hits

august 2014

Veldig uheldig med hvem de fikk på besøk


Det stiger et land av havet. Svarte stanger fjellene mot uværet, regnet og vinden og kulden som alltid står rett i mot og gjør det nesten utrolig at det bor folk her.


Jeg har mange ganger kjørt Norge på kryss og tvers. I kveldingen syns jeg fjellene ligner barske ansikter som står som mørke profiler mot himmelen og jeg tenker at nå ser de meg, som de har sett nordmenn reise forbi i tusener av år.

Nå vet jeg jo, at mange vil si at jeg skriver dette fordi jeg ikke liker forandringer. Sant nok. Jeg er tilhenger av evigheten. Ting som varer. Og rekker. Lenge.

Hvis man for eksempel kjøper et par dyre gummistøvler på XXL i Sandvika for tusen kroner, så skal ikke de gummistøvlene begynne å lekke allerede etter ett år. Særlig ille er det hvis man har reist over 80 mil på ferietur og trasket langt inn på fjellet for å fiske, og dessuten har vadet ut i en elv for å stå der og kjenne den fryktelige iskalde følelsen av vann som sakte pipler inn i støvlene sammen med vissheten om at hele denne uka nå blir mye, mye mer ubehagelig enn den helt åpenbart burde være.

Nå har det seg dessuten slik at på denne reisen gjennom Norge er vi fire karer. Vi er utstyrt med forskjellig kompetanse. To er journalister og over gjennomsnittlige nysgjerrige. En er vinekspert på polet og en jobber i skatteetaten. Dette skal vise seg å være en kruttsterk blanding i historien som følger.

Etter å ha reist lenge kommer vi frem til en liten by i Midt Norge og ser etter et sted å spise middag. Vi spaserer gjennom gågata og oppdager at vi kan velge mellom en kinarestaurant og et italiensk spisested. Vi velger det italienske.

Noe av det første som skjer er at vår medbrakte ekspert fra polet begynner å stusse. Han pløyer automatisk gjennom vinmenyen og sier:
-Det var rart. Ikke en eneste av disse vinene har de kjøpt på polet. Det pleier da alltid å være minst en eller to viner, som folk kjenner fra før og lett velger. Men her er det bare ukjente viner.

For øvrig går måltidet ganske bra. Jeg har bestilt en kjøttrett, Black and White, som er et stykke svin og et stykke oksekjøtt med to sauser og fløtegratinerte poteter til 209 kroner. Maten er jeg godt fornøyd med. Dessuten drikker jeg en halv pils som er ganske billig. Etter at vi har spist ferdig vil vi gjerne betale. Men kelneren vår er ikke å se. I alle fall ikke inne i restauranten, som er ganske oversiktlig med få gjemmesteder. Jeg spør derfor en annen kelner om hvor det har blitt av vår servitør. Han peker da ut i gågaten. Jeg strekker hals.

Slik kan jeg se at vår servitør driver på med et eller annet to hundre meter lengere opp i gaten. Men nå kommer han gående. Han blir fulgt av en bil som kjører sakte og stopper rett utenfor restauranten. Vår servitør åpner bagasjerommet og løfter ut en tønne øl. Han gir så tusen kroner til sjåføren gjennom vinduet, og bærer tønna forbi et stort antall gjester. Midt på blanke ettermiddagen. I fullt dagslys. Ingen reagerer.

Nå vet ikke jeg hvor mye en tønne øl koster hvis en restaurant skal kjøpe denne lovlig og betale alle avgifter. Men jeg tipper at det er mye mer enn tusen kroner.

-Nå ble jeg helt satt ut, sier min venn fra skatteetaten. Han begynner straks å lure på hvordan han best skal håndtere denne historien.

Jeg har i ettertid funnet ut at den svarte økonomien i Norge anslås til å være opp mot 450 milliarder kroner. Den er nå så stor og vanlig at ingen reagerer. Midt på blanke ettermiddagen. I fullt dagslys.

#svartøkonomi

Nye botsøvelser for Petter Northug


Det er jo ikke lett å finne på botsøvelser som Petter Northug burde satse på for å gjøre det godt igjen etter at han fyllekjørte med sportsbilen sin i mai. Nå har Coop funnet på en reklamefilm der Petter fremstår som en helt utrolig alminnelig nordmann som sitter i kassa i butikken og prøver å sjekke opp damer.


Det beste en verdensmester kan gjøre er å være en av oss. Han bør dessuten være svært, svært alminnelig. Ja, det beste er om han sitter i kassa på Coop og tar i mot varer og tuller litt med kundene, skal vi tro reklamen.

Reklamebyrået har åpenbart gjort en kjempejobb. Å gjøre Petter til en helt alminnelig fyr er jo slett ikke lett. Jeg mener, man skal jo ikke ha vunnet så veldig mange VM-titler eller sittet lenge med Aylar på fange og spilt poker i Las Vegas eller flydd lavt i privatfly eller sportsbil, med en hardkokt mine bak mørke solbriller, før det likesom ikke er noen vei tilbake.

Jeg ser for meg hvordan reklamebyrået har svettet for å finne på hvordan de kunne redde Petter ut av knipa og bygge opp hans renomme og image på ny. Jeg mener, det fins jo så mange forskjellige botsøvelser å velge i.

Å måtte drasse rundt med ei diger blykule, festet til foten med ei lang og tung lenke, er jo en klassisk variant. Problemet er bare at Petter kunne finne på å forveksle denne botsøvelsen med trening og rett og slett trives med straffen.

En annen klassiker er å stå i gapestokk, eller helt alminnelig mediedekning som det heter i våre dager.

Gapestokk var et strafferedskap, som før i tida var plassert på torget eller foran kirken for å stille ut den dømte til allmenn spott og spe, i følge Wikipedia. Nå kan det jo tenkes at gapestokken eller nyhetsdekningen ikke ble opplevd som en hard nok straff og at man derfor burde tvinge Petter til å delta naken i "Paradise Hotel" eller delta i en variant av "Skal vi danse" som kan hete "Så du tror du kan gå på ski". I denne sjangeren er det for øvrig veldig mye rart å velge i. Se petiten "Så du tror du kan pule".

Nå kom jeg akkurat på en ide til neste reklamefilm for Petter. La ham gå et "barneskirenn" og tape. Eventuelt så kan han bli trener for fotballandslaget, men det er kanskje å dra straffen litt for langt.

#PetterNorthug #straff

Den gale spyleren


I nesten alle nabolag lever det et plagsomt menneske. Det er som regel en godt voksen mann. Han har garasjen full av dyrt innkjøpt, støyende mening med livet.


Hver ettermiddag drar han i en eller annen snor. Det starter en motorisert forsterkning av skrantende manndom. Ofte dreier det seg om en diger gressklipper. Men det kan også være en elektrisk løvblåser. Eller en kvistoppkutter. Eller kanskje en mose- og jordvender, kunstgjødsel- og kalkspreder med regulerbar hastighet. Stubbefreser. Her er uendelig mange muligheter. Å bråke med. Mest elsket er likevel høytrykkspyleren.

Intet er deiligere enn systematisk høytrykksspyling en stille sommerkveld. Naturen kan for eksempel frekt og freidig ha lagt seg som støv og skit i oppkjørselen. Men bare man spyler lenge og vel blir lov og orden gjenopprettet og mannen blir igjen herre over nabolaget.
 
Vi kaller ham den gale spylern. Bilene, gårdsplassen og den lange trappen opp til huset blir daglig omhyggelig nyvasket og herlig støvfri. Uten å skåne seg selv et øyeblikk går mannen deretter i gang med å fjerne grus og annet som skjemmer asfalten på nabolagets vei. Her er ikke så mange begrensninger, men den elektriske ledningen og vanntilførselen har bare en rekkevidde på ca 50 meter, slik at bare deler av kommunen blir spylt og rengjort.

Etter en slik innsats skulle man tro at naboene ville vise dyp respekt og takknemlighet. Isteden parkerer de bilene sine hensynsløst. Noen ganger havner hjulene ute på det kommunale gresset som vokser i veikanten utenfor huset til den gale spyleren.

Mannen har derfor på helt eget initiativ fått tilkjørt en rekke større steinblokker og plassert dem slik at de hindrer parkering i den del av veien som løper foran hans hus. Noen ville kunne få lyst til å klage på dette. Men da vil mannen nesten alltid stå med en høytrykkspyler i hendene. De fleste gir seg da uten kamp.

#nabokrangler

Å elske modelltog


Vi som elsker modelltog må gjøre det i smug. Eller vi kan møtes på en hobby-forretning i Trondheimsveien, like nedenfor Carl Berner i Oslo.


Dette er samlingssted for modelltogentusiaster. Man treffer stort sett godt voksen karer. De sitter gjerne rundt et bord, drikker kaffe fra termos og snakker tog.

Sist jeg var innom for å få renset to lokomotiver møtte jeg en kunde som sto med en sneip i munnviken og vurderte om han skulle kjøpe seg et nytt elektrisk trafikklys og et par penser. Jeg spurte da hvordan det gikk med hobbyen.

- Mener du sånn helt generelt, sa mannen og klødde seg litt i skjegget.
- Ja, sa jeg.
- I de første årene hadde jeg tog-anlegget mitt på hobbyrommet, men der ble det veldig trangt etter hvert. Det har å gjøre med at jeg har bygget ut med byer, fjell, daler og elver. Men etter at kjerringa dro har jeg flyttet anlegget til stua, så nå har jeg plass nok, sa mannen.

- Og du har det fint?

- Kan ikke klage.

#Smågledererogsåviktige

Følelsene mine ble truffet med full kraft

Følelsene mine ble truffet med full kraft. Det skjedde hjemme hos Anne Gro. På søndag ettermiddag.

Jeg går langs restene fra lørdagens konfirmasjon og forsyner meg grådig. Ved enden av boret står en ansamling kaker. Det er det ene med det andre. Godt alt sammen. Men plutselig ser jeg en sjokoladekake som ser ut som en høy, mørkebrun flosshatt. Skal man overleve en slik kake må man tenke taktisk.

Kaken har nemlig flere tykke lag av nytelse som når du graver deg gjennom dem får deg til å tenke at nå må du huske på at du en dag skal opp igjen, at du skal tilbake til hverdagen og virkeligheten. Men akkurat nå, når jeg er i dypet av kaken og oppdager de tykke, rene og intense renner av smak, som svart og intenst legger seg på gaffelen og føres inn i munnen, så er det bare er en ting å gjøre, lukke øynene og la det stå til.

Etter kaken lar jeg livet gli langsomt forbi. Det er det eneste jeg har krefter til. Jeg lar hender og armer folde seg over maven. Jeg strekker bena ut under bordet, drikker kaffe og gjør absolutt ingen forsøk på å tenke kompliserte tanker. Nå vil vel noen ha det til at kompliserte tanker ville det uansett ikke ha vært særlig mange av, siden det er meg vi snakker om, men det bryr jeg meg ikke noe om.

Mens jeg sitter slik i en etter-kaken-dvale ser jeg plutselig to små gutter med piggsveis, gapende munner og kulerunde øyne som kommer på besøk. De bor i nabohuset og kjenner Anne Gro de også. Her er det bare en ting og si. Disse karene er seks år og taktikere, de også. De kommer ofte på besøk.

Den ene dagen har de kanskje med seg en rar blomst eller sten som de har funnet. Eller kanskje en frosk eller et insekt som de har fanget. Det er alltid noe rart som de vil gi bort eller få en vurdering av. I dag har de vært nede i bekken og fisket den minste ørreten som det er mulig å fange. Den veier ca 20 gram. Nå lurer de på om katten kanskje har lyst på fersk ørret. Det har katten.

Anne Gro går bort og henter et fat med cupcakes og dessuten en ring med kaker på pinne. Det siste er noen grønne kuler som best kan beskrives med et ord: Uimotståelige. Hvis man er seks år. De unge herrene strekker seg så langt de kan, står nærmest på tærne av iver etter å forsyne seg. Det lyser av glede. Håret står enda litt mere rett opp. Det er mulig øynene blunket en gang. Men jeg tror ikke det.

#Ganskemettennå

Jeg slo ut armene og fløy

Min barndomsgate i Vardø var uten asfalt. Når våren rant i strie strømmer av smeltevann laget vi demninger av snø og is, så svimlende store som bare mulig, inntil de brast og skyllet nedover dalen og tok med seg alt liv på sin vei mot havet.

Med spader kunne vi gjøre demningene høye og danne digre, brune innsjøer som strakte seg vidt og bredt. Vi hadde på oss herlig vanntette bukser med strikk nederst som var festet rundt hælene på gummistøvlene og gjorde at vi med den største selvfølgelighet kunne ta springfart og hoppe opp i dammene og lage kjempeplask og kanskje en suveren flodbølge som ville slå feiende flott inn over fortauet og rett mot for eksempel trappa og inngangsdøra til en kjøpmann som het Darre. Han ville da legge for dagen en helt grunnleggende mangel på begeistring.

På denne trappa sto det dessuten en stabel med melkekasser. På denne tiden kom melken i en liters kartonger som var pyramideformede. Når man sto på en slik melkekasse og var en slags selvutnevnt formann ville man ha helt perfekt utsikt over deler av Norge og dessuten anleggsarbeidet som pågikk med demningene. Det var da ganske nærliggende å føle behov for å veive med armene, utøve ledelse og dirigere produksjonskreftene (Paul og Tore).

Når man har stått slik og veivet med armene en stund kan det skje at man opplever en irriterende fallende interesse fra de man er satt til å lede. Dette er jo noe alle ledere vet. Man slipper opp for virkemidler og må finne på noe nytt. Jeg fant på at det gikk an å stable flere melkekasser oppe på hverandre og lage en slags trapp, slik at jeg satte ny rekord. Jeg har vel aldri kommet høyere innen ledelse.

Jeg sto på denne søylen av makt og nøt utsikten. Jeg kan huske at det blåste på toppen og at mine undersåtter i flere sekunder var imponert. Å stå slik var dessuten en stor sjanse å ta. Det fikk briste eller bære. Det brast.

Den tidligere omtalte Darre kom nå løpende ut av inngangsdøren med all sin mangel på forståelse. Han kom ut i en såpass brå og overraskende bevegelse at jeg skvatt. Jeg ble dermed slynget rett ut i luften, med ganske stor kraft. Jeg valgte da å brette ut armene. Som et fly.

Nå vet ikke jeg om du fulgte med på VM i fotball i sommer, men der spilte det en kar for Nederland som heter Robin van Persie. Det var et oppgjør mot Spania. Spania leder 0 - 1. Da får Robin van Persie en utrolig lang skrupasning fra venstre kant. Mannen kaster seg frem, bretter ut armene og flyr høyt gjennom luften. Mens han henger slik i luften tenker van Persie gjennom valgmulighetene. Han bestemmer seg nå for å heade ballen i en myk bue, som en lobb over keeper. Jeg har aldri sett noe vakrere. Plutselig står det 1-1. Nederland snur kampen og knuser Spania 5-1.

Jeg har sett nærbilder av van Persies landing. I sakte film. Mannen vet at han har scoret og bryr seg ikke om å brette inn vingene eller ta seg for. Han lander på brystkassen og sklir bortover gresset.

Det var nok over en milliard mennesker om så Robin van Persies svalestup. I mitt tilfelle var bare Paul, Tore og kjøpmann Darre til stede. Men jeg vil si at det likevel var ganske imponerende det jeg gjorde. Jeg var et sjøfly i glideflukt da jeg traff dammen. Der var det akkurat plass til at hele kroppen kunne lande. Flatt. Rett ut. Jeg kan huske at jeg traff bunnen uten å slå meg noe særlig. Jeg bare lå slik, ganske fredelig på bunnen og tok inn store mengder vann. Det fosset inn fra alle kanter. Jeg kan ikke huske at jeg noen gang senere i livet har vært lykkeligere.

#HardLandingMenDetVarVerdtDet

Ku falt ned fra en skrent og traff bilen

Faren til Vidar kom ut av fengsel, kjøpte seg en splitter ny bil og prøvde å kjøre hjem til kjerringa og ungene. Da falt det plutselig en ku ned fra himmelen.

Det dreier seg om en blå metallic Simca 1502 som kjørte ut av Egersund sent i september i 1970. Etter omkring seks mil ramlet en ku ned fra en skrent og traff bilen. Kua traff på bakre del av taket og bagasjelokket. Far mistet styringen og dro ut på et jorde. Der ble bilen stående til det kom en traktor forbi som kunne dra bilen opp på veien igjen. Bilen var så vidt kjørbar, men den holdt. Faren til Vidar plukket glass fra bakruta ut av setene og kjørte hjemover. Det gikk sakte. Men det gikk.

Jeg trekker frem denne historien fra virkeligheten fordi jeg er begeistret. Jeg har nylig oppdaget det digitale magasinet Harvest som noen av landets flinkeste penner og fotografer leverer til. En av dem er Vidar Kvalshaug som forteller om kua som nær drepte faren hans i 1970. Mer om saken her.

Jeg stusset litt da jeg oppdaget at Harvest satser på å servere en overflod av opplevelser med tekst og bilder i verdensklasse. De gjør det helt gratis. Mens store deler av medienorge satser på betalingsmurer og momsfritak og beskyttelse fra Stortinget vil Harvest gå nye veier. Du kan betale en krone eller to, hvis du vil. Det er en form for crowdfunding og strutter av optimisme og pågangsmot.

Dette er til å bli i godt humør av. Slik er det bare..
#Applaus

Jeg slo opp en gammel hjerneskade i forrige uke


Jeg slo opp en gammel hjerneskade i forrige uke. Det gjorde skikkelig vondt. I stoltheten. 

Hvis man for eksempel står foran en veldig hard kraftanstrengelse på vei til fjells er det flere muligheter.

1) Man tenker nøye gjennom hvor mange kilo det er lurt å ha på ryggen.

2) Man tenker at syv kilometer høres jo slett ikke så mye ut og hiver et par flasker vin og øl og lakrisbåter og to poser supermix og en liter sjokoladepudding og dessuten en hel del vaniljesaus opp i sekken. Jeg har dessuten dobbelt så mye fiskeutstyr enn strengt tatt nødvendig. Jeg mener, man vet jo aldri hva man kan få bruk for.

Det er 28 varmegrader. Vindstille. Svetten renner. Pulsen har begynt å slå hardere. Det sitter en feit klegg og biter meg i leggen. Og enda er vi ikke ute av parkeringsplassen. Dette går filleveien. Og den er bratt.

Først i rekka går Kjetil. Jeg pleier å tenke på Kjetil som en slags supertanker. Gutten bare slår på kjempekreftene og kommer i siget. Han labber av sted. Ustoppelig. Fryder seg over å bruke muskler og småløper opp lia. Etter ham kommer HC i lange klyv. HC er en lang, senete kar med langt fremskredne konkurranseinstinkter og en kropp som er mye brukt i Birken og slikt. Som nummer tre ligger Olav, en klok taktiker som har gjort smarte veivalg i terrenget til sitt varemerket. Olav har ikke en høydemeter å miste. Aldri.

Sist i rekka ligger en gryende kulemage og betydelig falsk selvfølelse basert på noen sporadiske sykkelturer til jobben og tilsynelatende trening i Berger svømmehall på Rykkinn. I tillegg er jeg henfallen til å flyte på tidligere erfaringer.

I 2003 kunne jeg for eksempel røyke 25 Prince Mild om dagen og likevel gå friskt inn i Børgefjell nasjonalpark, i ti timer i strekk, med en supertung sekk på ryggen. Det er dessuten ikke lenge siden 2003. Det mener jeg, rent prinsipielt.

Også i 2003 var det veldig varmt. Jeg gikk derfor i sandaler. Det gikk kjempefint. Hele veien inn til målet. For vi gikk på en tørr sti. Hele veien. Jeg gjør det samme nå. Går i nakne føtter i sandaler. Jeg har som sagt slått opp en gammel hjerneskade.

Plutselig kommer vi til en myr. Jeg blir våt på beina. Like etterpå sklir min venstre fot inne i sandalen og flærer av et stort stykke hud. Midt under fotbladet. Å bære 30 kilo på ryggen under slike forhold er ikke bare dumt. Det er også idiotisk.

Jeg setter på det største gnagsårplasteret som er å få tak i. Jeg bytter også til tykke sokker og gummistøvler. Kjetil spør om han skal bære sekken min et stykke. HC er bekymret. Spør om jeg er OK. Olav bestemmer seg for å gå like sakte som meg.

Jeg er dessuten redd for å få hudkreft. Det har sammenheng med at jeg har en god kompis som heter Jon. Han en kreftlege på Rikshospitalet og har fortalt en rekke skrekkhistorier. Derfor smører jeg meg alltid inn med overdrevent tykke lag med solkrem.

Nå renner solkrem og svette inn i øynene. Det svir. Jeg prøver å tørke meg med skjorteermet, men det hjelper bare i noen minutter, så er det på an igjen med ny svie og nye tørk. Jeg virrer med hodet. Jeg sakker etter. Jeg lurer på hvor stien er. Jeg sier høyt til meg selv at det slett ikke gjør noe å bruke fire timer på syv kilometer. Fire timer. Det svir.

Etter at vi kom frem til hytta steg selvfølelsen. Allerede dagen etter følte jeg meg mye bedre og labbet av sted til et bra ørretvann i nærheten. Det var da jeg møtte den største reinsbukken jeg noen gang har sett.

Alle andre, halvtamme reinsdyr jeg har truffet, pleier å bli redde når de ser meg. De syns sikkert at jeg er et stort og sterkt og skremmende vesen. Derfor løper de sin vei.

Denne bukken så meg rett inn i øynene. Jeg tuller ikke. Så gikk dyret rolig og stilte seg opp på en liten haug, 20 meter unna. Fra haugen kunne den se ned på meg, menneskekrypet. Bukken stilte seg opp på en helt spesiell måte. Hodet og det digre geviret var høyt hevet. Kroppen sto i en slags angrepsposisjon, med forbena tett samlet, og bakbena bredt fra hverandre. Bukken viste meg kuken sin. Jeg tuller ikke. Den gjorde det.

#Manndom #stårforfall

Slik blir man verdens rikeste nordmann


Mens hele verden boikottet apartheid-regimet tjente Fredriksen en formue på å transportere olje til Sør Afrika.

Mens alle andre redere holdt seg vekk under Golfkrigen på 80-tallet, fordi det var for farlig, sendte Fredriksen sine skip inn i Persiabukta. Ni av dem ble beskutt av irakiske jagerfly og fire av mannskapet døde. Noen som tror at Fredriksen bryr seg det døyt om verdens sanksjoner mot Russland og løsning på Ukraina-krisen?

Jon Fredriksen er nå god for hundre milliarder kroner, er tidens rikeste nordmann og bor på 12. året i Londons dyrets hus, med kypriotisk pass slik at han slipper å betale skatt. Jeg sitter og leser om hans siste kupp i Aftenposten i dag, og at ny milliarder sikkert kommer til å strømme fra Russland til Fredriksens lommer.

Jeg sitter og tenker på at Fredriksen sikkert blir beundret. Sterkt. Av veldig, veldig mange. De som bader i penger og makt blir som regel det. Kanskje har de også Fredriksen som sitt store forbilde og kan si til sine barn at hvis du ikke har noen skrupler, absolutt ingen skrupler, så kommer det til å gå deg vel her i livet og du kan komme til å trone helt på toppen av den norske samfunnspyramiden. Bli en mann som statsminister og regjering og mannen i gata vil lytte til.

Slik kan det gå hvis du har griskhetens nådegave.

Fredriksen fylte 70 år i mai. De fleste andre ville på dette tidspunkt i livet ha sluttet å jobbe og kanskje viet sine penger til veldedighet eller noe hyggelig. Det kan ikke Fredriksen gjøre. For hva har han da å leve for?

For balansens skyld vil jeg opplyse om at Fredriksen heier på Vålerenga. Det er noe godt i alle. Det er det.

#Grisk #Ukraina #Meningenmedlivet