hits

september 2014

30 kr for ekstra plass til bena


Jeg er en kløne på de fleste av livets områder. I går skulle jeg ta med datter Kaja (18) for å spise fantastiske ting på Mathallen i Oslo. Det gikk dårlig.


Etter jobben sykler jeg for å møte Kaja i sentrum. Underveis får jeg se hundrevis av unge jenter som har kledd seg ut og prøver så hardt de kan å ligne på Lady Gaga, som i følge Aftenposten leverte en såkalt "ujevn flyt av kosmisk pop på Telenor Arena". Man kan bli usikker av mindre.

Jeg prøver så godt jeg kan å være far til en 18-åring. Jeg har lenge skrytt av Mathallen. Det er et godt stykke å gå. Jeg triller sykkelen, mens vi spaserer sammen gjennom byen. Jeg driver og bygger opp forventningene og sier at på Mathallen kan vi velge mellom fantastisk sushi, eller blåskjell i chilli og kokosmelk, eller kanskje spansk skinke eller sprøstekt and eller kanskje kamskjell fra Steigen. Slik prøver jeg å holde stemningen oppe, mens jeg triller sykkelen og leder an. Etter en lang stund kommer vi frem til Mathallen. Den er stengt.

Mathallen er stengt på mandager. Jeg blir rød i trynet, men Kaja trøster meg og sier vi kan spise hamburger på et sted i Torggata som hun vet om. Det viser seg og være den beste hamburgeren jeg har spist på lenge. Det har å gjøre med at burgeren serveres med bacon og blå muggost, men det er i og for seg ikke noe stort poeng for denne historien. Men jeg ville bare nevne at den var god.

Mens vi sitter slik og spiser og er ganske fornøyde så forteller Kaja at vi burde se filmen Beatles. Det er jeg sånn helt uten videre enig i, siden jeg leste boka av Lars Saabye Christensen for over 30 år siden og regner meg som nærmest en ekspert. Jeg liker dette. Å ha peiling på i alle fall en ting.

Kaja sjekker med mobilen og finner ut at filmen starter om 20 minutter på Saga kino. Til Saga er det et drygt stykke å gå. Det kan holde hardt, men vi kan rekke det hvis vi står på. Jeg sykler i forveien for å kjøpe billetter.

Å kjøpe kinobilletter burde være min minste kunst. Det har jeg jo tross alt gjort mange ganger før, men det viser seg nå at kinoen tror at den er flyselskapet Norwegian.

- Vil du ha ekstra plass til bena, spør damen.
- Hæ, sier jeg.
- Det er raden i midten av salen, sier damen.
- Hva koster ekstra plass der da?
- 30 kroner pr. person.
- Nei, takk. Jeg tar vanlige plasser.
- Du kan få disse her. De er veldig gode, sier damen.

Jeg venter nå at damen skal ta seg ekstra betalt fordi jeg har med håndbagasje, men det skjer heldigvis ikke.

bygger det seg opp kø bak meg. Jeg henter frem en pose M, som er en type kinogodt jeg har spist siden jeg var barn og som jeg føler meg helt trygg på. Jeg pleide å kjøpe Fox og Nox også, men det kan jeg ikke se at de har på Saga denne mandagen.

- Nå har vi faktisk kampanje på M, sier damen.
- Så hvis du kjøper to blir det billigere, sier hun.
- Da har jeg mer lyst på en rull med firkløversjokolade, sier jeg.
- Vi har kampanje på den også, men du kan ikke blande kampanjene, sier damen.
- Nei, takk. Jeg klarer meg med en av hver sort, sier jeg og har veldig lyst til å betale litt fort. Men det får jeg ikke. Ikke ennå.
- Er du med i kinopluss, en gratis fordelsklubb for deg som liker å se film på kino, sier damen.
- Nei, jeg er ikke det. Jeg har bare lyst til å se Beatles, sier jeg.

Og det får vi. Men det var bare så vidt vi rakk filmen.

#dufårdetduebetalerfor

- Er du homo eller?


Mellom de skarpe fargene som høsten har så mange av, sykler jeg. Det er tidlig lørdag morgen og all mulig grunn til å nyte livsgleden.


De bratte bakkene opp fra parkeringsplassen er gamle bekjente, som mange ganger har gitt meg blodsmak i kjeften fordi jeg startet for hardt. Nå tar jeg det rolig og nyter følelsen av god tid. Jeg har gledet meg hele uken. Jeg skal til et hemmelig sted i skogen.

Det er ikke til å bli klok på, denne følelsen. Å pakke opp en lørdag, ivrig skrelle vekk de første minuttene med påkledning og frokost, pakke sekken, komme seg ut. Jeg har gjort det samme hundrevis av ganger før. Det er like sterkt hver gang. Jeg har en iver som ingen ende har.

I høst har jeg trålet den samme skogen nesten hver eneste helg. Et par ganger midt i uken også. Jeg har nesten ikke møtt konkurrenter, og de jeg en sjelden gang treffer er meget, meget gamle og går så sakte med sine kurver og små kniver at det er snodig å se på.

Ikke for det, jeg går sakte jeg også, og flytter hodet frem og tilbake i halvsirkler, med jaktende øyne og vibrerende nesebor. Noen ganger er det farlig. Man kan få en kvist i øyet. Det skjedde en gang at jeg vred hodet uvørent og brått. Den spisse, tørre kvisten traff meg noen millimeter fra mitt venstre øye og laget en flenge. Jeg ble skikkelig redd. For å bli blind.

Etter det uhellet ble jeg mer forsiktig. Jeg vrir ikke så mye på hue lenger. Sidesynet er blitt veldig viktig. Jeg kan se at det blinker av gull med sidesynet, snu meg og gå ivrig frem, falle på kne, og der mellom høyt gress, mose, pinner og løvet fra i fjor, lar jeg jubelen slippe løs.

Ofte blir jeg stående og ta forsiktige drag med en liten børste i skogen. Jeg må innrømme at dette er ganske feminine bevegelser. Varsomme, lette strøk. Jeg plukker vekk litt jord. Fjerner barnåler. Rusk og rask. Holder resultatet opp mot lyset. Smiler. Trekker inn duften av skog og frihet, og kjenner at jo langsommere jeg lever, desto bedre føles det.

Men spesielt mandig er dette livet slett ikke. Dessuten roter jeg meg nesten alltid bort. Når jeg har gått tilstrekkelig mange ganger i letende sirkler er jeg ikke bare alminnelig forvirret. Jeg er også helt lost. Ekte mannfolk skal ikke være det. Ekte mannfolk skal helst ta seg fort og effektivt frem og ha full kontroll. I mitt tilfelle er det helt motsatt. Nesten alltid blir jeg oppriktig forbauset når jeg finner tilbake til sykkelen. Jeg finner den jo alltid, men som regel fra en helt annen vinkel enn jeg hadde tenkt.

Denne lørdagen finner jeg en neve rødfis i skogen. Det tyder på at det en gang for lenge siden, trolig under den kalde krigen, var militærøvelse i akkurat denne skogen. Rødfis er løsammunisjon som de fleste godt voksne nordmenn har et forhold til. Man putter slike patroner inn i for eksempel et AG3-gevær og har dermed noe som lager lyd når man presser fingeren mot avtrekkeren.

Det er over 30 år siden sist jeg så en rødfis. Jeg løfter opp et eksemplar. Mer skal det ikke til. Jeg er tilbake i førstegangstjenesten da jeg var såkalt vaktkommandør i Bodin leir i Bodø. Jeg var befal, på et uhyre lavt nivå, vil jeg si. Man kan ikke komme lavere og  fortsatt være befal. For å si det sånn.

Det var dessuten veldig kjedelig å være vaktkommandør. Jeg satt for det meste på et kontor og passet på at resten av vaktstyrken gjorde jobben sin. Tiden sneglet seg av sted og vakten varte et helt døgn. Det skjedde aldri noe. Derfor fant jeg på en ting de aldri før hadde opplevd i Bodin leir.

Jeg begynte å strikke luer. Jeg brukte rundpinne og strikket ti fargerike luer i løpet av førstegangstjenesten. Men plutselig en uheldig lørdag formiddag ble jeg tatt på fersken, av min overordnede offiser, også kalt daghavende. Han sto i døra med måpende munn og kulerunde øye. Mannen snappet etter pusten, visste liksom ikke hva han skulle si, men så kom det brått:

- Hva er du driver med? Er du homo eller?

#Militæret #Bodø

Da Pål nesten døde


Før eller siden vil du oppleve ditt aller verste øyeblikk. Mitt kom natt til 25. juni 1989, da min sønn Pål nesten døde
.

Bærum sykehus klokken fem om morgenen. Pål har navlestrengen rundt hodet og blir nær kvalt i fødselen. Han kommer til verden mer død enn levende. Jeg står i utkanten av kretsen med leger og sykepleiere og ser hvordan de kjemper for guttens liv. De prøver å pumpe luft inn i lungene, men de kollapser.

Nå kommer det en prest som spør om jeg vil at barnet skal døpes. De tar et polaroidbilde av Pål slik at vi skal ha et minne. Gutten blir lagt i en kuvøse og kjørt i ambulanse til Rikshospitalet. Jeg står og ser ut av vinduet og hvisker: - Vær så snill. La ham få leve. Vær så snill.

Noen timer senere står jeg med telefonen i hånden og skal ringe til min nærmeste familie for å fortelle hvordan det har gått. Jeg vet ennå ikke at det kommer til å gå bra, at Pål kommer til å klare seg. Jeg er usikker på hva jeg skal si. Kanskje jeg nå skaper unødvendig frykt. Kanskje jeg burde vente.

Jeg bestemmer meg for å ringe. I den andre enden av landet, på en liten øy i Finnmark som heter Vardø, sitter min bestemor i en barsk kultur og tar telefonen. Her er de vandt til å leve med døden tett på livet. Min bestemor er en myndig dame og jeg er meget glad i henne. Jeg er skjelven i stemmen og forklarer at dette kan gå helt galt. Min bestemor er stille, lytter litt og så sier hun:

-Ja, ja, sånn kan det gå. Du får trøste deg med at du kan få flere unger.

#Vardø

Grådig



Tre millioner kroner. Det var hva Kari satt med i hendene i midten av 1960-årene. Hennes mann var nettopp død. Arven ble meget viktig.
 

-Hva skal jeg gjøre med pengene, spurte Kari sin advokat. 
 - Sett dem i banken og i fonds. Det gir ti prosent rente, sa advokaten.

Dette ble starten på 30 ganske lykkelige år. Rentene gjorde det mulig å finansiere oppveksten til tre barn, sørge for hus, hytte, bil og alt annet som skulle til for å ha et bra liv.

Men plutselig en dag kom advokaten på besøk. Fordi Kari var slik en god, gammel kunde skulle hun få lov til å omplassere pengene sine i et timeshare-prosjekt i Hellas. Advokaten kunne garantere henne minst 20 prosent avkastning.

Det var til å bli svimmel av. 20 prosent. Det betydde flottere ferier. Ny bil og utrolige muligheter.

Først overførte Kari en million kroner til prosjektet og drømte om alt hun skulle gjøre fremover. Hun la planer og regnet på hva de kostet.

Så fant hun ut at hun bare måtte overføre to millioner kroner til. Det var ingen vei utenom. Inntektene skulle begynne å strømme inn allerede etter et år. 

 - Du må bare være litt tålmodig, sa advokaten.

Det var det siste Kari hørte fra ham. For mannen gikk personlig konkurs. Lurt av noen greske svindlere. Kari måtte selge huset og hytta. Flytte til noe billigere. Gå den tunge veien til sosialen for å få nødhjelp. 

 - Hvordan kunne du være så dum, sa folk.

Å krabbe inn i livmoren for å besøke tidligere liv


Jeg sitter på en fest med en øl i hånden og aner fred og slett ingen fare da Marit lener seg ivrig mot meg.


-Har du prøvd regresjon, spør hun.
-Hæ, sier jeg.
- Ved hjelp av hypnose så bringes du tilbake til dine tidligere liv. Du har levd flere tusen liv. Det er utrolig spennende. Har du lyst til å prøve. Det krever litt mot. Er du modig?
- Jeg er utrolig modig, sier jeg og spør om Marit har lyst på en øl til og kanskje litt potetgull. Det har Marit. Slik får jeg høre at damen nylig har startet opp som healer i Drammen. Hun driver både med telefonhealing og vanlig healing og som sagt med hypnose og regresjon. Marit har gått i lære i flere år hos noen av de beste healerne i verden. Får jeg vite.

Etter festen går jeg hjem og tenker ikke mer på mine tidligere liv. Jeg har vel egentlig mere enn nok med å ta meg av dette livet, skal jeg være helt ærlig. Jeg syns at dagene er fulle av både jobb og unger og mas og det ene med det andre. Det blir mandag. Da ringer telefonen.

-Er det bare kjeften med deg eller stiller du på regresjon?
-Klart jeg stiller, sier jeg.

Slik kan man komme i den situasjon at man allerede samme ettermiddag opplever å sitte i sin egen bil på en overraskende tur til Drammen. Jeg er litt usikker på trafikken og er tidlig ute. Dermed kommer jeg alt for tidlig frem til Drammen. Jeg tenker da at jeg ikke kan møte mine tidligere liv på tom mage og oppsøker et gatekjøkken. Her bestiller jeg en voldsom stor porsjon med hamburger og frityrstekte poteter og dessuten en halv liter cola. Alt dette skal vise seg å være en stor tabbe, men det vet jeg ikke ennå.

Marit tar i mot meg i et lokale med dempet belysning, vakre blomster, harmonisk musikk, gode lukter og en liggestol av det veldig behagelige slaget. Jeg får dessuten et mykt ullpledd brettet over meg så jeg skal ligge lunt og godt.

Når man nettopp har spist et stort og tungt måltid og blir lagt i en god liggestol er det uhyre vanskelig å ikke ta seg en liten middagslur. Det vil jeg bare ha sagt. Til mitt forsvar.

I starten har jeg derfor problemer med å gi Marit min fulle og hele oppmerksomhet. Jeg oppdager dessuten at jeg har litt sjenerende magerumling. Det er noen høye lyder som ødelegger litt av stemningen, men de går heldigvis over etter hvert.

Marit begynner nå å hypnotisere meg. Jeg har aldri blitt hypnotisert før og er veldig interessert i teknikken. Jeg må ligge med øynene igjen og så skal Marit snakke med lav og bydende stemme. Hun gjentar et budskap om at jeg skal slappe av med den ene kroppsdelen etter den andre.

Jeg er veldig avslappet. Det går fint å være avslappet. Så langt er jeg med. Men nå blir det verre. Jeg skal nå se for meg at jeg går nedover en lang trapp og bort en gang. I enden av gangen er det en dør. Og når jeg åpner den døra er jeg tilbake til det øyeblikket da jeg ble født. Her skal jeg nå krabbe inn i livmoren og vil møte mine tidligere liv.

Det er sikkert fordi jeg er en kløne, men jeg klarer ikke å se for meg livmoren eller krabbe inn i den. Det gir meg en masse dårlig samvittighet. Jeg vil jo ikke skuffe Marit som har gått i lære i lang tid og som har tenkt å leve av dette. Derfor begynner jeg å fortelle en historie. Jeg har nemlig mange slike på lager. Jeg forteller om fisketurer fra barndommen sammen med min far. Jeg blir i godt humør av å ligge slik med øynene igjen og hente frem historiene. Jeg kunne jo ha gjort det med åpne øyne også, men det tror jeg liksom ville ha ødelagt noe av stemningen.

Etter en stund bestemmer Marit at hypnosen skal avsluttes og hun teller meg tilbake til såkalt våken tilstand. I samtalen etterpå får jeg vite at jeg åpenbart har opplevd ting i barndommen som har vært viktige for meg. Og det er jo helt sant at jeg har. Utrolig nok.

Viagra-flyplassen


Flyplassen, som jeg i mitt stille sinn velger å kalle Viagra, ligger i Ålesund. Jeg og et par hundre andre har nettopp landet med to morgenfly fra Oslo. Det er en mandag morgen og vi har ganske mye rart i vente.


Ved alle andre flyplasser i Norge jeg har prøvd å reise til står det alltid klar en flybuss når morgenflyet lander. Jeg går bort til en som det står FLYBUSSEN på langs hele siden og spør om den skal inn til sentrum, men det viser seg å være en rutebuss som skal et helt annet sted. Jeg prøver en annen buss som også har FLYBUSSEN skrevet langs hele siden. Også den viser seg å være en rutebuss.

Vi blir nå stående og vente på en buss som faktisk er FLYBUSSEN. Vi venter og vi venter. En rekke forretningsmenn i mørk dress blir mer og mer urolige. De prøver å stille seg opp i taxikø. De tre drosjene som sto der da flyene landet er for lengst borte. Det kommer ingen nye. Når jeg spør en kar så opplyser han om at man bør forhåndsbestille taxier i Ålesund. Systemet er basert på det.

Det er som man forstår mangt og meget her i verden som jeg ikke vet eller kan noe om. Innen forhåndsbestillinger har jeg åpenbart mye å lære.

Forretningsfolka i svarte dresser begynner å bli urolige. Jeg sender en sms til min avtale om at jeg blir forsinket. Det går 30 minutter. Ingen taxier. Ingen buss. Kanskje de i Ålesund er overrasket over at det kommer to morgenfly fra Oslo? Kanskje vi kom litt brått på besøk? Eller kanskje vi burde ha dratt et annet sted?

Endelig kommer bussen. Jeg kjøper tur retur billett, siden det gir en ikke ubetydelig rabatt. Jeg er jo nordmann. Jeg liker rabatter. Turen inn til Ålesund går utmerket. Det er pent vær og fine forhold. Jeg er i stigende humør.

Etter noen timers jobbing er jeg ferdig i Ålesund og vil reise tilbake til Oslo. Det er veldig få flyavganger. Jeg må derfor velge den som går klokka 16.35. Det blir tre timer å vente. Jeg bruker tiden til å gå litt tur i Ålesund sentrum. Det er en vakker by. Jeg setter meg på en benk i sola. Siden jeg sto opp klokka fem så blir jeg litt døsig der jeg sitter. Jeg glipper med øynene. Jeg sovner. Etter ti minutter våkner jeg brått og tenker at jeg får vel dra ut på flyplassen og sitte der å jobbe litt. Jeg går bort til rutebilstasjonen med en naiv tro på at flybusser er noe som går ofte. Jeg oppdager nå at flybussen nettopp har gått og at det er halvannen time til neste.

En og en halv time. Det er jo ikke til å tro. Etter en lang stund kommer det en buss som det står Vigra på. Den stopper ved siden av et skilt som det står FLYBUSSEN på med store bokstaver. Jeg går om bord og viser sjåføren min tur retur billett. Han begynner da å himle med øynene og sier:

- Hva er det som får deg til å tro at dette er flybussen?

Jeg svarer at jeg er alminnelig forvirret og dessuten ikke så godt kjent med hva man skal gjøre for å klare seg i Ålesund.

Jeg venter en halv time til. Endelig kommer flybussen. Det er da jeg oppdager at man må se etter skiltet AIRPORT. Det er dette som skiller den ekte flybussen fra lurebussene. Så nå vet du det. Hvis du skal til Ålesund.

Vintermørket revnet

Det er nærmere 40 minusgrader i Østerdalen. Ingeniør Hans Thorvald Feydt må skifte hest hver andre mil på grunn av den strenge kulden. Vi er i starten av 1900-tallet og mange norske bygder skal få oppleve elektrisitet for første gang takket være Feydt.

Hans Thorvald Feydt er på vei fra Elverum til Nybergsund. Han sitter midt i sleden i en gigantisk pels og med reinskinnsforede, tykke støvler som er så lange at de går helt opp til skrittet. Det er en lang og slitsom reise. Helt utslitt og midt i natten kommer Feydt frem til en skysstasjon. Hoveddøren er ulåst siden alle sover. Feydt går for å finne seg et sted å sove.

Det frister ikke å legge seg i en seng fylt av gammel svette, lopper, lus og sterke lukter. Isteden ruller Feydt seg inn i pelsen, tar et par dryge slurker brandy og legger seg til sove midt på spisebordet.

- Jeg velsignet mange ganger at jeg alltid hadde noe sterkt med i bagasjen. Det holdt livsåndene våkne og reddet meg sikkert mangfoldige ganger fra lungebetennelse og en altfor tidlig død i disse penicillinmangelens år, skriver ingeniøren i sine etterlatte notater.

Neste morgen blir Feydt vekket av almen forskrekkelse blant husets kvinner. Etter en rask frokost setter mannen seg i den smale sleden og fullfører reisen opp til Nybergsund. Endelig fremme blir ingeniøren tatt vel i mot av bonden G. O. Floden som byr på varme på peisen, god mat og drikke og en myk seng. Nå er Feydt i sitt ess. Han samler krefter og gjør seg klar til å møte bygdas elektristitetskomite.

Det er forhandlinger og rådslagning. Det er befaringer i terrenget. Det er kartskisser og anbud på stående fot der Feydt anslår hva det vil koste å få på plass kraftanlegg, strekke ledninger og montere installasjoner og utstyr av ulike slag.

Kontrakten ble satt opp og undertegnet samme kveld. Så i grålysningen bærer det tilbake til Elverum, godt innpakket i sleden med skysskifte etter skysskifte. På enkelte skysstasjoner får han beskjed om la hesten gå som den vil, for dyret kan selv veien.

Vel fremme i Elverum tar ingeniøren inn på Central Hotell, rekvirerer en stor mugge kokende vann og sukker, resten holder han selv. Det gjelder å unngå denne lungebetennelsen.

Når våren kommer drar mannskapene opp dalen for å jobbe hele sommeren og høsten med. Oppunder jul er alt ferdig. Hele bygda venter på at miraklet skal skje og få se elektrisk lys for aller første gang.

Feydt har sett dette miraklet mange ganger. Han pleide å klatre opp på en åsrygg med utsikt over hele bygda og fjellsidene rundt. Her ville han stå på det avtalte klokkeslett når strømmen ble slått på. Feydt ville slå ut med armene og si: - La det bli lys.

Vintermørket revnet. Hele bygda lå der med lys i alle gårder og stuer, både høyt og lavt

- Ja, det var et vakkert syn, skriver Feydt.

Nå kan jeg ikke vite helt sikkert hva som skjedde videre, men jeg kan se for meg hvordan Feydt med rim i barten gikk ned til bygdefolket for å ønske god jul og til lykke med fremtiden.

Hva som skjedde videre er heller ikke godt å si. Men det kan tenkes at Feydt tok seg en dram. Det kan det.

For de som nå fikk lyst til å høre mer om Feydt og elektrisitetens historie i Norge vil jeg anbefale boka "100 år i spenning, Nelfos Historie" av Hans Christian Erlandsen. Den er veldig godt fortalt.

#elektrisitet

Svakhet mellom Minnesund og Lillehammer



Norge har en geologisk svakhet mellom Minnesund og Lillehammer. Den er 107 kilometer lang og har gjort det mulig for flere istider å grave ut et digert trau og fylle det opp med vann.


Denne norgesrekorden av ferskvann lå gjennom tusener av år og skvulpet fredelig for seg selv. Men etter hvert fant folk på at de kunne kaste ting i vannet. Mustad Industrier laget for eksempel store mengder fiskekroker på Gjøvik og pumpet tungmetaller ut i vannet i over hundre år. At fisken døde slik at det ble mindre bruk for fiskekroker brydde man seg ikke om.

Vannet er jo som nevnt ganske stort slik at alle bidro med sitt. Bøndene pøste på med gift. Kloakken gikk rett ut. Raufoss Ammunisjonsfabrikk dumpe tonnevis med våpen.. En populær sport var dessuten å svindle forsikringsselskaper ved å hive bilene sine i Mjøsa og late som om de var stjålet.

Men mest kreative i forsøpling var døde nordmenn. Slike ønsket å strø asken sin på vannet. Men her får det gå en grense. Nok får være nok. Det mener i alle fall fylkesmennene i Hedmark og Oppland som har sagt et bestemt NEI til å la aske fra døde mennesker bli strødd utover. Fylkesmennene mener at det strider mot såkalte etiske prinsipper å strø aske i en drikkevannskilde.

Senere har ulike departementer sagt JA til askestrøing under forutsetning av at man driver slik forurensing med noe fintfølelse og verdighet, som det heter. Det forstår seg. De fleste av oss har vel en eller annen gang sett en nordmann åpne bildøra. For eksempel på en bensinstasjon og tømt askebegre rett i veikanten. Vi trenger mer av såkalt fintfølelse her i landet. Vi gjør åpenbart det. For vi vet hva nordmenn kan finne på, hvis man ikke har et regleverk til å passe på seg.

Når denne historien skulle skrives så kom jeg i skade for å tenke at forurensingen av Mjøsa begynte med Halvdan Svarte (810-840). Halvdan Svarte skulle jo som kjent på besøk på Hadeland og dro over isen om våren. Han feilberegnet issmeltingen, særlig der hvor en hel del kveg hadde lagt igjen noe møkk på isen og derav forårsaket mer issmelting, slik at kongen brast i gjennom, havnet i vannet og døde, sikkert med mye forurensing til følge. Dette hadde jeg tenkt å dra frem som relevant, men ved nærmere undersøkelser så viser det seg at kongen druknet i Randsfjorden, så nevnte opplysninger kan dere se helt bort i fra. Sorry!

#forurensing #askestrøing #Mjøsa #huffoghuff

Hei tannfe. Kan jeg få beholde tanna mi?

Da jeg var syv år gammel bodde vi i Hammerfest. Her fikk jeg min første sykkel. Det var en veldig stor sykkel. For mine foreldre var økonomisk fornuftige mennesker og mente at jeg burde ha en sykkel som jeg kunne vokse med.

Sykkelen var så stor at jeg ikke klarte å komme opp på den. Jeg hadde aldri syklet før og lurte fælt på hvordan jeg skulle gjøre det.

Like ved der vi bodde var det en lang nedoverbakke. Øverst i bakken lå en diger stein ved siden av veien. Jeg parkerte sykkelen, krabbet opp på steinen og videre over på sykkelen, sparket i fra og trillet nedover bakken.

Det gikk fint. Nå kunne jeg sykle. På første forsøk. Problem var bare at jeg ikke viste hvordan jeg skulle stoppe og gå av sykkelen uten å slå meg i hjel. Derfor bare fortsatte jeg å sykle. Jeg syklet ned til butikken og videre. Jeg syklet rundt omkring i Hammerfest. Jeg holdt på i over en time. Når jeg traff folk jeg kjente så vinket jeg med den ene hånden. De kunne jo ikke vite at jeg ikke viste hvordan jeg skulle stoppe. Jeg tråkket rundt til jeg ble veldig sliten. Jeg fant da på at jeg kunne prøve å hoppe av i fart.

Nå er det jo ikke alltid lett å på forhånd vite hvordan ting kommer til å utvikle seg. Det er vanskelig å tenker nøye gjennom alt det gale som kan komme til å skje i livet. Og ellers.

Jeg hadde aldri hoppet av en sykkel i fart før. Jeg måtte bare prøve meg fram. I en passe slak nedoverbakke trillet sykkelen av seg selv. Her fikk jeg lurt det ene benet over stanga og hoppet av. Sykkelen fortsatte rett fram. Den braste inn i en hage, men ble ikke så veldig ødelagt. Jeg fikk noen skrubbsår. Dette gikk ganske bra. Syntes jeg.

Jeg kom på denne historien da jeg i helgen skulle holde tale til datter Frida som konfirmerte seg. Jeg ville gjerne oppfordre henne til å ta noen sjanser og søke opplevelser. Jeg har trua på det. Mens jeg forberedte talen bladde jeg gjennom brev som Frida har skrevet. Jeg fant da et brev som hun for noen år siden sendte til tanfeen. Det gikk sånn:

"Hei tannfe. Kan jeg få beholde tanna mi? Kan jeg også få tilbake de andre tennene mine? Denne gangen var det en hel jeksel. Kan jeg da få hundre kroner?"

 

#Tale #Konfirmasjon #hvabørdusi #tannfeen

Døden på Majorstua



Jeg kan knapt komme på noe fredeligere enn Majorstua i Oslo. Trygghet og velstand overalt. Men så svinger jeg inn døren til en frisørsalong. Der er krigen skremmende sterkt til stede.


- Beklager at jeg skjelver slik på hånden, sier frisøren. Han er fra Irak. Daglig får mannen meldinger om venner og familie som er drept eller ødelagt for livet i hjemlandet eller Syria.

Det henger en TV på veggen i frisørsalongen. Den står alltid på. Før var det ofte musikkvideoer, med dvelende nærbilder av kjærlighet og lidenskap. Nå er det en nyhetskanal som dominerer. Den viser en evig strøm av krigsbilder, død og lemlestelser.

Jeg spør frisøren om det var bedre da Saddam Hussein var diktator og om det var en tabbe av vesten å invadere landet for å styrte regimet.

- Ja, isteden for en djevel har vi nå fått flere tusen. Det er grusomt. Lidelsene er ikke til å holde ut. Helt uskyldige mennesker som dør eller får sprengt vekk en fot eller arm, sier frisøren. Så blir han ganske stille og sier:

- Vil du ha det kort i nakken?

Årebladene sukker

Hans Christian setter en stripe over vannet. Han gjør det med langsomme, seige tak. Årebladene sukker. Sommeren er på hell. Nå kommer regnet og tåka veltende ned dalsidene, og får landskapet til å dampe, tungt og inderlig på vei mot høst.

Jeg står i kanten av det lille fjellvannet og ser Hans Christian komme roende over den speilblanke flaten. Om et øyeblikk skal regnet komme, men akkurat nå er sommeren der, vakker og intenst, badet i sollys. Jeg vet at hvis jeg setter meg på bakerste tofte og lar snøre gli ut i vannet, så vil vi enda en gang få oppleve noe av det beste som fins. Spenningen. Ørreten som hugger. Muligheten til å kunne bli styrtrik. På natur og opplevelser. På vennskap.

Hvis livet var en fortelling, så var det dette jeg ville si. Takk for en fantastisk sommer!

Olav Njaastad har tatt bildene.



#fiske #ørret #vennskap