hits

september 2012

Kjærlighetssorg

Kjærlighetssorg er som å drikke 20 kopper kaffe på 10 sekunder. Du blir veldig våken og du får veldig vondt i magen.

Det gjelder å sette sitt følelsesliv inn i de riktige historiske proporsjoner. Jeg tok derfor hjertet mitt med meg en sommernatt og gikk ut til en rusten mast som står på en halvøy i Vadsø.

Jeg satte meg ned på det sted hvor luftskip Italia fortøyde før general Umberto Nobile dro til Nordpolen i 1928 og havarerte på det grusomste i isødet med død og elendighet til følge.

Jeg vet ikke om Umberto Nobile på forhånd hadde tenkt nøye gjennom hva som ville skje når gassen inne i luftskipet begynte å trekke seg sammen i møte med ekstrem kulde. Men jeg vet med sikkerhet at jeg på forhånd tenkte svært lite gjennom hva min kortvarige seilas med en kvinne kunne innebære.

Etter å ha sittet med mine lidelser hele natten i gjennom er det blitt temmelig klart for meg at akkurat denne masta i Vadsø er et betydelig minnesmerke.

Men det virker på meg som om finnmarkingene har tatt veldig lett på saken. Jeg mener at hvis denne masta hadde stått på et jorde i USA, så hadde amerikanerne for lenge siden bygget opp et gigantisk opplevelsessenter på stedet, du vet en slik veldig fin og kommersiell mulitimediaopplevelse for hele familien, ispedd et Tusenfryd, bare fem ganger større. Slik kunne vår stolte polarhistorie blitt omdannet til millioner av besøkende turister i Vadsø.

Det som er fint med turister er at de er en fornybar ressurs. Du kan sluse dem inn, og med litt kløkt så vil de bare fortsette å strømme på til evig tid. I steden har millioner av støttekroner gått til å bygge opp det som var Europas mest moderne fiskemelfabrikk i Vadsø. Noen måneder etter at fabrikken sto ferdig så sviktet lodda, og siden har råstoffet manglet. Det er som man forstår, trolig ikke mange i Nord Norge som har filosofert særlig over hvordan utrykket ?falt i fisk? er blitt til.

Når det er sagt, må jeg innrømme at jeg er født i Vardø omtrent samtidig med The Magic Bullet teorien. Det var den ene kula som raste rundt i bilen til John F. Kennedy og drepte ham fra veldig mange forskjellige vinkler i Dallas i 1963. Slik var det med Nord Norge også. Det var stort sett en ting næringslivet dreide seg om fra mange vinkler og det var FISK.

Fisk er jo fine greier i og for seg, men man kan jo undre seg over hvorfor ikke for eksempel Troms har valgt å slå følge med kysten lenger sør og blitt ledende innen pizza,- skip- og møbelproduksjon. Litt av forklaringen kan være at fortsatt bosetting i nord er noe særlig Haakon Lie og Einar Gerhardsen fant på for at ikke grensen til Sovjetunionen skulle rykke sørover i Norge. Dette var en holdning som varte helt frem til de første pakistanerne begynte å flytte til Oslo og man sluttet å skrive ?helst ikke nordlending? i hybelannonsene. Det var på den tida at man lyttet på radio og hørte at de tok tusen på juksa og fire på stampen og at vi har ei melding til Arne Hansen, som for tida er på ferie i ein lys, grå Ford Cortina; ? Far din er dau.

Man kan også legge merke til at nordlendinger kan være fokuserte og slagkraftige hvis de vil. Hvis du uten oppholdstillatelse forsøker å traske rundt i ei multemyr vil du trolig ganske raskt oppdage dette. Også på andre områder er følelsene sterke. Min venn Odd, som har vært politimester i Tana, kan forteller at han en dag fikk en opprømt dame på tråden:

- Jeg har et spørsmål som er viktigere enn liv og død, sa damen.

- Og det er, sa Odd.

- Det gjelder en lakserett i Tana, sa damen.

Her må man legge til at Tana er en slags Norges Mississippi, en flod så diger og bred at man brøyter vei på den om vinteren. Hvis man vil, kan man kjøre milevis på elven for å besøke for eksempel en gammel tante like før jul. Hun vil da servere suksessterte.

Suksessterte er en voldsomt kompakt sammensetning som på alle måter består av mandler, sjokolade og eggekrem, samt inneholder flere kalorier pr kvadratcentimeter enn det bor mennesker i Tokyo.

Første gang man stikker en bit suksessterte i munnen i ung alder er det lett å bli så begeistret at man spiser til fatet er tomt. Samtidig har man kanskje drukket to flasker rødbrus av merket Donald og sittet i et sprengfyrt kjøkken sammen med en rekke kjederøykende voksne. Det kan da brått bli stigende stemning i kroppen for å gå ut i gården, som det heter, lufte seg, gå en tur og kanskje treffe folk på sin egen alder, bedre kjent som Tanabreddens ungdom.

Slik traff jeg Kåre Hakk i Hæl, eller bare Kåre, som jeg kalte ham, siden hans faste venn Jens, på dette tidspunkt ikke var å se. Kåre var en søkende person og alltid spandabel. Han åpnet samtalen med å si:

- Vil du se på puppene til søsteren min?

Man fikk ikke slike tilbud hver dag. Det må innrømmes. Det var nærliggende å slå til på tilbudet.

Kåres litt eldre søster sto midt på kjøkkengulvet og lurte på hva slags rask Kåre hadde dratt i hus. Kåre stakk hånda i lommen, rakte frem fem kroner og pekte talende på søsterens genser. Dette hadde tydeligvis skjedd før. Jenta snappet lynraskt til seg pengene, dro opp genseren og lot oss kikke. Dette gikk bra i flere sekunder.

- Hver aktpågivende og tilpass farten etter de lokale forhold, sier veitrafikkloven, men siden jeg var for ung til å ha tatt lappen og dessuten sto med halvåpen munn og gapte, er det nærliggende å tro at jeg ikke var nevneverdig oppmerksom på de farer som plutselig kom inn i kjøkkenet. Kåres far reagerte spontant. Han slo tre ganger. En sterk ørefik til hver.

Det er som man forstår ikke bare Umberto Nobile som har undervurdert naturkreftene nordpå.

Å tenke stort

Det hender at jeg tar sjansen på å gå opp på loftet mellom alt som man der har lagret for at ettertiden skal få godt dokumentert hvor mye ubrukelig skrot folk kjøpte i vår levetid, men ikke hadde vett til å kaste.

Nå kan det jo i for seg hende at jeg en vakker dag får glede av det gamle stereoanlegget med hundehus store høyttalere, samt de 600 LP-platene som følger med. Kanskje jeg også vil komme til å bla litt i et par tusen Donald-blader, samt en diger samling Tempo og de fleste utgavene av Præriebladet og Sølvpilen som kom ut mellom 1965 og 1984. Etter å ha investert 250.000 kroner ved Universitetet i Oslo er forøvrig noe av det mest håndfaste jeg sitter igjen med omtrent 20 ringpermer med notater som utgjør en ikke ubetydelig del av loftet. Jeg har dessuten et imponerende stort plaskebasseng som kan ta ca fire tusen liter vann hvis du er villig til å spandere fem, seks varmtvannstanker og bruke 12 timer på å fylle opp bassenget. Jeg vil også få fremheve en diger dekkstol av teak med messingbeslag som kostet tusen kroner og som skulle gi meg et slags maritimt og maskulint utrykk en gang jeg hadde planer om å sitte mye ute i hagen, men som aldri ble satt inn i markedsføringen av meg selv, siden man kan få tresmak i stumpen av mindre.

Jeg har også en kiste med ulike ting som min mor har vært så snill å ta vare på. Det er for eksempel speiderskjorta fra Ørnepatruljen i 7. Kristiansund (Jeg var patruljefører). Også er det den blå busserullen med veldig grundig sydde trykknapper som jeg brukte nesten et år på tråklet sammen i samarbeid med fru Lyngstad på Allanengen barneskole. Jeg vil også fremheve at alle tennene mine ligger på loftet. Tannfeen fra barndommen kjøpte dem såpass dyrt at hun valgte å ta vare på tenna i en kjeksboks av merke Sætre.

Når jeg nevner dette med å ta vare på ting så er det fordi jeg nettopp har spist lunsj med min gode kollega Per Christian. Han bor med kone og barn ute i Ski kommune. Per Christian er åpenbart min rake motsetning. Hvis det var jeg som hadde planer om å bygge på huset og derfor måtte fjerne en garasje for å få plass til tilbygget, så hadde jeg straks funnet på å lagre garasjen etter eller annet lurt sted. Dette i tilfelle av at jeg på en eller annen måte skulle, kunne tenkes og få behov for en parkeringsplass i fremtiden. Jeg mener, man vet jo aldri.

Nå skal det innrømmes at Per Christian først hadde tenkt å rive ned hele garasjen med sine egne hender, men etter å hatt sett på de fysiske bestanddeler i noen minutter, kom han på at den sikkert kunne legges ut på Finn.no, under overskriften GRATIS GARASJE GIES BORT MOT HENTING.

15 minutter etter at annonsen var blitt lagt ut på Finn.no så ringte telefonen. Her er det nærliggende å skyte inn en påstand om at nordmenn ikke alltid er like flinke til å vise initiativ og ta seg av verdier, satse på originale prosjekter og sørge for at samfunnet har nok parkeringsmuligheter. Innvandrere derimot kan tenke litt uten for boksen, som vi sier. Den som ringte var fra Polen. Han slo til og lovte å leie transport.

Noen dager senere kom transporten. Det viste seg å være en innleid nordmann med ikke alt for stor lastebil som dessuten ikke helt viste hva han skulle løfte opp på planet. Det oppsto dermed en lang diskusjon om hva man faktiske ikke kan ta sjansen på å gjøre i våre dager, hvor mye fengsel man kan få og at polakken måtte punge ut med tusen kroner i oppmøte-tillegg.

Her må det innrømmes at heller ikke jeg ville tenkt på at det var så nødvendig å måle opp garasjen i dens fulle bredde, men når det er sagt så var polakken kanskje litt snurt sånn i starten, men etter en stund var han villig til å ringe en fem, seks kamerater som ganske snart sto på tomta med hansker og det de ellers trengte for å demontere en garasje i en fei. ? For en avtale er en avtale. Og har jeg sagt at jeg skal hente garasjen, så får vi det til på en eller annen måte, sa polakken.

Per Christian ble stående og se på demonteringen. Han kunne kanskje ha nøyd seg med dette. Han kunne vel det. Men det ble for fristende. For i inne i seg så hadde jo Per Christian en tanke om at også verandaen snart skal skiftes ut. Derfor klarer han ikke å dy seg men spør en svett polakk om han ikke også kunne tenke seg å overta verandaen. Helt gratis.

Det er utrolig hvor sure noen kan bli over et enkelt spørsmål.

Farlig finger

Knyttneven smeller i glasset av full kraft noen millimeter fra hodet mitt. Et sekund lurer jeg på om bilvinduet blir knust. Frykt jager gjennom kroppen.

Bilen er en slags rustning som vi tar på oss og drar av sted med uten tanke på hvor galt det faktisk kan gå. Vi sitter der inne i en selvfølgelig trygghet som er like falsk som den er farlig. I tillegg er vi nordmenn. Det betyr en langt fremskreden rettferdighetssans. Du skal for eksempel ikke snike i køen.

Det er fredag ettermiddag i Granfosstunnelen på grensen mellom Oslo og Bærum. Køen, som skal ut på E18, snegler seg av sted. Den går stadig saktere fordi så mange i venstre felt sniker. Snikerne kjører så høyt opp de kan og kaster seg inn i køen like før broen til Fornebu og Snarøya. Det blir mye tuting og irritasjon av slikt.

En enorm, svart SUV kommer opp på siden av bilen min og forsøker å presse seg inn. I bilen sitter to ikke etniske nordmenn som ser ut som de spiser anabole steroider til frokost. De prøver å presse seg foran meg, men jeg viker ikke, kjører bare tett opp til støtfangeren på bilen foran. Samtidig gir jeg karene fingeren. Det skulle jeg ikke ha gjort.

Det som nå skjer har jeg sett mange ganger på film, gjerne med Bruce Willis i hovedrollen. Problemer er bare at jeg ikke er Bruce Willis. Karene gir gass, kjører et stykke på påkjøringsrampen, slenger bilen på tvers av veien, hopper ut og kommer løpende mot meg. Med febrilske fingre finner jeg knappen som låser alle dørene.

Det er ikke hver dag at jeg ligger an til å få juling på motorveien. Jeg har lite erfaring med voldsmenn. Jeg har vokst opp i en ganske beskyttet del av verden. Men når raseriet kommer løpende har man ikke så mange valg. Jeg flykter. Jeg kjører slalåm mellom karene. En av dem klarer å smelle knyttnevene i sidevinduet så det ringler i ørene. Så er jeg forbi og kan legge meg ut på motorveien. SUV-en tar opp forfølgelsen og prøver å presse meg på ny.

Det er på tide å få en god ide, tenker jeg. Hvis disse karene følger etter meg hele veien frem til gårdsplassen hjemme så vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. I fantasien begynner jeg å se for meg hvordan kone og barn blir vitne til at far blir grisebanket foran huset vårt. Det er åpenbart svært lite som skiller en helt alminnelig fredags ettermiddag og et sant helvete. Dette tenker jeg på, mens biljakten starter på motorveien.

Nå får jeg en god ide. Jeg må finne meg en buss å gjemme meg bak, bremse og la trafikken presse muskelkameratene fremover, slik at de mister oversikten over hvor jeg er. Dette funker. Noen kilometer senere er jeg kvitt den svarte SUV-en.

Nå tenker jeg en hel del på om de kan ha tatt bilnummeret mitt og søkt på nettet. Det vil da ta bare noen sekunder å finne ut hvor jeg bor. Derfor går jeg ut over kvelden og skotter ut av vinduet om det kanskje svinger en svart bil inn oppkjørselen. Men det gjør ikke det. Litt flaks skal man ha.

Når jeg nå, etterpå, sitter i køen i Granfosstunnelen og ser på alle som sniker, så bruker jeg alle fem fingre når jeg vinker til dem som vil presse seg inn i. Velkommen, velkommen, sier jeg. Jeg har ikke nerver til annet.