hits

oktober 2013

Skutt på do



Hvis man prøver å skyte en elg. For eksempel på Hvaler. Så kan det oppstå et drama fra virkeligheten. Utrolig, men sant. Heng med.


Jeg ser det for meg. Elgen som kommer luntende inn fra høyre. Jegeren som blir veldig opphisset. Han har jo kanskje ventet en evighet på dette, avgjørende øyeblikket. Kanskje har han aldri skutt en elg før. Men nå er altså muligheten kommet. En åpenbar mulighet som glir inn i siktet. Nå presser pekefingeren mot avtrekkeren.

Nå vet ikke jeg om det var akkurat sånn. Jeg har bare lest avisenes referater av hva som skjedde på Hvaler. I forrige uke.

Jeg har derfor mange ubesvarte spørsmål. Denne karen som tilfeldigvis er på hytta, han som har dratt ned for å stenge av for sesongen, hva tenkte han før det smalt? Han satt der på do, med buksa ned på knærne og ante fred og slett ingen fare. Så han elgen? Viste han i det hele tatt at det fantes elg på Hvaler? Skjønte han at døden sto og lurte noen hundre meter unna? Jeg mener hvor stor er sannsynligheten for å bli skutt av en elgjeger, mens man sitter på do?

Hva kreves for å bli elgjeger? Hva slags opplæring får elgjegere? Fins det for eksempel instruktører som står der og sier lure ting som: "Hvis det kommer en elg gående og det er en hytte i bakgrunnen, så husk på at du kan bomme på elgen og treffe hytta".

En mulighet er at det fins folk som mener at det er helt utenkelig å gjøre en feil, eller bomme. Bom er liksom ikke et ord de tar i sin munn. Man kan jo ikke det. Sånn trur jeg at det kan være. For noen. Men jeg vet jo ikke. Jeg har jo aldri prøvd å skyte en elg. Og det er mange ting jeg ikke vet. Hva er for eksempel det riktige å si? Hvis man for eksempel skal gå på sykebesøk og er elgjeger. Hva sier man da? Sorry?

SISTE
I følge Ullevål universitetssykehus er mannen utenfor livsfare, selv om skadene er alvorlige. Jegeren, som avfyrte skuddet, som gikk gjennom hytteveggen og skadet en mann i 70-årene, mener det var noe feil med våpenet han brukte, melder Fredriksstad blad.

UFO landet på Rykkinn



Det landet en UFO på Rykkinn sist uke. Heng med.


Det er vanskelig å bli mer ordinær enn Berger svømmehall på Rykkinn i Bærum. Hallen består av 25 meter vann, dusj, badstu og et skap til hver. Her er likhet, frihet og fordragelighet. Ikke noe fancy noe sted. Ingen nyheter. Det er vanskelig å bli overrasket på Berger. Jeg liker det.

Noen ganger er det vinter. Andre ganger er det vår, eller kanskje høst. Nå er det for eksempel høst. Når man kommer ut av hallen og klokken er blitt åtte om kvelden så er det stup mørkt på parkeringsplassen. Det er som regel halvfullt av biler, kan jeg se når jeg står og myser utover. Det er ikke noe gatelys.

må jeg her få understreke at sannsynligheten for at et romskip har landet på Rykkinn en onsdag i oktober er veldig liten. Men man kan likevel bli svært nysgjerrig når man plutselig oppdager et mystisk blått lys som strømmer ut av en av bilene. Det er bare en ting å gjøre. Man må liste seg nærmere og undersøke saken.

Å spionere på folk er for øvrig noe jeg driver med hele tiden. Vi petitskribenter må være nådeløse. Det er slik vi oppdager rare ting. Nå oppdager jeg en enslig og ganske tynn mann i svart dress som sitter musestille i forsetet av bilen sin. Hele kupeen er opplyst av et sterkt blått lys. Det skaper en rar stemning. Som fra det ytre rom. Det kan være fremtiden som har landet på Rykkinn.

oppdager jeg at mannen sitter og surfer på en gigantisk PC-skjerm. Den er innfelt i dashbordet på bilen og er den største i sitt slag. Det er det absolutt ingen tvil om. Skjermen er så stor at jeg i dagene som følger forteller folk jeg treffer om fenomenet. Noen av dem er mannfolk og de skjønner da med en gang at jeg har sett en Tesla. Dette er et av vår tids mest etterlengtede symboler på maskulinitet, suksess og elektrisk fremkommelighet. Null til hundre på sekunder.

Jeg tar også opp saken med kona og forteller om behovet for å surfe på nettet med en diger skjerm, mens man kjører bil. Jeg øser dessuten av min livserfaring. Jeg har sittet en del i bilkøer. Og sett mye rart. Folk som legger på leppestift, grer håret, leser avisen, sender SMS på mobilen og andre gjøremål. Det er like farlig å drive med slike ting som å kjøre med høy promille, sier jeg. 

-Dette må da være ny norsk rekord, sier jeg. Når du sitter med verdens kraftigste underholdningsmaskin montert inn i bilen ved siden av førersetet så blir det sikkert uimotståelig fristende å bruke den hele tiden. Til å se på filmer for eksempel. Mens man for øvrig kjører på en kjedelig motorvei. Kanskje på vei til å besøke svigermor. Slike ting sier jeg. Til kona.

Kona er jurist. Hun kommer dessuten fra Vestlandet. Der er de vant til å sitte i fergekøer og andre køer. Hun er derfor mye mer positiv til bil-PC enn jeg er. Kona foreslår at man sikkert kan installerer en slags variant av alkolås, slik at man bare kan surfe når bilen står stille eller kjører i svært sakte kø.

Mens hun sier dette sitter jeg og teller opp hvor mange maskiner som min lille familie har og som det er mulig å surfe på. Hvis man regner med mobilene så blir det ganske mange. Trenger vi egentlig en bil-PC, tenker jeg. Forøvrig er jeg utrolig mandig og fremtidsrettet. Jeg ønsker fremtiden velkommen. Jeg gjør det. I forsiktige former. God tur!

Guttetruser og jentetruser på samme snor


Enkelte kristenfolk henger seg ikke bare ganske grundig opp i seksuallivet og vil ha homofrie soner og forbud mot alkohol og dans og kvinner og det ene med det andre. De har også sørget for en streng regulering av klesvasken.


På Vestlandet har det noen steder vært slik at du kan jobbe så mye du vil midt i kirketiden, på en søndag, hvis det skjer innendørs uten at naboene oppdager det. Men henger du klesvasken ut til tørk er fanden løs.

Noe av det verste du kan gjøre er å henge guttetruser og jentetruser på samme snor. Det vil skape sterke reaksjoner. Også på hverdager.

I Odda har man bitre opplevelser i så måte. Her kom en svigerdatter fra Østlandet på besøk og tenkte at hun kunne hjelpe litt til i huset og gjøre et godt inntrykk. Man vil jo gjerne det. Det hører forøvrig med til historien at folk fra Østlandet kan finne på å ta lett på ting. 

Klærne ble vasket og hengt ut på snora. Men det skjedde ikke etter de strenge regler som er holdt i hevd gjennom generasjoner. Når svigermor oppdaget dette ble hun veldig rød i ansiktet, løp ut i hagen og startet en hektisk ommøblering.

Du kunne se hvordan tørkestativet levde. Svigermor drev og flyttet hektisk rundt på undertøyet i voldsomt tempo.

Tørkestativet var firkantet og til å snurre rundt. Ytterst, som en beskyttende bred vegg, som utestenger alle mulige nysgjerrige naboblikk, skal lakener og annet sengetøy henge. Deretter skal man henge skjorter og slikt, mens man aller innerst setter av plass til intimitetene.

Sånn må det være. Og nå tror du sikkert at alt er i orden, men det er enda vanskeligere. For jenter og gutter kan ikke henge på samme rad, selv om de henger innerst, hvis du skjønner hva jeg mener. For tenk hvilke tanker man da vil kunne få i hodet. Synet av truser og sokker og kanskje en BH (i verste fall). Fantasien kunne jo begynne å løpe helt løpsk. Og det vil man ikke ha noe av. I Odda.

I livet etter at svigerdatter oppdaget svigermors regler var det flere muligheter.

1) Man snakker om saken og blir fort og uproblematisk enig om hvordan ting skal være heretter.
2) Alle parter står steinhardt på sitt. I stillhet. Ommøblering på klessnoren blir en rutinemessig øvelse. Ingen tar opp hverken dette eller noen andre ømtålige tema. Også kalt et helt vanlig familieliv i Norge.

Her kan det passe å minne om følgende:
Ingen er så døv som den som ikke vil høre.
Engelske ordtak

Verdens aller største

Det var trolig verdens aller største. Størrelsen tatt i betraktning.

Jeg må med en gang få lov til å innrømme at jeg er svak for rekorder. Jeg eier flere utgaver av Guinness rekordbok. Jeg liker å vite hvor mange mennesker det lar seg gjøre å få inn i en telefonboks og hvor mange hamburgere en amerikaner kan spise. (103 på 8 minutter). En annen amerikaner spiste 29 vafler på 10 minutter. Det er slike vi gjerne skulle hatt på besøk i Bærum Barneteater som for tiden spiller Askepott til stormende jubel i Sandvika. Vafler og sjokoladekaker er en viktig inntektskilde for teateret, men det er strengt tatt litt på siden av dagens tema.

Det har seg slik at jeg på søndag gikk gjennom en ganske kjølig anlagt skog ute i Asker. Det hadde på forhånd gått en hel del rykter i meterologiske kretser om snø. Det var på en måte absolutt siste sjanse før alt håp var ute og vinteren ville legge et drepende dekke over det GULL som jeg elsker å finne.

Det har seg nemlig slik at jeg går som en sporhund gjennom skogen og snuser og vimser og jakter på sopp. Jeg finner mye kantareller og piggsopp. Dette er en gjeng som ofte prøver å gjemme seg i mosen og bare blir avslørt av at det kanskje stikker opp en liten flipp. Det er jo ganske teit å være knall oransje eller gullfarget eller gul hvis du prøver å gjemme deg. Men sånn er kantareller. Dem om det.

Alle sopper er dog ikke like beskjedne. Det fins Hollywood-varianter som står der og brisker seg og er så store og synlige som bare det. Når en slik kjekkas møter en nordmann så blir det kulturkollisjon. Da oppstår det en masse mistenksomhet. Nordmannens alarmklokker begynner straks å ringe. Her må det være noe alvorlig galt, tenker nordmannen med en gang.

En slik nordmann var jeg på søndag. Jeg så soppen med en gang. Den sto inne mellom noen tette trær og var virkelig det aller, aller største jeg noen gang har sett. Hatten var like bred som lokket på en 10-litersbøtte. Derfor tenkte jeg at det der kan umulig være godt å spise. Jeg var full av fordommer på den tiden. Du skal ikke komme her og komme her og skille deg slik ut i en norsk skog.

Soppen er dessuten sikkert råtten, tenkte jeg. Det var bare så vidt jeg gadd å sjekke om det stemte. Det er jo ikke noen vits å sjekke noe så stort. Men ved en innskytelse så undersøkte jeg likevel. Hvordan det sto til. Med soppen. Den viste seg å være helt perfekt. Ikke antydning til mark noe sted.

Jeg puttet gigantsoppen i sekken og syklet ned til min venn, Rune, som bor i nærheten og dessuten er velutdannet og den jeg kjenner som kan aller mest om naturen. Men Rune er nordmann han også. Det skaper noen barrierer.

-En så store en ville ikke jeg ha tatt med hjem, sa Rune. Han sa det helt spontant. - Den er sikkert ikke noe bra. Men jeg er enig i at det er en steinsopp. De kan bli skikkelig svære, sa Rune.

Han så at jeg var litt i tvil. Men du kan jo likevel prøve å spise den, sa han, nesten som en slags trøst.

Den beste måten å spise en stor steinsopp på er å skjære ut et stort stykke og steke det som en biff. Slik oppdaget jeg at steinsopp ikke blir mindre god av å bli diger. Tvert i mot. Det smakte helt fantastisk. Etterpå sendte jeg en SMS til Rune der jeg skrev at dette er det absolutt største jeg noen gang har spist. Da fikk jeg en SMS tilbake: - Det største jeg har spist er en hest, skrev Rune.

Han limte et A-4 ark fast i frontruta med superlim



Denne historien starter på et trist sted i barndommen. Man satt på bakerste benk og fryktet det verste.


Det verste var en skoletannlege som sto med en pekefinger i døra til klasserommet. Det var dommedag av en pekefinger som ble rettet mot neste offer.

Like etterpå ble jeg halt svimmel av skrekk gjennom grønne ganger ned i kjelleren hvor det lukter bedøvelse, skrekk og død. Her ble man plassert i et trangt rom uten nødutganger. Men uansett hvor mye man skrek så hjalp det lite.

Slik gikk årene. Etter at skoletiden var over ble man noe tilbakeholden med å gå til tannlegen. Særlig i studietiden ble det langt mellom besøkene. Etter fem års opphold tok jeg mot til meg. Tannlegen bøyde seg over munnen min:

- Dette ser jo ut som en krigssone, var han nær ved å si, men endret det til: Vi kan tilby to nye løsninger til bare 6.000 kroner stykket. Disse løsningene var såkalte kroner og broer og dyre ting.

Etter en stund flyttet jeg til Høvik utenfor Oslo. Dette var begynnelsen av 1990-tallet. Jeg kom i skade for å bli kjent med en lokal tannlege.

Hvor sint en tannlege kan bli, var jeg ikke helt klar over ennå, mens jeg kjørte rundt på Høvik og lette etter en parkeringsplass. Jeg fant gjesteparkeringen til tannlegen. Det skulle jeg ikke ha gjort.

La oss kalle tannlegen for Govert, siden det var det han het. Jeg gikk en tur i banken og i butikken. 20 minutter senere kom jeg tilbake til bilen.

Da hadde gamle Govert vært der. Han hadde limt et A-4 ark fast i frontruta med superlim. På arket hadde mannen skrevet med ganske store bokstaver at dette var hans parkeringsplass. Etterpå hadde Govert, nærmest som en slags bonus, tømt resten av tuben utover hele ruta i bølgende bevegelser. Det var ganske store mengder med lim.

Nå ble jeg ganske sinna. Det må jeg innrømme. Å fjerne superlim tok nesten to timer, selv om jeg brukte det ypperste som jeg fikk tak i av kjemikaler og spesialskrape.

Etterpå gikk jeg opp til Govert på hans kontor. Jeg hadde tenkt å snakke litt om superlim. Kundebehandling. Slike ting.

En gammel dame satt i tannlegestolen da jeg kom inn. Skrekkslagen ble hun vitne til at mine opplysninger om lim på bilruta fikk legen til å gripe tak en liten spiss ting, en slags skalpell, som han vifte iltert med og ropte: Kom deg ut! KOM DEG UT!

Jeg rygget baklengs ut av kontoret og dro hjem.

Jeg må være så ærlig å tilstå at jeg nå klekket ut en hevn. Jeg kjørte samme kveld til et boligområde på Lysaker. Jeg hadde tatt med meg en stor tube superlim og et A-4 ark med noen velvalgte fyndord på.

Jeg hadde tannlegens privatadresse. Jeg fant frem ganske greit. Problemet var bare at mannen hadde garasje og at den var låst. Jeg fikk derfor ikke limt bilen hans slik jeg hadde håpet.

Dagen etter var jeg dessuten langt mindre hevngjerrig anlagt. Så jeg lot det fare. Jeg er ikke så tøff når det kommer til et stykke. Men jeg skiftet tannlege. Tanken på å skulle sette seg i stolen til Govert var liksom ikke så fristende.

I tilfelle skilsmisse: Lekker og innholdsrik kropp

Nå vil jeg på ingen måte si det at jeg står i fare for å bli skilt. Men jeg er tilhenger av å være forberedt. Hvis det verste skulle skje. Jeg har derfor begynt å tenke på markedsføringen av kroppen min. Jeg har derfor studert ordbruken i boligannonser og plukket opp en masse fine formuleringer.

Jeg har skamløst valgt å benytte boligannonsene som sto på trykk i Bolig-bilaget i Aftenposten torsdag 10. oktober i år ("150 boliger til salgs"). Jeg vurderte først å bruke lørdagsutgaven av Dagens Næringsliv, men her psyket jeg ut ganske raskt. Det ble for svulstig. Det må jeg bare si. Jeg vil jo gjerne fremstå som noenlunde oppnåelig.

Jeg må innrømme at noe av det første jeg falt for var uttrykket "Kommer for salg". Jeg liker strategien, å skape forventninger. Bygge opp stemningen. Kan du si. "Helt unik" - "Må sees!" Det er meg.

Det andre jeg fant var overskriften "Nylig oppgradert til dagens standard, samtidig som man har bevart det klassiske utrykket med originale detaljer". Dette vil jeg hevde at det er full dekning for å si. I mitt tilfelle. Hvis man ser bort i fra noe etterslep hva gjelder vedlikehold så bedriver jeg kontinuerlig oppgradering ved hjelp av sykling, svømming og noe manisk tråling i skauen etter sopp. "Visning etter avtale".

Jeg er dessuten såkalt hel ved, eller som det heter på side 44 i Aftenposten: "Fantastisk tømmer med rosemaling. Absolutt ingen råte."

Hvis man for øvrig ser nærmere på kroppen min så vil man trolig oppdage at den er blitt godt voksen og at det kan være naturlig med overskriften "Siste salgstrinn - det er nå eller aldri". Jeg kan sikkert også være "En urban oase", tilby "Sol hele dagen", samt være direkte "Barnevennlig og idyllisk".

Det kan videre være en ide å gå systematisk til verks. Hvis man ser for seg Baard så er han jo nesten to meter lang. Hodet er "Plassert høyt, ligger fritt med storslagen utsikt". Når det gjelder magen så er den "Påkostet", "Pent opparbeidet", "Svært innbydende", har en "Sentral beliggenhet" og er til tider "Herskapelig".

Kroppen er på en måte "Horisontaldelt". Der ryggen slutter vil man finne en "Fantastisk endeløsning over fire plan med høy standard". Det er dessuten "Separat kjellerinngang".

På motsatt side, i skrittet, vil jeg si at man finner en "Stille og sentral beliggenhet", og et "Sjarmerende Oppussingsobjekt". Dette området er særlig "Oppvarmet om vinteren" (Jeg er nøye med å bruke stillongs). "Uten gjenboere". "Ingen forkjøpsrett". "Først til mølla".

Når det gjelder de nedre deler av kroppen så snakker vi her om noen lange pipestilker, "Arealeffektivt utnyttet", og jeg går gjerne i sandaler, "Luftig og smakfullt". "Lave felleskostnader".

Alt i alt vil jeg si at jeg er "Moderne, tiltalende og romslig", med "God takhøyde". Ofte kan vi snakke om "Havsutsikt" (noen ganger også elver eller småvann). Jeg kan dog ikke tilby "Alle faciliteter", men det går "Buss i de fleste retninger".

Ønsker forøvrig gjerne velkommen i "Store grøntarealer".

Omkostninger: Minimale.
Byggeår: 1962.

Nå kom jeg akkurat på noe lurt. Er det noen som vet hvor man kan få kjøpt slike visningskilt som eiendomsmeglere bruker? Slike med en pil på. Jeg kunne ha et skilt stående ute i gangen på jobben.

Kalde fakta



Jeg har akkurat begynt å beundre geologen Henrik Svensen. Mannen har boret i isen på Grønland og funnet ut hvorfor Romerriket gikk til helvete fra og med år 540. Roma ble i løpet av få år redusert fra en millionby til å ha snaut 5.000 innbyggere.


Romerne hersket over det meste av vår verden i mer enn tusen år. Hvorfor mistet de grepet? Hva gikk galt? Mange trur at innvandrere hadde skylden. Slår man opp i leksikon, så kan man lese at sivilisasjonen bukket under på grunn av såkalte barbariske invasjoner.

Det er selvsagt mulig at barbarene hadde litt med saken å gjøre. Men keiser Justinian var i ferd med å slå tilbake. Nesten hele Italia var tatt tilbake fra barbarene i seierrike hærtog. Keiseren sto på nippet til å gjenopprette Romerriket i Vest-Europa. Fremtiden så lys ut, så lys at Justinian burde gått med solbriller. Hva kunne gå galt?

Det er her Henrik Svensen kommer inn. Svensen er nordmann og derfor litt over gjennomsnittlig opptatt av været.

Henrik Svensen boret seg noen tusen meter nedover i Grønlandsisen. I iskjernen fra år 540 er det et tykt lag med forurensing. Her kan man se en sterk økning av svovelinnholdet i atmosfæren. Forklaringen er trolig et enormt vulkanutbrudd som fant sted i tropene og skapte mange uår med sult, sykdom og elendighet i Europa. Mer om dette her.

Hvis man søker sannheten skal man med andre ord gå til isen. Nå må jeg innrømme at jeg personlig har slurvet en hel del på dette området. Det har fått store konsekvenser. Men nylig tok jeg mot til meg.

Mine arkeologiske utgravninger gikk helt ned til bunnen av fryseren. Her fant jeg en rekke antikviteter som stammer fra min kones ekspedisjoner til Sverige. Kona finner utrolig mye billig mat som blir hentet hjem og forhåndslageret i tilfelle en hungersnød av samme dimensjoner som i år 540.

Men siden det ikke oppstår noen lokal hungersnød er det mer vanlig at årene går og at depotene blir liggende ganske urørt. Disse kunne jo ha blitt interessante for fremtidens forskning, men slike hensyn er jeg ikke villig til å ta. Jeg tok derfor nylig en slags mental springfart og angrep isen med alle midler.

Jeg har dermed fått en masse interessant erfaring.
1) Det er all grunn til å beundre geologer.
2) Det gamle trikset med å sette bøtter med varmt vann i fryseren for å fjerne is er treige greier. Heng heller en motorvarmer opp i fryseren så går det så det suser.
3) Hvis du legger et liggeunderlag nederst og brer matvarene fra fryseren under en dyne slik at det ser ut som om noen ligger og sover i kjelleren, kan det by seg en ypperlig anledning til å erte tenåringsdøtre som skal ha kjærester på besøk og som syns alt far gjør er ubeskrivelig pinlig.

For øvrig vil man ønske lykke til med historiens gang. Sånn helt generelt.

I kamp for dvergkasting og frihet



Jeg gleder meg til å kjøre snøskuter i 130 kilometer i timen på vei til polet for å kjøpe sprit på pinseaften og så kose meg med poker og proffboksing.


Det er jo ikke lett å sitte slik og prøve å komme på forbud som må fjernes i Norge. Regjeringen Siv Erna har nå sittet og klødd seg i hodet i lengere tid og lett etter ting som er forbudt, men som burde være lov. Etter at Siv Erna kom på det der med poker og proffboksing og snøskutere så ble det sikkert langt mellom ideene. Det kan jeg forstå. Det er vanskelig å finne på nye ting her i landet.

Jeg har derfor gått i tenkeboksen. Jeg tilbyr rett og slett regjeringen å øse av min kreativitet. Jeg er grei sånn.

Noe av det første jeg har kommet på (med litt hjelp fra Tore) er at det burde være lov med dvergkasting i Norge. Forbudet mot dvergkasting er jo helt meningsløst, når man ser hva de har fått til både på sirkus og andre steder. I den norske varianten kunne man la dvergene ta på seg spesialdresser som er dekket av borrelåser også kan man kaste dvergene opp mot en myk vegg, som også har borrelåser på seg. Det gjelder å kaste både høyt og presist, og prøve å få dvergene til å henge fast i runde blinker.

Jeg kan dessuten komme på en masse andre ting som burde være lov. FrP har jo for eksempel alltid vært negativ til opera. Men hvis man opphever forbudet mot å synge med i operaen, så blir jo dette noe som alle kan delta i.

Et annet viktig område er bilkjøring. Hvis man for eksempel synes at bilistene kjører for fort i veien der man bor så burde det være lov å sitte på huk i veikanten, ikledd en gul refleksvest, mens man peker på bilene med en hårføner.

Det burde også være lov å kjøpe inn sine egne røde og hvite kjegler og sette ut disse i veibanen slik at man leder vekk trafikk som man finner upassende. Kjeglene kan sikkert også brukes til å reservere parkeringsplasser på ulike steder som man kanskje kan komme til å få bruk for en vakker dag.

I arbeidslivet er det også en masse tullete forbud. I starten av møter burde det for eksempel være lov til å spørre folk hvilket kjønn de tilhører.

Hvis du sitter i et forhandlingsmøte med en advokat og han sier det ene etter det andre som du ikke liker, så kan det være fristende å begynne å gjenta alt vedkommende sier med barnestemme. Men det er ikke lov. Utrolig nok.

Hvis møtene trekker ut burde det være lov til å nynne "I just called to say I love you", men da bare ganske lavt, nærmest som en en slags evigvarende humming. Også burde det være lov å markere at diskusjonen er avsluttet ved å holde seg for ørene. Du kan også kommentere alle uttalelser med "Så det er det DU tror". Si for øvrig aldri "takk for i dag" når møtet er slutt. Si: - God bedring.

Man må også straks se til å få fjernet det infernalske forbudet mot ketchup på gourmetrestauranter.

Jeg har for øvrig utrolig mange andre kloke forslag på lager, men fire år i regjering er jo ganske lang tid, så jeg tenker at det kan være lurt å spre seg litt utover i kampen for friheten. God helg!

Fedrene brølte inn i telefonen



Fedrene brølte inn i telefonen med mat og hat i munnen. Heng med.


Dette skjedde for ganske lenge siden. Det var en tid hvor man ikke helt hadde funnet ut hva man skulle bli her i verden. Nå skal det ærlig innrømmes at man fortsatt kan finne på lure på slike spørsmål, men altså, på den tiden var man lærer.

Man var ikke ordentlig lærer, naturligvis. Man kom rett fra gymnaset uten nevneverdig pedagogisk opplæring, men fikk likevel være lærer på heltid i flere år. Det skjedde som vikar ved noen utsatte og tilfeldig valgte ungdomsskoler i Asker utenfor Oslo.

På skolene fikk man utdelt det ene etter det andre. Det kunne for eksempel være en opprørsk niendeklasse som i sin alminnelighet hatet algebra. Eller det kunne være en gjeng som ga blaffen i norsk historie med særlig vekt på 1814. Det vanligste var likevel nynorsk som nesten ingen på Østlandet fant noe særlig mening i.

Slik gikk dagene. Det var interessant å være lærer. Man trivdes. Man jobbet ofte ganske hardt, flere dager i slengen og lå ellers en hel del ute i Vestmarka og studerte alvorlig på den ene gode fiskeplassen etter den andre. Men plutselig en dag ble man kalt inn på rektors kontor.

Denne morgenen fomlet rektor med papirer og briller og sølte tobakk som skulle ned i pipen (det var lov å røyke på kontoret på denne tiden). Til slutt kom mannen frem med en diger koffert og satte den midt på skrivebordet med et host og sa at dette var skolens dårlige samvittighet.

Slik gikk det til at man fikk i oppgave å lære 543 elever alt de ville vite om sex og litt til. Dette ble en slags turne fra klasse til klasse. Seksualundervisning var noe mønsterplanen krevde, men som særlig eldre lærere utsatte til de fleste hadde lært opp seg selv ved hjelp av skrytende venner, blader og video. (Internett var ikke funnet opp ennå).

Nå startet en reise fra klasserom til klasserom med RFSU-kofferten som attraksjon. Man viste frem tegninger og plansjer. Man sendte rundt flere eksempler på pessar, samt en rekke kondomer, som dere nå kan tre på en dildo, og «pass dere for øvrig for chlamydia og andre ting som dere kan blir smittet av uten å vite om det».

Man oppdaget da følgende:
I syvende klasse stirret de fleste rødmende ned i pulten og satt musestille på stolen.
I åttende klasse var det voldsom interesse.
I niende satt alle hardkokte av erfaring og lot seg ikke imponere av noe som helst.

Undervisningen var preget av tekniske spørsmål, men mot slutten av hver time ville jeg nevne etikken, og da sa jeg noe slikt som at "Dette er et livslangt, alvorlig eventyr dere skal ut på. Vanskelig og fantastisk kan det bli. Kjærligheten starter kanskje ikke i morgen eller neste år, men den vil oppta dere mye i mange, mange år, så lykke til!" Noe sånt, sa jeg.

Samme ettermiddag ringte telefonen en rekke ganger. Det var fedre som snakket med mat og hat i munnen. Det viste seg at flere døtre på 14 år, hadde gått rett hjem til middagsbordet og sagt at nå hadde læreren ønsket dem lykke til med sexlivet.

Flyturen varte mistenkelig lenge


At det står dårlig til med turist-trafikken til Egypt for tiden, er jo ikke så merkelig. Men at det skal være nødvendig og tvangshente intetanende og ganske uskyldige nordmenn, er rett og slett sjokkerende.


Min kollega Rune har en far som på søndag hadde tenkt å dra til Mallorca. Mannen skulle reise sammen med kjæreste og barnebarn. Tanken var å hygge seg i syden. Flyet skulle lande i Palma og så skulle man ha noen late dager på stranden i Alcudia. Det var planen. Bare så det er sagt.

Faren til Rune hørte man sist om i petiten "Hevnen er søt". Denne gangen er mannen på Gardermoen og klarer seg etter forholdene på en måte. Det er jo en ganske stor flyplass og mye å holde rede på. Man skal jo både passe på seg selv og ha med seg kvinne og barn og taxfree og det ene med det andre.

Faren til Rune kommer seg vel om bord i et fly. Her sitter han både lenge og vel. Turen til Palma skal ta litt over tre timer. Etter nærmere fire timer begynner faren til å Rune å bli litt mistenksom. Han aner uråd, som det heter.

Hva gjør man da? En løsning er selvsagt å spørre den som sitter ved siden av deg på flyet. - Hvor er du på vei i denne verden? Slik kan man spørre.

Når svaret er Kairo i Egypt, er det grunn til å spørre noen andre på flyet. Problemet er bare at de også svarer Kairo. De skal til Egypt alle sammen. Viser det seg.

Flyselskapet skulle jo ha sjekket at man gikk på riktig fly. De skulle dessuten ha foretatt en opptelling før flyet tok av. De skulle det.

Slik gikk det til at faren til Rune og familien står i Kairo, mens bagasjen er i Palma. Der er de i skrivende stund. Flyselskapet betaler for hotell og turen hjem i morgen. Men det ble en rar ferie. Det ble det.