hits

april 2015

Laks med bombe i magen



Lettsprengt torsk er et godt kjent fenomen. Laks som svømmer rundt med en bombe i magen er derimot en sterk nyhet.

Hvert år rømmer flere hundre tusen laks fra norske oppdrettsanlegg. Fisken blander seg med ville fiskebestander og skaper fare for sykdom og lus og truer villaksens gener. Villaksen er alvorlig truet og kan i verste fall dø ut.

Tenk hvis man da bare kunne trykke på en knapp og så døde all rømt fisk. Med et slag. Denne teknologien fins. På en konferanse nylig kunne utviklingsingeniør Kristoffer Koch hos m2m-leverandøren Data respons fortelle om et utviklingsprosjekt som ønsket å utstyre oppdrettslaks med fjernstyrte eksplosiver for å hindre blanding med villaks, melder Inside Telecom.

En liten sprengladning injiseres i fisken sammen med en radiosender ved hjelp av en sprøyte. Når man så trykker på knappen kommer et lite poff og alle sorger er slokket. Helt genialt. Det var bare en hake ved disse planene. Mattilsynet, som har ansvaret for dyrevelferd her i landet, sa blankt nei til prosjektet.

Det Tor frykter mer enn døden


Tor (75) setter seg inn i bilen slik han har gjort i mer enn 50 år. Han vrir om nøkkelen, setter bilen i gir, blinker seg ut i trafikken og kjører ut på motorveien. Mannen er på vei mot det han frykter aller mest i livet.


Parkeringshuset i Sandvika Storsenter går over flere etasjer og er full av biler. Det er lørdag og mye folk som vil handle. Tor finner en ledig plass. Det går knirkefritt å parkere. Tor skal bare kjøpe noen få ting. Det tar under en time. Å gå i flere butikker er ikke noe problem. Å betale med kort går også greit. Pinnkoden sitter i fingrene.

På vei tilbake til bilen kommer angsten snikende. Tor kan ikke huske hvor han parkerte. Han begynner å lete på måfå, og kjenner hvordan svetten renner nedover ryggen. Mannen går gjennom en hel etasje med biler. På kryss og tvers. Så tar han neste etasje med samme sørgelige resultat. Tor tar enda en etasje, men nå er han helt utslitt av å lete. Han husker ikke hvilke etasjer han har vært gjennom. Nå vet ikke Tor hva mer han skal finne på. Mannen går ut av kjøpesenteret, praier en taxi og blir kjørt hjem.

Tors sønn er god å ha. Han tar bussen til Sandvika Storsenter og finner bilen uten problemer. For nå er det blitt kveld og ganske oversiktlige forhold i parkeringshuset. Samme kveld har far og sønn enn lenge fryktet samtale.

Tor er ikke redd for å dø. Han har ikke mange andre ting å være redd for heller. Men å miste lappen, det er helt utenkelig. Å være en mann uten sertifikat er ikke noe liv. Det sier Tor til sin sønn. Dette utvikler seg til en krangel. Som varer i flere dager. Inntil Tor gir etter og gjør som sønnen sier. Går til fastlegen for å teste seg.

I alle år har Tor oppfattet fastlegen som sin venn. Nå blir legen en slags fiende. Tor må gjennom noen enkle øvelser. Han skal tegne en klokke, sette tallene og urviserne på riktig sted. Tegningen blir litt rar. De andre testene er heller ikke helt topp. Legen er i tvil, men faller ned på at Tor ikke kan få godkjent.

Tor drar fra legekontoret. Han kjører sin egen bil. Han tenker at å miste lappen er bare helt uaktuelt. Plutselig kommer han til å tenke på sin gamle bedriftslege. Kanskje han vil vurdere Tor, for gammelt vennskaps skyld.

Det vil bedriftslegen. Det er to godt voksne herrer som møtes. Stemningen er meget god. Bedriftslegen spør Tor om både det ene og det andre. Han er slett ikke i tvil. Han mener at Tor rett og slett kan få fornyet tillitt, fyller ut papirene og vips har Tor gyldig sertifikat.

Men mannen har sluttet å handle på Sandvika Storsenter. I alle fall på lørdager.

Siste reis

Jeg har sovet urolig når klokka ringer halv fire. Det er stup mørkt ute. Jeg bærer en mørk dress, ei hvit skjorte og et sort slips ut i bilen. 100 mil ligger foran meg. Jeg svelger og glir ut på veien.

Norge er nær bilfritt på en fredag som såvidt har startet og strekker seg i en strøm av bukter og slynger. Jeg glir nordover, ut av Oslo, uten hindringer. De første striper av dagslys treffer Gardermoen og like etter kommer grålyset over Mjøsa som ligger der uten en krusning. Ikke en bil er å se ved Mogreina. Jeg reiser alene med alle mine følelser og tanker.

Ganske snart nå ville telefonen ha ringt. Min venn Werner ville vært på tråden:

- Er du kommet langt. Skal jeg sette på kaffen, ville han sagt. Men nå er det ingen som ringer.

Opp Østerdalen er det tre minusgrader. På et jorde, tett inntil veien, går en stor flokk traner. Noe slikt har jeg aldri sett før, og jeg har kjørt her, opp og ned, i alle de år. De store fuglene beveger seg i langsomme, grasiøse, bevegelser, nesten som i en dans.

Våren har vært varm på Østlandet i år. Jeg har sommerdekk på bilen. Ved Berkåk ligger nysnøen, glatt og farlig. Jeg tenker at det går helst bra dette livet. Men ikke alltid.

Jeg kommer velberget til Støren. Klokka er litt over ni og jeg låner toalettet på kafeen, skifter til dress, kjøper kaffe og wienerbrød og setter meg på en benk utenfor Soknedal Sparebank. Banken skal åpne klokka ti. Det har dannet seg en liten kø.

Nå oppdager jeg at verdens største skiløper gjennom tidene har hengt opp medaljene sine i et hjørne av banken. Soknedal Sparebank har sponset Marit Bjørgen siden hun var 14 år. Jeg banker på glassdøra og banksjefen slipper meg inn så jeg får se på samlingen. Banksjefen har nettopp snakket med Marit om medaljene fra VM i Falun. De kommer snart på plass i den lille banken.

På utsiden treffer jeg mor og datter på syv år. Dattera har gått i Marit Bjørgens barneskirenn og fått medalje fra Marit.

- Er du god til å skøyte på ski, spør jeg.
- Ja, sier jentungen.
- Kan du bli like god som Marit?
- Ja.

Denne optimismen kjenner jeg igjen fra Werner. Alltid, når jeg kom til Rognes for å fiske laks, så ville Werner sitte på trappa og vente med kaffen.

- Er det svartfiskerne som kommer, spør Werner med et smil.
- Nei, det er ikke det, sier jeg.
- Nei, jeg tror det er gode sjanser nå, ja. Elva er fin. Hvis du drar opp i Mushølen eller Flonan, nå, så blir det fisk, ja. Garantert, sier Werner. Han er et samlingspunkt i bygda. Folk kommer fra hele landet, fra Sverige, Danmark og Tyskland og Japan. Alle skal de til Werner for å få gode råd og lytte til erfaringene. Noen av de fineste opplevelsene jeg har hatt kan jeg takke Werner for. Fordi han klappet meg på ryggen. Og viste vei.

Hele bygda flagger på halv stang. Når jeg kommer til kirka ligger Werner i kista i et hav av blomster. Jeg svelger, går opp midtgangen og stiller meg foran kista. Begravelsen starter ikke før om 20 minutter. Jeg har tid til å stå her noen minutter. Alene. Jeg holder en tale inne i meg. Jeg gjør det med tårer i øynene. Jeg holder en tale på vegne av Gaula, elva som Werner elsket mer enn noe annet i 70 år. Jeg starter talen oppe ved Buoshølen, og de avsindige juni-nettene som Werner har opplevd så mange av, når den ene storlaksen etter den andre smalt på. Så nevner jeg i tur og orden Øverstryket, Brønnhølen, Sandpoolen, Flonan, Stryket, Mushølen og godplassen nerom bonden. Jeg hilser fra oss alle. Med savn og kjærlighet.

Begravelsen er over. Kista er senket i jorda. Vi har hatt minnestund på Rognes. Jeg har lang vei hjem. Jeg kjører ned Østerdalen og tenker på hvordan det blir å komme tilbake til Gaula i sommer uten at Werner er der. Om noen uker starter sesongen. Noe av det første jeg skal gjøre er å gå opp i Flonan og stille meg der Werner ville stått og så vil jeg høre stemmen hans.

- Gjør et kast atmed berget, nå, Baard, og la det gli utenom spissen. Det er der laksen står.




Å skamme seg i butikken


Jeg sto en gang i en lang kassakø på Centra Mat på Høvik og så en gammel dame som måtte legge tilbake en pose røkte kjøttpølser fordi hun ikke hadde dekning på konto. Damen fikk tårer i øynene.

Det gjorde et sterkt inntrykk på meg. Jeg fikk lyst til å betale for pølsene. Men det kunne jeg jo ikke gjøre. Det ville bare gjort skammen enda større. Jeg ble stående hjelpeløs sammen med alle andre i køen og se damen tusle ut. Med bøyd hode.

Ikke dekning på konto. Kortet ditt virker ikke. Disse ordene kommer stadig oftere. For par dager siden sier en mann i kassakøen.

- Å, jeg må ha tatt konas kort ved en feil. La meg prøve et annet kort.
- Det er ikke dekning på det kortet heller, sier jenta i kassa.
Mannen fjerner noen varer, betaler og går ut, veldig rød i fjeset.

Siden jeg har sett slike scener stadig oftere, er jeg blitt nervøs for å havne i samme situasjon selv. Jeg klipper for eksempel ikke straks i stykker mitt gamle bankkort når jeg har fått et nytt. Jeg venter noen dager slik at jeg er helt sikker på at det nye fungerer. Uten bankkort bryter verden sammen. Jeg blir desperat bare ved tanken. Det skal ikke så mye til. Før jeg begynner å engste meg.

I går kveld skulle jeg for eksempel sykle til Kiwi for å kjøpe noen få ting. Druer til Fridas tentamen. Snytepapir (er forkjølet). Melk. Brød. Slike ting.

På vei gjennom butikken treffer jeg Cecilie som jeg har kjent siden studiedagene og liker godt. Vi blir stående og prate litt om løst. Og litt om fast. Etterpå går jeg og stiller meg i kassakøen. Det går sakte. Mange står og venter. Nå blir det min tur. Varene sendes i gjennom.

-Det blir 158 kroner å betale, sier jenta i kassa.

Jeg fomler etter lommeboka. Den ligger i en ytterlomme. Nå merker jeg at glidelåsen sitter bom fast. Jeg napper først forsiktig. Så litt hardere. Bak meg vokser køen.

Det går 20 sekunder. Det går 30. Mer skal det ikke til. Jeg står med skam og drar det jeg kan i en glidelås. Cecilie kommer fremover i køen og tilbyr seg å betale det jeg skylder. Jeg koker i hodet.

Jeg ser meg om etter en kniv eller saks. Denne jakka og lommas dager er talte. Den må kuttes opp. Det er jeg fast bestemt på.
Men så, av helt uforklarlige grunner løsner låsen, og jeg får betalt.

Det er nesten så jeg hører køen trekke et felles lettelsens sukk.

Det er ingen grenser for hvor mange ting i denne verden jeg kan finne på å være redd for. Nå står også glidelåser på lista.

Ostesmørbrød = mer sex



Folk som liker ostesmørbrød har mer sex enn folk som ikke liker slik mat, viser en undersøkelse fra USA. 73 prosent som liker ostesmørbrød har sex en gang i uken. Av de som bare spiser vanlige gulostskiver er det 63 prosent som har sex.


Undersøkelsen er gjengitt i Morgenbladet, som jo er kjent for å holde et høyt nivå innen forskning. Det er dessverre ikke dokumentert at ostesmørbrød fører til sex, men det skader ikke å prøve.

Like etter at jeg har lest dette så oppdager jeg en artikkel i Nettavisen under overskriften:

"DET VERSTE SPØRSMÅLET DU KAN FÅ PÅ BYEN"

Med bange anelser klikker jeg inn på artikkelen for å sjekke om spørsmålet kan være: "Liker du ostesmørbrød?", men det viser seg å være noe helt annet.

Litt lengre ned på siden oppdager jeg en artikkel som har overskriften

"Norge har fått et nytt erotisk magasin, og det har fått et ganske spesielt navn ..." 

For å finne ut om navnet kan være SMELTET OST må du klikke på saken.

Når man først har begynt å tenke i disse baner er det nesten helt umulig på stoppe. Jeg scroller videre og trur du ikke at jeg finner saken:

"SEKS TING MENN HELLER VIL GJØRE ENN Å HA SEX"

Å spise ostesmørbrød. Det kan være svaret. Noen ganger i alle fall. Det kommer an på forholdene. Vil jeg si.

Til slutt har jeg kommet på en vakker tanke eller et slags dikt. Man behøver jo ikke eie så mye for å føle seg lykkelig her i verden.

Her er diktet:

Tre ting eier jeg 
Min elskede,
Natten
og
Et toastjern

De 5 styggeste damene i historien


Jeg har sporet opp de 5 styggeste damene i historien.


1) For å finne en verdig vinner må man tilbake til 1500-tallet. Tidenes styggeste er prinsesse Margaret av Tyrol. Hun skal ha likevel ha kredd for å gi mye når det kommer til det å fremheve sine bryster. Legg også merke til det feminine og yndige trekk, en liten rød blomst som hun holder i høyre hånd. The Ugly Duchess finner du her.
 
 
2) Julia Pastrana. Berømt mexicansk sirkusartist fra 1800-tallet. Julia hadde en sjelden sykdom som ga henne tykt hår over hele kroppen og en kraftig underkjeve, som gav henne tilnavnet apekvinnen. Hun holdt lenge til i Oslo. Mer her
 

3) Dronning Åsa av Oseberg, starten av 800-tallet i Vestfold. Nyere forskning viser at Åsa var krokrygget, haltet stygt, hadde kraftig skjegg, en stor bart og andre mannlige attributter. Mer her
 
4) Mary Ann Bevan (1874 - 1933) fikk en sykdom som skapte abnorm vekst i ansiktet. I steden for å sutre gjorde Mary Ann utseende til levebrød og turnerte land og strand rundt med tittelen verdens styggeste dame. Hun var for øvrig mor til fire barn. Mer her
 
5) Jocelyn Wildenstein var på 1990-tallet gift med styrtrike Alec som elsket katter. For å bli bedre likt av sin mann tok Jocelyn syv operasjoner slik at hun ligner mest mulig på en katt. Hun ble likevel skilt fra typen. Mer her
 
Reserve: Agatha Trunchbull, rektor ved Crunchem Hall Elementary School. Agatha går aldri noe sted uten bandolær og er en habil kulestøter som du finner her

For balansens skyld vil jeg legge til at Nefertiti regnes som tidenes vakreste. Mer her


#stygg #Hvem-Ville-Du-hatt-på-lista?

Hillary på fisketur



Det satt langt inne. Jeg innrømmer det. Men etter å ha sett filmen, som Hillary har laget, så skjønner jeg nå hvorfor hun bør blir Amerikas neste president.

Hillary spiller på alt hun kan komme på. Hun appellere til deg som eier en hund eller en katt. Til deg som søker en jobb. Eller som er homofil og har lyst til å gifte deg. Til deg som skal føde en baby. Eller som bare har lyst på en vakker middelklassefamilie som har suksess. Som har lyst til å bli en vinner.

Det beste er likevel det som skjer 58 sekunder ut i filmen. Vi får se en liten gutt som viser frem en tegning av en fisk.

Dette avgjør saken. Vi er millioner av mennesker. Vi er over hele verden. Vi elsker fisk. Og alt som har med fisk å gjøre. Hillary for president.

Se filmen "Hillary Clinton: I'm running for president"  

Onde fotballspark mot lysken

En ondsinnet fotballstøvel syler inn og treffer lysken i lunsjpausen. Det er stygge angrep mot den ene kroppsdelen etter den andre. Det er bedriftsfotball på sitt verste.

Vi skal til et større konsulentselskap som sender nyansatte fra hele verden for å gjennomgå et tre ukers kurs i USA. Skoleringen pågår de fleste av døgnets våkne timer. Man lærer kanskje mer om metoder og data enn noen gang før i livet. Fortløpende evaluering og tester viser hva du er god for. Man får ekstrapoeng for å hjelpe hverandre i praktiske oppgaver. Når du løper til nabopulten med din hjelpsomhet skjer det høylytt, for det er ingen vits å være snill hvis ingen ser det.

I lunsjpausen er det fotball. En gjeng gutter fra Europa finner ut at hvis de spiser lunsjen i rekordfart blir det en drøy halv time ledig tid til fotball på plenen utenfor. De fleste ønsket seg harmløs moro. Men ikke alle.

En ung tysker går på med dødsforakt. Det blir mange stygge taklinger. Denne fotballvolden herjet hver dag i tre uker. Når herrene skal reise hjem sprekker det for en av de norske karene. På flyplassen går han bort til tyskeren og sier: 

 - Jeg håper jeg aldri ser det stygge trynet ditt igjen så lenge jeg lever.

Det føles godt å få sagt det. Lufte følelser. Sette seg på flyet og vite at der fikk jeg virkelig sagt ifra til drittsekken. Han ser jeg dessuten aldri igjen. Vi drar nå til hver vår kant av verden. Og takk og lov for det.

Seks måneder senere sjekker nordmannen inn på et konsern-seminar i Paris. Han går tidlig til sengs i et av hotellrommene hvor medarbeiderne er plassert sammen to og to av økonomiske grunner. Sent på kvelden ankommer romkameraten.

Det viser seg å være en tysker. Sist sett på en flyplass i USA.

De to neste dagene skal man gjøre slike ting som å vente på tur på at dusjen skal bli ledig. Være i den samme frokostsalen. Sitte i møter. Se lenge ut av vinduet.

Det eneste man kan ha under slike forhold er pinlig taushet. Det er ikke mye. Men det er da noe.

#fotball

Politi-skrekk på fjorden


Når jeg ser en politibil begynner jeg straks å ane det aller verste. Jeg får dårlig samvittighet. Jeg føler meg skyldig i et eller annet. Selv om jeg ikke har gjort noe galt. Når politiet kommer fossende kjenner jeg engstelsen stige.


Søndagen ligger som et speilblankt og ubrukt eventyr på fjorden. Det er tidlig morgen. Ikke et vindpust. Blå himmel. Sol. Noen minusgrader i løpet av natten har lagt et tynt islag i viker og bukter. Anders og jeg skyver ut kanoen og legger i vei.

Det eneste som høres er knasingen av is som bryter mot kanoen. Når vi kommer fri av isen setter vi ut hver vår wobler for å dorge. Stengene står myk bue, vibrerer svakt og viser at woblerne går akkurat slik de skal. Vi padler tett opp til en øy. Eventyret har bare vart i noen minutter. Nå kommer det første hugget.

Stanga som bøyer seg. Gleden i våre ansikter. Spenningen og iveren som får fisken opp i båten. Vi lever litt ekstra akkurat nå. Vi har absolutt frihet. En hel søndag til ende.

Vi kan selvsagt ikke avsløre hvilken fjord det er som byr på et så bra fiske. Jeg mener at folk gjerne må få reise langt av sted til de fjerneste kriker og kroker i Norge og til utlandet med. Man kan jo dra riktig langt av sted og betale i dyre dommer for å få lite fisk. Eller man kan få lite fisk der man bor. Sånn er det jo.

Men andre ganger kan det være helt fantastisk å leve. Akkurat der jeg er. Slik det var i går.

Vi parkerer kanoen i en bukt og går til hver vår odde. Jeg står i et smalt sund og ser tre, fire, pene sjøørreter som er oppe og slår i strømmen. Jeg fisker med en ni fot stang, har 0,30 snøre og en 18 grams sluk som er oransje over ryggen og heter atomsilda. Jeg har kjøpt 10 eksemplarer av atomsilda. Alle sammen er 18 gram og oransje over ryggen. Jeg har gode erfaringer. Kaster sluken mellom vakene. Hugget kommer momentant.

Vannet er krystallklart. Jeg kan se ørreten på over kiloen gå frem og tilbake, trøtte seg ut. Jeg har ingen hast. Livet må gjerne fortsette og være slik det er akkurat nå. Ørreten er i god kondisjon. Den gjør et sprang i luften. Jeg tenker at denne kommer jeg til å miste. Øyeblikket er for godt til å være sant.

Men det går bra. Ørreten kommer i hoven og jeg kan padle rundt resten av dagen med mitt bredeste smil. Et smil til alle som vil ha.

På den andre siden av bukta står Anders. Det napper på hvert kast. Torsken tar i dype hugg. En stim med ganske stor sei leker seg i sundet. Ørreten slår. Det er fiskefeber. I hvert kast.

Etter at det roer seg i sundet drar vi videre på en ekspedisjon fra øy til øy. Søndagen folder seg ut og blir varm og doven. Det slutter å bite. Vi begynner og snakke om at det egentlig er tull å fiske midt på dagen. At vi burde ha ligget i sovepose i natt. På en liten holme. Vi burde kastet etter ørreten i grålysningen og dratt hjem til frokost. Fisken biter jo ikke midt på dagen i pent vær. Det er jo noe alle vet. Det burde kanskje ha regnet og blåst. Været er alt for pent.

Akkurat da begynner det å nappe igjen. Midt på dagen. Jeg har nettopp halt på land en torsk på tre kilo da jeg ser en stor båt komme fossende rett mot oss i høy fart.

Båten ser ut som noe de kunne brukt under landgangen i Normandie. Du kan kjøre en slik båt rett opp på stranda og slå ned en lem, og så bare spasere på land. Om bord står en stor og kraftig kar med et myndig utrykk i ansiktet. På hele siden av båten står det "Statens naturoppsyn". Dette er et slags politi. Hvis du for eksempel setter et ulovlig ørretgarn vil Statens naturoppsyn komme å gi deg ti tusen kroner i bot.

Mannen fra Statens naturoppsyn ser bryskt på meg. Jeg aner det verste. Jeg har sikkert gjort noe alvorlig galt. Brutt en regel jeg ikke vet om. Det er jo mange regler i Norge. Det er ikke lett å holde styr på alt. Nå blir vi sikkert bøtelagt. Anders virker litt betuttet han også. Vi står og lurer på hva som skal skje. Jeg sier et forsiktig hei og spør hva mannen vil.

-Jeg ble bare veldig nysgjerrig. Har dere fått noe fisk, spør mannen. Og smiler. Fra øre til øre.

Lettelse er en fin følelse. Det er faktisk en av de beste følelsene jeg vet om. Takk for turen.

Anders i går:

#Ørret #frisomfaen
 

10 beste aprilspøker



Jeg har kåret de 10 beste av dagens aprilspøker.


1) Alterøl skal trekke folk til nattverd. Vårt Land. Mer jug her:

2) De eldre kalles hjem fra syden. Statens seniortilsyn opprettes. seniorpolitikk.no. Mer tøv her:

3) Kaptein sabeltann må bruke redningvest. Dyreparken i Kristiansand. Mer her:

4) Slik skreller du en appelsin. Rana Blad: Se film: 

5) Dolmsundbrua må bygges på nytt. Glemte å flytte brufundament 10 meter fra svakhetssone, avslører lokalavisa Hitra-froya.no. Mer jug her: 
 
6) Norske myndigheter er interessert i å komme i kontakt med folk som kan høre en spesiell lyd. P4. Mer tøv 

7) Walkabout-duoen Nils Wærstad og Ronny Kristoffersen får egne statuer i Hønefoss: Ring Blad: Mer her

8) Ekte drager funnet. Forskning.no. Her: 

9) NSB starter sjekketjeneste i reiseapp. Side 2: her

10) Solformørkelsen lurte flere millioner trill rundt. NRK. Helt sant her:

På reserveplass:
Per Sandberg inn i regjeringen. Dagens Perspektiv, her.