hits

august 2013

Milliardær-humor


Jeg kjenner ikke så mange milliardærer. Bare en faktisk. Han heter "Harald" og har en hel del pussige ting i hodet.


For et par uker siden traff jeg Harald hjemme hos hans bror. Broren har for tiden et kull med sjarmerende hundevalper som hopper rundt på gulvet. En av dem spretter opp og legger seg til å sove midt på Haralds kulemage. Valpen krøller seg sammen og ligger åpenbart godt og mykt.

-Det var en fin og påkostet seng. Du har åpenbart investert store summer i å gjøre den senga så bra som mulig, sier jeg. Harald ler litt også begynner han å snakke om petitene mine. Det viser seg at han er en ivrig leser. Jeg liker det.

Etterpå drar vi hver til vårt. Det er ikke så ofte at jeg ser Harald, men nå begynner det å skje ting. I hodet på fyren. I går ringte telefonen. Mannen lurer på om jeg kan skrive en petit om ham.

- Har du noe morsomt på lager da, spør jeg.

- Ja, det er noe som jeg tenkte du kunne spinne videre på, sier Harald. Det viser seg at han har kjøpt seg en bil. Det er ikke en hvilken som helst bil. Det er en Bentley.

Bentley ble verdensberømt som bilen til James Bond. Men det var i de originale bøkene. I filmene har James Bond kjørt Aston Martin, BMW, Audi og mye annet rart. Ja, ja. Sånn er livet. Ting har en tendens til å skli ut.

Bentley har vært laget av Rolls-Royce, men i våre dager er det Volkswagen som står bak. Harald har importert sin utgave fra Tyskland. Det er en kabriolet med fem hundre hestekrefter.

- Ja, det var jo litt det. Men hva er det morsomme poenget, spør jeg.
- Jo, jeg kom til å tenke på at man blir jo kritisert for å være et miljøsvin hvis man kjøper seg en stor og flunkende ny bil. Men det gjør ikke jeg. Jeg kjøper en bruktbil.

- Ja, det blir jo noe helt annet, sier jeg og legger til at jeg har en middels liten forstand og at Harald derfor må forklare meg en gang til hva han vil frem til.
- Det å produsere en ny bil medfører en masse miljøutslipp. Men når bilen først er laget og er blitt en bruktbil, så kan man ikke klandre meg for noe, sier Harald.
- Jeg prøver nå å forklare mannen at han kanskje kunne fokusere litt på bruken av bilen og konsekvensene for miljøet, men siden jeg ganske raskt skjønner at det ikke leder til noe særlig gehør, så kommer jeg til å tenke på at jeg aldri har kjørt i en bil som James Bond ville ha sittet i.

Derfor spør jeg: - Du Harald, kunne jeg låne den Bentleyen på en liten prøvetur?
- Nei, sier Harald. Ganske bastant.
- Hvorfor ikke det da?
- Hvis du bulker, så er det 60.000 kroner i egenandel, og det er alt for dyrt.
- Takk for praten, Harald.
- Takk selv.

Å få et helt gatekjøkken i hue

Jeg er tilhenger av både privat initiativ og oppfinnsomhet, men det får da være grenser. Livet kan dessuten være ganske sjokkerende noen ganger. Heng med.

Mandag denne uken virket i starten som en helt alminnelig mandag på Høvik i Bærum. Det var til og med ganske pent vær. Ingen tegn til fare noe sted. Så feil kan man ta.

Før man går videre i denne historien er det nødvendig å vite at vi bor i et horisontaltdelt hus som har felles inngang og gårdsplass med en annen familie. Mannen i denne familien heter Jonas og er full av ideer og prosjekter. 

Jeg vil med en gang få understreke at jeg liker Jonas ganske godt. Særlig fordi han er en praktisk anlagt kar som kan bistå meg med tekniske ting. Det skal han ha skryt for. Bare så det er sagt.

På mandag ringer min kone meg på jobben. Det er tidlig morgen. Det har stoppet en veldig overraskende trailer utenfor huset vårt. Den er nå i ferd med å laste av et ni meter langt og for øvrig ganske høyt og bredt og utrolig digert gatekjøkken ved siden av huset vårt.

Å etablere gatekjøkkendrift utenfor huset vårt i et stille villaområde i Bærum er trolig ikke Jonas sin plan. Litt undersøkelser avslører at mannen har kjøpt gatekjøkkenet for tre år siden og har hatt det stående uvirksomt på en tomt i Drammen. Men nå må det flyttes. Hvor lenge han har tenkt at det skal stå utenfor huset vårt er usikkert. Men vi frykter det verste.

Siden gatekjøkkenet er klar til bruk med plakater for pølser og hamburgere og det hele så er det dessuten en stor mulighet for at vi er i ferd med å få en ny severdighet på Høvik. Dette syns vi at ikke er noen god ide. Vi allierer oss derfor med kona til Jonas. Hun syns ikke det er noen god ide hun heller.

Til alt hell så viser det seg at det er uhyre vanskelig å laste av et gigantisk gatekjøkken. Kranen som skal svinge det hele over gjerdet og på plass kan lett komme til å rive ned strømførende ledninger og telefonledninger og slikt. Det tar noen timer å prøve seg frem uten å få det til. Slik vinner man verdifull tid.

I mellomtiden har kona til Jonas tatt i bruk noe som heter Google. Og det må jeg si er en fantastisk oppfinnelse som kan snu den mest dystre situasjon her i verden. Et kjapt søk på Google kan være selveste redningen. Slik gikk det til at man fant en helt annen og mer hensiktsmessig tomt for gatekjøkkenet.

Når jeg så kommer på jobben i dag og forteller denne historien, så får jeg beskjed fra kollega Arne om at jeg har latt tidenes forretningsmulighet glippe ut av hendene. Vi kunne starte et firma som påtar seg og arrangere bursdager for de aller minste. Tenk så stas hvis ungene kan få servert så mye pølser og hamburgere som de bare lyster fra et gatekjøkken. Det bare må bli en vinner, mener Arne.

Selv puster jeg lettet ut. Det gikk bra denne gangen også. Livet.

Det startet med at jeg falt ned i en brønn



Jeg var i fjor på et rakfisklag hos en av Lions-klubbene i Bærum. Her fikk jeg servert en sterk historie fra virkeligheten som er helt sann.


Ved siden av meg sitter tilfeldigvis en 93 år gammel mann. Stemningen er den aller beste. Vi skåler i øl og akevitt. Jeg er en nysgjerrig fyr og noe av det første jeg sier er at du som har nådd opp i en imponerende alder er vel fornøyd med livet?

- Jeg har vært forfulgt av uhell, sier 93-åringen.

-Hva mener du?
- Det startet med at broren min og jeg skulle renne på ski på gården hjemme i Saltdal i Nordland. Jeg var fem år gammel. Jeg hoppet på ski og landet slik at jeg falt nesten fire meter ned i en brønn. Jeg slo meg noe aldeles forferdelig. Broren min løp opp til far som kom og satte en stige ned i brønnen. Han fikk hentet meg opp. Jeg ble liggende hardt skadet i mange uker. Det var triste greier.

- Det skjønner jeg, men du kom vel til hektene igjen?
- Ja, men like etterpå, jeg var seks år, så var broren min og jeg ute i skogen og plukket blåbær. Der snublet jeg og falt på hue midt oppe i en diger maurtue. Det var maur overalt. De bet meg overalt på kroppen. Jeg ble helt lammet av skrekk og klarte ikke å røre meg. Det var bror min som fikk reddet meg ut av det.

- Skjedde det noe mer?
- Ja, under kampene om Narvik i 1940 så skulle jeg hoppe ned fra en liten knaus med en granatkaster på ryggen. Det var ganske høyt ned og jeg feilberegnet høyden. Dessuten så det ut som om jeg ville lande i dyp myk snø. Men det var bare litt løs snø på toppen og hard is under. Jeg landet helt feil og fikk en skade på venstre side av ryggen. To av ryggvirvlene ble klemt sammen. Jeg fikk store ryggsmerter i 19 år.

- Hva skjedde videre?
- Jo i 1959 var jeg FN-medarbeider i Iran. Vi kjørte i bil langs en rett strekning. Veien gikk rett frem, nesten en hel dag. Til slutt svingte veien mot venstre. Akkurat der i svingen hadde noen sølt med olje. Det hadde dessuten regnet så det var glatt i svingen. Bilen veltet over på siden og trillet voldsomt rundt, flere ganger. Jeg ble kastet hit og dit. Jeg fikk et hardt slag på høyre siden av ryggen. Da jeg våknet opp på sykehuset var to ryggvirvler presset sammen på høyre siden. Det ble en slags ballanse i ryggen. Smertene forsvant.

-Og resten av livet?
-De neste 50 årene gikk ganske greit!

Da dronning Sonja røkte med stive fingre

Misunnelse er en rar følelse. Hvis man for eksempel er meg. Og dette eksemplet er ute og sykler. Da kan man komme i skade for å sykle forbi en dame som røyker på gaten. Det vil da kunne oppstå ganske farlige situasjoner. Det kan skje nesten helt uavhengig av om dama er pen eller ikke.

Dette var min aller beste venn. Hvis jeg for eksempel hadde noe stort å feire. Jeg kunne ha satt ny personlig rekord i Tetris, eller jeg kunne ha dratt på land en stor fisk, eller fått snøret i bånn eller oppnådd noe annet fint. Da var det på tide med en røyk. Alternativt kunne jeg vært dypt nede i sjokk, sorg og fortvilelse. Blitt dumpa av dama eller Kjetil Rekdal hadde brent en straffe eller noe annet fælt. Da var røyken god å ha.

Eller kanskje jeg rett og slett bare kjedet meg eller hadde lyst på en mikroferie. Da fyrte jeg opp en sigg. Slik holdt jeg på. I over 20 år. Men så kom den 5. desember 2005. Klokken elleve på formiddagen. Da tok jeg livet av min aller beste venn.

Livet etterpå. Det har vært styrt av nervøst vibrerende nesebor og en patetisk, ganske pussig trang til å følge med på hva de andre driver med. Jeg kan merke på mange kilometer avstand at det fins en røyker i området. Jeg kan spotte en smugrøyker før han i det hele tatt har fyrt opp noe som helst.

Dette er jo slett ikke bra. Til mitt forsvar vil jeg si at jeg kommer fra en tid der alle røkte. Hele kongehuset sto med en sneip i kjeften. Det meste av regjeringen gjorde det samme. Det var askebegre i statsråd. Man røkte i debatter på TV. Mest berømt er Per Øyvind Heradstveit og Kjell Arnljot Wig i Åpen Post som dampet i vei på 60 og 70-tallet. Det var tider det.

Når det er sagt vil jeg understreke at jeg ikke er så veldig opptatt av kongehuset og særlig ikke av dronning Sonja. Se mer om dette i petiten "Å elske en dronning". Jeg kan dog forstå de mange som elsker Sonja. Hun er jo uhyre sporty og har framført den ene fjellturen etter den andre, gjerne i troverdige antrekk og med et vinnende smil om munnen. Se for øvrig låta "Å, Sonja" av Ole Paus. Hvis man likevel skulle sette fingeren på noe så måtte det være at dama er alt for perfekt.

Det var derfor med stor glede at jeg denne uken, helt tilfeldig, fant en ripe i lakken. Det var et bilde av Sonja som røyker. Jeg fant bildet på nettet og begynte og studere det nøye med det samme. Der har du meg. Ganske ivrig når det kommer til store oppdagelser.

Det første man kan legge merke til på dette bildet er at Sonja holder sigaretten ytterst, mellom to stive fingre. Sigaretten er så langt ute at det åpenbart ikke er fysisk mulig å ha den lengre ut. Her er det nærliggende å få den teori at man på den måten likesom tar litt avstand fra det man selv driver med. Det er nesten ikke å røyke hvis man bare holder røyken på den måten.

Det kan med andre ord tenkes at vi her ser begynnelsen på slutten. At det etter dette bare gikk en vei med Sonja til hun så sluttet helt. Det kan rett og slett tenkes at det er et historisk øyeblikk vi sitter og ser på. At det er selveste vendepunktet.

Alternativt kan det være at jeg er sykelig opptatt av å se på damer som røyker. Det kan være det og.

Selveste skrekkeksemplet

Han er selveste skrekkeksemplet. På stå-på-vilje i ferien. Det gjelder nemlig å gi alt og ofre seg. For barna.

Sier du ordet ferie til en gjennomsnittlig nordmann kan han fort komme til å tenke en hel del på mulighetene for å reise så fort som mulig til Syden. En betydelig andel av de som reiser til det området av verden som kalles Syden, er i ettertid usikker på hvilket land de har vært i, viser undersøkelser. Det de derimot er veldig tydelig på er at det er viktig å få seg den plass i solen som de føler at de fortjener.

Nå skulle man kanskje tro at det var plasser nok til alle. Jeg mener solen varmer jo opp ganske store områder og Syden er dessuten rimelig svært. Men slik er det ikke. I Syden kan det faktisk bli svært trangt og direkte kamp om plassene. Særlig rundt barnebassenget for de aller minste.

Min kollega Arne, sist sett i petiten "Han fikk som fortjent, han fikk barn", har nettopp kommet tilbake fra en familieferie på Kypros. Her kan han rapportere om at Star Tour har tatt i bruk et regelverk som er så strengt at selv Stalin ville nikket anerkjennende.

Nå burde jo verden vært så rettferdig innrettet at alle fikk ligge nærmest barnebassenget etter tur. Man kunne jo ha en slags loddtrekning. Slik kunne man for eksempel få en dag hver. De andre dagene måtte man ligge borte på gressletta og heller pendle regelmessig frem og tilbake for å passe på at barna ikke drukner. De som ligger nærmest bassenget slipper å gå frem og tilbake. De kan ligge pal, og nyte for eksempel en jevn strøm av rosa paraplydrinker eller øl eller hva de måtte ønske å helle i seg for å føle at dette er en fin ferie.

Nå viser det seg at verden slett ikke er rettferdig innrettet. Overraskende nok. Det er ingen loddtrekning. Derfor får folk et veldig sterkt behov for å snike seg ned tidlig om morgenen for å reservere en fire, fem solsenger til sin familie ved å legge et håndkle på hver solseng. Det er her de strenge reglene fra Star Tour kommer inn. 

Det er ikke lov til å reservere solsenger ved hjelp av håndklær før klokken 9. Man må minst være et voksent familiemedlem som sitter på plassen og vedkommende kan på ingen måte forlate solsengene. Hvis ikke kan man se langt etter en god plass ved bassenget, og hente sine borttatte håndklær på scenen der kveldsunderholdningen foregår.

De som er gamle nok til å huske rustningskappløpet mellom USA og Sovjetunionen vet at hvis den ene part tyr til et knep må den andre finne på noe endra bedre. Så hvis Arne finner på at han skal stå opp klokka åtte så er det en annen far som finner ut at halv åtte er passe. Slik går det til at Jarle fra Kløfta er på plass klokken halv syv om morgenen. Jarle har fire små barn. Ingen har derfor større motivasjon enn ham. Jarle vinner kappløpet. Hver morgen. Arne døper mannen for bassengkongen.

Det er jo litt kjedelig å være bassengkongen. Men han får tiden til å gå ved å lese bøker. 

Av en eller annen rar grunn er det ingen mammaer som har fått lyst til å gni søvnen ut av øynene mellom klokken seks og syv om morgen for å kreke seg ned til bassenget, sitte der for seg selv og vente et par timer på at resten av familien skal dukke opp. Nå vet ikke jeg den eksakte årsaken til at damene tenker som de gjør. Hvorfor er ikke damene villige til å ofre seg? Jeg vet ikke. Men det kan jo tenkes at de er på ferie.

Faren til Jan Robert snakket plutselig så dårlig tysk



La meg med en gang få understreke at jeg syns at turister, campingvogner og bobiler er viktige for samfunnet.


Dette har å gjøre med at vi trenger turister som vil dra fra for eksempel Tyskland til Høyanger i Sogn og der bli helt bergtatt av vakker natur. Jeg nevner spesielt Høyanger i Sogn fordi jeg kjenner en kar som vokste opp der. Han heter Jan Robert og kommer fra et småbruk.

Nå er det ofte slik i Norge at vi ikke lager unødvendig mye vei. Vi sløser ikke med veiene kan du si. Vi lager for eksempel en vei frem til gården til Jan Roberts foreldre, men så stopper den der. Veien går ikke videre. Det hører for øvrig med til historien at Jan Roberts far snakker dårlig tysk. Han husker dessuten krigen og er litt skeptisk til fremmede.

Slik gikk det til at en tysk familie med en bobil og to små barn kom kjørende inn på tunet. Familien ble spontant begeistret. For ikke bare var utsikten spektakulær. På gården myldret det også av veldig søte og sjarmerende geiter. Det var hundrevis av dem. Familien hoppet ut. Barna løp etter noen av geitene nedover jordene og mor og far fulgte etter. Når man kommer fra en europeisk storby er det lett å la seg rive med av noen hundre geiter. Da kan man for eksempel komme til å glemme å lukke døra til bobilen. Jeg nevner dette, ikke som en unnskyldning, men mer som en forklaring. Jeg vil ikke på noen som helst måte forsøke å fordele skyld.

Den tyske familien gikk en spontan tur. De utforsket området. De gjorde slike ting som turister pleier å gjøre. De tok bilder og koste seg. Dette var virkelig fine greier. Men da de kom tilbake til bobilen etter en times tid snudde dog stemningen brått. Veldig brått.

Førti, femti geiter hadde klatret inn i bobilen. Den var faktisk helt proppfull av dyr. Geitene var overalt. Inne i sengene og oppe i førersetet og der de ellers kunne komme til. Det hele var som en levende ødeleggelsesmaskin av gnagende tenner. Geiter spiser nemlig alt de kan komme over av plast og lær og hva de ellers får tak i. Å ødelegge det meste som er inne i en bobil tar omtrent et times tid.

Det er under slike omstendigheter at faren til Jan Robert snakker meget dårlig tysk.

-Og nå kan du kaste ut ankeret!

Der det fins en fritidsbåt fins det gjerne også en stor og plasskrevende mann som styrer og bestemmer en hel del. Omkring ham står gjerne et utvalg veldig sporadisk, maritim kompetanse, spredt utover noen tilfeldige familiemedlemmer. Dette kan gå riktig ille for seg. Heng med!

Min interesse for rare fenomener i båt startet en gang jeg skulle stå bomvakt ved brua over til Kalvøya ved Sandvika. Jeg sto der i fire timer og hadde god utsikt over båter som ville kjøre opp Sandvikselva. Leia er merket med grønne og røde bøyer. Hvis man ikke vet hva disse merkene betyr er det bare å ta korteste vei, en slags innersving. Man vil da kjøre rett inn på en meget grunn sand- og mudderbanke og bli stående bom fast.

I løpet av de fire timene jeg står og kikker skjer dette tre ganger. Reaksjonene fra skipperne er forskjellige. En lager mye høy og stygg lyd. En annen skylder på kona. Den tredje later som han hadde tenkt seg akkurat dit og kommanderer ungene ut for å bade.

Alle tre båtførerne ringer ganske raskt til redningsselskapet som holder til i nærheten og derfor kan hale elendigheten av grunnen uten å ty til de spydigheter som noen og en hver kunne vært fristet til å ta i bruk.

har det seg for øvrig slik at jeg jobber i et kontorfellesskap der det fins en hel del interessant livserfaring. En av de første historiene jeg vil trekke frem har jeg fått av min venn Haakon. Han kan fortelle om en helt alminnelig situasjon som rammer noen hundretusener av nordmenn hvert år.

Brygga nærmer seg med faretruende fart. Far styrer. Mor står i fronten av båten med et tau i hånden og skal liksom hoppe i land og ta i mot flere tonn med båt. Dette skal skje i det såkalte avgjørende øyeblikk. Hva nå det måtte være for noe.

Under slike omstendigheter kan stemningen bli ganske spent. Far kan rett og slett virke masete og nervøs. Han roper HOPP, selv om det er titalls meter igjen til land. Slik gikk det til at en kone som var veldig lei av maset, faktisk hoppet og landet med et plask. Med tauet i nevene begynte hun så å svømme den siste biten inn mot land.

En annen historie er helt fersk og gikk for seg på Hvaler i sommer. Dette skal handle om en landsforeningsdirektør i NHO som helt sikkert har lyst til å være anonym, så la oss kalle ham Petter siden det er det han faktisk heter.

Petter driver og skal legge til ved en brygge på Hvaler. Han gir beskjed til en av sine sønner om å finne frem et anker og kaste det på sjøen. Sønnen finner da frem et anker og kaster det på sjøen.

- Og nå kan du stramme tauet, sier Petter.
- Hvilket tau, svarer sønnen.
 
Det hører med til denne historien at ankeret nå ligger på ca 15 meters dyp, er relativt kostbart, men har vist seg vanskelig å få opp igjen uten bruk av dykker.

Hva kunne du bidratt med i steinalderen?


Jeg tenker av og til på hva slags nytte jeg ville hatt i steinalderen. Hva kunne jeg bidratt med? Hvis kvinnene hadde sendt meg ut av hulen for å gjøre nytte for meg. Ville de da ha blitt fornøyd?


I går, for eksempel, hadde jeg tenkt meg ut på årets første sopptur. Siden det var en tirsdag, så måtte jeg stå på litt for å få det til. Først måtte jeg jo gå på jobben. Det er i og for seg en uting, siden det jo er en hel del sommer igjen der ute, og dessuten var det ganske bra vær. Ferien ble liksom alt for kort i år. Men la nå den saken ligge.

Etter opptil flere timer på jobben syklet jeg hjem. Klokken var jo ikke blitt fem en gang så jeg følte at livet lå foran meg. Min kone ga nå tydelig utrykk for at jeg absolutt burde male hele den ene siden av huset vårt. Det er snakk om en hel langside og derfor svært mye vegg. Men la nå den saken ligge.

Jeg fikk nå forklart min kone at jeg dessverre ikke hadde handlet inn noe til middag, og at det dessuten var ganske fint vær og at jeg hadde tenkt meg ut med det samme. Slik gikk det til at jeg allerede i halv seks tiden syklet friskt innover i Vestmarka, Asker. Jeg var full av optimisme på den tiden.

Etter en serie med ganske harde oppoverbakker, som en hvilken som helst steinaldermann ville brukt tid på, kom jeg fram til mitt aller beste kantarellsted. Jeg var som en høstkåt engelsk setter på rypejakt og løp med nesen først innover i skogen.

Det var da det rare skjedde. På samtlige steder, hvor det på samme tid i fjor bugnet av skogens gull, så var det nå ikke antydning til sopp. Ikke noe som helst. Min første tanke var nå at det hadde gått en gjeng med østeuropeiske støvsugere gjennom skogen. Min andre tanke var at jeg er blitt en slapp og doven fyr og at jeg rett og slett bør bevege meg lengere inn i skogen.

Dette var for øvrig samme dag som lokalavisa Budstikka brukte flere sider på å anbefale en sopptur, med de obligatoriske fangstbildene som man åpenbart kan se frem til også for egen del. Slike sentralstimulerende bilder er det lett å bli revet med av. Jeg blir lett det. Revet med.

Jakten på sopp gikk på kryss. Og på tvers. Det er ganske mandig. Jeg puster og peser en hel del. Dessuten faller det tørre barnåler ned i nakken. Det skjer hele tiden. Når man er svett og skal børste vekk ekle barnåler som stikker i nakken, så sier jo det litt om hva man må gjennomgå, for å skaffe mat til kone og sultne unger som venter der hjemme, og sikkert er spente på hva far har fått tak i.

I mangel av noe annet fant jeg på et tidspunkt en ganske stor og imponerende fransk brødsopp som jeg prøvde å lure meg selv til å tro var en spiselig sauesopp, men da det heldigvis kom noen kompetente eldre mennesker forbi, så var de såpass tydelig på at det slett ikke var en sauesopp, så da så.

For å gjøre en elendig historie kort: Etter tre timers hardt arbeid hadde jeg klart å skaffe ca 50 gram mat til familien. Og nå kan man jo lure på hva steinalderdamene hadde syntes om det.

Revolusjoner kommer gjerne snikende


De fleste diktaturer blir veldig overrasket når de blir styrtet. Her har man sittet for eksempel i Egypt eller Syria og hersket så eneveldig og effektivt i årevis, men plutselig en dag er det liksom ikke bra nok det man har å tilby. Også hjemme hos oss har det vært krav om reformer.


En ting er at kone og barn maser om å få sin egen PC eller flere nye hvite møbler eller godterier eller lov til å være urimlig lenge oppe om kveldene eller noe. Der har man vært villig til å komme opposisjonen i møte. Dette vil man gjerne fremheve: Man har vært direkte ettergivende og løssluppen i en rekke saker. Men på et punkt har man vært steinhard: Alle krav om en hundevalp eller kattunge har man slått brutalt til jorden. Både sikkerhetsrådet og overvåkningspolitiet i huset har hatt stående ordre om å overvåke alle tegn på at et kjæledyr kunne komme i nærheten av vår gemakker.

Det kom derfor helt uventet at nabo Anne Gro skulle komme til å spre helt nye tanker og farlige ideer i vårt velregulerte og veldrevne samfunn på Høvik i Bærum. Anne Gro hadde med overlegg latt sin katt bli gravid under en ferie på Sørlandet, fordi, som hun sa, at barna skulle få den flotte og viktige opplevelsen det er å få en haug med kattunger i huset. Slik gikk det da også. Hele nabolaget strømmet til for å være direkte betatt av de søte små nøstene.

Også vi ble fanget. Under et juleselskap satt vi i et slags kollektivt gledesbad av myket og fortryllelse. Vi var sikkert også bløtgjort av høytidens krav om ettergivenhet. Man får unnskylde seg med det.

Før man går videre i denne historien vil man advare alle som sysler med tanker om å gjøre revolusjon. Hvis du styrter for eksempel en eneveldig konge vil du like etterpå kunne få en ny keiser Napoleon isteden, og han kan finne på å føre en haug med kriger og gir seg ikke før han kommer til sitt Waterloo. Deretter må diktatoren sendes til St. Helena for å dø.

Katten Siesta kom inn i vårt liv på julaften for noen år siden og har siden tatt over hele huset. Den nye sjefen bryter alle uskrevne regler. I vårt hysterisk, hygieniske skrekkvelde av et hjem skulle man for eksempel tro at hvis noen la seg til og røytet midt på spisebordet så ville noen og en hver bli direkte sjokkert. Men trur du noen reagerer på slikt hjemme hos oss? Neida, når nusselige Siesta gjør de groveste ting, da blir det bare litt "huff da" som reaksjon. Hvor er giljotinen når du trenger den?

Verre var det at man i mars i fjor begynte å klø veldig i øyne, nese og svelg. Det klødde og rant i flere måneder. Men ingen andre enn undertegnede syntes at den åpenbare katteallergien var noe problem. Siden det ikke var støtte å hente noe sted følte jeg meg tvunget til å oppsøke fastlegen. Her klaget jeg i min nød.

- Det er klart du er allergisk, sa legen. Han tilbød seg å snakke med barna slik at katten kunne flytte ut, omplasseres som det heter. Vi avtalte time for dette. Som Karl Marx ville sagt: Historien går med sikkerhet mot undergangen og en ny verden vil komme.

Min yngste datter, Frida, er kattens øverste beskytter. Hun sa seg villig til å bli med til legen. Det var en tidlig morgen. I bilen på vei til legen sier jenta: -Du pappa, kan jeg få lov til å snakke med den legen på egen hånd, uten at du blir med inn? - Ja, sa jeg litt tafatt, og stolte på legen.

Jeg satt alene på venterommet hos legen. Frida ble der inne mistenkelig lenge. Etter 20 minutter burde jeg ant urå. De to kom ut. Arm i arm. Min lege, den forræderen, hadde tatt en blodprøve av meg som ikke viste noen tegn på katte-allergi. Det faktum at slike prøver lett tar feil har min datter og legen hoppet elegant bukk over. Isteden ble alle enige om at vi ikke har noe problem. At jeg bare lider av såkalt innbilt allergi.

Blant de ting jeg nå lenge har vært mest redd for i livet mitt er en sofa. Den står midt i stuen. Sofaen er litt lodden og fungerer åpenbart som magnet og oppsamlingsplass for alt som kan spre allergi. Derfor kjøpte jeg en grønn og hvitstripet solstol til 49 kroner som man vanligvis bruker på badestranden, men som jeg benyttet for å kunne se på TV. Jeg satt i stolen i et halvt år. Og jeg syntes veldig synd på meg selv. Solstolen var dessuten ubeskrivelig ubekvem. Den var også litt klam. Men jeg kom ikke på noe bedre løsning. Alternativet var å flytte på hybel. Det ble sommer og det ble høst. Utover vinteren følte jeg en liten antydning til bedring. Det klødde ikke lenger. Slik er det jo med alle store omveltninger. Man kan venne seg til det utroligste.

Å oppdage hvem som virkelig elsker deg

Det er når nøden er størst at du oppdager hvem som virkelig elsker deg og hvem som bare begynner å le høyt.

Denne historien starter foran TV-en i huset som vi i sommer leide ved Camber Beach i East Sussex, England. Det er en idyllisk kveld i juli. Været er upåklagelig. Stemningen er den aller beste. Lite kan man ane om de farer som lurer rundt neste sving.

Jeg sitter og ser på et BBC-program som tester ut kvaliteten på fish and chips (engelsk for fisk og pommes frites). Det er et ganske morsomt opplegg. To reportere drar ut og henter inn torsk. Den ene flyr til Måløy i Norge. Han blir med en fabrikktråler ut på linefiske og får med seg frossen torsk hjem til England. Den andre står opp klokka fire om natta og drar ut i den engelske kanal og fanger fersk fisk.

Fisken og potetene (som for øvrig stekes i alt fra vanlig olje til andefett), blir servert i blindtester på gaten. Engelsmenn elsker fish and chips. De kaster seg over testen med begeistring. Nå skulle man kanskje tro at den ferske fisken ville vinne. Men slik går det slett ikke. Potetene i andefett blir dog kåret som best, selv om de er dobbelte så fete og usunne.

Etter å ha sett dette programmet tar jeg med familien for å gå en aftentur langs strandpromenaden i Camber. Jeg er nå svært motivert. Dette burde være en ærlig sak. Jeg har lyst på fish and chips. Ønsket blir møtt med dyp og alvorlig skepsis av Anne, som jeg er gift med, og av Frida som er 14 år og som derfor, automatisk og nesten alltid, syns at alt jeg sier eller foreslår er teit.

Bli med på en spasertur bort over strandpromenaden. Jeg ser med en gang Pelican Fish Bar. Riktignok er det ganske mye måkebæsj og skit på benkene utenfor dette gatekjøkkenet, men her bør det absolutt la seg gjøre å få en fin opplevelse.

Siden jeg har litt erfaring med de folkene jeg er i familie med, så foreslår jeg ikke at de også skal spise på Pelican Fish Bar. Jeg bare spør om de gidder å sitte og se på at jeg gafler i meg en porsjon fish and chips. Anne og Frida lager en hel del rare grimaser med ansiktene sine, men de sier ja.

Maten er imponerende raskt ferdig. Mens jeg spiser, sitter Anne og Frida og ser på med en overbærende og nedlatende holdning. De gjør det i taushet, med en bedrevitende mine som hviler på mange, harde års erfaring med å være kvinne. Det betyr at det er en tanke som står og ruver over alt annet her i verden. Og det er tanken på hygiene.

Fordi det er sommerferie og man liksom skal være venner og idylliske, så lar de meg spise i fred. Men Anne og Frida tenker sitt. Likevel bygger det seg opp et uforløst behov for å si sin hjertens mening om det hele. Behovet presser på. Det må snart sprekke.

Jeg føler jo at stemningen ikke er helt på min side. Derfor spiser jeg fort. Veldig fort.

Etterpå går vi bortover strandpromenaden. Etter bare noen sekunder kjenner jeg smertene i magen komme. De hugger tak som en klo. Det gjør sinnsykt vondt.

I starten prøver jeg å holde dette skjult. Jeg prøver desperat å håpe at smertene skal gå over. Helt av seg selv. Som ved et trylleslag.

Men de gjør ikke det. Isteden blir det bare vondere og vondere. Jeg blir stående krumbøyd, i en slags kongsbergknekk ( for de som er kjent med gammeldags hopprenn stil).

klarer ikke Anne og Frida å holde seg mer. De ler høyt.

Å ha det fryktelig vondt er en ting. Mangel på omsorg er også ille. Men å bli tynt av bedrevitere er det aller verste. En ydmykelse kommer dessuten sjelden alene.

Ved enden av strandpromenaden ligger en ganske stor campingplass med mange husvogner. Jeg aner her et slags håp om redning. Jeg holder riktig nok på å bli overkjørt av en bil når jeg skal krysse veien, men jeg klarer med en slags krumbøyd, haltende og ynkelig fremtoning å snike meg forbi vaktbua og over til sanitæranlegget.

Her finner jeg en hel rekke med ledige toaletter og setter meg i en av båsene. I løpet av et kvarters tid vender livet tilbake. Alle smerter er borte. Jeg er klar for et slags comeback. Jeg planlegger å si at man i dette tilfelle på ingen måte kan klandre fish and chips. At jeg rett og slett fikk luftsmerter av å spise for fort. Men ingenting av dette får jeg sagt.

Disse folkene, som jeg har viet all min kjærlighet til, hva gjør de når jeg er i nød? Venter de utenfor, spente på hvordan det går med meg? Eller har de bare gitt blaffen og gått sin vei, funnet et vakkert sted hvor de sitter og ser på solnedgangen og har det fint.

Som jeg pleier å si: Livet er ikke for amatører.



Da kondomfabrikken i Åmli ble ranet



Jeg er kommet i en alder hvor jeg av til går kveldstur i hukommelsen og kommer inn i rom hvor jeg ikke har vært på lenge. Noe av det morsomste å komme tilbake til er sommeren 1988 som jeg opplevde i Agderpostens redaksjon i Arendal.


Bli med til Agderposten en søndag ettermiddag, midt på sommeren. Redaksjonen arbeider traust med helgens nyheter. Det har vært slåsskamp på rutebilstasjonen, flere tilfeller av fyll i småbåthavnen Pollen og en nabokrangel i Froland. For øvrig skjer det lite i Arendal. Da ringer telefonen.

Det er en kollega i Dagbladet som ringer. Han sitter og kjeder seg inne i hovedstaden og vil sludre litt løst og fast. Praten går frem og tilbake om livet i pressen, og jeg kommer i skade for å fortelle at det fins en søt og positiv sommervikar i Agderposten, som heter Ingrid og som vi kanskje kunne spøke litt med, helt uskyldig selvfølgelig. Dette er Dagbladet med på.

Ingrid har fregner, musefletter og en ivrig natur. Hun sitter oppe på loftet i avisen og prøver å finne på noe som kan stå i morgendagens avis. Til nå har hun bare skrevet noen notiser. Det hadde vært fint å få en litt større sak. Da ringer Dagbladet.

Før man går videre i denne historien er det viktig å vite at hvis man jobber i det såkalte distrikts-Norge i ganske små lokalaviser så hadde man i gamle dager litt respekt og kanskje også frykt for store tunge aviser inne i hovedstaden. Ingrid retter seg opp i stolen og sier ja inn i røret.

Dagbladet forteller om en morsom historie fra Åmli. Det er en knøtteplass som ligger langt pokker i vold inn i landet, i helt i utkanten av avisens dekningsområdet i Aust Agder fylke. Ingrid lytter til telefonrøret med stigende interesse.

Det har seg slik, forteller Dagbladet, at noen har stjålet 5000 kondomer fra en kondomfabrikk i Åmli og at kondomene ble stjålet mens de hang til tørk. Spørsmålet er om Agderposten og Dagbladet kan dele på denne historien. Kanskje Agderposten kan klare å få historien bekreftet av noen offisielle kilder som lensmann eller prest eller ordfører eller noe.

Ingrid lover å gjøre så godt hun kan. Rød i ansiktet kommer hun løpende ned i sentralredaksjonen. Flettene danser rundt hodet, mens hun forteller om opplegget. Vaktsjefen har man sørget for er godt informert på forhånd. Han løfter knapt på et øyelokk, og sier som bladfyker pleier å gjøre, at det kan jo bli en OK sak hvis den unge damen klarer og skaffe bilder, men at det haster litt og Ingrid må gjerne sitte ned her på desken og jobbe videre med saken slik at man kan høre hvordan det går.

Den neste timen sitter alle i redaksjonen med ørene på stilker og hører hvordan Ingrid med stigende fortvilelse ringer fra den ene til den andre i Åmli og forklarer ryktet om kondomfabrikken. Hver gang hun kommer til poenget med at "kondomene ble stjålet, mens de hang til tørk," så er det noen av kollegene som blir stadig rødere i trynet. Her gjelder det å jobbe konsentrert og ikke se på hverandre. Til sist får Ingrid endelig tak i lensmannen i Åmli. Han hører på historien i dyp taushet. Til slutt sier lensmannen bestemt: "Du, jeg vil bare si en ting, at nå har jeg bodd i Åmli hele mitt liv, og hvis det fins en kondomfabrikk her i bygda så er den jævlig godt gjemt!"

Ingrid reiser seg opp og ser seg rundt. Nå klarer ingen å holde seg lengre. Latteren og applausen smeller mellom veggene. Et sekund er man litt nervøs for at dama skal bli fly forbanna. Isteden er hun som et solstreif som deler ut varme og glede og sier: "Dette, gutter var helt fantastisk funnet på."

Noen dager senere tok hun likevel en grusomt hevn. Men se det, er en helt annen historie.

Mulig flykaprer med muggost

Han er 12 år gammel og blir plukket ut til en tilfeldig kroppsvisitasjon på flyplassen. Securitas signaliserer armene ut. Gutten strekker ut armene han også og gir vakten en klem. 

Denne historien kom lykkelig seilende på Twitter i sommer fordi pappa Helge Totland fikk lyst til å dele gleden som oppsto. Jeg forteller historien videre til min venn Olav, mens vi står i sikkerhetskøen på Gardermoen. Vi har nemlig med oss en rekke tvilsomme objekter som åpenbart vil kunne komme til å true rikets sikkerhet hvis de sniker seg med i flyet til Trondheim.

Det har seg nemlig slik at vi skal på fisketur og reiser til Trondheim og videre til Namsos i helgen som var. Vi vil her lande etter at butikkene har stengt. Jeg har derfor en plastpose med brød og pålegg som håndbagasje. Si meg hva du har på brødskiva og jeg skal si deg hvor farlig du er. For luftfarten.

Sikkerhetsvakten er en bestemt dame. Det første hun hugger tak i er en gul pakke Bredmykt. Nå er det ikke så alt for lenge siden mange i Norge var villige til å slå hverandre i hode for å sikre seg den den siste pakken med smør i butikken. Smør er ikke til å spøke med og slett ikke noe man kan ta med seg til Trondheim. Pakken blir beslaglagt på stedet.

Det andre som damen kaster seg over er en boks med makrellfilet i tomatsaus. Dette ville mine døtre Kaja og Frida ha nikket meget anerkjennende til. De ville ha skreket av glede og rost sikkerhetskontrollen opp i skyene. For makrell i tomat er noe av det mest avskyelige som tenkes kan. En hver fiende av makrell i tomat, er en venn av Kaja og Frida. Slik er det å spise frokost hjemme hos oss. Men det er i for seg ikke poenget. Viktigere er det å forstå at Olav er imponerende diplomatisk anlagt. Olav kan tenke i forhandlingstaktiske baner.

Olav later derfor som om han er direkte imøtekommende og sier lett henslengt at han har full forståelse for at vi ikke kan ha med oss flykrasj om bord i S364 til Trondheim. Olav sier dette fordi han er veldig glad i ost.

Olav vil skape litt god stemning før ostene skal vurderes. Det går greit med brunosten og gulosten. Disse er nemlig harde oster. Slike er det ingen terrorister som ville drømt om å ta med seg på fly. Muggoster derimot. Det kan være farlige saker.

Heldigvis er sikkerhetskontrolløren en ganske ung dame. Unge damer i Norge liker som regel ikke muggost. Hun har derfor aldri spist en Blå Castello. Damen ser riktignok mistenksom på de to pakkene med Blå Castello og spør: - Er det en smøreost?

-Det er en skjæreost, sier Olav og jeg i kor. Det er selvsagt blank løgn. Men vi blir trodd. Slik er det med oss lystløgnere. Vi klarer oss utrolig bra. Når det virkelig gjelder.