hits

oktober 2012

Altfor pene damer

Jeg må bare innrømmeat jeg sliter med altfor pene damer (APD). Det har jeg alltid gjort. Akkurat passe pene damer (PPD) derimot, syns jeg er helt OK. Dette har å gjøre med at når jeg møter altfor pene damer så må jeg passe på og ikke se dem rett i ansiktet, for de kan lett komme til å tro at jeg stirrer. Dessuten får jeg problemer med hendene mine. Hendene føles liksom som to enormt store og litt våte bananklaser som henger og slenger og ikke kan brukes til noe.

Jeg nevner dette med altfor pene damer (APD) slik at det skal bli lettere å forstå historien som følger. Man trenger for øvrig noen tileggsopplysninger. Jeg har ofte på meg allværsjakke slik at jeg ser litt sporty ut. Dette har å gjøre med at jeg sykler mye og dessuten har en langt framskreden svakhet for sportsfiske. Jeg er som man forstår mye utendørs. Jeg blir tidlig brun i fjeset. Resten av kroppen er likblek, men det er en helt annen historie og ikke noe man behøver å henge seg opp i her.

Tirsdag denne uken skulle jeg leve en helt alminnelig dag i Bærum. Det vil si at jeg først syklet hjem fra jobben. Det tar 40 minutter. Så laget jeg middag (10 minutter) som barna fikk fem minutter til å spise. Frida spiste i fullt fotballantrekk. Hun måtte dessuten ha på seg fotballantrekket den tiden hun var på teaterøvelser fra 17.30 til 18.40 i Sandvika slik at jeg kunne kjøre henne direkte til Snarøya for å spille kamp der. Etter kampen dro man hjem og bedrev noe forefallende husarbeid frem til 20.50 for så å sykle opp til Kiwi før butikken stengte.

Å handle på Kiwi gikk bra i flere minutter. Jeg fant både gulost og melk og brød. Men i det jeg rundet raden med potetgull og snacks ser jeg en altfor pen dame, APD, komme rett mot meg. Normalt ville jeg behendig ha skiftet kurs og kanskje gått bort til kroken med toalettpapir og slikt, men situasjonen kom veldig brått på meg. Jeg hadde ikke noe valg, vil jeg si.

Denne altfor pene damen har jeg en gang sittet i et utvalg sammen med. Jeg burde derfor kunne klare å prate noenlunde uanstrengt og greit. Jeg burde det. Vi blir stående ved siden av en pall med brus. Jeg er iført allværsjakke og svette hender. ? Kommer du rett fra en fjelltur, spør damen. ? Du ser så bra ut, sier hun. Jeg er som sagt brun i fjeset. ? Hø, hæ, tja, jo, sier jeg og prøver å late som om komplimenter er noe jeg får hver dag.

Vi står som sagt ved siden av en pall med brus. Stabelen er ganske høy. Det er tilbud på cola. Du kan kjøpe fire halvannen liter med cola for 49 kroner. Det er det en annen dame som prøver å gjøre. Hun strekker seg på tærne for å ta ned brusen. Det skjer en slags kjedereaksjon der oppe. En flaske begynner å falle.

Rett under står jeg og prøver å ta meg så godt ut som mulig. Flasken treffer gulvet og eksploderer med en imponerende kraftig spruteffekt. Samtidig foretar jeg en av tidenes mest klønet forsøk på å hoppe unna. Jeg mister liksom retningssansen i det avgjørende øyeblikk og får mye av spruten over meg. Særlig den høyre skoen blir full av cola.

Damen tar det pent. Hun  tilbyr seg å finne noe å tørke med. Jeg avslår høflig, og later som om det er en hverdagslig sak å ha skoen full av cola. Jeg kommer ikke på noe bedre.

Øyeblikkets nytelse

Et tempel for gourmeter er åpnet i Oslo. De som jobber der gir meg hjerteklapp. Det er en slags applaus.

Området heter Vulkan. Det får meg til å tenke på sverdslukere og fakirer, og alle de eventyrene som hodet setter i gang når man er født med mye fantasi og dårlig impulskontroll. Reisen til Vulkan starter der jobben slutter. Det vil si omtrent klokken halv fem om ettermiddagen, på en tirsdag.

Forventninger er noe av det beste i livet.  Jeg vet jo at døden ligger på lur i Majorstuakrysset.  Jeg vet at byen også vil prøve å ta livet av meg i rundkjøringen på Bislett.  Likevel sykler jeg med et fett smil om munnen. For Mathallen på Vulkan venter.

Mathallen består av mange små spesialister rundt et torg. Hver og en av dem har nettopp begynt på et nytt liv. Det gjør at du kan kjenne energien. Gløden. Og lytte til historiene. Du kan for eksempel møte en ung jente som har forlatt en jobb som kokk på Ullevål sykehus for å blomstre mellom delikatesser i kjøttdisken, og som med dyp kjærlighet forklarer i detalj hva indrefilet av lam fra Lofoten kan gjøre for ditt sjeleliv.

Etterpå treffer vi en rødhåret kar fra Mo i Rana som gir oss krabbeskjell, godt brød, sitron, aioli og to glass Sancerre (franske hvitvin).  Nå kjenner han oss igjen fordi vi var der for en uke siden også, og slik er vi nærmest blitt bestevenner.  Mens vi sitter i havmatbaren og blir servert av en to meter lang iraner med imponerende frisyre så kommer moren hans innom. Mor er samboer med vår venn fra Mo i Rana, jobber egentlig i barnehage, er politisk flyktning og medeiere, og dessuten så full av entusiasme og fremtidstro og vi får lyst til å spise dobbelt så mye bare for at det skal gå denne familien godt.

Vi går videre til en av konkurrentene,  setter oss ved vinduer mot Akerselva og blir servert mere Sancerre fordi det passer til de terninger med tunfisk som Olav har bestilt.  Etterpå, når maten er kommet på bordet, oppdager verten at jeg spiser blåskjell i kokosmelk med sitrongress og chili.  Verten  er fransk og blir direkte indignert på seg selv fordi det da slett ikke passer med Sancerre, selv om mannen er født i Sancerre. Mannen løper ut og henter en slump Riesling (tysk hvitvin) som han spanderer på meg siden han bestemt mener at det passer mye bedre til blåskjell. Av en eller annen grunn protesterer jeg ikke. Jeg gjør ikke det.

Mathallen er en vrimleplass for nytelse, et sted hvor man kan velge å la øyeblikkets innfall og utfall råde. Jeg skriver dette med et smil om munnen. For i dag er det tirsdag og ganske snart er klokken halv fem. Det er tid for å leve.

Narkotika

Det fastlegen mangler i høyden tar han igjen i bredden. En imponerende mengde muskler buler både her og der. At han nå har mistet muligheten til å skrive ut såkalte A og B preparater skapte derfor en langt fremskreden mistenksomhet hos min kone på mandag.

Denne historien starter med en øm tå, nærmere bestemt den venstre stortåa til Frida (13). Ømme tær skal man som kjent ha respekt for. Særlig når det kommer til kvinner. Det nye er at også svært unge kvinner kan fremvise en imponerende evne til å sette sine tær på kartet. Det vil si verdenskartet.

Akkurat denne tåen har nemlig vært vond både i New York, Washington, Reykjavik og på Høvik. De omkringliggende foreldre har på ingen måte vært i stand til å yte tåen respekt, pleie og omsorg i tilstrekkelig omfang. Så sterkt må man kunne si det, siden det ikke er noen tegn til bedring. Mor og datter dro derfor en ny tur til fastlegen på mandag.

Man blir da sittende på et venterom. Her har det skjedd en hel del forandring siden jeg var barn og vokste opp med bare det aller nødvendigste og knapt nok det på rare steder i distrikst-Norge. Fastleger i våre dager har digre flatskjermer og serverer nyheter og reklamesendinger som du kan kikke på mens du venter.

TV-sendingene på venterommet er en slags Norge Rundt, med naturskjønne bilder og harde nyheter i skjønn forening. Men det er også plass til superlokale nyheter som at man gjør oppmerksom på at lege slik og sånn ikke kan skrive ut A og B preparater. Det vil si smertestillende og andre sterke stoffer.

Når mor og datter kommer inn til fastlegen starter en seanse der mor (som forøvrig er advokat) spør og graver en hel del for å finne ut hvordan dette med A og B preparater nå kan henge sammen. Spørsmålene er forsiktige og formulert slik at ingen skal bli fornærmet eller støtt eller på noen måte ta anstøt av at man tar opp dette. Man går liksom ikke rett på sak. Mens dette pågår sitter Frida veldig stille og blir mer og mer rød i trynet.

Samme ettermiddag, under middagen, forteller Frida hva som skjedde. ? Hvorfor ble du så opprørt over dette da, spør jeg.

-Det hørtes ut som om mamma hadde lyst til å kjøpe narkotika, svarte Frida.

Banga Banga

  Magnus erlitt over to år gammel og i alle fall inntil videre bosatt i et borettslag som deler en større parkeringsplass på Nordstrand i Oslo. Bilene som står her er dyre og pene i lakken, ofte fristende parkert side om side. Dette fikk Magnus til å stjele fars hammer, rømme hjemmefra og gå bankende fra bil til bil.

En snikende følelse av at noe er alvorlig galt tvang far opp fra ellers fredfylte sysler med ettermiddagsutgaven av Aftenposten. Han gikk ut i hagen hvor det hadde vært mistenkelig stille en lang stund. En åpen dør til boden og diverse redskaper ga først et naivt håp om at guttungen kanskje lekte tålmodig gjemsel der inne, men det viste seg snart at man måtte lete andre steder.

Nå er det vel egentlig ganske besynderlig hvordan noen nærmest ubetydelige bulker i for eksempel et bilpanser og en dør på en ikke helt ny Audi stasjonsvogn kan få en ellers rolige samfunnsborger til å skrike opp og bli direkte aggressiv. Styrken i skriket er trolig forklaringen på at det oppsto en form for massesuggesjon på parkeringsplassen på Nordstrand.

Det som nå skjedde kan nærmest å sammenligne med religiøse sekter som forskanser seg i en festning i Waco, Texas eller noe slikt for å mene det samme som den som skriker høyest. Audiens herre (Ringenes herre) ble ganske snart en form for leder for bileierne. De gjorde et raskt overslag og ble enige om at skadene på åtte, ni biler måtte beløpe seg til minst 300.000 kroner. Dette fikk stemningen til å stige, kan man si.

Da man midt oppe i alt raseriet ikke umiddelbart visste hvem som var opphavet til den nå lovende voldsforbryter, ble det satt i gang en dør til dør aksjon der den ene moren etter den andre rakte hendene i været og sa seg helt uskyldig i å ha født dette sprellende bevismaterialet som ble holdt frem.

Forløsende var det vel da at far til Magnus, etter noe tid, stakk sitt noe bleke ansikt frem og tilsto at han for to år siden eller så hadde vært med på lage Magnus og dessuten mumlet noe om at han kanskje, muligens håpet og kunne være i besittelse av en husforsikring som med litt flaks kunne strekkes helt bort på parkeringsplassen.

Da dramaet var over og de sinte folkene var gått hjem, sa far nærmest til seg selv:

? Hvordan kunne du finne på dette da Magnus? Gutten smilte, svingte med neven som en hammer og sa: ? Banga Banga.

Det fantastiske begynner ofte på en ganske alminnelig måte

Min barndomsvenn Paul hadde et hjerte av gull, men et omkringliggende fettlag som tynget ham såpass at vi raskt fant hverandre i en felles forakt for fotball. Jeg kan ikke huske at vi så på utestengelsen fra fotball som en begrensning. Mer var livet som en geléklump. Å klemme til et sted betydde bare at det meste tøt ut i en annen retning. Vi lette hele tiden etter nye muligheter. Som da min søster ble født.

Det var på alle måter komplett unødvendig at min søster kom til verden. Dette sa jeg klart i fra om. Jeg så rett og slett ingen fordeler med å ha en søster. Men plutselig en dag oppdaget jeg et lyspunkt: Min søsters barnevogn. Med litt spontan gladvold og noe stjålet verktøy klarte Paul og jeg å løsne hjulene fra vogna. Litt plank, litt spiker og mye ståltråd senere, sto ei ganske brukbar Ola-kjerre klar på gårdsplassen. Paul og jeg dro selvsagt til topps og satte utfor den bratteste bakken i nabolaget.

Dette gikk ganske bra en god stund. Jeg mener å huske at jeg hadde en uklar plan om at ei jente som het Mona, muligens, under helt ideelle forhold, kunne komme tilfeldigvis, spaserende forbi med pene øyne og en sky av mystisk svart hår, og være på vei til butikken, mens vi passerte med passende høye skrik og kasseroller på hodet.

 Vi raste ned til der veien gjorde en krapp sving. Ola-kjerra gjorde et imponerende hopp og toltalvraket på første forsøk. Slik fikk vi en rekke blødende skrubbsår, og måtte, som Paul sa, ligge på li dø parad i hagen, og ha soleklare krav på iskald, rød saft i en stor mugge, samt boller med sukker på. Hvilket beviser at bremser er helt unødvendig for å få det bra her i livet.

 Hadde vi fremvist et slikt lovende, ungt initiativ, pågangsmot og ingeniørkunst i for eksempel Amerika ville vi sikkert blitt hyllet som helter. I steden oppdaget vi en grunnleggende mangel på begeistring i Norge. Siden vi også hadde rappet både saften og bollene, ble vi sperret inne en hel ettermiddag i et undertrykkene regime som Pauls mor og min far var sørgelig enige om.

Etter dette kom våre unge sjeler i drift. Vi var på jakt etter nye interesser. En hobby skal man ha. Det gjelder å gi livet sitt en riktig retning. Siden denne barndommen foregikk på en liten øy i Finnmark som heter Vardø, var det nærliggende å bli sportsfiskere. Mest av alt gjaldt det å ligge på magen å fiske med et ti meter langt stompesnøre som var viklet rundt en plankebit. Snøret var meget tykt og ble senket ned mellom bryggeplanker som luktet vennlig av tjære og salt. Under brygga bølget en dypgrønn, gjennomsiktig og fantastisk verden. Her svømte spenningen rundt i store mengder og fikk man noe på kroken var det meste mulig å selge til mødre, tanter og snille bestemødre.

Helst ville vi fange det som ble kalt kontepella og som jeg fortsatt ikke helt vet hva er, men tror er en slags ulke. Disse fiskene var brune, runde og vimset frem og tilbake der nede i enorme mengder. De hadde rykte på seg for å ville glefse i seg alt som var blankt. Så hvis for eksempel et voksent menneske var ute spaserte på kaia og mistet et kronestykke ville det trille ned mellom bryggeplankene og straks bli slukt av kontepella. Når det nappet, lå jeg derfor og håpet at det sprellet et kronestykke i den andre enden av snøret. Jeg håpet en førti, femti ganger hver dag. Jeg lå slik i fem år. Jeg har sjelden vært lykkeligere enn når sommerdagen og kameratskapet virket som det ville vare evig. Vi viste det ikke da, men vår livs største opplevelse var på vei.

Det utrolige starter ofte på en ganske alminnelig måte. Paul fisket med en nesten trill rundt og blank sluk. En småsei snappet sluken. Gutten lot fisken vimse av sted, ga ut alt han hadde av snøret og vi ble liggende og se på at den vandret frem og tilbake, akkurat i kanten der hvor brådypet startet. Plutselig var det som om hele bunnen våknet til liv. En gigantisk fisk slukte seien og ble stående bom stille. Paul viste hva dette var. Jeg viste hva det var. Det var som å få en gryte gull på kroken. Vi skrek i kor: Kveite!

Paul satte bena i spenntak mot brygga og tviholdt i snøret. Jeg holdt i Paul. Sammen ventet vi på et mirakel. Å få dratt kveita opp gjennom lufta var plent umulig. Det skjønte vi fra første sekund, men etter noe som virket som en liten evighet klarte vi å dra fisken etter oss langs med kaikanten. Det var som å gå tur med ei motvillig ku. Til alt hell kom det en båt forbi som skjønte hva vi drev med. En voksen kar hjalp oss og berget storfisken som veide nesten 50 kilo. Jeg tror ikke jeg skjønte helt hva som hadde skjedd. Men fra det øyeblikket var det ingen vei tilbake.

Resten av livet var staket ut. Som min gamle venn, Per Tørmoen, har sagt det: "Vi løp ut i verden og fisket alt vi orket  og enda litt til."

#sportsfiske

Upstairs Downstairs

Mange av mine, til dels urimelig hardtslående kritikere, vil nok hevde at jeg aldri ville ha funnet på å lese Ernest Hemingways ?Den gamle mannen og havet? dersom ikke romanen handlet om en veldig stor fisk.

Dette skal, som man vil forstå, dreie seg om menneskets ensomme kamp mot naturens umåtelige krefter. Vi skal møte den dypeste lidenskap og den høyeste fryd. Det skal handle om liv og død. Vi skal til Lyngør sist helg.

Det har seg slik at jeg en gang i året blir invitert på guttetur for å fiske etter hummer ved det lille øysamfunnet Lyngør på Sørlandet. Dette er en slags aller beste vestkant når det kommer til ferie og sommerdrømmer for særlig bedrestilte fra Asker og Bærum og andre som smiler mye med hvite tenner. I min bevissthet kan det være regn over alt, men på Lyngør skinner solen. Alltid!

Nå kommer man ganske raskt til å oppdage at jeg er en banal fyr som sitter nervøst, med beskjeden inntekt og svette hender, mens jeg er redd for å sette fettflekker i baksetet av Porchen. Det er bilen som vi kjører inn i helgen med. Jeg sitter nærmest på barnesetet i baksetet. Eieren er finansmegler. En meget vellykket sådan. Han jobber, mens vi kjører. Han snakker med London og New York. Verden lytter. Mannen snakker. Han er dessuten veldig hyggelig og utrolig spandabel.

Jeg er selvsagt takknemlig. Jeg er det, men det er faktisk litt krevende å komme fra et sted langt nede i næringskjeden for å boltre seg i champagne som jeg tidligere bare har sett på film. Det kan for eksempel være James Bond som åpner opp flasken og Ursula Andress med elegante bevegelser.

Selv har jeg tatt med fiskestang. Utrolig nok. Jeg står på brygga og kaster. Jeg får ikke noe særlig fisk. De andre skåler og har det fint. Jeg mener at det er fint at vi alle har det fint. Min kone syns det er flaut at jeg fisker hele tiden. Hun har bedt meg dempe denne aktiviteten noe, og kanskje oppføre meg litt voksent, siden jeg jo tross alt har rundet 50 år. Det er viktig å ikke skjemme seg ut, mener min kone.

Lørdag kveld er vi på jazzkonsert på Pers Brygge på Lyngør. Det er en stor opplevelse. Når konserten er over kjører vi båten gjennom mørket inn til fastlandet. På Gjeving-brygge er det tid for et slags nachspiel. Her jobber en kar med imponerende hestehale og tjukkas-tv stående fast på TV3. Han har sovnet i sofaen midtveis i filmen Rocky 1. I det vi kommer inn i baren, spretter hippien opp fra sin dype søvn i sofaen og begynner straks å servere en masse øl. Når klokken runder midnatt kommer det en del mennesker sigende, og stedet går fra folketomt til ganske fullt.

En storvokst og kraftig kar, med tykk genser og mye skjegg, glir inn på barkrakken ved siden av meg. Han ligner litt på Ernest Hemingway. ? Har du lest  ?Den gamle mannen og havet?, spør jeg. Mannen er alene og litt trist. Han ser dypt ned i halvliteren sin og er helt stum. Her må det skytes inn at dette slett ikke er en uvanlig aktivitet på en lørdagskveld i Norge.

Det viser seg at mannen er tysk og siden jeg er en nordmann som har drukket en hel del prøver jeg meg på å snakke utenlandsk, men han slår da over på en blanding av sørlandsk og noen gloser som kommer fra Hamburg. Jeg får vite at mannen flyttet hit i en ren og ubesudlet forelskelse over norske fiskeriressurser og at han drømte om å fange en gigantisk torsk utenfor Lyngør. Det er over ti år siden nå, og tyskeren har ennå ikke fått det store nappet som hele hans liv venter på.

- Håper du fortsatt, spør jeg, men får bare noen uklare lyder til svar.

- Hva lever du av da?

- Jeg prøver å være fiskeguide for turister. Men det går ikke noe særlig bra. Det er nesten ingen som vil leie guide, sier mannen. Etterpå blir det stille mellom oss. Baren stenger og vi renner ute i mørket. Jeg står nå i et slags ingenmannsland og blir kjent med noen meget unge sjømenn som har som jobb å taue vekk isfjell slik at de ikke skal kollidere med oljeplattformer i Nordsjøen. ? Vi har alle vår plass i universet, tenker jeg og ser opp på stjernehimmelen og en fantastisk måne som henger over Lyngør denne natten.

PS. Søndag kveld så jeg andre episode av Downton Abbey på TV. Det ble en naturlig avslutning av helgen. DS.

Sjokkerende vondt

Dette er sjokkerende vondt, tenkte jeg, der jeg lå og gråt som en haug med forslåtte kroppsdeler spredd utover ei steinrøys av en vei i Vestmarka på lørdag.

Når jeg våkner en lørdag morgen  om høsten tenker jeg straks på om det kan la seg gjør å sykle inn i marka for å lete etter sopp. Å sykle er lurt, for da kommer jeg så langt inn i marka at det er mindre sannsynlig at horder av østeuropeere og andre har gått som støvsugende blekkspruter gjennom skogen og fjernet alt spiselig på sin vei.

Noe av det første man bør vite om skogen er at den ikke stopper noe særlig lyd. Hvis man for eksempel er to veldig nære venninner, som er ute og går, og den ene er i ferd med å kreve skilsmisse fra mannen sin på grunn av utroskap, så er det slett ikke særlig lurt å brette ut alle detaljer. Det kan jo for eksempel sitte en sopplukker (meg) like i nærheten. Man vil da få med seg det meste, og brått få et dilemma som kommer nærmere og nærmere.

Slik blir det helt naturlig å plutselig kaste seg langflat i lyngen bak en liten tue. Man gjør dette for å slippe å hilse på to kvinner, som på sin side slipper og forstå at all intimiteten og privatlivet som de har brettet ut den siste tiden er blitt lyttet til.

Når man ligger slik i lyngen så kan man jo likevel komme til å bli oppdaget. Det vil da se direkte mistenkelig ut at man ligger slik og vrir seg, men jeg kom liksom ikke på noen bedre løsning i farten. Jeg ble for øvrig ikke avslørt. Venninnene gikk forbi med få meters klaring. Men nå er jeg altså grundig informert om at det lever en mann i Asker og Bærum som vil få en tøff beskjed denne uken.

Etterpå skulle jeg sykle ned Gupu-veien, og det gikk jo brukbart helt til jeg var nesten fremme ved Semsvannet. I enden av en lang bakke har bekken vasket ut det meste slik at veien ser ut som en steinrøys. Dette oppdaget jeg alt for sent. Dessuten er jeg en kløne med svært mangefylte evner innen panikk-bremsing. Å bremse med forbremsen er ikke særlig lurt. Jeg sier det gjerne en gang til. Drit i forbremsen. Jeg vet ikke hvorfor forbremsen er oppfunnet. Den fører bare ulykke og elendighet og store smerter med seg.

Etter at jeg hadde stupt over styret og som nevnt lå i en blødende haug og gråt kom det en voksen dame, trolig bosatt i Asker og Bærum, gående rundt svingen. Hun fikk da se meg som lå skadet, på tvers av veien.

Jeg må her innrømme at det fremstår som lite mandig at jeg gråt en skvett. Men det gjorde som sagt fryktelig vondt. Jeg vil også skyte inn at det er ganske vanlig i Norge og i det minste si hei når man møtes i skog og mark. Denne damen sa ikke hei. Hun slakket ikke en gang på farten for å lure på hvorfor jeg lå slik midt i veibanen. Det var null tilbud om plaster, omsorg eller om hun kanskje burde ringe Norsk luftambulanse eller mine pårørende. Damen bare durte rett forbi.

Som man forstår ble jeg på en og samme dag, mens jeg lå rett ut, forbigått av flere kvinner. Da jeg fikk stablet meg på beina og kreket meg hjem til kone og to døtre, og ville vise frem en serie imponerende blåmerker og kutt på eksotiske steder av kroppen, trur du at de da kastet seg over meg med masse empati og et minimum av førstehjelp. Eller trur du at de bare lo?

PS. 1). Nå vurderer jeg å skrive et slags klage-innlegg i Budstikka (lokalavis). Det kunne jo kamufleres som en generell kronikk om forbigåtte menn som gråter og som ikke blir forstått av sin samtid. DS

PS. 2) Da jeg lå i lyngen, mens damene passerte, kom jeg til å tenke på

siste værs av Helene Harefrøken" som går sånn:

Så kommer Jeger Bom-Bom, hei og hi!

Han kommer, ja ? men har flyr rett forbi.

Ris og bær og mose, rødt og brunt og grått,

det er alt han ser, da koser hun seg godt.

Brun over, og grå under

og lyse-lyserød på snuten.

Sex i Enebakk

En ansamling opphissede hormoner sitter på nabokontoret. Jens er helt rød i trynet. Han holder på å sprekke. Av stolthet.

Man risikerer i det følgende å bli beskyldt for å spre pornografi, men det får stå sin prøve. Før vi starter er det nærliggende å minne om ?Sangen om den røde rubin? av Agnar Mykle og ?Uten en tråd? av Jens Bjørneboe, som er blant de meste kjente som er dømt for porno i Norge. Jeg skriver dette nærmest som en advarsel til meg selv.

Om Jens vil jeg først og fremst fortelle at han var lang og tynn, hadde en lys sky av hår, store ører og dessuten et sett med kulerunde øyne som minnet litt om de ivrigste av dukkene til Ivo Caprino. Gutten var nordlending, 23 år og veldig åpen for alt det livet har å by på.

Det er noen år siden nå, men denne historien starter en uskyldig fredag ettermiddag.

- Hva skal du gjøre i helgen da, spør jeg.

- Jo, egentlig har jeg billetter til en fotballkamp på Ullevaal, men så har jeg litt samvittighet i forhold til en god venn som skal på et stort 40-årslag ute i Enebakk. Han er handikappet og trenger meg som sjåfør og hjelpemann for å komme seg på festen.

- Er det noe problem da?

- Jeg kjenner jo ingen i Enebakk så det blir en kjedelig fest for meg. Dessuten må jeg kjøre bil og holde meg edru, sa Jens. Etterpå kjørte han likevel til Enebakk og benket seg ved bordet. Hva gjør man ikke for en god kompis?

Det ble som fryktet. 40-årslag har det til felles med mange andre lag at talene lett kan bli mange, lange og dessuten svært repeterende. Det var ikke måte på hvor kjekk man syntes at jubilanten har vært, er og sikkert kommer til å være. Jens lyttet med et halvt øre og kjedet seg. Han slo tiden i hjel med å drikke store mengder brus.

Slik gikk det til at gutten midtveis i middagen fikk det for seg at en tur på toalettet var nødvendig. Jens spaserte ut. I det samme øyeblikk som han går inn på badet kommer en godt voksen dame opp bak Jens. Hun smetter inn sammen med gutten. Jens har knapt vekslet et ord med kvinnen før. Han klarer å registrere at hun er flott å se på før damen tar et initiativ som gjør at en rekke ting skjer i rask og heftig rekkefølge.

Her kunne man selvsagte gått i detaljer, men la oss nøye oss med å si at Jens 15 minutter senere kommer ut av badet mer bustete på håret og mer rød i pappen enn han pleier å være.

- Dette er jo livsfarlig, sier jeg når han forteller historien på mandag morgen. Du kunne jo blitt drept der ute i Enebakk. Tenk hvis ektemannen hadde funnet ut hva som hadde skjedd, sier jeg.

-Ja, noe sånt som dette skjer jo bare i pornoblader og ikke i virkeligheten. Det var jo helt umulig å si nei. Du får jo ikke en sånn sjanse igjen. Ikke på hundre år, sier Jens.

- Hva skjedde etterpå?

-Jeg var livredd for at det skulle bli oppdaget, så jeg holdt meg så langt borte fra ektemannen og dama som jeg kunne. De var ganske fulle, lo og så ut til å ha det veldig fint. Men jeg var hypernervøs. Det luktet jo juling lang vei. Kvelden ble uutholdelig lang, forteller Jens.

Festen går mot slutten. Det er langt på natt. Jens har tatt med seg nervøsiteten, gått ut på trappa og gjemt seg bak en to meter høy og ganske bred enebakking. Å stå bak denne enebokken, eller var de nå heter, var jo i utgangspunktet en god ide, men Jens gjør den tabbe å fyre opp en røyk. Dermed blir han mye lettere å oppdage. Den bedradde ektemann sjangler ut døra og får straks øye på røykskyen til Jens.

Nå, smeller det, tenker Jens og lukker øynene. Han står slik en god stund. Med lukkede øyne.

- Hei, sier mannen. Han er mer enn dobbelt så gammel som Jens og har kraftige overarmer.

- Du, kan bare slappe av sier mannen. Dette går greit. Kona og jeg har en avtale om frihet, skjønner du, sier mannen og smiler.

Jens slipper langsomt luften ut mellom tennene og må sette seg ned litt. Han kjenner at han kan komme til å overleve. Men helt sikker er han ennå ikke, og beslutter at nå er det sannelig på tide og plukke opp kompisen og kjøre hjem så fort som overhode mulig. Jens har aldri siden vært i Enebakk.

PS. Jeg har forandret på navnet av sikkerhetsmessige grunner. Jens heter ikke Jens i virkeligheten. Jeg lover at det ikke skal gjenta seg. DS.