hits

oktober 2014

Slik får du like mye draget som en kjendis


Skal du få draget - lær av ekspertene. Her er deres beste råd.


Erling Kagge
"Et kvarter inn i filmen, eller teaterstykket, lener du deg forsiktig mot jenta du har invitert med, og spør om hun er tørst. Så fisker du fram to stettglass og spretter diskré champagnen". Mer her

Kjell Bekkelund (Ramp i klaveret)
"Send en stor bukett blomster eller annen oppmerksomhet hver dag. Gi aldri opp. Hun kapitulerer til slutt. De gjør alltid det". Mer her

Alex Rosen

"Kvinner vil ha en kar som kan banke isbjørn". Mer her
 

Fridtjof Nansen (Ikke spar på konfekten)
"Min elskede, min pike, min elskerinne, mitt alt!" Se nakenbilde her

Gunhild Stordalen (aktivist)
"Vi pules på lørdag klokken 20". Mer her


Ingrid Espelid Hovig
"En liten kvast persille på toppen gjør underverker". Mer her


Jørn Hoel
"Måten man har krydret, stekt og kokt maten på, og ikke minst all energi den enkelte har puttet inn i måltidet. Det må jo være verdens beste sjekketriks". Mer her

Aksel Lund Svindal
"Prevensjon er viktig". Mer her

 

Siv Jensen (Vær tålmodig)
"Jeg har opplevd kjærester som stikker av fordi de ikke takler det presset det er å ha et forhold til meg". Mer her


Gro Harlem Brundtland
(Alt henger sammen med alt)
"I min alder bruker du ikke nettingstrømper, altså. Mer her

Abid Raja
"Bruk sløyfe". Mer her


Petter Solberg (Kjør på)
"Vask aldri klær" Mer her:



Wenche Myhre

"Gi meg en cowboy til mann". Mer her

  
Ole Paus
"Endelig alene". Mer her

Apokalypsen i Romsdal



Det ble i dag klart at selveste justisministeren vil gripe inn i Romsdal. MANNEN har i lang tid glidd ut. Noe måtte gjøres.
 Men hva?

Det har det siste døgnet blitt direkte kjølig mellom fjellene i Romsdal, og situasjonen virker nå ganske frosset etter de siste dagers oppstuss. I natt var det hele FIRE minusgrader.

Mange vil si at det måtte gå galt. Den såkalte MANNEN, av norsk avstamning, har i tusener av år vært fullstendig ukjent. Plutselig skulle han stå i rampelyset. Alt som kunne krype og gå av presse og oppmerksomhet var på plass. Direkte sendinger. Ustanselig. Hele tiden. Noe sånt hadde aldri skjedd før. Apokalypsen ble berammet til samme kveld. På fredag ville det være helt naturlig at man ble invitert som gjest hos Skavlan eller hos Thomas og Harald for å snakke ut om en dramatisk uke.

Det var en stund usikkert hva som førte til at situasjonen ble avklart i Romsdal. Men så kom en pressemelding som forklarer at  justisminister Anders Anundsen viser en imponerende handlekraft og i dag onsdag 29.10 drar på såkalt synfaring til fjellet Mannen i Romsdal.

Gudskjelov! Det var ikke et minutt for tidlig.

Programmet er som følger
13:40 Innkomst Horgheim i Romsdalen.
13:45 Synfaring av «Mannen» med helikopter
14:15 Orientering om situasjonen
15:15 Møte med pressa og lokalbefolkning

Mer om saken her

Kaster bort 430.000 timers jobb

Helsinki skal bruke flere hundre millioner euro av offentlige midler for å lage et museum. 1.715 arkitekter har tegnet hvert sitt forslag. Bare en kan vinne.

Et nytt Guggenheim-museum i den finske hovedstaden skal få turister til få veldig lyst til å dra til Helsinki. New York og andre byer, som har et sånt museum, har gode erfaringer. Derfor tråkker Helsinki til med en konkurranse, leser jeg i bladet Arkitektnytt.

Det var 250 arkitektkontor over hele verden som til sammenligning slåss om å få ansvar for en ny opera i Oslo. Syv ganger så mange vil lage et museum i Helsinki. Det koster blod. Hvert kontor sitter og tegner i mellom 100 og 800 timer. Hver time koster ca 950 kroner. Til sammen bruker de 430.000 timer eller 408 millioner norske kroner. Nesten alt sammen blir kastet rett i søppelbøtta. Det er bare en som vinner. Arkitektlivet er brutalt. Nådeløst.

På toppen av det hele er konkurransen kontroversiell, og det er etablert en mot-konkurranse som heter Next Helsinki. Derfor risikerer man at den som vinner ikke vinner likevel, hvis du skjønner hva jeg mener.

Tenk deg nå at det er du som sitter i juryen og skal gå inn og sitte riktig lenge å vurdere hvert av de innsendte forslagene. Du finner alle de 1.715 forslagene her. Jeg begynte med nummer en. Du kan sikkert starte på nummer 786 også, men la oss for ordens skyld starte på forslag nummer en. Det viser et bygg formet som en kongle.

Jeg må innrømme at jeg ble spontant begeistret for kongle-ideen, også kalt GH-4047923745. Det har sammenheng med at jeg ofte er ute og går i skogen. Men så fikk jeg se tegning nummer GH-155469418 som er formet som avsagde trær. Jeg vil også fremheve den lille, søte maurslukeren GH-6715965279.

Etter å ha anbefalt disse får jeg litt dårlig samvittighet siden de alle sammen er blant de 20 øverste i bunken. Jeg orker liksom ikke å se på de 1.695 øvrige forslagene. Det blir rett og slett for meget for meg.

På den annen side. Hvis en arkitekt har brukt opp til 800 timer på en jobb, så må vel jeg kunne ofre ti minutter på hver ide. 1.715 x 10 = 1715 minutter = ca 29 timer. Med lunsjpauser og en hel del kaffedrikking så vil vel dette være bare en ukes jobb. Verre er det ikke. Dette kan man jo klare.

Nå kom jeg plutselig til å tenke på at det sikkert er ulike supportere og politiske kamper som pågår i kulissene. For alt jeg vet er det sikkert 1.715 støttegrupper og fraksjoner også. Kanskje noen delte løsninger og kombinasjoner på toppen av det hele. Samtidig pågår sikkert kampen om lokaliseringen av museet. Det pleier å bli krig om slikt. I et demokrati vil man jo lytte på alle synspunkter. Man kan ikke tre løsninger ned over hodet på en stakkars finsk befolkning. Alle må få si sitt. Sånn er det jo bare.

Jo mer jeg tenker over dette syns jeg at det ser litt mørkt ut for Guggenheim i Helsinki. Jeg gjør det.

Museum formet som maursluker eller kanskje det er en mus

Museum formet som trær




Vi trenger desperat en sexbombe


Før i tida hadde man noe som ble kalt for sexbomber. Nå kalles de for glamourmodeller, er deltagere i "Skal vi danse", skriver rosa blogger eller varsler været eller synger eller hva det skal være.


Når man før i tida skulle slå seg opp som sexbombe var det viktig å slenge om seg med kule sitater:

"Is that a pistol in your pocket, or are you just happy to see me?" Mae West (1893-1980).
"Give a girl the right shoes, and she can conquer the world". Marilyn Monroe (1926-1962)

En annen metode var å finne en sak å kjempe for. Et godt eksempel er Brigitte Bardot (født i 1934). Hun kunne funnet på mye rart. Hun kunne vært glad i katter eller gullfisker eller skilpadder. Men dessverre for Norges utenrikspolitikk, fiskeripolitikk, omdømme, forvaltning, fangst, kultur, tradisjoner og distriktspolitikk, så valgte Brigitte å være veldig glad i seler. Særlig hvite selunger med store, uskyldige barneøyne, var hun glad i.

Det fikk konsekvenser. Store konsekvenser.

Brigitte inspirerte aksjonister til å helle bøtter med blod på trappa til norske ambassader rundt om i verden. Det ble boikott og Norges-hat i alle kanaler. Og Steinar Bastesen (født 1945) ble valgt inn på Stortinget iført en vest av selskinn som han hadde sydd selv.

Norge er som kjent et land i verden der det ikke hjelper å ha rett. Vi holdt ut lenge. Men det gikk bare en vei. Nå er det bare tre båter igjen som fanger sel. Det blir felt bare 11.980 dyr i år. Og nå går det trolig mot slutten for all fangst, i følge NTB

 - Selfangstnæringen utraderes dersom forslaget om kutt i støtte på 12 millioner kroner blir vedtatt, sier Fiskarlagets leder Kjell Ingebrigtsen (født 1958) til NTB.

Her må man rett og slett opplyse om at det fortsatt fins flere millioner grønlandssel i verden. Det som pleier å skje når det blir for mye sel og for lite mat i havet er at man får en såkalt selinnvasjon. Det betyr, i følge Store norske leksikon, at arktiske seler tar seg inn til norskekysten i store antall. Det er først og fremst grønlandsselen som opptrer i slike mengder at det kalles invasjoner, men også ringselen forekommer i store antall. Fra slutten av 1980-årene kom flere hundre tusen grønlandssel inn mot norskekysten.

Hva skal vi så gjøre i den situasjon som nå har oppstått. Det er krise. Jeg kan derfor ikke komme på noe bedre enn at vi må sette ut et rykte om at seler angriper barn som bader. "Sel har store tenner og biter hva det skal være når de er sultne. Og de er alltid sultne". Send det videre.

Vi trenger også hjelp fra en av våre samfunnsstøtter som vil løfte selsaken til nye høyder før det er for sent. Hører du SophieElise (født 1995). Norge trenger deg. Mer enn noen gang.



#sexbombe #selfangst #hjelp


Den brune brønnen


Første gang jeg så en mann tømme en langpils på styrten var i en park i Kristiansund på 1970-tallet. Jeg syklet rundt i byen og samlet tomflasker. Jeg var bestevenn med krigsseilere og andre som satt og drakk i skyggen av samfunnet.


Fortsatt ofrer folk liv og helse for Norge. Over hundre tusen har reist ut som soldater i moderne tid. Til Afghanistan eller Midtøsten eller Afrika. Hva skjer når de kommer hjem igjen? Er dette samfunnet blitt flinkere til å hjelpe våre helter til et verdig og godt liv?

Denne uken arrangerte Forsvaret en veterankonferanse i Tromsø. Jeg reiste til Tromsø for å delta på konferansen fordi næringslivet kan gjøre mer slik at veteraner kommer i arbeid. Å jobbe er en viktig medisin for mange plager.

Det er onsdag kveld i Tromsø. Ishavsbyen jager folk innendørs med sur vind og kulde. Desto bedre er det å komme inn i varmen på "Jernbanestasjonen", som er en fotball-pub i Strandgata. Klokken er kvart på ni. Det er en spennende runde i Champions League som starter.

Nå viser det seg at det er veldig mange Tromsøværinger som heier på Liverpool. Nå mener jeg helt prinsipielt at folk må få heie på hvem de vil. Men det kan virke som om nesten ingen i Tromsø syns at det er helt OK at Real Madrid slår Liverpool 3-0. Dette skjer på naborommet. I det rommet hvor jeg sitter og heier på Arsenal er stemningen ganske god, kanskje med unntak av akkurat da Anderlecht scorer det første målet, men siden Arsenal tok seg kraftig sammen de siste minuttene av kampen og vant 1-2, så er det all grunn til å være i godt humør.

Ved nabobordet er det full fest. Det er fem, seks gode venner som mener at hvert skudd på mål gir all grunn til feiring. Dette skaper en vegg av lyd. God stemning. Felleskap.

Mellom de to rommene strekker bardisken seg med hektisk aktivitet. Det koker av liv. Ved enden av bardisken sitter en kar som jeg har sett i mange varianter over hele Norge. Denne mannen er godt voksen og sitter meget taus, mens han kikker ned i den brune brønnen av en halvliter som langsomt blir tom.

Kroppen er liksom en ensom fugl som har satt seg tungt på barkrakken. Det er nesten ingen bevegelser. Ingen ord. Det er knapt noen som legger merke til dette menneske, eller spør hvorfor han sitter slik alene i to timer. Han er som en øde øy i et hav av fotballsupportere denne kvelden. Han sitter med ryggen til kampen og ser hverken gleder eller sorger. Så jeg spør igjen:

-Er dette samfunnet blitt flinkere til å hjelpe våre helter til et verdig og godt liv?

Vårt hemmelige våpen i ubåtjakten

La meg først få si at det er så 1981 å nå dukke opp i den svenske skjærgården med en russisk ubåt. Kunne de ikke heller ha satset på noe helt nytt for å få opp interessen? En undervanns-Tesla eller noe?

Jeg vil også innrømme at jeg er litt svak for sjøormer. Da Norge sist drev å lette etter russiske ubåter i fjordene våre så var jeg en meget ung mann som satt og kjente på spenningen. Russiske ubåter var det nærmeste Norge kom sjøormer. Det føltes slik. Forsvaret klarte jo dessuten ikke å fange noe særlig.

Et unntak var en ganske liten russisk ubåt, som vi tok vi på garn. Eller nærmere bestemt på trål. Jeg husker ikke så nøye. Det kan ha vært på juksa også.

Siden jeg er litt over gjennomsnittlig interessert i sportsfiske så har jeg gravd litt i denne saken og funnet historien om Onar Gudmundsen (68) som fikk en russisk ubåt i trålen i 1984. Bildene gikk verden rundt. De viste det russiske mannskapet som prøvde å hugge løs på trålervaierne med øks for å komme løs.

Hvis det svenske forsvaret nå setter seg ned og tenker knallhardt på dette problemet. Hvis de velger å konsentrere seg skikkelig. Kan de da oppdage et fellestrekk? Noe å lære av? Et lite knep? Vi kan jo ta det litt forsiktig. Litt sånn stegvis. Altså:

1) Den ubåten som gikk på grunn i 1981 ble oppdaget av EN FISKER.
2) Den eneste ubåten som Norge har fanget ble tatt av FISKERE.

Så hva skal vi gjøre?

Send en tråler til Stockholm. Jeg er sikker på at Røkke kan låne bort en hvis han får lov til å dele æren etterpå. Kjør på grabbar!

 

Dagbladets dekning av ubåtfiskerne i 1984:




Plutselig en natt hørte jeg redselsfulle hyl

Da bio-bygningen ble bygget på Blindern i 1960-åra var den Norges største i sitt slag. Huset er gigantisk og vrimler av forvirrende trapper, passasjer og rom som det kan komme ville skrik ut av.

Her kan man møte folk som har hypergiftige, riktig svære, hårete edderkopper eller grønne slanger kravlende rundt i akvarier som hvile for øynene i arbeidstiden. Men det mest imponerende og farligste lever i kjelleren.

Jeg hadde sittet i nær to år og skrevet en hovedoppgave i kjelleren. Plutselig en natt hørte jeg redselsfulle hyl fra noen rom lenger nede i gangen. Det hørtes ut som en serie med iherdige forsøk på barnemord. Like etterpå stakk en ung og veldig bestemt kvinne hodet inn på mitt kontor. Hun var rasende.

 "Nå har jeg ventet i fem timer på de elendige kaninene og jeg vil ikke dø". Det var det første hun sa. Deretter ba hun om hjelp. Det er alt for sjelden at jeg får anledning til å redde en vakker kvinnes liv midt på natten, så jeg slo til.

Bak en alminnelig kontordør kom vi inn til burene hvor to fullvoksne gauper med unger levde som svært få likesinnede gjør i europeisk fangenskap. Dyrene skrek av sult. Gauper kan ikke spise kjøtt avlet av mennesker på grunn av antibiotikarester og annen gift. Derfor får de overkjørte rådyr, trafikkdrepte kjeledyr eller, som i dette tilfeller, noen kaniner som barn på Frogner var blitt lei av. Men pappa hadde glemt å levere gaupematen som avtalt. Slik ble det sen kveld før kaninene kom i drosje til Blindern.

- Etter at en kvinnelig dyrevokter ble spist av en leopard i London Zoo har jeg vært ekstra redd for å mate gaupene. Nå er jeg alene her, så det ville vært fint om du kunne holde øye med meg under foringen. Skjer det en ulykke får du ringe følgende alarm-telefoner, sa kvinnen. Jeg holdt hardt i telefonrøret mens kaninene ble fortært.

Etterpå gikk vi og drakk kaffe, og jeg lært en hel masse om biologi, men det er en helt annen historie

Norges største katt er ikke å spøke med


Å rote bort en hel bil


Jeg kan miste ting. Nøkler, briller og lommeboken. Men en hel bil. Det går det vel ikke an å rote bort?


- Det er som jeg har øyne på tærne, sier skuespiller Henny Moan i et intervju med Budstikka denne helgen. Den aldrende diva er i ferd med å miste synet, men føler seg frem og snubler ikke når røtter prøver å sette krokbein på henne i hagen på Jar der hun bor i huset som hun og ektemannen Andre Bjerke en gang kjøpte sammen.

Jeg leser dette på sengen en søndag morgen, ser ut av vinduet på en våt høst som glir tåkete forbi der ute og gjør det meste utydelig og ullent. Hukommelse er rare greier. Jeg husker med all mulig grunn mitt første møte med nystekte pannekaker og blåbærsyltetøy. Så eventyrlig godt det smakte. Men ikke for mitt bare liv kan jeg finne mobiltelefonen som var her for bare noen sekunder siden.

Hver gang jeg skal ut av huset leker jeg klappeleken. Det går automatisk. En to, tre ganger, i rask rekkefølge, klapper jeg nevrotisk på lommene, for liksom å være helt, helt sikker på at jeg har fått med meg nøkler, lommebok, mobil og adgangskortet til jobben.

"Langsynt blir alderdommen. Bra er vel også det. Godt at vi har en fortid som vi kan huske med!" skriver Inger Hagerup.

Det er jo noe å trøste seg med når følelsen av å miste grepet kommer stadig oftere. Noen ganger kan det bli meget pinlig. Dette sitter jeg og snakker med min venn Jon om i går kveld. Vi har en felles bekjent som heter Ole.

Ole har en datter som studerer ved Universitet i Lund i Sverige. Når far skal dra helt til Sverige for å besøke sin datter, er en av han første tanker at ting er mye billigere i Sverige enn i Norge. Ole er som man forstår en typisk nordmann. Han er interessert i å spare noen kroner. Ole ber datteren om å bestille plass på et bilverksted.

I starten går denne historien ganske fint. Ole kommer seg til Lund og datteren sørger for at bilen blir levert på service. Det er fredag og alt er bra. Men så grytidlig lørdag morgen skal Ole plukke opp bilen og kjøre hjem til Oslo.

Klokken er litt over syv. Verkstedet har nettopp åpnet. Det er bare en ung mann til stede. Han virker dessuten litt trøtt og ufokusert. Han ser ut som en kar som rett og slett ikke har full oversikt.

-For en sløvtass, tenker Ole.

-Jeg er kommet for å hente bilen min, sier Ole og forteller hvilket merke og årsmodell og farge det er snakk om.

Den unge mannen ser nå på Ole og sier.
-En slik bil har ikke vi her.
- Ikke tull. Det er klart dere har min bil. Den ble levert på service i går og skal være ferdig i dag, sier Ole.
- Nei, vi har ikke det.
- Hva heter sjefen din. Gi meg nummert hans, sier Ole.

Ole er nå klar for å ta en riktig skarp telefon. Å rote bort en hel bil på den måten, tidlig om morgenen, når en mann skal kjøre helt til Oslo, det går da virkelig ikke an. Ole hisser seg opp.

Akkurat da ringer Oles datter og lurer på hvordan det går. Ole sier som sant er at det fordømte verkstedet har rotet bort bilen hans.
Hva var det du kalte verkstedet, sier datteren.

- Det fordømte.

- Nei, navnet på verkstedet. Hva heter det?

Ole skotter opp på veggen og leser opp navnet fra et skilt som henger over inngangen.

- Det er feil verksted, sier datteren.

Umoralske kvinner, grafsing og hvordan du ikke blir tatt

-Sykefravær skyldes ikke umoralske kvinner, melder Arbeidstilsynet i en pressemelding som kom i dag. Siden jeg er veldig interessert i umoral så kastet jeg meg straks over temaet.

Denne interessen for umoral skjer samtidig med at hele Norge sitter og snoker i skattelistene om hvem som tjener mest eller minst og hva naboene egentlig driver med i dette landet.

Misunnelse er en herlig motor som putrer og går på nettet. Nettavisen har til og med laget en egen søkemulighet som lager oversikter over alle kommuner i Norge og lager ti på topplister. Jeg søker da straks på en rekke kommuner nord for Trondheim, men finner ingen. Jeg vet ikke om dette betyr at Nettavisen har glemt alle de nordligste fylkene eller om det fins en mer avansert forklaring.

Nettavisen har dessuten forsket på hva glamourmodellene tjener og er så elskverdig å bringe flere bilder av dem. Særlig oppsikvekkende er bildet av SOPHIE ELISE, som ligger i sengen og røyker. Det er sikkert helt tilfeldig at hun akkurat da bildet ble tatt lå i sengen i en forvridd positur. Det skyldes sikkert at hun hadde behov for en hjemmedag for å komme litt til hektene etter strevsomme bloggdager.

Legg dessuten merke til snurreaskebegeret som SOPHIE ELISE bruker. Slike askebegre ble jo sist sett på 1950-tallet, og ble fjernet for sin påtrengende evne til å stinke, spre vond lukt og dårlig stemning. Når SOPHIE ELISE fortsatt bruker snurreaskebeger så viser det bare hvor ujålet og flott hun er, slik at hun kan ta seg litt bra ut og komme på topp skattemessig. Og ellers.

Vil man ha slutt på GRAFSINGEN så forklarer VG hvordan man gjør det her. Dagbladet på sin side viser deg hvor enkelt det er å snoke her. Avisa Finmarken forteller deg hvordan du kan snoke uten å bli tatt her. Også Aftenposten har laget saken " Slik unngår du at naboene ser inn", men den handler strengt tatt om noe annet.

Man kan også legge merke til avisa Budstikka, som etter å ha søkt i skattelistene har funnet ut at alpinhåpet Aleksander Aamodt Kilde bare tjente fire kroner i fjor. Vårt Land har et oppslag om at du får din lønn i himmelen, men nevner ingen ting om skatten, bare at det er mange prester som oppfører seg direkte upassende. Og sånn går no dagan i medie-Norge.

SOPHIE ELISE med snurreaskebeger

#SOPHIEELISE 

 

Eksplosive nyheter

Kjære alminnelige leser. Det er harde tider. Det er absolutt ingen grunn til å føle seg trygg. Ikke noe sted. Særlig farlig vil jeg si at det er å ferdes i de øvre lag av næringskjeden, bedre kjent som nærbutikken.

En ting er at jeg fikk denne skammelige parkeringsboten utenfor Rimi på Gjettum i Bærum i forrige uke. Se petiten "Jeger i mørket viser ingen nåde". Jeg må innrømme at jeg ble litt sur, siden jeg bare hadde vært inne i butikken i noen minutter og likevel fikk 810 kroner i bot.

For å være ærlig så har jeg nå besluttet å svikte Rimi på Gjettum. Jeg tar ingen sjanser. Med så skumle parkeringsforhold er det rett og slett nødvendig å ta noen grunnleggende forholdsregler. For å si det kort så kjører jeg nå rett forbi hele Rimi.

På den måten kommer jeg til Coop Prix på Haslum. Dette er en slags upløyd mark. Jeg har ikke handlet der noe særlig før. Jeg må prøve meg frem. Litt usikker kommer jeg inn døren onsdag kveld. Den første jeg ser er Ørjan, som er gift med en venn av kona. Mannen er meget blek og foretar noen rastløse og engstelige bevegelser foran hyllene med kjøttpålegg.

- Dette syns jeg at du skal skrive en petit om, sier mannen. Han er åpenbart en leser med erfaring. Jeg liker det, å treffe en leser, selv om stemningen er litt trykket. Det har å gjøre med at Ørjan har kone og barn og de har sendt mannen ut i mørket for å finne såkalt løvtynn skinke.

De har utrolig mange forskjellige skinker på Coop Prix på Haslum. Det er den ene raden etter den andre. En skinke har for eksempel appelsinsmak, ser jeg. En annen er med pesto. Det virker som om Ørjan tror at de løvtynne skinkene bare plutselig skal dukke opp. Som et mirakel. Hvis han bare går mange nok ganger frem og tilbake så skjer det sikkert, at han finner den ene varianten blant de hundrevis av muligheter. Det vil da føles som en slags frelse å finne dette eneste pålegget som de sære barna vil spise. Ørjan håper det skal skje, slik at han kan dra hjem å legge seg. For om bare noen få timer er det en ny morgen og nye prøvelser og den stakkars mannen må stå opp og begynne å mase på barna og lage matpakker og frokost og rekke bussen og jobben og det ene med det andre.

-Det er aldri for sent å gi opp, sier jeg. Ørjan er enig og løper ut av butikken for å kjøre til Kiwi.

Etter at Ørjan har forlatt butikken er jeg alene og går og ser etter kjøttpålegg jeg også. Som jeg nevnte innledningsvis er det harde tider. Dårlige nyheter kommer der du minst venter det. For eksempel i påleggshyllene hos Coop Prix. Her finner jeg følgende melding:

Kjære kunde
Det har vært en eksplosjon på fabrikken der det lages vossafår. Usikkert når vi får vossafår igjen. Prix

Og jeg som trodde at det mest dramatiske som kunne skje i Norge er at vi går tom for smør. Det er bare å stålsette seg. Hva blir det neste?



#allgrunntilpanikk
 

Med "Fuck you" tatovert på armen



Vi er på padletur i Vansjø, et grågrønt område med betydelige algekonsentrasjoner som forsyner byen Moss med drikkevann.
 

-Dette har Ari Behn drukket seg stor og sterk på, sier jeg til min sønn. Vi har vært her mange ganger før. Denne turen skal bringe oss til vår faste holme. Den ligger et par timers muskelarbeid unna. Holmen er et fristed, en idyllisk plett hvor far og sønn kan være veldig sammen, sammen og ha såkalte gode fortrolige samtaler om alt fra forplantning til Kjell Magne Bondevik.
 
Vi nærmer oss holmen. Midt på denne sitter en halvnaken, kraftig bygget mann som, skal det vise seg, har tatovert "Fuck you" på den ene av to imponerende overarmer. Han røyker, drikker boksøl og ser på en guttunge som bader. De er trolig i slekt. Vi padler forsiktig til motsatt ende av holmen og bærer opp all bagasjen. Jeg er i ferd med å pakke ut teltet. Da kommer mannen løpende.
 
 - Dø, du kan`ke bare legge deg til her. Ser du ikke at det er opptatt. Veit du ikke at det er en uskreven regel her i Vansjø at den som kommer først til ei øy, har den for seg selv, sier mannen på et østfoldsk som understreker at han vet alt om lokal skikk, bruk og straff. 

- Ja, men det er jo plass til minst ti telt her, sier jeg spakt. 
 
-Vi skal ha grillfest i kveld. Det kommer flere familier. Øya er opptatt, sier muskelmannen. Han står bredbeint i eierskapet og har ikke tenkt å flytte seg en millimeter. Dette skjønner jeg helt av meg selv. Jeg er dessuten ikke særlig flink til å få meg en på tryne. Derfor pakker jeg ned, bærer alt tilbake i kanoen og starter på en meget langsom ferd til neste holme. Den er populært kalt "Driter`n", er kjent for å være en såkalt party-holme, med fare for glasskår, men dette er eneste ledige alternativ.

Nå skjer plutselig flere ting i rask rekkefølge. 13 kanoer ankommer holmen, alle med flere barn ombord. Kanoene formelig svermer over vår tatoverte østfolding. Han begynner å løpe i sirkel. Det er som om han slår etter mygg. De angriper fra alle kanter. Snart er holmen fullstendig beleiret. Jeg padler mot naboholmen som ingen eier. For øyeblikket. Men ganske snart nå er den min. Bare min.

Det er ikke det at vi kanoister ikke liker folk med motor. Folk med motor fortjener å leve de også. Slike mennesker har det sikkert ikke lett, så dyre som motorer er blitt i våre dager, men de burde holde seg til saltvann. Slik ville de få flere verdenshav å boltre seg på , og sluppet og ødelegge stemningen i for eksempel Vansjø.

Jeg er 100 meter fra holmen da muskelbunten raser forbi meg med 25 hestekrefter. Mannen har ikke hatt tid til å ta med seg sønnen eller annen bagasje. Nå hopper han i land, slenger en blå svipptursekk midt på holmen. Vips er dette ikke lenger "No Mans Land".

Jeg står og ser betuttet på en liten blå svipptursekk. Eieren av sekken har kjørt for å hente, skal det vise seg, en svoger med kone og barn, samt en nabo med puddel, ny kjæreste og grillpølser. Alt dette kommer kjørende tilbake etter en times tid. Da har jeg rukket å sette opp teltet og er i ferd med å koke en skvett kaffevann. I et farlig øyeblikk har jeg lyst til å stå bredbeint å snakke om uskrevne regler og slikt, men kommer brått på at jeg er en konfliktsky fyr med alt for lite styrketrening.

Går på do for å trene eller sove

Du har sikkert mange ganger lurt på hva folk egentlig gjør på jobben. Nå er det kommet en undersøkelse som viser at de sitter der og gleder seg til å gå på do.

Undersøkelsen er utført av SCA og merkevaren Tork som er leverandører av tørkepapir og andre hygieneløsninger til blant annet offentlige toaletter.

Tre prosent av de spurte bruker toalettet til å trene eller til å ta seg en lur. Hva slags trening det er snakk om sier undersøkelsen ingen ting om. Den avslører heller ikke hvor lenge de sover. Men her er det åpenbart bare fantasien som setter grenser.

11 prosent svarer at de går på do for å få ut frustrasjon. Toalettet er et fint sted og for eksempel stå å skumme av raseri. Eller kanskje man bare trenger en lang og god pause. Være litt for seg selv. Finne den helt store roen. Kanskje meditere litt. Drive med yoga. 15 prosent sier at de går på do for å få litt fri. 10 prosent går også på do for å snakke sammen om private og fortrolige ting.

Når man leser disse tallene er det forståelig at halvparten av respondentene sier at de ønsker at arbeidsgiver la mer vekt på kvaliteten av toalettrommene der de jobber. 1 av 5 er ikke fornøyd med ledelsen på dette området. Og 1 av 3 ansatte synes det ikke er mange nok toalettrom der de jobber.

Sånn er det i arbeidslivet. Alltid er det noen som skal klage.

Mer om undersøkelsen her

Ditt nærmeste fristed. Tid for å trimme




Du må ikke spise snø

Du må ikke spise snø, sa moren min. Hun sa det mange, mange ganger. I alle de år. Men hun sa aldri hvorfor jeg ikke skulle spise snø.

Jeg spurte også en jente i barnehagen om hun spiste snø. Det gjorde hun.
- Er du ikke redd for å få mark i magen, sa jeg. 
- Dust, sa hun.

Jeg syntes at det svaret var veldig rart, for det der med mark i magen var noe jeg hadde hørt og som jeg trodde på. Men jeg lurte litt på HVORDAN det kunne ha seg at mark kunne overleve i snøen. Jeg fikk sjelden svar på noe som var viktig på denne tiden. Jeg spiste dessuten en hel del snø i smug. Ikke fordi det var særlig godt å spise snø. Jeg, mener vi gjør mye her i livet i ren og skjer mangel på alternativer. Bare så det er sagt.

Nylig har jeg oppdaget at det kan være direkte livsfarlig å spise snø, i følge en bok om Finnmark. Her må jeg skynde meg å fortelle at min snøspising fant sted på en liten øy som heter Vardø hvor jeg ble jeg født i 1962. Den kalde krigen var da på sitt hardeste. I 1960-årene sprengte russerne hele 132 atombomber på naboøya Novaja Semlja som ligger bare 56 mil unna. Det radioaktive nedfallet kom med vinden til Vardø. Den største bomben var 3.000 ganger større enn bomben over Hiroshima. Militærets etterretningstjeneste målte svært høy stråling. Alt var veldig hemmelig. Haakon Lie og Einar Gerhardsen snakket sammen og ble enige om å lage hemmelig evakueringsplaner for hele landsdelen. Bare så det er sagt.

Slik opplysninger gir jo litt grunn til ettertanke. Når de holdt det der med snøen og atombomber hemmelig, hva kan de ikke da ha funnet på å skjule av andre viktige opplysninger. Det var mange forbud. Rare forklaringer.

- Spis opp maten din (tenk på barna i Afrika).
- Vær stille (far sover middagslur på sofaen).
- Ikke skjær grimaser (du kan bli sånn).
- Ikke smil når voksne kjefter (da får du deg en lusing).
- Ikke bad like etter at du har spist (du får krampe og drukner).
- Ikke ert søsteren din (hun er jo så søt og uskyldig).

Her ligger det mange ubesvarte spørsmål. Hvis man for eksempel har sittet lenge og svelget og svelget fordi maten er kald og guffen og klistrer seg til ganen, hva hjelper det da å tenke på folk i Afrika? Eller hvordan kan det ha seg at kroppen etter mange grimaser stivner slik at man blir vanskapt for resten av livet. Jeg har dessuten en gang, etter at jeg ble gammel nok til å bestemme selv, spist syv pølser i lompe med ketsjup og sennep, samt en stor porsjon røde gele med vaniljesaus, og deretter hoppet direkte ut i havet. Jeg merket overhode ingen forskjell. Bare så det er sagt.

Man må altså tidlig lære seg at det meste som blir sagt er overdrivelser. Atombomber er ikke så farlig som folk skal ha det til. Hevngjerrige søstre, derimot, skal du passe deg for. Det gjelder for øvrig damer generelt. Bare så det er sagt.

 

Soldat fra luftforsvaret måler radioaktivitet med en geigerteller i Vardø på 60-tallet.


#atombomber

 

-La romfolk selge deLillos

Å la romfolk selge den nye CD-en til deLillos, er et forslag Lars Lillo-Stenberg kommer med i et intervju i denne helgens utgave av Morgenbladet. -De er så gode. Utrolig bra selgere, sier han og foreslår at romfolk kan få halvparten av inntektene.

Når det blir stadig vanskeligere å leve av musikk, er det all grunn til å prøve ut nye muligheter, som å la romfolk selge den på gatehjørnene. Den nye CD-en "Rett og slett livet" burde kunne selge til gull.

Det snodige med Lars Lillo-Stenberg er at hver ny plate har handlet om ting fra mitt eget liv. Det har å gjøre med at vi er like gamle, 52 år. Lars var der da jeg sjanglet hjem fra fest i Oslos gater på 1980-tallet. Han var der da jeg hadde kjærlighetssorg, da jeg følte meg ensom og elendig, da jeg ble skilt, var pengelens og håpløs. Da jeg lurte på hva jeg skulle bli. Om jeg kunne bli til noe som helst. "Hjernen er alene".

Årene gikk. Jeg ble gift på ny og fikk flere barn. Lars ble eldre han også. Han sang om å pusse opp huset. Han sang om å lage mat. Han sang Prøysen. Alltid med en stemme som er nær ved å gå i stykker, som om livet alltid er på bristepunktet.

For mange dreier deLillos seg om koselige sanger som "Neste Sommer" og "Smak av honning". Det store kommersielle gjennombruddet ligger i all kosen, og i vår nostalgiske lengsel etter varme og kjærlighet og reker og hvitvin.

Nå synger Lars om døden. Den nye CD-en handler om skyggene som nærmer seg. Han synger om faren sin som døde sist vinter, 86 år gammel. Jeg tenker på min egen far som straks runder 80. Jeg kjenner hvor mye jeg gruer meg til at fars liv er over.

I fjor høst var jeg i sjømannskirken i New York. Lars hadde satt musikk til Edvard Munchs tekster. Mørk smerte. Sårt og nakent. Sterk kost. Etter at konserten var over kom Lars ut, satte seg ved pianoet og tok et ekstranummer: "Hjernen er alene".

Jeg satt helt ytterst på stolen. Følelsene rant nedover ryggen og satte pigger i huden. Det er den heftigste musikkopplevelse jeg noen gang har hatt.

Jeg så meg rundt i Sjømannskirken. Publikum besto av et 50-talls personer. Denne konserten kunne aldri ha blitt til hvis den ikke var fullt og helt betalt av staten. Så jeg skjønner godt at Lars sitter og tenker på nye metoder for å få musikken sin ut til folk.

Å la romfolk selge "Rett og slett livet" vil dessuten gi Norge noe det ikke er for mye av, verdighet og respekt. Kjør på!

Lars Lillo-Stenberg i sjømannskirken i New York


#deLillos

 

 

Opplæring i svindel ved boligkjøp


En kar jeg kjenner skulle i går hjelpe sin venn Ronny med å kjøpe en leilighet i en bygård i Oslo. Det ble en opplæring i svindel.


Ronny bor i en liten leilighet til tre millioner kroner og ønsker å kjøpe noe større i den samme gården. En leilighet som er taksert til fire millioner kroner er lagt ut for salg. Problemet er at fire millioner er absolutt øvre grense for hva Ronny kan gi. Han må da finne på noe smart.

I går var det første og eneste visning på leiligheten. Ronny inviterer en gjeng venner på besøk og lager en stor gryte med mat og sørger for at det lukter stram matlukt i hele oppgangen. Samtidig ber han en av vennene ta med ei bikkje som er kjent for å gneldre og lage ubehagelige lyder. Bikkja får lage mye ulyd under visningen.

Nå går Ronny opp til megleren og sier på tomannshånd at han vil la megleren selge også Ronnys leilighet dersom han får tilslaget. Dette synes megleren er en kjempegod ide. Han vil nå få kommisjon for salg av to leiligheter. Det er jo bedre enn kommisjon for bare en leilighet. Slik blir megler kjøpers mann og ikke selgers.

Før visning starter har megler fått vite at det trolig vil komme et bud direkte til eier på 4,1 millioner kroner. Budet er ennå ikke lagt på bordet, bare forhåndsvarslet. Dette forteller han til Ronny. Da tenker Ronny at han får komme med et bud direkte til eier han også på 4 millioner, samt sett en kort frist, før den andre karen rekker og komme på banen. Megler har ingen rett til å blande seg inn i direktebudene til eier.

Slik går det til at Ronny får tilslaget. Både han og megler er fornøyd, men eier er snytt for 100.000 kroner.

Som jeg pleier å si: - Er det rart at det blir krig i verden.

Bare du er desperat nok


-Hvis du bare er desperat nok, så er alle midler lov. Du må være knallhard. Det var helt sjokkerende vanskelig å få hjelp, sier Tore.


Vi skal til en liten kommune på Østlandet. Her er det godt å leve. Inntil du blir gammel. Da starter et helvete.

Vi skal straks tilbake til Tores historie. Men la meg først fortelle om ti tusen nordmenn. Det er de som hvert år oppdager at hjernen er i ferd med å dø og at livet smuldrer bort på grunn av demens. 250.000 pårørende er rammet i Norge. Mange av dem blir selv pasienter på grunn av belastningen. Dessverre har sykdommen lav status og blir lavt prioritert. Det er meget begrenset hjelp å få.

Faren til Tore skulle bare kjøre noen få kilometer fra butikken og hjem. Han hadde kjørt ruta tusenvis av ganger før. Men plutselig var det komplett umulig å finne veien hjem. Far er 76 år gammel og helt lost. Han kjører inn på en bensinstasjon. Stopper bilen og ringer kona. Hun blir forskrekket, men forklarer ham den korte ruta hjem. Far kommer seg hjem, parkerer og går opp til huset, ringer på døra. Kona åpner. Da sier mannen:

- Hvem er du?

Først tror familien at far har hatt et drypp og at det er derfor han er forvirret, men ganske snart blir det avklart at far er alvorlig dement. For å avdekke om du er dement må du svare på 50 enkle spørsmål som for eksempel "er juni en sommermåned?" Far svarer riktig på bare syv av spørsmålene. Dette ser dårlig ut.

Nå starter en lang og hard jakt på sykehjemsplass. Kommunen insisterer på at far skal bo hjemme og at kona på nærmere åtti år skal pleie ham, med avlastning fra hjemmehjelp. Det blir mange telefoner og møter med kommunen.

- Min far finner ikke veien mellom sengen sin og toalettet. Mener du alvorlig at min gamle mor, som er avhengig av rullator, skal ha ansvar for å hjelpe ham?
- Ja, sier kommunen.
- Min far skjønner ikke lengere hvordan toalettet fungerer. Mener du at alvorlig at min mor skal ha ansvar for dette?
- Ja, sier kommunen.

Nå blir Tore mer og mer desperat. Han må finne på noe. Han tenker høyt. Og han tenker lavt. I mellomtiden blir far lagt inn på sykehus for å gjennomgå en operasjon. Etter operasjonen blir han liggende på sykehuset en tid. Kommunen må betale for dette. Det koster mer enn å bo på hotell. Nå haster det å få flyttet far hjem.

Ny telefonsamtale.
- Hei, det er Tore. Jeg vil bare snakke litt om den planen om å sende far hjem på onsdag.
- Ja, hva med den?
- Jeg vil bare informere om at det ikke er noen hjemme som kan ta seg av ham.
- Hva mener du?
- Min mor har reist på ferie.
- Hva mener du? Er det ingen hjemme? Når kommer hun tilbake?
- Det er vi litt usikre på. Men det kan fort bli en måneds tid.
- Du tuller nå.
- Nei, jeg gjør ikke det.

Slik gikk det til at faren til Tore fikk sykehjemsplass. Først på såkalt åpen avdeling. Men etter en dag på den avdelingen viste det seg at mannen vandret for mye rundt og rotet seg bort og var såpass krevende å passe på at han måtte flyttes dit hvor bemanningen er størst. Nå er far kommet på rett sted og har det etter forholdene ikke så verst.

Jeger i mørket viser ingen nåde



En jeger sitter i mørket og puster spent. Byttet nærmer seg. Absolutt stillhet. Ingen lys. Nå slår han til. Nådeløst. Dette kommer til å gjøre alvorlig vondt.


Klokken er litt før åtte om kvelden. Det er en mørk og råkald kveld. Høsten renner gatelangs og gjør alt vått og ufyselig. Bilene kaster kaskader av vann inn på fortauene. Menneskene er hvite som papir i ansiktene som haster av sted for å rekke alle forpliktelsene som har hopet seg opp og ligger strødd mellom jobb og familie og idrett og skole.

Slik svinger jeg inn på parkeringsplassen foran Rimi-butikken på Gjettum i Bærum. Jeg skal kjøpe melk og brød og middag og det aller mest nødvendige. Det er ingen kø i kassen, så hele operasjonen tar bare noen minutter. Jeg løper gjennom mørket. Jeg vet det ikke selv, men jeg blir fulgt av vaktsomme øyne.

Inne i en bil sitter jegeren og våker over parkeringsplassen. Han jobber i noe som kaller seg P-Service. Dette navnet kan forlede deg til å tro at mannen driver med service. Så feil kan man ta. Utenfor Rimi-butikken er det en automat hvor man kan trekke en lapp som gir rett til gratis parkering i en time. Jegeren holder pusten, mens jeg går mot automaten. Kommer han til å trekke en lapp?

-Yes, sier jegeren og jubler stille. Han trakk ikke lapp.

Nå må mye skje med lynets hastighet. Jegeren løper ut fra sitt skjul og bort til min bil. Han fotograferer og printer ut en såkalt kontrollavgift på 810 kroner som blir brettet og festet under vindusviskeren. Byttet er i boks. Det må føles som en triumf. En seier.

Etterpå går jegeren tilbake til sitt mørklagte skjulested. Setter seg taus for å vente på neste offer.

Jegeren er navnløs. På lappen jeg har fått kaller han seg bare betjent. Betjent nr. 23. Jeg lurer på hvordan det er å være betjent 23. Får han provisjon? Er det viktig å fange så mange bilister som bare mulig? Blir han lei seg når den store og ofte ganske øde parkeringsplassen foran Rimi bare er fylt opp av biler som har trukket lapp slik at han må dra slukøret hjem til kona og si at i dag fanget jeg absolutt ingen, og kjenne inne i seg hvor vondt det er å være en taper. En som ikke klarte å fange noe som helst. Kanskje tenker han på hva som er meningen med livet.

Kanskje sitter han der og hutrer i mørket og venter på at det skal komme enda en sliten familiefar i en dårlig vedlikeholdt bil, og håper av hele sitt hjerte at også denne familiefaren skal glemme å trekke lapp, og at det på en eller annen måte skal gi en slags mening i livet. 

Stoltenberg får fredsprisen


Kjære Landsmenn, ute og hjemme, i hus og hytte, og på alle hav.


La meg først, som leder av nobelkomiteen, få utrykke hvor fint og helt naturlig jeg syns det er at nettopp jeg er leder av nobelkomiteen. Og selv om Thor Heyerdahl og jeg har lært engelsk på samme måte, er det viktig å ha trua på seg selv og rett og slett kunne være sin egen morgensol og aftenstjerne, når det trengs. Og ellers.

Jeg ser nå med betydelig bekymring på at den alminnelige, spekulative presse blant annet foreslår at Jan Pettersen fra Oppegård, bør bli ny leder av Den Norske Nobelkomite, samt at gode, men ubekreftede rykter skal ha det til at First House har forsøkt å fjerne meg som leder, og selv om dette ikke på noen måte er sant, så er det vondt og ganske leit å høre.

Kjære landsmenn. På mange måter står verden nå på kanten av stupet. Det er på tide å ta et langt skritt fremover.

Jeg vil også si at jeg var blant de mange som ble meget skuffet og kanskje også litt irritert i 1994, da Norge sa NEI til EU. Personlig har jeg sagt JA til EU hver dag i årene som fulgte og det føltes ganske godt å kunne gi fredsprisen til EU i 2012.

Det er dessuten slik at vi som bestemmer hvem som skal få Nobels fredspris er opptatt av å forsterke positive krefter i verden, gjerne når slike krefter er helt i startfasen. La meg også si at det var en stor opplevelse at selveste Barack Obama kom til lille Norge og at vi spiste middag sammen på Grand og det ene med det andre.

Kjære landsmenn. La meg også få si at livet er en reise. Vi har alle vært unge en gang og hatt våre opp og nedturer. Konflikter kommer og går. Ikke alle kan bli statsminister eller stortingspresident eller noe annet akkurat når de selv har mest har lyst til det. Kanskje må noen vente på tur. Jeg syns jo at vi alle kan legge gamle stridigheter bak oss og stå frem som gode ledere av Europa og verden.

Jeg vil jo også si at det er ikke hver dag at Norge får frem en leder som Jens Stoltenberg. Nå har han faktisk vært generalsekretær i NATO helt siden 1. oktober 2014, og det er all grunn til å forsterke de positive krefter som er i gang. Jeg foreslår derfor å gi fredsprisen til Jens Stoltenberg.

Takk for oppmerksomheten!




Miljøaktivister ramponerte 20-talls biler på Frogner


En aksjonsgruppe mot privatbilisme har i går, onsdag, sprøytet isolasjonsskum inn i eksosanlegg på et 20-talls biler på Frogner i Oslo og festet lapper til frontrutene (bildet).


Isolasjonsskum brukes vanligvis i husbygging. Stoffet utvider seg og herder på en slik måte at det er svært vanskelig å få ut av eksosanleggene, som derfor må skiftes til store kostnader.

Nabolaget på Frogner ble sjokkert da de kom ut tidlig onsdag morgen og oppdaget hva som hadde skjedd i løpet av natten. På frontruten av bilene hadde aksjonsgruppen festet papirark med bilde av en maske og et budskap om å kjøre kollektivt.

- Dette har vært en sjokkerende opplevelse. Gruppen hadde plukket ut de bilene som hadde størst motor og fylt eksosanleggene med skum. Det blir trolig meget dyrt å rette på skadene, sier en dame som jeg kjenner i nabolaget.

En av hennes nærmeste naboer er høygravid og skal føde når som helst.
- Familien kunne faktisk ha risikert å stå der midt på natten på vei til sykehuset, og oppdaget at bilen deres var ødelagt. Det ville vært ubehagelig, sier min bekjent.

Flere av bileierne har politianmeldt hærverket.

Aksjonen bruker symbolet til "Anonymous" som er navnet på et Internett-samfunn bestående av et ukjent antall aktivister og hackere fra hele verden.

PS
Jeg skriver jo som regel om morsomme ting på denne bloggen og ikke så triste ting som dette. Jeg skal prøve å ikke la det gjenta seg.
DS

Lyver om forbud mot klining

Stortinget vedtok fredag morgen en lov som forbyr klining på offentlig sted og du får 1.500 kroner i bot hvis du bryter loven etter 1. november, melder bloggeren Famez. Han ble dermed Norges mest leste blogg med over 58.000 lesere på tirsdag denne uken.

Famez er en 24 år gammel mann fra Bergen som har spesialisert seg på meget oppsiktsvekkende nyheter om sex og annet. Hundretusener har for eksempel lest hans historie om en jente som samler på brukte kondomer som hun henger opp i leiligheten sin. Nå er det vanskelig å vite om disse historiene er sanne siden Famez konsekvent ikke oppgir kilder. Famez tjener for øvrig trolig fett på annonser på bloggen sin. Man kan kontakte ham ved hjelp av en hotmail-epost, men noe navn er det umulig å finne.

Jeg ble nysgjerrig på denne Klineforbudsloven og startet derfor noen søk på nettet. Famez postet saken om klineforbudet søndag 28. september. Når han skriver at Stortinget vedtok saken fredag må man gå ut fra han mener fredag 26. september.

Det er i så fall oppsiktsvekkende siden Stortinget trer sammen for første gang etter ferien den 1. oktober. Det ble altså ikke vedtatt noe som helst i uka som gikk. Ikke tidligere på sommeren heller. Mer om Stortinget her.

En annen ting som er litt rart er at ikke noen andre i pressen har fått snusen i Klineforbudsloven. Når jeg søker i Kvasier får jeg null treff. På Google finner jeg at enkelte skoler har innført forbud mot klining og det har gitt stor oppmerksomhet i pressen, samt en masse debatt og protester. Mest kjent er forbudene på Løpsmark skole i Bodø, Fagerheim skole i Vestfold og ungdomskolen i Holtålen i Trøndelag.

Men ellers finner jeg ingen ting. Absolutt nada. Det nærmeste jeg kommer er oppslaget "Borten Moe kliner til" som er en nyhet fra Naturvernforbundet, men den tror jeg handler om noe annet enn folk som kysser. Men sikker kan man ikke være, siden saken handler om Senterpartiet. Se for øvrig petiten "Verre enn sex, løgn og brevbomber".