hits

mai 2016

Bruker pølseklype i senga

Ulla bor sammen med Oscar. Han er blitt et problem som øker på. Derfor tar Ulla E. nå med seg en pølseklype hver kveld når hun går til sengs.

Ulla E. er en dame jeg kjenner på jobben. Ulla E. er en meget kreativ dame som finner på overraskende løsninger. Se petiten "Overvekt på flyet - genial løsning".

Jeg treffer Ulla E. i heisen. Hun forteller nå helt uoppfordret at hun bor sammen med Oscar som er blitt en plage på soverommet. Han drar med seg alt mulig rart. Ulla E syns det er ekkelt.

- Hvorfor er det ekkelt?
- Det kravler og kryper.
- Det gjør vel ikke noe?
- Jo.
- Hva gjør du med det da.
- Jeg har tatt med en pølseklype som ligger på nattbordet klar til angrep.
- Ja.
- Og når jeg hører at det kravler og kryper under senga så stikker jeg hodet ned og sjekker hva som skjer.
- Hva er det da?
- Oscar driver og leker med musa.
- Under senga?
- Ja.
- Hva skjer videre?
- Jeg fanger jeg musa med pølseklypa. Musa er som regel rolig slik at jeg får det til.
- Hva skjer videre?
- Jeg hiver musa ut av vinduet.
- Oi.
- Ja.
- Er det langt ned til bakken?
- Jeg bor i første etasje.
- Så musa overlever fallet?
- Ja, jeg tror det.
- Hva skjer med Oscar.
- Jeg jager ut ham også, men fordi jeg sover med vinduet oppe så liker han å hoppe inn vinduet. Nå har han dratt inn mus flere dager på rad.
- Dette er ille.
- Ja, men det hjelper å ha pølseklypen klar.
- Vi går alle inn i kvelden med det vi har for hånden?
- Ja, vi gjør vel det.

Selvsagt blir du svindlet

- Selvsagt blir du svindlet, sier jeg til Arne som er i ferd med å fortelle om noen av de verste overgrepene han har opplevd.

Arne er en kollega som er kjent fra petiten "Han fikk som fortjent, han fikk barn". (Det er fortsatt en av de mest populære petitene gjennom tidene med 65.000 lesere).
Arne forteller at kona har mast for at de skal kjøpe seg markise. Jeg trøster og sier at alle koner vil ha markiser. Det er ikke noe å gjøre med.
- Vi fikk et såkalt tilbud på en markise med 20 prosent rabatt. Markisen kostet over 33.000 kroner med motor og fjernstyring og montering, sier Arne.

- Utrolig dyrt, sier jeg.
- Jeg gikk og kjøpte en markise, som er litt mindre, for 3.300 på Jula, og monterte den selv. Det var veldig lett.
- Men den er med manuell sveiv?
- Jeg er villig til å sveive mye for 30.000 kroner, sier Arne.

Vi snakker nå en hel del om at man kan kjøpe seg en bruktbil for 30.000 kroner. Arne har fått blod på tann og forteller at for noen år siden kjøpte de seg hus med et dyrt kjøkken. Arne fikk da lyst på tre nye skuffer og ringte leverandøren. Han ville ha nesten 4000 kroner for skuffene.

Arne ble sjokkert og lurte på om dette kunne stemme. Så dyre skuffer har jeg aldri hørt om før. Da sier selgeren "Dette har jeg egentlig ikke lov til å si, men du kan sjekke saken hos et byggevarehus". Det gjorde Arne og oppdaget at de hadde identisk kjøkkenløsning, men markedsført under et annet merke. Her fikk han tre skuffer for 1.200 kroner. Til sammen.

Før vi går videre i denne historien må jeg innrømme at jeg beundrer Arne. Arne selger dobbelt så mange lodd som oss andre når vi har vinlotteri på jobben på fredager. Jeg vil gjerne bli mer som Arne.

Nå har det seg slik at jeg fikk en solbærbusk i gave av min far i fjor. Den ga til sammen 240 gram bær eller et halvt glass syltetøy. Jeg fikk lyst på større avling og dro tirsdag på Plantasjen for å oppdage at en meget liten solbærplante koster 256 kroner og at en potte kommer på ca 200 kroner. Det droppet jeg og dro heller på Biltema og kjøpte to diger potter av plast som kostet 46 kroner. Etterpå gikk jeg over til nabo Ingeborg som kommer fra landet og en generasjon som vet hva avleggere er.

Ingeborg sier ja med det samme. Vi snakker litt om avleggere. - Før i tida gikk jo damene rundt og stjal avleggere hjemme hos hverandre hele tiden. Det er det blitt slutt på, sier Ingeborg. Jeg forteller at på Risenga sykehjem i Asker går de gamle damene rundt å kniper avleggere hver gang de er på vei til middag. Derfor må sykehjemmet hele tiden kjøpe ny begoniaer, sier jeg.

Jeg tar nå med meg en saks og klipper av seks toppskudd av en busk i Ingeborgs hage, og stikker disse ned i fuktig, gjødslet jord for at de skal rote seg. Hvis dette blir til seks planter har jeg spart 1.536 kroner. Jeg skryter av meg selv til min kone. Jeg understreker at jeg vil klare dette helt selv, uten noe hjelp fra henne. Plantene setter jeg på et solrikt sted ved vinduskarmen.

Dagen etter plantingen står jeg fornøyd og sjekker hvordan det står til med de grønne små. Plutselig ser jeg at det har fulgt med et bær på den ene planten som slett ikke er et solbær. Da spør jeg min kone om Ingeborgs busker og hun kan nå avsløre at den i midten er rips, mens den til høyre er solbær. Denne opplysningen gjør meg veldig rød i toppen. Jeg er en dust.

Uten at noen ser det, håper jeg, sniker jeg meg ned og henter nye toppskudd, nå fra riktig busk. De ser slik ut:


 

2 billetter til Champions League finalen


OBS OBS !!!
En av mine venner har 2 billetter til Champions League finalen i Milano på lørdag mellom Real Madrid og Atletico Madrid.
Dessverre glemte han at han skulle gifte seg denne dagen.
Han har jo kjøpt billettene for et halvt år siden, 
før bryllups datoen ble endelig satt.
Men jeg har lovet å hjelpe han !

Så...
Er det noen som har lyst å gifte seg på lørdag ?

Slett ikke enkelt


Olav tok et bilde av meg på onsdag. Jeg spiser knekkebrød med røkelaks og drikker en øl. Olav får det til å se enkelt ut. Det er det slett ikke. Tvert om. Dette er så vanskelig at jeg syns at du fortjener en forklaring.

Se for eksemepel på knekkebrødet. Her er det lett å enten steke noen minutter for lenge, slik at alt blir svidd, eller for kort, slik at knekkebrødet blir mykt. Det er ingen som liker myke knekkebrød. Det er min erfaring.

For å lage dette knekkebrødet trenger du 12 dl mask, 2 dl grovt mel, 2 dl havregryn, 2 dl solsikkefrø, 2 dl havrekli, 2 dl sesamfrø, 1 dl kruskakli, 1 dl linfrø og 7 dl buljong. Fordeles så tynt som mulig med slikkepott på bakepapir. Det står i oppskriften at dette skal stekes med døra på gløtt på 180 grader i 50 minutter. Da blir de brent. 40 minutter er nok. Det står heller ingen ting om at du bør steke to plater i slengen. Du har ikke hele dagen på deg. Men når du gjør det må du bytte om på platene etter 20 minutter. Ellers så blir den ene svidd og den andre myk. Det står heller ikke i oppskriften at du ikke må lese avisen eller snakke mye i mobiltelefon under stekingen. Jeg bare nevner det. Som et tips. Si fra om du trenger 12 dl mask!

En annen ting som ikke er enkelt er røkelaks. Hvis du ser nærmere på bildet vil du oppdage den aller siste biten av en laks på 10 kilo fra Gaula som jeg er veldig stolt av. Se petiten Den aller største laksen fra i fjor sommer.

For å få en slik laks må du for det første være litt gæren. For det andre må du ha lyst til å stå i flere uker uten napp, gjerne i et vått og ufyselig klima i Midt Norge. Du må også være villig til å investere en hel del i fiskeutstyr, transport og overnatting, fiskekort, med mer. Du må dessuten  være villig til å risikere skilsmisse og se lite til barna dine om sommeren.

Til sist kan du legge merke til ølglasset. Grunnen til at jeg står med dette øllet (en asian pale ale) i hånda er at jeg leste lokalavisa Budstikka like før jul i 2014. Noen karer hadde startet et lite bryggeri i Asker. Jeg kjøpte meg inn og ble en av hundre medeiere. For å kunne få sitt eget øl må man møte opp klokka fem. Jobben min slutter fire. Det er kø på motorveien ut av Oslo. Drit i middag. Du kan spise når du kommer hjem ved midnatt.

Man heller 200 liter vann opp i en bryggekjele, fyller på med 50-70 kilo korn, samt humle i en meske- og kokeprosess som tar noen timer, der temperatur og timing er viktig. Deretter trenger du slike ting som revet appelsinskall og koriander som krydder og en spiseskje irsk mose for å klarne vørteren. Etter koking og avkjøling tappes dette over på 20 liters dunker sammen med 15 gram gjær i hver dunk. Disse skal så stå i over ti dager, før det skal stikkes om med sukker og tappes på flasker som så skal stå og godgjøre seg i minst 10-14 dager til. Vi snakker med andre ord om en måneds ventetid. Minimum. Å være veldig glad i rengjøring, skrubbing og desinfisering, er dessuten en stor fordel.

Det blir helt fantastisk øl og en ny og stor verden av smaker åpner seg. Men det er vanskelig å kjenne sin egen begrensning. Jeg gikk opp ti kilo det første året. Se petiten Ondskap på badet.

Det er som sagt ikke enkelt, dette livet.

Russens morsomste stunt


Russeplakaten ved Begravelsesbyrået Kordahl & Toverud AS på Flisa, vinner konkurransen om å være det morsomste stuntet på 17.mai.

Plakaten "Her får alle lik behandling" spres nå på nettet med imponerende kraft. Mer om saken her.

Russehumor er for en hver smak.  Hva med å blande smør og flyktninger? Som på Hadeland her.

Alternativt kan man satse på sjokolade som i Hasvik her:


 

Eller på gamle nyheter som i Nedre Eiker her



For øvrig er det nå høysesong for gjeddefiske.



 

Dortmund - Köln (1-2) ved pause


Noe av det fineste med dette livet er at man kan få en klem. Av et vilt fremmed menneske. Fordi FC Köln har scoret og leder 2-1. Rett før pause.

Jeg har vært to døgn i Köln i pinsen og hatt det såpass bra at jeg vurderer å skrive en hel serie med petiter. Dette har med det å gjøre at jeg lett blir revet med. Av den gode stemningen. Av vennskap. Av øl.

Nå må jeg skynde meg å understreke at jeg vet at det fins mennesker som ikke liker fotball. Folk liker forskjellige ting. På 17. mai for eksempel, da vi gikk i bunader og finstasen, på vei hjem etter barnetoget, så oppdaget jeg at nabokjerringa driter i hele 17.mai. Hun rigget seg til på verandaen, lå rett ut på en solseng, i bikini. Hun lå der og ga blaffen i alle nasjonale følelser. Det må være lov.

På den annen side må jeg være ærlig å si at jeg blir begeistret hvis du liker det samme som meg. Vi behøver faktisk ikke å komme fra samme land eller snakke samme språk. Vi kan likevel dele gleden. Ordløst. Bli med til det som skjedde i Köln, lørdag ettermiddagen. Jeg ble frelst.

Før vi går videre er det et stort poeng å understreke at ENGELSK fotball er viktig for nesten alle gutter som har vokst opp i Norge på den tiden da jeg vokste opp. Å heie på et TYSK lag har jeg derfor aldri gjort. Ikke før nå.

En annen ting, som er viktig, er at hvis man skal holde med et lag, og man kan velge hvem man skal heie på, så syns jeg man at man skal velge det antatt svakeste laget. Dette har å gjøre med at Norge er et av de minste landene i verden. Nesten alle andre land er bedre enn oss. I nesten alt. Hvis Askeladden skal spille fotball. Så holder vi med ham.

Alle tror at Borussia Dortmund kommer til å vinne. Dortmund ligger nest øverst på tabellen. FC Köln ligger på niende plass. Dette blir rått parti.

Min venn Øyvind er en kjenner. Han forklarer meg at FC Köln er som det norske laget Brann, mye lidenskap, men du aner aldri hva du får. Himmel eller helvete. Vill jubel eller skjensel og gråt.

Jeg sitter ved bardisken i en fotballpub. På min høyre side står en dame og langer ut små ølglass med noen overarmer og en iver som er i verdensklasse. I Köln drikker de øl av glass som tar bare 2 dl. Det krever helt ekstraordinær god logistikk. Hvordan betjeningen klarer å holde rede på om du har drukket 22 glass eller bare for eksempel 12, lurer jeg lenge på. Det er stappfullt med folk som heller innpå. Her må det være lett å gå surr, men nå oppdager jeg at hver gang jeg får et nytt glass så setter damen en liten strek på øl-brikken min. Og den må jeg levere inn når jeg skal betale og gå. Genialt.

Etter kort tid scorer Dortmund. 1-0. Det er en udiskutabelt vakker scoring. Helt utagbart. I Köln puster alle nå tungt. Dette går som fryktet.  

Men FC Köln er virkelig gode. De forsvarer seg som løver. Og på to eventyrlige kontringer scorer de. På min venstre side sitter en dame jeg aldri har sett før eller snakket med. Når FC Köln går opp til 1-2, rett før pause, får jeg en spontan klem. Det utroligste kan skje. Når man liker fotball.

I andre omgang utlignet Dortmund til 2-2, og slik ender kampen. Det er likevel ingen vei tilbake. FC Köln i våre hjerter.

De neste sekundene vil prege resten av livet

Å fange en sjøørret er utrolig vanskelig. Det krever store mengder dyrt utstyr, ganske lang livserfaring, en utholdende vilje, samt en kompromissløs holdning til all bruk av fritid.

Det er vår. Jeg sjøsetter min kano ved Sætre i Hurum. At jeg velger akkurat Sætre i Hurum har med det å gjøre at jeg har fått fisk der før. Sportsfiskere er slik. Det kan være eventyrlige muligheter like ved der jeg bor. Det er sant. Likevel kjører jeg gjerne en time langs Oslofjorden for å prøve lykken utenfor Sætre. Jeg skal på ørretjakt rundt Gråøya.

Det er tidlig lørdag morgen. 20 grader i lufta. Eventyrlig flotte forhold. Jeg padler litt hit. Jeg padler litt dit. Jeg kaster med flue, en såkalt pattegris. Det er en rosa reke som jeg har fått fisk på før. Jeg har skikkelig trua på pattegris. Jeg har et stort lager med slike. Men skal jeg være helt ærlig så mister jeg lett tålmodigheten med flue. Jeg begynner å kaste med sluk. Jeg har en forkjærlighet for en rød og hvit versjon av atomsilda, 20 gram. Dette er en dansk sluk som jeg har fått veldig mye fisk på. Den koster 56 kroner. Det hjelper ingen ting i dag. Jeg bytter til en gråhvit, oransje og meget dyr wobbler som jeg dorger bak kanoen. Det er favoritt wobbleren min. Ingen annen wobbler har gitt mer fisk. Jeg har et nærmeste religiøst forhold til den wobbleren. Men trur du at det hjelper noe særlig?

Det har gått åtte timer. Jeg har ikke hatt et eneste napp. Å fange en sjøørret er som sagt utrolig vanskelig.

Jeg dorger wobbleren langs en holme. Der ligger det en seilbåt ankret opp inntil land. I baugen står en far og fisker. Han ser ganske proff ut med fiskevest på.

I akterenden står sønnen. Han er ca tre år gammel, er iført rød redningsvest og smokk. Jeg kan se at han tygger på smokken. Den er blå og har en slags sikkerhetslenke festet til klærne. Gutten har dessuten en ministang av typen Otto Oter med lukket haspelsnelle. Jeg tror du kan kjøpe en slik stang, snelle og snøre for under 200 kroner.

Akkurat i det øyeblikket jeg kommer forbi i min kano ser jeg hugget komme. Guttungen tviholder på den lille stanga, spytter ut smokken og gauler så høyt han kan: - JEG HAR FISK. JEG HAR FISK.

-Dette kommer helt uventet på far. Han sveiver sjokkert inn sitt eget utstyr så fort som bare mulig og kaster seg frem mot sønnen. Mannen har nå noen sekunder på å ta en viktig avgjørelse. De neste sekundene kan komme til å prege resten av livet for sønnen. Her kunne en ivrig sportsfisker blitt til. Hvis han bare hadde fått sveive inn fisken selv.

I steden river far til seg Otto Oter og roper ekstatisk: - DET ER EN ØRRET. DET ER EN ØRRET.

Fra vannet og opp er det over en meter i luftlinje. Å løfte opp fisken gjennom lufta er høyrisiko. - Nå mister han fisken, tenker jeg. Jeg har sluttet å padle for å se og høre på mannen som gauler til kona om det fantastiske som har skjedd. Dette er jo ikke til å tru. En ørret.

Far vipper opp fisken. Den seiler i en høy luftig bue, løsner i lufta, men lander oppe i seilbåten. Jeg tipper ørreten er ca en halv kilo. Guttungen står og ser på. Far rekker armene i været. Dette er en stor seier.

Å fange en sjøørret er som man forstår meget, meget vanskelig.

PS.  Helt på slutten av dagen fikk jeg en trøstefisk. Den så slik ut.
 
 

Grinete unge og skrinn handlevogn

 Å glede seg til fest er en av de bedre følelser man kan ha ved starten av helgen. Men veien dit kan by på store overraskelser.

Jeg er på vei inn dørene hos Rema 1000 på Slependen i Asker. Her treffer jeg en kollega fra jobben som heter Egil.

- Er det her du får inspirasjon til dine petiter, spør Egil.
- Ja, det skjer ganske ofte, sier jeg. Noen av de sterkeste opplevelsene får jeg i butikken. Se for eksempel petitene "Folk hamstret grøt som gale" eller "Å skamme seg i butikken". Petiten om skam ble lest av over 60.000 og førte til drapstrusler i kommentarfeltet. Jeg ble til og med intervjuet av lokalavisa Budstikka og de laget stort oppslag om saken, sier jeg.

Egil rister på hodet og forteller at han personlig har sett tilsynelatende siviliserte mennesker gå bananas i smågodt og pinelig adferd like før påske.

- Det var ikke til å tru, sier Egil.
- Grådighet er sjeldent noe vakkert syn, sier jeg.

Etter denne praten begynner jeg å handle inn til helgens fest. Vi skal ha gravlaks med sennepsaus og eggerøre til forrett. Til hovedrett skal vi ha entrecote fra Sør Amerika med råstekte nypoteter, piggsopp og bacon, grillede asparges og en chili/hvitløk/grønn saus. To kaker til dessert. Vi blir 13 til bords. Jeg fyller opp vogna med all slags godsaker.

Da blir jeg oppmerksom på en sliten mor med en ganske skrinn handlevogn. Hun kjøper kneip, melk, bleier og slikt. Det er veldig dårlig stemning. Damen har nemlig med seg en svært grinete unge. Mor og barn har en slik samtale som du svært gjerne vil slippe å ha i butikken. Ungen maser og sipper og er i det hele tatt et herk og ha på slep. Mor er oppgitt. Jeg har full forståelse for det.

Jeg setter fra meg vogna og går en runde for å lete etter noe. Da jeg kommer tilbake er vogna borte. Damen har tatt min vogn og latt sin egen stå.

Jeg følger etter og finner damen. Hun ser først litt forbauset ut. Deretter ser hun ned på alle godsakene i vogna. Nå begynner damen å le.

- Du skjønner vel at jeg er misunnelig på at du har et mye mer spennende liv enn meg, sier hun.