hits

april 2017

Jeg har en bitteliten bil hjemme i Norge

Min far er 82 år og kan finne på å si de utroligste ting.

Nå vil folk sikkert mene at det er fordi far er godt voksen at han er frittalende. At han med alderen har fått frihet til å si både det ene. Og det andre. Særlig om ting som andre kan finne på å mene er litt pinlig.

Dessuten er det nødvendig å legge merke til at min far er frittalende i en rekke land. Han er frittalende på alle kontinenter. I nord og i sør. Det har med det å gjøre at mannen reiser en del. For en tid tilbake var han på Cuba. På ferie.

Her er det helt naturlig å opplyse om at min far ikke er den første som har reist til Cuba. Også Kristoffer Columbus dro dit. I 1492. Bare så det er sagt. Verden ville trolig sett annerledes ut hvis ikke menn har litt selvtillit og tør å reise av sted til nye steder hvor de slett ikke har vært før.

Etter Kristoffer kom tyranner og slaktet og herjet over det meste av verden. Fra 1600-tallet og utover ble Cuba brukt i slavetrafikken. Over 780.000 slaver ble fraktet til øya. Særlig sukkerplantasjene ble drevet av slaver.

Min far ble tatt med på omvisning for se på sukkerplantasjene. Det var en flink, kvinnelig guide som ledet denne gruppen med turister på omvisning. Hun fortalte at de gamle slavedriverne på plantasjene bygget en rekke tårn. Det var veldig viktig å ha sitt eget tårn. Slavedriverne satt der oppe i tårnene sine og skulte. De satt der og passet på at slavene ikke sluntret unna arbeidet. Sånn er det med slaver. De kan finne på å skulke jobben.

Det ble bygget mange tårn over hele Cuba. Den ene slavedriveren ville være bedre enn den andre. Det gjaldt å ha det høyeste tårnet. Å ha et høyt tårn ga status og var et symbol på makt, sier den kvinnelige guiden. Hun forteller at etter at det gikk av moten å ha høye tårn har en rekke menn på Cuba isteden satset alt på å ha så stor bil som mulig.  Å ha en diger bil er viktig, sier guiden. Hun lufter nå teorien om at det er menn med de de største bilene som har de aller minste tissefantene. Merkelig nok.

Gruppen med turister står og lytter. De hører på det guiden har å si om store biler og små tissefanter. Det er ingen som har en kommentar på tungen. Men det har min far. Han rekker opp hånden og sier:

- Hjemme i Norge har jeg en bitteliten bil.

 

Skiføre er et spørsmål om vilje

Skiføre er et spørsmål om vilje, skrev HC på Facebook i påsken. Han hadde kjempet med all denne mangel på snø hele vinteren i gjennom og sto nå ved sporets ende.

Han sto der og tok et bilde i en sving. Det var en vei som der og da kunne gruse alt håp.

HC sto ved det punktet i en hver historie som får deg til å tenke at nå er det over. Nå er det bare å pakke sammen. Hvis dette var en krimroman ville helten ha blitt banket opp av to gorillaer. De ville brukket begge armene hans, og sikkert minst et ben, og limt sammen både øyne og munn, nådeløst, med seig, grå gaffatape, og sikkert også festet kroppen til en diger sementblokk som om noen minutter skulle veltes ut over ripa på en rusten holk av en båt, kanskje i det månen, den svikefulle, gled bak en sky, og det ble stummende mørkt i et øde og trøstesløst hav.

Når alt håp er ute. Hva gjør du da? Blir sittende inne. Eller går du ut? Det er der ute du kan prøve. Litt til. Det kan jo, i alle fall i teorien tenkes, at et eller annet sted der fremme, så blir det en antydning til bedre, kanskje starten på en opptur. Noen heldige høydemetre til, og så endelig er det der, et anstendige skispor, det som gjør nordmenn til nordmenn, der snøen kanskje er trist, men den holder akkurat nok til at det går, med riktig klister, og i dypet av anorakken banker hjertet hardere,  og kanskje spenner du nå fra og setter stavene i et krafttak, som om det var selveste livet det gjaldt.

Skiføre er et spørsmål om vilje. Ikke glem det. Når du kommer til neste sving.

Her er bildet som HC tok:

Stor politiaksjon på Blommenholm


En advokat jeg kjenner utløste for en tid tilbake en større politiaksjon på Blommenholm.

Denne advokaten har sikkert lyst til å være anonym, så la oss kalle ham Sigbjørn, siden det er det han heter.

Det har seg slik i denne forunderlige verden at folk har lyst å bo i hovedstaden. Ja, ikke hele tiden, naturligvis. Noen ganger må de også dra av sted, nærmest som trekkfugler, gjerne i helgene. De reiser da til sine hekkeplasser i de øvre deler av økosystemet, gjerne på fjellet eller ved havet eller hvor det nå måtte være idylliske tilstander og muligheter for å få seg en gin tonic eller hva det skal være. Av glede.

Nå er det dessuten slik at Sigbjørn ønsker å være en fri mann som særlig når det stunder til sommer lar håret gro og flagre i vinden. Han kjører da moped. Det kan også tenkes at det er en scooter. Her må jeg innrømme at jeg ikke helt vet forskjell, men jeg tror at scooteren kan gå fortere. Særlig i nedoverbakker. Det er derfor jeg tror at det er en slik. For denne historien foregår på motorveien E18. Og der må man vel kjøre med noe som ikke går alt for sakte.

Advokat Sigbjørn har en hel del å gjøre på kontoret, naturligvis. Er det ikke det ene så er det det andre. Det er derfor nødvendig noen ganger at kona tar med seg ungene og reiser ned til Kragerø. Hun tar husets bil ut på forveien og gir der gass. Hun reiser kanskje nedover på for eksempel en onsdag, også kan far komme etter når det endelig blir helg. Det er jo i og for seg ikke noe galt med det, men nå kommer far på at han kan ta scooteren, eller hva det nå er.

Sigbjørn har dessuten laget en plan. Han vil at hele familien skal bli gode til å skyte med gevær. Å beherske et våpen er en klassisk dyd. Det er noe mennesker har måttet lære seg i tusener av år. Presisjon. Kontroll. Å drepe maten sin selv. Slike ting. En mann er ikke en mann før han kan skyte med gevær. Slik er det bare.

Sigbjørn har kjøpt et luftgevær som han skal overraske familien med. Sigbjørn stapper luftgeværet ned i sekken med kolben først. Løpet stikker ut. Nå setter mannen seg, glad og fornøyd på scooteren og putrer ut på motorveien. Det går fint i flere sekunder. Snart kommer han til Lysaker og kan krysse kommunegrensen til Bærum på vei sørover. Det går fortsatt knirkefritt, tror Sigbjørn. Så feil kan man ta.

Det har seg nemlig slik at det er en rekke andre trafikanter ute på veien. Utrolig nok. Og nesten alle disse ser nå en mann med et gevær som er ute og kjører. Alle som ser dette har mobiltelefon. Og de bruker dem. Utrolig nok. De ringer politiet, naturligvis.

Nå vet jeg ikke sikkert hva som skjedde på Asker og Bærum Politikammer når telefonene begynte å strømme inn. Jeg vet for eksempel ikke om det holder med en bekymringsmelding før noe skjer eller om det minst må komme ti telefoner. Jeg vet ikke, men politiet rykket i alle fall ut. Med full styrke. Hele tre politibiler ble satt av for å stanse geværmannen.

Det ble en såkalt storaksjon. På motorveien. Politiet laget en slags veisperring med bilene sine, like før Sigbjørn kommer, plutselig ikke lenger så glad og fornøyd. Dette skjedde ved avkjøringen til Blommenholm, som jo vanligvis er et meget fredelig sted uten antydning til gevær-desperadoer noe sted.

Nå skulle man kanskje tro at politiet ville begynne og smile og le når de oppdaget at det bare dreide seg om et luftgevær og ikke noe langt farligere. Man skulle kanskje tro at de ville klappet Sigbjørn litt vennskapelig på skulderen og ønske ham god tur videre, kanskje etter en rask innføring i våpenloven, som sier at skal du frakte et våpen så må det være tildekket. Dersom Sigbjørn hadde surret en plastpose rundt løpet som stakk ut av sekken, så hadde dette gått helt fint. Isteden ble det bare en lang rekke alvorlige fjes i alle de tre politibilene, og dessuten en bot på mange tusen kroner, naturligvis.

Da far pælma mobilen i søpla

Concerned Woman Using Cell Phone While Driving
Licensed from: Feverpitched / yayimages.com



Jeg kan lukte panikk på lang avstand. Jeg kan se frykten lyse ut av øynene. Jeg vet når noe av det aller, aller mest alvorlige som kan ramme et menneske i vår tid har skjedd. Når mobilen er søkk borte.

En rekke undersøkelser viser at det er få ting du oppdager raskere at du savner enn mobilen. Er den borte vet du det i løpet av få minutter. I det tilfellet, vi straks skal komme tilbake til, gikk det åtte minutter. Man kan rekke å kjøre et godt stykke i bil på åtte minutter, for så å måtte å kjøre åtte minutter tilbake igjen. Til McDonald´s på Jessheim. Åtte minutter er lenge når familien koker i en blanding av frykt og raseri.

Vi sitter klemt mellom motorveien og det alminnelige stress som preger påskens ferd mot fjellet. Vi er som sagt på McDonald´s på Jessheim. Vi spiser våre burgere. Klokken er 15.10. Datter Frida, datter Kaja, kona og jeg. Nå kommer en nervøs tenåringsjente mot oss med et svært bedene blikk.

- Dere har ikke sett mobilen min?  Den lå her for bare noen minutter siden.

Vi rister medfølende på hodet. Vi har ikke sett noen mobil.

Bak tenåringsdattera kommer mor halsende. Hun har en lett løpende stil. Tar et par runder på McDonald´s. Det er ikke alt for mange gjester på restauranten. Det er plass til å løpe litt mellom bordene. Å ta et par runder. Det er det plass til.

Nå kommer mor på at det kan være forsøket verdt å prøve å ringe datterens mobil. Mor ringer. Siden vi er i Norge, og de aller fleste har vært i tilsvarende situasjon, slår det nå til med en slags kollektiv solidaritet som fyller opp hele McDonald´s. Med stillhet. Vi sitter alle musestille og lytter.

Slik går det til at vi alle kan høre den fjerne lyden av en mobil som ringer et eller annet sted. I nærheten.

Mor og datter peiler seg inn. De går nærmere og nærmere med ørene på stilker. De går mot det hullet i veggen hvor du kaster alle søpla etter at du har spist på McDonald´s. Bak hullet i veggen er det en ganske stor kontainer. Den er full av matrester, papp, plast, papir, og det ene med det andre, i ganske store mengder vil jeg si, slik at det er helt nødvendig å dykke ned med hele overkroppen og rote lenge rundt i dypet av kontaineren.

Det er nå ikke et menneske i restauranten som ikke følger nøye med. Vi har alle sluttet å spise. Noen av oss sitter med halvåpen munn. Jeg tror også at noen holder pusten. Det kan jeg jo ikke vite sikkert. Men jeg tror det. Folk pleier å holde pusten når noe skikkelig alvorlig og viktig er i ferd med å skje.

Nå finner mor faktisk, utrolig nok, mobilen igjen. I bunnen av kontaineren. Datter er svært lettet. Det er tilløp til applaus. Folk blir glade av happy endings. Alle liker historier som ender godt. Alle historier har dessuten en moral. Moralen i denne er som følger:

For det første: Hvis du er far i familien og vil ha noe på samvittigheten som absolutt alle skal minne deg på resten av livet, er det bare å ta brettet med alt som er på og kjøre det hele, i en rask bevegelse, inn i søppelsjakten på McDonald´s.

For det andre: Sett aldri mobilen på lydløs. Hvis du har en slik far.

Til verdens ende



Vi trodde vi var udødelige. Denne sommeren for lenge siden.

Si hei til Marius. Han hadde en lang tynn kropp, fregner på nesen og en sky av hår som det kom drømmer ut av. Vi satt på taket og drakk brennevin av en colaflaske. Rom og cola. Ketil Bjørnstad hadde nettopp gitt ut plata "Leve Patagonia" om fremtidens for tidlig fødte barn. Kristiania-bohemen. Hans Jæger. De hadde ni bud:

  1. Du skal skrive dit eget liv.
  2. Du skal overskjære dine familjerødder.
  3. Man kann seine Eltern nie schlecht genug behandeln. 
  4. Du skal aldri slaa din næste for mindre enn fem kroner.
  5. Du skal hade og foragte alle bønder, saasom: Bjørnstjerne Bjørnson, Kristofer Kristofersen og Kolbenstvedt.
  6. Du skal aldri bære celluloidmansjetter.
  7. Aflad aldri med at gjøre skandale i Christiania Theater
  8. Du skal aldri angre.
  9. Du skal ta live a dei.

Vi rakk ikke Woodstockfestivalen, Marius og jeg, men vi satt på taket og drømte. Det var slik en sommernatt skal være, en natt som strakte seg uten grenser. Skål Marius! Vi reiser snart. Når det bare blir morgen, så tar vi toget ut i verden. På Interrail. Til Paris. Til Roma. Til Athen. Vi stikker nå. Vist faen gjør vi så. Du skal aldri angre.

Marius var dypt og ugjenkallelig forelsket. I henne som ikke ville ha ham. Marius var vill og gal i hodet. Det var ingen vei utenom. Det var bare en ting å gjøre. Å la det brenne. Som et lite helvete, som han sa.

-Vi bare drar, sa jeg. Vi kan sove i parker og på kirkegårder. Vi kan drikke vin, røyke og synge sanger. Spille gitar. Skrive dikt. I Paris, Roma og Athen. Vi er udødelige. Husk det Marius. Udødelige. La oss reise. Til verdens ende.

Jeg må ha sovnet. Jeg vet ikke helt når det skjedde, men da jeg våknet var Marius dratt. Uten beskjed. Jeg husker morgenlyset det grå. Det lyset som har alle sorgers farge.

Jeg gikk hele veien hjem. Alene. Jeg tenkte at det er jo ikke så farlig. Vi kan reise sammen, en annen gang. Vi kan jo det.

Tre sinte damer


Baard ved elven som renner ned til Haukedalsvatnet (Foto: Olav Njaastad).

Jeg har gått en tur i hukommelsen og hentet frem de tre sinteste damene jeg har truffet som sportsfisker.

Sportsfiske er ofte en kjøretur inn i folkesjela i Norge. Du bør passe nøye på hvor du parkerer og hva du slenger ut. Av ord og agn.  

Jeg kjører fra Oslo over Hemsedalsfjellet, via Lærdal og Fjærland og kommer gjennom en tunell som er porten til Jølster. Her starter Jølstravatnet. Tidenes største ørret, tatt på stang, hugg tak i en sluk i Jølstravatnet og veide 12,1 kg. Det var tidlig på våren i 1996. Fisken var flere ganger oppe på land før den skled på snø og is og ut i vannet igjen. Ørreten ble berget til sist og fikk rikelig med pressedekning.

Derfor leste jeg om denne ørreten og ble såpass stimulert at jeg fikk lyst til å prøve å fiske på samme sted. Der har du meg. Utrolig lett å påvirke.

Når jeg kommer ut av tunellen kjører jeg første grusvei til venstre bort til elva som frakter smeltevann ned fra Jostedalsbreen. Der elv treffer vann er det ofte spennende. Særlig her. Problemet er bare at gromplassen er opptatt. Det er liten øy, en grusrygg midt i oset. Her står en campingstol med en eldgammel dame. Hun har topplue på seg. Ut av lua kommer det røyk. Omtrent som fra et damplokomotiv.

Jeg prøver å snakke med dette mennesket, men hun ber meg passe mine egne saker. Kvinnen fisker med mark og dupp. Mens duppen driver utover i strømmen tar hun frem strikketøyet. Det skal bli et par grå raggsokker. Dama fisker, strikker og røyker samtidig. Det går uten nevneverdig stopp på noen av aktivitetene. Når det napper sveiver hun inn med kjappe drag på haspelsnella. Hun kakker fisken i hodet og slenger ørreten i en hvit plastbøtte som henger på det ene armlenet på campingstolen. Når bøtta er full går dama hjem. Slik blir det min tur til å dra opp 250-grammere, som jeg etter hvert blir lei av. Derfor reiser jeg videre.

Et annet sted i Sunnfjord ligger Grovabreen som sender av sted en liten grønn elv. På vei til Haukedalsvatnet lager elven en kulp. Den er et par hundre meter lang og kanskje 50 meter bred. Her er det ofte smellfeit ørret. Krangelen startet for bare fem, seks generasjoner siden: Hvem skal få fiske, hvor, når og hvordan? Rettssakene haglet og tiden gikk. Til slutt dro hele Høyesterett til Haukedalen og avsa sin dom: Alle får fiske fritt i kulpen.

Første gang jeg kommer kjørende til dette stedet blir jeg møtt av en godt voksen dame. Jeg stopper bilen. Også denne damen har campingstol. Hun sitter i hagen og brøler:
- Du kan IKKE parkere der.
- Jeg liker ikke FREMMEDE biler. Jeg liker ikke at folk parkerer SÅ NÆR HUSET MITT, kauker hun, reiser seg halvt opp og vifter iherdig med armene. Jeg går forsiktig opp til hagegjerdet og roper:
- God dag.
- Hvor langt unna bør jeg parkere da, sier jeg.
- Oslo, svarer damen.
- Hvor langt unna bør jeg parkere, gauler jeg.
- Du kommer fra Oslo, roper damen.
- Ja, innrømmer jeg.
- Da kan du parkere bak skolen.

Jeg gjør som damen sier. Parkerer bak skolen. Etterpå får jeg flott fisk. De har jeg nå nesten glemt, men den arge damen, glemmer jeg aldri.

Den tredje historien er fra Svelvik som ligger som en trakt i Drammensfjorden. I den sterke strømmen fisker jeg i en bakevje med tungt lodd, reker og sildebiter. Det første som bet på var en pen sjøørret. Jeg fikk også torsk, lyr og en stor flyndre. Jeg var meget lykkelig. I flere timer. Derfor fikk jeg lyst til å vende tilbake til samme sted.  

Å vende tilbake betyr å glede seg ei hele uke, for så stå opp klokka seks på en søndag og kjøre en drøy time, for løpe fra bilen ned mot brygga hvor jeg fisket sist. Men midt i gaten står nå en eldre dame. Hun sperrer veien og glefser:
- Jeg er så dritlei av slike som deg. Dritlei av folk som griser ned brygga og som tar seg til rette.
- Jeg trodde denne brygga var for alle. Og jeg griser ikke, sier jeg.
- Jo det gjør du. Og dessuten er det de som stjeler også.

Det var omtrent der jeg ga meg. Hva hun fryktet at jeg ville stjele fant jeg aldri ut av. Det kan ikke ha vært sjelen hennes. For jeg tok ingen bilder.