hits

august 2012

Helt på tuppa

 

Vi lever i en tid hvor folk kan finne på å bygge et hus for HØNER i hagen. Det blir sterke følelser av slikt.

kan man i for seg ha forståelse for at SELVBERGING kan være nødvending. Under krigen plantet man for eksempel POTETER isteden for å spille golf på Bogstad golfbane. Man kan jo også nevne et annet helt tilfeldig valgt eksempel, nemlig meg. I mitt tilfelle kan man jo legge litt merke til at selvberging pågår. Man ofrer som kjent en betydelig innsats på å hente mat (FISK) helt ute i naturen og bringe denne hjem til unger, kone og omkringliggende sultne.

-Det er sånn her i verden at man må prøve å greie seg helt selv, pleier jeg å si. Det er jo dessuten nok av dem som ikke vet hvor maten kommer fra. Å la barna få vokse opp med høner i en helt alminnelig hage i Bærum kan derfor være en ypperlig måte å bli kjent med maten på.

Naboen har en ungeflokk som åpenbart er svært glade i dyr. Dette førte til at mor og far dro ut en ettermiddag og kjøpte fem, seks voksne høner. Disse ble brakt hjem til almen fryd og gammen.

Fryden varte i flere dager. Men så våknet familien opp til et sjokk. Hønene, som hadde bodd i et provisorisk hønsehus under huskestativet, var søkk vekk.

Først fryktet man rømming. Kanskje hønene hadde tatt seg en tur i nabolaget helt på egen hånd . Familien fløy rundt og lette. De ROPTE. Både høyt og lavt. Deretter begynte man å mistenke rev, grevling eller kanskje en slem hauk. Men denne teorien ble forlatt, siden man ikke fant antydninger til blodige fjær. Selv lanserte jeg teorien om at turister fra Øst Europa, som kunne finne på å stjele en gummibåt fra vår hage (se tidligere petit), sikkert heller ikke gikk av veien for å rappe med seg noen høner, men da mente flere at jeg bare var fordomsfull. Og det er jo sant.

Mysteriet ble aldri oppklart. Familien måtte kjøpe seg nye høner. De bygget et imponerende hønsehus ved siden av garasjen. Her pågår eggproduksjonen for fullt. Problemet er bare at man en gang i året eller så må bytte ut noen av hønene. Første gang det skjedde trodde min kone at det hadde vært dødsfall i familien. For da gråt barna så høyt at det ga gjenlyd i hele nabolaget. Men nå har de vendt seg til døden.

Det man derimot har vanskelig for å vende seg til er den unge hanen som hver morgen driver og øver seg på KYKKELIKY. Han starter med øvelsene i fem tiden og holder det gående til litt over seks. Jeg ligger nå i min seng med ørene på stilker. Jeg ligger slik og planlegger å sende naboen en oppskrift på Coq au vin.

Drama i Flonan

Idar Terje er en nysgjerrigper av det ivrige slaget. Han er som en røyskatt med telefon. Snart her. Snart der. Har du sett noe? Har du hørt noe? Hva skjer? Idar Terje ringer ofte. For å si det mildt.

Nå må man for all del ikke forledes til å tro at jeg misliker Idar Terje. Tvert i mot. Mannen er en kjernekar med et hjerte av gull. Han er vennligheten selv og full av pågangsmot. Mannen skal dessuten ha mye av æren for at Marit Bjørgen er så god på ski siden han trente henne om ung, men det er strengt tatt en helt annen historie som vi heller får komme tilbake til hvis det skulle være av interesse.

Det er en søndag formiddag i juli 2012. Jeg har fisket i fire dager. Jeg har på ingen måte ligget på latsiden. Jeg har stått på. Det har gått nærmest døgnet rundt bare avbrutt av noen timers søvn. Jeg blir mer og mer innbitt. Jeg skal snart reise hjem. Hvis jeg ikke, NÅ, snart, får en laks så er det nærliggende å frykte utvikling av varige svekkede sjelsevner. Da ringer Idar Terje.

Jeg skal akkurat til å brøle inn i telefonen at jeg ikke har sett eller opplevd noe som helst, da jeg isteden blir helt stum. For rett foran meg hopper en gigantisk laks. Laksen er den første jeg har sett på år og dag. Man kan bli ivrig av slikt. Siden Idar Terje tilfeldigvis henger i røret klarer jeg på en eller annen måte å formidle at nå skjer det noe. Idar Terje bekjentgjør at han velger å legge i vei. ASAP.

Det er det med Idar Terje at han bor rett nede i veien. Han kan derfor bedrive en form for spontanfiske når forholdene er på topp. Nå er storlaksen her. Og den er villig.

Noen sekunder senere står Idar Terje ved min side og foreslår at vi skal gå opp til en fiskeplass som kalles Flonan. Det er en dyp høl der laksen ofte stopper.

Stien til Flonan er en klatreetappe med innlagt forventning. For når man er nesten fremme er det praktfull utsikt og med gode polaroidbriller kan man se laks stå på brekket. Ivrig kommer vi frem til det første kastet. Som nesten alltid er det beste.

Idar Terje har fått flere laks i sommer. Det har ikke jeg. Så han gir meg rangen, som det heter. Jeg kaster ut mark og søkke. Søkket er et 30 grams sigarlodd som henger i en egen loddsnor festet til hovedsnøret med en opphengsknute. Dette er en vesentlig detalj som du må merke deg for å skjønne dramaet som snart skal utfolde seg.

På tredje kastet skjer det. Laksen hugger bastant og blir stående å stange i dypet. Idar Terje er en veldig ivrig rådgiver med betydelig frykt for at jeg skal miste årets første laks. Etter en tid kommer laksen inn mot bredden og det nærmer seg klepping. Nervøsiteten stiger. Det er nå man pleier å miste laksen.

Jeg kunne jo ha kleppet selv, men siden mannen tilbyr seg er det vanskelig å takke nei. Dermed får jeg oppleve at i det avgjørende øyeblikk så fester loddsnora seg i kleppen. Faren for at snøret skal ryke er nå overhengende. Idar Terje ser dette. Jeg ser det. Og hva skjer. Jo Idar Terje kaster seg frem og begynner å gnage på snøret mitt med tennene.

Å se en fyr som gnager på denne måten er for meg en helt ny erfaring. Det kan man si. Men dette dramaet gikk bra. Loddsnora kom fri. Laksen tok seg en æresrunde ut i kulpen, men så kunne den snelles inn for siste gang og bringes på land. Jeg har lagt ut bilde på Facebook. Helt tilfeldigvis.