjennom et temmelig nedkjølt landskap, plaget av regnvær og sur vind som rutinemessig kommer sidelengs i bølger av depresjon og intensitet og fyller Midtre Gauldal kommune med mismot. Som en gråhvit vegg av våt elendighet henger været over veibanen som slynger seg smal, svingete og dårlig vedlikeholdt fra Støren til Røros.

Jeg kjører sakte mot et tettsted som heter Rognes. En gang var her dagligvarer, baker, frisør, postkontor og mye annet som yrte av liv. På bensinstasjonen har prisen på bensin stanset på to kroner og ti øre literen på pumpene som ingen har tatt seg bryet med å fjerne. Mange av husene står livløse med vegger som tiden har skurt grå og med tomme vinduer som stirrer mismodig på deg.

Da ser jeg henne komme. En enslig svart prikk som vokser seg større og større. Kraftige stavtak presser kroppen fremover. En stålfjær av muskler og vilje. Den aller, aller beste i verden. Hun jager av sted langs den smale bygdeveien. Tungtrafikk og personbiler legger seg så vidt ut for å passere i en brølende vegg av vann.

Jeg tenker at hadde dette vært i et hvilket som helst annet land, i et annet land som hadde en verdensstjerne, så hadde det sikkert vært en hale av følgebiler. Sikkerhetsvakter. Beskyttelse så lang som det bare var fysisk mulig å få til. Man hadde kanskje sperret av hele veien. Men ikke her. Ikke i Norge. Marit Bjørgen går på rulleski. Alene.

Nede på nærbutikken på Støren er det en oppslagstavle. Folk kan henge opp lapper. "Kattunger gis bort". "Bjørkeved, 50 kroner sekken". "Noen som trenger barnevakt?". Slike ting. Her henger det også et lite bilde av Marit Bjørgen. Hun har skrevet enkelt med tusj på bildet: - Takk for støtten!

Nå fryser Norge til. Man kan bli helt nedkjørt av all kulde og mørke som skal knuge landet i mange måneder fremover. Tenk da på gleden: Det vil komme en Marit Bjørgen. Det vil alltid det.



I et anfall av overmot

Det hele skjedde i et anfall av overmot. Jeg vil si det til min unnskyldning. Dette kommer til å gjøre vondt.

Jeg er utenfor Saatchi Gallery i London i sommer. Det er pent vær og fine forhold. På muren utenfor museet sitter forretningsfolk i lang, lang rekke og fingrer med mobilene sine, mens de spiser lunsj. Jeg sitter ved siden av en stor og kraftig forretningsmann som har kjøpt to smørbrød, juice, kaffe og en smultring med sjokoladeovertrekk. Dette er noe av det ypperste av hva vår tid har klart å frembringe av ferdigheter. Mannen klarer å holde alt sammen i bevegelse på en gang. Det er helt utenkelig å ikke beherske et smørbrød med krepsehaler, salat, sitron og majones, samtidig som man surfer på nettet med mobilen. Mannen er dessuten kledd i en flekkfri dress og dyre sko og kommer fra et Storbritannia som har hersket over jorden i hundrevis av år.

Selv kommer jeg fra en utkant av verden som heter Norge. Jeg klarer å miste en krepsehale på første forsøk. Jeg prøver å ta en bit, men den lille djevelen skvetter av sted sammen med en hel del dressing og lander midt på brystet mitt. Dette lager en ikke ubetydelig flekk på skjorta. Jeg ser at flere av de andre på muren smiler overbærende. En altfor pen dame (APD) tilbyr meg en serviett. Da ser jeg at jeg har sølt dressing på den ene sandalen min. Den er forøvrig ganske flekkete fra før, så det gjør ikke så mye, syns jeg.

Etterpå går jeg bortover Kings Road. Her ligger den ene skobutikken etter den andre. Jeg må innrømme at jeg ikke er spesielt aktiv eller særlig flink på dette område. Men det er SALG i alle butikkene. Jeg får et anfall av overmot. Jeg blir litt revet med. Det må jeg innrømme. Jeg tenker at et par nye finsko kunne kanskje vært veldig bra å ha.

Dette sier jeg til sikkerhetsvakten, som er en mørkhudet og meget lang og kraftig bygget mann, og som jeg først tror er ekspeditør. Han begynner da å smile og eskorterer meg dypere inn i butikken hvor en rekke kvinner kommer løpende til for å tilby meg hjelp. Vi står nå foran en hylle med salg. Siden skoene har kostet to, tre tusen kroner, men nå er nedsatt til halv pris, føler jeg at jeg kan late som om jeg pleier å kjøpe så dyre sko. Det går ikke noe særlig bra.

Jeg tar av meg sandalene og prøver først et par svarte sko. De er pene, men svært vonde å ha på foten. Nå prøver jeg et par som ikke er fult så pene, men litt mindre vonde. Jeg spør ekspeditøren om råd. Hun mener at de vonde er best og at de sikkert blir mindre vonde når jeg får gått dem inn. Dette tror jeg på med en gang og sier at jeg kjøper dem.

- Hva skal du gjøre med skoene når du ikke bruker dem, spør ekspeditøren?
- Hæ, sier jeg.
- Hvordan skal du oppbevare skoene?
- Tja, sier jeg.

Damen viser meg nå noen leddete skoformer av edle tresorter som man kan tre inn i skoene slik at de ikke mister fasong når de står lagret. Jeg kan velge mellom ulike tresorter som alle lukter godt og som koster fra 20 til 50 pund. Jeg tar et par til 25 pund.

- Hvordan skal du pusse skoene, spør damen.
- Jeg vil pusse dem blanke med en damestrømpebukse. Det lærte jeg i miltæret, sier jeg.
- Strømpebukser? Du er fra Skandinavia, du, sier damen, og lar en liten krusning bølge over leppene.

- Det du bør gjøre er å kjøpe en fin børste med passe myk bust. Hvilken børste kunne du tenke deg, spør hun og geleider meg bort til et glasskap med overlys på hver hylle som gjør det klart at det å kjøpe børste ikke er noe for nybegynnere. Jeg lukker øynene, samler meg litt, peker på en vilkårlig børste. Etterpå søker jeg råd om skopuss.

Damen tar nå frem et instruksjonssett med en prøvesko, børste og fett og viser hvordan man skal behandle fottøy. Det blir nå klart at jeg har levd i over 50 år uten å vite at man bør smøre inn skoene med fett og la det stå i 10 til 15 minutter før man begynner å børste. Også skal man børste og børste og børste.

- For hvert drag henter du frem litt mere glans, sier damen. Jeg bare ser på henne med et tomt blikk.

- Trenger du en skopose (av fløyel), spør damen.

Et sted får grensen gå. Dette tenker jeg. Du kan få skopose med navnet ditt gravert inn. Jeg takker nei til skopose, betaler (med kredittkort) og går ganske fort ut av butikken.

Det har nå gått mange måneder. Det er blitt vinter. Dette kommer til å gjøre vondt. Jeg har ikke brukt skoene en eneste gang. Men det nærmer seg jul. Jeg skal ta dem på meg for første gang. Det kommer til å bli en slags personlig rekord. Aldri har han vært penere på bena, vil folk si. Det kan de si, det. Selv har jeg prestasjonsangst.

Sånn er det med overmot. Man blir kanskje revet med noen sekunder, en sommerdag i London og må blø for det en evighet, trolig gjennom hele jula og nyttår og i årene som kommer.

Jeg vil derfor nå holde en liten appell til alle menn på jord. Den går sånn:
- Ikke kjøp nye sko. De gamle er mer enn bra nok.



 

Største norske bragd noensinne

"Største norske bragd noensinne" skrev Nettavisen om Magnus Carlsen på fredag. Sorry Roald Amundsen, Fridtjof Nansen, Thor Heyerdahl, Marit Bjørgen, Bjørn Dæhlie og Jens Evensen. Dere må dessverre rykke fort nedover på listen.

Sånn er livet. Man rykker stadig nedover. Etter som tiden går.

Den siste tiden har jeg sett alvorlige forretningsmenn i dress sitte i møter å smugtitte på mobilen, under bordet, for å følge en direkte overføring av Magnus Carlsens neste trekk. Vi opplevde alle at det skjedde noe under VM i India som formet oss som nasjon. Vår ære og vår makt. Vårt selvbilde.

fredag ettermiddag kom min datter Frida (14) hjem fra skolen og hentet frem et sjakkbrett som har ligget ubrukt i årevis. Frida forlangte at vi øyeblikkelig skulle spille sjakk. Vi gjennomførte fem partier. Noe slikt har aldri hendt før i min familie. Vi deltar i suksessen og gjør den til vår egen. Slik er det å være nordmann.

Selv var jeg en gang dekksgutt på en balsaflåte som krysset Stillehavet med Thor Heyerdahl som skipper. Jeg var ganske liten og havet var enormt stort. Jeg satt inne i boken og filmen og beundret Thor Heyerdahl. Verdenshavet var som universet, uendelig stort og farlig. Noe større eventyr eller bragd var ikke tenkbart.

Min venn Gunnar mente at jeg trengte store tanker og ambisjoner da jeg giftet meg. Gunnar ga meg Fridtjof Nansens "På ski over Grønland" i tre bind i kalveskinn i bryllupsgave. For å være ærlig så har jeg likevel ikke gått særlig mye lenger på ski enn til Venåssæter. Men jeg er selvfølgelig i slekt med Nansen, Amundsen, Bjørn Dæhlie og Marit Bjørgen. I fjor skulle jeg for eksempel kjøre en leiebil ut fra Værnes lufthavn i retning Trondheim. Då så jeg, plutselig, langs veien en gigantisk plakat av Marit Bjørgen som reklamerte for trøndersk energi. Jeg fikk gåsehud av glede og stolthet bare av å se plakaten. Slik er det å være nordmann.

Jeg har dessuten gått på universitet og lest om Jens Evensen. Han fikk en god ide. Norge burde utvide sin råderett over havbunnen. Grensen burde flyttes 200 mil ut i havet. Hvis ikke Jens hadde fått til dette hadde det ikke blitt noe særlig olje eller gass eller det samfunnet vi nå tar som en selvfølge. Slik er det å være nordmann.

Jeg kan komme på ganske mange helter til. Men de er som sagt alle passert av Carlsen. I følge avisene. Det store spørsmålet nå er om det er noen vits og prøve å sette nye verdensrekorder eller om de uansett vil havne under Carlsen på lista.

Man kan bli frustrert av slikt. Erlend Loe har skrevet om denne følelsen i boka "L". Erlend tar med seg en vennegjeng til en sydhavsøy for å gjøre helt banebrytende ting. En av Erlends kompiser forsøker for eksempel å sette verdensrekord i å sove. Han har en teori om at han har et punkt inne i hjernen som det gjelder å overvinne slik at han kan sette rekord.

Det er trolig i slike baner Norge må tenke i tiden som kommer. Hvis vi vil sette nye rekorder. Personlig har jeg tenåringer i huset. De har en imponerende evne til å sove. Særlig i helgene. Her har vi en sjanse til å bli historiske og sette Norge på verdenskartet. Jeg kan påta meg å være trener Snork. Kanskje vi kan komme på søvnlandslaget. Dette vil bli glimrende TV: "Se vi sover, minutt for minutt". Det er et veldig beroligende og harmonisk konsept. Det vil jeg si. TV-stasjoner fra hele verden vil valfarte til Norge for å lære.

- Hva er det som skjer?
- Hva er det vi skal filme?
- Vi skal filme "Ingenting".
- Det er jo helt fantastisk.



Krig, fred og sjokolade



Vi lå i stillingskrig på et jorde utenfor en flyplass. Skyttergravene var gjørmete repetisjonsøvelse i et regnvær som ingen ende ville ta. 100 meter borte kunne jeg se fienden plaffe løs på meg med løs ammunisjon. De var nådeløse. Det smalt intenst i time etter time.


Plutselig hørte vi ringlingen fra en matklokke, omtrent som isbilene som i dag kjører rundt i boligstrøk. 

- KIOSKBILEN KOMMER, ropte en høy stemme i ingenmannsland. Dermed ble det brått fred.

Like etter sto jeg i kø ved siden av mine fiender. Vi sto foran en grønnmalt buss som kjørte fra slagmark til slagmark og solgte slike ting som brus, pølser og sjokolade til fedrelandets sønner. I luken sto en kraftig bygget dame og delte ut omsorg med begge hender. Vi visste aldri om det ble lenge til neste gang, så vi hamstret. 

 Litt senere var vi tilbake i skyttergravene slik at krigen kunne fortsette. Jeg gumlet melkesjokolade, tok ladegrep og tenkte på at kioskbilen burde få fredsprisen.

Da ser jeg plutselig at en i troppen reiser seg midt i ildgivingen. Han var en stor kraftig bamse som man umulig kunne bomme på.
- Hva driver du på med, skriker jeg.
- Må melke kyrne, svarer mannen. Han hadde et gårdsbruk ikke langt unna og tok seg fri fra krigen som han selv syns passet.

Når kvelden kom og det ble nattestille i 16-mannsteltet skulle karene sitte en etter en på vedkassen å ha fyringsvakt. Vi var en sirkel av grønne soveposer og tillitt. Du får et dytt i siden for eksempel klokken tre om natta, krabber ut av søvnen, sitter på kassa og forer flammene i to timer. Det lukter bjerkeved og langsomt tørkende klær. Jeg satt der og hørte pusten fra et fellesskap, lydene som steg og sank i mørket. Krig kan være noe av det fredeligste som fins.

-Jeg driter i ballen, skjønner!

I speidern lærer man å bli helt. Ser man et menneske i nød er det bare å kaste seg ut i det. Problemet er at det sjelden byr seg en mulighet for å hale halvt druknede mennesker på land, gi er vakkert menneske munn til munn metode eller høste jubel for glimrende spjelking av armer og bein.

Min venn Martin og jeg gikk gjennom lange år i speidern uten å redde noen. Men så i nesten voksen alder ropte situasjonen på en helt.

I det første vårgløttet på Kalvøya satt vi og lot Sandvikselva renne forbi våre føtter. Et foreldreforbud mot alkohol tvang oss til å nyte lørdagskvelden i ungdommelig friluft sammen med noen ølflasker. Noen barn sparket fotball like ved. Plutselig oppdaget Martin at ballen drev stille nedover elven.

En gang speider, alltid speider, ropte Martin, tok av seg klærne og hoppet friskt ut i det iskalde vannet. Med heltmodige tak svømte han ut og hentet ballen. Da den første forbauselsen var over og jeg så at Martin overlevde redningsoperasjonen, slapp jeg applausen løs. Maken til mandig offer- og innsatsvilje var det lenge siden noen hadde sett på Kalvøya.

Med rimelig mye stolthet og gåsehud bar Martin fotballen tilbake til eieren. Han som tok i mot ballen, var 13 år gammel, hadde skyggelua bak frem og eide mye selvsikkerhet. I det triumferende øyeblikket ventet Martin på et ydmykt tusen takk. I stede fikk han en bøtte forakt. Guttungen spyttet i bakken og sparket ballen tilbake i elvevannet. 

- Jeg driter i ballen, skjønner, sa han.

I et mikrosekund var gutten uhyggelig nær en speiderlig omgang med skikkelig juling. I steden løftet Martin en snartenkt finger og pekte i retning Oslo. Bort over der går veien mot nærmeste vold, - narko- og tapermiljø. Du behøver ikke løpe for du er nesten fremme allerede, sa Martin.

Den rareste jobben i verden

Hva skal du bli når du blir stor? Hva er dine drømmer? Kan det være å sitte på en øde plass i Hedmark og kikke millioner av kyllinger inn i rompa for å finne ut om de er gutter eller jenter.

Jeg hadde selv store ambisjoner som barn. Det vet jeg fordi min mor laget en slags minnebok da jeg var fem år. Først skulle man fylle inn mål og vekt på ungen. Deretter skulle man avsløre favorittleke. Et vesentlig spørsmål var å avsløre drømmejobben. Jeg hadde KONGE som nummer 1. På andreplass hadde jeg fisker. Overraskende nok.

Jeg innbiller meg at folk gjør det samme rundt omkring på kloden. De sitter der i barndommen og drømmer. Og da er det jo mye rart å velge i. Det er jo fint at vi er forskjellige. Dette tenker jeg på, mens jeg leser Dagens Næringsliv på lørdag. Avisen hadde hovedoppslag om at nordmenn bør være forsiktige med å spise kylling.

Det har seg nemlig slik at nordmenn spiser 18 kilo kylling i året og at dette er en firedobling siden 1970-tallet. Problemet er bare at kyllingbransjen internasjonalt er alt for ivrig bruker av antibiotika og spiser du mye kylling kan det tenkes at antibiotika ikke vil virke på deg den dagen du blir syk. Men det er i for seg ikke det som jeg blir mest fascinert av i den ti sider lange artikkelen.

Kall meg gjerne en snåling, men jeg blir raskt interessert i at det er en gjeng koreanere som har valgt å forlate sitt hjemland for å reise til den andre siden av jorda for å slå seg ned i et ganske øde skogsområde på Hedmarken. Her har Nortura et rugeri. Millioner av egg skal klekkes ut på stedet og bli til mødre og fedre for nye generasjoner. For å få det til er det helt avgjørende å vite hvem som er gutter og hvem som er jenter.

Dette krever evner i verdensklasse å finne ut av kjønnet. Derfor sitter koreanerne og tar i mot kyllingene på et slags samlebånd. De plukker opp en og en kylling og kikker inn i stumpen. Kjønnsorganet på en gutt er ørlite grann annerledes enn hos en jente. Jeg ser for meg hvordan koreanerne sitter der. Dag ut og dag inn.

- Gutt, sier kanskje den ene.
- Gutt, sier den neste.
- Jente, sier den tredje.
- Gutt, sier den fjerde.

Og sånn går no dagan. På Hedmark.

Sex, utroskap og evnen til å fange en fisk med munnen

Denne historien skal handle om sex, utroskap og evnen til å fange en stor fisk med munnen. For å ta det mest interessante først: Ørreten veide 2,5 kilo.

Historien starter i utlandet. På seminar. Jeg var nemlig sammen med 35 nordmenn på tur til USA i forrige uke. Slik kan man komme til å oppdage at de fleste i Norge har minst en felles bekjent. Hvis man tar et eksempel, og det eksemplet er meg, så har det seg slik at jeg ikke kjente noen av de andre fra før. Likevel var det flere i reisefølget som kjente noen som kjente meg. Slik er det å være norsk.

Jeg traff blant annet seminardeltager Andrea. Hun avslørte etter en stund at hun praktisk talt er i slekt med en av mine beste venner som heter Pål. Dette er jo litt rart. Jeg har nemlig kjent Pål siden midten av 80-tallet, men har aldri hørt om noen Andrea før.

Det viser det seg at Andrea er matmor til Noah som i all hovedsak er en flat coated retriever med mye pågangsmot på Haslum i Bærum. Pål bor i nabolaget og eier Tøsse, som er en golden retriever med egenskaper som skal vise seg å være uhyre imponerende. Disse egenskapene skal vi komme tilbake til.

Men først må vi fortelle at Pål er tilhenger av arrangerte forhold. Han overlater rett og slett ikke sex til tilfeldighetene. Han tok derfor Tøsse med seg i sommer og reiste til Sverige for å treffe en hannhund med fin stamtavle. Forhåpningene var store. Tøsse og svensken skulle bli et par.

Svensken var direkte uinteressert, slapp og dessuten ganske dvask. Han fikk det jo til på et vis, men det var noe veldig halvhjertet over forsøkene, slik at man rett og slett ble i tvil om hvordan det hadde gått. Pål og Tøsse måtte dra hjem fra Sverige med mye usikkerhet i bagasjen.

Ikke før hadde de parkert bilen på Haslum så skjedde det. Noa kom som en kule. Det svensken manglet hadde Noa til gangs. Og Tøsse valgte med en gang å være utro. Svensken ofret hun ikke en tanke.

Etter en tid ble det klart at Tøsse var gravid. Men ingen viste sikkert om valpene ville bli gule som svensken eller svarte som Noah. 

Det var Noah og hans blanding av raser som trakk det lengste strået. Da skulle man kanskje tro at mange ville bli skuffet, men slik gikk det slett ikke. For det første var valpene veldig søte og for det andre ble familiene knyttet tettere sammen på Haslum. Ut over høsten sto folk dessuten i kø for å kjøpe valpene.

Tiden som mor var slitsom for Tøsse, men i den senere tid har hun kommet til krefter igjen og er blitt riktig pigg. I helgen var hun og Pål og gikk tur på Kalvøya utenfor Sandvika. De gikk på stien forbi roklubben og ut på den første odden som har utsikt mot Solvik og Henie-Onstad Kunstsenter. Hvis du tilfeldigvis er fluefisker vil jeg absolutt anbefale deg å legge merke til denne odden, men det er strengt tatt ikke nødvendig for å finne glede i resten av historien.

Gytetiden i Sandvikselva og bekker i området er straks over. Fisk som er helt utslitt etter gytingen kan bli liggende å plaske i nærområdet. Nå ser Tøsse og Pål en slik ørret som vaker ikke langt fra land. Tøsse har svømmehud mellom tærne. Hun hopper ut i sjøen, svømmer ut og fanger ørreten med kjeften. Ørreten er ganske stor. Den veier 2,5 kilo og spreller en hel del. Likevel klarer Tøsse å hale med seg fangsten inn på land. Fisken er nå blitt til flere middager som Tøsse har spist opp helt selv. Slik er det å være en hund full av overraskelser.


Tøsse med ørreten hun fanget

Hva du kan lære av presidenter

Skal du vinne en valgkamp eller noe annet fantastisk kan det være all grunn til å lytte til folk som har skrevet taler for Ronald Reagan, George Bush, Bill Clinton eller Barack Obama.

Jeg har nylig vært noen dager på studietur i Washington og New York og mottatt gode råd fra folk som har jobbet tett opptil amerikanske presidenter. Særlig interessant var det å lytte til hvordan Reagan kom på slike setninger som "Tear down this wall, Mr, Gorbatsjov". Vi fikk også lære hvordan George Bush fant på uttrykket "Axis of evil", som han for øvrig fortsatt synes er supersmart kommet på. Personlig var jeg selvsagt også veldig interessert i Bill Clintons mest berømte setning: "I did not have sexual relations with that woman, Miss Lewinsky". Men av en eller annen grunn var det liksom ingen i Washington som ville geniforklare akkurat dette.

 Hvis du skal holde en takk for maten tale eller andre taler kan du sikkert også lære mye av de amerikanske presidentene. Et triks er å stille opp en vakker kone og barn som kan stå bak deg ved talerstolen. Kone og barn bør da være pene i tøyet, smile og vinke og på alle måter signalisere at de støtter alt det du har på hjertet. Når det så nærmer seg de riktig store spørsmålene, som for eksempel om det er nødvendig med dessert, kan du låne et slagord fra Barack Obama: "Yes we can".

Det absolutt alle taleskriverne i Washington trakk frem som viktig var å gjenta slagordet eller budskapet. Det er liksom ingen grenser for hvor lurt det er å si de samme ordene om og om igjen.

Nå behøver man vel strengt tatt ikke å reise til Washington for å finne ut av virkemidler som dette. Det holder lenge å pleie omgang med eldre folk, mennesker som hører generelt dårlig eller som bare er alminnelig påståelige, også kalt ganske vanlige nordmenn. Bare så det er sagt.

Etter å ha lyttet til de berømte taleskriverne og andre eksperter var det tid for lunsj. Vi gikk for eksempel på "B Bar and Grill" som er et meksikansk spisested i Greenwich Village i New York. Vi var litt uvant med å drikke øl midt i arbeidstiden, men det gikk jo på en måte det også. Bare så det er sagt.

Det kan virke som om de som jobbet på "B Bar and Grill" hadde vært på et taleskriverkurs de også. Dette oppdaget jeg med en gang jeg fikk menyen. Menyen har jeg vært så vennlig å ta med meg hele den lange veien hjem til Norge (landet i går søndag), og jeg har egenhendig scannet den inn til allmenn beskuelse og granskning i enden av denne petiten. Nå kan du jo med en gang begynne å lure på hvorfor jeg har gjort meg så umake med dette.

Siden du helt sikkert er en oppvakt og intelligent leser vil du ved å studere menyen oppdage noe som de kaller for Bowery Burger. Det gjorde også alle nordmennene som deltok på lunsjen. Bowery Burger er en helt alminnelig amerikansk hamburger, altså noe som lett kan forveksles med et helikopterdekk, men det er i og for seg ikke poenget her.

Det interessante er at budskapet om at restauranten kan tilby Bowery Burger er gjentatt to ganger. Dette førte til at 90 prosent av deltagerne på seminaret bestilte en Bowery. (Unntatt Kyrre, han tok pizza). Jeg sjekket resultatet av valget med betjeningen. De kunne med en gang bekrefte hva nesten alle nordmennene ville ha. Sånn er det med gjentagelser. De virker.

En superhelt i aksjon

Vanligvis går hun blant oss som en vanlig kvinne. Men innimellom slåss hun for rettferdighet.

Slik lyder en annonse som jeg så i A-magasinet nylig. Superhelten står i solnedgang på en flyplass. Hun ser veldig slagkraftig ut og flerrer opp skjorta. Under har dama en stor K på brystet. Det er K for kunde.

Bak annonsen står et forsikringsselskap som vil skryte av at kundene har muligheter for å klage og få medhold. Dette skal vi liksom bli imponert av, tenker jeg. Pø, det fins mye kulere superhelter, helt andre steder. Bli med til virkeligheten. Den kan ta pusten fra deg.

Det er en onsdag i oktober. Siv Erna har nettopp dannet ny regjering. I NHO-systemet er stemningen god. For å si det mildt. Det er tidlig morgen. Det summer i gangene. Vi løper til allmøte. Sjefen sjøl, Kristin Skogen Lund, går på talerstolen.

Det er et historisk øyeblikk. En ny tid er på vei. Vi står i et veiskille. Kristin Skogen Lund peker. Hun sier både det ene. Og det andre. Vi liker dette. Her er mye energi og optimisme. Talen går sin gang.

helt mot slutten sier Kristin Skogen Lund noe ganske overraskende.

Før vi går videre i denne historien må jeg få minne om at vi lever i et veldig spesielt land. Norge er trolig det mest egalitære land på jorden. Det betyr ar vi skal være så like som mulig. Man skal ikke skille seg ut. Og få skryt er ikke så vanlig. I alle fall ikke når alle står og ser og hører på.

Når Kristin Skogen Lund skal skryte av en medarbeider så må hun unnskylde seg og si at nå, Maj, blir du sikkert veldig flau, men kan jeg be deg om å reise deg opp. Vi er noen hundre mennesker som ser på Maj. Hun reiser seg i en litt keitete, bevegelse og vil helst sette seg så fort som overhode mulig ned i igjen.

Jeg ser på Maj jeg også. Jeg vet godt hvem hun er. Dama er flink. Hun er advokat og ekspert på moms og avgifter og slikt.

Kristin Skogen Lund forteller at Maj nylig har hjulpet en av NHOs medlemmer. Hun har hjulpet et rederi gjennom en langvarig strid med staten. Maj er en flittig maur. Hun oppdaget at staten har gjort en feil som har kostet rederiet 82,5 millioner kroner. Nå får bedriften penga tilbake. Sånn er det bare. Maj er en helt.

82,5 millioner. Jeg bare nevner det.

Alle presidentenes skredder

Georges er uteliggeren som ble skredder for alle de amerikanske presidentene, fra Lyndon B. Johnson til Barack Obama. Jeg traff ham i Washington i går.

Georges de Paris kom fra Frankrike til USA som ganske unge. Han var veldig forelsket. Det gikk dårlig i starten. Georges ble dumpa av kjæresten, var lutfattige og måtte leve på gata i over et år. Men nå er det likevel sånn her i verden at tilfeldigheter kan være ganske bra. Jeg mener, det gjelder å stå riktig plassert når historien går sin gang. Georges traff en annen dame som lånte ham noen dollar til en symaskin. Det ble en brukbar investering. Kan man si.

Det neste som er ganske lurt er å ha talent, samt å bli oppdaget av en president. Georges ble oppdaget av Lyndon B. Johnson på midten av 1960-tallet. Etterpå kom den ene presidenten etter den andre og ville ha like bra dresser. Det er  nemlig slik med presidenter. De er fæle til å herme etter hverandre. Dessuten var det flere statsledere fra andre kanter av verden som også ville herme og få sydd seg dresser.

Jeg er på studietur til Washington og treffer Georges under et kirkebesøk. Han går med stokk og er alvorlig krum i ryggen. Mannen har dessuten et imponerende langt utslått hår som renner neddover skuldrene som hvite bølger uten ende.

Nå er det ikke så mange i verden som har opplevd alle de amerikanske presidentene siden midten av 60-tallet stå foran seg i bare underbuksa. Forøvrig er det Georges  sin skyld at Barack Obama helst går i blå dresser. 

Livet har vært et eventyr. Georges har gått ut og inn av det hvite hus i 50 år. Mannen er skikkelig motstander av dongeribukser og slikt. Dresser laget av stoff til 2000 dollar meteren er han derimot skikkelig tilhenger av. En gjennomsnittlig president vil ha syv dresser fra Georges. Sånn er det bare. Man kan bli rik av mindre. Dette er ment som en saksopplysning til  kjæresten som dumpa Georges.

 

Da Knut brukte terpentin falt håret av



Alle imperier starter i det små. Du kan spørre hvilken stormakt du vil og de må innrømme at det hele startet med en ganske liten erobring.


Knut har i dag en besøksgård, som vi sikkert burde anonymisere, men la oss si at den ligger på Nesodden, siden det jo er der den faktisk ligger. Gården til Knut har i dag et stort antall hester og en rekke andre dyr. At det har blitt slik har å gjøre med at Knut drømte om å få dyr, men ble holdt hardt i tømmene som barn.

Alt hva Knut maste om det ene dyret etter det andre så fikk han nei og atter nei. Sånn er det å ha en streng mamma. Til alle barn som har opplevd noe lignende, ikke gi dere, stå på og mas. Det var det Knut gjorde. Til slutt måtte mamma gi seg og Knut fikk han sin første kanin.

For å forstå resten av historien er det nødvendig å opplyse at akkurat denne barndommen foregikk i Bergen. Det gjør at man helt automatisk blir utstyrt med store vyer og en ustoppelig forretningssans. Å erobre verden er en selvfølge. Det gjelder å tenke at Cash is king. Noen må jo le hele veien til banken.

Knut hadde ikke vært Knut hvis han ikke hadde fått en masse gode ideer. Også i svært ung alder. Helt ustoppelig. Gutten satt og så på den nusselige lille dvergkaninen sin. Dyret het Lady og var en utrolig vakker skapning. De fleste barn er villige til å strekke seg langt for å få en slik kanin, tenkte Knut. Det var på tide å starte med avl. 

Gutten studerte nå meget nøye annonsene i Bondebladet. Han var på jakt etter en passende hankanin som kunne bidra til å bygge opp et nytt forretningsimperium. Det tok litt tid, men til slutt fant Knut en fin kandidat. Han tok selv bussen for å hente hankaninen på den andre siden av byen. Dyret var prisbelønt, hadde fine gener og var skinnende hvit i pelsen.

Knut tok med seg hankaninen hjem. Like etterpå startet bedekningen. Kaniner har et imponerende effektivt sexliv. I løpet av noen sekunder var det hele over. Siden det var pent vær hadde Knut rigget til for forplantning på plenen foran familiens hus. Siden kaninene hadde vært flinke, så tenkte Knut at de fortjente en liten belønning. Det skulle vise seg å ikke være noe særlig lurt.

Belønningen var å få løpe, hoppe og sprette rundt i hagen. Nå hadde det seg slik at faren til Knut akkurat da drev og beiset hele huset i en dyp grønn farge.Ved siden av stigen sto et spann med beis. For å gjøre en trist historie kort: Den innlånte kaninen sparket bort i spannet så det veltet og en stor skvett beis flommet over dyret og misfarget deler av kroppen. 

Når en katastrofe inntreffer er det det flere muligheter:
1) Man legger straks alle kortene på bordet og søker hjelp hos voksne.
2) Man får panikk og finner på noe helt selv i en fei.
 
Knut grep den første og beste flasken med terpentin, også kalt White spirit, og prøvde å vaske og gnikke vekk den stygge grønnfargen. Det gikk ganske fint, sånn i starten. Knut pustet lettet ut. Men plutselig ser han til sin store skrekk at hårene begynner å falle av i store dotter. Til slutt var kaninen nærmest hårløs på høyre side.

Det så slett ikke pent ut. For å si det mildt. De første par dagene håpet Knut at pelsen skulle vokse ut på ny. Sånn helt av seg selv. Men pelsen gjorde ikke det.

Allerede etter et par dager begynte eieren å ringe. Han ringte flere ganger. Han maste. Det er gjerne slik i katastrofeområder. Folk maser. Mannen ville rett og slett ha kaninen sin tilbake. Knut prøvde å hale ut tiden. Det gikk ganske dårlig.

Håp er viktig for å klare seg her i livet. Jeg vil si at håp er en direkte undervurdert strategi. Jeg har prøvd den selv. Mange ganger. Hvis jeg for eksempel har rotet bort noe viktig og går rundt og leter på måfå, da er det helt avgjørende å holde fast. I håpet.

Knut håpet hele veien, på bussturen til den andre siden av byen. Han håpet da han gikk av bussen og da han lusket opp til huset, og da han ringte på døren. Han håpet på et mirakel.

Men hvor er et skikkelig mirakel når du trenger det som mest? Da den hårløse kaninen ble levert til sin eier kom det flere brøl. Flere av disse kunne sikkert vært sitert: Vi nøyer oss med et. Mannen pekte på kaninen og skrek: - Vi kommer aldri mer på utstilling.