hits

juli 2014

En ufrivillig, vond livsstil


Å være eier av en Volkswagen Sharan er en ufrivillig, vond livsstil. Faren for skilsmisse og annen elendighet er meget stor. Den siste katastrofen kom i mørke på Gardermoen, natt til tirsdag. Vi skal til parkeringsplassen P2, G-feltet. Og det skal gjøre vondt.


Jeg må med en gang få innrømme at jeg er en meget engstelig sjel som har mye til felles med Ludvik i Flåklypa. Jeg tror liksom at det verste kan komme til å skje. Jeg er ustoppelig fryktsom. Jeg venter på den store smellen. Som kan komme. Når som helst.

Jeg har vært i Italia i to uker sammen med kona og to tenåringsdøtre. Vi har leid en svart Fiat og kjører ut på et stort utvalg av motorveier som leder fra flyplassen i Roma til det sanne kaos.

Noe av det dummeste du her kan prøve på er å kjøre sakte, tenker jeg og legger meg i 150 kilometer i timen. Likevel kommer porscher og mercedeser og BMW-er. I det ene øyeblikket er slike biler langt bak meg. Noen mikrosekunder senere er de tett oppe i rumpa og blinker med lysene, selv om det er komplett umulig for meg å vike, fordi det ligger en rekke trailere på høyre side som står på sitt med barske fjes og tatoverte overarmer.

I de fleste bilene ser jeg dessuten kvinner og menn, i alle aldre, som gestikulerer iherdig med hendene, mens de spiser eller drikker eller røyker eller snakker i mobiltelefon. De er åpenbart mye mer vandt til å være i livsfare på motorveien enn det jeg er.

Senere blir veiene i Italia smalere og smalere. Det kan virke som om man en gang på Jesus tid ble enige om bredden, og så har man siden vært trofast mot denne avgjørelsen. Dette vet de som leier ut biler. De har derfor skyhøye egenandeler dersom du bulker, knuser et speil eller får en ripe i lakken.

Det rare er at det ser ut som om jeg er den eneste i dette landskapet som tenker på riper i lakken og egenandeler. Alle de andre bare raser av sted. Særlig vil jeg fremheve mopedene og motorsyklene i byene. De svermer som sinte bier, på begge sider av oss, eller de kommer rett i mot, i rasende fart og kaster seg til side i brøkdelen av et sekund før det ville vært for sent, og takk og farvel.

Når vi så tror at veiene i Italia ikke kan bli smalere, kommer vi til en fjelltopp hvor min kone har leid et hus som så fantastisk ut på internett fordi alle bildene enten var tatt innendørs eller viste utsikten over Sorrento. Det var dog ingen bilder av den stupbratte veien opp til huset. Det er en slags kjerrevei murt opp mellom terrasser hvor det vokser oliventrær og den består av seks 180-graders svinger.

-First time, very, very difficult, sier eieren av huset og forklarer at knepet er å kjøre uhyre sakte i første gir og ta maksimale yttersvinger og satse en hel del på rygging frem og tilbake, slik at man finner den riktige vinkelen og unngår og bli stående og spinne i de aller bratteste partiene.

Utrolig nok kom vi oss helskinnet gjennom Italia. Det ble 14 dager uten en ripe. Slik kan man bygge seg opp en falsk følelse av at biler er noe man kan håndtere. At livet faktisk kan gå bra. Av og til.

Så feil kan man ta.

Gardermoen, sen kveld. Vi har reist i 12 timer og er veldig slitne. Flyplassen er i ferd med å stenge. Men det er kø over alt. Det tar en halv time å få kjørt frem en trapp til det parkerte flyet. Det tar 40 minutter å få bagasjen. Det siste flytoget har gått. De vanlige flybussene har gått. Det plaskregner. Klokken nærmere seg ett om natten.

Jeg løper gjennom regnet. Jeg skal hente bilen på parkeringsplassen som kaller seg P2. Bilen står i G-feltet. Den har stått der i to uker. Den virker rett og slett ikke. Jeg vrir om nøkkelen. Null reaksjon. Flatt batteri. Jeg henter frem startkabler og får hjelp fra en annen bil. Jeg vrir om nøkkelen. Null reaksjon.

Jeg løper tilbake til en kone og døtre som står der med mye følelser. Jeg ser etter taxier. Null taxier å se. Jeg ser etter busser. Det står en buss med en lang kø som er organisert etter norske prinsipper der de fleste sniker. Vi venter en halv time til. Det kommer en ny buss. Kamp om plassene. Masse bagasje. Det er fumling med penger og spørsmål på mange språk. Flere som sniker. Det hele snegler seg frem. Jeg får endelig lov til å betale 8oo kroner for våre plasser inn til Oslo sentrum og 400 kroner for taxi videre. Klokken er snart fire når vi kommer hjem. Jeg sover et lite øyeblikk før jeg på ny tar flytoget tilbake til Gardermoen og møter Viking som står og venter i G-feltet.

Det tar bare noen sekunder. Mannen kobler på strøm fra et bærbart apparat. Og vips blir det nytt liv i vår Volkswagen Sharan. Jeg står der og tenker på alle de andre gangene jeg har stått foran denne bilen og vært fortvilet.

Jeg spør hvorfor ikke startkablene mine virket i natt. Hva gjorde jeg feil?

Jeg får ikke noe svar. Mannen forklarer isteden litt om krypsstrøm. Han råder meg til å ta i bruk en oppvaskkost. Med den bør jeg rengjøre batteriet. Skitne batterier lekker strøm, forklarer mannen.

Når det kommer til biler er det som man forstår ingen grenser for hva jeg ikke vet eller kan.

#Italia #Biler #havari #Gardermoen

Hvem vil ha den første klemmen?

Jeg står i dag tidlig med utsikt over Sorrento. Fjellene på den andre siden av byen blir hvite i varmedisen som klatrer opp mot dagen som er på vei.

Jeg har nettopp lest om Henrik og Simon, to 18-åringer som ofret livet for å redde andre, på denne tiden, på Utøya. Jeg leser dette i Aftenposten. Jeg leser det på mobilen og kjenner at hånden skjelver.  De fleste  nordmenn har det slik. Vi er alle i slekt med sorgen. Og savnet. Det ufattelige.

Jeg står med utsikt over Sorrento og barberer meg. En uke med ferieskjegg skylles ned i vasken. Hake og kinn blir glatte og jeg roper inn til barna: - Hvem vil ha den første klemmen? 

Utenfor huset vokser heten. Intenst. Likevel løper en kulde nedover ryggen og jeg innser at dette må også jeg bære med meg resten av livet, skyggene fra Utøya, som for alltid vil slå innover oss når sommeren skulle vært på sitt fineste



Ung, rik og henslengt



Hun var ung, rik og henslengt midt i natten. Den spisse, britiske nesen var vendt mot taket. Kvinnen lå i en sjeselong, nippet cognac, lot sigarskyer stige til værs og så dem drive inn mellom senvictorianske søyleganger av marmor og gammel arroganse.


Jeg så henne ligge slik i en svart og trang selskapskjole på et dyrt hotell i Scotland for lenge, lenge siden. Klokken var godt over midnatt. Hennes mann halvveis lå, tett ved, i en ørelappstol av skinn, iført smoking og sigar. Han snakket lavt inn i sin mobil med en megler i London om børser som aldri sover og om store summer som man lett kunne tjene et eller annet sted i verden.

Jeg husker at jeg var litt full og at sommerferien snart var over. Jeg tenkte på Ole Brum og Kristoffer Robin.

- Det jeg liker aller best er å gå ut å gjøre ingenting, sa Kristoffer Robin. Han lot ordene henge i luften, som for å få Brum til å forstå at her sluttet verden og så sa han: 

- Jeg kommer ikke til å få gjøre ingenting mer.

- Aldri mer, spurte Brum. 

- De lar deg ikke få lov til det, sa Kristoffer Robin. Han ble eldre for hvert sekund som gikk.

Han festet ungen til et anker

Jeg fisker meg oppover langs elven. Strømmen er stri. Noen steder er det fossefall og stryk. Jeg hopper fra sten til sten. Jeg har holdt på slik siden jeg var liten gutt. Nå er jeg 52 år. Jeg har aldri falt i elven. 

Jeg har nylig vært i Gaula i Trøndelag og fisket laks. Her går jeg min faste løype langs elvebredden. Plutselig oppdager jeg et anker som er festet mellom rullesteinene. Det er et slikt anker eller dregg som gjerne brukes i småbåter. Det er litt rart å finne et anker her, for vi er langt fra sjøen og det er slett ingen som bruker båt i området. 

Ankeret er festet til et 12 meter langt tau. I andre enden av tauet er det bundet fast en guttunge på seks år. Han står i en grønn redningsvest og kaster med sluk. Jeg begynner straks å lure på hva foreldrene har tenkt og hva som kan komme til å skje. Her er det flere muligheter:

1) Guttungen faller i elven, blir tatt av strømmen og ført et stykke nedover. Han blir så berget av tauet og kan karre seg i land helt selv.
2) En stor laks biter på kroken. Gutten er så liten at han blir dratt rett ut i strømmen. Men han tviholder på stanga. Da kan far komme løpende og hale sønnen på land igjen og dessuten berge laksen som en slags bonus.
3) Gutten får en laks på kroken, blir ivrig, prøver å bevege seg, men det går slett ikke og dermed mister han fisken.
4) Gutten får ikke laks i det hele tatt. Han bare glemmer at han er tjoret til et tau. Han prøver å gå fremover, blir rykket bakover og slår hodet mot en sten. Han blir liggende med ansiktet ned i vannet og drukner på grunt vann.

Det hører med til denne historien at foreldrene er fra Danmark. De har åpenbart en stor og romslig bil siden de i tillegg til alt annet har funnet plass til et tungt anker og kjørt det helt opp til Trøndelag.

Når jeg står slik og ser på ankeret, kommer jeg til å tenke på en mamma som jeg en gang traff i barnehagen og som mente at alle barna burde ha sykkelhjelm på seg når de lekte i klatrestativene.

Det er dessuten mye man kan gjøre hvis man er bekymret. I dagens utgave av Aftenposten kan vi for eksempel lese om danske foreldre som på grunn av skilsmisser leier privatdetektiv for å spane på om barna deres har det bra og ikke blir utsatt for fare.

Som man forstår. Det fins ingen grenser. For hva foreldre kan finne på.

#Barneoppdragelse #Kjørdebatt

Det ekleste som fins dukker opp igjen



Læreren hadde lånt en film som vi skulle se i naturfagtimen på Langveien ungdomsskole på 70-tallet i Kristiansund. Filmen kom i en stor rull som vi skulle se sammen med A-klassen. Det førte til at tre av jentene kastet opp og måtte gå hjem resten av dagen.


Filmen var svart-hvit, gammel, flimrete og rar. Likevel var det noen scener som ble for sterke. De viste hvordan man dro meter på meter av en bendelorm ut av tarmene på en hest.

Nå vet ikke jeg hvorfor vi måtte se akkurat den filmen. Jeg har heller ikke tenkt på filmen siden. Tror jeg da. Men de sterkeste ting ligger lagret og spretter opp i hodet med forbløffende kraft når du minst venter det. For hør bare.

Jeg er en ivrig facebook-bruker. Det er slett ikke så ufarlig som man kanskje skulle tro. Stadig oftere dukker det opp innslag i nyhetsfeeden som inneholder virus eller andre plager. En variant er filmer som krever at du må dele for å få se dem. Det er filmer som for eksempel påstår å vise et menneske spist av en kvelerslange eller en hai som angriper på stranden eller noe annet ekkelt. Filmene og bildene er forfalskninger.

Hvis man er så dum som jeg er, så er det fort gjort å klikke på et spektakulært bilde eller en film som pirret nysgjerrigheten. Det gjorde jeg i går. Årsaken var et bilde av et digert sår i nakkegropen på et menneske som skulle ha blitt forårsaket av en hårshampo.

Jeg googlet dette bilde og fant ut at det var en forfalskning fra 2003 laget for å skape frykt og lagt ut på ett nettsted for sykdom. Bilde skulle dokumentere en falsk historie om en jente som hadde vært på reise til Sør Amerika og fått et utslett på puppen. Dette utviklet seg til larver som spiste seg inn i puppen hennes. Jeg så på dette bildet i fem sekunder. Det hjalp ingen ting at jeg viste at det var falskt. Reaksjonen ble likevel voldsomt sterk.

Kanskje var det fordi dette kom brått og uventet. Man forventer jo ikke at "uskyldige Facebook" skal lede til noe sånt. Facebook er jo vanligvis en strøm av hyggelige og ufarlige ting blant venner og kjente.

Kvalmen veltet opp i meg. Jeg måtte forlate PC-en. Det hjalp ingen ting. Jeg brakk meg. Bildet forfulgte meg i flere timer. Det plaget meg da jeg syklet til butikken. Det plaget meg da jeg kom hjem. Det hjalp ingenting å vite at det er en forfalskning. Nå har det gått et døgn og det er fortsatt ubehagelig.

Dette overrasker meg. Hvorfor er jeg så pinglete? Det var da jeg kom til å tenke på filmen om bendelormen. Jeg har som sagt ikke tenkt på den på 38 år. Men den har åpenbart laget en skade som har ligget på lur og som nå plutselig dukker opp igjen. Livet er rare greier.

#falskebilder #Traume

Der røyk vindusviskeren


Kroppen er et hellig tempel som blir dyrket stadig mer intenst. Det får de rareste utslag. Heng med.


Jeg sitter på en restaurant i Sandvika denne uken sammen med datter Kaja og hennes venninne Maiken. Vi har fått vindusbord. Kaja og Maiken sitter med ryggen til gaten, mens jeg har fri utsikt til alt som skjer der ute. Jeg er en nysgjerrig fyr. Derfor følger jeg godt med på ting.

Det første jeg legger merke til er en velproporsjonert samling med ganske unge kroppsdeler som står og strekker seg og gjør en rekke gymnastiske øvelser på fortauet. Mannen er iført en grønn jakke som det står ELIXIA på med store bokstaver, så jeg regner det som sikkert at dette er en kar som er dreven i faget. Han bøyer både hit og dit, samtidig med at han snakker i mobiltelefon. Armer og ben strekkes. Det bøyes. Det tøyes. I ettersittende klær.

Alt dette skjer på et lite konsentrert område. Rett utenfor vinduet hvor jeg sitter. Siden det er tett trafikk på fortauet bestemmer mannen seg for å flytte seg ut mellom to parkerte biler. Han finner nå spontant ut at den ene bilen kan brukes som gymnastikkapparat. Jeg er ganske sikker på at det ikke er hans egen bil. Det virker nemlig ikke som om han bryr seg nevneverdig om bilen. For å si det sånn.

Mannen slenger nå en av sine veltrente ben og fot opp mot bakvinduet på bilen. Han gjør det med en ganske rask bevegelse.

Det er sikkert et uhell. Foten treffer vindusviskeren. Den løsner og faller ned på gaten. Mannen blir litt sjokkert når dette skjer. Han setter i gang noen febrilske bevegelser. Han bøyer seg fort ned og plukker opp delene som falt. Nå prøver mannen så raskt som mulig å sette det hele sammen igjen. Han håper sikkert at det ikke var noen som så det.

Men det var det altså. Jeg ville bare nevne det. I tilfelle det var din bil som sto parkert i Sandvika sentrum på tirsdag og du merker at det henger og slenger litt der bak.

#trim #trening #vandalisme #gifaen

-Satan i helvete om jeg vil risikere livet for den laksejævelen



Herrene Perti, Risto og Jens hensleper nå sine dager ved en vakker lakseelv i Trøndelag. Særlig Risto er fylt til randen av sterke følelser.


En vakker dag ble Risto født i Rovaniemi. Siden har et heftig levd liv lagt seg som bulker og buler på kroppen. Håret står gjerne rett opp som en sky. Hodet er rundt og rødt. Særlig når Risto blir ivrig og det nærmer seg sommer. Da fylles hjertet av lengsel og lidenskap. Risto får tårer i øynene bare ved tanken på det som skal skje.

Elven Rogna møter Gaula ved et nes. Her ligger en rekke fine fiskeplasser. Like ved står det parkert en gammel campingvogn som har en slags veranda med stoler og bord og en strålende utsikt over elven. Her sitter herrene Perti, Risto og Jens. De sitter og venter på at laksen skal komme forbi. De sitter slik de har gjort i alle år.

-I år skal jeg ikke ta en dram før den første laksen er på land, sier Risto. Han sier det med en gang han har kommet frem til campingvogna. Problemet er bare at laksen lar vente på seg. Den gjør ofte det. Risto sitter i en campingstol og ser ut over elven. Det skjer absolutt ingen ting der ute. Det er den dårligste sesongen i manns minne. Det skjønner Risto i løpet av en halv time. Han skrur korken av vodkaflasken.

Elven og tiden renner forbi i strie strømmer. Ukene går. Den ene dagen skåler de i vodka. Den neste er det kanskje whisky eller Jägermeister eller kanskje øl eller alt på en gang. Noen ganger er det sol. Andre ganger regner det. Herrene Perti, Risto og Jens hensleper som sagt sine dager ved Gaulas bredder, så godt som det bare kan la seg gjøre.

Jeg møter dem i kveldingen. Festen har pågått en stund når jeg kommer. Risto lyser opp i et lykkelig smil. Gjester! Herlig! Let the good times roll.

-Sett frem ost og brød og vår beste skinke. Vil du ha vodka gutt, roper Risto til meg, og selv om jeg takker høflig nei så helles det opp en solid dram. Og en til. Og enda en.

Perti sitter og lurer på om det kan la seg gjøre å bygge en badstu ved siden av campingvogna. Det bør være en vedfyrt sak. Her er jo nok av tørr bjørkeved. Tenk så fint. Også kan vi løpe rett ut i elven og bade mellom slagene. Herrene stønner av glede og lengsel etter noe slikt og blir straks enige om at allerede neste sesong skal det bygges en fenomenal badstu.

Jens blander gin og tonic og sitron i ølglass og sender rundt. Risto forklarer at noe av det beste som fins i denne verden er tørket reinkjøtt som man kan snafle på i lyse sommernetter. Og ellers. Men nå viser det seg å være en helt sjokkerende mangel på tørket reinkjøtt på Støren og alle andre steder i området hvor Risto har vært og forhørt seg. Han vurderer nå å kjøre 100 mil hver vei til en sikker leverandør av tørket reinkjøtt slik at man kan få litt livsglede i skrotten, men det får kanskje vente til i morgen.

Heldigvis har vi annet å spise. Mellom munnfullene kommer det historier fra laksefisket før og nå. Jeg har en særlig kjærlighet til et sted som heter Buoshølen og spør herrene om erfaringer. Risto sperrer opp øynene og ser skrekkslagen ut.

-Jo, det skal jeg si deg. Buoshølen er et livsfarlig sted med stupbratt, glatt fjell. Her kan man skli rett i døden. Perti sto der med en storlaks på kroken som kjempet og dro og ikke ville komme rundt berget og la seg lande på et trygt sted. -Kan ikke du klatre ned og kleppe den laksen for meg, sa Perti. -Satan i helvete om jeg vil risikere livet for den laksejævelen. Risto grøsser bare ved tanken og fomler med røykpakka. Vi sitter nå inne i forteltet til campingvogna og Risto har en liten glugge som han stikker hodet ut av når han skal røyke.

-Jeg skiter i Perti og Jens og røyker vanligvis inne, men nå har vi gjester. Litt orden må det være, sier mannen. Hodet er på utsiden og den store koppen står på innsiden. Det dampes og nytes i dype drag. Risto betror meg at han er svært interessert i å komme i kontakt med noe han kaller fruentimmer, og at absolutt alt er av interesse, men at dette har vært noe så inni helvetes vanskelig å få til.

Det er langt på natt når jeg forlater herrene. De er i strålende humør og ønsker meg alt godt i livet. Deres tre uker ved Gaulas bredder går nå mot sin ende. Det har blitt lite laks på karene i år. Av helt uforståelige årsaker.

Buoshølen ser slik ut:


 #laks #fiske #lykke #sprit

På lur bak sofaen for å fange tyven


"Da sykehjemmet fikk mistanke om tyveri fra beboer, la avdelingslederen seg i skjul bak en sofa og ventet på tyven." Dette er overskriften på en artikkel i Bergensavisen i dag.

Det er sommeren 2011. Det forsvinner penger fra de gamle som lever på et sykehjem i Bergen. Mistankene oser i hodet på en avdelingsleder. Hva gjør man så?

En mulighet jeg ikke hadde kommet på selv var å legge seg på lur. Bak en sofa. Avdelingslederen hadde lagt ut en form for åte. Det var en passe sum penger. Hundre kroner. Disse la hun i vesken til en beboer.

Jeg vet ikke hva avdelingslederen tenkte, mens hun lå slik på lur. Jeg vet ikke heller om hun hadde tenkt å sprette frem i det avgjørende øyeblikk og si : - PIKKA BØØØØ.

Det som i alle fall skjedde var at hun så at en av de ansatte på sykehjemmet stjal pengene og da skulle man jo tro at resten av historien ville være helt opplagt. Men nå skal du høre.

Politiet etterforsket saken og ga den ansatte et forelegg. Hun nektet å vedta boten, og politiet valgte så å henlegge saken som "intet straffbart forhold". Det er ikke lett å forstå hva politiet driver med. Det er ikke det.

Bergen kommune sa opp den ansatte. Vi kan ikke ha ansatte som stjeler. Det skjønner jo alle. Men trur du ikke at saken måtte gjennom flere rettsinstanser. Først ble kommunen dømt for såkalt "usaklig oppsigelse". Det er ikke lett og forstå hva denne retten driver med. Det er ikke det.

Nå har Gulating lagmannsrett kommet til at den ansatte har begått "et grovt tillitsbrudd". Den ansatte er dermed sparket for godt. Det er lettere å forstå.

Det er nok en hel del å lære av denne historien, men hva er ikke godt å si. Det har å gjøre med at jeg ikke er jurist eller jobber i politiet. Jeg ligger dessuten sjelden på lur bak sofaen og venter på tyver. Men det burde jo være en grei løsning. Det burde jo det.

Mer om saken

#tyver #uforståelig