hits

august 2017

En klem

Det er en grå torsdag i slutten av august 2017. Jeg tar på mørk dress, pen skjorte, svarte sko. Setter meg i bilen. Jeg skal kjøre til et sjokk som jeg ennå ikke vet at skal komme å slå meg i magen.

Det er hverdag. Den ligger i veibanen gjennom Østfold. Den står i parkeringsautomaten som spiser penger. Hverdagen følger mine skritt over parkeringsplassen i duskregnet. Den sitter i de små bitene med teip som de har brukt for å henge opp papirlapper som ønsker velkommen. Hverdagen skvalper i pappkruset med kaffe. Den ligger rundt frukten og i peanøttene som vi spiser, mens vi venter, venter på at møtet skal starte. I Moss kino. En torsdag kveld.

- Så fint at du kan komme, sier Trine. Det er hun som har bedt meg om å komme for å lede folkemøtet. Det skal være flere innslag og til slutt en time med politisk debatt. Åtte partier skal delta. Jeg skal lede debatten. Det er i slutten av august 2017. Det er snart valg i Norge.

Folk begynner å fylle salen. Det er god stemning. Kinolokalet er hyggelig. Dempet belysning. Folk kjenner hverandre. De er forventningsfulle. Jeg er litt nervøs. Nå starter møtet. Trine griper mikrofonen og sier at det er fint at så mange ville komme. Hun introduserer meg. Vi har tre timer. Det skal handle om barnevernet i Norge.

Dette bør gå bra. Jeg har gjort min research, skrevet huskelapper, forberedt meg. Jeg er 55 år. Jeg har levd en stund. Har erfaring. Jeg er klar. Tror jeg. Så feil kan man ta.

Første innslag er Angelica Kjos, opprinnelig fra Irak, med en oppvekst i Norge som ble et sant helvete. Angelica forteller sin historie. Jeg står i kanten av scenen og lytter. Jeg har hørt mange historier. Hjerteskjærende ting. Jeg tåler mye. Men dette som nå kommer slår som piskeslag. Jenta forteller at faren hennes solgte henne til menn for tusen kroner for at de skulle voldta henne, så mye de lystet, og at overgrepene varte i mange år. Det er helt uutholdelig å høre på.

Angelica forteller. Hun forteller om rusmisbruk, om selvmordsforsøk og om barnevernet som kom så katastrofalt for sent. Angelica forteller om smerten. Om traumer. Det er hverdag i Norge.

-Jeg kan huske at det sto en gruppe menn rundt meg. Nakne. Jeg husker smerten. Som ødela meg. Slik forteller hun. Om helvete som varte til hun var langt opp i tenårene. Det er hverdag i Norge.

Angelica har vunnet priser. Gitt ut musikk som er terapi for henne. Hun er en blitt en sterk kvinne. En som kan klare mye. Jeg skal takke henne av i Moss kino. Jeg går over scenen og vet ikke hva jeg skal si, hvordan runde av noe slikt? Jeg vet ikke. Jeg gir henne en klem. Jeg kommer ikke på noe bedre. Jeg føler meg helt elendig. Det er hverdag i Norge.

Her kan du høre Angelica selv fortelle og lytte til hennes låt om løvetannbarn.

Foto av Angelica Kjos er tatt av Victoria Grammofon

Der røyk øyet, nesten


Jeg står i hagen. Det er en ganske fredelig lørdag ettermiddag. Ingen tegn til fare noe sted. Plutselig skjer ulykken. Jeg er bare noen centimeter fra å miste det høyre øyet.

Helse, miljø og sikkerhet (HMS) er lovpålagt i det meste av næringslivet, men i familien er det mer frivillig å ha en HMS-ansvarlig. For å være ærlig så er det ikke så ofte at det er mannfolk som påtar seg dette vervet i familien. Selv mener jeg at skippertak og innfallsmetoden løser det meste. Særlig når det kommer til slike ting som husarbeid og vedlikehold. Hvis jeg ser en oppgave som ligger der og venter, kan jeg kaste meg over den. Jeg feier da oppgaven raskt under teppet, slik at den ikke blir så lett å få øye på. Jeg gjør dette så ofte jeg kan. Det er viktig å være systematisk. Det mener nå jeg.

Spontanitet er også fint. Jeg liker å løse oppgaver spontant. Jeg er på mitt aller beste når jeg kan påta meg ansvar for oppgaver som er "Fort Gjort" (FG) og Ikke Alt For Anstrengende Ting (IAFAT). Jeg speider alltid etter litt FG og IAFAT. Det kan komme godt med å ha noen slike i bakhånd hvis det for eksempel dukker opp nye krevende krav innen husarbeid og vedlikehold, på Høvik, der jeg bor.

Lørdag kveld står jeg ute i hagen og oppdaget plutselig en utmerket IAFAT og FG sak. Det er et av de nye skuddene i bringebærbusken som har begynt å henge med hodet. Bringebærbusker er slik. De henger ofte med hodet. De trenger å bli støttet opp. De trenger et eget tiltak. Som jeg kan stå for. Jeg tar den første og beste pinnen jeg kan finne, kjører den ned i jorden og legger full kroppstyngde bak. Jeg vil presse pinnen dypt ned i jorda.

Pinnen er råtten. Den brekker med et kort smell. Jeg snubler og faller tungt fremover. Pinnen treffer meg bare noen centimeter fra øyet. Smerte og angst. Jeg er bare noen centimeter fra å miste det høyre øyet. Jeg begynner nesten å grine, så redd blir jeg. "Men det gikk jo bra", sier jeg skjelvende til meg selv, mens jeg går ustøtt inn i huset for å fortelle familien om det menneskelige drama som nettopp har utspilt seg der ute i hagen.

Samtlige i familien sitter og nistirrer på mobilene sine når jeg kommer inn for å fortelle om min angst for å bli alvorlig skadet. Noen av dem løfter et øyelokk. Jeg blir anbefalt å smøre på en salve. Livet må gå videre.

Jeg får nå lyst til å gjøre et stort poeng av at jeg aldri før har vært så nær ved å bli blind. At dette er et helt enestående tilfelle. Noe ekstraordinært. Noe helt unikt. Som har skjedd MEG.

I dag, mandag, slår jeg på Facebook som har for vane å minne meg på bilder som er lagt ut for lenge siden. I dag er det et bilde av meg og Karl Eirik Schjøtt-Pedersen. Vi er begge vokst opp i Vardø og bildet viser oss i en bursdag i andre halvdel av 1960-årene. Jeg zoomer nå inn på meg selv. Rett under det ene øyet ser det ut som jeg har en skade. Nesten som nå. Var ikke det rart?

Her er bildet av meg og Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (til venstre).

Å glemme bunnproppen i villmarka


Jeg er ute i villmarka sammen med noen kompiser. Vi sitter i en meget liten båt. Vi er ute på en diger sjø. Det er bølger og greier. Plutselig oppdager vi at det blir mistenkelig mye vann i båten. Vannet liksom bare fortsetter å fosse inn.

Dette skjedde sist uke. Jeg var sammen med mine fiskekompiser i Børgefjell i Nordland. Vi har nemlig påtatt oss det tunge ansvar det er å skaffe mat til familien. I en hel uke. Det dreier seg om ørret. Vi skal fange fisken med stang, snøre og krok. Det høres jo lett ut. Men det er det slett ikke. For hør bare.

Først må man kjøre over hundre mil. Så må man bære tunge sekker i vill natur, frem til et for eksempel litt hemmelig fiskevann. Og der må man sjøsette båten og det ene med det andre. Båten har man leid av en gårdbruker. Han sender med oss nøkler til hengelås og det ene med det andre. Det er et knippe med nøkler. Olav drar i gang motoren. Vi kjører friskt av sted.

Problemet med livet er at det ikke følger med noen bruksanvisning. Midt ute på vannet oppdager min venn Olav en liten hvit plastdings som henger på nøkkelknippet. Denne dingsen oppdager han samtidig som vannet fosser inn. Kan det være en sammenheng?

Det kan det. Vi får nå en mistanke om hva plastdingsen skal brukes til. Vi søker nødhavn. Vi setter plastdingsen inn i hullet sitt. Vi gjør det helt uten å nøle. Å prøve seg frem her i livet gjør slike ting som kunnskap og forberedelser helt unødvendig. Etter dette har vi ingen problemer. I alle fall ikke den dagen.

Plutselig oppdager min venn Pål at den høyre støvelen er lekk. Vannet kommer liksom langsomt og ondsinnet og trenger seg inn. Det gjør livet i villmarken til noe helt annet enn trygt, godt og fint. Det er slike prøvelser en mann bare må takle, tenker Pål der han drar av seg støvlene og setter dem i gangen på hytta som vi har leid. Det er et par støvler av merket Tretorn. Like etterpå oppdager vi at min venn HC har helt identiske støvler. Når man neste dag skal ut på store ekspedisjoner i villmarken for å skaffe mat til sultne unger og koner, vil en av karene langsomt bli våt. På høyre fot. Men man vet ikke på forhånd hvem så får svi. Livet er jo et slags lotto. Det er jo det.

HC bruker nå mye tid på å granske slike ting som mikroskopiske forskjeller i slitasjemønstre på støvelhæler. Kan det tenkes at de to karene har slitt hælene forskjellig? Kan alderen ha satt ulike spor i støvlene? Det tar bare et døgn så har HC funnet ut av mysteriet og han drar fornøyd av sted, men helt trygg kan han jo ikke være. Nå er det jo slik at man burde forberede seg på at slike ting kan skje. Man burde sikkert på forhånd ha lært sine mikroskopiske forskjeller i slitasjemønstre på støvelhæler å kjenne. Kanskje ville livet da ha blitt bedre. Kanskje det.

Livet ville sikkert også på forunderlig vis ha blitt litt bedre hvis min venn Kjetil hadde husket å ta med en teltstang og bunnen til lavoen slik at man ikke behøvde å bygge en slags varde av stein for å holde lavoen oppe. (Man kunne ikke lage en provisorisk stang av trær for det fantes ingen trær på fjellet) Livet ville sikkert også på forunderlig vis ha blitt bedre med en lavobunn slik at noen mygg kunne blitt snytt for en serie festmåltid. Flere netter på rad.

Vi kunne sikkert også ha spart noen timer med leting etter hverandre i nasjonalparken på grunn av for dårlig avtalt møtested. Vi kunne sikkert også droppet å punktere bilen på vei hjem og sluppet å ringe NAF veihjelp.  Og det ene med det andre.

Men eventyrlig fint var det jo. Vi var lykkelige det meste av tiden. Vi var lykkelige nesten hele uka. Se bare på den filmen Olav har laget og som du kan se her. Husk lyd slik at du hører skrikene mine.

Grillet ulv ved svenskegrensen

Grilling marinated meat
Licensed from: Digifoodstock / yayimages.com


Senterpartiet fosser fram over hele landet. I Sogn og Fjordane får de 33,5 prosent av stemmene, skriver avisen Nationen i dag.

At mer enn 1 av 3 velgere vil stemme på Senterpartiet er imponerende. Partiet kan sikkert få 50 prosent av stemmene og danne Regjering alene, hvis de bare satser litt mer. Å sette opp en mur langs svenskegrensen og tvinge svenskene til å betale for denne kan være en klar valgkampsak. Muren kan ha innebygde grillelementer som slår seg på automatisk i møte med ulv eller importerte landbruksprodukter. "Grillet ulv ved grensen", kan bli et bra slagord.

Det er nærliggende å anta at ulv smaker som hundekjøtt. Er man interessert i dette vil et raskt søk på nettet gjøre at man finner Geir Helgesen, direktør for Nordisk institutt for Asiastudier i København.  Han har vært i flere land i Asia og sett hundekjøttindustrien på nært hold. Til avisen VG utaler Helgesen:
"Jeg har selv relativt nylig fått servert hundekjøtt to ganger. Det er egentlig veldig bra kjøtt, velsmakende, godt og magert". Han sier også at hundekjøttet gjerne blir servert i en suppe med mye grønnsaker, skåret i tynne, tynne skiver. "Det er veldig mørt og magert og ikke så krydret, så hvis nordmenn fikk det servert ville de nok si at det var fantastisk bra". Sitat slutt. Mer her.

Kom igjen Senterpartiet. Vi er klare for ulve-suppe! Eller lettsprengt ulv. En smak helt på grensen. Make Norway Wolf Free Again.

Nå blir nok kona kåt

Samlivsekspert Solveig E. Vennesland ble for noen år siden berømt for å ha uttalt til avisen Agderposten at "Menn som måker snø får mer sex".

Denne uttalelsen skapte alminnelig begeistring i Nettavisen og en rekke andre aviser, og ble delt utrolig mange ganger i sosiale medier. Solveig E. Vennesland kunne jo sagt flere ting. Hun kunne sagt: "Hvis du løper ut og måker vekk all snøen, skal jeg ta tiden på deg".  Eller hun kunne sagt at for meg er støvsugeren og vaskebøtta nesten som ulike varianter av sexleketøy. Ja, altså, ikke i bokstavelig forstand, da, men mer som et slags sentralstimulerende tiltak. (Dette må ikke forveksles med sentralstøvsuger, som er noe helt annet).

Når mannen hører slikt, vil han straks sprette opp og begynne å jobbe seg svett, gjerne i bar overkropp, slik at svetten fremhever musklene. Husarbeidet kan gå unna i en fei. Det kan skje sommer som vinter, når fruen i huset for eksempel har fått lyst til å sove litt frempå. Hun vil da kunne få lyst til å rope mannen tilbake til køya etter endt dyst og be ham gjør seg klar for belønningen. Det kan tenkes at det kommer til å skje. Det kan jo det.

Her det naturlig å minne om myten om håndverkere. Slike er gjerne muskuløse, veltrente og ustoppelig attraktive. Seksuelt. Noe annet er såkalte vanlige nordmenn. Skal vi være ærlige er det vel mer snakk om forholdsvis utrent materie i såkalte vanlige nordmenn. Kroppene er gjerne et sett med tilfeldige deler som henger og slenger, det meste av tiden, relativt ubrukte. Både her. Og der. Såkalte vanlige nordmenn kan også tenkes å ha dårlig rygg, stor risiko for hjerteinfarkt og betydelig manglende innsikt i egne begrensinger. Å friste en slik kar med sex kan med andre ord lett få alvorlige  konsekvenser.

En tidlig morgenstund kan en typisk nordmann, fylt av sexlengsler, kanskje ha karret seg ut av sengen og begynte med tungt husarbeid som han tror at kvinnen vil like. Han kan da ganske fort ha gått på en smell. Derfor ligger han med prolaps i ryggen, og vrir seg i smerte og er helt ute av stand til å røre seg. Kanskje ligger han som en liten ubrukelig og bortgjemt haug i et hjørne av huset, kanskje nede i kjelleren eller noe. Da tenker han sikkert: "Nå blir nok kona kåt". Han tenker nok det.
(til glede for nye lesere)
Mine 25 mest leste petiter