hits

mai 2014

Tid for å glede seg



Skal du håndhilse på din skjebne, så bli med ut i kveld!


Det er fort gjort å komme for sent til sitt eget liv. Jeg mener det kan være et gyllent øyeblikk rundt neste sving som du ikke aner noe om.

Du husker sikkert den første forelskelsen som tilfeldigvis kom inn døren til det rommet du satt i. Akkurat da. Den gang.

Det er fortsatt slik. Det gjelder å stå riktig plassert når anledningen byr seg. Ganske snart nå er sommeren på sitt aller beste. Det magiske lyset som du er født inn i her nord. Det varer i noen blaff. Døgn som ikke sover. Det bekymringsløse livet. Friheten til å oppleve. Her eier du en bit av evigheten.

Kanskje blir det et veldig tidlig morgenbad. Kanskje ligger havet blankt, mens resten av verden sover. Står du opp? Stuper du? Det første frydefulle gys som setter pigger i huden og løper gledestrålende ned ryggraden og forteller at du lever.


Kanskje går jeg gjennom skogen og ser plutselig at det blinker av gull mellom mose og løv fra i fjor. Jubelen over å finne en kantarell. Årets første. Skal jeg dra ut og håpe at det skjer en gang til? Har jeg tid?


Akkurat nå er det like før. Snart er det 1. juni. Da åpner laksesesongen i de fleste elvene i Norge. Når jeg lukker øynene kan jeg høre lyden av elva og se de hvite rullesteinene som er vasket perfekte gjennom tusener av år. På ny skal storlaksen komme. Og jeg skal stå der å håpe. At miraklet skal skje. En gang til.

#fiske #sommer #laks #forelskelse

Du tror det ikke når du får se det



Det er torsdag 29. mai, 2014, klokken 21.00. Jeg gjør noe jeg vanligvis aldri gjør. Jeg ser nyhetene på TV2. I løpet av noen sekunder får jeg kulerunde øyne. Det har sammenheng med at jeg kommer fra en tid der journalistikk besto av å stille noen enkle kontrollspørsmål.

TV2s nyhetsanker er søt og pen og har trykk på et ord i hver setning. Hun åpner kveldens hovedsending med et toppoppslag om «klarsynte» Michael (31) som har funnet et lik i Nes.

Kontrollspørsmål 1: Kan det tenkes at "den klarsynte" er lokalkjent i området og har gjort litt forundersøkelser slik at han vet hvor han skal starte søket med hund?
Kontrollspørsmål 2: Selger den klarsynte et produkt eller tjenester som gjør at han har mye å tjene på å få oppmerksomhet om sin person?

Senere i sendingen får vi se et helikopter som frakter et piano til en fjelltopp i nærheten av Alta og man holder en 8 minutter lang konsert med klassisk musikk.

Kontrollspørsmål 1: Hva koster det å få flydd opp et piano på en fjelltopp, hvem betalte og hvorfor?
Kontrollspørsmål 2: Var det noen som hørte musikken?

En tredje sak viser en mann som filmet sin egen frontkollisjon og sier; - Jeg visste at dette ville gå rett til helvete.

Kontrollspørsmål 1: Hvorfor hadde du montert kamera i bilen?
Kontrollspørsmål 2: Hva er forklaringen til mannen som du kolliderte med og som skapte kollisjonen?

Videre i sendingen er det mer alminnelige nyheter som at man har fått kontroll på en lyngbrann i Møre og Romsdal og at det har vært en drukningsulykke i Tøyenbadet, samt at en av våre syklister gjør det bra og at norsk fotball sliter. Å få tak på om det har skjedd noe utenfor Norges grenser det siste døgnet er meget vanskelig. Men det kan jo tenkes at det ikke har skjedd noe. Det viktigste er likevel hvordan det går med «klarsynte» Michael (31) og om vi får en oppfølger av hvordan det går med salget.

#TV2

Allerede om hundre år er vi likestilte



Kvinnelige mellomledere tjener i snitt 76.000 kroner mindre enn menn på samme nivå, men forskjellene minker nå. Allerede om hundre år vil kvinner og menn tjene det samme, melder Aftenposten i dag.


Avisen har hentet tall fra organisasjonen Lederne som igjen har benyttet De Facto som igjen har fortatt en analyse for syvende år på rad. Og hold deg fast: Man kan avsløre at kvinnene er på vei oppover. De har forbedret seg med hele 1,3 prosentpoeng i forhold til året før. Likestillingsombud Sunniva Ørstavik påpeker at her er det "et gap". Hun sier også at dette gapet er like stort som ellers i samfunnet.

Før du blir stående å gape av denne opplysningen, må vi skynde oss å sitere leder av Lederne, Jan Olav Brekke som sier at utviklingen ikke går fremover med "stormskritt".

Han om det. Det kan jo være mange som får panikk med tanke på 1,3 prosent. De kan da begynne å skjelve i høyre hånd. Det er den hånden de som regel bruker til å slå nummeret til First House eller noen andre som tidligere har jobbet for Regjeringen eller Kina, men som nå jobber mest for seg selv og som derfor tjener utrolig godt. De fleste av disse er for øvrig menn. Mer om denne metoden her;

Alternativt kan vi starte en kampanje for å flytte kvinner til Sørlandet. Det som da vil skje er at fra damene er meget små blir de lært opp til å ta seg av oppgaver i hjemmet og slett ikke tjene noe særlig. Mer om denne metoden her:

Det er jo dessuten ikke bare lønna som er forskjellig mellom menn og kvinner. Jeg mener, man kan jo ikke bare se på lønna. Man må se på kompetansen også. Det er jo for eksempel flest menn som ganske greit kan gjøre rede for stillingen ved pause i hatkampen mellom Liverpool og Man-U. i 1973. Å kreve slike opplysninger er en fin teknikk. Mer om denne metoden her:

Likestilling kan da også være en kamp om ord. Se petiten "Når kvinner rosemaler kjønnet sitt", samt petiten "Ord som hater menn."

Når det er sagt er jeg enig i at det kan virke noe lenge å vente hundre år på innføring av full likestillingen i Norge, slik Aftenposten antyder. Det vil trolig da være snakk om en slags hundreårsbølge. På den annen side har slike fenomener en tendens til å endre seg. Se for eksempel på 50-årsflommen. En slik har de nå hvert år i Trysil. Så det er håp damer. Det er det.

#likestilling

-Hva, trur du at du får når du kjøper noe som heter Entertainer a?



Er du villig til å kjøre svært langt for å få tak i det aller billigste. Lytt da til følgende skrekkhistorie.


Vi skal til Skui. Dette var lenge Norges farligste sted. Det var nemlig slik at når man kom kjørende over Sollihøgda i retning Oslo så hadde man ofte meget høy fart. Man hadde kanskje kjørt en god stund og vendt seg til at farten skulle være høy. Dermed ble det veldig overaskende når man kom ned alle bakkene og det viste seg å være veldig smalt og svingete nederst der hvor elven dessuten var iskald og kastet speilblanke og livsfarlige forhold inn på veien. Dermed var det få steder i Norge at det døde flere mennesker enn akkurat her.

For noen år siden var det dessuten stor mengder politi med helikopter og skarpe våpen og hjelmer og skuddsikre vester som ble brukt i jakten på en desperado som skjøt rundt seg på Skui. Desperadoen forskanset seg i et hus. Jeg så dekningen av dette på TV. Da kunne jeg se en krokete, gammel dame som stakk hodet ut av sitt skjul og svarte på spørsmål fra en såkalt journalist.

- Er du veldig redd, spurte journalisten.
- Hva trur du a, svarte damen.

Farlig kan det også være å kjøpe noe utrolig billig som man har funnet på nettet. I et ikke helt tilfeldig valgt eksempel kan vi trekke frem Kristine som jeg er i familie med.

Når sommeren i Norge har begynt bør man skynde seg å ta den i bruk. Det er jo noe alle vet. Det er med været som med mye annet. Man vet hva man har, men ikke hva man får.

I et anfall av sol kastet derfor Kristine seg over nettet og søkte etter gassgriller. Hun fant grillen Entertainer. Den så veldig fin ut på bildet og kostet bare 1.500 kroner hos Byggmakker på Skui. De hadde bare to, tre eksemplarer igjen, så Kristine kastet seg i bilen, kjørte tvers gjennom hele byen og fikk sikret seg et eksemplar, for så å kjøre den lange veien tilbake igjen.

Vel hjemme pakket hun stolt opp grillen. Ganske raskt oppdaget man da at det manglet et overraskende høyt antall deler. Etter betydelig ventetid på telefon fikk man oppleve den første av en rekke samtaler. Her er de beste meldingene (fire på topp):

- Grynt, grynt. Jeg er opptatt med en kunde, så jeg har egentlig ikke tid til å snakke med deg.
- Grynt, grynt. Det kan VI ikke gjørra noe med.
- Hva, trur du at du får når du kjøper noe som heter Entertainer a?
- Å, er det deg med entertainern, igjen.

Kristine kjørte frem og tilbake til Skui. Fire ganger. Slik gikk dagene. Man bestemte seg underveis for å bruke en grill, som sto i butikken, som en slags delegrill. Det vil si at Kristine kunne kjøre innom denne og hente ting etter hvert som hun oppdaget noe som ikke passet eller som manglet.

Man monterte. Og man monterte. Til slutt oppdaget man en helt grunnleggende feilkonstruksjon og bestemte seg for å ta en siste tur til Skui. Man hevet kjøpet. Som det heter i Kjøpsloven. Det gikk fint. Etterpå dro man til en butikk, rett ved der man bor. Her kjøpte man en dyrere grill og monterte denne på ti minutter.

Forøvrig vil vi legge til at sommeren bare så vidt har begynt. Følg med i neste episode: Den kan komme til å handle om hvordan man slår opp en solstol.

Å ligge med 3000 damer


- Har du lest "Lasso rundt fru Luna". Hilde tørket svetten og kikket skrått bort på meg gjennom en blond gardin av hår. Vi sto i kanten av sommeren og livet. Vi var 18 år og i ferd med å rydde et jorde ute i Asker.


Hilde og jeg var med i Natur og Ungdom. Jeg kan huske at hun hadde fregner på nesen, nysgjerrighet og en rekke andre verdifulle egenskaper. Hilde skulle bli en stor billedkunstner. Selv satt jeg oppe om natten og skrev dikt som ledet til lite annet enn kjærlighetssorg.

-Har du lest "Lasso rundt fru Luna". Sjelden har en enkel setning fått større betydning. Jeg gikk rett hjem og leste boken, nesten uten pause. Det er beretningen om en ung nordmanns vandring over jorden; en sang om hans tvil og hans tro, om hans usikkerhet og hans famlende lengsel, om bylten av skjensel og drømmen om ry, som det heter i forordet.

Dette er starten på historien om Ask Burlefot som blant annet ser tilbake på sitt år som ung handelsskolebestyrer i en småby i Nord-Norge. Det gjorde ikke interessen noe mindre at denne byen var Vardø som jeg kommer fra. Det meste av boken er fantastisk godt fortalt i et språk og med en innlevelse som få i Norge har klart siden.

Problemet var bare at forfatteren, Agnar Mykle, ikke diktet, han bare fortalte poetisk og levende om folk og hendelser som faktisk hadde skjedd, lenge før Knausgård hadde funnet på å gjøre noe lignende. Mykle ble dessuten stilt for retten for å ha skrevet pornografi og en av bøkene ble forbudt. Slik ble mannen verdensberømt.

Dette i kombinasjon med de mange erotiske skildringene bidro til at flere tusen kvinner oppsøkt Mykle. Han påsto selv å ha ligget med tre tusen damer, eller alle som ville, som han sa. Bare en gang sa han nei, og det var fordi kvinnen var så veldig forkjølet.

Etter 1967 trakk Mykle seg vekk fra all offentlighet og skrev 100.000 sider i et selvpålagt isolat i en leilighet i Asker frem til sin død i 1994. Dette bidro til at få norske forfattere er blitt mer myteomspunnet og omskrevet enn ham. Hvordan kunne et slikt geni gå tapt? Lå det nobelprismaterale gjemt i en skuff ute i Asker? En uendelig rekke teorier har levd og vokst i årene som har gått.

Stormannsgalskap og fantast er bare to utrykk som brukes om Mykle. Man kan ha kompliserte forklaringer. Man kan også si det enkelt: Mykle var en gærning, men en gærning som kunne skrive. Og det kan gjøre en himmel av forskjell i vår verden.

Det ligger mange gullkorn gjemt i det villniss av historier på de tusener av ark som Mykle etterlot seg. Å finne en sammenheng er umulig, selv om flere har prøvd. Det siste forsøket har Mykles sønn, Arne, nettopp redigert og samlet i boken «Prinsessen på bordet! En rapsodi».

Et eksempel herfra: Mykle sammenligner seg selv med tegneseriefiguren Dennis som sitter på et kaotisk rom når moren står i døren med en støvsuger og sier:
- Hva er alt dette rotet?
- Det er livet mitt det.

#Mykle #sex #litteratur #gullkorn

Salige er de



Da Jonas Gahr Støre så folkemengden, gikk han opp til Hallingskarvet. Der satte han seg, og disiplene samlet seg om ham. Han tok til orde og lærte dem:


"Salige er de som er fattige i ånden, for himmelriket er deres".
(Det vil komme nye stadsbudsjetter)

"Salige er de som sørger, for de skal trøstes".
(Rosenborg - Stabæk 1-3)

"Salige er de ydmyke, for de skal arve jorden".
(Jeg er ikke Jens, jeg er meg)

"Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, for de skal mettes".
(Einar Gelius vil få statsstøtte og skriver mer om sex sakristiet)

"Salige er de barmhjertige, for de skal få barmhjertighet".
(Etter årets landbruksoppgjør er det tid for nåde)

"Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud".
(Martin Kolberg står for inkvisisjonen)

"Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn".
(Carl I. Hagen blir neppe ny leder av Nobelkomiteen)

"Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himmelriket er deres".
(Arbeiderpartiet har aldri vært noen søndagsskole)

"Ja, salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere, lyver og snakker ondt om dere på alle vis."
(Kommunevalgkampen er i gang)

Fritt etter Bergprekenen. Matteus, kap 5-7

Som et nyrullet pinnsvin på 17. mai

Jeg har nettopp blitt kjent med en serber som med en hel del sjarm selger italienske dresser til halv pris i Sandvika. Jeg ble litt revet med.

Butikken heter Via Del Corso, og dressen Benvennto. Klangen i disse ordene gjør meg i godt humør. Jeg får et anfall av selvtillit som det slett ikke er dekning for, verken på konto eller noen andre steder.

Jeg må innrømme at jeg også for ti år år siden kjøpte en ny sommerdress, helt på egen hånd. Den utviklet seg på sjokkerende kort tid til å bli et mareritt. Jeg kunne etter noen år bare bruke dressen stående, for med en gang jeg satte meg ned, i for eksempel en uskyldig stol, så kom denne paniske følelsen av å bli kvalt rundt livet, hvis du skjønner hva jeg mener.

-Du er størrelse 54, du, sier innehaveren av Via del Corso. Han sier det med en gang jeg kommer inn i butikken. Det er en supersmart ting å si. Jeg får øyeblikkelig en masse tillit til mannen. Selv har jeg det slik at jeg på ganske lang avstand kan se tydelig forskjell på en ørret på 250 gram og en ørret på for eksempel 350 gram, hvis en slik ørret vaker i et skogstjern, men ikke for mitt bare liv kan jeg klare å anslå hva slags størrelse dress som kan tenkes passe til min egen kropp.

Dressen i størrelse 54 sitter som støpt. Den føles lett og fin på kroppen. Jeg bruker bare noen sekunder på å bestemme meg og får straks en uvant følelse av suksess som følger meg ut av butikken, bort til bilen og hele veien hjem.

Denne følelsen kunne jo selvsagt ikke vare. Alle vet jo at nederlag og fornedrelse er slike ting som kommer, heller før enn siden.

Noen dager senere. Det er det 17. mai i Bærum. I starten av dagen klarer jeg meg sånn noen lunde. På bena har jeg forholdvis nye sko. De er selvsagt vonde. Se petiten "I et anfall av overmot." Men jeg føler meg fin i ny dress. Jeg gjør det.

Før vi går videre i denne historien er det i og for seg unødvendig å fortelle at årets 17. mai-komite på Høvik i år bare trykket opp tusen programmer, mens det møter opp to tusen personer som vil synge nasjonalsangen. Det fører til at tusen av oss må mumle store deler av tredje vers. Men det går. Alt går.

Jeg klarer meg for øvrig ganske bra. Dressen er nærmest flekkfri. Ikke antydning til pølser med ketchup og sennep i lumpe eller spor av to jordbæris og en cola. Dette ser ut til å bli en av min bedre nasjonaldager.

Været er dessuten helt fantastisk. Solen varmer og vi har det suverent på terrassen til Terje og Anita som ut på ettermiddagen har invitert til grillmat. Jeg sitter ved siden av Anitas søster Helene som er veldig hyggelig og dessuten ganske forutseende. Helene har nemlig tenkt på at det kan bli svært kjølig og sitte i en tynn sommerdress etter at solen har gått ned. Hun har derfor tatt med noe jeg først tror er et fleecepledd, men som viser seg å være en slags poncho, flunkende ny, rett fra pakken. Jeg trer denne over hode og da begynner alle å le og spør om jeg prøver å se ut som Dalai Lama, men det bryr jeg meg ikke noe om, for nå er det blitt veldig kaldt på terrassen.

Jeg sitter slik i flere minutter og har det ganske varmt og behagelig. Plutselig kommer jeg til å se ned på mine egne ben. Det ser ut som om det har begynt å vokse en slags brun mose på lårene. Nå oppdager jeg at moselaget strekker seg over hele dressen. Det er over alt. Jeg ser ut som et pinnsvin som har rullet seg i brune tråder og dotter. 

Slik så jeg ut hele veien hjem. Det var heldigvis ganske mørkt, det meste av veien.

 #dress #17mai

 

Kong Petters slott

Petter Stordalen har bygget et slott slik at han har en balkong å stå på sammen med kona og kan bli hyllet av ikke helt alminnelige mennesker i morgen, fredag. Inngangen til nasjonaldagen er slik teppelagt av penger og et ikke ubetydelig behov for berømmelse og oppmerksomhet.

Det er VG som kan vise bilder av det storslagne slottet og de omkringliggende gleder som danner rammen om festen som Stordalen skjenker sine venner i betryggende avstand fra allmuen. Mer om saken her

Stordalen har her satt seg fore å feire at Grunnloven i år feirer 200 år. Han har åpenbart oversett paragraf 108.

«Ingen grevskaper, baronier, stamhus og fideikomisser må for ettertiden opprettes».
Grunnlovens paragraf 108, (forbudet mot adel i Norge).

Når det er sagt vil jeg skynde meg å fortelle at jeg mange ganger har opplevd et fenomen som ligner. Det har å gjøre med at jeg har tre barn. De har slåss om min oppmerksomhet. Mange ganger og med alle midler. Særlig rundt middagsbordet. Trikset er å snakke høyest og ikke gi seg.

Da jeg så slottet til Kong Petter i VG så kom jeg til å tenke på et broderi av en påfugl som jeg nylig ble oppmerksom på gjennom en avisartikkel om Per Inge Torkelsen. Han har broderiet hengende på veggen. Det ser slik ut:



Jeg føler meg dessuten tvunget til å fortelle en historie fra virkeligheten som er helt sann. Jeg kjenner en veldig pen og blond dame som var ute og kjørte bil på Bygdøy. Hun var på vei inn til byen da hun ble oppmerksom på Petter Stordalen som satt i en åpen og ganske lav sportsbil. Stordalen blinket med lysene, vinket og ville gjerne ha oppmerksomhet. Stordalen ruset med motoren og var så mandig han bare klarte.

Dette fortsatte noen kilometer. Da veien utvidet seg til to felt kom de to bilene opp på siden av hverandre. Da min venninne nå så ut av bilvinduet kunne hun se ned i fanget på Stordalen. Hun bøyde seg ut av vinduet og sa:

- Å, jeg trodde du satt på barnesetet.

#Stordalen #grunnloven

Nabokranglene vi lever av



To ektepar på Nesøya forsøker å sette ny norsk rekord i nabokrangel. Nå krever en av partene nær en halv million i erstatning fordi uthuset ble sagd i to, skriver DN i dag
.

Jeg snakket med en erfaren jurist om saken i dag tidlig:

-Uten slike nabokrangler ville det blitt veldig stille på mange advokatkontorer og domstolene her i landet ville fått dramatisk økt kapasitet, sa han.

Jeg ser for meg den ene naboen som satt og vurderte om han skulle sage uthuset på Nesøya i to. Tenkte han da nøye gjennom hvordan det ville bli å få en samlet norsk presse på døra. Et evig renn av TV-kameraer og andre interesserte. Hvordan det ville føles å stå godt synlig for alle og en hver med skam og fornedrelse? Selvpåført! Å være en pinlig, latterlig historie som varer resten av livet. Ville du vært en slik person?
 
kan man lure på hvor mye et godt navn og rykte er verdt? Er du villig til å bli til latter og stå til spott og spe, for la oss si 500.000 kroner? Da er det bare å hente frem motorsagen og begynne å dele opp naboens uthus.

Her kan man selvsagt begynne å himle med øynene og løfte på øyenbrynene og mene at historien på Nesøya slett ikke er representativt for livet som leves mellom sinte naboer i Norge. Etter at du har himlet og løftet ferdig, kan du ta å søke på ordet «nabokrangel» på nettet. Da får du minst 42.000 treff. Du finner også en imponerende rekke med avisartikler som forteller at fenomenet øker. Det er for eksempel en fordobling i antallet saker som kommer direkte fra publikum til Konfliktrådet i Troms.

er det høysesong for krangler. Det har å gjøre med at folk setter seg ut i hagen eller på verandaen og oppdager at de har fått mye mindre sol enn de fortjener fordi naboen (det svinet) har latt sine trær vokse uten nevneverdig med hensyntagen eller empati. Dette fører igjen til et stort marked. Se «Vi lever av sol og nabokrangel

Det er selvsagt heller ingen grense for hva de krangler om. På Sørlandet løsnet en nabo skudd, fordi han ikke likte en hund som bjeffet, i følge NRK. Kjæledyr er da også en klassiker. Selv bodde jeg i flere år i samme hus som en stor, hårete hund som prompet mye i gangen og ulte når den følte seg ensom. Vi ble ikke lei oss da Tasso flyttet. Vi ble ikke det. Se for øvrig vårt julebrev til venner og kjente 2013.

Terskelen for å hisse seg opp er ofte lav. Meget lav. Lyden av en verandadør kan være nok. En familie i Trøndelag har for eksempel kjempet heroisk gjennom flere rettsrunder fordi en gammel mann i etasjen over dunker i gulvet hver gang de åpner verandadøren, melder Adresseavisen.

Noe av det man krangler mest om i Kragerø er såkalt båtfeste. Båtfeste kan bli ditt mareritt, melder TV2. På Eidsvoll må politiet rykke ut på grunn av overdreven snømåking, i følge Romerikes Blad. I Salten hugget naboen opp et klesskap med øks i følge avisa Nordland. Og slik kunne man fortsette. Landet rundt. Hvis man gidder.

#krangel #Nabo #hage #hund #hus #båt #trær

Ungdommens råskap

Når jeg av og til drister meg til å ta kontakt med de som er unge i dag er det alltid med en ikke ubetydelig usikkerhet. Men jeg prøver så godt jeg kan. Alderen tatt i betraktning. 

Det er søndag formiddag. Datter Frida (15) og jeg står utenfor oljemuseet i sentrum av Stavanger. Her har kommunen laget en skatepark som er tagget ned etter alle kunstens regler. Det skaper en ganske røff stemning. Hvis man konsentrerer seg hardt og ser på utvalgte deler av parken er det akkurat som å være i Harlem eller Bronx eller et annet knallhardt sted på jorden der ungdomsgjenger vil henge rundt med store muskler og slagvåpen og planlegge neste ran. Her kan volden renne gatelangs. I min fantasi.

Nå begynner det å regne. Den grå betongen i Stavanger blir enda gråere. Det blåser en sur vind over asfalten. Jeg foreslår for Frida at vi skal gå på kafe. Jeg nevner kaffe og kaker. Hun sier ja og er veldig positiv. Riktig nok vil hun helst ikke gå ved siden av meg, men noen skritt bak eller foran, slik at det ser ut som om vi ikke er i slekt. Dette kan gå bra. En kort stund.

I det vi runder hushjørnet ser jeg to, små gutter. De er anslagsvis åtte år gamle og står og henger. Ganske hardkokte. Midt i gaten. Guttene stikker hodene tett sammen. De snakker ivrige med hverandre og bøyer seg over noe som ligger på bakken.

Det er en død due. Jeg er en nysgjerrig fyr og begynner straks å lure på hvem om har tatt livet av duen.

Kan det være en hauk som har slått til midt i byen? Sånt skjer. Personlig har jeg noen naboer på Høvik (familien Helle) som de siste ukene har mistet alle sine høner. Det er en hønsehauk som har herjet nabolaget. Dag etter dag. Den har plukket en ny høne hver gang. Familien Helle er fortvilet. Naturlig nok. Se for øvrig petiten "Helt på tuppa".

Nå står jeg i Stavanger og ser ned på liket av dua. Jeg ser at den mangler hode. Jeg får en stygg mistanke om at den kan være fanget med en snare. Men det kan jo være andre forklaringer også. Jeg prøver å komme i prat med guttene. Jeg prøver å være på like fot. Jeg prøver å være en slags kamerat. Det blir en ganske kort samtale. Den går sånn:

- Vet du hvem som drepte dua?
- Mora mi!

Etter det kom jeg ikke på noe mer å si. Frida og jeg gikk på kafe. End of Story.

 


  "Kan De fatte og begripe

   Hvor de har sin råskap fra?"
   Jens Bjørneboe. - Fra Til lykke med dagen (1965)

   #Ungdom #skate #Stavanger

Å gi fingeren til flodbølgen av homohat

Vel overstått Melodi Grand Prix. Jeg kommer fra en tid da det var vanlig å sitte med kassettspiller å gjøre opptak av alle sangene, mens jeg hysjet på slektninger som klirret med pjolterglass og laget støy og latter i bakgrunnen på kassetten som skulle leve et par dager, helt frem til det gikk an å kjøpe den offisielle musikken på Texaco-stasjonen like ved der vi bodde.

Det var alltid en lørdag vi hadde sett frem til med stor glede. Vi spiste grillet kylling som var noe av det beste i hele verden. Familien hadde pyntet seg og vi satt i ring rundt TV-en. Jeg hadde en liter cola på deling med min søster. Totto Osvold hadde valgt ut hvilke sanger som kunne representere Norge. En gang syns han at alle de norske forslagene som kom inn var så dårlige at den norske finalen ble avlyst. Det skapte stor debatt og sterke følelser.

På den tiden skulle det ikke så mye til før folk ble veldig forarget. Å sende en fyr i skjelettdrakt som gjorde splitthopp. Det var jo sjokkerende. Det samme var en same som joiket. Og da Lill Lindfors liksom mistet skjørtet i finalen i Gøteborg i 1985, holdt mange pusten. Moralen ble jo styrt av folk som satt i respirator.

Jeg vet ikke når Eurovision Song Contest ble en festdag for homofile. Den dagen det ble lov til å kle seg ut som Abba, gå på fest, drikke masse bobler og ha det fint. Det burde ikke da overraske noen at holdninger deretter flyttet seg og at vi reiste frem til en dag da utseendet til Conchita gjør sitt til at mannen vant årets finale.

Dette er jo som å gi fingeren til flodbølgen av homohat som Putin og andre diktatorer lar skylle over verden slik at de kan sikre makt og milliarder til seg selv og en engere krets av venner, mens blodet renner som en styrt elv i Ukraina. Et viktig våpen er å mane frem en felles fiende. "La oss hetse de homofile". En mye lest blogg i dag er skrevet av elesina som siterer fra en TV-debatt som russisk fjernsyn sendte umiddelbart etter finalen i helgen. Her flagret det med sitater av typen:

"Flammene som brenner bak Conchita er helvete som bryter løs". Mer om hatet her:

Da jeg leste dette kom jeg til å tenke på en barselgruppe som min sønn gikk i da han var baby på tampen av 1980-tallet i Bærum.

- Du må ikke la din sønn se for mye på seg selv i speilet eller stå og gre håret for moro skyld. Da blir han homofil, sa en av damene i barselgruppen. Hun var kommet til Norge fra et land som dyrker fordommer og dumskap. Derfor lo vi av henne. Vi lo høyt. Det hjalp ikke noe særlig. Det må jeg innrømme. Damen var like teit i årene som fulgte. Men jeg kommer ikke på noe bedre måte å møte dumskapen på.

PS. Er det noen som vet hvor man får kjøpt årets MGP-kasset?

Kvinner som elsker terroristen

Anders Behring Breivik får mer enn 800 brev i året, de fleste fra kvinner. 

De broderer, brennmerker seg og lager fansider på nett. Det strømmer inn med kjærlighetsbrev, forteller Morgenbladet som i dag har hovedoppslag om fenomenet.

Jeg blir kvalm av dette. Disse 800 brevene luller trolig Breivik inn i en falsk følelse av å bety noe.

Jeg var i noen år besøksvenn på Ila fengsel og forvaringsanstalt i regi av Røde Kors. Rundt om i landet finnes det flere tusen frivillige besøksvenner som besøker mennesker både i private hjem og på institusjoner. Jeg meldte meg som besøksvenn etter at jeg som journalist hadde skrevet en serie artikler om folk som satt i fengsler. Jeg møtte noen skjebner og fikk lyst til å hjelpe.

For å bli besøksvenn måtte jeg gjennom noen kontrollerende intervjuer. Slik lærte jeg at det er noen, særlig kvinner, som blir besøksvenn med helt feil motiver. Noen av dem søker kjærlighet. På den tiden jeg var besøksvenn på Ila (på 80-tallet) var det en kvinnelig besøksvenn som ble drept, mens hun var på kinotur med en av de innsatte.

Selv fikk jeg tildelt en ung gutt som hadde drept flere mennesker. Han var en stor og kraftig kar som jeg ikke hadde noen vansker med å forstå kunne fremstå som meget skremmende. Men overfor meg var gutten alltid hyggelig. Lavmælt. Høflig. Noen ganger hadde han bakt kake som vi spiste sammen.

-Du bør sette besøksvenn-skiltet ditt i vinduet på bilen din, sa han til meg?
-Hvorfor det, sa jeg.
-Da blir ikke bilen din stjålet, sa han.

Vi snakket en gang om kvinnelige besøksvenner.
- Det er sjelden farlig å være kvinnelig besøksvenn. Men om det er farlig eller ei, det kommer som regel an på kvinnene selv, sa han.

Jeg leser Morgenbladet som en reise gjennom et sykt landskap og tenker hvor vanskelig det er å beskytte mennesker mot seg selv. Noen av disse kvinnene har trolig som motiv å frelse Breivik, at de kan endre forbryteren med sin omsorg og kjærlighet. En annen mulighet er at kvinnene ønsker å bli en del av den oppmerksomhet og berømmelsen som omgir terroristen. De fins noen enda eklere motiver også, men de lar jeg ligge. Jo, mer jeg tenker gjennom dette jo kvalmere blir jeg.

Hvorfor føler ikke disse kvinnene avsky? Det er ikke til å fatte.

Dødsangst av Lollipopp

Lollipopp heter en saftis på pinne som noen elsker mer enn andre. Min venn Pål pleide å spise fem, seks slike is hver dag. Det skulle komme til å føre med seg en hel del skrekk og gru.

For en som elsker Lollipopp er det helt naturlig å slikke i seg dagens første is, like etter frokost. Slik gjør man hver dag til en liten fest. Nå var det tilfeldigvis slik at akkurat denne dagen hadde Påls hund fødselsdag. Når man så selv sitter der og koser seg med en pinne, hva er vel ikke da mer naturlig enn å gi også hunden en is?

Påls hund het Ufo og var en Border collie. Ufo hadde aldri spist Lollipopp før. Man må kunne si til hundens forsvar at han var helt uerfaren på området. Da er det lett å gjøre en tabbe.

I steden for å slikke isen i seg med forsiktige små slikk tok Ufo rett og slett og slukte helse stasen i en stor jafs. Med pinne og det hele.

-Dette er farlig, tenkte Pål. - Ufo kan dø, tenkte Pål og dro rett til dyrlegen. Han fikk da høre at det var en viss risiko for at pinnen kunne komme til å sette seg fast der inne og lage betennelser og det ene med det andre. Men det var ingen grunn til panikk. Ikke ennå. En mye bedre strategi var å håpe. 

Det var det Pål valgte å gjøre. Han gikk rundt i Frognerparken og håpte. Den ene lufteturen etter den andre gikk med til dette.

Hvor lang tid bruker egentlig en ispinne på å vandre gjennom en hundekropp? Det er ikke godt å si.

Ventetiden ble lang. Og litt pinlig var det jo også. Det må innrømmes. For det ser unektelig litt rart ut når en godt voksen man er ute og spaserer med hunden og til stadighet må ned i knestående for grundig å hakke opp hundebæsj i små biter med en medbrakt smørkniv.

Det hadde jo vært fint om ispinnen kom ut på første forsøk, men det gjorde den slett ikke. Man måtte gjennom flere dager med dissekering. Det var dessuten noe krevende og skulle forklare tilfeldige forbipasserende hva man drev med. Særlig ille ble det da en mor med en fireåring kom forbi, og barnet ville leke med hundebæsj han også. Men akkurat da kom pinnen ut, og man kunne heldigvis avbryte videre undersøkelser.

#hund #kjæledyr #is

Blir kvalm bare av å kjøre forbi flyplassen

Ingunn Molde (63) var så redd for å fly at hun ble kvalm av å kjøre bil forbi flyplassen.

- Dattera mi hadde besøk av en venninne, og jeg skulle følge henne på flyet. Jeg ble med inn på flyplassen, men da svettet og skalv jeg så fælt at jeg bare måtte gå ut igjen, sier hun til NRK.

Historier som dette føler jeg meg veldig truffet av. Jeg mener rett og slett at det ikke er flaut å lide av flyskrekk. Se petiten "Også kaster du bare flydøren ut av hullet".

Det er heller ikke umulig å oppsøke hjelp. Å gå til en kvalifisert psykolog er dyrt. Et kjapt søk på nettet er billig og leder til overveldende mange tilbud om terapi. Det dreier seg ofte om terapier som terapeuten har funnet opp helt selv. De fleste plager kan man bli kvitt på et blunk. Man kan sikkert også slå flere plager sammen for å spare penger. Etter å ha studert listen over de vanligste plagene vil jeg si at det må være fint å slippe stamming, frykt for tuneller, fly, kjæledyr, heiser, åpne plasser, høyder, store forsamlinger, taler, tannlegen og samtidig slutte å røyke eller snuse.

En utfordring er at det er utrolig mye rart som folk kan finne på å være livredde for. Et nettsted har laget en alfabetisk oversikt over et par hundre av de vanligste fobiene i Norge. Særlig vil jeg nevne "USAfobi - angst for Amerika", "caligynefobi - angst for vakre kvinner" og "banjofobi - angst for banjo". Se hele listen med fobier her. Når det gjelder å frykte vakre kvinner vil jeg for øvrig vise til petiten "Altfor pene damer".

På nettet er det mange anbefalinger av typen:
"Jeg har lidd av tilbakevendende angst/panikk i over 7 år. Etter 3 dager med Panic Away trodde jeg det nesten ikke - jeg begynte å føle meg bedre og bedre." Terapeutene tar for øvrg både Visa og Mastercard. Noen tilbyr også telefonhealing og sms-tjenester.

Jeg fant også et ekspertråd på nettet: "Du kan roe nervene ved å sjekke om det er noen kjendiser om bord i flyet." Mer om dette her.

En annen mulighet er å snakke mye med venner om ting som kan virke truende og farlig. Det gjelder å være helt åpen om hva man tenker. Min datter Kaja (17) har for eksempel en venninne som hun for noen dager siden sto og diskuterte med. Tema var hva man skal gjøre hvis et fly får problemer oppe i luften.  
- Jeg vil ta på meg fallskjermen som ligger under setet, sa venninnen.
- Det er en redningsvest som ligger under setet, sa Kaja.
- Å, det var bra du sa. Jeg trodde det var en fallskjerm.



#fly #flyskrekk #kjendiser

I dag er det ingen som snakker om Dalai Lama


Det har i dag kommet en del hilsener til Petter Northug fra flere hold. Her er et ikke helt tilfeldig utvalg:


"Det er når natten er på sitt mørkeste at morgengry starter." (W. Churchill)

"Det finnes ikke sterk whisky, bare svake mennesker." (Ernest Hemingway)

"I dag er det ingen som snakker om Dalai Lama". (Stortingspresident Olemic Thommessen)

"Vi andre bør i det minste være edruelige" (Roy Kvatningen)

"Kudos til den første sponsoren som tør si offentlig: - Alle våre forbindelser forblir uforandret og samarbeidet vil vedvare." (Rune Brynhildsen).

"Vi ser at utøveren vil få en voldsom tilleggsstraff fra pressen og sosiale medier. Vi ønsker ikke å bidra til den smerten han nå skal gjennom. (Sponsor Kjetil Reinsberg i Eiendomsmegler 1)

"Kudos." (Rune Brynhildsen).

"Løft ditt hode, du raske gutt!" (Bjørnstjerne Bjørnson)

"Stå på, Petter!" (Knut Storberget)

"Vi fortsetter samarbeidet." (Sponsor Vi Menn-redaktør, Alexander Øystå)

"Kudos." (Rune Brynhildsen)

"Den neste pallen, må Northug spikre selv". (Gunnar Stavrum)

"Forspranget ligger i teknikken" (Audi)

"Overkjørt blir vi alle sammen - en gang i livet. Men så får en reise seg opp igjen. (Henrik Ibsen)

"Carl Gustav, can you hear me?" (Petter Northug)

 "Min rekord er 250 kilometer i timen - med dronning Silvia ved min side (Kong Carl XVI Gustav av Sverige)

"Hvem er DU som tror du kan dømme?" (Trude Helene Hole)



Det uforanderlige

Før i tida stoppet folk sokkene sine. Selv direktørfruer gjorde det. Det var et spørsmål om ære. Nå går sokker, med hull, rett i søpla.

Man kan sitte slik under historiens gang og skue utover Norge og forsøke å legge merke til forandringer. Når man sitter slik, i våre dager, og ser ut over landet, er det liksom mye lettere å legge merke til alle de dyre og luksuriøse eneboligene og de dyre bilene og de fancy klærne og fine ferievanene enn raggsokkene som du ikke lengre får til jul eller bursta, men som du rett og slett må kjøpe selv, og som ingen er villige til å lappe når det går hull på hælen. Det er ikke lett å kaste noe man er glad i. Det er ikke det.

Dessuten er det slik at folk ikke lengre spiser kålruletter eller benløse fugler eller stekt blodpudding med sukker på. Folk har dessuten sluttet å røyke og begynt å jogge isteden. De syns ikke det er nødvendig med mer enn et glass rødvin på fredagskvelden. De banner ikke høyt og ofte og så saftig som de bare lyster. De lager ikke selvkomponerte og ganske frodige kallenavn på folk i og utenfor familien. De hater ikke datamaskiner og pinkoder og mye annet.

Godt er det da å ha noe uforanderlig som driver med alle disse tingene. Med uforminsket styrke. Kompromissløst, vil jeg si. Jeg vil trekke frem min mor. Som et ikke helt tilfeldig valgt eksempel.

Hun har rundet 70 år og jeg er meget glad i henne. Damen gjør som hun alltid har gjort. Nylig ble det for eksempel oppdaget at trekkene på solstolene var helt utslitte. Det ble oppdaget ved påsketider fordi sommeren kom sjokkerende tidlig til Østlandet i år. Plutselig var det 25 grader på terrassen. Noe måtte gjøres.

Andre ville kanskje ha kastet solstolene og kjøpt nye. Min mor satte seg i steden ned og sydde nye trekk til solstolene. De ble riktig fine. Da hun var ferdig sydde hun også nye bukser til seg selv. Her er resultatet:

#mote #mor