hits

juni 2016

Sex-rekord på Island


Det kommer til å bli født eksepsjonelt mange babyer på Island i mars 2017.
Denne prognosen for fødselstallene på Island kan man basere på forskning på rekordsterk glede og effekt slikt har på mennesker. Et av det beste eksempler er gleden som skyllet over Norge da den andre verdenskrig endelig var over.  Aldri har det vært født flere barn i Norge enn i 1946. Fødselskullet dette året var på over 70.000 barn. Etterkrigstidas babyboom finner vi over hele Vest-Europa og USA. Men den var sterkere og varte lenger i Norge enn i mange andre land.

I et par hektiske uker av juni 2016 har over 330.000 islendinger blitt mer stimulert enn de noen gang før har blitt. De aller sterkeste følelser har skyllet gjennom kroppen og en bølge av optimisme og struttende fremtidstro preger alle. I tillegg har det vært en sann overflod av fest, alkohol og en komplett mangel på alt som smaker av begrensninger. Det har ikke vært nei i en islandsk munn. I seierens stund.

Mandag denne uken kommer trolig til å gå over i historien som den dagen da flest islendinger hadde sex med hverandre. Folk som er fra sans og samling av glede gjør slikt. Det er ikke til å unngå. Det er de aller sterkeste urkrefter som er i sving.

I tillegg, står mange tusen islendinger på fotballstadion og klapper i takt og lager et samstemt brøl, et BOOO, som er så koordinert og kraftfullt at det kan skremme vannet av hvem som helst. Hvis du står der og er for eksempel en liten engelsk fotballspiller, så skjønner du momentant at dette er et angrepsrop fra sagaøyas indre, en tøffhet bygget opp av årtusener med det jævligste klima på kloden, vulkanutbrudd, gammelraket hai, svartedaudir i glasset og hottaputtir som generell holdning. Ropet bidrar til suggererende opphisselse som maner et helt folk til kamp. Det er ikke rart om det blir barn av slikt.

Island vil få en ny generasjon som man kan kalle EM-barna. I nærmere hundre år skal de leve og minne alle om det fantastiske som skjedde i Frankrike og den glede og stolthet som for alltid vil bli husket verden over.

Og om det nå fortsatt fins kvinner på Island, som ennå ikke er gravide, så byr det seg en ny mulighet på søndag. Vi ønsker lykke til i kvartfinalen i Paris.

Alt jeg er redd for

Denne historien starter for over 19 år siden. Jeg begynte å grue meg til alt det farlige som kunne skje. Med datter Kaja.

Første gangen hun skulle krysse gaten alene, sto jeg der med hjerte i halsen. Hun kunne jo bli påkjørt. Hvis jeg ikke passet på.

Jenta vokste opp. Hun ble ungdom og dro på fest. En gang var det fredag kveld, tåke, yr, og stup mørkt ute. Det var et slikt vær som folk blir myrdet i på TV, i serier som Crime Scene Investigation (CSI). Det var godt over midnatt. Jeg ringte Kaja og vi ble enige om at nå kunne hun godt komme hjem. Hun var på fest bare 500 meter oppe i veien. Jeg tenkte på hvilken rute hun ville velge. Jeg begynte å vente. Det gikk 20 minutter. Det gikk 30. Ingen Kaja kom.

Det var bare en ting å gjøre. Jeg tok på meg regntøy og hodelykt og gikk ut. I starten gikk jeg ganske rolig. Men så fikk jeg lyst til å småløpe. Det er ikke noe galt med å løpe litt, tenkte jeg. Bena begynte liksom å bevege seg fortere. Helt av seg selv. Jeg ble andpusten. Jeg begynte å løpe fortere.

Jeg løp opp til krysset der jeg var sikker på at Kaja ville komme dinglende. Jeg sto der og ventet. Ingen jente kom. Slik gikk en lang, vond evighet, før jeg bestemte meg for å begynne å lete. Jeg løp nedover mot bensinstasjonen. Det er jo åpenbart det farligste stedet i hele området. Tenk på hvor mange massemordere som kjører innom der hver natt.

Plutselig ser jeg Kaja komme gående, glad og fornøyd. Hun har valgt en helt annen rute enn den jeg trodde, men hun lever. Kaja er noe av det mest levende jeg vet om. Det er jeg utrolig takknemlig for.

I vår og sommer har Kaja vært på sin livs reise i Asia. Det er tre måneder siden hun dro. Trafikken er sikkert hysterisk i Asia, har jeg tenkt. Det er ulykker, slanger og farlige understrømmer, stormer og muligheter for å bli kidnappet. Det er ingen grenser for hva man kan være redd for at kan skje. 

I går kveld tikket det inn en melding fra Kaja på Facebook. Klokken er 23.32. Meldingen har et hjerteikon og beskjeden "Glad i deg".

Det er litt uvanlig at Kaja sender en slik melding til meg. Jeg oppdager at hun har sendt en helt lik melding til moren sin. Nå tenker jeg at dette sender Kaja fordi hun skal gjøre noe veldig farlig og kan komme til å dø de neste timene. Derfor ville hun bare si fra at hun er glad i mamma og pappa. Hun vil bare si fra om dette før det er for sent å si noe mer.

I dag tidlig kom en ny melding. Den lyder slik:
"Dette har jeg gjort i dag da. Hva med deg?"

Kaja har lagt ved et bilde av seg selv. Ganske nådeløst. Vil jeg si. Her er bildet:

#HvisFallskjermGårBraHvaErDaNeste
 

 

Et helt annet blikk på ting

 
- Har du sett Saga Norén i serien Broen?
- Ja.
- Har hun mye til felles med de karene med aspeberger som jobber for ITs-Learning i Bergen?
- Absolutt ikke. Saga Norén viser ingen tegn til å lære av sine sosiale feiltrinn. Våre gutter er veldig sosiale og til dels utadvendte, sier Linn.
Linn er prosjektleder i Itslearining og snakker om Jørgen og Martin som har Aspergers syndrom. De har jobbet for Itsleaning som softweare testere i et halvt og et år. Jørgen har vært med på det såkalte Molas-programmet, initiert av Nav og utført av attføringsbedriften A2G. Molas gir faglig utdanning og sosial trening.


Jørgen og Martin jobber i team som kommuniserer via Skype og Internett. Jørgens kolleger sitter i Nederland og Russland, mens Martin jobber sammen med en gruppe som er i Russland. Engelsk er arbeidsspråket.


Over 80 prosent med denne diagnosen ender utenfor arbeidslivet. Jørgen og Martin er åpenbart sterke eksempler på det motsatte.
- Jørgen og Martin er opptatt av detaljer og har et annet blikk på ting enn det kanskje du og jeg har. Jeg er ikke noen ekspert på aspeberger. Men jeg ser jo at disse guttene er verdifulle og fungerer godt, sier Linn.

- Det er til å bli i godt humør av?
- Absolutt.
- Det er ikke slik at de ikke skjønner vitsen med å si hei når de kommer på jobb om morgenen?
- Slett ikke.

Jørgen har vært med på å lage en app for folk med aspeberger som gir råd om hvordan man skal oppføre seg i ulike sosiale sammenhenger.
Linn forteller meg dette helt uoppfordret. At det fins en slik app, som man kan laste ned på mobilen. Hun forteller meg det etter at vi har snakket sammen på telefon en god stund. Jeg har spurt om både det ene og det andre. Jeg spør for eksempel om Linn har sett filmen Rain Man med Dustin Hoffman og Tom Cruise. Linn forteller da at hun knapt var født da den filmen gikk på kino.

Etter at samtalen er over tenker jeg en hel del på om den appen kanskje gir mange gode råd om hva som er lurt å si. I alle slags situasjoner. Det kunne jo vært greit å ha en slik. Tenker jeg.

Det blir ikke bedre enn dette

Laksefiske minner mistenkelig om arbeid. Det skal utrolig med tid og strev til før det sitter en fisk på kroken. Noen kaster og kaster et helt liv uten å få napp. Men så plutselig, sommeren 2016, er det den heftigste sesongen på 30-40 år. Det er tid for sterke følelser. Det er tid for å få den aller største laksen.

En gjennomsnittlig laksefisker begynner å vibrere når vårflommen er på hell og vi glir inn i juni. Disse vibrasjonene kan være så sterke at et godt råd er å få mannen ut av huset så fort som mulig. Det er ikke noe å nøle med. La ham reise dit hvor lidenskapen renner i strie strømmer.

"Det har ikke vært mer laks på vei opp i elvene i Trøndelag siden 1980-tallet". Hvis man er ganske opphisset fra før og leser dette i avisen, så kan man liksom ikke kjøre fort nok frem til elven.

Slik kommer min fiskekompis Erlend og jeg til Rognes og elven Gaula. Vi fisker oss gjennom helgen. Det blir søndag morgen i Buoshølen. Erlend er vanligvis en lavmælt fyr. Det kan gå flere timer mellom hver gang Erlend har lyst til å si noe. Men nå skjer det. Erlend skriker. En gang. To ganger. Jeg har aldri sett ham slik før. Hele kroppen står i hockey, stangen, som vanligvis pleier ha en fin bue, står rett ut. Det hyler i snøret og bremsen, når den største laksen vi noen gang har sett suser mot brekket for å flykte ut av hølen. Det er umulig å løpe etter så Erlend blokkerer bremsen. Et sekund senere kan vi begge se kjempen rulle seg i sin egen velde dere nede, rette ut kroken og forsvinne i dypet. Den må ha vært 20 kilo. Minst.

Dette synet forfølger meg gjennom arbeidsuka som et mareritt. Min personlig rekord er ti kilo. Å få en som er dobbelt så stor er en skremmende tanke. Jeg kjører opp til Rognes på ny. Alene nå.

Jeg står i Mushølen, fredag kveld. Det er en fantastisk høl. Jeg har mange ganger sett folk ta storlaks i Mushølen. Det er jo fint det. At andre får fisk. Men jeg har likesom ikke fått et eneste napp der selv. Ikke et eneste. Jeg står der nå, 13 år etter første gang jeg prøvde for første gang. Mushølen er mørk og magisk. Jeg står der og håper. Jeg fisker med 0,50 snøret, 50 grams lodd, opphenger og mark med rød ulltråd og fisker i dypet av hølen. Et kast. To kast. Så er det som om Gud sender en stråle av lys ned gjennom skyene. Det treffer elven som revner i et gigantisk plask som de sikkert kan høre helt til Trondheim. Opp av vannet kommer et monster av en laks og henger seg i luften, i all sin prakt. Den blir hengende der, og jeg rekker å tenke at dette, dette, vil prege meg for livet, før beistet faller ned i vannet, ryker snøret og er vekk.

Etterpå begynner jeg å skjelve. Jeg er bare 54 år gammel og har fisket hele livet. Nå skjelver jeg i hele kroppen. Noe sånt kommer neppe til å skje igjen, føler jeg. Det blåser surt og det driver vått og kaldt gjennom Midtre Gauldalen kommune, som sjelden får mere enn et par plussgrader slengt etter seg i juni. Det er under slike forhold at folk bare gir opp livet og begynner å drikke sprit.

Dagen etter går jeg meget langsomt til en dyp høl som heter Flonan. "Det har ikke vært mer laks på vei opp i elvene i Trøndelag siden 1980-tallet". Jeg gnager litt på den setningen, mens jeg kaster ut. Jeg regner ikke med at det er min tur til å få noe. Jeg blir nesten alltid like forbauset når en laks biter på.

Hugget kommer forsiktig og litt undrene står jeg plutselig og kjører en middels stor laks. Den driver på, farer frem og tilbake der ute. Jeg er i utrolig godt humør i fem minutter, men så slår også denne fisken seg av. Det var da som bare.

Noen minutter senere hugger det på ny og denne gangen sitter fisken godt. Det er en storlaks som sparker godt i fra. Jeg kan se den skinnende blanke torpedoen dra på tvers av strømmen og helt over på andre siden av elven for å velte seg i bakvannet. Jeg trøtter ut laksen og får styrt den opp på en liten sandstrand. Jeg begynner straks å tenke på stedet som paradisbukta. Jeg veier laksen til 8 kilo og henger jeg den opp i et tre. Det er tid for å feire med en selfie som jeg legger på Facebook. En av fiskekompisene skriver i kommentarfeltet at jeg ser forelsket ut. Det er fordi sommeren bare så vidt har begynt.

#Laks #lykke
 

Pizzaen som fortsatt sårer


Jeg vil understreke at Jon er meget intelligent. Han er faktisk blant de smarteste jeg kjenner. Jeg sier dette slik at man ikke skal få helt feil inntrykk av historien som følger. Vi skal på tur til USA med Jon, kone og to sønner.

Det som skjedde kan jo flere kjenne seg igjen i. Man har kanskje kjørt bil hele dagen og kommer sent frem til hotellet. Alle er sultne og stemningen er ladet. Det haster med å få tak i noe mat. Ulveflokken trenger næring. Far blir sendt ut for å lete etter en ta-med-hjem-pizza.

Så langt er alt vel. Men minuttene går. Det var da fælt så lang tid det tar før pappa kan finne en pizza og bringe den hjem til sin sultne familie. De venter. Og de venter.

Endelig kommer pappa. Han svinger glad og fornøyd inn på hotellrommet. Nå begynner mor og sønner å gape. De tror rett og slett ikke sine egne øyne. Nå begynner de å le.

Pappa kommer dinglende med pizzaesken stående på høykant, klemt inn under armen. Det gjør at alt fyllet på pizzaen har glidd av og lagt seg som en stor klump nederst i esken.

Mor og barn holder på å le seg i hjel. De erter far såpass mye at han blir direkte sur. Far trenger derfor en pause. Forståelig nok. Han prøver nå å gå ut på balkongen. Men så viser det seg at noen har stengt balkongdøren som er av glass. Far går rett inn i glassdøren. Det smeller. Mannen faller bakover og lander på rompa.

Som det heter etter store dramaer: "Ingen kom fysisk til skade". Det er det nyhetsoppleseren pleier å si. Men slike nyhetsopplesere snakker aldri om fornedrelse, eller årene etterpå. Den ene sommeren etter den andre. Dager som kommer. Og dager som går. Hver gang det blir snakk om å kjøpe en pizza og far er til stede. De snakker ikke om slike ting, nyhetsoppleserne.

Annen manns mus


Ikke tull med annen manns mus. Det er en erfaring, Man kan gjøre seg. På jobben. Ellers så smeller det.

Vi petitskribenter er alltid opptatt av å holde orden på kontorpulten. Det er ganske krevende.  Stadig vekk må det ryddes i binderssamlingen eller noe annet viktig.  Slik oppstår det en slags kontroll. Man må passe på, kan man si, på en måte, ikke sant.

Stor var derfor bekymringen da man etter noen dagers fravær kom tilbake til datamaskinen på mandag. Maskinen virket ikke. Eller nærmere bestemt musen, virket ikke. Det er jo uhyre irriterende når slikt skjer. Derfor har organisasjonen et stort serviceapparat. Det er bare å rope om hjelp. Så kommer de. Og redder en stakkar.

Men det kan fort bli litt pinlig. Hvis man for eksempel ringer til brukerservice og sier at jeg har problemer med musa mi, så kan de kanskje begynne å le eller kanskje bare bli sure og be deg klare deg selv, kjøpe en ny mus eller noe. Jeg kan blir stående der. Trolig til spott. Kanskje også til spe.

Her er det viktig å ha erfaring. Jeg begynner derfor straks å tenke på om jeg kjenner noen pøbler. Den første jeg kommer på er Arne. Jeg tenker straks på Arne, som er en mann som er vokst opp med stygge kroppstaklinger på Røa, herdet og utviklet i så lange baner at han er blitt advokat. Mens jeg sitter slik og tenker på Arne så undersøker jeg musa nærmere. Jeg oppdager da at noen har limt en tapebit med en liten papirlapp slik at den dekker over det optiske øyet på musa. Jeg piller av tapen og nå virker musa helt fint igjen.

Nå sender jeg straks en epost til Arne. Jeg nøler ikke et sekund. Jeg går rett på sak. Jeg sparer ikke på konfekten. Jeg skriver:

"Man skal ikke tulle med en annen manns mus. Den andre mannen kan finne på å ville hevne seg".

Det går noen timer.  Nå kommer det flere setninger fra Arne. Han avslutter prosedyren med følgende setning:

"Man kan til og med tro at du beskylder meg for å stå i med kjerringa di". Mvh Arne.

Så der står saken. Akkurat nå. Mannen har ikke innrømmet sine synder. Jeg er litt usikker på hvor hardt og nådeløst jeg kan slå tilbake. Jeg trenger kreative innspill. Gode råd. Sy rekeskall inn i gardinene på kontoret hans og ønske god sommer. Slike ting.

 

 

 

Lønnsoppgjør og laksefiske i Bibelen

Jeg har i dag oppdaget at man kan jobbe et langt yrkesliv i Norge uten å vite at det står helt grunnleggende ting om lønnsoppgjør i Bibelen.

Skal en arbeider, som bare har jobbet en time, få like mye i lønn som de som har arbeidet hele dagen? Ja, mener Jesus, som dermed kan regnes som en aktiv fagforeningsknuser. Jesus er også arbeidsgivers talsmann ved å understreke hans soleklare rett til å gjøre som han vil med pengene.

Av en eller annen grunn, begynner jeg dessuten straks å tenke på laksefiske. Vi har nå passert 1. juni og sesongen er i full gang. Det er slett ikke uvanlig å stå i flere uker, gjerne i ufyselig vær og fryse rompa av seg, samt betale store summer, uten å få et enste napp. Plutselig kommer en kar og slenger ut. Han får en laks på første kastet. Jesus ville ha jublet. For mange er kalt, men få utvalgt, som der skrevet står. Lykke til med sesongen.

Matteus' evangelium (Kapittel 20) Lignelsen om arbeiderne i vingården:
1 For himlenes rike er likt en husbond som gikk ut tidlig om morgenen for å leie arbeidere til sin vingård. 2 Og da han var blitt enig med arbeiderne om en penning om dagen, sendte han dem bort til sin vingård. 3 Og han gikk ut ved den tredje time og så andre stå ledige på torvet, 4 og til dem sa han: Gå også I bort til vingården, og hvad rett er, vil jeg gi eder. Og de gikk avsted. 5 Atter gikk han ut ved den sjette og den niende time og gjorde likeså. 6 Og han gikk ut ved den ellevte time og fant andre stående der, og han sa til dem: Hvorfor står I her ledige hele dagen? 7 De sa til ham: Fordi ingen har leid oss. Han sa til dem: Gå også I bort til vingården! 8 Men da det var blitt aften, sa vingårdens herre til sin forvalter: Kall arbeiderne frem og gi dem deres lønn; begynn med de siste og end med de første! 9 Så kom de som var leid ved den ellevte time, og de fikk hver sin penning. 10 Men da de første kom, tenkte de at de skulde få mere; men de fikk hver sin penning de også. 11 Men da de fikk den, knurret de mot husbonden og sa: 12 Disse siste har bare vært her en time, og du har gjort dem like med oss som har båret dagens byrde og hete. 13 Men han svarte en av dem og sa: Min venn! jeg gjør dig ikke urett, blev du ikke enig med mig om en penning? 14 Ta ditt og gå! Men jeg vil gi denne siste like så meget som dig. 15 Eller har jeg ikke lov til å gjøre med mitt hvad jeg vil? eller er ditt øie ondt fordi jeg er god? 16 Således skal de siste bli de første, og de første de siste; for mange er kalt, men få utvalgt.

De fra ytre høyre nektet å delta


Hvis du søker på "DNA journey" så kommer du til reiseselskapet Momondo som har laget et stunt som nå går som en farsott verden over med flere millioner delinger.

Det er 67 personer som spytter i et glass. To uker senere foreligger DNA-analysene som viser hvor i verden du egentlig kommer fra, om man går langt tilbake i tid.

Det er mange tårer og sterke følelser når folk oppdager at de er mindre engelske, franske eller for eksempel islandske enn de trodde.

Det var tre personer fra et ytre høyre parti som ble tilbudt å få sitt DNA analysert. Da de oppdaget hva opplegget gikk ut på marsjerte de ut. De nektet å delta.

Jeg lurer på hva de var så redde for å finne ut.

Filmen DNA-Journey kan du se her.


 

Så nær, så nær



Jeg har skikkelig lyst på et rekesmørbrød. Men blir brutalt nekta. På flyplassen ved Reykjavik.

Rekesmørbrød er den eldste luksus jeg vet om. Det er fordi jeg kommer fra en tid der vi hadde små krav. Rekesmørbrød var dåp, konfirmasjon og død. Rekesmørbrød var større enn livet selv. Med majones, sitron og dill. 

Det var en måte å markere at dette vi nå gjør sammen, det er viktig. Det er stort.

Jeg har som man forstår et godt forhold til rekesmørbrød. Jeg har nettopp gått av flyet fra Oslo til Reykjavik. Det har vært en lang flytur. Jeg er skikkelig sulten og går bortover en lang gang. Den leder til en oase av spisesteder. Jeg går inn på den første kafeen og ser til min store glede noen overdådige rekesmørbrød og bestiller straks er slikt, sammen med en flaske vann.

Mannen ser på meg. Han blunker ikke. Øyne av stål.

- Kan jeg få se boardingkortet ditt?

Jeg viser ham kortet fra flyet jeg nettopp gikk av. Mannen blir streng.

-Jeg har ikke lov å selge til innkommende passasjerer.

- Du tuller nå?

- Nei, det er en tax ting.

Jeg begynner å gape.

- Kan du gjøre et unntak?

- Bryte loven!

- Ja.

- Du er en skikkelig idiot.

Forbud mot å se Skam.


Datter Frida blir veldig provosert over voksne som har lyst til å se på TV-serien Skam.

- Drit i å se Skam. Det er ikke laget for deg, sier datter Frida (17).
- Det er jo noen voksne som ser på dette for å finne ut hvordan ungdom tenker og har det, sier jeg.
- Tror jeg ikke noe på. De tar det som underholdning. Eller enda verre, de vil ha en følelse av å være ung, selv. De kan finne seg sin egen serie å se på, sier Frida.

Ganske oftere nå, vil jeg si, står jeg der og er veldig gammel.  Jeg roper inn i generasjonskløften, som er så stor at jeg som regel bare hører ekkoet av min egen stemme.

Like etter at jeg har fått forbud mot å se på Skam, flommer mediene over av oppslag om Nora. Skam blir kalt genial i en serie innlegg av for eksempel nyhetsredaktør Erik Stephansen i Nettavisen. Særlig vil jeg fremheve Stephansen innlegg "NOORA ER RÅÅ! Noora er queen!" som er delt 2300 ganger.

Siden jeg ikke kjenner Nora så godt personlig som nyhetsredaktør Erik Stephansen blir jeg litt misunnelig. Til min store glede dukker det like etter opp et klipp fra Skam på Facebook der Nora konfronterer en ung mann (Nicolai) når han truer henne med nakenbilder.

Dette klippet ser jeg ved hjelp av Facebook. Det syns jeg må være lov. I min alder. Jeg blir nå straks veldig imponert. Skam er åpenbart en smart måte å lære opp unge mennesker i straffeloven og hvilke rettigheter og plikter de har i samfunnet.

Dette prøver jeg å si til Frida.

- Nora ditchet Nicolai, sier jeg.
- Nei. Hun gjorde ikke det.  Å ditche betyr å svikte eller dumpe noen. Det var ikke det som skjedde, sier Frida.
- OK, sier jeg. Men Nora nailet Nicolai, gjorde han ikke?
- Nei, hun gjorde ikke det. Å naile betyr at man gjør noe veldig bra. Det er jo ikke det som er poenget, sier Frida.
- Jeg innrømmer at jeg sliter litt her, sier jeg.
- Kan jeg si at hun gruset ham?
- Det er det ingen som sier.

- OK, jeg gir meg. Du skal få ha Skam i fred.