hits

juli 2016

Gode nyheter fra London


Jeg kommer  fra et land som forbyr salg av alkohol så ivrig og intenst, at man lett kan bli usikker når man drar til utlandet.

Man skal ikke dra lengere enn til Danmark før man kan kjøpe en liter vodka på bensinstasjonen. Gjerne på en søndag. Sikkert også midt i kirketiden eller på valgdagen eller når du måtte lyste. 

Dette har forledet meg til å tro at det er helt ville tilstander der ute. Ja, at Europa er ute av kontroll. At det ikke er noen som sjekker om du for eksempler er gammel nok til å kjøpe øl i butikken. At det står dårlig til. Med kontrollen.

Jeg nevner dette med kontroll fordi jeg i dag tidlig gikk på en Coopbutikk i London. Jeg liker Coop eller samvirkelaget som det het før. Det satt en dame i kassa på samvirkelaget den gang som het Johannesen. Hun hadde kraftige overarmer og full oversikt over alle ungdommene i strøket der jeg bodde. Det var ikke bare å komme med et skolebevis der jeg helt selv hadde endret på fødselsdatoen slik at jeg kunne kjøpe seks flasker øl. Det var ikke bare bare med Johannesen. Hun ville da straks le høyt og si at hvis jeg prøvde på noe slikt en gang til så ville hun sladre til moren min.

Jeg tenker litt på dette når jeg går inn i butikken i London. Her er Johannesen byttet ut med maskiner. Jeg må selv scanne inn varene og betale med kort. Ikke et menneske å se. Man kan ikke ha vokst opp i Norge uten å bli forferdet over dette. En ting er alle arbeidsplassene som bare fjernes med litt teknologi. Men tenk på alkoholkontrollen. Tenk på den.

Sammen med andre varer har jeg plukket ut to flasker øl. Jeg smaker på ulike øl hver dag. Jeg er veldig interesert i øl. Men plutselig sier maskinen at nå er det kontroll. Rutinekontroll. Maskinen blinker og lager en liten lyd. Jeg kan ikke bare betale og gå slik jeg gjorde i går. Nå kommer det en godt voksen indisk dame i Coop-uniform. Hun har med seg et kort for å verifisere at jeg er gammel nok til å kjøpe øl. Det gjør damen. Uten å blunke.

- Hvor gammel tror du at jeg er da, spør jeg. Damen ser nøye på meg i noen sekunder.

- 46 år, sier hun, og smiler. Nå spør hun hvor gammel  jeg er.

-54 år, sier jeg stolt.

- Hvem skulle trodde det, sier damen.

Jeg kommer til å være i veldig godt humør resten av dagen.

Det fråder om kjeften på havet

 
Tåke, regn og kulde driver sidelengs over Whitesands ved St. Davids i Wales. Det er tidlig fredag morgen.

Det henger en regndråpe under nesen på mannen som krever 5 pund for å la oss parkere ved stranden. Jeg kan så vidt skimte ham i tåka. - Its a beautiful day on the beach, sier mannen. 

Vi er de første som kommer til parkeringsplassen. Det er 15 grader i vannet. Datter Frida har fulgt med på bølgevarslet på nettet. Det er mellom to og tre fot høye bølger nå. Perfekt. Våtdrakten er fem millimeter tykk. Det er slik man blir lykkelig i Wales.

Jeg har tatt på meg tykk genser og regnjakke for ikke å fryse. Det kommer en engelsk famile. To sønner på 16 -17 år. De kler seg nakne midt på parkeringsplassen. - Se de bølgene. Helt fantastisk, sier den ene. Broren har gåsehud og blå øyne som gnistrer. De kler på seg helt like våtdrakter og løper ut til gleden. Veltrente kropper. Festevoks på korte, spisse surfbrett. Det er en bølgedans som varer bare noen sekunder av gangen. Her er styrke. Fart. Eleganse. Bølger som bryter. 

På stranden sitter en mor med kaffe på termos. Våt i håret. Matpakke til frokost. Lite annet å gjøre enn å vente på sønnene. 

Det kommer en bil til. Den er oransje og utrolig liten i forhold til en kjempe av en mann som sitter inni. Han kler av seg bilen som en frakk og kommer ut for å drive med dette som definerer hvem han er.  Han er i et slags sentrum av livet. Det alt annet henger på. For uten disse bølgene fins det knapt en mening med noe som helst. I mils omkrets. Så langt øye kan se. Og tankene rekker.

Jeg kjøper kaffe i kjosken og prøver å lese en bok, mens jeg venter på at Frida skal bli så sliten at vi kan dra tilbake til sommerhuset som vi leier i St. Davids. 

Det fråder om kjeften på havet. Tåken blir nå enda tykkere. Jeg mister Frida av syne der ute i kaskader av krefter som skyller inn over stranden og drar seg ut igjen i et dragsug som sikkert kan slå bena unna deg, kna deg i stykker eller kaste deg bevistløs mot en stein, om ikke tiden har gjort deg dreven nok til å takle nesten hva det skal være, fordi du elsker dette, elsker å leve. 

Da Ronalda gråt som verst



De som laget EM-finalen mellom Portugal og Frankrike på søndag satset på at publikum hadde øvde seg på å følge "Hurtigruta minutt for minutt" eller andre varianter av sakte-TV.

Det skjedde jo nesten ingen ting ute på banen. Men et drama var under oppseiling.  

La meg først få si at det er lett å gjøre feil. En helt vanlig nybegynnerfeil er for eksempel å glemme å slå av lysene på stadion før man går hjem om kvelden. Dermed vil stadion bli som verdens aller største lyspære og tiltrekke seg tusenvis av møll. Møll er et ganske stort, brunt, flagrende og ekkelt vesen som kan finne på å lande på de mest upassende steder.

Nå kan det tenkes at man for eksempel tjener nær en milliard kroner i året på å spille fotball og at det eksemplet har fått litt vondt i låret. Det er Ronaldo som er blitt påført en såkalt lårhøne. Hvorfor det heter lårhøne er jeg litt usikker på. Det kunne sikkert vært kalt en lårhane også, siden både han som sparket og han som ble sparket var mann, men det får så være.

Det var uansett et meget følsomt øyeblikk. Ronaldo gråt. Åpenlyst. Du kunne se hvordan følelsene og smerten bølget over ansiktet hans. Akkurat da, i det mest følsomme øyeblikket, så landet en møll på superstjernens nese. Millioner av mennesker holdt pusten og lurte på hva som nå kom til å skje.

En tabbe kommer sjelden alene. Her har man brukt årevis og milliarder av kroner på å bygge opp en fotballhelt.  Resultatet er blitt en stor, sterk og tøff mann. Dette er rett og slett et maskulint forbilde. Dette er en mann som kan klare hva som helst. En legende. Nå legger man denne mannen på en oransje båre. Hvorfor ligger han slik? Har han vondt i låret? Au, da!

Man filmer nå Ronaldo på en veldig ydmykende måte. Kamera følger mannen som ligger der så skadet, så skadet.  Gråter han fortsatt? Vi ser bare hæla på ham, mens mannen bæres ut. Kameravinkelen lader en helt del tilbake at ønske. Av verdighet.

Kort tid etter er Ronaldo tilbake. Denne gangen for å se på kampen. Nå kan han gå og løpe helt selv, og alle skjønner at mye taler for at mannen kommer til å overleve.

Ute på banen fortsetter kampen. Det mest spennende som skjer er at den såkalte ekspertkommentatoren Tom Nordlie kaller en passning for en "pølse i brød". Twitter koker. Alle venter på at Tom Nordlie kanskje også skal si noe om sennep og ketchup. Eller noe om lomper og stekt løk. Hva med en rekesalat foran mål? (Alle tar reka samtidig, det hadde kanskje vært noe). Men Tom Nordlie sier ikke noe slikt. Portugal scorer et mål i andre ekstraomgang og vinner kampen. Og sånn går nå dagan.

#Ronaldo #Ektemannfolk