hits

september 2015

Pass deg hvis hodet ser ut som en stein

Å bli skallet er en stor tabbe. Det kan få hodet ditt til å ligne på en stein. Slikt kan straffe seg på den aller verste tenkelige måten. Heng med.

Vi skal til den lille byen Gela på sørspissen av Sicilia. De gamle grekere hadde mange av sine kolonier i Italia, og slik gikk det til at forfatteren Aiskhylos havnet i Gela.

Alle forfattere før Aiskhylos drev med enetaler. Men her kom en kar som tenkte helt nytt. Aiskhylos ble berømt fordi han fant opp at det går an å ha minst to personer i et skuespill og at disse kan ha en dialog seg imellom.

Nå syns du kanskje ikke at det Aiskhylos fant på er så veldig imponerende. Når folk kommer med en oppfinnelse så er det alltid noen som sier: "Det der kunne jo jeg også ha funnet på". Det der med dialog er vel ikke noe å skryte av.

Til dette er å si at selv om dialog ble funnet opp av Aiskhylos for hele 2500 år siden, så er det fortsatt ganske mange som ikke har fått det med seg. De står der og lar skravla gå. De er gjerne høye og mørke og legger rett og slett ikke merke til at du ikke du får sagt en dritt.

Nå vet ikke jeg hvor du pleier å møte enetalerne. De er jo over alt. I selskapslivet og på jobben og andre steder. Det er ikke lett å forsvare seg mot de som elsker sin egen stemme. Høyere enn noe annet. I slike personer har tiden på en måte stått stille. I 2500 år. Hvis du skjønner hva jeg mener.

Men nå kom jeg litt på avveier i denne historien. Jeg vil gjerne rette oppmerksomheten mot hvor smarte fugler kan finne på å være. Måker for eksempel. De plukker opp blåskjell og flyr høy til værs. De slipper blåskjellene ned på svaberget og knuser dem. Slik blir det lett for måkene å få i seg maten.

Triks som dette driver fugler med over hele verden. Alle har jo ikke tilgang på blåskjell, naturligvis. Noen spiser nøtter eller andre harde ting. Menyen varierer jo selvsagt fra hva fuglene får tak i. På Gela var det vanlig å spise skilpadder.

Aiskhylos var uheldigvis en skallet mann. Fra luften så hodet hans ut som en stor, rund stein. Fuglen siktet seg inn og slapp skilpadden midt i hodet på forfatteren. Noe skal man jo dø av. Aiskhylos døde av å få en skilpadde i hodet. Det kan jo skje den beste.

Gjennom tidene er det laget mange illustrasjoner av Aiskhylos. Jeg falt særlig for denne.

 #Friluftsliv

Å miste seg selv på polet

Langsomt, men sikkert gjør alderdommen grove innhugg i livet. Å bli gammel betyr å miste seg selv i små biter. Det du trodde at du hadde, har du slett ikke mer. Det skjer på de mest alvorlige steder. Som for eksempel på polet.

Det er høst og en slags katastrofestemning. Regnet siler ned i enorme mengder. Det fyller Oslos gater og gjør livet trøstesløs. Menneskene blir mer enn grå i ansiktene og haster av sted for å finne noe som gir varme og mening.

Når livet blir ru i kanten skal du søke det nære og trygge. Du skal gå til det du kjenner og er glad i. Arnulf Øverland sa det slik, like før han døde:

Jeg går omkring og tar på en og annen ting
som mine hender er fortrolig med
en gammel snadde og en lysestake
og jeg har gjemt et blåmalt øsekar.
Det er de eldste tingene jeg har
de bringer stunder av mitt liv tilbake.

Jeg er på polet på Majorstua. Det er fredag og lange køer ved kassene. Foran meg står en godt voksen mann. Årene har hengt seg i ansiktet som dype folder og sterke streker. Skjeggstubbene vokser tett over haka og håret er et vått villnis som strekker seg sørgelig ned i panna over tunge øyne.

- Jeg skulle gjerne ha kjøpt en halv flaske Brandy Special og en halv flaske Golden Cock, sier mannen.
- Det er utgått fra sortimentet, sier han som sitter i kassa.
- Hæ?
- Men du kan bestille. Brandy Special og Golden Cock fins i bestillingsutvalget.
- Hvis jeg bestiller i dag, når får jeg flaskene da?
- Sannsynligvis på torsdag
- Det er nesten en uke til.
- Ja.
- Jeg kan være død på torsdag.
- Nei, det tror jeg ikke at du er.

- Men det er jo ingen ting som er på stell lenger i dette landet, sier mannen. Han setter to flasker rødvin på båndet og betaler. Jeg lurer på hvordan denne samtalen kommer til å ende. Her er mange muligheter. Karen i kassa har sett mye levd liv gli forbi. Han har sikkert noe klokt på lur. Han ser på oss med tunge øye og sier:

- Pose?

Gjester, som vil ha pølser, kan drite i å komme

Storm er ni år. Jeg møter ham i elva. Vi er ikke i slekt eller noe. Men vi er brødre. I ånden.

Storm kaster etter ørret med en iver som er ganske sjelden. Gutten er som en røyskatt langs elvebredden. Snart her. Snart der. Intenst nysgjerrig. Intenst levende.

Mandag denne uken fikk Storm en sjøørret på halvannen kilo. Noe så fantastisk har ikke skjedd før. Da fisken var i håven brøt jubelen løs. Gleden ville ingen ende ta. Den varer trolig resten av livet.

I morgen, torsdag, har Storm bursdag. Gjestene er invitert. Gutten har tenkt å servere stekt, selvfanget ørret.

De gjestene, som bare vil ha pølser, kan drite i å komme. Sier Storm.

Gratulere med dagen!

Hilsen Baard



Ensomheten går i butikken



Klokken er ti på ni, fredag kveld. De fleste andre i Norge sitter hjemme foran TV-en og koser seg. Jeg går rundt i en Rema 1000 butikk som er nesten tom for mennesker. Da skjer det noe veldig uvanlig.


Det er god plass og svært stille i butikken. Jeg legger først ikke merke til damen, enda hun er like bak meg når jeg går gjennom grøntavdelingen. Her plukker jeg opp avocado, mango, rødløk og chilli som jeg skal lage en forrett av. Jeg går i mine egne tanker. Planlegger et hyggelig middagsselskap dagen etter. Lammestek og god vin. Vi blir 8 til bords. 8 gode venner. 8 ganger glede.

Damen er like bak meg nå. Hun er på min alder, over 50 år, med et stort rundt ansikt, litt for mange kilo, bustete hår, knallrød leppestift og en forsiktig parfyme. Jeg åpner en av glassdørene for å plukke ut pålegg. Da bøyer hun seg enda nærmere og sier:

-Jeg vil anbefale deg den kaviaren der til syv kroner. Den er mye bedre enn de tubene som er tre, fire ganger så dyre. Har du prøvd kaviar sammen med spekeskinke?

- Nei, det har jeg aldri prøvd, men jeg liker den billige kaviaren. Den er bra, sier jeg.
- Hvorfor tar du den spekeskinken der, spør damen.
- Jeg liker den godt. Norsk skinke er like god som serrano.
- Du syns ikke at den norske er for salt?
- Nei.

Jeg prøver å gå min vei. Damen følger etter. Ved hyllene med brød, gjør jeg mine til å ta et grovt brød av vanlig størrelse.
-Nei, ikke ta det, ta heller dette som er bakt i Vollen. Det er verdens beste brød, sier damen og holder frem bakverket. Det er et lite brød, nærmest halvparten så stort som det jeg ville valgt. Det er et slikt brød som du ville kjøpt om du bor alene.
-Verdens beste? Jeg smiler.
- Ja.
- Da må jeg vel ta det. Jeg plukker med det lille brødet. Damen smiler.
Nå går jeg litt fortere. Jeg henter knekkebrød og kjeks. Skal lage kanapeer. Ørretrogn på kjeks med creme fraiche, dill og rødløk. Der er damen igjen, men før hun rekker å anbefale kjeks er jeg borte ved eggene og melken. Jeg runder en pall med mineralvann.

- Skal du ikke ha mineralvann?
- Nei, jeg tror vi klarer oss med vanlig vann. Det fungerer bra det, sier jeg
- Det er jo ikke maten man blir tykk av.
- Nei, sier jeg.
- Man blir tykk av å ikke kunne bevege seg noe særlig.
- Ja, det skjønner jeg.
- Hva skal du nå?
- Jeg skal hjem, sier jeg
- Ha det.
- Ja, ha det.

En eventyrlig bra dag


Mandag tok batteriet kvelden. Jeg skrudde av bilmotoren slik at den døde. Det skjedde  inne på Isi gjenvinningsstasjon i Bærum. Etterpå var det mye slit for å få start igjen. Jeg blir nervøs av mindre.

Klokken er seks tirsdag morgen når jeg våkner til regnet som høljer ned. Jeg er alltid meget pessimistisk og urolig på denne tiden av døgnet. Jeg har lang erfaring for at mye kan gå til helvete. Særlig når vi snakker om biler. Se petiten En ufrivillig vond livsstil.

Jeg bestemmer meg for å kjøre til et verksted på Majorstua. De foreslår å sette inn et nytt batteri som koster 3.900 kroner. Det er det dobbelte av hva jeg betalte på Biltema for fire år siden. På den annen side så viste det seg å være feil batteri, så det er kanskje ikke så dumt å kjøpe dyrt av noen som har greie på biler. Jeg sier ja.

Køen av folk som trenger hjelp på verkstedet er lang. Jeg begynner nå, helt automatisk å gå ut fra at bilen ikke blir ferdig til klokken 16, slik at jeg må droppe kveldens ekspedisjon, men når jeg kommer står bilen der, klar til henting, som avtalt.

Jeg begynner nå å tenke på hvor mye kø det kan tenkes å være på motorveien. Faren er stor for at det står bom stille helt til Asker. Er det noe mine ekspedisjoner ikke er tjent med så er det lange køer. Det blir mørkt klokka 20.30 og jeg har lite å gå på.

I bilen ut mot Drammen må jeg likesom knipe meg litt i armen og si høyt til meg selv at dette går jo kjempebra. Reisen går mye fortere enn fryktet. Bilen er trygg og god. Her er ingen antydning til havari på hele turen.

Jeg kjører gjennom Strømsåstunnelen. Her har en tung motorsykkel veltet. Den er så tung at det må to kraftige karer til. De prøver å dytte motorsykkelen opp igjen. De klarer nå å velte den en gang til, legger jeg merke til. Sånn er det jo. Vi har alle vårt å stri med.

Like etter kommer jeg til Nedre Eiker og dessuten til Øvre Eiker, og sikkert en hel del steder imellom også, men jeg finner heldigvis skiltet til Vestfossen. Jeg kjører til Vestfossen sentrum og parkerer foran et hvit hus. Her sitter to røslige karer og en sykepleier som røyker og drikker kaffe. Sykepleieren forteller helt uoppfordret at hun en gang har fått en diger gjedde og er ivrig pilkefisker, selv om hun er kvinne og bor langt fra havet.

Elven renner flomstor gjennom Vestfossen. Jeg har aldri vært her før, men jeg kan med en gang se at elven er full av gode muligheter for å få en stor ørret. Jeg fisker sammen med en kompis. Vi er ivrige. Vi kaster intenst. Med mark, sluk og flue. Null Napp. Flommen gjør det vanskelig å fiske. Vi holder på i tre timer, før mørket kommer, og regnet begynner å fosse ned på ny.

Å komme til den lille bensinstasjonen i Vestfossen er som å dra på hyttetur. Stasjonen er en trygg øy og lyser i mørket. I et hjørnet har de båret inn benker og bord av solid tømmer. Her sitter en gjeng med ungdommer og snakker hyggelig sammen. De prater om biler og fester og slikt. Jenta som steker hamburgere er på fornavn med nesten alle som kommer innom.

- Jeg vil gjerne ha en 130 grams baconburger med ost, sier jeg.
- En 130 grammer med alt, spør hun.
- Ja takk. En med absolutt alt, sier jeg.

Mens burger og bacon freser på stekeplaten står jeg og kjenner at magen rumler. Jeg har ikke spist på lenge. Når maten kommer smaker den helt fantastisk. Jeg spiser lykkelig med en hånd på rattet. Jeg har nytt batteri og flunkende ny tillitt til bilen. Regnet bøtter ned. Jeg liker å kjøre gjennom regnet og mørket og ha fine opplevelser i ryggen. Jeg komme hjem i ti-tiden.

- Hvorfor er du i så godt humør da, sier kona.
- Det har vært en fantastisk dag, sier jeg.
- Hvordan gikk det i Vestfossen?
- Jeg så en stor ørret på tre, fire kilo. Den var oppe og vaket. Flere ganger, sier jeg.
- Du så en fisk?
- Ja.
- Men du fikk ingen ting?
- Nei.
- Vet du hva Baard, du er neimen ikke til å tro.

Rudyard Kipling ville sagt det slik:
Oh, East is East and West is West, and never the twain shall meet.



Det aller pinligste rant ut på bordet

Jeg snudde vesken hennes på hodet slik at alt innholdet rant ut på bordet. Det skulle jeg ikke ha gjort.
Denne historien startet med at jeg en gang var veldig fascinert av hvor mye damer kan finne på å ta med seg i håndvesken sin. Noen håndvesker er som et middels flyttelass. Sminke, hårføner, rettetang, strømpebukse, mat og drikke, plaster, hodepinetabletter og en god bok. Med mere. Det er ingen grenser for hva en dame kan finne på å drasse rundt på som standardutrustning i livet. Og ellers.

Dette forteller jeg til min venn HC. Vi sitter i en liten båt, midt ute på et digert fiskevann i Nord Trøndelag. Vannet skal i teorien være veldig bra. Vi har likevel ikke fått napp. På det vi kan huske. Derfor sitter vi der og diskuterer alt mulig rart. Solen steker. Det er ikke et vindpust. Vi har god tid til å finne ut av hvordan ting henger sammen.

HC forteller om en påske for lenge siden, på Hardangervidda, da han og Guttorm skulle gå fra hytte til hytte. Det var gjerne 8 timers turer med stor sekk. Guttorm insisterte på å bære med seg Knut Hamsuns samlede verker. Nå har jeg ikke sjekket hvor mye Hamsuns samlede veier, men jeg vil anslå at det fort kan drei seg om fem, seks kilo. Jeg mistenker nemlig ikke Guttorm for å lese pocketutgaver, men dette vet jeg strengt tatt ikke helt sikkert, så nok om det.

Jeg kommer nå til å tenke på et øyeblikk som ligger iskaldt lagret i hukommelsen. Jeg har en egen avdeling i hodet for pinlige episoder. Noen vil vel si at å bruke ordet avdeling blir feil, at man heller kan snakke om en hel fløy av synder. Men nok om det.

Jeg forteller HC om en gang jeg var på ferietur i Danmark på 90-tallet. Vi var ganske unge og satt rundt et bord og drakk vin og var i godt humør. Jeg underholdt de som var til stede med at jeg på en fest nylig hadde utfordret fire, fem jenter til å vise frem alt det rare de hadde i veskene sin.

- Det var utrolig morsomt. Du vil ikke tro alt det damer kan finne på drasse rundt på, sa jeg.

Mens jeg sto der i Danmark og fortalte så jeg helt spontant en stor og svulmende dameveske parkert på en stol. Den sto der og passet helt perfekt som en rekvisitt i historien jeg fortalte.

- Se for eksempel på denne her, sa jeg og snudde vesken på hodet. Alt innholdet veltet ut på bordet. Det ble brått pinlig stille i rommet. Jeg skjønte med en gang at nå hadde jeg krysset en forbudt grense og gjort noe veldig galt. Men gjort var gjort. Denne bevegelsen kunne jeg ikke ta tilbake.

Det er mange tabuer i våre liv. Mye som det ikke snakkes om og som tilhørere privatlivet. Jeg har i ettertid tenkt på om det kunne vært noe annet i veska, noe enda mer pinlig. Et pornoblad eller en dildo eller noe. Jeg vet ikke.

Det som rant ut på bordet var store mengder godteri. Det var godteri for flere hundre kroner. Sjokoladeplater, lakris, skumbjørner, smågodt-poser. Et fjell av søtsaker. Jeg har sjelden sett mere godteri. Beregnet på en person.

- Hva skjedde videre, spør HC.
- Etterpå ble det ikke sagt noe særlig. Vi bare rasket alt sammen og stappet det fort tilbake i vesken. Vi praktiserte den velbrukte norske løsningen.
- Hva er det?
- At det fins ikke et så stort og komplisert problem her i verden at du ikke kan feie det under teppet.

Svensken som gråt

Søren (61) har bare fisket laks en gang før i sitt liv. Det var for mange år siden. Søren kjøpte flunkende nytt utstyr og ble med ut elva. De fikk flere flotte lakser. Søren glemte det aldri.

Årene gikk og utstyret ble stående ubrukt i skapet. Men i sommer fikk Søren ånden over seg. Mannen bor over 60 mil fra elva. Nå satte han seg i bilen og kjørte til Gaula og Rognes i Trøndelag. Han kjørte i et strekk. Uten å stoppe på veien.

Søren kommer til Rognes, monterer slukstanga og begynner å kaste. Intenst. I to døgn. Kast etter kast. Ingen napp. Mannen blir mer og mer innbitt. Men det hjelper ikke. Andre får fisk. Men ikke Søren.

Mannen skal snart reise hjem. Jeg går bort til Søren og gir ham en sluk. Det er en rød kobbersluk som heter laksekongen. Den veier 40 gram.

- Dette er den beste sluken jeg vet om. Gjør korte kast. La sluken seile i en bue. Flytt deg stadig nedover i hølen og kast på nytt, sier jeg.

Søren gjør som han får beskjed om. På det femte kastet smeller det på en stor laks nede på brekket. Søren tviholder i stanga. Det hjelper bare ikke. Fisken slår seg av og er vekk.

Nå har Søren fått smaken på suksess. Han kaster intenst. Glemmer alt annet. Om en time skal han pakke sammen og kjøre 60 mil tilbake til Sverige. Da skjer det fantastiske. En smålaks på 2,2 kg snapper sluken og hopper rett opp i luften. Den raser litt frem og tilbake, men så kommer den opp i hoven.

Søren går skjelvende opp og setter seg på en sten. Mannen er et eneste stort smil. Nå kommer tårene. En lykkeligere mann enn Søren så vi ikke hele sommeren.

Og sluken glemte Søren å levere tilbake da han dro.



Mose stanser Stavanger



Den truede butthårstjernemosen (bildet) vokser på et almetre nær et veikryss i Stavanger. Det stopper en utbygging for SR-bank , melder Nettavisen NA24.


Byggestart skulle være i 2017. Det 14.000 kvadratmeter store bygget har et busjett på en halv milliard kroner og skal huse 700 ansatte i et signalbygg på Bjergsted nord for Stavanger sentrum. Fylkesmannen har levert inn en formell protest. Dette er det eneste kjente funnet av butthårstjernemose i Rogaland, og muligens i hele landet» står det i rapporten fra Fylkesmannen.

- Rødliste og biologisk mangfold er sterke innsigelser. Vi tar det på alvor og forsøker å ivareta butthårstjernemosen, sier byplansjef Anne S. Skare til Dagens Næringsliv.

Dagens Næringsliv kan fortelle at Stavanger kommune har leid inn en av verdens flinkeste arborister, Glen Read. Han har vurdert om man kan flytte trærne som mosen vokser på. Det vil koste noen hundre tusen kroner, og innebærer desverre ingen garanti for at mosen overlever.

P4 kan opplyse at en mulig løsning er å transplantere barken til andre trær. Det foreløpige ambisisøse målet er å flytte barken og mosen ti meter, helt til den andre siden av veien.

NRK og Dagsrevyen har noe overraskende valgt å ikke løfte saken til riksnivå. Det er dog trolig bare et spørsmål om tid før Butthårstjernemose kastes inn i valgkampen. Stavanger kommune, fylkesmannen, byplansjefen, SR bank og en rekke andre krefter venter i spenning på en avklaring. Hvordan kommer det til å gå med mosen når den transplanteres?

Mens man venter på dette, har jeg kommet på et helt utrolig bra konsept forlangsom TV. Sett opp et kamera i Stavanger og la oss følge butthårstjernemosens skjebne minutt for minutt. Det kan bli en eventyrlig lang og fin tid som vi dermed har foran oss.

Sa du bra karma?

Min venn Øyvind og jeg har sendt SMS-er med stigende spenning denne uken. Mobilene har glødet.

I starten av uka:
- Hei Øyvind. Det er varslet mye regnvann de neste dagene. Det betyr at alle elver på Østlandet kommer til å bli fulle av sjøørret og laks. Skal vi planlegge en tur, skriver jeg.
- Kanononbra forslag. Jeg er så med. Skal vi dra tirsdag?
- Jeg tror torsdag eller fredag er bedre, skriver jeg.
- Torsdag er jeg opptatt. Skal vi si fredag?
- Det passer bra.
- Så jævlig som jeg gleder meg. Deal, skriver Øyvind.

Tirsdag morgen:
- Trenger jeg fiskekort, skriver Øyvind.
- Det har jeg fikset, svarer jeg.
- Alt går min vei her. Dette er bra karma.
- Og det er bare begynnelsen. Bare vent til fredag når du får på en to kilos sjøørret. Det kan bli din livs opplevelse, skriver jeg.

Onsdag morgen:
- Jeg begynner å bli litt bekymret. Det er ligger an til skadeflom. Det kan bli for mye vann. Kanskje vi må se an turen på fredag, skriver jeg.
- Behold troen - jeg har karma på min side, svarer Øyvind.

Onsdag kveld:
- Det er storflom nå, skriver jeg.
- Det er lenge til freddan. Bevar troen.

Torsdag morgen klokken 07.15:
Øyvind skriver:
- Med mindre vinden snur kraftig, er jeg sjanseløs til å fiske fredag. Siden vi avtalte tur har følgende skjedd:
1. Pumpa for grunnvann under huset røyk. Graving i hagen. Kommer fredag.
2. Pumpestopp slo ut sikringen, som for øvrig var gjemt bak flisene. Må taes opp, ny kurs må fikses. Elektriker kommer fredag.
3. Stoppekranen og trykkventilen røyk. Må byttes (vi har dermed ikke vann). Rørlegger kommer fredag.
4. Som et resultat av høyt trykk røyk oppvaskmaskinen. Ny kommer fredag.
5. Kjøleskapet begynte å lekke. Ødelagt. Nytt kommer fredag.
6. Når vi flyttet hvitevarene så vi fort at det ikke var isolert langs gulvet. Det må jeg gjøre før hvitevarene settes på plass fredag. Du veit at jeg har jævlig lyst til å fiske med deg, men da blir det skilsmisse.

-Sa du bra karma?
-Den snudde veldig kjapt syns jeg.
 
Øyvind har tatt billedbevis.