hits

august 2015

Snuble på museum og kjøre hånden gjennom maleri


Har du sett filmklippet av en 12 år gammel gutt som snubler i et museum og lager et stort hull i et bilde som koster, 1,5 millioner dollar?


I filmklippet fra overvåkningskamera kan du se at gutten kommer gående med en boks brus i hånden. Han snubler og kjører hånden tvers gjennom det flere hundre år gammel maleriet. Gutten blir ganske forbauset. Han kikker seg rundt. Rådvill.

Jeg lurer på hva han tenkte de første sekundene. Jeg lurer også på hva guttens far tenkte da han fikk høre hva bildet koster.

Også kom jeg til å tenke på Magnus som er sønn til en venn av meg. Da Magnus var to, tre år gammel bodde familien i et område med rekkehus som delte på en stor parkeringsplass på Nordstrand i Oslo. Mange av bilene var dyre og pene i lakken, og sto ofte fristende parkert side om side. Dette fikk Magnus til å låne fars hammer, rømme hjemmefra og gå bankende fra bil til bil.

En snikende følelse av at noe er alvorlig galt tvang far opp fra ellers fredfylte sysler med ettermiddagsutgaven av Aftenposten. Han gikk ut i hagen hvor det hadde vært mistenkelig stille en lang stund. En åpen dør til boden og diverse redskaper ga først et naivt håp om at guttungen kanskje lekte tålmodig gjemsel der inne, men det viste seg snart at man måtte lete andre steder.

Nå er det vel egentlig ganske besynderlig hvordan noen nærmest ubetydelige bulker i for eksempel et bilpanser og en dør på en ikke helt ny Audi stasjonsvogn kan få en ellers rolige samfunnsborger til å skrike opp og bli direkte aggressiv. Styrken i skriket er trolig forklaringen på at det oppsto en form for massesuggesjon på parkeringsplassen på Nordstrand.

De gjorde et raskt overslag og ble enige om at skadene på åtte, ni biler måtte beløpe seg til minst 300.000 kroner. Dette fikk stemningen til å stige, kan man si. Da man midt oppe i alt raseriet ikke umiddelbart visste hvem som var opphavet til den nå lovende voldsforbryter, ble det satt i gang en dør til dør aksjon der den ene moren etter den andre rakte hendene i været og sa seg helt uskyldig i å ha født dette sprellende bevismaterialet som ble holdt frem. Forløsende var det vel da at far til Magnus, etter noe tid, stakk sitt noe bleke ansikt frem og tilsto at han for to år siden eller så hadde vært med på lage Magnus og dessuten mumlet noe om at han kanskje, muligens håpet og kunne være i besittelse av en forsikring som med litt flaks kunne strekkes helt bort på parkeringsplassen.

Da dramaet var over og de sinte folkene var gått hjem, sa far nærmest til seg selv:
- Hvordan kunne du finne på dette da Magnus? Gutten smilte, svingte med neven som en hammer og sa:
- Banga Banga.

Politiet jakter på nye våpen



Den midlertidige bevæpningen av politiet er forlenget med åtte uker, og har til nå vart i 269 dager, melder VG. Politiet er dessuten på jakt etter alternative våpen. Politihøgskolen skal utrede om elektrosjokkvåpen kan være et bra alternativ
.

Politiet jakter som man forstår på nye våpen. Morgenbladet foreslår denne uken å utstyre politiet med en hjelm som ble utviklet for hundre år siden av amerikaneren Albert Pratt. Hjelmen har innebygget pistol som politiet styrer med munnen. Hjelmen kan dessuten brukes som kokekar i felten. (Se tegningen). Piggen på hjelmen stikkes da ned i bakken når politimannen skal lage mat. Mer om hjelmen her.

Et annet godt forslag kommer fra den britiske TV-stasjonen BBC. BBC foreslår at politiet i for eksempel en promillekontroll kan tilby trafikantene å suge inn luft, som i all hemmelighet er utstyrt med helium. Bakgrunnen for dette er at det så lett oppstår dårlig stemning når politiet stopper deg. Da vil litt helium kunne gjøre susen. Se forslaget her.

Politi-humor er for øvrig et godt våpen. Politiet skal for eksempel arrestere en såkalt gammel kjenning som er full og sinna og som sparker og slenger drit. Se hva som da skjer.

Et mye brukt alternativ er twitter. Alle politistasjoner med respekt for seg selv bruker nå twitter som våpen. Her er det imponerende mange gode eksempler å finne på nettet. Jeg vil særlig fremheve disse.

 
Jeg vil nå benytte anledningen og fortelle om en episode en sen frostkald kveld på Lysaker i 1984. Jeg kjørte da rundt i en Volvo Amazon 1967-modell som hadde en toppfart på 82 kilometer i timen, men siden det var litt nedoverbakke og medvind på stedet kom jeg svakt over fartsgrensen og ble forsøkt stoppet av en politibil. Det vil si at jeg først kjørte av motorveien i retning Jar. Politiet trodde da at jeg forsøkte å flykte, men innså etter hvert at jeg bare fulgte litt dårlig med i speilet.

Da jeg stanset bilen og politiet kom ut for å gi meg en bot, så skrudde jeg av tenningen, og da benyttet bilen anledning til å dø på stedet. Bilen døde nærmest av elde vil jeg si. Den var helt umulig å få liv i.

Politimannen oppfattet raskt situasjonen. Det var dessuten kaldt og trist og på alle måter vanskelig å være meg denne kvelden.

- Ja, ja. Den bilen der er jo straff nok i seg selv, sa politimannen, og droppet hele boten.

Ha en god helg

Hvor lenge kan du stå på hodet?



Hvor lenge kan du stå på hodet, mens du samtidig synger en sang. Heng med så finner du ut mer
.

Vi skal til Vagnildgrenda. Vet du ikke hvor det er sier du? Sjokkerende uvitenhet. Vagnildgrenda er selvsagt første avkjøring til venstre når du har passert Soknadalen, på vei mot Berkåk. Det er et vakkert sted med strålende utsikt. Her er Trivelige Trøndelag, så langt øyet rekker og gjerne enda litt til.

Men skal vi være helt ærlige så skjer det ikke all verden på en hverdag i Vagnildgrenda. Det må jo sies, hvis du vurderer å dra dit, for eksempel på ferie. Det skal vi komme tilbake til. Først må jeg fortelle at man kan levere inn en fisk og får veldig god røykelaks tilbake i Vagnildgrenda. Se for øvrig petiten "Den aller største laksen". Det er først og fremst derfor at kompis Erlend og jeg kjører opp i bygda. Når vi likevel er på stedet så kommer Erlend på at han vurderer å kjøpe seg en jakthund. Han ringer da en av de flinkeste bikkjefolka i området.

Her må man skynde seg å opplyse om at dette er et folkeferd som ikke sløser med ord. Erlend lurer på om det passer med et besøk.

- Jeg kom akkurat hjem, svarer bikkjemannen. (Det betyr: Hjertelig velkommen på besøk.)

Når vi ringer på døra kommer mannen og en skokk hunder ut på trappa og tar imot oss. I døråpningen, litt i bakgrunnen, står barnebarnet Eilif og sutter på totten. Eilif er ganske oppspilt. For han har vært på besøk i mange dager og nå skjer det endelig noe.

- Hei, sier mannen. (Det betyr: Hvis dere nå kommer innafor vil kona ganske raskt sette frem minst tre sorter kake og vi regner med at dere drikker minst to kopper kaffe hver.)

Her er det naturlig å fremheve krydderkake, som er veldig godt, mens det som er enda bedre er noe de kaller for "hyllkak", som er stekte lapper, servert med rømme og syltetøy, for ikke å snakke om ferskt tebrød fra Soknedal Bakeri og Konditori.

Mens jeg sitter slik og spiser kake oppdager jeg at Eilif og jeg har mye til felles. Eilif er lett å be. Både på kake på andre ting. Eilif er dessuten høyt og lavt. Han liker å klatre på ting. Jeg spør Eilif om han klarer å stå på hodet.

Eilif hopper opp i sofaen og stiller seg på hodet med beina rett til værs. Jeg spør nå gutten om han både kan stå på hodet og synge en sang. Det gjør Eilif. Han synger med klar og ren stemme. Det er en sang med veldig mange vers.

Jeg skryter av Eilif og sier at han er kjempeflink. Jeg følger med en stund, men blir dratt inn i samtalen ved voksenbordet, snur ryggen til og glemmer, for å være ærlig, å følge med på hva Eilif driver med.

Slik går det en god stund. Det høres et høyt dunk. Eilif har holdt ut lenge, men nå er han sliten og faller ned på gulvet. Bestemor løper til for å sjekke om han er skadet. Jeg blir først litt bekymret jeg også, men så ser jeg at gutten krabber opp igjen for å stå mer på hodet.

- Hvorfor gjør du det, spør jeg.
- Jeg er ikke ferdig med sangen, sier Eilif.

Noe som blir stadig sjeldnere i Norge



Helt uorganiserte barn i intens glede, time etter time, på en campingplass i Nord Trøndelag. Jeg har sett noe som blir stadig sjeldnere og sjeldnere i Norge.


Vi har leid en campinghytte der elven tømmer seg i en stor badedam. Midt i dammen ligger en badeflåte. Flåten er målet for en ekspedisjon. Guttungene kommer. De er kanskje syv år gamle. Ute på eventyr. Helt på egen hånd. Helt uten kontroll. Fra oven.

Guttene setter seg i jolla og ror ut til flåta. Gleden stiger for hvert tak de kommer vekk fra foreldrene som har utstyrt karene med redningsvester selv om begge svømmer bra. Karene er dratt ut til flåta for å fiske med sluk. Redningsvestene er store og klumpete og bare i veien. Noen sekunder senere er de lagt i en haug.

Guttene kaster med sluk i alle retninger. Dammen er grunn. De setter seg ofte fast. Det skjer så ofte at mange barn bare ville gitt opp, blitt sure eller løpt etter hjelp fra noen voksne. Men ikke disse karene. Når den ene setter fast ror den andre ut for å løsne sluken. Ingen sure miner. Det skjer ti, femten ganger, mens jeg sitter og se på. Jeg drikker kaffe og har det bra.

Plutselig roper en av gutta i fiskefeber: - Ola, jeg har napp!

Intens sveiving. En ørret på kanskje ti små cm kommer opp på flåta. Begge karene kaster seg over fisken. Den spreller seg løs.
- Åååå, nei. Nå skjedde det igjen, sier Ola. Fisken har falt mellom sprekkene i flåta og kommet seg ut i vannet.

Det er bare en ting å gjøre. Fiske videre. I time etter time. Helt på egen hånd. Hele sommeren i gjennom. Frihet og kameratskap. Spenning. Mestring. Lære for livet.

Fra mange hold kommer rapporter om tegn til forgubbing. En vanlig sportsfisker i Norge er godt voksen og blir stadig eldre. Antallet som fisker går betydelig ned. Det er mobiler og dataskjermer til alle døgnets timer. Mye har gått tapt siden jeg var liten.

Desto større er gleden av å se karene på flåten. De som aldri gir opp om de sitter fast.