hits

mai 2015

Softis og kjærlighet

Jeg forsto jo helt av meg selv at det var fortapt kjærlighet. Aldersforskjellen var alt for stor. Hun var åtte. Jeg var seks år.

Vi skal til Vardø på 1960-tallet. Jeg bodde i Festningsgaten 3. Ikke langt unna, like ved rådhuset, lå en grønn kiosk. Her kunne man under helt ekstraordinært gunstige forhold få oppleve lykken. En diger softis med sjokoladestrø. Eventuelt med krokan. Som var andre valget. Det var også mulig å få tuttifrutti. Men det så jeg aldri noen gutt bestille.

Det var så sjelden at jeg hadde penger til en hel softis at jeg husket hvert enkelt tilfelle som en slags julaften med sukker på.

Hvis man tar følelsen for softis og blandet dem med en akutt forelskelse så oppstår sterke saker. Jeg må her få fortelle om en jente som het V og som hadde vakre øyne og et langt hår som flagret i vinden når hun løp. Jenta var dessverre to år eldre enn meg og komplett uoppnåelig.

Nå ville lykken det slik at min far spanderte softis på oss begge. Jeg hadde bursdag. Vi løp til kiosken sammen, kjøpte is og løp hjem igjen. Jeg var seks år. Jeg glemmer det aldri.

Sist lørdag hadde jeg bursdag på ny. Denne gangen fylte jeg 53 år. Det som er fint med slike bursdager er at det renner inne med hilsener på Facebook. Fra alle kanter av landet. Fra de mest uventede steder.

Det var bare 47 år siden sist. V sendte en hilsen. Hun har flyttet tilbake til Vardø. Hun har vært på loftet og lett etter gamle ting. Der fant hun et softis-skilt.

Det fikk henne til å tenke på meg. Og til å sende en hilsen. Hun gratulerte med dagen. Det er ikke så ofte det skjer. Men nå jeg ble helt stum.

Det var som å være en del av et dikt. Helt herlig.

Hatet kom i posten



Jeg skrev en petit som het "Å skamme seg i butikken" for noen uker siden. Det var en tirsdag. Plutselig skjer noe som jeg aldri har opplevd før. Tusen mennesker sitter og leser denne historien samtidig. Før døgnet er omme har over 63.000 lest petiten.


Lokalavisa Budstikka ringer samme kveld. - Vet du at du er den mest leste historien i Nettavisen i dag og at du er delt flere tusen ganger på Facebook?

- Det er litt uvirkelig, svarer jeg.
- Hvorfor er det slik, spør avisa.
- Jeg traff vel en nerve. Det er nok mange som er redd for ikke å ha dekning på konto eller som har stått i køen i butikken og sett fortvilelsen når noen ikke kunne betale.

Kommentarfeltet koker. Det er støtte å få, men mange forakter meg for ikke å ha tilbudt meg å spandere på en gammel dame som sto ved kassa i butikken uten dekning til å betale for en pose røkte kjøttpølser til 50 kroner. Det er greit nok å mene at jeg burde ha betalt. Jeg er ofte etterpåklok. Jeg også.

Det kommer noen eposter med mye hat i. Det kommer noen truende SMS-er. Jeg har skrevet flere tusen petiter gjennom over 30 år. Aldri har jeg opplevd noe slikt før.

Etterpå blir det helt stille. Og med stillhet kommer ettertanken. Plutselig er jeg tilbake til en sommer på 1980-tallet da jeg var veldig ung og jobbet i Dagbladet som vikar. Avisen hadde en side tre hvor man kunne skrive petiter. Redaktøren av spalten spurte om jeg ville prøve meg.

Jeg skrev en petit som het "Jenter på elg". Den handlet om at det var alt for få jenter som ville studere store dyr på Blindern. Jeg tullet litt med kjønnsrollene. Redaktøren ansatte meg på flekken.

Slik startet et liv med mye tøys og tull. Flere ganger i uken satt jeg mellom de alvorligste ting og kunne ikke annet enn å le. Det pompøse. Det selvhøytidelige. Det tragiske. Det vrimlet av historier som tryglet om å bli fortalt. Etterhvert ble det en viktig del av hverdagen å tenke ut setninger som "I dag ble jeg påkjørt bakfra av et parkering forbudt skilt". Man kan ikke leve av slike setninger. Men det hjelper.

Årene gikk. Jeg skrev petiter i mange aviser og blader. Det var mange flinke kolleger på den tiden. Nesten alle aviser hadde gode petit-skribenter. Særlig Aftenpostens middagsutgave hadde fantastiske smilehull. I Dagbladet satt en og skrev om Lullen. I Dagens Næringsliv skrev en som het Marie og var uten sidestykke. Stavanger Aftenblad hadde en legende. Og slik kunne jeg fortsette. Det var humorister over alt. Nå er det nesten ingen igjen.

Det var ingen som sendte hat i posten på den tiden. Men det gjør de nå. Er det fordi hatet er bare et tastetrykk unna? Er det en livsstil å være nettroll? Jeg trøster meg med at trollene er en liten minoritet, mikroskopisk i forhold til de som ikke ytrer seg. Jeg har dessuten tykk hud. Jeg tåler dette.

Nylig skrev jeg om en begravelse av en gammel venn, en laksekonge i Gaula. Lengre unna tøys og tull kan jeg ikke komme. Petiter kan også være det alvorligste som fins. Tårer. Sorg. Den sterke trangen til å fortelle om slike ting som kjærlighet og savn. 

Petiten er som livet selv. Vanskelig å klare seg uten. Det er mye å le av. Mye å holde ut med. Takk for at du leser.

Verdens mest latterlige flyselskap



- Det er utrolig vanskelig å finne på et bra navn til et flyselskap.
- Ja, det syns jeg også.
- Hva skal vi kalle det da?
- Det bør være noe positivt.
- Ja.
- Noe som får folk til å smile og le over hele verden.
- Ja.
- Noe som setter folk i godt humør.
- Ja, hva skal vi kalle flyene våre?
- Jeg foreslår Bingo Airways
- Kanonbra ide.
- Ja, også utstyrer vi flyene med en klovnenese og et stort, fett klovnesmil i fronten.
- Helt supert. Kanskje litt glade røde farger.
- Ja, dette bare gjør vi. Kjør på.

Tiden går. Tiden går.

- Du, har du hørt siste nytt fra Norge?
- Foreldre nektere å sende ungene sine med Bingo Airways i Norge.
- Du tuller nå.
- Nei.
- Det var jo det jeg mente. Vi burde ha gjort mere. Vi burde satt en liten festlig hatt på toppen av flyet, kanskje også en rød parykk.
- Det er ikke det.
- Hva er det da?
- De liker ikke Bingo.
- Hæ, det går vel ikke an å ikke like Bingo.
- Det kommer kanskje an på premiene?
- Du mener at vi burde ha masse fine premier om bord. Kanskje ha kuler i en liten trommel og la flyvertinnene trekke ut en og en kule og lese tallene høyt. Kjempegøy.
- Det får tiden til å fly.
- Du kan få sagt det, du!
- Ja, noen ganger blir jeg helt imponert selv.

NRK har mer om saken her:

9 av 10 gjør feil på do


7 meter lang og 40 kvadratmeter i utstrekning. Nei, jeg snakker ikke om en leilighet i Oslo, men om tarmen i et vanlig menneske.


En million tyskere kan ikke ha ta feil. De kjøpte boka «Sjarmen med tarmen» som medisinerstudent Giulia Enders har skrevet. Interessen har nå spredd seg til over 30 land. Boka er oversatt til en rekke språk og man kan også på norsk lese helt oppsiktsvekkende ting.

Nå må jeg først få innrømme at det er litt irriterende at noen bare kan finne på å skrive en bok om noe så enkelt som å hugge ved eller om tarmens viderverdigheter eller om noe annet som bare ligger der. Slik kan man på rekordtid bli verdensberømt, svimlende rik og reise fra talkshow til talkshow, bli dynget ned med fanpost og ekteskapstilbud og det ene med det andre. Man kan jo også legge merke til at de fleste kroppsdeler og sykdommer har sin egen interesseorganisasjon i Norge. Her er det åpenbart hundrevis av bøker som skriker etter å bli skrevet. Det er bare å velge seg en kroppsdel å sette i gang. Men nok om det.

At de flest gjør en rekke feil på do, lærer man av boka «Sjarmen med tarmen». De fleste har en helt feil sittestilling på moderne toaletter. Det gjør at tarmen får knekk på seg, omtrent som om du klemmer på en vannslange, samtidig som du skrur opp trykket. For å få riktig sittestilling bør du ha en krakk under beina og lene deg fremover. Eller du kan sette deg på huk. Slik sikrer du riktig vinkel, fri bane og optimal flyt. Velger du å sitte på huk kan det være en fordel og på forhånd ha testet balanseevnen.

Tarmen er dessuten et viktig nyhetsorgan som har daglige sendinger og som kan avsløre livsviktige opplysninger. Det er riktig nok en noe underkjent kanal. Jeg har en mistanke om at mange er mer opptatt av å følge med på hva som skjer på Facebook og slikt, men la nå det ligge.

Tarmen er ofte det viktigste som bestemmer humøret, hukommelsen og vekta. Ubalanse i tarmfloraen kan for eksempel føre til overvekt, depresjon, allergi, alzheimer og en rekke andre plager. Giulia Enders begynte å interessere seg for tarmen da hun var 17 år gammel. Jenta var plaget av noen underlige sår som hun ikke ble kvitt med hudbehandling, og som ingen leger fant årsaken til. Til slutt tok Enders saken i egne hender, fant ut at hun faktisk hadde en tarmsykdom, la om kostholdet og ble frisk.

Denne boken er et slags grunnkurs for folk som har tarm, men som ikke er vant til å snakke om det. Det er greit å starte med å lære seg at på en vanlig dag kan du forvente å produsere 100 - 200 gram som kommer ut av tarmen. Har du spist mye frukt vil mengden lett doble seg og bli opp til 500 gram. Du har også mye å hente på å studere farge og konsistens.

Under fordøyelsesprosessen tar tarmen opp rundt 8,9 liter veske. Det vi ser når vi kikker ned i klosettskålen, er altså den absolutt maksimale effektivitet. Konsistensen skal være passe smidig for å bringe alt ut så uproblematisk som mulig. En tredjedel av det som kommer ute er bakerier som har fått sparken, fordi de ikke lenger fungerer optimalt. Fargen skal være fra brun til gulbrun. Merk deg følgende fargekart:

Lysebrun til gul: Kan tyde på Gilberts syndrom. Ca. 8 prosent av befolkningen har dette helt ufarlige syndromet, men det gjør at du takler Paracetamol dårlig.

Lysebrun til grå: Tyder på at det er knekk på forbindelsen mellom leveren og tarmen. Vedvarende grå - oppsøk lege.

Svart eller rød. Det kan være hemoroider, som gir en klar rødfarge. Alt som virker mørkere, bør man la legen undersøke - med mindre man har spist rødbeter dagen før.

Når det gjelder konsistens så er det Bristolskalaen fra 1997 som gjelder med syv hovedtyper, inndelt fra harde klumper som minner om nøtter til helt flytende. Du bør også legge merke til hvor fort formasjonene synker i vannet. Den bør for eksempel ikke synke rett til bunns, for det kan bety at den fremdeles inneholder for mye næring som ikke ble riktig fordøyd. Når avføringen ikke synker så fort, er det gassblærer i den - av og til så mange at den holder seg flytende.

Nå merker jeg at denne petiten er i ferd med å slutte å være en petit og dra seg ut. Det har sammenheng med at boka er full av opplysninger av typen: "Visste du at spytt inneholder et smertestillende stoff som er kraftigere enn morfin, men som kommer i akkurat passe doser slik at du ikke mister kontroll over bilen du kjører eller andre oppgaver som trenger fokus?" Det beste rådet er dog å like det man spiser, eller ikke spise det man ikke liker. Dette er som man forstår en barnevennlig bok. God appetitt!

Jeg la meg i sengbenken og nektet å komme ut



Jeg sto en gang i kanten av en sommer og gråt. Jeg sto sammen med en kompis. Vi hadde lekt sammen hvert ledige minutt. Hele sommeren i gjennom. Men nå var den straks over.


Vi sto på en liten høyde og så ut over vårt rike. Fotballbanen, badeplassen og kiosken hvor iskrem het glass og smakte så godt at følelsen fylte hele kroppen med en glede som jeg aldri siden har vært i nærheten av.

- Skal vi ta en siste glass, sa min venn. Jeg nikket stumt, og sammen gikk vi bort til kiosken hvor en dame sto med ganske voldsomme kroppsdeler og langet ut godsakene gjennom et lite vindu som hun bøyde seg ut av slik at vi kunne sette øynene inn i en kløft som det var vanskelig å ikke bli dypt berørt av.

- Du vet hva synd er. Du vet at Gud kan se og høre hva du tenker og at du skal dømmes for det, sa min venn. Han kom fra en religiøs familie og benyttet nå anledningen til å fortelle meg at helvete kunne være like om hjørnet.

- Det kan bli dommedag når som helst, sa min venn.

Det var jeg ikke klar over. Jeg gikk derfor rett hjem til min mor for å få avklart hva som var sant og hva som var jug. Mor sto og stekte kjøttkaker da jeg kom inn.

- Er det sant at det kan bli dommedag og at jorda vil gå under, spurte jeg.
- Ja, sa min mor.
- Og det kan skje når som helst?
- Ja, sa min mor.

Etter denne samtalen ble jeg helt stum. Jeg søkte nå tilflukt i sengbenken. Dette møblet er en svensk oppfinnelse som er slik laget at et lite barn kan krabbe opp i benken, lukke lokket og nekte å komme ut igjen før alle påstander om dommedag er trukket tilbake.

Det var riktig nok ikke lett å nekte å komme ut av sengbenken når det luktet så godt av kjøttkaker, men jeg følte at jeg var nødt til være prinsippfast siden det tross alt dreide seg om jordens undergang.

Jeg lå slik og var prinsippfast i nesten en hel time. Men så kom jeg til å tenke på at det ikke kunne være noe særlig å møte undergangen på tom mage.

Den holdningen har jeg enda. Du vet aldri når det kan være sent. Husk og spis is og mange pølser i morgen. Og ha en fin 17. mai.

Kake-terrorist stoppet på Gardermoen

Folk som reiser i bunad får denne helgen en egen sluse i sikkerhetskontrollen, opplyser Oslo Lufthavn, Gardermoen til NRK. De som prøver å ta med seg en bløtkake på flyet er derimot i alvorlig trøbbel.

Å gå i bunad er åpenbart veldig krevende. Det er som regel meget varmt og svett og det klør gjerne på en rekke unevnelige steder. Trangt er det også. Med årene. Dessuten risikerer man mange nærgående spørsmål om man har slekt i for eksempel Setesdal eller om det bare er noe man har jugd sammen for å kunne gå i en fin bunad.

Det er derfor bare rett og rimelig at det hardt prøvde bunadsfolket skal få litt ekstra hjelp både før og under nasjonaldagen. En egen VIP-adgang på Gardermoen er helt på sin plass. Ingen vil bli stoppet på grunn av overdreven sølje eller noe. Hurra!

Vanskeligere er det å forstå at vi som er glad i kaker skal straffes så hardt. Kaker er plassert i samme kategori som sprengstoff. Nåde den som forsøker å smugle kaker gjennom sikkerhetskontrollen. Vi ser for oss en rekke presseoppslag om dette:

- Fly måtte nødlande da kaptein fikk en uventet kremdott i høyre øye, melder Reuters.

- Rabiat mann angrep cockpit med krem. - Det var veldig ubehagelig, forteller en av passasjerene, jeg har lactoseintoleranse og ble uggen bare av synet.

- Hvit dame overrasket cockpit, melder NTB.

- Eg så´kkje den komme, sier Bergens-pilot Birger Kakeglad jr., med et skjevt smil.

Denne petiten er blitt til i kraftig inspirasjon av Guri Heftye. God tur videre.

Gravid og blind, så skjer noe helt fantastisk



Tatiana (30) er blind og kan ikke se på utralydbildene av babyen sin, men så skjer noe helt fantastisk.


- Jeg kan ikke vente på å lukte ham, sier Tatiana (30) om babyen som legen er i ferd med å undersøke ved hjelp av ultralyd.

Jeg sitter og ser den brasilianske filmen om Tatiana Guerra (30). Det er sterk kost. Vi blir med til noe alle foreldre kjenner sterkt. Det øyeblikket da du får se barnet ditt for første gang. Ved hjelp av ultralyd. Tatiana ser med fingrene. Hun kjenner barnet sparke i magen. Men hun skulle gjerne kommet enda litt nærmere.

Følelsene renner i strie strømmer. Det er kommet en fantastisk teknologi. En 3D-printer skriver ut babyens ansikt. Slik at Tatiana kan la fingrene gli over stumpenesen. Se hvordan ansiktet er.

Det er mulig dette er en reklamefilm. Det gir jeg blaffen i. For akkurat nå er jeg tilbake til det første møte med min egne barn. Da de skulle bli født. Frykten for alt som kunne gå galt. Takknemligheten da det faktisk gikk bra.

Det er mange ting vi kan heie på i verden. Jeg heier på ny teknologi. Og livet som kan bli så mye bedre. Hvis vi vil.

Se filmen her

Hvor høyt skal du?


Det vanskeligste fjellet å bestige er middagshøyden.

Det er ikke godt å si hvor middagshøyden ligger. For noen er det punktet i livet der det er like langt fra begynnelsen som det er til slutten. Hvordan er utsikten på den toppen? Hva ser du når du lukker øynene?

Det er lørdag i Asker. Vi parkerer ved Semsvannet som er det flotteste jeg vet om på Østlandet. Nå er skogbunnen dekket med en evighet av hvitveis som strekker seg så langt du bare vil gå. Kona og jeg tar av fra grusveien ved Tømmervika og følger noe, som vi siden barna var små har kalt Trollstien. Det er fordi den klatrer i lia, forbi veltede trær og bringebærkjerrene og svinger over kammen til krysset der vi kan velge å gå opp bratta til bygdeborgen på Djupedalsåsen.

Djupedalsåsen ligger 322 meter over hverdagen. Du kan bo et helt liv i Asker og Bærum og aldri besøke denne utsikten, eller kanskje ikke en gang vite at den eksisterer. Det er ikke mange minuttene å gå, men likevel er det helt fantastisk. Fritt utsyn i alle retninger. Semsvannet speilblankt der nede. Tvetersetra på neste åskam. Og hele Oslo i synsranda.

Jeg vet at det er ganske mange som samler på topper over 2000 meter. Der har jeg aldri vært. Jeg har aldri vært på Galdhøpiggen. Ikke Glittertind heller. Det kan være fordi jeg er lat. Eller fordi det ikke er fisk der oppe. Jeg vet ikke. Jeg har begynnende kulemage, knirk i ryggen og slark i den ene kroppsdelen etter den andre.

Langs stien fra Djupedalsåsen opp til Skaugumsåsen treffer vi en legende i norsk friluftsliv. Det er Øystein Dahle som nærmer seg åtti år.

- Går det bra med deg, spør jeg.
- Jeg så nettopp de to flotteste tuene med Natt og Dag som jeg noen gang har sett.
- Så, livet er fint?
- Veldig bra.

Etter at Øystein Dahle har gått videre innrømmer jeg med en gang til kona at det eneste jeg forbinder med Natt og Dag er et veldig urbant trendblad for de hippeste i byen. Jeg har ganske mange naturlig fremskredne begrensninger. Jeg innrømmer det. Men hva skal man med kunnskap når man har mobil. Jeg søker straks opp bilder av blomsten som heter Natt og Dag. Det går så lett som bare det.

Litt senere oppdager vi at det er noen som har båret opp to ganske nye og flotte parkbenker og satt dem på toppen av Skaugumsåsen. Fjelltoppen er blitt et slags parkanlegg. Det fungerer fint for meg. Jeg syns det får være grenser for natur. Det er fint å sitte der. På toppen.

Jeg tenker at middagshøyden er et slags vannskille. Der ting begynner å renne feil vei. Men kan du selv velge når du er på høyden? Det lurer jeg litt på.

Lyden av dommedag

Før i tida var jeg udødelig. Et pip i brystet ble viftet vekk som ingen ting. I dag er slikt blitt lyden av dommedag.

Tirsdag denne uken. Jeg sykler ned til Industrikonferansen 2015 på SAS-hotellet i Oslo. Erna Solberg snakker om smarte bedrifter. Jonas Gahr Støre snakker om fremtiden. Det er all grunn til optimisme. Det er god stemning. Jeg er i strålende humør. Men slik kan det jo ikke fortsette. Det er klart at nedturen er like om hjørnet. Det er bare et spørsmål om tid. Så vil alt være over.

Utenfor hotellet høljer regnet ned. Vi skal til en restaurant nede ved Akershus festning. Jeg har på meg en lys bomullsbukse som har mye til felles med et trekkpapir. I det første krysset jeg kommer til er det en stor møkkete vanndam. Det kommer en drosje. Den sender det meste av sølevannet som en bølge opp over min venstre fot.

Dette kunne jo selvsagt ha ødelagt kvelden. Men av en eller annen merkelig grunn så fortsetter livet. Jeg får flere glass av noe min venn Finn Langeland kaller adekvat drikke. Dertil er det slik at jeg er sammen med over 200 nordmenn, kanskje flere. En fin ting med nordmenn er at svært få liker å spise rå østers. Derfor blir det veldig mange østers på meg. Jeg spiser sikkert 25 stykker, kanskje flere. Jeg husker ikke så nøye.

Etterpå angrer jeg litt. Jeg kommer til å tenke på den gangen i Dublin, og for ikke å snakke om i Alicante, da jeg ble så grundig forgiftet av østers at det er oppsiktsvekkende at jeg i det hele tatt sitter her i dag. Nå skåler jeg med både den ene. Og den andre.

Slik blir klokken nærmere ti på kvelden. Det er oppbruddstemning. Det regner mer enn noen gang i Oslo. Hvis kroppen min var laget av tre vil jeg si at den nå får god anledning til å trutne på veien hjem. Når jeg til slutt kommer frem til huset vårt på Høvik må jeg vri opp trusa og henge den til tørk. Jeg heller også ut flere desiliter vann av joggeskoene og setter dem til tørk på badet, selv om de er veldig skitne slik at jeg kommer til å få mye kjeft av kona. (Jeg kan huske at jeg var litt gæren på den tiden). Badet er som en varm øy, et godt sted å komme til hektene. Jeg sitter på det varme gulvet og kjenner at sannelig har jeg klart meg denne gangen også.

Neste morgen har det sluttet å regne når jeg sykler til jobben. Etter noen minutter kjenner jeg det. I den første oppoverbakken. Jeg er liksom så sliten. Jeg orker nesten ingen ting. Det piper i brystet. Jeg føler meg helt kraftløs. Jeg har litt feber. Det kan være østersforgiftning? Det tar vanligvis noen timer før giften begynner å virke, men da er helvete løs.

I Michelets vei blir jeg forbisyklet av en meget gammel dame. Og like etter blir jeg innhentet av en gjeng syvåringer som er på vei til skolen. Jeg kjenner at jeg er helt oppsiktsvekkende kortpustet. Kan det være kols? Er det ungdomstidens røykesynder som nå hevner seg og slår inn som en flodbølge av lidelser. Er dette en forsmak på det usle livet som jeg har i vente? Et liv uten gleder? Har jeg gått min siste fjelltur? Det føles slik.

Utover formiddagen drikker jeg mye vann og føler meg, noe overraskende, bittelite grann bedre. Det har sluttet å pipe i brystet. Solen titter frem. Det kan virke som om alt håp ikke er ute likevel. Det er selvsagt alt for tidlig å trekke bastante konklusjoner. Jeg er fortsatt uhyre svekket, men det kan komme til å gå bra med meg. Mot alle odds. Vil jeg si.

PS.
Det er når man virkelig trenger støtte at man oppdager hvilken grunnleggende mangel på empati som preger særlig kvinner i en vanlig norsk familie.
DS

Høysesong for nattaktive kvinner

De hører ikke naturlig hjemme i Norge og er kommet hit med økt handel og reiseliv. De har ofte stor evne til å tilpasse og formere seg. De medfører store kostnader for samfunnet og utgjør en betydelig trussel mot det Norge vi alle er så glad i.

Hvordan vi skal forsvare oss mot denne fienden er det mange meninger om. Her er noen varianter:

1) La noen andre ta seg av problemet. Da slipper jeg å gjøre noe som helst. Det er det beste for meg.
2) Jeg gjør om huset mitt til en form for festning, med spesiallaget gjerde rundt og heftig bruk av kjemikalier.

Jeg har syklet forbi den siste varianten. Det er et hus i Bærum. Det er ser ut som en slags konsentrasjonsleir. I miniformat. Beskyttelsesgjerdet er ti centimeter høyt og lener seg svakt utover med et tak som beskytter kalken som ligger som en bred stripe rundt hele eiendommen. Taket gjør at kalken ikke blir vasket vekk av regnet.

En annen variant er først og fremst kvinner bevæpnet med pågangsmot, hodelykt, plasthansker, ti liters plastbøtter og pølsekliper av stål. Slike kvinner er ofte nattaktive. De kler på seg utstyret og går på uten frykt når skumringen faller på. Det er en gerilja som starter i disse dager og som kjempes intenst, natt etter natt, så lenge kreftene rekker og gjerne enda litt lenger.

Noen av kvinnene er meget gamle. I fjor traff jeg en dame som gikk i krigen med rullator. Damen hadde hengt plastbøtta på styret på rullatoren og patruljerte grøfta nedenfor huset for å se om det kom noen inntrengere.

- Hvor mange har du fanget?
- 41 til nå.
- Hva gjør du med dem?
- Klipper dem i to med en saks og skyller dem ned i do.

Dette får meg til å tenke på "Hengning, trekking og kvartering", en populær henrettelsesmetode i England og senere Storbritannia. Mer her.  Jeg vil også nevne at denne uken kom nyheten om at EU har laget en dødsliste. Men forordningen (som er en slags EU-lov) vil ikke gjelde for Norge, leser jeg på NRK.no. Om man vil sloss mot faenskap eller ikke er selvsagt ikke en plikt i Norge, men høyst frivillig.

Noen kommuner, som Re kommune i Vestfold tilbyr gratis gift og belønning til krigerne. Noen mødre og fedre benytter samme prinsipp. Jeg kjenner for eksempel en gutt ute i Asker som heter Ola. Han har gjennom hele oppveksten fått en krone pr. stykk han har klart å fange. Det har trolig medvirket til langt framskredne jaktinstinkter og lyst til å gå på handelshøyskolen i Bergen. Om noe er aldri så galt så er det i alle fall godt for noe.

Lykke til i krigen.

En konsentrasjonsleir i Bærum kan for eksempel se slik ut.