hits

november 2012

Er din kjærlighet forgjeves?

 

Er din kjærlighet forgjeves? Slike spørsmål kan man jo komme i skade for å stille på et kjøpesenter en lørdags formiddag like før jul.

Mannen ser ut som om han når som helst kan finne på å bryte ut i en kondolanse. Vi står der mange skilsmisser begynner, i et sant helvete av et kjøpesenter på en lørdag formiddag. Det er all grunn til panikk.

Før vi går videre i denne historien vil jeg minne om en PR-kampanje som flyselskapet SAS nylig har kjørt i norske medier. SAS vil fortelle oss at selskapet er så punktlig at du ikke risikerer å komme for sent hjem og å gå glipp av de viktigste begivenhetene i livet. I en av annonsene er det bilde av en pen dame som er på rockekonsert under overskriften: Fortsatt VILL, VAKKER og VÅT.

Her må jeg skynde meg å fortelle at det har regnet ubehagelige mye de aller fleste dagene i november når jeg har syklet til jobb. ? Jeg er i alle fall VÅT, tenker jeg, mens jeg tråkker av sted.

Når man har rundet 50 år er det selvsagt lett å fokusere på begrensningene i livet. Sist helg var det for eksempel cupfinale på Ullevaal Stadion. ? I dag er vi alle fra Ulsteinvik, sa jeg med en gang jeg sto opp og begynte å heie på Hødd, som ganske sikkert ville tape. Det er nemlig ofte slik i Norge at mange av oss vet hvordan det føles å være bitteliten og møte overmakten.

Eller kvinnen i ditt liv, som det også kan hete. Her vil jeg presisere at jeg ikke har noe i mot sterke kvinner. Det er bare det at mange slike damer har hva jeg vil kalle et betydelig administrativt overskudd. Etter at damen har administrert seg selv på jobben, og fått full kontroll over barnas aktiviteter, deres tilstøtende omgivelser, samt hvordan alle ting skal være hjemme, så er det selvsagt plenty med overskudd igjen til å bestemme hva mannen skal drive med når han ikke har søkt tilflukt på jobben.

Nå må jeg i rettferdighetens navn fortelle at det også finnes kvinner som elsker fotball. På mandag traff jeg flere slike som hadde heiet så mye på Hødd at det hørtes ut som om de nå kunne ta seg jobb i en sextelefon. Jeg nevner dette fordi også unntakene er viktige å få med seg her i verden.

Av alt man har lært seg å frykte er IKEA det verste. Her tauer kvinner med seg sine menn inn i en labyrint som er spesialdesignet for at du aldri skal komme ut igjen, men må gå og gå i evigheter, nærmest på tomgang, for å finne veien ut og tilbake til livet.

De fleste oppdager vel også at det fins en slags ondskapens akse som strekker seg mellom IKEA, Smart Club (Slependen) og Sandvika Storsenter. Den som engang er blitt pint i det jerngrep som kjøpesentrene tilbyr kvinner, vet at man bare har å dilte med. Som lam til slaktebenken. Eventuelt som en gris, hvis man synes at det er en mer passende beskrivelse.

Noe av det mest uforståelige er å bli tvunget til følge med mor og to døtre som kjøper sko og klær i en uendelig serie med nærmest helt like butikker som gir meg en følelse av å delta i et bilde av Pushwagner. Det kan for øvrig ikke være helt tilfeldig at kunstneren har tatt navn etter en handlevogn, men det får nå være en sak for seg.

Slik kan man komme til å sitte på en benk i et kjøpesenter og se på andre menn som også henger meningsløst rundt og venter på kvinner. Noen er tynne og i god form, mens andre får meg til å lure på hvor langt unna vi er kjøpesenterets hjertestartere, som jeg vet er flittig i bruk nå før jul.

Jeg sitter slik og ser på en veldig tykk mann som har fått i oppgave å passe på posene. Det er han som jeg tror når som helst kan finne på å kondolere. Mannen har tunge folder under øynene som får ham til ligne på en blodhund i en statistrolle sammen med Cruella de Vil i ?101 dalmatinere?.

Det må være lov å anta at denne mannen en gang har elsket en versjon av Cruella de Vil som nå kommer som en fullrigger ut av nærmest motebutikk, og jeg kan høre av det dype sukket at dagens shopping bare så vidt har startet. Vi veksler blikk. Vi gjør det, slik skipbrudne menn på en flåte vil gjøre det, mens de ser haifinner nærme seg i et uendelig stort og nådeløst hav.

Man finner det her helt på sin plass å sitere følgende:

Is Your Love In Vain?

Do you love me or are you just extending goodwill?

Do you need me half as bad as you say, or are you just feeling guilt?

I?ve been burned before and I know the score,

so you won?t hear me complain.

Will I be able to count on you, or is your love in vain?

Bob Dylan

- Det sa nazistene også

Det har seg slik i denne forhutlede verden før jul at det regner både natt og dag, og kulden kryper gatelangs uten mål og mening. Folket leter etter lyspunkter i livet og finner som regel ikke noe særlig av den slags, i hvert fall ikke utendørs.

Desto bedre er det å være inne. Jeg blir for eksempel en gang i året invitert til et lutefisklag på Gamle Rådhus. En gang opplevde vi at middagen ble utsatt fordi en av gjestene døde ved første bordsetning. Og det høres jo uhyggelig ut, men jeg mener at hvis man først skal vandre, så kan det jo like gjerne skje på full mage.

Når jeg er i dette lutefisklaget så hender det at jeg er heldig og blir sittende ved siden av Siri. Hun forteller alltid historier fra virkeligheten som er helt sanne. Siri forteller for eksempel om sin søster som er kunstner og som fant det for godt å invitere alle sine kunstnervenner til en fest i hagen.

Jenta laget et ganske spesielt kunstverk. Det må man kunne få lov til å si, uten å overdrive eller støte noen. Kunstverket var en naken mann i full størrelse som lå på et bord med hvit duk i hagen. Dette høres jo i og for seg ikke så farlig ut. Men det var jo litt oppsiktsvekkende at hele kunstverket var laget av kjøttdeig.

Nå må jeg innrømme at jeg aldri har tenkt over dette før, men kjøttdeig er sikkert veldig fint å modellere ting med. Kjøttdeig fungerer trolig nærmest som plastelina. En god formgiver kan dermed få seg til å modellere en tro kopi av et menneske. Utrolig nok!

Ulempen er at kjøttdeig lett kan komme til å begynne å lukte på en varm sommerdag.

Slik gikk det til at noen tilfeldige naboer snuste seg frem til hagegjerdet og bestyrtet oppdaget at det lå et dødt, i alle fall meget livløst menneske i litt dårlig belysning på et bord. De kunne dessuten legge merke til en hel del ganske fulle folk, som virret rundt og overhode ikke lot seg affisere av den døde. Naboene brukte ikke mange sekunder på å bestemme seg. De ringte politiet.

Når to politimenn ankommer en privat fest i Norge blir det vanligvis litt nedslått stemning. I alle fall sånn med det samme. De fleste av oss pleier å være litt ydmyke i slike situasjoner. Personlig føler jeg meg skyldig bare jeg ser en politibil, men det har vel strengt tatt ikke noe med denne historien å gjøre.

På denne festen var det åpenbart en rekke mennesker med overdreven selvtillit. De lot seg ikke så lett dempe, kan man si. Isteden gikk flere kunstnere offensivt ut, snakket en hel del om ytringsfrihet og demokrati og nektet plent å fjerne kunstverket i hagen. De ble direkte høyrøstede. For med hvilken rett kan politiet komme her og komme her, og kneble frie og åpenbart verdifulle kunstnere i vårt land?

- Vi gjør bare vår plikt, sa en av politimennene.

- Det sa nazistene også, sa kunstneren.

Slik oppdaget den unge damen hva som er lurt å si til en politimann og hva som ikke er spesielt lurt å si. Hun fikk håndjern på seg og fikk lov til å tilbringe en natt i fyllearresten.

PS

Nå er det fort gjort å pumpe seg opp til en helt alminnelig, norsk, moralsk forargelse over hva ungdommen kan finne på i vårt land. Det er da nærliggende å skyte inn at denne historien kunne vært mye verre. For tenk hvis de ut på kvelden hadde tatt i bruk kulegrillen. I hendene på riktig journalist i for eksempel Dagbladet kunne man fått overskriften ?Kannibalisme observert på beste vestkant?.

DS

Den våte flekken

Eva er fryktelig pen.Det har hun alltid vært. Men at det skulle skape slike konsekvenser var det ikke mange som ville gjettet på.

Du har sikkert sittet i for eksempel en 40 års bursdag og lyttet til den ene talen etter den andre. Kanskje har du ikke forberedt noen tale selv. Det ligger ingen huskelapp klar på innerlommen. Kanskje har du vært med på alle skålene og er blitt i stadig bedre stemning. Pågangsmotet stiger. Plutselig får du veldig lyst til å improvisere og høre din egen stemme. Kjenne alles blikk. Nyte oppmerksomheten. Du slår på glasset og tar sats. Dette får briste eller bære.

Det brast. Det kan man avsløre allerede her og nå. Spontanitet er en farlig løve. Men la oss for all del gi fetter Kåre litt kredd for originalitet. Det har seg nemlig slik at fetter Kåre har tilbrakt alle barndommens sommerferier på hytta på Sørlandet. Kåre er noen år yngre enn Eva som holdt til i nabohytta. Når han nå, mange år senere, skal holde tale så ser han bort på Eva som sitter ved siden av sin mann.

- Dette har jeg aldri fortalt deg, Eva, men når du gikk ned for å bade så fulgte jeg nøye med, sier Kåre, og han fortsetter: ? Du badet ofte naken.

- Og etter at du hadde badet så gikk du langsomt opp av vannet. Det fulgte jeg med på. Du la deg på svaberget for å tørke. Slik lå du en liten stund før du gikk inn. Jeg fulgte alltid nøye med. Når kysten var klar så løp jeg bort å la meg på den våte flekken på berget.

Etter denne opplysningen kunne man høre at mannen til Eva trakk pusten. Han ble dessuten ganske rød i fjeset. Det spørs om fetter Kåre blir bedt i 50-årsdagen.

- Også kaster du bare fly-døren ut av hullet

Flysetene er små. Karene er store. Svetten renner. Flyvertinnen ser på oss og finner ut hvem som er tykke og hvem som er tynne. Hun flytter oss rundt slik at vektbalansen i den lille Widerøe-maskinen blir slik at vi ikke umiddelbart styrter. Jeg havner ved siden av nødutgangen. Flyvertinnen bøyer seg over meg og forklarer mine oppgaver på turen.

- Først drar du i den hendelen der og så i den andre, og vrir mot høyre.  Også kaster du bare hele døren ut av hullet, sier flyvertinnen til meg.

- Kan du si i fra når jeg skal kaste ut døren, spør jeg.

- Det skal jeg gjøre, sier hun.

Det er grytidlig onsdag morgen, denne uken. Jeg har tatt med meg flyskrekken min og kjørt gjennom grauttykk tåke, på underkjølte veier til Gardermoen for å frykte det verste. Vel inne i avgangshallen er det slik at hvis du skal til de som virkelig betyr noe i verden, New York eller London eller Tokyo eller noe, så tar du til høyre etter sikkerhetskontrollen. Hvis du derimot skal til steder av et annet kaliber så dreier du til venstre.

Du skal da gå nedover en veldig lang gang med som regel fallende interesse. Helt i enden av bygningen stikker det ut en liten pir og der står en gjeng med forfrosne, små propellfly som skal til Førde, Florø, Sogndal eller andre eksotiske steder som, gjerne i glatta på vinteren velger å holde til mellom lumske kastevinder og stupbratte fjell på Vestlandet.

Jeg henger et sted i luften mellom flyskrekk og trygg landing. Vi er halvveis til Florø. Det spraker i høyttaleren:

-Vinden blåser nå i hundre kilometer i timen der ute så vi blir forsinket, sier kapteinen. Men hvis vi fløy litt høyere opp ville vinden vært tre hundre kilometer i timen, sier han.

- Det er alltid noen som har det verre, tenker jeg.  Det er det som gjelder når du har det litt vondt inne i deg.  Tenk på noen som har det verre.  Jeg tenker på Mitt Romney. For i bilen på vei til flyplassen så hørte jeg på radioen at han hadde skrevet en tale på 1.118 ord. Mitt Romney sa det akkurat slik, talen er på 1.118 ord.

Presisjon er viktig, tenker jeg. Om saken gjelder frykt eller kjærlighet eller håpet om å bli verdens mektigste mann. Ting kan jo lett briste. Livet er skjørt, tenker jeg og ser ut gjennom flyvinduet på hjulene som kommer ut ved siden av hodet mitt slik at det begynner å buldre og riste og dure i hele flykroppen og jeg kjenner at svetten i min sidemanns kropp er i ferd med å blande seg med min der vi sitter skulder mot skulder i landingsøyeblikket.

Noen timer senere har jeg jobbet ferdig og skal fly hjem igjen. Flyplassen i Florø er en ansamling bokser med øl som sjømenn og folk fra Nordsjøen sitter og hygger seg med før flyet skal gå. Dette dreier seg om meget røslige mannfolk som gjerne er like høye som de er brede. Hvis disse karene hadde levd i Danmark ville de trolig vært regnet som fjell. 

Om bord i flyet er stemningen god på mange språk. Karene har åpenbart arbeidet og levd og delt sorger og gleder i lang tid. Men nå er jobben gjort og de skal hver til sitt.

Avskjed mellom menn er en egen sjanger. Når noe av det mest maskuline som fins skal gi en klem, og si at det har jo vært en fin tid, så er det nesten helt umulig å få det til, i alle fall like etter at flyet har landet på Gardermoen. Man står da i en eviglang korridor på vei til bagasjen og har bare noen sekunder til rådighet.

Dette er to store, tykke menn som nøler. De er i ferd med å gi hverandre en klem, ombestemmer seg, trekker seg tilbake, men så er det som om de tenker, faen heller.  Det strømmer på med folk. Her er mange fly som tømmer seg. Midt i det hele står en omfavnelse, en slags rund ball, nærmest som et menneskelig punktum. Som jeg pleier å si; livet er vakkert, bare du ser godt nok etter.

#flyskrekk

Kroppsdeler i bevegelse

I den gamle pornoloven var det strengt forbudt å vise spesielle kroppsdeler i bevegelse. Dette er noe å tenke på før man går om bord i danskebåten. Man vil i det følgende få advare mot til dels sterke scener.

Hvis livet er en reise og du har litt å velge i, så kan det godt tenkes at du velger å ta deg frem med noe annet enn danskebåten. Denne farkosten er en egen sjanger innen reiseliv. Hvis danskebåten var en sang, ville den nok vært fremført av Sputnik. Var den en bok kunne tittelen vært ?Salami ved reisens slutt?, av Erik Fosnes Hansen.

Før vi legger i vei er det nødvendig å fortelle at det hele starter på den beste tenkelige måten, en onsdag i slutten av oktober. Jeg treffer nemlig Jorunn som er 71 år og helt fantastisk. Damen kjører drosje i Oslo, slik hun alltid har gjort det. Jorunn bruker ikke GPS. Hun kan veien. Til absolutt alt.

Jorunn røyker ikke. Hun rører ikke alkohol. Hun er dessuten et oppkomme av gode historier. Vi ler høyt sammen hele veien fra Majorstua og ned til Vippetangen der danskebåten venter. Det burde finnes en mulighet til å abonnere på mennesker som Jorunn. Det jeg prøver å si er: ? Takk for turen, Jorunn.

Vel om bord i danskebåten går klokken mot 17.00, som er da skipet legger fra kai. Jeg sitter ved et tomannsbord, drikker øl og aner fred og slett ingen fare. I noen sekunder er jeg lykkelig alene ved bordet, men så går det et slags menneskelig skred av kroppsdeler som velter ned i stolen ved siden av meg. Like etterpå utvikler det seg en form for samtale og det viser seg at dette dreier som en dame som er pensjonist og som har vunnet turen i en konkurranse i ukebladet Se og Hør.

Madammen er i strålende humør. Hun er dessuten veldig glad i øl og blir stadig mer opphisset når det viser seg at det står flere fjes ved bardisken som hun kjenner igjen fra fjernsyn.

Ved nabobordet sitter Åsmund. Han er vanligvis er en sindig kar som driver en bedriftshelsetjeneste på Sørlandet. For å forstå det videre forløp må man her skyte inn at hvis du sier lege til en gjennomsnittlig nordmann så kan vedkommende straks finne på å brette frem sine mest intime plager og kroppsdeler uten tanke for det man i straffeloven kaller å krenke den offentlige bluferdighet. Min bordvenninne hører ordet lege og kaster seg resolutt frem mot Åsmund. I en rask bevegelse drar hun ned buksen slik at vi alle kan få studere hvordan det står til med underlivet etter en fersk operasjon. Åsmund prøver å gjemme seg ved å dra dressjakken over hodet.

Her må det være få lov å understreke at det der med dressjakken var en veldig optimistisk strategi, og Åsmund, du skal ha for forsøket, men i slike tilfeller er det faktisk bare en ting som hjelper. Og det er å evakuere.

Når virkeligheten blir for påtrengende kan det jo være fint med en joggetur. Det har jeg alltid ment. På den annen side så ser jeg at fluktmulighetene kan være noe begrenset når man befinner seg på en båt. Akkurat det blir svært tydelig, litt senere på kvelden, når jeg befinner meg i enden av danskebåten, hvor det ligger en nattklubb.

Jeg står meget utsatt til når den tidligere omtalte madammen kommer gildene inn i nattklubben. Kvinnen er rigget for fest og har skiftet til en omfangsrik kjole, som hvis hun hadde vært en campingvogn sikkert kunne fungert utmerket som fortelt.

Damen har åpenbare planer om at vi skal bli bestevenner. Det er derfor all grunn til panikk, eventuelt tid for en ny evakuering. Det er ikke mye å lure på. Jeg begir meg straks til lugaren og får en god natt søvn.

Neste formiddag oppdager jeg at lugaren ligger ikke langt fra et boblebad som en kortvokst mann med kulemage nettopp har steget opp av. Dryppende våt og splitter naken kommer denne karen sjanglende nedover korridoren. Bak ham følger en frodig kvinne med imponerende proporsjoner, som åpenbart er leid inn for anledningen og som sørger for at de sammen finner frem til et eller annet sted.

Nå vil jeg på ingen måte legge skjul på at turen med danskebåten også ble en serie med svært hyggelige opplevelser. Vi fikk blant annet mye god mat og drikke torsdag kveld. Jeg kan huske at vi skålte en hel del med hverandre og lo masse. Det ble ganske sent. Neste morgen, mens skipet glir inn Oslofjorden treffer jeg Åsmund til frokost. Han setter seg ned og sier:

? Servicen på denne båten er helt fantastisk. Jeg våknet faktisk ferdig påkledd.