hits

april 2016

Sexlyder og annet vi klager mest på


Det er sexlyder fra naborommet. Det er trafikkstøy. Det er støy fra ventilasjonsanlegget. Det er toalettspyling. Det er skrittlyder. Det er stemmer i korridoren. Det er ikke til å holde ut.

Hoteller over hele verden har samlet statistikk og funnet ut at lydforurensning er det folk klager aller mest på, leser jeg i bransjebladet HRR.  

Det kunne vært maten. Det kunne vært prisen. Det kunne vært servicen. Men det er altså lyden. Dette har ført til at man har opprettet noe som kaller seg Quietroom Foundation.

Jeg blir straks nysgjerrig på Quietroom Foundation. Jeg ser for meg folk som går rundt på sokkelesten hele dagen og sier hysj til hverandre. Dette gjør de for å tjene penger. Det er bare en ting å gjøre. Jeg går inn på Quietroom Foundation sin nettside.

Det første jeg ser, midt på denne nettsiden, er en stor advarsel. Det er et svart felt med følgende beskjed: "Feil: Lydavspillingen ble avbrutt".

Selvsagt ble "Lydavspillingen avbrutt", tenker jeg. Dette er jo Quietroom Foundation. Hva hadde du ventet deg? Lyden på full guffe?

Nå kommer jeg brått til å tenke på en helt alminnelig, sliten trebarnsmor jeg kjenner som heter Marianne. Hun fikk en engelsk overnattingsgjest som ble boende et par dager hjemme i Oslo. Marianne sto på. Hun støvsugde, ryddet og laget mat. Hun holdt ungene i sjakk. Sørget for at mannen ikke gikk for mye i veien. De vanlige tingene. Marianne lurte på om ikke venninnen kunne bidra litt. Ta i et tak. Hjelpe til. Det kunne ikke venninnen. For hun trengte stillhet. Fred og ro. Venninnen drev med såkalt Mindfulness.

- I need to purify my heart, sa venninnen.
- Purify my ass, sa Marianne.

Jeg vil dessuten si at stillhet er overvurdert. Har du hørt om the silent treatment? Det er det du får fra kona etter en hard krangel. Alle som har prøvd den stillheten vet at det ikke er noe å trakte etter. Eller som min venn Pellegrino Riccardi pleier å gi som råd:

- Do you want to be right or do you want to be happy?

Det er dessuten ikke sikkert at det er "Stillhet" turistene vil ha når de kommer til Norge. Det de aller mest ønsker seg er "Tran, elgtruser og troll", i følge Aftenposten.

Mange kommer også til Norge på grunn av naturen. Da er det viktig å drive dem mest mulig inn i sentrum, i følge Svalbardposten. Man kan også lytte til NRK Møre og Romsdal som iherdig hevder at turistene vil ha "Potetball, kumle eller raspeballer". VG skriver  på sin side at "Turistene vil ha mer valuta for pengene", men nevner ikke med et ord hva de skal med valutaen. VG har også avdekket at de som klager minst på Norges-besøk er russere. Det er åpenbart fordi de driter i hva ting koster i Norge.

Det forskes selvsagt mye på hva turistene EGENTLIG vil ha i Norge. Et eksempel er Monica A. Breiby som har tatt en doktorgrad som konkluderer at "turistene ikke bare ønsker å være passivt beskuende, men også aktivt sansende, i følge Gudbrandsdølen Dagningen. Laagendalsposten kan avsløre at meget unge turister vil ha "Steiner", mens forskning.no avslører at turistene vil ha "Gåsehud".

For å oppsummere så er en typisk lykkelig turist i Norge en griserik russer med gåsehud, som rusler rundt i sentrum og lar ungene plukke opp steiner, mens mannen spiser raspeballer og leter etter tran eller elgtruser som han ikke passivt beskuer, men aktivt sanser.

Man kan bli veldig, veldig stille av mindre.

De fleste norske kvinner er sexy og kler seg som de vil


Hva vil det si å være norsk? Jeg spurte Google og fikk interessant svar.

Hvis man søker på "How to be a Norwegian" er noe av det første som kommer opp en side som heter "How to Be Polite in Norway".  Her lærer du at første bud i Norge er å ikke skryte av seg selv.  Det nest viktigste er å følge trafikkreglene og aldri tute. Norge er dessuten full av venstreradikale som ikke liker å gå i dress og som har sterke meninger om andre lands utenrikspolitikk. Nordmenn bruker helst fornavn, men kan droppe dette hvis det er snakk om forretninger. Å komme presist er ekstremt viktig i Norge, heter det. Skal du klare deg bra i Norge må du dessuten respektere at folk flest har en rimelig stor intimsone, hold avstand. Du må også respektere at de fleste nordmenn er reserverte og introverte og at det regnes som meget uhøflig å snakke høyt. Du må også akseptere at de fleste norske kvinner er sexy og kler seg som de vil, særlig om sommeren. Nesten alle snakker engelsk. Tips er ikke nødvendig. Svært få vil ha kontanter og det er sjelden lurt å diskutere religion.

Nettstedet goabroad.com forteller at det første man bør vite om Norge er geitost, og at brunost brukes i sausen til reinsdyr. Det andre man bør vite er at man kan ake i Korken fra Frognerseteren, ta i bruk engangsgrill ved Sognsvann eller besøk Freia Sjokoladefabrikk. Det er dessuten høyst uvanlig å ikke besøke Bergen.

Nettsiden "Inside Out of Norway - You're in Troll Country" anbefaler å aldri antyde at for eksempel svensker er bedre enn nordmenn. Unngå også øyekontakt og forsøpling av bakgården. Er det andre ledige seter, ikke sett deg rett ved en fremmed. Kom presis, si bare hyggelige ting om kongen og lær deg gjerne setningen "It`s typically Norwegian to be good". At nordmenn ofte er gode i sport som ingen andre bryr seg om, er tabu å nevne. Ha respekt for at hver nordmenn har sin dialekt.

Nettsiden "Do You Really Want To Live In Norway?" forteller at skal du flytte til Norge, bør du ha en jobb, kjenne minst en norsk familie, snakke språket, ha minst en bachelorgrad, ha en god del penger og være klimatisk tilpasningsdyktig.

UDI på sin side starter med å opplyse om at du kan bli en nordmann ved å bli født her eller bli adoptert.  Mer om saken.

Dette var bare de aller, aller første treffene jeg fant. Det er hundrevis av flere. Det er ingen mangel på gode råd om How to be a Norwegian. Tvert om. Mest overaskende er at jeg fant null tips om skismøring, men veldig mye om hva som er lurt for å få draget. Her er hverken brunost eller skummet melk nevnt. Takk for oppmerksomheten.


Uten knekkebrød, brunost og slikt, stopper Norge.
 

10 verste vitser om Prince


Noen gråter over Prince. Andre ler. Her er de verste tilfellene til nå.

1) Purple rein, purple rein.
Mer her:

2) Foreningen For Oss Som Ærlig Talt Ikke Bryr Oss Om At En Artist Vi Ikke Har Noe Forhold Til Dør (FFOSÆTIBOOAEAVIHNFTD).
Mer her

3) Well I mean the artist formerly known as Prince.
Mer her

4) Nå røker også jeg Prince.
Roald Øyen.
Mer her

5) Godt å bli oppdatert. Hadde ikke peiling på at denne mannen eksisterte engang.
Henning Øksland.
Mer her

6) Purple silk classic Prince of Wales check tie. Now Now £12.95 (add to bag).
Mer her:

7) Hey Mick, look who I outlived this week.
Keith Richards
Mer her.

8) He's been a composer for so long. He finally got the chance to be a de-composer.
Mer her

9) Condolences to the royal family.
Mer her

10) Too Sad To Fuck Even Though It`s What Prince Would Have Wanted.
The onion
Mer her

Venter på slåsskampen


Det skriker i dekk fra en bil som bråbremser. Geir er på vei til å krysse gatene. I fotgjengerfeltet. Slik starter et mareritt.

Fotgjengerovergang eller gangfelt er en del av en vei, oppmerket og ment for fotgjengere som skal krysse veien. I Norge gir oppmerking og skilting fotgjengeren prioritet. Mer om saken her:

Dette fotgjengerfeltet ligger like ved der Geir bor i Oslo. Gutten er på vei over gaten når bilen bråbremser. Sjåføren er rasende. Han ruller ned vinduet og skriker til Geir at han er en morrapuler. Geir roper tilbake at sjåføren er en dritt.

Dagen etter oppdager Geir at sjåføren bor like i nærheten. De er rett og slett naboer. Geir oppdager dette på en skremmende måte. Sjåføren og hans kraftige kamerat kommer gående og oppdager straks Geir. Karene stopper Geir og tilbyr ham grisebank. Geir takker nei.

Geir antyder nå at han kommer til å ringe politiet. At han ikke har gjort noe galt. At det å prøve å kryss gaten ikke er noen forbrytelse.

- Jeg driter i om du ringer politiet. Jeg har sittet inne fire ganger for vold. Skjønner du, sier Geirs nabo.

Nå blir Geir alvorlig bekymret. Han tenker veldig lenge på om han skal fortelle samboeren om problemene som bygger seg opp. Han frykter å gå ut. Han kontakter en psykolog som er spesialist på voldsmenn.

- Du må for alle del ikke anmelde fyren. Det hjelper ingen ting. Politiet bare henlegger saken, sier psykologen.

- Kan en løsning være at jeg rømmer hver gang jeg ser ham?
- Hvis du flykter så får mannen blod på tann. Det hjelper ingen ting. Du må sette hardt mot hardt.
- Hva hjelper da?
- Du må tilby løsninger.

- En mulighet er at neste gang dere møtes så spør du om han syns det er nødvendig at dere avklare saken med en slåsskamp. Dere kan avtale tid og sted. Du behøver ikke å være redd for at han har med seg en kompis. De vil ikke fly på deg begge to. Voldsmenn har sine egne æreskoder, sier psykologen. Han lærer Geir hvordan han skal holde hendene når slag kan komme.

- Du kan for eksempel og la den ene hånden liksom tilfeldig gli opp mot nesen. Da er den klar til å møte et slag mot hodet. Slik ting driller psykologen Geir i. Gutten har lite erfaring med nevekamp, men nå trener han. Hver dag.

Alternativet er å flytte nabolag. Geir lurer på om han skal fortelle samboeren om trusselen. Men han vil ikke skremme henne. Hver dag er en slags skrekkfilm som ikke tar slutt. Hvordan dette ender vet jeg ennå ikke. Kom gjerne med gode råd.

Med slike støvler som mafiaen bruker


Sykkelen min sto lent mot hushjørnet. Klar til dyst. Det er en gammel og sliten sykkel. Men jeg elsker den. Elsker lettheten. Følelsen av fart. Og frihet.

Jeg svingte ut i Kirkeveien og tok fatt på den første lille bakken opp mot busstoppet hvor køen av morgentrøtte naboer sto og hang i grålyset og den ulne skyen av regn og selvfølgelig stillhet som preger folk som har nok med seg selv på den tiden av døgnet. De så meg komme. De så sammenbruddet.

Jeg skulle ikke kjekke meg. Ikke på noen måte. Jeg bare tråkket på litt ekstra. Det lød et kort smell. Kjedet røyk. Jeg var nær ved å tryne og bli til en haug av skrubbsår og fornedrelse. Rett foran køen på bussholdeplassen. Men jeg landet på bena. Ydmyket, men like hel.

Samme formiddag. Jeg ringer et verksted.

- Hei, dette er Baard Fiksdal, kan du hjelpe meg å fikse sykkelen min?
- Klart det. Hva gjelder det.
- Jeg trenger ny krans og nytt kjede.
- Ja, det kan vi fikse.
- Når da?
- 1. juni.
- Du tuller nå?
- Nei, det er utrolig mange som vil reparere sykkelen sin nå.

Etter den samtalen følte jeg liksom en håpløshet renne nedover og legge seg i føttene som en slags betongstøvler, av den typen mafiaen bruker når de kjører deg ut på havet en mørk kveld og hiver deg over bord på dypt vann for å synke ned til haiene.

Men jeg ga ikke opp. Jeg ringte et annet verksted. Det er et av de mest kjente i byen. Her kunne jeg få time om tre uker.

Tre uker. UTEN SYKKEL. Det var ikke til å holde ut.

Men jeg ga meg ikke. Jeg ringte. Og jeg ringte. Til slutt fant jeg et verksted. Ny samtale:

- Hei, dette er Baard Fiksdal, kan du hjelpe meg å fikse sykkelen min?
- Med hva da?
- Ny krans og kjede.
- Ja, men jeg har ikke tid i dag.
- Det forstår jeg. Når har du tid.
- Kanskje i morgen.
- Det er jo helt fantastisk. Jeg kommer med sykkelen i kveld.
- OK

Her må det skytes inn at for mange er Oslo en trygg by som man lett kan ta seg frem i uten noen som helst form for skrekk og gru. Men det kommer litt an på hvem man er. Og hvor man ferdes. Hvis man for eksempel er meg. Og det eksempelet er på Grønland litt før klokka åtte om kvelden, så er det ikke bare, bare å stoppe bilen og spørre om veien til et sykkelverksted. Jeg spør tre bola karer som står i svarte klær og røyker utenfor en pub.

De begynner å le av meg. Jeg vet ikke hva de ler av. Og jeg har ikke lyst til å finne ut av det heller. Så jeg kjører videre og finner heldigvis frem. Litt flaks skal man ha.

Sykkelverkstedet drives av en kar med halvt lukkede øyne og en litt søvnig måte å snakke på. Han likesom drar ordene utover, som om de er laget av våt ull og målet med samtalen er og få dette til å vare så lenge som mulig.

Sammen ser vi på kransen.

- En så liten krans har jeg aldri sett før, sier mannen.
- Du har ikke noe sånt på lager?
- Garantert ikke.
- Men du kan skaffe?
- Vi får se.
- Du ringer meg når sykkelen er ferdig.
- Jeg sender deg en melding.
- Fint.

Etterpå kjører jeg sakte hjem. Det er fortsatt vår. Det er fortsatt håp.

Glem ikke toalettene den 19. november

Det er lett å bli misunnelig på den internasjonale kvinnedagen 8. mars. Alle de andre FN-dagene har jo også store og viktige ting å kjempe for, men jeg føler likesom ikke at de får like stor oppmerksomhet. Toalettenes dag, den 19. november, er for eksempel lett å glemme.

Ta den uken vi er inne i nå. På onsdag ville FN at vi skulle hedre mennesker i verdensrommet, mens det neste fredag er Moder Jord dagen. Dagen etter er det Verdens Bokdag og mandag 25. april er det Malaria-dagen. Den 26. april er dagen for intellektuelt eierskap, 28. april er det HMS-dagen, den 29. er det ofrene for kjemisk krigføring sin dag, for ikke å snakke om den 30. april da vi skal hylle jazz-musikk.

Videre utover vil jeg særlig fremheve 12. mai som er Trekkfuglenes Dag og 15. mai da du kan feire at du har en familie. Den 17. mai kan du feire at du har mobiltelefon, og den siste dagen i mai at du er røykfri. Den 1. juni feirer vi alle foreldre og den 8. mai er det verdens hav dag. Så er det blodgivere den 14, overgrep mot eldre den 15. og ørkenspredning den 17. Enker feirer vi den 23. juni, mens sjøfolk fortjener vår jubel den 25. juni. Glem heller ikke narkotika og torturofre 26. juni.

I juli har jeg særlig sansen for at Nelson Mandela har fått sin egen dag, den 18, mens det er urbefolkning 9. august, slavehandel den 23. og atomvåpen den 29. I september er det lese og skrivedagen den 8, selvmord den 10, demokrati den 15. og ozonlaget den 16.  Så er det turister den 17. og rabies den 28 september.

I november er det lungebetennelse den 12, diabetes den 14, toleranse den 16. og toaletter den 19.  Så er det kols den 20, trafikkulykker dagen etter og filosofer dagen etter der.

FN har dessuten en fin balanse mellom spreke og late. Det er for eksempel den store TV-dagen den 21. november og Fjelldagen den 11. desember.

Og sånn kan man fortsette. Det er en dag for absolutt alt. Min favoritt er den 20 mars, som er den internasjonale dagen for glede. Hva gjorde du den dagen?

De 10 mest utstøtte i Norge


Elsket av noen. Hatet av andre. Hvem er vår tids folkefiende? Å skulle kåre de 10 som blir mest hetset for sine meninger i Norge er krevende. Her er et forsøk, rangert fra ille til verst:

10) Sophie Elise Isachsen.
Blogger. Ofte i storm. Rekorden til nå er et «lureinnlegg», hvor Sophie Elise ikke ville hjelpe en mann med hjertestans. Førte til drapstrusler. Mer her:

9) Elisabeth Norheim.
Blogger. Kjent som Queen of Facebook. En jødevits på TV førte til storsmell. Mer om saken:

8) Linn Winsnes Rosenborg
Pedagog og blogger. Skrev innlegget "Ikke din kvinne", en kritikk av Odins soldater som skapte en flodbølge av hat i kommentarfeltet.  Mer om saken.

7) Per Fugelli.
Lege og professor. Forsøkt demonisert for sitt syn på barnebruder. Eksempel på angrep: - Syk, syk mann», skriver Ulf Leirstein. Mer her

6) Sanna Sarromaa.
Venstre-politiker. Beskyldt for å ville jage barn med Downs ut av vanlige klasserom, liker ikke nordmenn på sydentur og mener at de fleste nordmenn skriver som dyslektikere. Hard motstander av nynorsk. Eksempel på angrep: "Vi er, kan Sarromaa fortelje, ein mafia, ein gerilja, ein militant og dogmatisk minoritet, jamstelling mellom bokmål og nynorsk er idioti, arbeid for meir bruk av nynorsk er patetisk, tospråklegheit i Noreg er latterleg. I hennar verd er intoleranse grunnlova, forakt argumentet og elitisme utsiktspunktet".  Ottar Grepstad i VG.

5) Thomas Seltzer.
Programleder. Fikk det til å se ut som om trimdronning Kari Jaquesson ble tatt bakfra på TV. Eksempel på angrep:
"Thomas Seltzers opptreden i Dagsnytt 18 og i VG tar bort all tvil om at intensjonen var hevn. Her remjer han om hvor fæl Jaquesson er, trekker fram en Facebook-oppdatering som kanskje var forvirret, men ikke fortjente mer oppmerksomhet. Han gjør et nummer av Jaquessons kropp, klær og faglige standpunkt i fedmedebatten." Elin Ørjasæter. Mer her.

4) Kari Jaquesson.
TV-trimmer. Skal ha sagt til en 17-årig jente at hun «kunne prøve å suge pikk ti ganger om dagen og se hvor gøy det var». Mer om saken:

3) Gunnar R. Tjomlid.
Blogger. Er i hyppige bloggkriger om alt fra alternativ medisin til kontroversiell sex. Mer her:

2) Hadia Tajik.
Jurist og politiker. Forslaget om å avvikle monarkiet i Norge ledet til at VG satt rekord i å utestenge hatefulle og rasistiske kommentarer. Mer her:

1) Hege Storhaug.
Aktivist. Mest kjent for boka "Den 11. landeplage". Regjerende Norgesmester i å motta tyn for sitt negative syn på islam mm. Mer om saken:

Noen ord til min elskede

- Det jeg vil, sa jeg, er å skrive en medrivende fortelling, en eventyrlig roman, nei jeg vil synge, jeg vil stå på hjertet mitt å synge av full hals, at dette er vår tid, at det er nå det gjelder, rope til fjellene, så ekkoet kan kalle på verden, og solen kan skru seg på og skyene drive vekk, for nå, nå, er det vår tid, vi skal leve, puste, føle med vår hud, slik barn er den første gang de føler sanseløs lykke, slik gamle er når  de minnes sine aller beste øyeblikk, slik katten er når den gjør seg til en ball i sin mest bekymringsløse søvn, og som hunden vår, den rakkeren, når den strekker seg i sin fulle lengde i et himmelsprang etter pinnen, og jeg vil si at i midten av all stillhet skal det være en stemme som visker ditt navn, og på det store, hvite lerretet skal jeg dra min pensel, slik at det blir en glødene rød strek, og det er linjen i våre liv, fra det sted der vi ennå lengtet, hungret etter hverandre, da vi ikke kunne få nok, var umettelige i dager og netter som virket evige, for våre sjeler slynget seg sammen, steg og sank i håp, undring og med de beste tanker for fremtiden, og ingen makt i verden kunne rive oss fra hverandre, for vi levde i øyeblikket og hadde ikke tid eller tanke for noe annet.

- Er det alt du vil si?

- Ja.

- Du må fortsatt skifte dekk på bilen. Du har utsatt det lenge nok.

- Det plaskregner ute.

- Det får ikke hjelpe.

Sov på feil sofa


"En dame i Nord-Odal fant en fremmed mann på sofaen i stua i natt". Dette er en klassiker i lokalaviser og kommer gjerne som en notis etter at journalisten har tatt politi-runden. Det vil si å notere ned alle de små sakene som politiet har vært borti det siste døgnet.

Langt mer uvanlig er det å finne en gjenglemt dame på sofaen. Heng med.

Jeg sitter i bilen og hører på radio. Det refereres til hva lokalavisen i Bodø skriver. Det viser seg at to karer våkner opp, trolig etter en fuktig tur på byen, og finner en dame på sofaen i stuen som ingen av dem kan huske å ha sett før.

Dette kan jeg se for meg. Karene ser på damen. Så ser de på hverandre. Trolig med plirende øyne. Nå lurer de på hva de skal gjøre.

En åpenbar mulighet ville jo være å koke litt kaffe, lage frokost og forsiktig forsøke å vekke damen. En annen mulighet er å ringe politiet og be dem komme å ta på seg ansvaret for vekkingen.

Karene velger det siste. Hvorfor de bestemmer seg for å ringe politiet er ikke godt å si. Kanskje damen ser veldig farlig ut. Eller kanskje de innerst inne husket hvem hun var, men at de i dagslys er blitt skremt og ikke ville vedkjenne seg nattens fangst. Det kan jo være det også.

Nå kan det jo også tenkes at herrene var gift eller i alle fall forlovet med noen.

- Nei, nå skal du høre her. Gjett hva vi oppdaget i dag tidlig. Det lå utrolig overraskende en dame på sofaen da vi våknet. Vi kunne ikke annet enn å ringe politiet. Det var en slags nødsituasjon. Og politiet kom med en gang.

- Har ikke politiet annet å gjøre?

- Nei, i Bodø er politiet utrolig serviceinnstilt. De kommer gjerne to karer i nød til unnsetning. Veldig hyggelig gjort. Ikke ville de ha kaffe som takk for strevet heller.

- Nå blir dere en slags kjendiser i Bodø?

- Ja, men det tenkte vi ikke på da vi ringte politiet. At det skulle komme i avisen sa de ingen ting om på politivakta.

- Ja, det burde de ha opplyst om.

- Enig med du.

Å lære seg islandsk i en fei

Du har sikkert sett intervjuet med Islands statsminister Sigmundur Davíð Gunnlaugsson, i det øyeblikket det går opp for ham at journalistene har avslørt at han og kona har saltet ned millioner i et skatteparadis-selskap.

Statsministeren er skikkelig dårlig i engelsk. Men for å være greie så har de tatt med seg en journalist som snakker islandsk, slik at Sigmundur ikke kan skylde på språkproblemer. Intervjuet, som starter på engelsk, fortsetter derfor på islandsk.

Innimellom kommer det norske ord ut av statsministeren som sier "Kona mi" og "Vi var jo ikke en gang gift den gangen", og dessuten en hel del pusting og pesing og lyden av frykt som er internasjonal. Dette gjør at jeg plutselig får en veldig god følelse av å forstå islandsk.

Dette er bra. Denne skandalen bygger en bro mellom Norge og Island. Vi forstår hverandre. Jeg kan bare kaste et blikk på plakatene som folk har laget i sakens anledning. Jeg forstår alt sammen. Med en gang. Også begynner jeg å like islandsk. Det er liksom bra med trøkk i det språket. Stå på.