hits

september 2013

Utrolig alminnelige plager

Hvis en ungdom i gamle dager hadde problemer med å sitte stille og var direkte ukonsentrert i timene så var det en helt vanlig ting og ikke noe å ta på vei for. Men for noen år siden var det noen som fant på diagnosen ADHD. Det førte til en eksplosiv økning i antall diagnoser.

ADHD er dessuten ikke alene. Det vrimler av alternativer. Så godt som alle kroppsdeler og sykdommer i Norge har sin egen interesseorganisasjon med tusenvis av medlemmer og uendelig mange problemer. Det er syndromer meg her og lidelser meg der. Det følger også med en jungel av begreper og forkortelser som kan gjøre en stakkar både alminnelig forvirret og direkte usikker på seg selv.

Jeg nevner dette for at det skal bli lettere å forstå hvor krevende det noen ganger kan være å arbeide som en enkelt skapt informasjonsmedarbeider i en stor og tung organisasjon. Per Christian er en slik informasjonsmedarbeider.

En annen ting man bør vite er at det er en del folk som har en lei tendens til å slenge om seg med vanskelige begreper og forkortelser når de for eksempel sitter i møter. Når man sitter i et slikt møte har man to alternativer:

1) Man kan late som om man skjønner hva den vanskelige forkortelsen betyr.
2) Man kan be om en forklaring.

Skal vi være helt ærlige så er det ikke alt for ofte at folk velger å be om en forklaring. Dette kan være fordi den norske folkesjelen er ganske forsiktig anlagt. I alle fall før man har drukket alkohol, gått på bøllekurs eller har vokst opp i Bergen eller noe sånt.

Mandag denne uken var Per Christian på et meget seriøst møte der det satt en rekke tunge fagpersoner rundt bordet. Den ene eksperten etter den andre tok ordet og forkortelsene flagret gjennom luften som de pleide. Per Christian er vant til dette og klarer seg bra. Bare så det er sagt.

I dette møtet på mandag ble det referert mye til en kar som led av KSF. Siden mannen led av KSF så var det jo ikke rart at han begynte å hangle på jobben. Det er jo gjerne slik at man drar med seg privatlivet på jobb. Har man KSF så kan det lett balle på seg med både det ene og det andre. Kan man si.

Per Christian satt og lyttet til dette. En stund. Men brått fant han ut at tiden var kommet til å spørre hva KSF står for.

- Jo, det, skal jeg si deg, sa en av ekspertene. KSF er en utrolig alminnelig plage. Det står for "Kjerringstyrt fritid". Hvis du lider av det så er du ille ute.

Det ble nå stille i rommet et mikrosekund, før latteren braket løs. Som jeg pleier å si: - Du kan finne humor på de rareste steder i Norge.

De aller peneste donatorene



Jasmin og Pia Haraldsen fra Snarøya er donatorer, skriver Budstikka. Her er det fort gjort å tro at de smellvakre kjendisene har valgt å gi bort en nyre eller en annen kroppsdel til trengende.


Det dreier seg om 50 donatorer som kommer fra de aller peneste, rikeste og mektigste deler av samfunnet. Disse damene er utrolig snille. De er villige til å ofre seg. Vi snakker om damer som er villige til ganske uselvisk å reise verden rundt og shoppe klær på spektakulære steder. De rekker ikke en gang og bruke klærne før de blir gitt bort til et godt formål, i følge Budstikka.

Sist jeg så Jasmin og Pia Haraldsen på TV så deltok de i et helt genialt konsept der mor og datter lot som om de testet ut de samme kjærestene. Dette får meg til å tro at om man samler på klær eller kjærester eller plukker sopp eller fisker eller skyter en elg eller hva man nå driver med, så kan forklaringen ligge i genene.

Jakt- og sankegenet er slik skrudd sammen at det er selve prosessen som er poenget. Om man treffer en elg eller en kjole fra Dior er egentlig ikke så viktig. Det som betyr noe er at man kan gå der å håpe at det skal skje noe helt fantastisk.

Nå må man kanskje være ærlig og innrømme at det fantastiske kanskje skjer noe oftere for folk på Snarøya enn de fleste andre steder i Norge, men det betyr vel ikke noe så lenge kjolen går til et godt formål.

kom jeg akkurat på noe lurt. Kanskje Jasmin og Pia Haraldsen kan utvide konseptet og begynne å auksjonere bort kjendismat. Vi ser det for oss: Denne elgen er skutt av John Fredriksen eller denne laksen er fanget av Bjørn Rune Gjelsten.

Etter litt grundigere lesning av sosietetsnytt i Budstikka så oppdager jeg at også Kristin Halvorsen har donert bort en kjole. Det har også Erna Solberg. Særlig det siste pirrer nysgjerrigheten, for jeg kommer brått til å tenke på den blå gallakjolen som Erna hadde på seg da hun senket sitt legeme ned i et skogstjern i Nordmarka til glede for Dagbladets lesere. Kan det være snakk om den samme kjolen? Litt herjet i kanten, kanskje, men med en suveren historie, brukt i middag hos Sonja og Harald på slottet og det ene med det andre.

Forøvrig har vi i sommerens mest vellykkede hjemme-hos-reportasje lagt veldig merke til bilde av Ernas mann, Sindre Finnes. Han poserte i en militær, stålblå shorts, tynne bleke ben og lange svarte sokker, et antrekk som åpenbart burde kunne gi noen kroner på auksjon. Det er bare et forslag. La intet være uprøvd i den gode saks tjeneste.

Storkontroll på grensen


Å få kjeft av kjerringa for alt man ikke har gjort, tror jeg at en hel del menn opplever. Rett som det er. Men at en bitteliten, mikroskopisk forglemmelse skulle få slike konsekvenser, se det er en annen sak.


Man snakker ofte om fanden og hans oldemor. Det har jeg alltid ment at er litt pussig. Det kan tenkes at man egentlig mener fanden og hans svigermor, men at man ikke tør å si det rett ut. At man er redd for svigermor. Det kan være det.

Man kan være redd for andre ting også. Naturligvis. Politi og tollere for eksempel. Dessuten er det gjerne slik at en helt vanlig nordmann ganske ofte får høre uttrykket "Hva var det jeg sa". Dette er en slags spådomskunst som både koner og svigermødre bruker hele tiden. Koner og svigermødre gjør ofte krav på å være synske. Sånn er det bare.

Tenk deg nå at det er en helt alminnelig torsdag i forrige uke. Da har kona og svigermor og unger og en helt vanlig nordmann funnet ut at det er fornuftig å ta en liten dagstur over grensen for å handle i Strømstad eller der omkring.

Man drar jo gjerne og handler i Sverige fordi det er så billig. Se forøvrig petiten "Jan Arne kjente grådigheten stige" som beskriver fenomenet. Når man er på for eksempel kjøpesenteret Nordby er det lett å bli litt ivrig og handle mer enn man strengt tatt har lov til. En helt vanlig nordmann vil da stå der med en full handlevogn og høre på advarslene. Han er klok av skade. Han kjøper derfor slett ikke mer enn det kvoten tillater. Sånn er det å være litt redd. For svigermor og kona og tollere og politiet.

Før vi går videre i denne historien er det nødvendig å vite at jeg sitter i et kontorlandskap på jobben sammen med Tore. Det er tidlig fredag morgen. Tore skal i et møte. Da ringer telefonen.

Den som ringer er en helt vanlig nordmann som har forsøkt å dra på handletur til Sverige. La oss kalle ham Jan Petter, siden det er det han heter.

Denne fredag morgen ringer Jan Petter for å avlyse møtet. Han kan rett og slett ikke komme. For det har oppstått en krise. Ved riksgrensen til Sverige.

Jan Petter kan fortelle at han satt der i bilen sin på vei mot grensen. Det er en ganske ny bil, bare tre år gammel, så Jan Petter føler ikke at han har gjort noe galt. Han har dessuten lyttet til både kona og svigermor og har ikke handlet for meget. Mannen nærmest strutter av god samvittighet. At det er storkontroll på grensen bekymrer ham ikke det minste. I det familien nærmer seg grensepasseringen ser Jan Petter en politimann som står i veikanten og kikker på bilskilt. Her vil jeg bryte inn å fortelle at det å være interessert i bilskilt er noe alle gutter over 50 år har et forhold til i Norge. Personlig har jeg to og en halv kladdebok fylt opp med bilskilt fra Nordmøre på 70-tallet. Jeg har også hørt om en lektor fra Bergen som er så ivrig på å samle på bilnumre at han tråler parkeringshus hele dager til ende ved kjøpesentre og slikt for å skrive ned alt han finner.

Å se en politimann som står og kikker på bilskilt er dog noe annet. Jeg er enig det. Men Jan Petter tenker ikke noe særlig over saken. Ikke før han like etterpå blir vinket til siden. Det viser seg at Jan Petter har et bilskilt som slutter på tallet seks.

Det høres jo ikke så farlig ut. Men for de innvidde så betyr tallet seks at Jan Petter skulle vært på EU-kontroll i juni. Og nå er vi som kjent i slutten av september.

Politiet står på sitt. Det hjelper ikke at Jan Petter har bilen full av familie og handleposer eller at han bedyrer at han har bestilt kontroll i uka som kommer. Eller at bilen er ganske ny og åpenbart er i perfekt stand. Like fullt så blir skiltene klippet. Der og da. Nådeløst.

Mannen må ringe en kompis som bor i Ski. Etter et par timer kommer kompisen kjørende og plukker opp restene av denne historien. Jeg vet ikke helt hvor lang tid det tok før man fikk berget bilen hjem, og hva ny registrering og annen straff kom på. Men en ting er jeg sikker på. Og det er at spåkonenes rykte som synske har fått seg en knekk.

Å sykle ut i verdensrommet


-Nå ligner du bittelitegrann på Lars Monsen, sier min datter Frida. Den gode, stolte følelsen varer i flere sekunder. Helt til jeg runder hushjørnet.


Det er en ikke helt tilfeldig fredag kveld i september. Kona ser "Nytt på Nytt" på TV. Frida spiser potetgull og drikker Pepsi Max. Mørket og regnet der ute er ikke så veldig fristende å begi seg ut i. Jeg pakker alt for mye vekt opp i en sykkelveske. Det skal komme til å straffe seg.

Tidligere på dagen har jeg vært inne på webben til Bergens Tidene. Avisen har et web-kamera oppe i fjellet. Jeg prøver å finne ut om det ligger snø på veien der oppe. Det er jo ikke verdens glupeste ide og sykle på sommerdekk hvis det er snø. Men så er jeg ikke så glup, heller, da, hvis jeg skal være helt ærlig. Jeg tar sjansen. Jeg har jo aldri dødd før. Det går sikkert bra.

Utenfor huset vårt på Høvik starter virkeligheten. Den er ganske stor og våt. Klokken er halv ti om kvelden.

Jeg har en stor sekk på ryggen og to sykkelvesker. I det jeg forlater gårdsplassen hører jeg en ekkel spjonglyd. Det er strikken på en av baggene som ryker. Jeg må derfor fullføre resten av turen med en veske hengende på styret. Det gir katastrofalt dårlig balanse. - En bagatell, sier jeg tøft til meg selv og sykler innover mot Oslo sentrum. Jeg er en slags selvkomponert villmann. Tøff i trynet. For anledningen.

Noen få kilometer senere, på Lysaker, kommer jeg til å tenke på at jeg har glemt hyttenøkkelen. Det er jo litt pinlig å ringe kona. Ekte villmenn ringer ikke kona. Men jeg har ikke noe valg.

Kona kniser. Hun nevner Lars Monsen hun også, men på en litt annen måte enn det Frida gjorde. Noen minutter senere kommer hun kjørende til Lysaker. Hun gidder ikke å gå ut av bilen. Hun bare rekker meg nøkkelen ut av vinduet, vinker og kjører sin vei. Jeg tror hun skal hjem å kose seg med en flaske rødvin og en hel del sjokolade. Kanskje fyre på peisen.

På Oslo S. treffer jeg Anders. Han har lånt sykkelen til faren sin. Det skal komme til å straffe seg. Klokken er litt over 11.00. På toget snakker jeg litt om briten Robert Falcon Scott som forberedte seg til sin ekspedisjon. Scott hadde planer om å bli det første menneske på Sydpolen. Derfor dro han til Finse for å trene.

Anders og jeg kommer til Finse klokken 04.15. Midt i natta. Det er ikke så veldig mange andre som går av toget på denne tiden av døgnet. Perrongen ligger øde. Jeg vinker til Bergens Tidenes web-kamera. Verden kan følge med på vår ekspedisjon på internett. Vi er 1222 meter over havet. Det er fire minusgrader. Eventyret venter.

Den lille grusveien ut fra Finse stasjon snor seg som en magisk tråd vestover. I det vi runder første sving forsvinner lysene fra Finse. Det er ikke et vindpust. Stjernehimmelen er intens. Det er som å sykle ut verdensrommet. Du kan se hvorfor vår galakse kalles Melkeveien. Du kan se det hvite mellom stjernene. Krystallklart. Vakkert. Uendelig stort. Det er Jeg, Anders og universet. Svære greier.

Det er en ganske fin følelse å sykle i universet. Jeg nyter å være der ute. Følelsen er berusende og fri. Jeg er en del av evigheten. Dette varer en stund. Ca en halv time. Da, plutselig skjer det noe.

Det ser ut som om Anders tror han er blitt en mus som løper på en tredemølle. Gutten tråkker som en gal på pedalene, men hjulene går ikke rundt.

- Også Scott feilvurderte utstyret på sin ekspedisjon, sier jeg, mens vi leier syklene våre tilbake til Finse. Det blir en tapt time. Det er litt surt. Men vi er jo utrolig unge. I alle fall så er Anders det. Så dette går bra. På Finse treffer vi en fyr som driver og baker brød på hotellet. Mannen tar i mot sertifikatet til Anders som et slags pant. Dermed kan vi fortsette turen på en leiesykkel. Der kan du se. Vi klarer det utroligste.

Grusveien eller Rallarvegen, som den kalles, stiger noen hundre høydemeter. Det er fortsatt stup mørkt når vi treffer snøen.

Når folk uten armer og ben kan klatre til topps i fjellheimen sammen med Lars Monsen, så kan vel jeg takle noen kilometer med snø på sykkel. Men den som har forsøkt å sykle i snø med stor sekk på ryggen og en sykkelbag på styret vet at det fort kan bli litt ugreit. Jeg har dog lært meg til å falle riktig. Jeg liksom ruller rundt når jeg faller av sykkelen. Det ser ganske idiotisk ut. For jeg faller i sakte kino. Og ruller rundt. Helt uskadet. Det skjer to ganger. Lars Monsen ville vært stolt av meg. Jeg kunne sikkert også vært på Skavlan og demonstrert hvordan jeg ruller rundt. Det er bare et forslag.

Slik kommer vi til Vestlandet. Det første morgenlyset glir fra blåsvart til rosa. Utsikten er eventyrlig. Klokken er bare syv om morgenen og vi har levd et liv. Der snøen slutter suser jeg nedover bakkene og brøler ut gleden. Let the Good Times Roll.

Å ligge litt dramatisk i veibanen

Faren til Bernt var tannlege og hadde lange, tynne fingre som måtte vaskes så ofte på jobben at huden ble meget tynn og sårbar. Faren til Bernt eide en staselig Ford Granada som han elsket ved hjelp av bøtte og klut og såpe. Han elsket sin bil flere ganger i uken.

Etter vask kjørte faren til Bernt alltid en liten tur. Tørketur kalte han det. Da tok mannen omhyggelig på seg hvite hansker for å beskytte sine sarte tannlegehender mot irritasjon ved berøring av ratt og girspake. Derfor kalte vi faren til Bernt for Fitipaldi. For hanskene fikk ham til å se ut som en raserbilkjører.

Men fort gikk det ikke. For faren til Bernt ville aldri drømme om å bryte fartsgrensen. Han var også meget redd for å kjøre på noen. Faren til Bernt var en omsorgsfull person. Han var glad i barn som han dessuten levde av på skoletannlegekontoret.

En annen god ting med Fitipaldi var at han hadde en stor plastsekk full av sukkerfri tyggegummi av merket Sorbits på jobben. Det var ikke hele pakker naturligvis, men små enkelttyggegummier pakket inn i papir. Etter for eksempel en vond plombering kunne man velge om man ville ha en rød, grønn eller blå Sorbits som trøst.

Fitipaldi gikk og kjørte dessuten rundt med lommene fulle av løse Sorbits. Slike kan være gode å ha hvis verden plutselig blir vond og vanskelig. Og det ble den en morgen jeg var forsinket og stormløp til skolen.

Fitipaldi måtte bremse med et skrik, og selv om jeg ikke var nevneverdig skadet så var jeg aldri blitt påkjørt før, og da syns jeg jo at jeg måtte bli liggende litt dramatisk i veibanen med lukkede øyne. En stund.

Da jeg åpnet øynene så jeg inn i Fitipaldis redde ansikt. Hva skal man si i slike nær døden situasjoner? Det er ikke godt å vite. Fitipaldi nølte, liksom lette etter ordene. Så kom det:
 - Vil du ha en Sorbits?

 

Siv Jensens hemmelige tegn

Så du på Siv Jensens kjole under "morna-Jens-talen" som hun tok mellom et par skåler på valgnatta. Da var det lett å gå glipp av et par hemmelig tegn som hun brukte i samme slengen.

Det har seg nemlig slik at de erigerte leppestiftene på kjolen til Siv er blitt ukas store snakkis. Regjeringsdannelsen og spørsmål om hvem som skal styre landet kommer selvsagt helt i bakgrunnen. Det er Sivs ganske oppsiktsvekkende kjole som alle vil ha en bit av.

har du sikkert veldig lyst til å kjøpe en helt makan. Hvis du prøver på noe slikt er det mye som tyder på at du vil bli skuffet. Denne uken er det ganske mange som har støvsugd byen på kjolejakt. Et hvilket som helst utdritningslag er villig til å drepe for denne kjolen. De fleste butikker som kunne hatt en slik er derfor utsolgt.

Media har vært ville av begeistring. Det fins knapt den journalist som ikke har interessert seg for Siv Jensens kjole. Sånn er det med politisk analyse. Utrolig vanskelige greier. Det som da kan være en løsning er å ha greie på sport.

Det kan for eksempel være baseball. Dette er en form for slåball, som de fleste unger i Norge er innom i løpet av oppveksten. Siv Jensen har garantert spilt slåball. At jeg vet dette så skråsikkert er noe jeg vil komme tilbake til.

En ting man bør vite om baseball er følgende: En "pitcher" starter hvert spill ved å forsøke å kaste ballen forbi "slagmannen". Bak slagmannen sitter "catcheren" og skal prøve å fange ballen. Catcheren er på samme lag som pitcheren og gjør tegn som slagmannen ikke kan se fordi han står med ryggen til. Catcheren bruker fingrene til å signalisere hvor han vil at ballen skal komme. Uten slike tegn taper man spillet. Sånn er det bare.

kan vi se litt nærmere på det bildet jeg har funnet av Siv Jensen. En ting er at hun står i kjolen med de potente leppestiftene. Viktigere er det å legge merke til at hun er en slags catcher og lager hemmelige tegn. Det er åpenbart like før Siv skal i ilden. Det er nå slaget skal stå. Da er det viktig å gjøre tegn. Du kan se hvordan hun gjør seg klar. Med fingrene.

Vanskeligere er det å vite hva tegnene betyr. Vi kan jo ikke vite helt hvem Siv signaliserer til. En ting er hvis hun hadde gitt Jens fingeren. Det hadde vi jo skjønt betydningen av med en gang. Men sånn som det her ligger an er det vanskeligere å tolke.

-Jeg skal straks gi deg en rett høyre, kan det hende at Siv signaliserer. En annen mulighet er at hun gjør slik jeg gjør når jeg er brisen og likevel skal prestere. Da tar jeg tak i meg selv og holder. Ikke at det hjelper noe særlig. Men det er verdt et forsøk. Sånn er det vel med folk som skal danne regjering også. De vil gjerne prøve.



Før laget jeg barn. Nå dyrker jeg jordbær

Før laget jeg barn. Nå dyrker jeg jordbær. Heng med.

Denne historien starter på Plata utenfor Oslo Sentralstasjon. Min søster Kari hadde avtalt å treffe en narkoman som ville kjøpe en brukt seng. Handelen måtte skje fort.

- Når du har fått penger på sosialen så er det ikke lett å holde seg og vente flere timer og faktisk bruke penga på ei seng, sa karen. Men handelen gikk bra.

For kronene hun fikk kjøpte Kari seg en ny og uhyre trendy vannseng. Dette var på 80-tallet. Alle lå i vannsenger på 80-tallet.Hel eller halvdempet. Queen eller kingsize. Hadde du ikke fire, fem tonn vann på soverommet så var du rett og slett ikke noe å regne med. Etter en tid arvet jeg Karis vannseng.

Jeg brukte den til å lage barn i. Dessuten sov jeg ganske mye. Og jeg røkte på senga. Det var en fin tid.

Men så plutselig kom 1990-tallet. Triste greier. Vannsenga måtte flytte ut. Jeg satte ramma til senga ut i hagen og fylte den opp med jord.

Lykken ble dyrket. Jeg drev på med det om våren. Selvsagt kunne jeg kjøpt tre, fire kasser med ferdiglagde jordbær i butikken for samme sum som jeg investerte i stiklinger, jord og utstyr, men som sagt, lykken blir større når man spaserer på en omvei.

Målet er å få mange nye små venner som røde og lubne kan rulle seg i sukker og fløte. Det er sånn det blir fred, frihet og kjærlighet i verden. Dette høres jo lett ut. Men det er det slett ikke.

Noe av det første som jeg ble rammet av var trost. Dette er noen små ondsinnede jordbærgribber. De stuper ned og forsyner seg på det groveste. Jeg prøvde å spenne et slags elastisk lysegrønt fiskegarn som et nett over bærene. Da satt trosten seg bare og gynget opp og ned slik at de kom ned til bærene. Eller fuglene lette seg fram til små åpninger og spaserte rolig inn for å spise seg mette.

Det er dessuten mye annet vondt og vanskelig verden. Snegler. Skvallerkål. Ugress. Det er mye som ingen ende ville ta. Slik gikk årene.

Noen somre var veldig kalde. Andre var utrolig våte. Norge er sånn, laget for de tålmodige. En gang kom sommeren i påsken og så ble resten av sesongen til både å le og gråte av. 2013-sesongen kan deles inn i to porsjoner. En ble spist med vaniljeis. Den andre var med fløte og sukker. Det var ikke rare greiene. Men det smakte himmelsk.

Å ha en vannseng med jordbær er som å være i puberteten. Man håper mye, men får lite.

Det er som man forstår mange måter å holde seg ung på.


Let me take you down, 'cos I'm going to Strawberry Fields.
Nothing is real and nothing to get hungabout.
Strawberry Fields forever.
Strawberry Fields forever. 
John Lennon, Paul McCartney og George Harrison

Glommas sinteste mann


Å si at det skummer rundt munnviken er å ta hardt i. Men Vestensen er en sinna mann. Trolig er det få langs Glommas bredder som har mer aggresjon på lager.


Naturen i Østerdalen er mangfoldig. Folk er både blide og ganske sure. Vi skal straks til helgens ganske spennende eventyr, drivende i rare farkoster nedover Glomma. Men først må vi ta en stopp ved boken "Etter ørret med stang og snøre" av Knut Rom fra 1967, på Cappelen forlag.

Knut Rom er nemlig en ivrig tilhenger av det såkalte enkle friluftsliv i Norge. Han har skrevet en rekke direkte instruerende bøker om dette. Man trenger nesten ikke hjelpemidler for å fange en ørret, mener Knut Rom. Fridtjof Nansen sa noe av det samme: - Gi meg to March Brown (fluer) og en pakke fyrstikker så vil jeg overleve på fjellet en hel sommer.

Personlig føler jeg at jeg har sviktet Rom og Nansens idealer. Jeg føler dette, mens jeg står og ser på at Olav prøver å få alt utstyret vårt inn i sin store bil. Den blir proppfull. Vi skal jo tross alt fiske i Glomma i flere timer. Da må vi jo ha litt utstyr. Ekte mannfolk har det. Utstyr. 

Jeg har sist uke kjøpt en flunkende ny bellybåt. Det har Anders også, mens Olav har sin gamle. Vi har tykke vadebukser opp til livet, svømmeføtter og redningsvester, pumper, stenger, sneller, håver (festet til kroppen med en hoppestrikk), matpakker og drikkeflaske, ekstra klær, lappesaker, og sykkel på taket av bilen, slik at når vi har driftet mange kilometer nedover Glomma kan Olav sykle opp igjen og hente bilen.

Dette er en veldig god plan. Vi har hatt denne planen i flere år. Hver gang vi har kjørt gjennom Østerdalen har vi sett lengselsfullt bort på Glomma som har noen av landets beste fiskeplasser. Denne helgen skulle vi realisere drømmen.

På nærbutikken hvor vi kjøper fiskekort sitter en kar og slurper kaffe og forteller at det har vært det beste harrfisket i Glomma på 30 år. Dette får stemningen til å stige. Vi løper ivrige ned til bredden og setter bellybåtene våre ut på vannet. Jeg er ikke helt ulik, andungen Kvakk Kvakk der jeg driver nedover. Jeg er også i godt humør, for jeg fikk en liten harr på første kastet og Anders fikk en liten ørret. Dette lover godt.

I det første stryket løsner festet på den ene svømmefoten. Grøss og gru. Jeg må derfor legge til i en slags havarilomme, (bakevje) og improvisere en form for knute og håpe at dette skal holde resten av turen. Noen timer senere får jeg en stadig mer avslappende positur. Det har å gjøre med at luften ganske langsomt siger ut av ryggstøet. Det viser seg nå at proppen har gått opp. Man blir veldig rød i trynet av å stå på et skjær i Glomma og prøve å blåse opp et ryggstø med munnen, men ekte mannfolk gjør slikt. De gjør det.

På det samme stedet er det en veldig stor fisk som slår etter Anders og meg med halen sin, så derfor må vi tilbringe en så konsentrert halvtime på stedet at Anders blir helt dehydrert og stiv i nakken. Det er forøvrig ganske harde vilkår denne helgen med stekende sol og lite vind som kunne virket svalende når man ligger slik og driver gjennom landskapet i en slags flytende lenestol.

En time senere blir jeg meget opphisset av at Anders kan fortelle at Olav har mistet en fisk som var like stor som en bever. Men når jeg noe senere kontrollerer denne opplysningen med Olav, så viser det seg at kommunikasjon er vanskelig, oss bellybåteiere i mellom. Det var ikke en fisk så stor som en bever. Det var en bever. Og den var ikke på kroken. Den bare slo voldsomt med halen. Sånn. Nå er den misforståelsen oppklart.

På slutten av dagen er reisen over og vi går i land på en gressbakke. Planen er å krysse denne og komme oss opp til riksveien. Det vil ta noen få minutter. Men nå kommer mye aggresjon løpende. Det er Vestensen som bor på stedet og som helt korrekt opplyser om at vi er på privat grunn.

Jeg står øst for Vestensen og ser på mannen. Han er kledd i en slags selvkomponert bunad, hvit og pen skjorte, samt et svett oppsyn under langt bølgete hår som hadde passet perfekt i kolonitiden. Nå vifter godseieren med armene.

Olav prøver å virke beroligende. Han forteller at vi prøvde å knakke på døra litt tidligere på dagen for å avtale at vi skulle gå i land her, men at det ikke var noen hjemme. Vi skal dessuten ikke bruke mange sekundene på å forsvinne. Disse ordene preller helt av på Vestensen. Han mener at vi er det frekkeste han noen gang har opplevd. Dette opplyser mannen om hele tre ganger.

Jeg står og vurderer om jeg skal spørre Vestensen om han har lyst til å by oss på en kopp kaffe, men jeg psyker ut. Jeg tørr rett og slett ikke. Sportsfiske er som man forstår mye mer komplisert enn Knut Rom vil ha det til.

#Glomma #ørret #harr #fiske

En sommernatt på Krokskogen

Dette hendte i de dager da vi lå inne i Nordmarken og peste i varmen og klaget i vår arme nød over at fisken slett ikke ville bite.

Den som en gang har vandret en sommernatt på Krokskogen vil huske det i resten av sin levetid. Når det lille skogstjern ligger i dampende mystikk i skumringen. Når skogen marsjerer tett og mørk. Når de ville åser tar deg inn og hvisker sine sanger. Kanskje er det bare vinden som forteller en historie når den stryker over myrene. Kanskje er det ekkoet av de tusener av år som gikk før deg. Det er i slik en natt at alt kan skje.

Dette hendte i de dager da min venn Pål og jeg var langt yngre enn vi er nå. Vi lå slik med håp om gode fangster ved et langstrakt vann. Vi hadde hørt historier. Vi hadde våre drømmer. I mørket kunne vi også høre plaskene, når den ene grove ørret efter den annen var oppe og snappet en flue. Men alt hva vi kastet. Og alt hva vi strevde. Like forbannet lite var der at hente.

erindrer ikke jeg hvem som først fikk ideen. Det kan ha vært meg. Det kan ha vært Pål. Vi ble dog ganske hurtig enige om at når den kjølige natteluft kommer sigende vil den først komme til de høyereliggende små tjern. Det vil da kunne være klokt å befinne seg ved et av disse.

Vi studerte kartet i en liten evighet. Nordmarken er så spettet med blå muligheter at en stakkar kan bli både svimmel og helt alminnelig forvirret. Det var da Pål løftet en skjebnens pekefinger. Den sto og dirret i luften et øyeblikk. Jeg kan huske fingeren godt. Den var flekket av bringebærsyltetøy.

Pekefingeren ble plantet resolutt på et punkt i kartet. Dit skal vi.

Vi la i vei, kan jeg erindre, på en strabasiøs ferd der ingen stier fantes. Vi gikk slik og samtalte om livet og døden, kjærlighet og sportsfiske, slik vi pleide. Det som da lett kan hende er at bena velger seg den vei der er lettest å gå. Hvis et lite dalsøkk svinger mot venstre, ja, så går vi mot venstre. Helt umerkelig.

Det varte. Og det rakk. Lengere enn langt. Svetten rant. Men så, efter noen timer med anstrengelser kommer vi frem til et vann som bare må være svaret på våre innerste lengsler. Vi sitter og ser ned på det fra en åsrygg. Vannet ser ganske fint ut. Det er riktignok ikke så rundt som det vi hadde sett for oss. Dessuten ligger det to små skjær midt i vannet som ikke er tegnet inn på kartet.

Men disse to skjærene er veldig små. Det blir Pål og jeg enige om med det samme. De er så små at kanskje de som laget kartet ikke fant det bryet verdt å tegne dem inn. Eller kanskje vannstanden har sunket i den tørre sommer. At det er derfor vannet ikke ligner mer på det vi var på vei til. Men det må da være riktig vann. Efter alt slitet, så må det det.

Vi går ivrige ned lia. Da, meget overraskende, oppdager vi en bilvei. Og når vi følger veien noen meter oppdager vi bilen vår. Den sto akkurat der vi satt den fra oss for to timer siden.

Efter denne historien er det all grunn til å sitere følgende:
"Hvilket som helst fjols kan mestre en krise,
men det er det daglige livet som tar knekken på en."

(Thorvald Steen, forfatter )

Den biologiske klokken sier DONG, DONG, DONG

Eva har ingen tid å miste. Drømmen om å få barn gjør at den biologiske klokken har sluttet å si tikk takk. Den sier DONG, DONG, DONG og lyder omtrent som dommedagspauker, eller noe ringeren i Notre-Dame kunne ha funnet på.

Eva tar stadig hyppigere med seg eggstokkene sine, går på byen, speider i arbeidslivet eller snuser på venners venner. Hun blir mer følsom og søkende for hvert minutt som går.

Derfor burde Eva skjønt at et uskyldig besøk hos frisøren kunne ende i katastrofe. Jeg mener det handler jo om å være føre var her i livet, og ikke bare slenge seg ned i en hvilken som helst situasjon. Man må se folk litt an. Et hvert menneske man møter kan se ut som en uskyldig person, men være en overgriper. 

 - Det er lett for dere å ikke være noe opptatt av utseende, dere som er godt gift og har fått masse flotte unger. Men jeg må stå på som bare f, sier Eva til venninnene sine. De møtes ikke som før på stilige kafeer for å nyte maksimal frihet, men må treffes mellom bleieskift. Under et slikt besøk satt Eva gråtende og fortalte om sist ukes tragedie.

Hun gikk selvsagt til sin faste og meget dyre frisør i de deler av hovedstaden som later lite tilbake at ønske. Men hens faste pene og uhyre flinke frisøren ble syk på kort varsel. Derfor måtte Eva ta til takke med en av de andre som svingte saks og kam i takt med siste poplåt som sprutet ut av salongens stereoanlegg.

Etter klippen kom Eva hjem til sin meget tomme leilighet hvor hun matte se seg selv i speilet. Tårene rant. I flere timer.

Da den verste tåreflommen var over fikk Eva skrapt sammen restene av seg selv. Hun reiste seg opp og ringte sin faste frisør. Hun ringte ham hjemme. Helt privat: 

- SKAMKLIPT, brølte Eva.
- Jeg er fullstendig ødelagt, ropte hun.
- HJELP!!

kunne man jo tro at mannen, som er ansvarlig og daglig leder, ville invitere Eva til personlige forsøk på å rette opp skaden, som trøst og erstatning, men nei da. 

- Det ville være meget uprofesjonelt og illojalt av meg å skulle overta jobben fra en kollega. Du må gå til den samme frisøren og se om dere kan komme til enighet, sa mannen.

Det ville ikke Eva. Sånn er det å være ribbet. For all tillit. All kjærlighetsjakt må nå legges vekk. I flere uker. Damen er i steden så mye hjemme og innendørs som mulig og venter på at livet skal vokse ut igjen.