hits

juli 2012

En ulykke kommer sjelden alene

Ting har en lei tendens til å balle på seg. Det ene fører til det andre, kan man si. Og en ulykke kommer sjelden alene. For hør bare.

Dette er en historie fra virkeligheten som er helt sann. Nå vil jeg med en gang få imøtekomme de tvilende sjeler som gjennom årene har beskyldt meg for å juge eller i det minste overdrive litt, og vil derfor forsøke å holde historien i en ganske nøktern tone. Jeg liker dette. En slags forteller-minimalisme.

Først av alt må jeg få presentere Njål som er en gammel venn fra Asker. Jeg traff ham under et dugnadsarbeid i går ettermiddag. Mannen kunne da fortelle om en sykkeltur som startet som alle andre sykkelturer. Men så, på Lysaker, kom han i skade for å kollidere, slik at den ene foten fikk seg en stygg smell.

-Sånt skjer, tenkte Njål og syklet straks videre. Problemet var at foten hovnet mer og mer opp og da Njål var kommet til Sandvika så var det helt umulig å fortsette. Nå var gode råd dyre. Njål gikk derfor inn i første og beste butikk og ba om en bøtte kaldt vann. Det viste seg å være en sportsforretning.

Slik gikk det til at Njål fikk sitte en times tid med foten i en bøtte og vente på at hevelsen (og smertene) skulle roe seg litt ned. Dette høres jo i og for seg ganske uproblematisk ut, men så viser det seg at midt i synsfeltet henger det en kano. Den er av den sammenleggbare typen av merket Ally.

Hvis man er noe over gjennomsnittlig interesserte i friluftsliv og lenge har ønsket seg en slik kano, kan det være krevende å skulle sitte helt stille å nistirre på et flott eksemplar av en Ally-kano. Det endte som det måtte ende. Njål kjøpte kanoen.

I ukene som fulgte måtte Njål humpe rundt på krykker. Men la nå for all del ikke det føre til at man legger noen slags demper på ambisjoner og turglede. Njål med krykker, sønn og kompis dro derfor til Røldal for å bære kanoen på ryggen rett opp fjellsiden og så starte en padletur på tvers av Hardangervidda. Det man dog hadde glemt var å undersøke om det for eksempel hadde vært en sen og kald vår. For det hadde det vært.

Når man svett og forventningsfull kommer opp etter en stri tørn med bæring av kano og en hel del annen bagasje så er det et helt spesielt øyeblikk når man får øye på vannet for første gang. Særlig når det viser seg å være dekket av tykk is.

-Sånt skjer, tenkte Njål, og bestemte spontant der og da at turen over vidda måtte bli utsatt noen uker. Kano og utstyr fikk de begrave og gjemme i en ur slik at det ikke ble stjålet, men kunne tas i bruk ved en senere anledning.

Da Njål, kompisen og en sønn vendte tilbake noen uker senere var det fortsatt is, men nå lot deg seg faktisk gjøre og padle rundt isflakene og på den måten ta seg frem. Slik gikk ferden ganske bra i flere dager. Men nå kom man til en ganske stri elv. Her er det nødvendig å understreke, av hensyn til familiens ære, at Njåls unge sønn insisterte på å gå ut av kanoen og spasere langs bredden. Njål og kompisen hadde for øvrig en form for avtale om at dersom det så ut til å bli litt for heftig så skulle de legge inn til høyre bredd. Eller var det venstre?

Det er det med fosser at de liksom plutselig kan dukke opp. Nå skjedde flere ting i rask rekkefølge. Njåls kompis padlet den ene veien og fikk kastet seg inn mot bredden (som avtalt), mens Njål padlet den andre veien og havnet ute i strykene, slik at han og kanoen fikk utrolig bra fart.

De første sekundene gikk ikke så verst, men da Njål brått fikk øye på fossekanten og den sikre død ble han ganske ivrig på å avbryte ferden. Mannen fikk kastet seg ut og til alt hell sto det en passe stor stein der som han fikk klamret seg fast til. Kanoen dundret utfor stupet og ble smadret mot steinene til en slags haug av forvridde aluminiumsrør og opprevet duk.

Njål forteller denne historien, mens vi sitter og spiser og jeg legger merke til at kona ved hans side ikke sier noe som helst. ? Kanoen ble helt ødelagt, spør jeg.

- Nja, sier Njål og drar litt på det, skotter bort på sin kone før han fortsetter: ? Vi har da godt med tape og lim hjemme.

Fugleskrekk

Anne heter en prest som er fryktelig redd for fugler. Hun får lett panikk. Man vil i historien som følger få advare mot til dels sterke scener.

Det er fort gjort å bli litt engstelig her i livet. Folk er jo redd for så mangt. Høye hus. Store rom. Små rom. Hunder. Katter. Bergensere. Hans-Wilhelm Steinfeld. Edderkopper. Kemneren. Tordenvær. Snegler. Det er mye å velge i. Selv har jeg langt fremskreden angst for å gå tom for kontanter i store byer, og blir ertet urimelig mye av mine såkalte nærmeste når vi er på ferie, men se det er en helt annen historie.

Dette skal nemlig handle om Anne som er en bekjent av min kone og som er prest på Avaldsnes på Karmøy. Det høres jo ut som en takknemlig oppgave å være prest på Karmøy. Øya er jo i all hovedsak befolket av gudfryktige sjeler. Det gjelder jo som kjent å velge sitt publikum med omhu her i verden. Det er noe alle vet. På Avaldnes har de dessuten en imponerende stor steinkirke som ligger på hjemplassen til Harald Hårfagre og er i det hele tatt et spennende sted.

Litt for spennende mener Anne, som forsøker å holde sin dype frykt for fugler litt hemmelig. Hun er redd for fugler i alle størrelser og fasonger. Det spiller ingen rolle om de er store eller små. Anne er redd dem uansett.

Jeg vet ikke om du har vært i bryllup noen gang. Men i så fall har du sikkert fått med deg at det er få forsamlinger som har så mange kameraer med seg som denne. De er væpnet til tennene med alle slags digitale muligheter for å dokumentere hver minste bevegelse, hvert sekund av seansen.

Vi er nå kommet et godt stykke ut i vielsen. Far har fulgt bruden opp til alteret. Brudparter kneler. Det nærmer seg et slags klimaks. Da skjer katastrofen. Anne får øye på en svale som kommer inn et åpent vindu. Det er en hissig liten jævel. Det ser Anne med en gang. Særlig når svalen stupbomber med retning mot alteret.

Presten har panikk. Hun har det. Men et sted i bakhodet dukker den tanke opp at fugler ikke liker grupper av mennesker. Derfor gjelder det å finne seg en gruppe i nærheten.

Anne finner brudeparet. Siden alle kameraene var slått på og i full vigør er det veldig godt dokumentert at presten plutselig kaster seg frem med et slags tigersprang og stiller seg bak og så tett opp til brudeparet som hun får til. Et sted skal man jo søke ly. Siden alle andre satt med ryggen til var Anne den eneste som så svalen. Men at den var skummel er det ingen tvil om.