hits

oktober 2017

Kjærlige antrekk

Kjærligheten har noen ganger svært gode kår i Norge. Vi er et folk av glede. Av lyst. Vi har alle muligheter. Til å elske. Se for eksempel på mine venner Børre og Charlotte. På tirsdag i neste uke. Da har de vært gift i 25 år. Tenk det.

Nå fins det sikkert folk i Norge som kan finne på glemme at de har bryllupsdag. De svimer kanskje rundt i hverdagens rutiner av kjas, mas og sure sokker. De henger i stroppen. De har helt glemt at de en gang elsket hverandre så mye og intenst at det ble bryllup og stor fest av det.

Børre og Charlotte er i den motsatte enden av skalaen. De har tenkt å lage en veldig morsom fest på tirsdag. Ikke på lørdag eller noe slikt. Nei, på tirsdag, for det er jo da bryllupsdagen er og de har vært gift i 25 år. Det må jo feires med venner og familie på et sted i Oslo. Deres ekteskap og historie skal her fremføres som et teaterstykke. One night only. Utrolig morsomt.

Dette fikk vi beskjed om for en god stund siden. Men nå som det nærmer seg sendte Charlotte ut en epost. Det er en slags bruksanvisning. Eposten, litt forkortet, går slik:

Velkommen kjære familie og venner - vi er veldig glade for at så mange har sagt JA!

Vi har fått noen spørsmål som vi tenkte å svare på;

ANTREKK
Lett og ledig i en uformell og gjerne kjærlig stil :-)

HVA ER OPPSKRIFTEN PÅ Å VÆRE GIFT SÅ LENGE?
En medgjørlig kone + en ettergivende mann.

<3lig hilsen Charlotte og Børre.

Da jeg hadde lest denne eposten, begynte jeg straks å tenke på hva som er mitt kjærligste antrekk. Det er ikke så godt å si. Jeg har en gammel, hjemmestrikket genser med hull i, som kona nekter meg å gå i, men som jeg føler oser av kjærlighet. Jeg har jo det. Men ellers så er jeg litt usikker. Derfor sendte jeg en sms til Børre og ba om hjelp. Jeg lurte på om han kunne poste noen bilder av seg selv i sine mest kjærlige antrekk. Jeg trenger noe å se etter. Jeg vil gjerne bli inspirert.

Av en eller annen rar grunn så kastet ikke Børre seg straks ut på kjærlighetens catwalk. Jeg måtte mase en hel del. Litt av forklaringen kan være at dette var midt på blanke formiddagen og at Børre var på jobb. Han har sikkert begrenset med kjærlige klær på jobben, jeg skjønner jo det. Likevel maste jeg og etter en stund sendte Børre et bilde av seg selv.

Det ga støtet til følgende sms-veksling:

"Ok, jeg må nok på Dressman, den skjorta der har jeg ikke". Baard.
"Du må nok heller på Follestad - dyrt og kjærlig". Børre.

Slik ligger det altså an. Jeg er veldig spent på antrekkene på tirsdag. Jeg er det.

Å miste Eva i skogen


Vi står der ute i de dype i skoger. Vi er redde og gauler så høyt vi kan: "Eva, Evaaaaaaaa!" Det hjelper bare så alt for lite. Damen er søkk borte. Det tok bare 20 minutter å miste henne. Jeg vil si at det er ny personlig rekord.

Jeg har fått ulevert to damer fra Kirkenes som jeg aldri har truffet før. Carina og Eva. De har reist helt ned til hovedstaden for å gå på kurs der hvor jeg jobber på Majorstua. Damene kjenner min kollega Marit og sammen har de funnet ut at de vil få mest mulig ut av livet. Det vil si; først en lang dag med kurs, så kjøre langt ut i Vestmarka for å plukke sopp og til slutt toppe dagen med et besøk på IKEA i Asker.

- Dette kan umulig gå bra, sier jeg og legger ansiktet i mine mest bekymrede folder. Jeg prøver å se ut som Kåre Valebrokk, en mann kjent for når som helt å kunne bryte ut i en kondolanse.

"Det er jo dette du liker best av alt. Kom igjen a, Baard, bli med. Vi trenger en god soppguide". Kollega Marit setter begge nevene i siden og er komplett umulig å si nei til.

Det blir stup mørkt klokken syv. Vi har dårlig tid. Det gjør jeg grundig oppmerksom på, men slike opplysninger  liksom preller helt av på disse damene, som akkurat nå er stuet inn i en liten bil som sitter i køen som snegler seg ut av Oslo mot Asker.

Nå hører det med til denne historien at det har vært tidenes soppsesong på Østlandet. Marit har skrytt av mulighetene så det har gitt gjenlyd helt opp til Finnmark. Carina og Eva er topp motiverte. Men sopp har de knapt plukket før. Det innrømmer damene med det samme. Jeg kommer nå brått til å tenke på hvordan en liten supergiftig slørsopp lett lar seg plukke i dårlig lys av to finnmarkinger med lite tid og ivrige fingre.

Jeg ber Marit ta ansvar for Eva, mens jeg følger med på hva Carina driver med. Vi skiller lag. Marit er lett fremoverbøyd, sitrende ivrig, omtrent som en engelsk setter på rypejakt. Marit værer sopp. Hun raser av sted. Losen går. Carina og jeg går mer rolig rundt i det kuperte terrenget. Carina betror meg at sopplukking ikke helt er hennes greie. Dette er noe hun mener i flere sekunder. Men plutselig skjer det noe.

Det er fem, flotte, ekte kantareller. De står der og lyser i en skråning som små oransje fyrtårn. De sender en enorm glede gjennom skogen, og får Carina til å kaste seg frem i begeistring, og med ivrige hender griper hun følelsen og jeg kan høre latteren som stiger opp mellom granene, og vet at her starter noe helt nytt og fantastisk, og at nå er det ingen vei tilbake, for Carina og skogens gull.

Det går 20 minutter. Vi finner mye kantarell, flott piggsopp og traktkantarell. Stemningen er meget god. Vi er veldig bekymringsløse. Kan jeg huske. Men plutselig kommer Marit gjennom skogen med nesen først. Også hun har funnet masse sopp.

- Hvor er Eva, spør jeg. Det vet ikke Marit.
- Skulle ikke du passe på henne, spør jeg. Det svarer ikke Marit på.
- Eva har null stedsans, tilstår Carina. Hun kommer dessuten til å tenke på hvordan Eva hele tiden sløser vilt med batterikapasiteten på mobilen sin. Eva tenker aldri på at en nødsituasjon når som helst kan oppstå, at det kan stå om livet, fra et sekund til det neste. Det tenker hun slett ikke på. Slik er Eva. Vi får dessuten vite at Eva har håndballskader som gjør at hun når som helst kan tippe over med ødelagte ankler og bli fullstendig ute av stand i gå på egen hånd. Vi er i en skog full av lumske feller. Det er bratte skråninger, vått, sleipt og flust av farer.

Jeg har talent for å bekymre meg. Det skal lite til. Det må jeg tilstå. Nå står jeg og tenker på hvordan man raskt kan sette i gang en Røde Kors aksjon, og om slike, komplett ubrukelige soppguider, som meg, har en reservert plass i helvete.

Vi går rundt, roper og gauler i skogen. Vi ringer etter hvert Eva. Hun aner selvfølgelig ikke hvor hun er, eller forskjellen på nord og sør. Jeg ber henne gjette seg frem og gå tilbake samme vei som hun kom. Nå fordeler vi oppgavene. Min jobb er å være bekymret. Marit bruker ventetiden til å plukke sopp. Carina forteller historier. Det er eventyrlig mye multer i Finnmark i år. Slik går tiden. Og slik kommer Eva til rette. Helt av seg selv. Der kan du se. De fleste bekymringer er fullstendig bortkastet.

Resten av kvelden gikk fint. Det ble en svært god soppfangst. Tre bæreposer fulle. Da mørket kom kjørte vi Carina og Eva til IKEA der de hygget seg på handletur, også tok de IKEA-bussen gratis inn til byen og la soppen til tørk på hotellrommet. Natten over. Neste dag reiste de videre med sopp som håndbagasje. På flyet hjem. Det gikk sikkert fint.

Men damene reiste fra et hotellrom som neste formiddag skulle bli klargjort av en stuepike. De reiste fra et hotellrom som trolig luktet intenst. Av store mengder sopp. Jeg lurer på hva stuepiken tenkte. Da hun åpnet døra til rommet. Og kjente lukta.

I et land fylt av tillitt


Det har vært en nervøs uke. Jeg innrømmer det. Jeg fryktet det verste. Og fikk som fortjent. Heng med.

I dypet av de fleste oss fins det drømmer om noe langt bedre enn det vi faktisk fikk. I mitt tilfelle er det ofte ting, kjøpt utrolig billig. Jeg kan stå der i butikken med håpet i hendene og tenke at dette her ser jo slett ikke så verst ut. Og så billig som det er. Slå til. Gjør det nå. Grip sjansen. Kjøp for eksempel en fiskestang av karbon på salg og legg ut på årets store begivenhet, dette som vi har lengtet etter gjennom en lang vinter, en ukes strabasiøs tur til for eksempel eventyrlig flotte Børgefjell nasjonalpark. Og der, etter ti timers eventyrlig svett slit inn i fjellet, pakker jeg ut den splitter nye stanga med skjelvende hender, setter på snella, og rigger til for det aller første kastet.

Det kommer et kort, tørt smell. Stanga brekker. På første forsøk. I noen sekunder står jeg bare og gaper. Det fins dessverre mange slike sekunder i livet. Da det ikke er annet å gjøre enn å stå og gape, og se helt idiotisk ut. "There is a fine line between exellent fishing and just standing on the shore like a complete idiot", som de sier i reklamen. Og andre steder. Etterpå pakket jeg sammen restene av den ubrukelige, billige driten og famlet frem den gamle reservestanga av glassfiber fra 80-tallet, og som nå fikk gjøre jobben, så godt som det lot seg gjøre, slik at dette ble en slags kjenningsmelodi på den middelvei man ofte går på i Norge.

Hvis du driver med noe, intenst og mye, noe som er din lidenskap, din store glede. Da skulle man kanskje tro at du er nøye med utstyret. Men i sportsfiske er det ofte forbløffende mye som hakker og skurrer. En snelle som burde vært byttet for flere år siden. En stang som tiden har gått i fra. Vi drasser det med oss og kaster slett ingen ting.

Slik har det gått til at jeg har en imponerende samling av sneller, og  dessuten en årelang ambisjon om å ta meg kraftig sammen. Jeg vil kjøpe noe bedre når sjansen byr seg. Den sjansen kom en torsdag.

Jeg satt der og ante fred og slett ingen fare. Jeg sveipet på mobilen, var innom en gruppe på Facebook hvor de selger brukt fiskeutstyr. Plutselig ser jeg den, drømmesnella, som alt for dyr har ligget på en av de øverste hyllene. Nå selges den til spottpris. Jeg slår straks til og vipser over pengene til selgeren, en dame i Trøndelag.

Noen sekunder senere kommer jeg til å tenke på at dette kan jo være en såkalt åpenbar svindel. Folk gjør jo det utroligste på nettet. De sender håp om kjærlighet og tusenvis av kroner til en smellvakker dame i Russland eller Nigeria, eller hvor det nå er at svindleren sitter. Men Trøndelag er ikke Nigeria, sier jeg til meg selv, etter som dagene går og det ikke kommer noen pakke i posten. Det går fem dager. Det går syv. Ingen pakke.

Jeg snakker med en kollega på jobben som heter Linn.

- Det var jo mistenkelig billig, sier jeg.
- Hun er sikkert rasende på typen, nyskilt eller noe, og nå vil hun kvitte seg med alt, sier Linn.
- Nei, så ond er ikke verden, sier jeg. Og lar dagene gå.

Etter ti dager tar jeg kontakt med damen fra Trøndelag via Facebook.  Hun gir meg et nummer som jeg kan bruke til sporing på posten. Jeg søker opp pakken. Og vips. Der er pakken og alt den har gjort på veien til Høvik der jeg er bor. Pakken har vært både her og der. Men nå er den altså kommet til Høvik. Den er blitt utlevert klokken 14.37, i dag.  Det står det. I sporingen. Svart på hvit. Problemet er bare at JEG har ikke hentet noen pakke.

Der kan dere se. Hvor idiotisk er det ikke å håpe på en dyr og fin snelle. Da kommer det bare en jævel og rapper hentelappen og får ut snella på postkontoret, sånn helt uten å vise legg. Dette tenker jeg, mens jeg sykler hjem i pissregnet, blir gjennomvåt, trist og overbevist om at det går en nemesis gjennom livet, at det virkelig ikke er meningen at jeg skal få fin snelle. Noen gang.

Når jeg kommer hjem har kona vært på posten. Og hentet pakka. Vi lever i et land fylt til randen av tillitt.  Vi gjør det. Du trenger ikke legg på posten. Det meste går bra i Norge. Nå skal jeg ut å prøve snella. I morgen den dag.

Guds finger rørte på seg

Jeg syns nå at vi absolutt burde kunne arrangere et slags alternativ VM i fotball i San Marino der bare lag som virkelig trenger det får delta.

8-0 seieren over San Marino viser at fins en rettferdig Gud i fotball, en som faktisk holder sin hånd over de som trenger det. Dette må ikke forveksles med Guds hånd, eller Diego Maradonas hånd, VM-kvartfinale England-Argentina (1986). Det kan også tenkes at man ikke nødvendigvis trenger hele hånda. Det kan tenkes at det er tilstrekkelig med en finger. Se "å ha en finger med i spillet". Hvem som kan ha en slik finger i Norge er ikke godt å si. Mange gir deg jo fingeren, både tidlig og sent, særlig i rushtrafikken på E18 ut og inn av Oslo, men hvem som er blant de positive er ikke så lett å si. Å ha en heldig finger er ikke alle forunt. Det dog lov å håpe på Lars Lagerbäck. Dette er en mann for de virkelig små anledninger. Han liker å trene de aller, aller minste. Land som Nigeria, Island, Norge.  Det er det som er så fint med Lars. Han smiler ikke. Han har ikke tid til slikt. Han trener de som trenger det mest. Han ser skjønnhet og muligheter der andre bare ser gråstein.  

Slik gikk det til at vi slo selveste San Marino, ja vi grisebanket dem 8-0. Hvem skulle trodd det? Det er jo ikke så ofte vi vinner. Så ærlige må vi kunne være. Men se nå fikk vi plutselig litt trua. Trua på at det går riktig vei med Norge. Noen dager senere ble det ny triumf. Hele 1 - 0 mot Nord Irland. Fantastisk. Det var riktig nok et selvmål. Det må innrømmes. Men likevel. 1 - 0. Helt utrolig. Nå går det veien. Heia Lars (til høyre på bildet).

Til deg som lurer på hva lykke er

Vi er de timer av døgnet, en lørdagsnatt i hovedstaden, der det meste er begynt å sige nedover, mot jord eller senga eller hva det skal være.

Vi er i "Misfornøyelsesbar" i Oslo sentrum. Det er et hysterisk «walk in»-kunstverk og bar, laget av kunstner, dramatiker og tegneserieskaper Christopher Nielsen, storebroren til Joachim «Jokke» Nielsen.

Jeg sitter på en stol av samme størrelse som de aller minste barna i barnehagen bruker. Når en to meter lang mann (meg) skal sitte på en slik stol blir det meste absurd. Utsikten er dessuten makaber. Jeg sitter og ser opp på en barkrakk. Under krakken har noen spikret fast noe som ser ut som en utstoppet penis, som henger til tørk.

Oppe på denne krakken sitter en kvinne, et slags seksuelt vulkanutbrudd, som åpenbart lever av sine naturkrefter. Jeg vet ikke om det er opphørsalg. Om alt skal vekk. Om det er hit and run. Eller om det bare er business as usual. Samma kan det være. Dama er uansett et voldsomt syn. For de som liker utagerende detaljer. Noe av det mest imponerende er skoa.

Skoa er røde og overstrødd med sølvglitter. De har dessuten så høye hæler at de ville blitt regnet som doping i en konkurranse for kortvokste. Jeg sitter og stirrer på skoa da en annen dame (trønder med nytrøkt rullings) dumper ned på krakken ved min side. Hun har drukket en hel del og har brukbar styringsfart. Nå får også hun øye på skoa.

- Dæven, de der må jeg bare prøve, sier hun.
- Det kan kanskje bli litt vanskelig, sier jeg.
-Trur u det? 
- Ja, men prøv. Det er forsøket verdt, sier jeg.

Min nye venninne fra Trøndelag nøler ikke. Jeg liker det. Hun hopper rett ut i mulighetenes teater. Hun værer ingen fare. Hun kan få seg en på tryne, hun kan det, men hun tar likevel sjansen på å leve og spør rett ut om hun kan få teste skoa. Fem sekunder senere er hun tilbake, nede på krakken.

- Det ble blankt nei. Hun er drit sur.
- Ikke gi deg. Prøv igjen. Si at du kan nøye deg med den ene skoen, sier jeg. Dette fyller damen med nytt mot. Hun gjør et nytt forsøk og nå får hun lov. Jeg kan se at hun smiler fra øre til øre.

Til deg som lurer hva på lykke er. Det kan være å stå klokken ett om natta, midt i Oslo sentrum, på Misfornøyelsesbar, og balansere på en fot, i en helt oppsiktsvekkende høy, rød sko, med sølvglitter. Det kan være det.

OBS: Jeg turte ikke ta bilde av skoa. Du får nøye deg med et bilde av veggene i baren.