hits

mai 2013

Dialektenes konge


                                                    Illustrasjon: Knut Høihjelle
Jeg har en hel verden inne i meg. Jeg kan være politi, brannmann, astronaut eller gud. Jeg kan dra til planeter ytterst i verdensrommet eller bake sølekaker på jorden. Jeg er fem år og bor i Nord Norge. Likevel snakker jeg østlandsdialekt når jeg leker.

Uavhengig av hva slags dialekt barn snakker til daglig så slår de konsekvent over til østlandsk under rollelek, viser forskning som jeg nylig har lest om i Morgenbladet. Like etter at barn har ploppet ut av mors mage så begynner de å lure på hva som gir status her i landet. Noe av det første de snapper opp er at østlandsk er kongen som ruver over alle andre dialekter. Forskning viser til og med at samiske barn bruker østnorsk tonefall når de leker med for eksempel Barbie-dukker.

Mens barn i distriktene automatisk har flerspråklig lek, får østlandske barn et snevrere språklig repertoar og en annen oppfatning om sitt eget talemåls plass - eller herredømme - i samfunnet. Det er derfor de kan møte en trønder eller en nordlending med spørsmålet: «Hvorfor snakker ikke du norsk?»

Norge er et land i verden hvor det er uhyre viktig at alt og alle er like og behandles rettferdig. Det er uhyre provoserende å oppdage forskjeller. Det er et slags overgrep. Når man så oppdager forskjeller, for eksempel at en dialekt har mer status enn en annen, så må man lete etter en forklaring, noe å skylde på. Det første man pleier å skylde på er Norsk Rikskringkasting (NRK).

Hvis Arbeiderpartiet gjør et bra valg eller nynorsken ikke er så populær lenger er det alltid NRK sin skyld. Språkpolitiet og andre voktere har mange konstabler i de tusen hjem. Det gjelder å passe på. I NRK trapper man nå opp bruken av andre dialekter enn østlandsk i programmer for barn og ungdom. Problemet er bare at østlandsk var konge også før radio og TV ble funnet opp. Barn over hele landet lekte på østlandsk også for hundre år siden.

For øvrig har jeg en hel del personlige erfaringer med dialekter. Jeg er 15 år og har nettopp flyttet til Østlandet. Jeg går i niende klasse på Bjørnegård skole i Bærum. Det er skoledans. Jeg går bort til den peneste jenta i klassen og spør om hun vil danse med meg.
Hun svarer da:
-Jeg skjønner ikke hva du sier.

Etter dette la jeg om dialekten til standard østlandsk. Jeg gjorde det ganske brått og har angret siden. Jeg fikk dessuten ikke mer drag på damene på østlandsk. Det er trolig NRK sin skyld.

Som Andreas Lunnan ville sagt:
- No må du itj fårrå nålles.
(Ikke rot deg bort i noe du vil angre på)

Svartedauen kommer



Først trodde jeg det var en talefeil. Et mem. Hva i huleste er det? Så oppdaget jeg at det for eksempel er sure kattepuser som brukes til alt mulig rart på webben og andre steder.


I 1976 fant evolusjonsbiologen Richard Dawkins på noe lurt. Han fant ut at ideer som sprer seg innenfor en kultur kan sammenlignes med gener. Et mem kan være et symbol, en handling, en måte å være på, en musikkstrofe, en mote og mye annet. Et mem sprer seg i milliarder av eksemplarer. Det er nesten som et virus eller en pest. Du slipper ikke unna. Før eller siden kommer det et mem og tar deg. I hundrevis av eksemplarer. Illsint. Ustoppelig.

Dette kan jo høres ut som en moderne variant av Svartedauen. Vi snakker altså om fenomener som rammer hardt, vondt og nådeløst. Noe av det verste jeg husker av den slags er Smurfene som var et slags musikalsk pipende hærverk i samarbeid med Geir Børresen.

Når jeg nevner Smurfene så er det fordi jeg en skjebnesvanger helg, i 1980, skulle kjøre på hyttetur fra Asker til Sveio utenfor Haugesund sammen med min venn Dag. Turen skulle foregå i en oransje Renault 5 som det var uendelig mange muligheter til å dø i. Dødsangsten kunne hatt sammenheng med at Dag alltid kjørte som et svin. Det kunne også hatt sammenheng med at en Renault 5 bestod av uhyre tynne metallplater som krøllet seg som potetgullskiver bare man kom i nærheten av autovernet i for eksempel Seljord. Men det kunne også ha sammenheng med at Dag insisterte på å spille Smurfe-kassetten. Kontinuerlig. Fra Asker til Haugesund.

Nå vet ikke jeg om smurfesangen har gravd seg inn i ditt hode noen gang og nektet å komme ut igjen. Når slikt skjer kan mye gå galt her i verden. Det fins selvsagt noen kjerringråd mot slike mem. Du kan for eksempel prøve å holde pusten i ett minutt, stå på hodet eller få noen til å hoppe plutselig frem bak et hjørne slik at du blir skikkelig skremt.

En annen mulighet er å betale Dag hundre kroner for at han skal slå av faenskapen for godt.

kom jeg jo som vanlig litt på avveie i denne historien. Beklager. Dette skulle jo handle om sure katter som dukker opp over alt. Særlig på Facebook. Her er det mye å velge i. 

Opprinnelsen er grumpy cat som egentlig heter Tardar Sauce. Dette er vesener som er født med et surt fjes og som kan gjenfinnes på alt fra t-skjorter og kaffekopper til svigermor. Sure katter er et ikon på nett. Det selges plakater, byster, nipple clamps (!), bøker og bumper stickers til bilen med kattens sure ansikt på. Mest brukes katten til å signalisere at noe er helt uaktuelt eller generell misnøye. Særlig unge kvinner er ivrige til å bruke sure kattefjes når de skal fortelle hva de føler til hverandre eller kanskje til kjæresten.

Det fins selvsagt også noen tusen kattefangere der ute som lager egne nettsider for dette og som kårer de hundre verste eller beste. Her vil man gå så langt som å anbefale å google fenomenet for slik å øke mulighetene for en god latter. Min favoritt er ansiktsuttrykket til senator John McCain like etter at han har skjønt at han må gi tapt mot Obama i kampen om å bli president i USA.

Hvorfor ting går til helvete i Norge


Jeg kjenner en kreativ kar fra Haugesund. Tellef heter han. Mot slutten av 1990-åra fikk mannen en forretningside. Det var en storslagen, fantastisk ide. Det syntes både banken og kona og alle Tellef snakket med.


Tellef ville hjelpe millioner av norskamerikanerne. Han vil gripe tak i deres innerste lengsler og lede dem til historisk grunn, tilbake til røttene, til urjorda der den første Hansen eller Johansen kom fra. Opplegget var enkelt: Man bygger opp et stort nettverk av frivillige slektsgranskere på web. En amerikanere, som vil finne røttene sine, kan bestille slektsgranskning og noen måneder senere kan han pakke kofferten og dra på Norges-besøk. Her han man gjort avtale med bonden eller andre som i dag eier husmannsplassen som forfedrene bodde på. Og vips er vi klare for sterke følelser.

Mens Tellef holdt på med disse planene, ringte plutselig telefonen. Det var fra politikammeret i Haugesund. Politimannen hadde hørt om prosjektet. Nå sto han der med et eldre amerikansk ektepar som plutselig hadde dukket opp på politistasjonen og spurt etter veien til deres tipptippolderfars småbruk. Om Tellef kunne hjelpe?

Ikke noe problem. Tellef tok jobben. Litt undersøkelser, en telefon til en bonde, og så, neste dag, kunne Tellef kjøre amerikanerne på besøk til forfedrenes jord. Allerede nede i bakken begynte følelsene å renne i strie strømmer. Nå fulgte timer med gjentatt krabbing ut og inn av ei falleferdig løe og mye sitting på trammen. Bare det å se på utsikten var hele reisen verdt.

Tårene rant. Også bonden ble revet med. Han gikk og hentet spaden. Grov opp et lite ungtre. Ei bjørk. Med jordklump og det hele. Bonden satte treet i en pose og snurret tau rundt slik at amerikanerne kunne ta det med seg og plante det i USA. Et nytt tuntre. Fra forfedrenes jord. Og hvis bjørka døde på veien eller ble nektet visum til USA, fikk amerikanerne med seg en pose frø. For sikkerhets skyld.

Dette ble nesten for mye. Takknemligheten ville ingen ende ta. Og de tusen pengene som paret ville gi som takk for hjelpen ble høflig avvist. Tellef tok i mot bensinpenger. Det fikk holde. For opplevelsen hadde vært et nyttig eksperiment, som han sa.

Ut over høsten skjedde ganske mye. Flere reisebyråer i USA tente på ideen og startet planlegging av markedsføringen. Flere forskningsmiljøer var interessert. Det ble brukt et par hundre tusen offentlige kroner til utvikling. Alt så lysende ut. Norge skulle bygge en historisk bro ut i verden. Knytte bånd. La kultur, fortid og nåtid møtes. Sterke forventninger ble tent. Men det var en hake ved det hele.

Hver for seg var kommunene fulle av entusiasme. Problemet var bare at nordmenn utvandret fra samtlige kommuner i hele landet. Når det gjaldt å gjøre dette til en stor satsing, var det mange som ville sitte i førersetet. For å si det forsiktig. For alle disse store planene måtte jo ha et samlingspunkt et sted, et slags hovedkontor, og hvor skulle det ligge?

Måneder ble til år. Man kranglet i øst. Man kranglet i vest. Til slutt gikk Tellef lei og ga opp hele greia. For intet her i verden er for stort og fantastisk til at det ikke kan ødelegges av en traust, norsk lokaliseringsdebatt.

Å bli kjendis på 6 sekunder



Vegard Harm fra Stokke i Vestfold er i ferd med å bli en stor stjerne. Til det trenger han bare seks sekunder.


Før i tida hadde de Buster Keaton og Charlie Chaplin og Rolf Wesenlund og Harald Eia. Slike karer fant opp ny humor på film og TV. De hersket over verden på det hotteste som fantes. Den gang. Hva ville de gjort i dag?

Det er ikke godt å si. Buster og Charlie og Rolf og Harald trengte store produksjonsselskaper og statskanaler og markedsføring og klatret til topps og ble berømte. I dag trenger du bare deg selv, en mobiltelefon og talent.

Vine heter en tjeneste som lar deg legge ut seks sekunder lange videosnutter på mobil. En helt alminnelig gutt i Norge kan her bli konge. En slik gutt er Vegard Harm fra Stokke.

Et eksempel: Vi ser Vegard som går bort til lillesøsteren Maria og sier:
- Jeg er så glad i deg.
Søsteren svarer: - Dette ble veldig rart.
- Det er fordi jeg ikke mener det, sier Vegard.

Vine kan man nå se en serie med liknende slapsticks. Det er Vegard som rauter etter fine biler på gaten. Det er Vegard som har en buse i nesen, eller som spiller sossegutt som må hoste på trikken eller som får oss til å le av sin sykelige fokus på fedme og det ene pinlige temaet etter det andre. Vegard legger ut tre, fire slike. Hver dag.

Det er kjapt, trygt og billig. Det er ingress-samfunnet. Kortere er det ikke mulig å gjøre det. Vi ser ti snutter til frokost. Tusener av barn og unge følger nå med på de siste elleville påfunnene til Vegard.

For en måned siden skrev Vegard på Twitter:
- 4000 følgere!
- Gi faen, jeg er ikke så jævla morsom.
-Gi meg èn følger til da, herregud.

Siden har følgesskaren bare fortsatt å øke. Dramatisk.

Som jeg pleier å si; Du kommer langt med litt humor.

Hva mannen kan finne på hvis du snur ryggen til



På flyplassen i Roma skal far passe på sin egen datter på seks eller syv år. Far har påtatt seg ansvaret for underholdningen. Det går utrolig dårlig.


Jeg drikker kaffe og spiser en smultring med mye sukker på. Jeg venter på at flyet skal gå. På nabobordet sitter en mann i dyr dress. Han er norsk han også. Vi skal med samme fly. For øvrig har vi ikke så mye til felles. Det vil jeg bare ha sagt.

Det er åpenbart kjedelig å sitte slik og vente på et fly som det er riktig lenge til skal ta av. Derfor syns far at han må fortelle en vits til jentungen. Han forteller den slik:

"Det var en gang en mann som kjøpte en brukt kamel i Marokko. Han prutet og sto på og fikk til slutt tilslaget. Mannen tok med seg kamelen ut på gaten, satte seg på ryggen til dyret og prøvde å ri av sted. Men kamelen nektet å gå. Da gikk mannen tilbake til selgeren og sa:
-Kamelen rikker seg ikke av flekken.
Da sa selgeren (på gebrokkent norsk): - Det ikke vara noe problem. Bare rygg kamelen inn i verkstedet her. Nå legger vi bare ballene til kamelen på ambolten her, også deljer vi til med en hammer. Selgeren deljet til. Kamelen satte i et skrik og løp ut som et olja lyn.
- Hvordan skal jeg klare å ta igjen kamelen, sa mannen.
- Det ikke vara noe problem. Bare rygg inn i verkstedet her og legg deg på ambolten, sa selgeren."

Etter at far har fortalt denne vitsen til sin datter forsøker jeg og se om jentungen ler eller på annet vis gir inntrykk av at det er morsomt. Det kommer ikke en lyd. Null reaksjon. Like etter på kommer mor i familien tilbake til bordet og etter det blir det ikke fortalt noen flere vitser.

Frykt i Romas gater



Frykten for å miste setter klørne i meg. Det dreier seg om det mest dyrebare jeg har. Mine døtre.


Vi går rundt i Romas gater. Dette er regnet som en av verdens farligste byer. Det er pinse og langhelg og hektisk liv som glir over svarte brosteiner og inn i det ene trange smuget etter det andre. Døtrene mine på 14 og 16 år vimser. Snart hit. Snart dit. Det er ikke lett å passe på dem. Jeg gjør så godt jeg kan, mens de hopper inn og ut av butikker.

Varmen fyller den gamle by, og menneskene glir som elver i en uendelig strøm som bølger og bukter seg i et pulserende kaos. Her er det lett å bli slukt og bli borte. Er det en mulig kidnapper som henger der borte på hjørnet? Og de smellvakre italienske ungguttene. De som står der og røyker og tar seg ut og ler og ser stjålent på oss bak mørke solbriller. Har de skumle hensikter. Hva kan skje?

Jeg har passet på jentene siden de var små. Men nå går tiden stadig fortere og fortere. De er definitivt ikke småjenter lenger. Ungdomstiden er her, kort og heftig, som en vakker parentes i livet. Men det er mange farer. Det gjelder å passe på. Så da gjør jeg det. Passer på.

Romas butikker er et eventyr for unge jenter. Jeg følger etter så godt jeg kan. Men så, på et hjørne gjør jeg en tabbe. Jeg går inn for å kjøpe is. Mango og sitron. Den aller beste. Og når jeg kommer ut igjen er jentene søkk vekk.

Hvordan man klarte seg i store byer før mobilen ble funnet opp vet jeg ikke. Jeg ringer Kaja. Det oppnås ikke kontakt med mobilabonnenten. Jeg sender SMS til Frida. Det er helt taust. Jeg setter meg på en kirketrapp og ser opp på et bilde av Jesus. Jeg sitter midtveis Korsgaten som strekker seg fra Piazza del Popolo til Piazza Venezia.

Det er jo ingen grunn til å bli urolig, sier jeg til meg selv. Det får da være måte på å være hønepappa. Ingen panikk. Ikke ennå.

Tiden går veldig sakte når man er urolig. Jeg venter. På et livstegn. Ingen ting skjer. Endelig kommer en SMS fra Frida. Hun er i en butikk. Hun trenger meg. Endelig.

Jenta skriver: - Kan du komme nå? Til kassen.

Da isen trakk seg tilbake

Like etter at isen trakk seg tilbake for ti tusen år siden kom Distrikts-Norge til syne. Det var litt stusslig sånn i begynnelsen. Nordmennene satt der på hver sin forblåste holme og klagde.

De klagde på været naturligvis, og maten og underholdningen. Men snart ble det litt fart i sakene for Distrikts-Norge satte seg mål. Det dreide seg om slike ting som å sette verdensrekord i tunneler, sørge for at alle kunne få mammografi eller lyskebrokkoperasjon like ved der de bor og aller helst vil de lande på sin egen flyplass.

Slike store tanker er det som skal til. Nå kan man jo lure på hvor i all verden Distrikts-Norge får sine ambisjoner fra. Hvor henter Distrikts-Norge kraft og vilje? Det er ikke godt å si, men Distrikts-Norge sto i allefall rimelig godt plassert da man fant opp begrepene RETTFERDIGHET, LIKHET og RASPEBALLER.

Distrikts-Norge stappet slike godord inn i bønder og fiskere og sendte dem inn til hovedstaden for å hoppe inn like over sperregrensen, ta plass i regjeringen og kreve sin rett.

Etter som årene gikk fant Distrikts-Norge opp hvalharpunen, Ottar Brox, bindersen og KS og det ble mer og mer klart at Distrikts-Norge skulle bli det argumentet som fikk alle de andre argumentene til å bli flaue og gå å legge seg, eller i det minste ligge musestille til Distrikts-Norge hadde forsynt seg.

I rettferdighetens navn skal det sies at det etter hvert ble slutt på å spise kumle og raspeballer og svele på ferga. Men tanken på slik mat er fortsatt til å få tårer i øynene av etter at Distrikts-Norge har flyttet til Oslo, bodd på Frogner i 30 år og livnært seg av å synge lengselsfulle sanger om Hurtigruta, og at Husan skal ha folk og folk skal ha hus, og av og til stemt på Arbeiderpartiet under parolen, «BY og LAND sånn dann og vann».

Distrikts-Norge fikk dessuten kraft gjennom å dikte veldig ærlige romaner om sterke kvinneskikkelser som trosset all motstand med ubøyelig livsmot og dampende erotisk aura med 25 prosent rabatt for medlemmene i De Norske Bokklubbene.

Mye av Distrikts-Norge flyttet inn til de store byene, slik at det nå sitter flere samer og finnmarkinger og drikker fancy kaffe i Oslo enn i Finnmark. Likevel, og det skal innrømmes, fins det fortsatt noen grisgrendte strøk i dalstrøka innafor. Her bor det faktisk nordmenn til en brøkdel av prisen, som slipper investeringsavgift og som har nådd sine mål om lyskebrokkoperasjoner.

Det hører med til historien at mye av Distrikts-Norge ville vært helt glemt hvis det ikke var den dype trangen som de fleste nordmenn har til å dra på hytta. Urbane østlendinger er for eksempel ivrige til å besøke Distrikts-Norge, gjerne i helgene eller i påsken. Her møter de Distrikts-Norge i et veikryss hvis fremste attraksjon er en bensinstasjonen som låner bort toalettet.

Østlendingen er som man forstår ofte på vei til hytta. Den ligger gjerne ved et alpinanlegg hvor østlendingen har tenkt å skyte ryper eller elg eller gjøre noen sobre fluekast etter laksen eller rett og slett bare drikke GIN TONIC eller kjøpe opp noen bygninger fra 1700-tallet som kan demonteres og taes med hjem.

Hvis man nå ser for seg for eksempel at Preben kommer kjørende til en bensinstasjon og spør mannen i kassen hvor toalettet er, så er det overhengende sannsynlig at han blir vennlig behandlet av en pengesterk pakistaner som overtok stasjonen i fjor og som på et slags dølsk svarer: ? Je skal fise deg veien.

Etterpå spør han om Preben vil ha Grill eller Finer.

Og sånn går no dagan. I Distrikst-Norge.

Naken mann i Madserud Allé

I Madserud Allé bør helt alminnelige mennesker være stille så de ikke forstyrrer milliardærene.

Det har seg slik at jeg hver dag sykler gjennom denne gaten som strekker seg fra Skøyen og opp til Frognerparken. Reisen starter nederst i bakken. Her ligger en slags Ali Babas hule som selger tepper fra Persia og som lar garn i mytiske farger blafre i vinden ute i hagen. Dette setter en eksotisk stemning og skaper forventninger om at nå er man på vei inn i noe helt spesielt.

Langs veien oppover løper hvite stakitter maraton.  På hagegjerdene er det obligatorisk med skilt som sier "Vokt dem for hunden".  Mange har også hund. Enkelte har dessuten rigget til utstyr som kunne gjort en hvilken som helst fjernsynsstasjon misunnelig.  Madserud Allé er forøvrig under kontinuerlig oppussing. Særlig ambassadene er nøye med å sysselsette fagarbeidere som bedriver møysommelig hagearbeid eller renovering av husene.

Midtveis i bakken treffer jeg ofte en langt fremskreden Øystein Stray Spetalen. Han går alltid med tynne ben og stemme og har en kopp kaffe på strak arm, mens han snakker intenst inn i sin  mobiltelefon og sier slike sting som at "jeg vil ha alle karamellene ellers vil jeg ikke være med".

Første gang jeg hørte om Madserud Allé var for øvrig gjennom lokalavisen der en indignert herre hadde rykket inn annonsen: "Kan den som har bumpet inn i min parkerte, champagnefarvede Mercedes ta kontakt. Du er iakttatt".

Litt senere i livet fikk jeg barn, som så mye på "Huset med det rare i" på NRK TV, med Minken Fosheim, Øyvin Berven og Marianne Furevold som programledere. Huset er Madserud hovedgård med omkringliggende 12 mål park som ligger med opphøyet verdighet  og skuer ut over de lavere lag av Norge.

Rett nedenfor fikk jeg nylig min til nå sterkeste opplevelse i Madserud Allé. Klokken er litt over åtte om morgenen. Det er bare noen få plussgrader. Likevel står det en nærmest naken mann med kulemage og opphisset stemning. Han står midt i veibanen. Mannen har trolig løpt rett ut av dusjen. Det er så kort tid siden han løp ut av dusjen at shamposkummet fortsatt sitter i håret som en slags kremtopp helt øverst på hodet.

må jeg her bryte inn og korrigere meg selv. Mannen er jo ikke helt naken. Han har et veldig lite, mørkeblått håndkle rundt livet. Det er det som er det korrekte. Ingen grunn til å overdrive. Rett skal være rett. Men for øvrig er mannen naken. Dette skjer dessuten i den kaldeste våren som tenkes kan.

Mannen står som sagt midt i Madserud allé og vifter med armene, i det jeg kommer syklende forbi.  Han snakker med en dame. Jeg hører bare ordene; "Også tar du med deg bilen til et verksted også ordner de dette".

Jeg aner ikke hva som har skjedd. Jeg tør heller ikke å ta frem mobilen for å filme opptrinnet. Der har du meg. Helt ubrukelig når det virkelig gjelder.

Det er fort gjort å komme for sent

 

Skal du håndhilse på din skjebne, så bli med ut i kveld.

Det er fort gjort å komme for sent til sitt eget liv. Jeg mener det kan være et gyllent øyeblikk rundt neste sving som du ikke aner noe om.

Du husker sikkert den første forelskelsen som tilfeldigvis kom inn døren til det rommet du satt i. Akkurat da. Den gang.

Det er fortsatt slik. Det gjelder å stå riktig plassert når anledningen byr seg. Ganske snart nå kommer den første juni-natten. Det magiske lyset som du er født inn i her nord. Det varer i noen blaff. Døgn som ikke sover. Det bekymringsløse livet. Friheten til å oppleve. Her eier du en bit av evigheten.

Kanskje blir det et veldig tidlig morgen-bad. Kanskje ligger havet blankt, mens resten av verden sover. Står du opp? Stuper du? Det første frydefulle gys som setter pigger i huden og løper gledestrålende ned ryggraden og forteller at du lever.

Kanskje går jeg gjennom skogen og ser plutselig at det blinker av gull mellom mose og løv fra i fjor. Jubelen over å finne en kantarell. Årets første. Skal jeg dra ut og håpe at det skjer en gang til? Har jeg tid?

Akkurat nå er det like før. Når jeg lukker øynene kan jeg høre lyden av elva og se de hvite rullesteinene som er vasket perfekte gjennom tusener av år. På ny skal storlaksen komme. Og jeg skal stå der å håpe. At miraklet skal skje. En gang til.

Ekte gangster?

Har du truffet noen helt ekte kriminelle? Hva gjør slike når de har fri? Går på kino med familien. Heng med.

vil jeg sånn innledningsvis få lov til å innrømme at jeg har betydelig sans for at folk følger lover og regler. Jeg har bare sittet i fengsel en gang. Og det var som en del av en reportasje i Agderposten hvor jeg hadde sommerjobb i slutten av 1980-årene. Jeg kjenner ikke så mange kriminelle. Personlig. Tror jeg da.

Denne historien starter søndag ettermiddag. Det regner. Jeg vil gjerne være en kul pappa. Jeg er bare 50 år og utrolig ungdommelig, så jeg foreslår å gå på kino. Frida (14) sier ja med en gang. Hun foreslår at vi skal se Iron Man 3. Jeg samtykker og vi drar av sted. Jeg er ganske hipp. Jeg har mine egne 3D-briller.

Når vi kommer frem til billettluken så ser jeg damen rett i fjeset og sier at vi vil gjerne ha to billetter til Supermann.

- Den filmen har ikke premiere før i slutten av juli, sier damen. ­

- Han mener Iron Man, sier Frida. Og kniser.

I den samme køen som oss står en mann med store muskler. Han er velfrisert og dyrt antrukket med gull både her og der. Gangsteren ber om syv billetter til seg selv og kona og fem barn. -Hvor gammel er hun der, spør billettdamen og peker på den minste av barna. Jenta er seks år, liten av vekst og det er 11-årsgrense på filmen. Selv i følge med voksne er ungen langt under aldersgrensen.

-Det er strengt dette. Dere kan dessverre ikke få kjøpe billetter. Vi risikerer å miste bevillingen, sier damen. Gangsteren slipper luften langsomt ut av nesen. Jeg ser også at kjevene driver og tygger og at han vurderer hva han nå skal gjøre. Plutselig bråsnur mannen og geleider hele familien ut til en stor og meget dyr bil som står parkert rett foran inngangen til kinoen. Bilen står på handikapp-parkeringen selv om ingen i familien er handikappet.

Etter å ha sittet inne i bilen i noen minutter og diskutert saken kommer hele familien ut igjen. Nå går far til en automat og kjøper syv billetter der i steden, mens kona og ungene handler inn store mengder popcorn, brus og sjokolade. Familien kommer seg velberget inn på Iron Man. Han som tar i mot billettene er sløv og ser ikke så nøye på seksåringen.

Frida og jeg diskuterer saken. ? Det er sånn her i livet at hvis du er vant til å bryte regler så bryter du regler helt uten å tenke over det. Du bare gjør det. Helt automatisk. Det er en selvfølge å ikke bry seg, sier jeg.

Familien kommer og setter seg på seter, ganske langt fremme i salen. Når barna har satt seg tar far bilder med mobilen sin. Og midtveis ut i filmen får han lyst til å ta flere bilder. Nå må mannen riktig nok bruke blits, og det forstyrre oss andre litt, men det er ingen som sier noe.

Salen er ganske full. Når filmen er slutt skal alle ut gjennom den samme døra, nede ved lerretet. Det danner seg en sneglekø. Den døra, som vi kom inn, er stengt og det står et skilt som sier "Ingen Utgang". Mannen leder hele familien opp til den døra, gir blaffen i skiltet, åpner og får folka ut den veien.

- Vi kan jo ikke vite helt sikkert at de er kriminelle, sier jeg.

- Men det er ganske sannsynlig, sier Frida.

- Vanlige folk oppfører seg ikke sånn.

- Eller?

For øvrig kan jeg opplyse at jeg har planer om å se Supermann litt senere i sommer.

Hva vellykket sex kan føre til

Siden torsdag denne uken var fridag var det all mulig grunn til å stå opp grytidlig for å putre rundt på fjorden i en veldig liten gummibåt. Slik kan man komme i skade for lære hvordan primærbehovene kan gi seg de mest overaskende utslag i flere lag av folket. Heng med.

Jeg hører ofte sagt at Norge er et av de mest egalitære land på jorden. Det betyr at det er liten forskjell på folk, og at vi alle er rike og ganske like. Dette kan man jo være enig i. Særlig i festtaler og slikt. Men noen forskjeller er det jo her i livet. Og ellers.

De mest påfallende eksemplene på betydelig rikdom befinner seg i strandsonen i Asker og Bærum. Slike har gjerne en brygge og kanskje en liten sandstrand og båter og mangt og meget som hører med i de øvre lag av vårt økosystem. Her kommer jeg putrende i min gummibåt. Jeg kjører fra øy til øy for å fiske. Jeg bruker el-motor. Jeg reiser i stillhet.

På hvert stoppested blir jeg stående å fiske i kanskje i 10-15 minutter. Så dra jeg videre. Av og til kommer det en mann løpende ut av et sommerhus eller en villa og ned til stranden. Det hender at det er en kvinne også, men det er sjeldnere.

Når en slik mann kommer løpende vet jeg av erfaring at det er flere muligheter.

1) Han er ensom og vil by på en kopp kaffe.

2) Han lurer på om jeg får noe fisk og hva jeg fisker med.

3) Han vil be meg pelle meg vekk så fort som faen.

Når jeg litt før klokken åtte torsdag morgen ser en godt voksen mann komme mot meg i relativ rask gange ned mot stranden så er jeg derfor forberedt. Det første jeg alltid gjør er å si god dag, eventuelt god morgen. Deretter håndhilser jeg og sier hva jeg heter.

Etter at mannen har tatt meg i neven og sagt hva han heter, så sier jeg noen ord om at jeg håper at jeg ikke forstyrrer. Mannen løfter da det ene øyenbrynet og gir meg et raskt blikk. Dette blikket har han brukt mange ganger gjennom livet. Det virker. Man skjønner med en gang at granskning pågår. Det er bare å vente på utfallet.

Nå er det flere muligheter.

1) Jeg kan stå helt stille og passivt vente på dommen.

2) Jeg kan si noe hyggelig og håpe på god stemning.

- Du er veldig heldig som har sommerhus på en så fin øy, sier jeg.

- Ja, men ofte er det svært mange båter som ankrer opp rett utenfor her. Når de er ferdig med å drikke hvitvin og spise reker og hva de nå driver med så tar mange lettbåten inn for å gjøre sitt fornødende på stranda vår. Jeg går hele sommeren og rydder vekk menneskelig avføring. Det er ikke noe trivelig, sier mannen.

- Det skjønner jeg. En skikkelig drittjobb. Jeg har ingen planer om å gjøre noe slikt, sier jeg og venter fortsatt på dommen.

- Hvordan havnet du på denne øya, da, spør jeg.

- Jeg har vært her siden 1972. Og kona har vært her siden 1946. Jeg pleier å si at jeg har ligget meg til suksessen.

- Du må ha vært meget talentfull på det området, sier jeg.

- Og du kan fiske her så mye du vil, sier mannen.

Duck Face

Tirsdag, denne uken, tok alle 16 åringer på seg en så liten olashorts som mulig og løp ut i bygatene for å sprade rundt og være så identiske som det bare lot seg gjøre.

kan det tenkes at forklaringen på dette fenomenet er at nordmenn generelt har uhyre dårlig erfaringer med været. Det har jo hendt at landet bare får en uke med sommer. For et par år siden var den ene uken lagt til påsken. Sånt kan skje i Norge. Det er derfor all mulig grunn til å ta en sommerdag i bruk med en gang man ser den.

Dette sier jeg til min datter Frida, mens vi spiser frokost. Frida er 14 år og har spisskompetanse på ganske mye som jeg ikke skjønner en dritt av.

- Alle har vel lyst til å være spesielle og skille seg ut og bli sett og få masse oppmerksomhet, sier jeg.

- Ja, da, sier Frida.

- Når alle har helt like merkeklær så forsvinner du i mengden. Da er det ingen som ser deg, sier jeg.

- Alt kan være helt likt, men ikke genseren eller toppen. Det er helt krise hvis noen kommer i samme topp som deg, sier Frida.

Jeg nevner denne samtalen som en innledning til å forstå sterke og veldig grunnleggende behov som befinner seg over hele verden. Et eksempel er behovet for å gi inntrykk av at man har tydeligere kinnben og større lepper enn man faktisk har. Dette er særlig viktig når man skal ta bilde av seg selv på Facebook eller Myspace. For å få den riktige effekten er det er svært viktig å holde kamera på strak arm og ta bilde litt ovenfra og ned. Deretter skal man trykke leppene sammen, gjerne med en litt flat brett på midten og slik prøve å se ut som en søt and. Man skal gjerne også ha store, oppsperrede øyne som gir en følelse av at bilde kom litt brått på, også kan man også gjøre V-tegnet med fingrene.

Blant milliarder av ungjenter som sverger til denne trenden er blogger Sophie Elise (18) min favoritt. Nå har jeg nettopp sett et opptak av henne som TV2 har liggende på nettet. Sophie Elise forteller at det er ca. 30 personer i timen som ber om autografen når hun er på besøk i Oslos gater. Men så er da  også Sophie Elise en av de aller flinkeste i Norge til å lage trutemunn, eller Duck Face som det heter på fagspråket.

Jeg har selvsagte forsøkt og forske seriøst på dette fenomenet og funnet ut at Duck Face hadde en eksplosiv utvikling på nettet frem til et klimaks i 2012, men at det nå er inne i en dalende tendens. Hvis man søker på bilder av Duck Face er det helt utrolig mye rart å finne på nettet. For å si det mildt. Blant de mest seriøse utøverne er Marilyn Monroe (fra Haugesund), Paris Hilton (vandrepokal for rikfolk) og Magica Von Tryll (heks). Blant de ikke fullt så vellykkede er George Walker Bush d.y. (tidligere president).

Gleder og sorger vandrer i hope. Uten mørke gir det ingen mening å se lyset. Sånn er det også med Duck Face. For trur du ikke at det er mange geriljakriger der ute som kaller seg "duckhunters" og som gjør det de kan for gjøre livet surt for hardt forsøkende jenter som strekkers seg til det ytterste for å forme leppene på den helt riktige måten og strammer huden over kinnbena sine og skyve frem den ene kroppsdelen etter den andre. Som jeg pleier å si: Livet er forsøket verdt. Men lett er det ikke.

Det nærmeste man kommer Jesus uten å dø først

Ut av en hver krise vokser det alltid noe godt, i følge Joseph Schumpeter. Han mente at det er i nedgangstider og motgang at grunnlaget for ny vekst skapes. Tenk på det, neste gang bilen din bryter sammen.

Jeg kjører ofte nedover Østerdalen etter at jeg har vært i Gaula og fisket. Siden jeg nesten alltid er redd for at bilen min skal dø av elde eller noe som ligner er det sjelden at jeg ikke lærer noe viktig på veien.

Jeg satt for eksempel i en Hyundai Elantra. Mye kan jeg anbefale her i verden, men akkurat Hyundai Elantra er definitivt ikke på listen. Sånn, nå er det sagt. Det føles godt. Nesten som en liten offentlig hevn. Men altså, jeg var på vei ned Østerdalen.  Det regnet surt og blåste en hel del. Det var altså et helt alminnelig havarivær.

En måte å oppdage at et havari er nært forestående er å lytte til katastrofale lyder. Se egen petit om dette her.

En annen variant er at man plutselig kjenner at det kommer bare kald luft ut av varmeapparatet. Den første reaksjonen er da å håpe på at man rett og slett har kommet bort i en knapp, i ren vanvare. Det viser seg selvsagt å være en svært optimistisk teori. Deretter begynner temperaturen å øke voldsomt i motoren. Det begynner å koke.

Nå er tiden kommet til å stanse på et øde sted og gå over et jorde bort til en østerdøl som tilfeldigvis driver og kjører traktor og som velvillig låner bort en diger skiftenøkkel. At man låner dette har å gjøre med at sist bilen begynte å koke (i Grong,) så var det termostaten som var ødelagt. Man begynner nå å håpe at det er termostaten denne gangen også for det er en liten lett ting å gjøre noe med.

Når det viser seg at termostaten slett ikke er ødelagt denne gangen, er tiden kommet for å ringe min venn Erlend som er på vei  nedover Østerdalen. Han kjører rundt i en fin og flott Volvo som det nesten aldri er noe galt med. Erlend kommer til stedet. Slik lærer jeg hvor mye dødsangst man kan få ved å bli tauet med et litt for kort slepetau i 80 kilometer i timen ned til noe som kalles Tiuren kro. Her ringer vi NAF, som er det nærmeste man kommer Jesus på veien uten å dø først.

NAF-mannen er selvsagt litt ubarbert, har en rullings skrudd inn i munnviken og har valgt å være høy, mørk og taus.

Mannen går rundt og klemmer og kikker og heller vann på radiatoren og sier at "du kan nok kjøre til Oslo, men så ville jeg nok dratt innom et verksted, for det er mye som tyder på at toppakningen er gåen (svært dyrt)".  NAF-mannen ser nok at jeg blir litt betuttet over denne nyheten. Så han legger til:

"Dessuten vil jeg bare si, at ikke at jeg har noe med det, men nå er det faktisk to radarkontroller rett bort i veien her, og du ville sikkert nå ha prøvd å ta igjen litt tapt tid. Dermed ville du sikkert ha kjørt alt for fort og blitt tatt av radaren og fått en stor bot. De pengene sparer du nå og kan bruke på å reparere bilen, så sånn sett behøver du ikke å henge med hue. Det ordner seg dette vet du.."

Døden i kjøleskapet

 

Lumskt, snikende en sen kveld kommer de første tegn på at kroppen har passert toppen og ubønnhørlig sklir ned mot graven. Dødsprosessen vil nok ta noen år til, men nå skyter den fart. Sist uke har vært et skremmende eksempel.

Mens man i før kunne feste lystig hele natten, gå rett på jobb og fungere helt utmerket, er behovene for søvn og hvile blitt som en bestefars knirkende erkjennelse. Man tok derfor med seg sin slitne kropp og gikk til en såkalt naturmedisiner som så utover det lille man har og foreskrev en jammerdal av helsekost.

I denne dalen gror det ekle urter, svære mengder grønnsaker, og det renner tre liter vann i døgnet og forbud mot alt som normale mennesker spiser. Etter å ha betalt tusen kroner for gode råd og nye tusen for urter og lignende gikk man hjem med elendigheten. Her ringte telefonen.

Det var min venn Jon som har legeutdannelse fra Universitet i Oslo. ? Du gikk reallinjen på gymnaset, spurte han brutalt. Jo, visket jeg svakt, slik døende ofte gjør. ? Og på jobben lever du av en smule kritisk sans, sa min venn. ? Ja, mumlet jeg.

Men i kampen for å overleve skal intet være uprøvd. Man vil klamre seg til livet ved hjelp av kli og kokosmelk og ubehandlet ris. Til dette bemerket min venn fra skolemedisinen: ? Du har ikke samtidig vurdert å svinge en død katt over hodet før du legger deg om kvelden og si anka bakka bonkarakka tre ganger før du sovner. Grav også ned et grevlinghjerte øst for huset ditt.

Dette ringler i ørene når jeg hver morgen bøyer nakken og stirrer tafatt og knekt inn i kjøleskapet. Forsvinnende lite der inne er verdt å leve for. En liten kjeks kanskje, tenker jeg og lyser opp. Men så leser jeg på pakken om alle de kunstige stoffene merket E, slår opp i håndboken, jeg fikk av den alternative doktoren og lærer hvor utrolig mye allergi og astma jeg vil få av kjeksen.

Sakte rører jeg rundt i koppen med te uten te i. Nattens drømmer handlet om marsipankaker, kruttsterk kaffe og syndenes forlatelse. Jeg fantaserer om fløtesaus og blodig biff og skjønner med ett hvorfor djevelen så ofte blir fremstilt med en gaffel i hånden.

Jan Arne kjente grådigheten stige

Jeg har alltid vært litt mer enn gjennomsnittlig sugen på Sverige. Landet kunne i barndommen by på utrolig fri tilgang på kinaputter, flere TV-kanaler, fantastisk iskrem og bedre vær. Dessuten er nesten alt billigere i Sverige. Man vokser ikke opp i Norge uten å bli alvorlig preget av slikt. Det kan gi seg sterke utslag. Heng med.

Jeg har mange ganger tenkt på hvorfor sydenturister applauderer når flyet lander. Først trodde jeg at de var glade for å ha landet trygt. At det var en form for lettelse. Endelig er vi nede, liksom. Men jeg tror det er noe som stikker mye dypere. For når man kommer helt ned til Syden, så kan man begynne å glede seg over alt som er utrolig mye billigere enn hjemme.Slikt kan skape så sterke følelser i en nordmann at han begynner å klappe i hendene bare ved tanken.

Hvis du ikke har anledning til å dra til Syden er Sverige det korteste du kan dra og føle at du er i et slags utland. Vel, egentlig kan du vel bare ta deg en bytur i Oslo og bestille noe å spise eller drikke så vil du straks få en følelse av å være i Sverige, men det teller vel strengt tatt ikke som ferie. En annen mer hverdagslig variant er å dra like over grensen til Nordby som er en blanding av kjøpesenter, dype lengsler og parkeringsplass.

Nylig sto jeg og diskuterte med Jan Arne om hvorfor millioner av nordmenn er innom Nordby hvert år. Jan Arne og jeg har nylig blitt kjent. Jeg er oppriktig og ganske ærlig og sier litt om hva jeg føler når jeg er på svenskehandel. At jeg får lyst til å handle mye mer en hva jeg har godt av. Slike ting.

Det er da Jan Arne avslører et salgstriks han har oppdaget på det svenske Systembolaget i Strømstad. Det har seg slik at mannen har en favorittvin som kommer fra Amerika. Nå har han gått rundt i polutsalget en stund og lett, og endelig funnet riktig hylle. Det viser seg at det bare er seks flasker igjen av favorittvinen. ? Hvor mange skal jeg kjøpe, tenker Jan Arne. Han vet det ikke selv ennå, men det er tilløp til grådighet i kroppen. Det er det.

Jan Arne står slik og klør seg i skjegget. Han har nemlig det. Skjegg. Mens han står slik og lurer kommer det plutselig en dame og stiller seg opp i nærheten og leser høyt fra vinanmeldelser. Det første hun leser om, en vin som får mye skryt, er den amerikanske som Jan Arne har så lyst på.

Nå er det ikke lenger noen tvil i mannens sjel. Jan Arne bare må kaste seg frem. Han blir brått redd for at noen andre skal ha hørt hva damen har sagt og så få lyst på de samme seks flaskene. Noen kan jo finne på å snappe dem rett foran nesen på Jan Arne.  Han tar derfor alle seks flaskene.  Det var kanskje litt mange, men det får gå, tenker han.

Litt senere, etter at Jan Arne har betalt, ser han den samme damen en gang til. Nå står hun ved siden av en annen mann og en helt annen reol med vin. Hun leser nå også. Vinanmeldelser. Høyt.

Når du ikke har råd til en leiemorder

Å få fjernet to små vepsebol under takskjegget på en høyst alminnelig veranda i Oslo koster mange  tusen kroner i honorar til profesjonelle skadedyrbekjempere.

? Jeg ba ikke om å hyre inn en leiemorder. Har du ikke noe billigere, spurte min venn Pål. ? Har du prøvd støvsugeren, var svaret.

Ualminnelige horder med veps fløy rundt på Østlandet i fjor. Selvsagt kan man bare vifte vekk problemene med en barsk håndbevegelse. Ja, det fins sikkert de som bare åpner munnen og dreper veps med tennene også, men for de mer forsiktige samfunnsborgere blant oss, er det mer nærliggende å vurdere andre metoder.

Pål fikk instruksjoner om å plasserte støvsugeren på døgnkontinuerlig drift. De små, flygende tigrene ville krabbe ut av inngangen på frimodig luftetur, komme ti centimeter avgårde, for så å bli herlig fanget av luftstrømmen og ploppe effektivt inn i støvsugeren. En glimrende løsning, kunne man forledes til å tro, men så kom man til å tenke bitte litte grann på at en eller annen gang, kanskje allerede om noen dager, måtte man slå av strømmen på støvsugeren.

Pål satt slik og tenkte: En sverm av svært hevngjerrige små sataner vil sikkert komme stormende ut støvsugerslangen med broddene hevet til brutal dyst. Man har da lest bladet Donald og vet hvordan veps i så fall fører til obligatorisk, hysterisk løpetur og hopp ut i nærmeste dam, og et likevel bestukket utseende med kuler tett i tett over hele skallen.

-Dessuten, tenkte Pål, fikk man sikkert ikke utryddet alle med et slag. En og annen, litt lat veps kanskje, som helst holdt seg innendørs og koste seg i bolet sitt, ville kunne komme til å danne grunnlag for neste års pest og plager. Derfor var det nødvendig å gå grundig til verks.

Utstyret fikk Pål tak i en spesialbutikk med alt hva man måtte begjære innen vepsedrap. Bare beskyttelsesmasken kostet over tusen kroner. Kjeldress hadde man fra før, og sparte jo litt på det, men kjemikaliene var svindyre, og det var vel egentlig pumpen og alt det andre også. Men har man først bestemt seg for å være mann så er det klart det koster litt. Motorsag og mye annen fin elektronikk har man jo fra før, så komplett utstyr for skadedyrbekjempelse blir jo liksom bare en liten ekstra ting å ha liggende maskulint i garasjen.

Skal man være helt ærlig så kom det til å gå noen dager før man hadde bygget opp såpass med mot at man kunne nærme seg vepsebolene. Men i det avgjørende øyeblikk viste det seg at Pål var uheldig. Det satt ti, tolv veps på farlig vakt utenfor inngangen og skapte liksom en ubehagelig stemning, selv om han sprayet dem med kjemikalier. Dessuten virket pumpen på en måte ganske dårlig over store avstander.

Og så var det vel egentlig litt tiltagende mørke, litt bris og vanskelige forhold for utryddelse av veps. På toppen av det hele oppdaget man at mange veps kom krypende ut av en sprekk i panelet som man ikke hadde sett før. Det kunne jo tyde på at det var enda et bol inne i veggen, og da ville det jo hjelpe lite å risikere liv og helse på å utrydde bolene på utsiden av veggen.

Det fins dessuten ikke et så stort og alvorlig problem her i verden at man ikke kan løpe fra det eller gå stille sin vei og håpe på bedre dager.