hits

oktober 2016

- Sender du sukkeret, kjære?


Det  er hjemmestrikket genser, langt hår, kviser, te og sympati. Det er endeløse samtaler. Det er lengsel og uforløst kjærlighet. - Sender du sukkeret kjære?

Jeg sitter der og rører sakte i en gigantisk tekopp og vet at dette fører ingen steder. Hun vil ikke ha meg. Hun vil ikke det.

Jeg er 16 år. Vi sitter i en kjellerstue i Asker. Vi har platespiller. Vi spiller Leonard Cohen.

"Suzanne takes you down to her place near the river
You can hear the boats go by
You can spend the night beside her
And you know that she's half crazy
But that's why you want to be there."

Etterpå, i mørket, går jeg hjem. Alene. Jeg er ganske sikker på at det regnet. At det var ufyselig og kaldt. Hele natten. At ingen, noensinne, ville like meg. Noe særlig.

Leonard Cohens malende, dype stemme er ru i kanten. Den skraper i sjelen og setter merker.  Det er hakk i min historie. Som bokmerker i en saga. Det er mørke øyeblikk. Og lyse. For plutselig en dag var selvtillitten kommet. Jeg skrudde den opp til full styrke.

"They sentenced me to twenty years of boredom
For trying to change the system from within
I'm coming now, I'm coming to reward them
First we take Manhattan, then we take Berlin."

Jeg var student på den tiden. Uovervinnelige. Ikke på noe som helst tidspunkt var jeg i tvil om at dette livet kunne trå feil. Det var bare å kjøre på, sette ting i sving. Dette kunne  jo bare ikke gå galt. Full fres. Fy flate hvor bra det gikk. Alt sammen.

Plutselig en dag er jeg blitt voksen. Jeg har passert 50 år. Leonard Cohen gir ut plata Popular Problems.

"There is no God in Heaven
And there is no Hell below
So says the great professor
Of all there is to know."

Jeg satt på kjøkkenet og tenkte at dette er slutten. Lyden av Cohen var sår og uendelig melankolsk. Jeg tenkte at nå er han over 80 år. Det har vært fint. Men nå er det over. Det er sårbart dette livet. Og så går det så fort. Plutselig er alt over. Det er ikke noe å krangle på. Du kan ikke krangle med døden. Alle vet jo det.

Det var for to år siden. I går tok jeg T-banen forbi Majorstua stasjon. Der, i sidesynet, kunne jeg se en reklameskjerm med Leonard Cohen. Han sitter mot en svart bakgrunn. Han røyker. Han ser utrolig bra ut. Gammel som et fjell. Rolig. Trygg. Og klar.

Jeg kjøpte CD-en i dag. Gikk rett hjem og satte anlegget på så høyt at det fylte hele huset. Dette er Leonard Cohens avskjed. Dette er hans messe. Hans siste ord. Jeg svelger tungt. Det er så mange ting jeg vil. Mange drømmer. Er det ennå tid til alt?

Hvordan ville du takket for oppmerksomheten? Hvordan ville du sagt det? Leonard er på sitt vakreste nå:

"I wish there was a treaty we could sign
I do not care who takes the bloody hill
I´m angry and I´m tired all the time
I wish there was a treaty
I wish there was a treaty
Between your love and mine."

Takk for følget.

 

Skal horer bli forbudt?


What should not be bought and sold? For å svare på dette spørsmålet får Ole Martin Moen (31) fra Darbu utenfor Kongsberg hele ni millioner kroner av staten, eller Forskningsrådet.  Han får 3,5 år på seg og kan betale tre personer til å hjelpe seg med svarene. Mer her.

Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke har fulgt så nøye med på hva Ole Martin driver med. Men ni millioner kroner er jo mange penger. Jeg blir litt imponert. Jeg har derfor i dag leste meg litt opp på Ole Martin. Jeg har funnet ut at han er fast bestemt på å fryse ned kroppen sin når han dør, i tilfelle noen finner opp en teknologi som kan vekke ham til live igjen i fremtiden. Kroppen skal i mellomtiden ligge på fryselager i USA. Ole Martin har dessuten, sammen med sin partner, kjøpt seg to barn ved å brukte indiske surrogatmødre. Ole Martin er dessuten blant de ivrigste i Norge når det gjelder å skulle tillate aktiv dødshjelp.

Ole Martin er postdoktor og filosof ved Universitet i Oslo. Bare så det er sagt. Men på den annen side så er jo ni millioner kroner svært mange penger. Man kan få en hel del for ni millioner kroner. Man kan jo det. Her det derfor fristende å hjelpe Ole Martin litt med svarene. Helt gratis.

Når man betaler mye for noe, så syns jeg ikke det burde være lov å svare bare det mest opplagte. Man kan ikke komme med selvfølgeligheter. Hvis man bare sier det som alle kan komme på fortjener man da ni millioner kroner? Det syns ikke jeg i hvert fall.

Spørsmålet er altså "Hva burde ikke kunne kjøpes eller selges?"

Det første jeg kommer på er vennskap, kjærlighet og lignende, for eksempel sex. Det burde ikke være lov, selv om det i Norge for tiden er lov med både prostitusjon og folk som gifter seg av materielle grunner. Jeg syns heller ikke at barn skal være fritt omsettelige. Det vil bare føre til at vi brenner inne med en masse ufordragelige rampunger, mens gullungene går som varme hvetebrød.

Det andre jeg kommer på er å reise til andre land for å kjøpe seg en ny nyre eller en annen kroppsdel som det er forbudt å kjøpe i Norge. Det syns jeg ikke burde være lov. Flyselskapene kunne jo ha et skjema som du må fylle ut. Her kan man lære mye av USA og andre land som ber deg om å krysse av om du er selvmordsbomber, tilhenger av terrorisme eller kommunisme når du søker innreise.

Det tredje man ikke burde kunne kjøpe seg er politiske stemmer, nasjonalfølelse, patriotisme eller ting som ligner, for eksempel lojalitet til fotballag. Her må jeg innrømme at vi er inne på et svært følsomt område. En ting er at folk i PR- og kommunikasjonsbransjen lett kan bli støtt hvis man tar fra dem levebrødet. Det er heller ikke tilrådelig å elske en fotballspiller for mye. Han kan jo plutselig bli solgt til et annet lag og så sitter man der med forvirrede følelser.

Det fjerde jeg lett kommer på er en Volkswagen Sharan 2005-modell. En slik bil burde det ikke være lov å omsette. Se petiten "En ufrivillig vond livstil".

Nå er det ikke godt å si hva Ole Martin kan finne på å forby og hva han vil si ja til. Skal det fortsatt være nesten gratis med slike ting som utdanning og de fleste helsetjenester, mens du helt selv må punge ut for alt hos tannlegen? Og hva med leiesoldater? Skal vi begynne med det? At det fortsatt skal være forbudt å bygge seg sin egen bombe av kunstgjødsel, det skjønner jeg jo. Men hva med et forbrukslån for 500.000 kroner, uten dekning, skal det være lov? Og skal det være lov å selge usunn mat eller ting med så mye sukker i at det åpenbart vil ta livet av deg? Og hva med alternativ medisin eller dyre helseråd som ikke virker, skal det være OK?

Når jeg først begynner og tenke på dette blir listen fort veldig lang. Kanskje ni millioner kroner egentlig ikke er nok til å svare på alt. Kanskje Ole Martin må tenke på så mye forskjellig at han renner tom for penger før han kommer i mål.

Her kan det være en trøst at Ole Martin som sagt er for aktiv dødshjelp. Han støtter seg blant annet på den romerske filosofen Lukrets (født ca 100 år før Kristus), leser jeg i Morgenbladet. Lukrets argumenterer med at du har milliarder av år med "ikke eksistens" før du ble født. Og når du dør følger nye milliarder av år med "ikke eksistens". Ikke eksistens er med andre ord ingen ting å frykte.

Eller som Monty Python ville sagt det:
"You know, you come from nothing - you're going back to nothing. What have you lost? Nothing!"

Mens du står i kø


Alle bør komme seg til sitt rådhus på maks 45 minutter, skriver Ottar Brox i Klassekampen i dag.

Brox frykter lang reisevei til rådhuset, hvis Jan Tore Sanner lykkes med å slå sammen kommuner.

Dette fikk meg til å tenke på hvor ofte jeg besøker rådhuset. Sist var for 10 år siden da vi gikk i fakkeltog for at de skulle pusse opp barneskolen på Høvik, der jeg bor. Før det igjen var jeg i en vielse på rådhuset. Det er 27 år siden.  Jeg tenker med gru på konsekvensene hvis Bærum skulle slått seg sammen med Asker og jeg kanskje måtte kjørt helt dit ut neste gang jeg hadde behov for å besøke rådhuset.

På nyhetene hører jeg i dag at Asker har ambisiøse mål. Asker vil at det aldri skal være mer enn 250 meter fra huset du bor i til en merket tursti. Det skal gjelde alle som bor i Asker.

Hvor lang tid du burde bruke for å komme deg på jobb. Om du prøver å kjøre tog, buss, bil eller hva du nå prøver på. Det var det lite om på nyhetene i dag.

Å steke en fiskekake


Folk tror at det er lett å frambringe en fiskekake. Det er meget, meget  langt fra sannheten. Jeg må advare mot sterke følelser i historien som følger.

For det første er det ikke lett å fange en fisk. Jeg sitter ofte i min kano. Og håper. Jeg kan håpe med flue eller sluk. Jeg kan håpe på en riktig stor rugg. Skal man først håpe, så kan man jo like gjerne håpe på noe stort. Det mener jeg. Men sannheten er at mine fisker som regel er ganske små. Jeg kan padle rundt, i for eksemepel Oslofjorden, en hel søndag, og få absolutt ingen ting. Det har skjedd mange ganger. Jeg innrømmer det.

Når jeg endelig klarer å fange noe er det desto viktigere å ta vare på fangsten. Da fileterer jeg torsken med stor nøyaktighet. De beste stykkene (loins) vil jeg servere fersk med bacon, stekte, grønne asparges og amadinepoteter (bakt i ovn). Resten av fisken vil jeg lage fiskekaker av.

Jeg kommer fra en kultur og en historie der det var viktig å ta vare på maten. Alt, absolutt alt, skulle brukes. Kvinnene brukte en skje for å skrape de siste rester av fiskekjøtt fra bena, når de skulle lage fiskekaker. Min bestemor hadde ikke foodprosessor. Hun sto med en stampe og knuste fibrene for hånd, slag for slag, til farsen var passe og klar til steking. Jeg beundret min bestemor grenseløst. Jeg beundret alt hun sto for. Særlig maten.

For å være ærlig så vil jeg helst ikke bruke for mange penger. Jeg kjøpte en foodprosessor en gang. Den laget jeg fiskekaker med. I år etter år. Ikke noe problem. Men plutselig en dag sitter jeg i stua og får en helt fryktelig følelse av at noe er alvorlig galt. Det er en råtten fiskelukt som kommer snikende inn fra kjøkkenet. Som en sporhund snuser jeg rundt for å finne kilden. Jeg snur og vender på foodprosessoren uten å oppdage noe feil. Dagene går. Jeg tømmer hele skapet og vasker alt jeg kan komme over. Det lukter ikke så verst i noen timer, men så kommer den ekle lukten smygende, som en slange, som hugger til og dreper alle gode følelser jeg måtte ha.

Jeg løper ut og kaster meg over foodprosessoren. Nå oppdager jeg, mirakuløst, at det det er en liten plastdings, som kan pirkes løs og at det under denne ligger råtten fisk. Jeg prøver å rengjøre. Jeg prøver med en spisskniv, q-tips og stigende fortvilelse. Ingen ting nytter. Det er bare en ting å gjøre. Kaste skiten og kjøpe ny.

Ny koster 499 kroner. Utrolig billig. Jeg drar fornøyd hjem for å lage fiskekaker. Jeg skulle gjerne fortalt at denne historien ender lykkelig her, men den gjør slett ikke det. Etter et par gangers bruk er det på an igjen. Det legger seg fiskeavfall som ikke til å få bort. Nå er jeg villig til å drepe. Foodprosessoren. Den går på hue ut. For godt.

Jeg ringer min mor. Det  er like før jul. Jeg lurer på om jeg kan ønske meg en stor og flott kjøkkenmaskin til jul. Det syns mor er en god ide. Julaften kommer. Jeg pakker opp den gigantiske maskinen med stor iver. Det følger med en hel masse deler. Jeg strutter av optimisme. Her skal det blir fiskekaker som det skal gå gjetord om. Bare vent.

Kjøkkenmaskinen koster 1600 kroner. Etter noen dager begynner jeg å lese bruksanvisningen. Du kan gjøre mange ting med denne maskinen. Men å lage fiskefarse er ikke en av dem. Eneste mulighet er å kjøpe ekstrautstyr, en kjøttkvern til 1300 kroner. Jeg kjøper en slik.

Endelig skal jeg lage fiskekaker. For at kakene skal få riktig konsistens kjører jeg farsen tre ganger gjennom kverna. Jeg er som nevnt veldig sparsommelig anlagt. Jeg bruker en skje for å skrape opp all farsen fra bollen og dytte den ned i kverna for å ta en ny runde. Jeg vil ha med meg alt. Da skjer katastrofen. Skjen glipper ut av hånden og faller ned i kverna. Det kommer en ekkel lyd. Alt stopper opp og etterpå er hele maskinen, rett og slett, ikke helt seg selv lenger.

Når jeg sender maskinen inn til fabrikken så sier de at det er meningsløst å reparere. Det kommer et meget ydmykende brev. Jeg kan like gjerne kjøpe en ny, heter det. Dette gjør vondt. Et halv år senere har jeg bursdag. Jeg pakker opp en ny kjøkkenmaskin. Hilsen mor.

Nå står maskinen der i skapet. Klar til bruk. Med kvern og det hele. Det går mot vinter. En ny torskesesong er på gang. Hvis man først skal noe, så kan man jo like gjerne håpe, håpe at det beste kan komme til å skje. Jeg tror ikke jeg har noe annet valg. Jeg håper.

Skremmende nær juling


Det kunne lett blitt alvorlig mye juling for både Terje, Tom og meg. Heng med.

Det er fredag kveld på et lite sted på Sørlandet. Det blåser iskaldt gjennom gatene og rundt hvert hjørne visler vinden at varmen definitivt er over for i år. Nå stenger hyttefolket ned, lukker, låser og tar avskjed med den gode tid. Gjestene reiser og det blir knusende stille og tomt i verden. Gatene er som et gravfølge uten folk. De strekker seg oppover og bort, men skal ingen steder. For sommeren er over.

Noen holder likevel stand. På hotellet er det quiz. Det tiltrekker seg små grupper av sørlendinger, for det meste unge mennesker som kommer for å drikke øl og ha det gøy.

Før vi går videre i denne historien er det nødvendig å snakke litt om instinkter.  Et instinkt (av latin "Instinctus") gjør at man handler fornuftig uten å egentlig vite hvorfor. Både mennesker og ville dyr er avhengig av instinktene for å overleve, ifølge Wikipedia.

Terje, Tom og jeg er på samme quiz-lag. Særlig Tom kaster seg over konkurransen med stor iver. Jeg har på min side glemt å ta med briller, og det er dessuten meget dårlig leselys i lokalet. Det vil jeg bare ha sagt. Dessuten er det så mye jeg ikke har noe greie på. Mellom himmel og jord. Og andre steder.

Konkurransen går likevel bra en god stund. Men plutselig får vi et leit spørsmål om hvilket land spionen Mata Hari kommer fra. Jeg foreslår med en gang Russland. Jeg nøler ikke, men sier dette rett ut. Jeg syns at Mata Hari, høres russisk ut. Jeg gjør det. Nå går Tom rett ut på toalettet. Det stusser jeg ikke over. Vi har jo drukket en hel del øl. Mens jeg sitter slik og venter på at Tom skal komme tilbake tikker det plutselig inn en tekstmelding fra toalettet. Det står "Nederland".

Under spørsmålet om Mata Hari, skriver jeg nå "Nederland" uten å blunke. Konkurransen raser videre. Vi kan riktig svar på alt. Men plutselig begynner de med pop-quiz. Det står en ung jente og spiller musikk som vi skal gjette hva er. Jeg klarer Johnny Cash og Elvis, men de fleste andre låtene er jeg helt blank på. Terje derimot er godt utrustet på dette området. Han har en app på mobilen som kan gjenkjenne flere millioner sanger. Terje holder triumferende mobilen opp i luften etter hvert som riktig svar blir klart.

Dette oppdager en gjeng unge gutter ved nabobordet. Det er stigende stemning i lokalet. En mann med krusete hår og store overarmer roper et eller annet som jeg ikke hører hva er. Han vifter med de kraftige armene sine. Jeg frykter det verste. Jeg gjør det.

En god stund senere er det premieutdeling. Man begynner å rope opp femte plassen og så jobber man seg opp mot førsteplassen. Det viser seg at Terje, Tom og Baard har vunnet. Utrolig nok.

Førstepremien er en flaske vin. Nå ser jeg at en av gutta ved nabobordet reiser seg. Han er i laget som kom på andre plass. Vi bestemmer oss nå veldig raskt for å gi førsteprisen til laget som kom på andre plass. Det er ikke noe å lure på. Vinflaska blir langet over. Jeg vil si at det er et instinkt, som gjør seg gjeldene. Unggutten kommer over til vårt bord. Han løfter en diger neve. Jeg tenker på neseblod. Hodeskader. Slike ting.

Unggutten byr oss neven og sier: - Respekt.

Også ler han høyt og hjertelig.

Det jeg prøver å si, er at det er mye varme på Sørlandet. Når det kommer til et stykket.

Utrolig dårlig til å fiske gjedde


Jeg er utrolig dårlig til å fiske gjedde. Viser det seg. Vi skal til Semsvannet i Asker.

Jeg har avtalt å møte fiskekompis Børre på parkeringsplassen kl. 09.00. Det er en speilblank lørdag i mai. Det er toppsesong for gjedde, en glupsk fisk som nå er skrubbsulten etter at gytingen er over.

I bilen på vei utover til Asker hører jeg på Friluftsmagasinet på P1. De har tilfeldigvis et innslag om gjeddefiske på Steinsfjorden. Dessuten lager de gjeddekaker med stekt bacon, vårløk, eggeplomme, fløte og parmesan i farsen. Jeg blir i godt humør av slikt. Det er en perfekt start på vår fisketur.

Børre er godt forberedt. Han har vært i butikken og kjøpt rikelig med nytt utstyr. Særlig spennende er digre, lange, slanke "gjedde-laban", gummidyr, som er grønne/oransje eller blanke med svart rygg som en sild. Dette tres på en jigg-krok og med en ekstra treblekrok med 60mm snøre nederst på ryggen. Børre snakker ivrig om presisjonskast nær land og under trærne som vi har sett utført på TV. Vi er tente nå. Dette er årets første forsøk. Husk fortom av stål.

Jeg har meldt meg inn i Norges Jeger- og Fiskerforbund som har funnet på noe genialt. Foreningen har kjøpt inn hundre båter og spredt dem utover hele Norge. Du får en nøkkel til alle båtene i posten. Den koster 200 kroner. Dette er mitt første forsøk. Jeg booker båten for to dager på nettet og finner den fortøyd til brygga ved klekkeriet på Semsvannet, rett under Skaugumsåsen.

Båten viser seg å være av superlett aluminium, meget stødig, romslig, med plass til hele familien, om du vil. Men båten er litt ugrei å ro. Jeg vil derfor sterkt anbefale å ta med motor. Jeg har en elmotor til kr 2.500 og to 12 volts batterier kjøpt på Biltema for kr 750 stykket. Motoren er over ti år gammel, mye brukt, helt vedlikeholdsfri og funker fortsatt perfekt. Batteriene veier 50 kilo tilsammen. Du skal derfor ikke ha lang vei å bære. Kofferttralle anbefales. Med to batterier kan jeg dorge i 12 timer på full guffe uten problemer. Batteriene er dessuten fine som ballast og stabilisering av båten når du er alene.

Den største gjedda jeg vet om fra Semsvannet veide 16, 5 kilo. Selv har jeg aldri fått noe større enn fire, fem. Men jeg har trua. Jeg har det.

Vi fisker på en speilblank lørdag. Den lille båten glir lydløst over vannet. Runde etter runde. Som et dikt. Som en sang.  Ikke et vindpust. Solen varmer. Vi har termos på kaffe og gode samtaler. Vi snakker om sportsfiske, kjærlighet og døden. Slike ting.

En god gjeddefisker har alltid litt dritt-angst. Får du vannplanter på wobbleren kan du dorge i timevis uten napp. Å sjekke draget hyppig er viktig. Vi stopper på alle hotspots. Kaster med wobblere og jigg og en blank bølgete sluk med spiler som skal holde sivet unna. Sluken er min aller første, kjøpt i Lövånger, et tettsted ved Skellefteå i Nord Sverige. Jeg var 10 år og la det første kastet på utsiden av sivet. Det smalt på det største beistet jeg noengang hadde sett. Den var minst to kilo. Dette ga livet retning. Og mening.

Nå, bare 44 år senere, sitter jeg like ivrig, på Semsvannet, sammen med Børre. Runde etter runde. I seks, syv timer. Ikke et napp. Vi er utrolig dårlige til å fiske. Vi må nok øve mye mer.

 

Forbudte hodeplagg

Det er mange ting som har vært forbudt å ha på hue. Her er et forsøk på å lage oversikt.

Mest kjent er forbudet mot rød topplue. Det ble innført i februar 1942.  Røde luer ble inndratt og man ble hardt straffet. Man ble også straffet for barn under 14 år som ble tatt på fersken med slike luer. Luene ble konfiskert av myndighetene på den tiden.
Mer her

Frygisk lue, en kjegleformet topplue, med topp som henger framover, og små ørelapper. Særlig populær under den franske revolusjon. Robespierre fordømte bruken av lua.
Mer her

Finlandshette eller balaklava. Bruk av dette hodeplagg straffes med bøter på inntil 8.000 kroner hvis det brukes på møter og demonstrasjoner. Går du i banken eller i butikken med dette plagget på hodet kan du få enda hardere straff.  Mer her

Skyggelue, også kalt kaps eller skjermlue, er mye brukt av skarpskyttere, fluefiskere baseballspiller, skatere og Donald Trump. Forbudt på skoler som Lambertseter, Skullerud og Tåsen i Oslo.
Mer her

Fez også kalt tyrkerlue eller tarbusch, mye brukt av embetsmenn og soldater i Tyrkia. Forbudt fra 1926 av Kemal Atatürk.
Mer her

Palestinaskjerf eller kefije, særlig forbundet med Yasser Arafat, forbudt brukt i forbindelse med gulf-krigen (1990-91). Mer her Forbudt på Universitet i 2005 Mer her

Kipa, også  kalt yarmulke eller kalott, er et jødisk hodeplagg, forbudt brukt av lærer i skolen i Frankrike fra 2004.
Mer her

Turban, viktig for siker, forbudt brukt av lærere i franske skoler fra 2004, se Kipa og Hijab. Turban var forbudt i det norske forsvaret frem til 1980-tallet.
Mer her

Hijab, sjal, skaut, muslimsk hodeplagg, forbudt i Forsvaret frem til 2006. Forbudt hodeplagg for franske lærere fra 2004. Livssynsutvalget foreslo i 2013 å oppheve det norske forbudet mot at politi og dommere kan bruke hijab og turban på jobb. Mer her

Hijab ble forbudt brukt av ansatte på SAS-hotellet i Oslo rundt 2001. Forbudet ble opphevet og hotellet utviklet eget sjal for muslimske ansatte. Mer her

Niqāb eller Nikab er et muslimsk hodeplagg som dekker ansiktet. Forbud foreslås innført i skolen av størrelser som Jonas Gahr Støre. Mer her

Nisselue, mest brukt i forbindelse med julefeiring, forbudt brukt av Øren skole i Drammen i 2011.
Mer her

Russelue, brukes av ferske gymnasiaster. Møter hard motstand. Eksempel her.

Skipperlue, ofte merket med Kongelig Norsk Båtforbund (KNB), møter motstand. Mer her

Kort hår. Forbudt i menigheten Samfundet i Kristiansand.
Mer her

Langt hår. Se hippie, særlig 1960- og 1970-tallet. Særlig negativt i Forsvaret. Nå bare forbudt i garden. Mer her

Piggsveis. Forbudt i Iran fra 2015. Mer her

Hestehale. Også forbudt i Iran. Mer her.

Forbud mot alle klær. Se Solbakken camping. Mer her

Vuvuzela, musikkinstrument, strengt tatt ikke et hodeplagg, men kan lede til hørselstap, hindrer evakuering, sprer forkjølelse- og influensasmitte og skremmer kjæledyr. Forbudt av bla Fredrikstad Fotballklubb.
Mer her