hits

juni 2014

De kloke hendene



Oslo er full av bygårder fra 1800-tallet som fortsatt fungerer meget bra, mens de nå bygger en barcode-rekke med høyhus i Bjørvika som trolig bare vil leve i 20 år. Det vil koste oss dyrt.


Jeg har høyere utdannelse. Det får meg til å tru at jeg er noe. Men mine hender er blant de dummeste som fins. Selv om jeg har laget mat i alle år er jeg ikke i nærheten av det svigermor kan klare. Kanskje prøver jeg å herme, steke svinekoteletter som skal putre og surre lenge i kraft og smør, men alt hva jeg surrer og alt hva jeg putrer, så ser familien bare sorgtungt på resultatet og savner svigermors kloke hender.

Svigerfar bygget det meste av huset sitt selv. Det har stått fjellstøtt mot uvær og stormer på Vestlandet. I alle år. Han hadde alltid med seg litt verktøy når han var ute og gikk i tilfelle han traff noe som skulle repareres. Jeg har noe tau som han spleiset i et vakkert mønster for 15 år siden. Jeg bruker det ofte og beundrer håndverket. Klokskapen ligger i å kunne skape noe som varer. Lenge.

Jeg leste nylig i lokalavisa Budstikka om et helt borettslag på Fornebu som er i trøbbel. Det er kliss nye hus som må rive det meste og starte forfra fordi det er slurv og mangler overalt. Nylig kom en undersøkelse som viser at det vil bli skrikende mangel på dyktige fagarbeidere i Norge. 

Dessuten skal vi alle leve i nuet. Fremtiden har ikke en sjanse. Vi bygger nå. Vi bruker opp plassen og fyller opp rommet. Aldri har det vært bygget mere eller fortere enn nå. De som kommer om 10 år eller 20 år og kanskje har en helt annen smak eller ide om hva som er pent eller holdbart, får stå der og bare ha det så godt.

Jeg spiste middag sammen med Maiken i går. Maiken er en god venninne av min eldste datter. De går begge på Rud videregående skole i Bærum.

-Kjæresten min går på nerdemekk, sier Maiken med et strøk av stolthet i stemmen. Hun forklarer at det finnes vanlig mekk og nerdemekk. Forskjellen ligger i matte og fysikk og slikt.

Det fins altså folk som er kloke både i hode og i hender. Jeg sier ikke at alt håp er ute. Men kommer de til å bygge noe som står seg bra i 200 år? Jeg har mine tvil.

 

#bygg #arkitektur #håndtverk

Før det er for sent



To amerikanske forskere jeg kjenner skulle reise til Norge og bo her i et år. Men de viste ikke hvilket nabolag det var lurt å flytte til. Derfor satt de på den andre siden av jorden og så på flyfoto ved hjelp av Google Earth. De vurderte det ene området etter det andre. Da oppdaget de noe rart.


- Først trodde vi at alle nordmenn hadde små, runde svømmebasseng utenfor husene sine. Men da vi zoomet inn oppdaget vi at det ikke dreide seg om vann, sier forskeren. Han smiler. Snart fikk han selv flytte inn i et hus med en trampoline i hagen.

I Norge finnes det ikke statistikk. Men det gjør det i Danmark. 8.000 barn kommer hvert år til skade ved hopping på hagetrampoliner, viser tall fra Odense Universitetshospital. Antall skader har blitt mangedoblet på få år.

- Slik er det åpenbart også i Norge, sa jeg til barna mine. De maste om å få en trampoline. Jeg så for meg hvordan jeg skulle sitte med hjerte i halsen og vente på katastrofen. Noen som brakk nakken eller ryggen. Stygge hodeskader. Slike ting.

Men problemet med slike pappaer som meg er at vi har en komplett mangel på ryggrad. Særlig når det kommer til sjarmerende døtre med en vilje av stål. Derfor har vi nå hatt en diger trampoline i flittig bruk i flere år. Og hvis man på død og liv skal oppsummere saken, så er det grunn til å innrømme: Det har vært null skader. Ikke en brukket negl eller avrevet hårstrå. Nada.

Men samtidig synes jeg at man nå godt kan innrømme at det har blitt vedlig stille på trampolinen vår. Ingen hopp og sprett. Ingen saltoer. Trampolinehopping er rett og slett en superkort fase av livet. Døtrene mine er blitt eldre og skal ut i verden. Der fins det troligere farligere ting enn trampoliner. Men det er en annen sak

På søndag gikk jeg ut i hagen for å se på trampolinen. Den er meget stor. Kanskje jeg skal fjerne hele greia, frigjøre et ikke ubetydelig jordbruksareal, rydde en parsell og dyrke grønnsaker. Der har du meg. Oppfinnsom. Og glad i mat.

Plutselig kom jeg til å tenke på en ting. Jeg har aldri noen gang hoppet på trampolinen selv. Av åpenbare grunner. Familien var bortreist i helgen. Det var ingen som kunne se meg hvis jeg klønet. Jeg kikket til høyre. Og til venstre. Også klatret jeg opp.

Det første sprettet gikk slett ikke verst. Det andre også. Men så kom jeg på en personlig sannhet. Det kan være like givende å ligge helt stille å se rett opp i luften. Og slett ikke gjøre noe som helst. Jeg mener jo at hverdagen vanligvis er fylt av alt for mye stress og mas. Å ikke gjøre det slag er noe jeg burde gjøre mye oftere.

Mens jeg lå slik med nesa i været kom jeg til å tenke på den gang jeg var seks, syv år gammel og bodde på en liten øy som heter Vardø i Finnmark. På dette stedet hang de opp torsk på hjeller, som er et slags gigantisk tørkestativ. Under hjellene spenner de opp nett slik at hvis tørrfisken blåser ned så faller de ikke helt ned på bakken. Jeg husker at jeg lå i nettet sammen med min beste venn Paul. Vi lå og fablet og drømte om eventyrlige ting som vi håpet skulle skje. Paul er tidligere omtalt i petiten "Det fantastiske begynner ofte på en helt alminnelig måte". Paul var i disse årene det første jeg tenkte på hver morgen og den siste jeg sa ha det til hver kveld. 

Jeg lurer på hvor Paul er nå. Jeg har ikke sett ham på 45 år. Hvis Paul leser dette vil jeg si: Kom på besøk. Vi kan ligge på trampolinen sammen. Før det er for sent.

 

 

 

#barndom #oppvekst #drømmer

Det er BRA for folk å ha sex i rumpe!



"Det er BRA for folk å ha sex i rumpe!", er overskriften på et fyldig illustrert innlegg fra Jenny som skriver bloggen "Supermamman", og som i dag opplever en god del støtte, noe hat og en hel del avsky. Også kalt en vanlig dag i kommentarfeltet.

Jeg oppdaget innlegget på fronten av Nettavisen i dag tidlig. Jenny profilerer seg selv sammen med sin datter og stråler av glede på bildet som ligger på toppen av bloggen. Samtidig legger hun ut et digert bilde av rumpen sin og resten av kroppen på vei inn i dusjen, sammen med detaljer om sexlivet. Til nå har hun høstet 72 kommentarer og blitt delt 199 ganger.

Hvor mange flere ganger dette kommer til å bli delt og spredt og kjent av alle, mens datteren vokser opp vet jeg ikke. Jeg vet bare at hvis det var min datter så hadde jeg fått vondt i magen.

Det er veldig sannsynlig at det meste som var tabu før ikke er det lenger. Grenser flytter seg fortere og fortere. Men en ting som ikke forandrer seg noe særlig er barns evne til å være nådeløse. Mot hverandre.

Jeg snakket nylig med en kar jeg kjenner som vokste opp på Sørlandet. Han fikk eventyrlig mye juling fordi foreldrene hadde gjort noe dumt som de ble dømt for.
- Det gjorde oppveksten til en skrekkfilm, forteller min kjenning.

Bloggverdenen øker i dag dramatisk faren for å oppleve de verste ting. Blogger og kommentarer er ofte en blanding av underholdning og sjikane. Det er lett å glemme at det faktisk sitter en liten jente et sted i Norge i kveld som risikerer å få det fryktelig vondt i tiden som kommer.

#barn #sårbarhet

Han løsnet grepet i noen sekunder



For å være ærlig så vet jeg ikke så mye om Gunnar. Men det jeg vet får meg til å like mannen. At han skulle gå på en slik smell i Sandvika har jeg derfor stor sympati for.

La meg få starte dagens historie med å understreke at det ikke er noe galt med etterpåklokskap i og for seg. Det er selvsagt bedre å være klok på forhånd. Men noen ganger hjelper ikke det heller.

Hvis man ønsker å være klok på forhånd så kan man jo tenke litt på at 75 prosent av alle grove tyverier i Norge skjer i Oslo og omegn. Hvis man så tenker gjennom at innenfor dette område er det noen røde, farlige sirkler som kan slås rundt jernbanestasjoner og bussterminaler. Her stjeles det mye mer enn noe annet sted.

Dette vet Gunnar som står en sen ettermiddag ved knutepunktet for tog og busser i Sandvika , ikke langt fra Oslo.

Gunnar sykler. Han er uhyre sporty. Mannen kommer egentlig fra Geilo og har gått Skarverennet hele 41 ganger. Men nå er han altså i Sandvika på sin meget dyre sykkel. Det er en sykkel til hele 35.000 kroner. Gunnar passer derfor godt på den.

Gunnar skal en snartur på apoteket i Sandvika som ligger ved busstasjonen. Da er det jo naturlig å låse den dyre sykkelen fast i noe tungt utenfor apoteket. Men det tar ikke mannen sjansen på. Isteden triller han sykkelen med seg inn, trekker kølapp og venter på tur. Gunnar får det han venter på. Sykkelen har han stilt opp ved siden av seg ved skranken. I det han skal betale er han uoppmerksom. Gunnar løsnet grepet om sykkelen i noen få sekunder. Det er mer enn nok for katastrofen.

I det Gunnar på ny retter blikket i riktig retning kommer sjokket. Noen har snappet sykkelen og gått sin vei. Hvordan er det mulig? Gunnar fatter det bare ikke. Han kaster seg ut døren. Må bare ta sjansen på en retning. Mannen løper som en gal. Snart hit. Snart dit. Men tyven er ikke å se noe sted. Og sykkelen er tapt for alltid.

Nå kan man lure på hvorfor det har utviklet seg slik, i det såkalte verdens rikeste land, at folk stjeler som aldri før og at problemet bare øker og øker. En forklaring kan jo være at forbudet mot tyveri er rangert helt nede på syvende plass i 2. Mosebok kap. 20.

#tyveri #sykkel

Exitminsteren

Svetten perler på pannen til justis- og beredskapsminister Anders Anundsen. Mannen har en hard dag på jobben. Han skal fjerne et helt ord. Hive det ut. Ordet er "frivillig".

Det er fredag 6. juni i kongerike Norge. Klokken er 12.08. Det norske folk er i full gang med å starte på en pinseferie som skal vise seg å bli fylt av sol og varme og bading og glede fra den ene enden av landet til den andre. Men på kontoret til Anders Anundsen er man slett ikke i feriemodus. Justis- og beredskapsdepartementet skal sende ut en pressemelding. Overskriften er "Ny returterminologi".

Det er nemlig mange måter å reise fra Norge på. Noen kan for eksempel reise i følge med politiet. Kanskje iført håndjern. De er da i gang med noe som kalles "tvangsretur". Det skal vi fortsatt drive med, skriver Anundsen i sin pressemelding. Men det er også noen som har fått endelig avslag og blitt bedt om å forlate landet "frivillig", som det heter i utlendingsloven.

Det betyr at de skal reise uten følge av politi. Men så skjer det rare at mange velger å ikke forlate landet frivillig. Overraskende nok.

Når det er sånn så kan vi jo droppe hele ordet, "frivillig". Bare stryke hele utrykket. Det er det regjeringen nå forslår, i følge Anundsen. Han understreker at det faktisk ikke er frivillig i det hele tatt, men rett og slett en plikt å forlate landet. Hvorfor det da har stått "frivillig" i loven i alle de år, står det ikke noe om i pressemeldingen, som du kan lese her.

Hvis du blir forvirret av dette er det grunn til å understreke at Anders Anundsen fortsatt skal hete justis- og beredskapsminister. Han har ikke vurdert å skifte tittel til for eksempel "exitminsteren" eller "velkomstministeren". Men du kan jo kalle ham det hvis du vil. Det er helt frivillig.

#newspeech1984  #andersanundsen

Frykten for slanger

Om et øyeblikk skal jeg fortelle en kjærlighetshistorie som strekker seg snart 15 år tilbake, til et lite kloster utenfor Siena som i min hukommelse ligger badet i en dyp, rustrød kveldssol.

Klosteret, hvor vi skulle bo, lå i enden av en svingete grusvei, som strakte seg som et eventyr mellom rader av langstrakte sypressser i et toscansk, velpleiet landskap. Dette vil for alltid minne meg om noe av det vakreste i livet.

Men først må jeg snakke om slanger. Jeg vet ikke helt hvor hennes frykt for slanger kommer fra, bare at det er en dyp og inderlig skrekk for alt som kravler og kryper, helt ned til den minste meitemark eller snegle. Bare tanken på en orm kan få oss til å gå en lang omvei.

Frykt er hår som reiser seg på armen, pust som dras hardt inn, raske bevegelser, og alle tanker festet til denne sterke trangen til å flykte og komme seg vekk. Min kone og jeg har levd med skrekken for slanger i alle de år. Vi kranglet dessuten mye. Jeg kjenner ingen som er så mye og ofte uenig som vi er. Ingen bagatell er for liten til at vi ikke straks kaster oss over den i en frådene krangel som slynger seg rundt oss og sprer sin gift.

La oss nå reise til Italia, til noen uker hvor våren sto i full blomst, for snart 15 år siden. Datter Frida var knapt året gammel og jeg skulle ha en måned med pappaperm. Slik kom vi til et kloster som var bygd om til leiligheter, og leid ut til alt fra en amerikansk gjesteprofessorer ved Universitetet i Siena til slike som oss, noen ganske alminnelige nordmenn som drømte om Toscana og som fartet landskapet på kryss og tvers i en stigende rus av opplevelser.

Det kunne for eksempel være å spise noe av det beste som finnes av iskrem og kjenne solen varme ved Piazza del Campo, det berømte sentrum av Siena, mellom middelalderbyens høyder, hvor det har vært hesteveddeløp og fargerike folkefester siden 1200-tallet. Eller vi kjørte langt av sted, til en av de varme kildene og kurbad som stammer fra Romerriket og hvor vannet renner i elver, fossefall og kulper og er en dampende eksotisk verden hvor man gratis kan bade og vite at dette er uforandret nytelse gjennom tusener av år.

Eller vi kunne våkne en morgen i leiligheten og jeg ville foreslå noe helt alminnelig som:

- Skal vi ikke rett og slett gå en tur her i nærområdet.

Fra vinduet kunne jeg se stien slynge seg inn i et skogholt. Inn der kunne det vært spennende å gå. Min kone ble en anelse stram ansiktet, så jeg forslår straks at vi tar på oss gummistøvler. Ikke fordi det hadde regnet eller var sølete på noen som helst måte. Men man blir jo selvsagt mye mindre redd for slanger når man har gummistøvler på bena. Sånn er det bare.

Turen gikk brukbart. De første hundre meterne. Frida satt i barnevognen og datter Kaja (3) gikk og holdt meg i hånden. Ganske snart kom vi til et søkk i terrenget der trærne strakte seg over stien som et tak og grenene grep inn i hverandre som armer og fingre i et uoversiktlig villnis.

Plutselig ser vi faren komme. Trusselen er helt lydløs. Vi blir stående som forstenet. Slangen er skremmende stor, over halvannen meter lang, og den befinner seg i øyehøyde. Vi står bare noen meter unna. Slangen strekker seg rett ut i luften og hopper fra en gren til den neste. Jeg ser på min kone og tenker:
- Her hjelper det ikke med gummistøvler.

Men det skal hun ha. Når panikk er nærliggende, kan hun noen ganger være imponerende rolig. Vi snudde med stive bevegelser og gikk strake veien hjem. Det ble ikke flere turer i nærområdet.

For øvrig vil jeg si om ekteskapet:
"Ja, dette kan nok bli godt med tiden.
Det mangler bare noen små feil,
for å bli riktig godt".

Edvard Munch (1863-1944)


Slangen
så slik ut:


 #Toscana #Siena #Italia #Kjærlighet #slanger

Vi skal bo i Kongolandsbyen



Ikke et vondt ord om Norge, men ferier er dyrt. Svinedyrt. Jeg satte meg derfor ned og lurte lenge på hvordan vi kunne få til noe rimelig i år.


Gode ideer kommer jo ikke rekende på en fjøl. Det kan rett og slett være krevende å komme på lure ting. Men plutselig kom jeg til å tenke på en episode som skjedde for noen år siden. Det var på den tiden at jeg satt på trappa utenfor huset vårt og røkte sigaretter og drakk kaffe.

Jeg satt slik i skumringen og ante fred og slett ingen fare. Dette skjedde i et stille boligområde på Høvik som ligger ikke langt fra Ramstadsletta. Der nede lå det den gang et hotell ved siden av Esso-stasjonen. Til dette hotellet kom det daglig flere busslaster med turister. Det dreide seg ofte om ganske små, ivrige kvinner og menn fra Kina og Japan. Hva gjør ganske små, ivrige kvinner og menn fra Kina og Japan når det har blitt kveld på Høvik?

Jo, de går tur. I nabolaget. Som er et villastrøk.

Siden det sikkert er litt av en utfordring å gå tur helt alene i et fremmed land, gikk de ivrige kvinner og menn på raske ben. De gikk i små grupper. Slik kom de nysgjerrig, spaserende og stoppet opp foran huset vårt, fordi jeg der satt og røkte sigaretter og drakk kaffe og så typisk norsk ut. Dette har å gjøre med at jeg ofte har på meg en setesdalskofte som svigermor har strikket, men som nå er blitt ganske slitt på albuene. Turistene stilte seg opp i oppkjørselen vår og tok en rekke bilder av meg. Jeg vinket høflig tilbake.

Når jeg nå tenker gjennom dette så er det sikkert mange som har et lignende og ganske sterkt behov for å ta bilder av lokalbefolkningen og kanskje også bli invitert inn for å se hvordan helt ekte nordmenn kan tenkes og ha det.

Jeg tenker på dette mens jeg sykler gjennom Frogner parken i Oslo. Jeg sykler samme rute hver dag på vei til jobben. Her har jeg sett hvordan man har bygget den såkalte Kongolandsbyen. I uke etter uke har de drevet og snekret og laget stråhytter. Jeg ble derfor veldig forventningsfull. Avisene skrev at det skulle bli en skandale. Man skulle stille ut folk fra Afrika og slikt. Og det skulle komme presse fra hele verden for å dekke skandalen. Jeg har kikket meget nøye etter. Hver eneste dag. Og for å være ærlig så har jeg ikke sett snurten hverken av folk fra Afrika eller av noen skandale. Det er jo litt skuffende. Kan man si.

Kongolandsbyen er for det meste helt folketom. Dette burde vi jo kunne dra nytte av, tenker jeg. La oss si at kona og mine to døtre og jeg flyttet inn der i noen uker i sommer. At vi rett og slett tilbragte ferien i Kongolandsbyen. Ikke bare er det gratis. Vi kunne sikkert også selge billetter, tilby fotomuligheter og delinger på Facebook og det ene med det andre. Det er jo viktig å by på seg selv.

Dette er jo helt genialt. Noen ganger blir jeg helt imponert over hva jeg kan finne på. God ferie, til deg også!

Eksempel på typisk nordmann i setesdalsgenser:



#Kongolandsbyen #Turist #Frognerparken

Med romleir som hevn

Eiendomsmegler Tom Ingar Nilsen har brukt 30 år på å bli dritsur på Bærum kommune. Mannen får ikke bygge en hytte ved Dælivann. Derfor skal han åpne en teltleir for romfolk.

Nilsen kjøpte den 6, 7 mål store tomta med en falleferdig hytte. Han rev hytta og trodde at det skulle være grei skuring å sette opp en ny. Så feil kan man ta. Dælivann ligger i et landskapsvernområde. Derfor var kommunen negativ. Veldig negativ til alt Nilsen sa eller foreslo eller kunne tenke seg å gjøre.

Å sitte med en 6,7 mål tomt som han ikke kan bruke til noe, syns Nilsen er litt leit. Han har derfor tatt kontakt med romfolk og tilbudt dem å sette opp sine telt ved Dælivann. Han ber kommunen sette opp utedoer og slikt. Han foreslår også at romfolket fisker i Dælivannet og tar området i bruk. Nilsen vil låne bort sin fiskerett i vannet somligger idyllisk til, ikke langt fra Kolsåstoppen. Vannet har en brukbar bestand av abbor, samt noe gjedde. Man vil anbefale å gjøre noen kast med dupp og mark eller sluk på en odde sørvest i vannet.

Romfolk på campingtur har vanligvis ikke lov til å sette opp telt i utmark i mer en to døgn, men siden Nilsen er grunneier kan han tillate camping i et år av gangen. Tomten ligger like ved et boligfelt i et attraktivt strøk av Bærum. Det kan derfor bli noen praktiske utfordringer med parkering og tilførsel. Romfolket må trolig krysse naboenes eiendommer for å komme frem til den nye leiren, men Nilsen har en tinglyst rett til å ferdes over tomtene, så det nytter ikke å protestere.

Lokalavisen Budstikka melder om at velforeningen er skeptisk til planene. For å si det forsiktig. Mer om saken her.

Når andre medier nå oppdager denne historien er det ikke helt utenkelig at det vil strømme på med interessert presse til prosjektet. Jeg ser for meg mange muligheter. Nye konsepter. Nye muligheter. "En Romleir blir til - minutt for minutt" kan bli en vinner. "Larkollen camping" var jo et superpopulært program for noen år siden. Kanskje også "Ut i Naturen" kan finne på en vri med Lars Monsen som setter fokus på truede arter. Stedet ligger for øvrig ikke langt fra der Christian Skredsvig malte sitt berømte bilde "Gutten med seljefløyten" i 1889, så man kunne sikkert også vekke interessen hos kultureliten. "Slik lever dei der" kan bli en original dokumentar. Jeg ser i det hele tatt for meg hvordan pressen nå vil strømme til fra inn og det store utland. Det kan bli en riktig hott sommer ved Dælivann.

#romfolk #camping