hits

september 2017

En slags skrekkfilm i kjelleren

Min kanskje litt maniske trang til å fiske, plukke sopp og bær, bake 20 eplekaker i slengen og dessuten besøke Nordby Shoppingcenter (utrolig billig ved Svinesund) gjør at det har bygget seg opp et behov for å komme med en bekjennelse, nærmest en tilståelse som sikkert vil fryde de som til daglig går rundt i familielivet og hevder at jeg overdriver det meste og nå bør roe meg ned, gjerne flere hakk, og bli litt mer alminnelig anlagt og avslappet når det kommer til ting som krever plass. I en fryser.

Før vi går videre i denne historien er det nødvendig å understreke at ikke alle kunne finne opp hjulet. Noen måtte jo finne opp vaniljeis med bringebær også. Kanskje med litt revet sjokolade på toppen. Det er dessuten utrolig mange følelser og lengsler, som er helt grunnleggende avhengig av en ting. En stor og god fryser.

Du tenker kanskje ikke over det i hverdagen, men fryseren din har et lite øye som lyser grønt. Det er en sterk og god lyspære, et slags trygghetens fyrtårn som står der nede i den mørke kjelleren, og lyser grønt som betyr at alt er i orden, at det er ingen fare, at fryseren tar vare på alt det gode og noen ganger fantastisk billige, som du har samlet på, kanskje i årevis. Men plutselig, en vond og lei dag, begynner lampen å lyse rødt, eller den lyser ikke i det hele tatt, og jeg har ikke ord for hvilken uhyggestemning som da sprer seg som gift i sentralnervesystemet til en ivrig sanker som meg. For det kan bety at min stolte samling av for eksempel ørret og laks kan gå tapt.

Jeg måtte handle raskt. En døende fryser er en slags skrekkfilm. Jeg kjørte derfor straks til en butikk som kalte seg Expert ute på Slependen ved Ikea og kjøpte en ny fryser. Jeg fikk da, merkelig nok, en gratis sykkel med på kjøpet og var utrolig fornøyd med det, helt til noen uker senere da det sto i Aftenposten at 3 av 4 sykkelverksteder mente at sykkelen var direkte livsfarlig å sykle på. Litt ergerlig. Men la nå det ligge. Da jeg kom hjem med den nye fryseren var jeg sånn helt i starten svært fornøyd med meg selv. Jeg hadde nemlig holdt en slags dommedag over mine verste sider. Jeg tenkte at hvis jeg lar være å kjøpe den aller største fryseren de har, og kanskje nøyer meg med noe mindre, så blir jeg tvunget til å forandre personlighet. Jeg kan bli en mer nøysom type. Ikke forsyne meg så grådig av livet. En middels stor fryser kan være det som gjør meg til et nytt og bedre menneske.

Dette gikk fint i flere uker. Men så ble det en veldig fin sommer med bra fiske, og nå er det den mest eventyrlige soppsesongen jeg noen gang har vært med på Østlandet. Og det ene med det andre. Når man dessuten først har oppdaget hvor billig det er å kjøpe andebryst i Sverige, så er det vanskelig å la være. Og det ene med det andre. Sist mandag var det fullt. Jeg skulle akkurat til å prøve å lirke på plass eplekake nr. 16 (denne sesongen) da jeg skjønte at her går grensen. Det var bare en ting å gjøre.

Jeg kjører til Lefdal i Sandvika. Det er mandag kveld og ikke så mange andre kunder i butikken. Jeg får med en gang tilgang på en selger. Ikke noe problem der. Selgeren er en ung og ivrig mann. Han lytter til mine behov. Jeg sier at jeg ville ha en veldig liten fryser (90 liter). Den minste de har på Lefdal. Mannen sier at det ikke er noe problem. Han søker opp den rimelige modellen jeg er på jakt etter på en datamaskin i butikken.

- Å nei, det var leit. Den modellen har vi ikke inne. Vil du at jegs skal se om den er på lager i andre butikker?
- Ja, takk, sier jeg. Et raskt søk avslører at det ikke er noe å hente i de andre butikkene heller.
- Vil du at jeg skal bestille en fryser til deg.
- Hvor lang er leveringstiden, spør jeg.
- Det er dessverre mer enn 14 dager å vente.
- Det var lenge, sier jeg.
- Ja, men du vil ha den?
- Ja, absolutt, jeg vil jo det.

Nå skjer det noe. Det virker som om den unge selgeren er litt flau over at de ikke har fryseren på lager. Derfor hamrer han løs på tastaturet. Han kan liksom ikke få gjort bestillingen fort nok. Mannen prøver å sette ny verdensrekord i å bestille fryser. Det hele er veldig imponerende.

Fryseren skal leveres 6. oktober. Det er viktig å ha noe å glede seg til her i livet. Jeg trenger dessuten flere epler. Noen som har?

- Maggie Thatcher, can you hear me?


Jeg satt i bilen på onsdag denne uken. Jeg satt der i det tomme, døde suset fra FM-båndet og tenkte på alle de gangene jeg har elsket min radio. Jeg satt og tenkte at jeg har elsket dette i over 50 år. Men nå er det over.

Jeg satt der og laget en slags minnestund for meg selv. Det er jo det man gjør når en nær venn har gått bort. Man finner frem de gode minnene. Det dreier seg om å ta vare på det aller sterkeste. Det som sitter i sjelen. Det er slikt som hele landet vil samle seg om å si at her har vi vår felles kulturarv. Det er dette som gjorde det til stor stas å vokse opp i Norge. Det er det som gjorde at vi lengtet hjem igjen når vi var forvillet i utlandet. Det var radio laget av NRK. Vi fikk store, fantastiske øyeblikk.

I min minnestund har jeg tre på topp:

På en førsteplass har jeg Bjørge Lilleliens seierstale fra 1981. Den går sånn:

- Maggie Thatcher, can you hear me?
- Norge har slått England 2-1 i fotball. Vi er best i verden! Vi er best i verden! Vi har slått England 2-1 i fotball! Det er aldeles utrolig! Vi har slått England! England, kjempers fødeland, Lord Nelson, Lord Beaverbrook, Sir Winston Churchill, Sir Anthony Eden, Clement Attlee, Henry Cooper, Lady Diana! Vi har slått dem alle sammen! Vi har slått dem alle sammen! Maggie Thatcher, can you hear me? Maggie Thatcher, jeg har et budskap til deg: Vi har slått England ut av verdensmesterskapet I fotball. Maggie Thatcher, som de sier på ditt språk i boksebarene rundt Madison Square Garden i New York: Your boys took a hell of a beating!

Hør legenden her

På andre plass har jeg "Den farligste mann i Chicago", underverdenens overmann, typen til den kanskje dumme, men åpenbart deilige forlovede, Effie Marconi, den til det ubegripelige hardkokte gangster, erkefienden til Jim Cooper, basert på memoarene han skrev i Sing-Sing, glitrende fremført av skuespiller Frank Robert, og med fortellerne Lasse Kolstad og Sverre Hansen i uforglemmelige roller. Jeg snakker selvsagt om Dickie Dick Dickens og radioteateret på 60 og 70-tallet. Det skjedde på lørdager, der jeg lå og stirret opp i luften, hørte lyden av eventyrlig radio, kjente følelsen av fritid og lukten av kjøttkaker med stua kål og tykk brun saus, som blandet seg sammen og gjorde livet verdt å leve. Hør Dickie Dick Dickens her.

På tredjeplass har jeg "I trifidenes dager" et science fiction-hørespill i seks episoder av Giles Cooper, som var så skremmende at min far måtte stoppe bilen, og hele familien gikk ut for å ta en pause. Dette var på veien til et selskap som jeg for lengst har glemt, men reisen ditt står for alltid plantet i hukommelsen. Takket være radioen. Hør Trefidene her.

Det er dessuten helt umulig å vokse opp i Norge uten å huske at på radio, i gamle dager, fikk vi viktige detaljer som om hvor mye som ble fisket på stampen, hvordan været var ved Rockall, eller i dalstrøka innafor, samt dagens noteringer ved Oslo Børs, og at man dessuten hadde ha ei melding til Kåre Hansen som for tida var på ferie et eller annet sted i Norge i en grå Ford Cortina: "Far din er dau".

Alt dette og mer til gikk i graven på onsdag. Vi lyser fred over FM-radioens minne.

Døden i skogen

Jeg fant soppen i skogen. Like etter at jeg hadde tatt en bit ble jeg veldig svimmel og fikk akutt feber. Jeg begynte straks å tenke på døden.

Jeg plukker jo helst sopp som jeg er sikker på hva er. Det går stort sett i kantareller, piggsopp og steinsopp om jeg er heldig. Akkurat nå er det veldig mye traktekantarell. De vokser i store flak. Problemet er at det midt mellom alle godsakene kan det stå en liten spiss giftslørsopp som står der og ligner så hardt den kan på traktekantarell. Derfor ser jeg meget nøye på hver enkelt traktekantarell. De har et søkk i hatten, mens giftslørsoppen har en bulk. Slikt er godt å vite. Bare så du vet det.

En sopp jeg sjelden finner er fåresopp. Jeg nevner dette som forklaring på det drama som utviklet seg onsdag kveld. Når du leser dette vil jeg på forhånd be om litt menneskelig forståelse. Du må gjerne også le høyt, hvis det skjer med kjærlighet.

For meg er sopplukking en ensom ting. Jeg liker å gå rundt alene i skogen. Det må gjerne skje i noen timer etter jobb. Problemet er at det blir fort mørkt. Jeg har litt dårlig tid. Onsdag kveld hadde jeg gått rundt i skogen uten å finne noe særlig. Plutselig så jeg noe brunhvit som vokste i en slags klase, tett inntil en stor stein. Jeg plukket opp soppen og snuste på den. Jeg snudde den rundt. Det var flere ganske like eksemplarer som vokste tett ved. Soppen hadde ikke skiver, men porer under. Skivesopp kan være giftig. De med porer er i verste fall bare vonde på smak. Slik tror jeg i alle fall at det er.

Fåresopp kan forveksles med franskbrødsopp. Skal man finne ut forskjellen skal man steke soppen. Fåresoppen blir gul når du steker den. Det blir ikke franskbrødsoppen. Derfor står jeg og steker sopp klokken 11 om kvelden. Det sprer seg god lukt i kjøkkenet. Men jeg syns liksom ikke at soppen blir så veldig gul. Ikke så gul som jeg hadde sett for meg. Ikke så gul som jeg hadde håpet. Men det lukter jo godt da. Jeg tar en forsiktig, liten smak. Er det franskbrødsopp skal det smake bittert. Men dette smaker ganske godt. Jeg spiser opp alt sammen. Riktig fornøyd.

Noen minutter senere går jeg inn i stua. Plutselig blir jeg brått veldig svimmel og veldig varm i hodet.

- Er det slik soppforgiftning arter seg. Skal jeg dø nå? Jeg får panikk. Det er en ærlig sak å få panikk. Jeg går derfor inn til kona, som har lagt seg, og sier med liten stemme at: "Jeg tror jeg har gjort noen dumt. Jeg tror jeg har spist en giftig sopp".

Kona freser nå i halvsøvne at hvis dette betyr at hun må kjøre meg til legevakten, så syns hun at jeg er en komplett idiot. Like etter treffer jeg datter Frida (18) og forteller henne om hvor ille det står til med meg. Hun sier da at hun håper at jeg nå har fått en skikkelig lærepenge og at jeg for fremtiden ikke putter hva som helst i munnen. Hun sier dette, også går hun og legger seg. Jeg er nå helt alene i verden med mine sorger.

Jeg bestemmer meg for å se det hele litt an. Jeg tenker at jeg kan jo ikke gå å legge meg og dø i søvne. Jeg får helle sitte oppe noen timer og se hvordan ting utvikler seg. Mens jeg sitter slik, kjenner jeg ekstra godt etter hvordan kroppen min har det. Den føles nå slett ikke verst, men man vet jo aldri. Kanskje slik symptomer på forgiftning kommer og går. Jeg sitter i sofaen og venter. Mens jeg venter googler jeg giftige sopper. Jeg ser på bilder av de fem mest giftige soppene i Norge. Ingen av dem ligner på soppen jeg spiste. Klokken er nå blitt ett om natten. Jeg lever fortsatt. Utrolig nok.

Brått kommer jeg over en artikkel på nettet som handler om soppforgiftning. Der står det at symptomene kan komme etter et døgn. I de verste tilfeller kommer symtomene etter tre timer. Tre timer!!! Ikke etter fem minutter. Jeg liker den opplysningen veldig godt. Nå føler jeg meg utrolig bra. Jeg bestemmer meg for at jeg kanskje brygger på en forkjølelse eller noe. Jeg er veldig fornøyd med den konklusjonen.

Soppen så slik ut

De aller ivrigste blant oss

Jeg grer håret på blåbærlyngen i Trysil. Jeg bruker en bærplukker og kjenner gleden av høst, gleden av å sanke inn noe verdifullt. Noen gode øyeblikk. Med Mads 11, som jeg er onkel til.

For mange tusen år siden var det noen i flokken som var mer ivrig enn andre. De ivrige løp foran i jakten på mat. De fanget fisken. De jaktet. De plukket bær. Sopp. Skjell. De fanget hva det skulle være. Denne egenskapen gikk i arv. Gjennom tusener av år. Og plutselig en dag står Mads og jeg der. Vi nedstammer i rett linje fra de ivrige. Ingen tvil om det.

Mads er kjapp som en røyskatt. Han peller blåbær dobbelt så raskt som meg. Han fyller en ti liters bøtte på null komma svis. Jeg hadde ikke trodd det hvis noen på forhånd hadde sagt at en 11 åring ville elske å plukke blåbær. Jeg ville trodd at han heller ville likt å spille dataspill. Det ville jeg trodd, før jeg kom til å tenke at Mads og jeg er utrolig like. Vi er på en måte hver vår ende av den samme stokken, om du skjønner. Jeg tror vi har noen gener som har strømmet gjennom tiden som en elv, som er kommet til oss fra de aller første mennesker, for å leve i oss. Utrolig sterkt.

Mads blir som sagt mye fortere ferdig enn meg. Han går derfor tilbake til hytta alene. Han sleper den røde tiliters bøtta etter seg, går rundt svinger og blir borte. En halv time senere er han tilbake. Lysluggen stikker frem bak et tre og sier: - Hei, jeg er ferdig med å rense. Jeg har renset alt.

- Du tuller nå, sier jeg.

- Nei, alt er renset.

At en 11 åring helt av seg selv og med stor fryd skulle få lyst til å pelle vekk alt rusket fra ti kilo blåbær. Hvem skulle trodd det?

Etterpå blir det kveld i Trysil. Vi er i en dal hvor elven slynger seg dovent med ørret, harr og gode muligheter.

- Vi skal vel fiske, sier Mads. Vi skal vel det?