hits

juni 2015

Den aller største laksen

Det er lørdag og jeg har fisket intenst i over et døgn uten å kjenne antydning til laks. Da skjer det som kanskje bare skjer en gang i livet.

I drømmen om Gaula svømmer storlaksen på sitt heftigste akkurat nå. Vi er mange som i juni slipper lidenskapen løs. Problemet er bare at kulde og regn og store mengder vann gjorde alt fiske over fossen meningsløst. Laksen kom seg ikke opp til der vi pleier stå og håpe på fangst, på Rognes, ikke langt fra Støren.

Men denne helgen snudde det. Laksen gikk fossen. Og regnet som har pisket Midtre Gauldalen kommune, uten stans, siden 17 mai, det stoppet.

Slik gikk det til at jeg står på en bergnabb ved favorittplassen Buoshølen og følger snøret med øynene. Jeg lar det gli ned mot brekket. Dette gjentar seg i time etter time. Ingenting skjer. Jeg står der og tenker at laksen må jo komme forbi her. Før eller senere. Hvis jeg bare står lenge nok, kaster og kaster, så kan det jo skje. Et mirakel.

Klokken er litt over fire på ettermiddagen. Jeg er litt søvnig. Solen steker. Snøret stopper. Jeg tror jeg har satt fast. Da er det som om tusen volt skyter opp langs snøret og treffer meg i magen. Neven knyter seg rundt stanga. Kroppen tar spenntak i berget. Jeg er klar.

Laksen går som et godstog i tungt driv, helt over mot motsatt bredd. Der bryter den overflaten og velter seg i sin egen tyngde.

- Dæven, den må være minst 12 kilo, sier fiskekompis Erlend. En så stor og blank laks har jeg aldri før hatt på kroken. Jeg har reist et langt liv for å komme til dette øyeblikket. Jeg må ikke miste det. Ikke for alt i verden.

Laksen snur og går nedstrøms. Hvis den nå bestemmer seg for å legge seg på hardstrømmen og går ut av hølen, må jeg løpe som en gal, ned strykene, trolig gå på tryne, brekke en arm, miste fisk og all ære.

Men det skjer heldigvis ikke. Laksen snur igjen, krysser hardstrømmen og tar en æresrunde under oss. Like ved bergnabben passerer den meg. Fisken er bare noen meter unna. Det er et beist av en hannlaks. Jeg ser den helt tydelig før den glir ut i hardstrømmen og drar på nye turer. Nye runder. Ut og inn.

Slik holder vi på. Og solen går sin gang, som Hemingway ville sagt det. Jeg har sett laksefiskere stå i flere timer med storlaks som stanger, bare for å oppleve at krokfeste glapp. Det er skremmende kort vei fra ekstatiske følelser til å bli fullstendig knust.

Laksen kommer seilende inn mot grusryggen hvor Erlend står klar med kleppen. Det er nå de fleste mister laksen. Panisk klepping. Slikt skjer. Det er lett å bli for ivrig. Denne laksen skal ta fire, fem turer til, før den må gi tapt. Fisken er tett opp til ti kilo, og helt, helt fantastisk.

Det jeg prøver å si er at resten av denne sommeren blir en ren bonus.

Her er laksen og jeg



Fra 0 til 20.000 på tre år



Jeg kjøpte sykkelen brukt for 2.500 kroner og tok den med til en av de dyreste butikkene i Oslo for å bestille service.


- Den sykkelen der kan du bare kaste. Den har nesten ingen verdi. Det vil koste mer å sette den i stand enn å kjøpe en ny sykkel, sa mannen i verkstedet.

- Jeg tok i steden med meg sykkelen til et annet verksted, spanderte 2.200 kroner på nye deler og service og syklet fornøyd av avsted.

To år senere spanderte jeg service og nye deler til 2.000 kroner. Jeg var fortsatt meget godt fornøyd.

Nå har jeg hatt sykkelen i tre år. Jeg sykler mye på den. Hver dag. I dag var jeg innom XXL på Majorstua. Jeg trengte hjelp til å justere bakbremsen. Det kostet 89 kroner. Samtidig spurte jeg om de kunne gi en vurdering av sykkelen.

- Hvis du skulle kjøpt en ny tilsvarende sykkel vil jeg anslå at du må betale mellom 15.000 og 20.000 kroner for den. Sykkelen din ser ut til å være i brukbar stand. Men de dekkene der syns jeg du skal bytte snart. Det koster noen hundrelapper. Sa mannen.

Jeg blir i utrolig godt humør av slikt.

Høysesong for drepende stillhet



Har du opplevd The silent treatment?


Krangelen er på ingen måte over. Slett ikke. Den har bare gått over i en drepende stillhet mellom deg og kona. Hva gjør du da?

La meg først få si at det ikke er noe galt med å furte. Å furte er en soleklar menneskerett. Det er noe nordmenn har drevet med i tusener av år. I all slags vær. Til alle tider. Det har sammenheng med at vi så ofte blir urettferdig behandlet i dette landet.

En mann kan for eksempel ha jobbet og slitt og gjort det han kunne for at alt skulle bli bra og så sitter hun der og er kjempemisfornøyd med en liten dritt ting. Det er jo til å bli gal av. Hva gjør en nordmann da? Han står på sitt. Har man rett så har man rett. Det er stahet som har bygget dette landet. Vi har alltid bøyd hodet mot dårlig vær og motgang og gått på med krum hals. Vi gir oss aldri. Ikke faen.

Jeg møtte nylig Pellegrino Riccardi som forteller om et valg kona pleier å gi ham. Hun sier:

- Vil du ha rett eller vil du være lykkelig?

Jeg forteller om dette til kollega Jon. Vi snakker om krig og fred og sånn. Jon er historisk interessert. Det er i og for seg jeg også. Vi snakker litt om Napoléon Bonaparte (1769 - 1821). Napoléon seiret mange ganger, ofte over tallmessige overlegne motstandere. Han er derfor ansett som en av de største militære ledere gjennom alle tider, og hans militære kampanjer er studert ved militærakademier over hele verden.

Napoléon prøvde ut helt nye teknikker. Han kriget gjerne om natten. Han la seg gjerne på lur. Napoléon var tilhenger av å ligge i bakhold, å angripe når du minst ventet det. Mannen tok aldri pauser i slaget for å spise middag eller drikk champagne slik de andre generalene var vant til. Og da bermen i Paris gjorde opprør ba han soldatene fyre av kanonene. Rett inn i folkemengden. Og det var ingen som klagde. Tvert imot. Napoléon ble genierklært.

Nå er der sikkert noen som blir fristet til å prøve ute Napoléons teknikker i ekteskapet. Det er dessuten høysesong for slikt. Det har sammenheng med at familien skal reise på ferie sammen. Og da oppstår det jo en hel del krigføring. En kar jeg kjenner som driver campingplass forteller at tidene har forandret seg.

- Hvordan da?

- Før var det sånn at når et ektepar hadde krangla i flere dager så satte gubben seg til slutt i bilen og kjørte hjem i sinne. I dag er det like ofte kona som tar nøklene og drar.

Også dette forteller jeg til Jon. Han mener da at alt var mye bedre før. Han nevner som eksempel Peter Wessel Tordenskiold (1690 - 1720).

Det har seg slik at i juli 1714 møtte Peter Wessel Tordenskiold ved Lindesnes en britisk bygd fregatt, De Olbing Galley. Den var dobbelt så stor som hans eget skip, var kjøpt av svenskene og nå på vei til Sverige. Etter ett døgns kamp var Wessel nær tom for ammunisjon og sendte en parlamentær med forespørsel om å få låne krutt av motstanderen, men fikk avslag. De to skipssjefene drakk isteden hverandres skål og skiltes med løfte om senere møte. For dette ble Tordenskiold stevnet for krigsrett, anklaget for å ha avslørt militære hemmeligheter. Tordenskiold førte sitt eget forsvar og ble frikjent. To dager senere utnevnte kongen ham til kommandørkaptein.

Det er som man forstår mange veier til suksess. Ha en fin ferie.

Tobben har en granat i hodet


Om Tobben vil jeg si at han umulig kan ha hatt en granat i hodet. Men han påsto det selv. At hodet når som helst kunne eksplodere. Derfor drakk Tobben øl i såpass store mengder at han måtte finne på noe lurt.


Vi skal til en liten plass på Vestlandet. Veien er smal og svingete ned mot den nedlagte havna og det grønne huset som ligger som det siste, helt ytterst på piren der nordavinden tar som hardest. Malingen flasser. I et av vinduene, hvor glasset er knust, har Tobben dyttet inn en pute. På grunn av manglende betaling har e-verket slått av strømmen. Derfor steker Tobben egg og flesk på en kakkelovn, slik at duften kommer ut på gaten og minner om at det står til liv. Innimellom.

Opp mot husveggen står en damesykkel med ballongdekk og kurv. Dette kan jeg ikke vite sikkert, men jeg tenker at denne sykkelen kommer fra en tid da Tobben var en ung mann og det var et yrende industriliv og lett å få arbeid i bygda. Nå henger det meste og slenger og føler seg ubrukelig.

Nærmeste butikk er fem kilometer unna. Det er nesten bare oppoverbakker til Kiwi som ligger i krysset ved hovedveien, sammen med en bensinstasjon og to bedehus. Tobben starter dagen med å sykle til Kiwi slik at han er der nå butikken åpner klokken ni. Han har på seg en kjeledress, som kanskje har vært blå en gang, men som nå er en slags fortelling om hva Tobben har drevet med i det siste. Kaffeflekker. Egg og flesk. Slike ting.

På Kiwi kjøper Tobben en enslig flaske øl. Det er en plastflaske som rommer halvannen liter øl. Flasken legger han i kurven og sykler hjem. Det er nesten bare et tråkk, så ruller sykkelen ned til havna, nesten av seg selv. Tobben setter seg ved kjøkkenbordet, fyrer opp en røyk og heller opp dagens første glass. Han drikker det med sakte bevegelser. Det samme skjer med neste glass.

Klokken 12 er flasken tom. Tobben setter seg på sykkelen og tar fatt på bakkene opp til Kiwi for å hente en ny flaske. Han kjøper ikke noe annet. Bare denne ene flasken. Også er det hjem igjen. Det samme gjentar seg i tre tiden. Da er Tobben tilbake og kjøper dagens siste flaske.

Så setter han seg på sykkelen, rak i ryggen og styrer hjem. Det går ingen på denne veien som ikke kjenner Tobben. Han slipper alltid styret med den ene hånden, vinker og smiler. For Tobben har noe som holder ham i livet. Tre ganger om dagen.

Med jubel i brystet


- Knut er redd for ballonger. Han frykter dem. Det må dere huske om dere inviterer Knut i bursdager.


Det er mor som snakker. Vi er på det aller første foreldremøte på barneskolen. For ti år siden. Jeg kan huske at det var en varm høstdag og trangt om plassen. Jeg hadde aldri før møtt et barn som Knut, som skulle gå i vanlig skole, med et syndrom som krever uendelig tålmodighet.

Når jeg snakker med Knut er det som om repeat-knappen har låst seg fast. Vår første prat var omtrent slik:

- Hvorfor røyker du, spør Knut.
- Fordi jeg liker det.
- Hvorfor røyker du?
- Det smaker godt.
- Hvorfor røyker du?
- Det har jeg jo sagt.

Slik fortsetter samtalen til Knut går lei av meg. Det er lange minutter.

Knuts ansikt er åpent med et solregn av fregner og håret står som en engels luftige sky rundt hodet. Kroppen er spedbygd og kaster nesten ikke i skygge. Gutten beveger seg liksom i mange retninger på en gang. Alltid urolig. Store øyne. Ørene på stilker.

Noe av det jeg liker aller best er å se Knut komme oppover bakkene på sykkel. Bena går som trommestikker. For gutten har oppdaget at det er kommet en gravemaskin som nå driver og jobber i nabolaget. Den store grabben er i full sving. Det er en lastebil som kjører til og fra. Hektiske karer i oransje klær driver på med sitt. Knut står med ansiktet presset mot nettinggjerdet og følger med på alt som skjer på anleggstomta. Han står slik og er det lykkeligste menneske jeg kjenner.

I går var det siste skoledag på ungdomsskolen. Hele klassen står oppstilt på scenen i gymsalen. Knut har på seg mørk dress og slips. En etter en blir elevene ropt opp og går på tvers av den store scenen for å ta rektor i hånda og få vitnemålet. Jeg sitter sammen med tusen foreldre. Jeg vet ikke hva de andre føler, men det er som et brus av stolthet når Knut krysser scenen for å hente den hvite konvolutten som er så viktig for resten av livet.

Knut har stått på venteliste for å komme inn på yrkesfag. Det er fire plasser. Knut står som nummer fem.

I forrige uke kom beskjeden. Knut står i klasserommet omgitt av barn som han har gått på skole med i mange år. De kjenner Knut og alt han har slitt med. Øyeblikket står og dirrer. Der er umulig å være uberørt av det som nå skal skje. Alle som er i rommet kommer til å huske det så lenge de lever.

Det er en som har trukket seg fra listen. Knut har fått skoleplass til høsten. På det han aller, aller mest ønsker seg.

Det er med jubel i brystet vi går inn i denne sommeren.

Tårene begynner å renne


Dette kunne vært en hel vanlig dag på jobben. Ganske grå. Jeg sitter på en konferanse i NHO og lytter til en italiener. Helt mot slutten av foredraget er det ikke mulig å holde seg lenger. Jeg kjenner tårene komme.

Vi er 200 personer som har det ganske likt på denne konferansen. Vi er jo nordmenn. I dress. Vi sitter i NHO-bygget på Majorstua i Oslo. Vi sitter i kontrollerte former.

Italieneren heter Pellegrino Riccardi. Han forteller at du kan få til de utroligste ting hvis du bare tenker utenfor boksen. Han viser oss en film fra Educating Yorkshire. Vi får møte unggutten Musharaf som er så alvorlig plaget av stamming at han umulig vil kunne klare muntlig eksamen. Læreren har sett filmen Kongens tale (The King's Speech). I filmen løser kongen sitt stammeproblem ved å ta på seg øreklokker med musikk.

-Er dette bare et filmtriks, eller kan det fungere også i virkeligheten, tenker læreren fra Educating Yorkshire. Han putter ørepropper i ørene på Musharaf. Slår på musikk. Og ber gutten om å lese høyt.

Resultatet er helt utrolig. Læreren mister munn og mæle. Han løper inn på klasserommet ved siden av for å hente en annen lærer for at hun skal få høre. Det er helt fantastisk.

I slutten av filmen er hele skolen samlet og Musharaf holder en takketale. Det er triumfens øyeblikk.

Å se reaksjonen hos de andre elevene er sterk kost.  Å se reaksjonen på konferansen i NHO er sterk kost. Etterpå går jeg rett på nett og søker opp filmen. Her er den: 

På en klar dag kan jeg se helt opp til sophieelise

Før het det at "On a clear day you can see all the way to Generals Motors". Men nå er det slik at "På en klar dag kan jeg se helt opp til sophieelise".

Det var en mørk og dyster kveld at jeg bestemte meg. Jeg hadde nettopp sett på besøksstatistikken på bloggen min. 73 besøkende på en hel onsdag. Det var trist lesning.

Jeg har blogget i årevis. Men det kommersielle gjennombruddet kommer likesom ikke. Til tross for at jeg har vært villig til å bruke alle triksene i boka. Jeg har prøvd både trutemunn og spennende lite klær, samt bilder av naken og dryppende våt fisk.

Det var der derfor med dyp interesse at jeg leste dagens Aftenposten "Blogg business". Det er slike artikler som gir håp. Jeg har derfor bestemt meg for å begynne med produktplassering, eller skjult og ulovlig reklame som Forbrukerombudet kaller det.

Jeg padlet derfor ut til en holme i Oslofjorden og plasserte meg selv i en helt naturlig positur. Siden jeg ikke har råd til å leie en kjempeflink og kreativ motefotograf tok jeg bildet helt selv. Bildet har jeg delt i sosiale kanaler og jeg fått flere liker. Bildet gir inntrykk av å vise at jeg nyter sommeren og slapper av. Jeg passet på å få med en seilbåt på bildet. Jeg syns selv at her er det mye god stemning som fungerer godt.

Jeg må innrømme at jeg måtte tenke en stund før jeg kom på hva slags produkt jeg skulle plassere i bildet. Det er ikke lett å finne det riktige produktet. Det bør jo være noe ungt og friskt og sexy. Så jeg tenkte på både det ene og det andre. Det bør jo være noe som er tett og nært. Som sitter godt. Og som ikke klemmer for meget eller gir gnagsår eller andre plager.

Valget falt på et par diskret plasserte gummistøvler og bildet ble sånn:



#NåTarDetHeltAv

Tidenes beste sjekketriks



Kollega Henrik og jeg står og diskuterer hva som er det smarteste å gjøre hvis man vil sjekke damer.


Jeg har veldig respekt for Henriks kompetanse på dette område. Mannen har vært kjæreste med Frøken Norge. Det er riktig nok lenge siden. Men likevel. Henrik har draget.

- Det smarteste du kan gjøre er å ha en veldig pen og sjarmerende kompis, sier jeg.
- Hvordan da?
- Jeg har for eksempel en veldig kjekk venn som heter Bjørn Erik. Vi studerte sammen og når vi var på fest var det alltid kjempelurt å sitte ved rett ved siden av Bjørn Erik.
- Ja.
- For damene kom jo strømmende til for å bli bedre kjent med Bjørn Erik.
- Ja.
- Og han avviste nesten alle sammen.
- Ja.
- En dame som blir avvist vil straks begynne å se om det er noen andre gode muligheter like i nærheten, sier jeg.

Nå begynner Henrik å le.

- Vet du hva Charles Darwin ville ha sagt om deg, Baard. Henrik ser på meg.
- Han ville sagt at noen organismer utvikler et triks som gjør at det er nettopp de som vinner og som klarer seg bra gjennom millioner av år.
- Slike som deg er ikke utrydningstruet, sier Henrik.

Nå prøver jeg å komme på noe smart å si. Noe jeg kan slenge tilbake. Henrik har utseende på sin side. Han har jo det. Så jeg sier:

- Tenk deg at man skulle kåre den kjekkeste mannen i universet.
- Ja.
- Og alle planetene skulle sende hver sin kandidat.
- Ja.

- Da kunne vi sende deg.

Nå begynner Henrik å le enda mer og jeg spør hva han flirer av.

- Jeg kom bare til å tenke på hvordan små grønne menn fra mars pleier å se ut.

Skallet ned bollespiser på grunn av sykdom

De fleste norske aviser kunne i går bringe en nyhet om at slafsing på bussen ved Ensjø i Oslo førte til slåsskamp slik at en mann havnet på legevakten og en annen i arresten.

Saken "Spiste bolle - fikk bank" har skapt heftig debatt. Det dreier seg om en 40 år gammel mann som skallet ned en medpassasjer som slafset, mens han spist en bolle. Blodet rant.

Hvordan kommentarfeltet vil reagere på en slik sak er ikke lett å forutsi. En overraskende debatt tok helt av i Nettavisen. Fenomenet misophonia fikk her stor oppmerksomhet. Man rettet slik oppmerksomheten mot folk som er sykelig opptatt av lyder som for eksempel slafsing.

Jeg satt litt og tenkte på om det er slik at hvis man er sykelig opptatt av ulyder, så blir det mer forståelig at man skaller ned en kar på bussen. Mens jeg satt og tenkte på dette så kom jeg til å huske på en gang jeg var på Colosseum kino i Oslo for å se filmen The Wall med Pink Floyd.

Foran meg satt to karer som var litt mer enn gjennomsnittlige glade i Pink Floyd. De følte at akkurat nå var Colosseum kino en slags kirke. De følte at vi alle skulle få være med på en slags høymesse, for tidenes aller, aller største artister.

Det er like før filmen skal starte. Det er elektrisk stemning. Enorme forventninger. Gutta foran meg er ladet til bristepunktet. Da skjer katastrofen. En kar på benkeraden åpner en pose potetgull. Man kan høre knitringen i flere meters omkrets. Lyden av potetgull som knaser mellom tennene.

Dette pågår i flere sekunder. Så reiser en av karene foran meg seg og går bort og klasker til potetgullspiseren med knyttet hånd.

Nå kunne man jo tenke seg flere alternativer.

1) Mannen skjønner med en gang at potetgullspising under en musikkfilm er idiotisk og dropper all knasing videre.
2) Mannen prøver å spise potetgull helt lydløst (umulig).
3) Mannen kontakter kinovakten. Filmen stanses. Lyset slås på, slik at både han som slo og han som ble slått blir utvist av kinoen.

Her kunne jeg jo rukket opp hånden. Jeg kunne sagt at HØR NÅ HER. DET FINNES FAKTISK folk som lider av misophonia. At det er synd på slike folk. De fortjener vår fulle forståelse. All slafsing eller knasing eller andre ulyder er helt uutholdelig.

Det kunne jeg ha sagt.

Og jeg vet hva Roger Waters ville ha sagt: 
"All in all you're just another brick in the wall".