hits

august 2016

Fra nød til luksus for katten

Jeg fisker ofte laks i Gaula og bor hos en eldre dame som eier en rød katt. Denne katten har vært mye alene den siste tiden fordi damen har vært  på sykehus.

Hjemmesykepleien har pleid å sette frem en skål med kattemat, men når jeg kommer til gards i juni er skålen tom. Jeg tror at skålen har vært tom lenge. Katten virker skrubbsulten. Den mjauer i sin nød.

Samme dag er vi heldig og får en laks. Jeg skjærer av tynne skiver og lager Sashimi. Jeg strør over sesamfrø og lager hjemmelaget ponzu. Denne sausen består av 1/2 dl soyasausca 1/2 lime, saften (1-) 2 ss sukker (smak til!) (1-) 2 ss riseddik rød chili, finhakket hvitløk, samt finhakket og frisk koriander. Anbefales.

Mens vi sitter og spiser dette, stønner av glede og har det riktig fint sammen med en flaske rosevin, kan jeg både se og høre at katten jamrer utenfor vinduet. Jeg får dårlig samvittighet. Siden det blir laks til overs går jeg ut med et fat renskåret laks til katten. Hvis du skulle kjøpt dette på butikken ville det nok kostet 380 kroner kiloen. Snakk om luksus.

Hver gang jeg kommer til gards i sommer kommer katten løpende. Som en kule. Med en gang den ser meg. Katten gnir seg rundt bena mine og vil sitte på fanget. Hele tiden. Kjøpevenner er også venner, vil jeg si.

Ganske ofte har jeg servert laksebiter til katten. Jeg kutter opp bitene og legger dem på en skål. Men det virker som om katten frykter at jeg skal ombestemme meg. Hun tar en bit og løper bort for å gjemme seg under en busk. Hun står der og gafler i seg så fort som bare det. Det virker som om hun frykter at jeg skal ta tilbake gaven.

Dette forteller jeg til min venn Henrik.

- Det er vel som om du plutselig skulle fått hundretusen kroner fullstendig overraskende inn på kontoen fra skattemyndighetene eller noe.
- Ja.
- Også hadde du ikke trodd dine egne øyne.
- Nei, tja.
- Også hadde du løpt ut og brent av mest mulig før noen oppdaget feilen.
- Det er jo ikke sikkert at det var en feil.
- Nei.
- Så du mener at katten og jeg tenker helt likt?
- Dere er i alle fall glade i laks og godsaker, begge to.






 

Kjærligheten som falt i fjor

Skrivebordet var noe av det flotteste jeg noen gang hadde sett. Jeg sto i den eksklusive møbelbutikken og tenkte at det der koster nesten hele studielånet. Å kjøpe ville være økonomisk selvmord. Komplett uoppnåelig. Bare å glemme.

For en som elsker å arbeide med ord er et vakkert skrivebord viktig. Man kommer i god stemning. Får pågangsmot. Livslyst. Man kan slippe drømmene fri. Dette skrivebordet hadde dessuten et mylder av små og store skuffer som man kunne samle på rare ting i. Dette er noe jeg driver mye med. Jeg samler. På ting som kan komme til nytte, eller som minner meg om noe vakkert. Kjærligheten som falt i fjor. Slike ting.

Jeg sto en stund i den dyre møbelbutikken og tenkte. Skrivebordet var gigantisk. Det var et helt eventyr av et skatoll. Jeg lot hånden sakte gli over treverket. Dette var på 1980-tallet. Norge elsket fortsatt furu, at man kunne se tegningene i treet, nærmest ubehandlet glede, rent og naturlig, og om man eide et skrivebord, som dette, ville det være å leve i pakt med jorden og mye av det fine som verden har å by på.

Men det var som sagt helt utenkelig å kjøpe skrivebordet. I steden gikk jeg hjem til kollektivet hvor jeg bodde sammen med Gunnar og noen andre. Gunnar mente at man ikke burde spise hardkokte egg med agurkskiver og majones midt i uken. Sløsing er rett og slett ikke noe man skal drive med i Norge. Man blir grenseløst dum av å sløse, mente Gunnar. Jeg kjøpte aldri noe svindyrt skrivebord. Jeg gjorde ikke det.

Noen måneder senere oppdaget jeg at min gode venn Pål hadde kjøpt skrivebordet. Det var en ren tilfeldighet. Pål hadde vært i den samme butikken og handlet spontant. Nå var skatollet blitt hans. Pål kan gjøre slikt, fordi han er meget rik. Det har gutten alltid vært. Jeg sa ingen ting, men misunnelig, det var jeg.

Årene gikk. Det fantastiske skrivebordet sto hjemme hos Pål. De hadde det helt sikkert fint sammen, Pål og skrivebordet. Det så slik ut. Jeg unner min venn alt godt. Jeg gjør da det.

Studietiden var over. Vi begynte å jobbe. Vi fikk koner og barn. Det ene tiåret fulgte etter det andre. Vi flyttet inn i nye leiligheter, nye hus og atter nye hus. Interiørmotene skiftet brutalt. Plutselig var det ingen som elsket trehvite ting lenger. Det rene og fine var brått helt ut. Det er nesten ingen som liker det samme som meg.

Plutselig er det blitt 2016. Det pågår en større fotball-turnering i Europa. Jeg er veldig glad i fotball. Og øl. Det er jeg også glad i. Å oppleve de to tingene samtidig er helt perfekt.

Min venn Pål ringer og lurer på om jeg har lyst til å stikke innom å se fotballkampen i kveld, kanskje ta en pils eller to. Jeg er ikke så veldlig vanskelig å be. Kona er på besøk hos sin mor på Vestlandet. Noe skal jeg ha å drive med, når kona er bortreist. Jeg takker ja til invitasjonen og sykler opp til huset hvor Pål bor.

Pål og jeg snakker om løst og fast. Midtveis ut i andre omgang av fotballkampen, kommer det for en dag at kona til Pål er dritt lei av dette gigantiske skrivebordet som bare står og tar opp plass. "Om jeg kunne tenke meg å overta skatollet, helt gratis?"

Først ble jeg helt stum. Deretter helt rødd i pappen. Og like etter syklet jeg rett hjem og gikk ned i boden der jeg har alle fiskesakene, turutstyret og mye annet verdifullt som jeg har samlet på. Jeg la meg ned på gulvet med en tommestokk og tok mål. Etterpå målte jeg bredden på dørene og slikt. Dette kunne jeg gjøre helt i fred, siden kona, som sagt var på Vestlandet og besøkte sin mor.

Dagen etter hjalp Pål meg med å flytte skrivebordet ned i boden. Vi måtte kjøre flere vendinger med bilen. Skrivebordet kunne heldigvis flyttes i mange deler og fikk akkurat plass der nede i boden. Jeg må innrømme at jeg en stund lurte på om jeg skulle sette skrivebordet på hedersplassen midt i stua, men der psyket jeg ut. Jeg innrømmer det. Jeg sa ikke noe til kona. Det er ikke alt man behøver å informere om. Det er lettere å få tilgivelse enn tillatelse.

Dette er nesten ikke til å tru. Nå står skrivebordet der nede og er som en øy av glede som jeg kan dra til så ofte jeg vil. Slik kan det gå. Om man bare venter lenge nok kommer lykken seilende på en fjøl, nesten helt av seg selv.

Meget i sløyd


- Jeg fikk Meget i sløyd, sier jeg til datter Frida.
- Hvor mye koster det å leie en snekker, svarer hun.

Vi skal en snartur til Allanengen barneskole (bildet) i Kristiansund på 70-tallet. Vi hadde to timer sløyd på lørdager. Læreren hadde blå lagerfrakk. Han luktet av tobakk, svette og hva jeg tror var en livslang sorg herjet til av bråkete unger som gjorde alt annet en å konsentrere seg om en brødfjøl som det sto TIL MOR på. Selv kan jeg huske at jeg brukte ca et halvt år på å pusse på et kuhorn slik at det på en heldig dag kunne brukes som brusåpner.

Det jeg prøver å si er at vi lærte ikke så mye som kom til nytte senere i livet. Man ble ikke en handy man på sløyden. Man kunne dessuten velge håndarbeid isteden. Jeg sydde en busserull og gympose, samt strikket skjerf. Kvinner og menn skulle være prikk like på 70-tallet. Det har jeg blødd for siden.

Å være gift betyr at man blir kontinuerlig angrepet av behov for oppussing. Nå er det Fridas rom som skal bli nytt. Etter at vi rev et helt brukbart klesskap og satte inn et nytt brukbart klesskap i fjor, har det vært behov for nye lister under taket. Jeg har grudd meg lenge til disse listene.

Det er utrolig varmt. Svetten renner. Jeg ser lite fra før. Nå dugger brillene. Jeg står oppe under taket og prøver å få to lister til å danne et pent hjørne. Jeg har lånt gjærsag av Jon. Jeg har klødd meg i hodet, målt, tegnet og beregnet. Jeg har saget. En hel masse. Det var ingen som lærte oss å bruke gjærsag på sløyden. I dag løper det sikkert den ene læreren etter den andre, proppfulle av pedagogiske hjelpemidler, som hjelper barna og gjør sløydsalen om til en drøm for alle som ønsker å forberede seg på ekteskapet og alt annet praktisk som livet vil kreve av en stakkar. Hjørnet på Fridas rom blir slett ikke så pent. Det blir ikke det.

- Hva er vitsen med å pusse opp, når det ser slik ut, sier Frida.
- Mumle, mumle.
- Hva sa du?
- Jeg gjør så godt jeg kan.
- Det er det som er problemet.

Etter denne samtalen blir vi enig om at mor sikkert kan sparkle litt i hjørnet. Det fins intet problem i verden som ikke mor kan rette opp i. Jeg har dessuten ubegrenset tiltro til sparkel. Folk burde bruke mye mer sparkel i livet sitt. Da skal du se at det går mye bedre.  

På vegne av meg selv og alle barn av 70-tallet vurderer jeg nå å saksøke staten for varige svekkede sløydegenskaper. Jeg gjør det.

Frida trøstet meg litt, sånn på slutten av dagen.

- Du er jo ganske morsom, da, pappa. I petiter og sånt.

Hvorfor ting går til helvete i Norge

De fleste nordmenn vil før eller siden være på vei hjem. Denne lengselen kan være ganske sterk. De nordmenn som har det verst er de 800-900.000 som utvandret til Amerika. Slike nordmenn har en voldsom hjemlengsel. Problemet er bare at de ikke helt vet hvor hjemme er.

Jeg kjenner en historieinteressert kar som kommer fra Sveio like ved Haugesund. Tellef heter han. Mot slutten av 1990-åra fikk Tellef en forretningside. Det var en storslagen, fantastisk ide. Det syntes både banken, kona og alle som Tellef snakket med. Mannen vill starte med såkalt "Tuftevandring".

Tellef ville hjelpe millioner av norskamerikanerne. Han vil gripe tak i lengslene dere og lede dem til historisk grunn, tilbake til røttene, til urjorda der den første Hansen eller Jensen kom fra. Opplegget var enkelt: Man bygger opp et stort nettverk av slektsgranskere som på hobbybasis tar i bruk Internett. En amerikanere som vil finne røttene sine, kan ta kontrakt via en egen nettside, bestiller slektsgranskning og noen måneder senere kan han pakke kofferten og dra på Norges-besøk. Så kan man ta en telefon til bonden eller andre som i dag eier husmannsplassen forfedrene bodde på. Og vips er vi klar for sterke følelser. Meget sterke følelser.

Mens Tellef holdt på med disse planene, ringte plutselig telefonen. Det var fra politikammeret i Haugesund. Politimannen hadde hørt om Tellefs prosjekt. Nå sto han der med et eldre amerikansk ektepar som hadde dukket opp på politistasjonen og spurt etter veien til deres tipptippolderfars småbruk. Om Tellef kunne hjelpe?

Tellef tok jobben. Litt undersøkelser, en telefon til en bonde, og så dagen etter kunne Tellef kjøre amerikanerne på besøk til forfedrenes jord. Allerede nede i bakken begynte følelsene og renne. Så fulgte timer med gjentatt krabbing ut og inn av ei falleferdig løe og mye sitting på trammen, og bare det å se på utsikten var fantastisk.

Tårene rant. Også bonden ble revet med. Han gikk og hentet spaden. Grov opp et lite ungtre. Ei bjørk. Med jordklump og det hele. Bonden satte treet i en pose og snurret tau rundt slik at amerikanerne kunne ta det med seg og plante det i USA. Et nytt tuntre. Fra forfedrenes jord. Og hvis bjørka døde på veien eller ble nektet innreisetillatelse til USA, fikk amerikanerne med seg en pose frø, for sikkerhets skyld.

Dette ble nesten for mye. Takknemligheten ville ingen ende ta. Og de tusen dollarne som paret ville gi som takk for hjelpen ble høflig avvist. Tellef tok i mot bensinpenger. Det fikk holde. - For opplevelsen hadde vært et nyttig eksperiment, som han sa.

Ut over høsten skjedde ganske mye. Flere reisebyråer i USA tente på ideen og startet planlegging av markedsføringen av "Tuftevandring i Norge". Flere forskningsmiljøer var interessert. Det ble brukt et par hundre tusen offentlige kroner til utvikling. Det så lovendee ut. Norge skulle bygge en historisk bro ut i verden. Knytte bånd. La kultur, fortid og nåtid møtes. Sterke forventninger ble tent. Men det var en ting verden glemte: Kommunen.

Ikke for det. Hver for seg var kommunene fulle av entusiasme. Problemet var bare at nordmenn utvandret fra samtlige kommuner i hele landet. Når det gjaldt å få til Tuftevandring i stor stil, var det mange om beinet. For å si det forsiktig. For alle disse store planene måtte jo ha et samlingspunkt et sted, et slags hovedkontor, og hvor skulle det ligge?

Måneder ble til år. Man kranglet i øst. Man kranglet i vest. Til slutt gikk Tellef lei og ga opp hele greia. Intet her i verden er for stort eller vakkert til at det ikke kan ødelegges av til en trist, norsk lokaliseringsdebatt.