hits

april 2014

Da opprøret kom til Norge



Natt til første mai kom ungdomsopprøret til Norge.


NRK spilte rock midt på natten for å holde ungdommene vekk fra gaten. Vanligvis gikk TV-en i svart ved 11-tiden, men akkurat denne kvelden hadde myndigheten funnet på et desperat tiltak, spille rock til langt over midnatt. Veslefrikk med Anne Grete Preus var et av bandene som spilte.

Oslo natt til 1. mai. Det er på slutten av 1970- og begynnelsen av 80-tallet. Karl Johans gate ser ut som en krigssone. Det er gateslag. Politiet bruker tåregass og køller. Butikkvinduer knuses. Å drive nærradio er forbudt, men noen pirater sender likevel og rapporterer fra slaget. Butikken Oluf Lorentzen på Karl Johan plyndres for proviant og flasker som også kan kastes på politiet. Benker fra Studenterlunden blir samlet sammen og satt fyr på. Oslo er forvandlet til et slags Belfast.

Det er ikke godt å si hvorfor dette skjedde. Det var ikke lett å få tak på hva protesten var rettet mot, annet enn at politiet var en fiende. En nærliggende teori er at ungdommen kjedet seg. Noe måtte skje. Dette gjentok seg tre år på rad. Natt til 1. mai ble en turistattraksjon. Tusener av skuelystne reiste inn til Oslo sentrum for å se på slaget. Politiet mobiliserte. I det siste slaget stilte de med 800 politifolk. Og vant en kortvarig seier.

For sommeren 1981 kommer forløperne til Blitz. Det er «Ungdomsgruppa mot bøteterror», forkortet Ung Mob, og leder er min venn Knut Houge som lover at de ville «ta i bruk metoder som til vanlig omtales som "ulovlige" og "pøbelstreker" inn i kampen mot "forjævliseringen" av forholdene for unge i Oslo». Raseriet skyldtes høy arbeidsledighet blant ungdom, boligmangel og nedskjæring i fritidstilbudet.

Nå følger okkupasjon av hus og fritidsklubber. En tom bygård i Skippergata blir viktig. Her utvikler det seg et rusmiljø. Tidlig i 1982 tok noen av okkupantene imot et tilbud fra Oslo kommune om et ungdomshus i Pilestredet, og natt til 1. mai samme år tok de i bruk bygget. Blitz-huset blir et alternativt miljø i hovedstaden. Andre okkupanter fortsatte å bosette seg i ulike hus og utkjempe harde slag når politiet kom for å kaste dem ut. En imponerende rekke politikere spår Blitzhuset en snarlig død.

I kveld fyller Blitz 32 år. Bursdagen feires med konserter. Natt til 1. mai kan du få med deg Blitzhusets hesligste band Terrorstat, sludgemetall bandet Hombre Malo, det svenske trallepønkbandet Bombfors og de norske yndlingene Norsk Råkk. Husk kontanter! Det koster 60 kroner å komme inn. Gratulere med dagen.



#Blitz #rock #UngMob #politikk #ungdom

Jeg blir mer og mer skeptisk til at Kaja skal på busstur


Tenk deg at du har et vingespenn på bare 6 små centimeter og skal fly hele 6.500 kilometer, i lav høyde, tvers over det europeiske kontinent, helt fra Afrika, for å ha sommerferie i Trøndelag. Det gjør sommerfuglen Admiral.


Jeg satt i flere timer ved en fiskeplass som heter Brønnhølen i elva Gaula i fjor sommer. Jeg har aldri fått laks i Brønnhølen. Men jeg sitter ofte der og håper at noe skal skje. Da plutselig landet det en vakker sommerfugl like ved hånden min. Den virket sliten og ble sittende, slik at jeg kunne ta et bilde med mobilen. Jeg la bildet ut på Facebook. Min venn Rune, som er biolog, kunne dermed straks fortelle i kommentarfeltet at det dreide seg om en trekksommerfugl som heter Admiral og som reiser utrolig langt. Størrelsen tatt i betraktning.

Det er årets påskeferie. Vi er på Bornholm som er en øy i Østersjøen. Min datter Kaja (17) forteller oppglødd om en drøm hun har. Jenta har veldig lyst til å dra på langtur sammen med venner. Helst skal de dra av sted i en slik folkevognsbuss som hippiene brukte på 60-tallet.

Jeg syns selvsagt med en gang at den turen høres skummel ut. Det er åpenbart ganske mye farlig som kan skje på en slik tur. Men jeg sier ingen ting. Jeg mener at det er lov til å drømme. Kaja kommer sikkert til å reise, uansett hva jeg måtte mene om det ene eller det andre. Like etterpå går vi forbi en butikk som selger suvenirer og små rare ting. Da ser jeg en modell av folkevognsbussen som Kaja drømmer om. Den står i butikkvinduet og er rød. Jeg går straks inn i butikken og spør damen bak disken om jeg kan få kjøpe bilen.

I det damen bøyer seg frem for å løfte frem bussen, så sier hun; - Nei, men, den var da riktig flott. For akkurat da har det landet en Admiral sommerfugl på taket av lekebilen.

- Den har sikkert flydd hit fra Afrika. Det kan tenkes at det bare er en mellomlanding. Sommerfuglen skal trolig straks videre. Kanskje den skal til Norge, sier jeg. 
 
Lekebilen blir pakket inn og like etterpå gir jeg den til Kaja. Vi sitter og spiser pannekaker på en kafe og jeg forteller oppglødd om Admiralen og at å treffe en slik her er nesten som å være midt inne i et eventyr eller et dikt. Jeg blir mer og mer begeistret for akkurat denne sommerfuglen. Om den store reisen. Om å ha drømmer og lengsler. Admiralen er en forfinet og vakker liten skapning, men likevel en tøffing med store ambisjoner. Jeg liker det.

Men nå har jeg akkurat oppdaget hva Admiralen gjør om høsten. Den går på fylla. Jeg har nemlig gjort litt såkalt research på nettet. Det viser seg at Admiralen elsker å slurpe i seg saften fra gjæret nedfallsfrukt og får på den måten i seg en hel del alkohol. Den svimer rundt i hagen og kan lett komme til skade. Hvis du ikke tror meg kan du selv lese om det her.

Jeg blir for øvrig mer og mer skeptisk til at Kaja skal på busstur.

Jeg er sterk tilhenger av denne varianten av nordmenn

Jeg kjenner en kar som fisker mye laks i elva Bjøra. Han er anleggsarbeider og så heldig å eie sin egen gravemaskin.

Bjøra er ei sideelv til Namsen som starter sesongen et par uker før resten av Lakse-Norge. Den 15. mai er det all grunn til å slippe gleden løs og gjøre et sleng med flue eller sluk eller som min venn, henge på en stor klyse med meitemark på kroken.

Det kan være riktig kaldt og ufyselig å stå ved Bjøra i midten mai. Noen ganger snør det. Hvis vinteren har vært hard er det trolig også tele i bakken. Bakken er rett og slett frosset til is. Dette gjør det meget vanskelig å grave meitemark.

Men slike ting som tele har sjelden stoppet en trønder. Det er i det hele tatt svært lite som stopper en trønder. Når han eller hun først har bestemt seg for noe. Jeg er en sterk tilhenger av denne varianten av nordmenn. Jeg mener at landet ikke hadde klart seg uten. Se min hyllest i her.

Når det er sagt så kunne selvsagt min venn gått i sportsbutikken og kjøpt meitemark. De koster fra en til frem kroner pr stykk. De dyreste er såkalte duggmark som er kjempestore og litt seige i skinnet slik at de ikke lett faller av kroken eller blir spist opp av smolt.

Duggmark kan du for øvrig fange selv. Om natten. Særlig etter at det har regnet. Det er ikke helt uvanlig å se for eksempel en direktør fly rundt i hagene til sine naboer i Bærum, midt på natten. Han vil da være i ført hodelykt og lete småløpende, lettere manisk, etter duggmark som kryper over mosen. Etter å ha lett ferdig i sin egen hage er det lett til å bli fristet til å hoppe over gjerdet til naboen uten å spørre først. De naboer som i mørket forveksler en duggmarksletende direktør med en innbruddstyv vil da ofte sette inn noen veldig skremmende skrik, men det er i for seg ikke poenget i denne historien.

Poenget er at markfiskere er villige til å strekke seg langt. De er også villige til å grave dypt. Min venn i Trøndelag bryr seg ikke om at telen stikker dypt. Han tar sin store gravemaskin og grabb og graver gjennom telen. Slik kommer han lett ned til meitemarken.

Man trenger bare litt god plass og pågangsmot hvis man vil lete etter mark på denne måten. Begge deler er det nok av i Trøndelag.

Lykke til med sesongen i Bjøra.


#Meitemark #laksefiske #fiske #Namsen #Bjøra #Laks

Ugifte sjefer er mest aggressive


Ugifte sjefer er mye mer aggressive på jobben enn ledere som er gift, viser forskning fra USA.


Bak forskningen står professorene Nikolai Roussanov og Pavel G. Savor. De to amerikanske forskerne studerte gifte og ugifte sjefers holdning til risiko. Konklusjonen er at ungkarer og ugifte kvinner har en tendens til å være mer aggressive i sin adferd, mens de som har tatt turen nedover kirkegulvet ofte er mer forsiktige. Selskaper ledet av single toppsjefer ser blant annet ut til å ta større risiko, målt i svingninger i aksjekurs. Selskapene som hadde en ungkar eller ugift kvinne på toppen, var til en viss grad også mer aggressive i oppkjøpssituasjoner. Mer om forskningen her:

kan man jo lure en hel masse på hvorfor sjefer blir mindre aggressive når de gifter seg. Hvilken ny kraft er kommet inn i livet deres som kan skape en slik stor omveltning?

Man kan se for seg for eksempel en flott, maskulin leder som er riktig flink til å bruke musklene sine og hodet på de riktige tingene. Man kan se hvordan han takler den ene krevende avgjørelsen etter den andre med handlekraft og pågangsmot. Kroppen liksom skyter frem i det avgjørende øyeblikk. Beslutning kommer. Pang!

Men så blir mannen gift. Langsomt kommer usikkerheten liksom snikende. Her gjelder det å passe seg. Tenke seg godt om. Det er jo så mye farlig som kan skje. Tenk for eksempel på en av lederne i Kardemomme by. Politimester Bastian. Han er godt gift. Når han blir stilt overfor en krevende avgjørelse så er alltid svaret; - Jeg skal skrive det opp i boken min.
Topplederen i Kardemomme by heter tante Sofie. Hun er ugift. Og veldig aggressiv. Sofie er byens beste til å ta raske beslutninger å sette dem ut i livet.

Det jeg prøver å si er at vi trenger ikke avanserte professorer i USA når vi har Torbjørn Egner.

#Bastian #ledelse #sinna

Mann, vær stolt av puppene dine

"Mann, vær stolt av puppene dine" er en av bøkene som av en eller annen rar grunn ikke er skrevet. Ennå.

Det er flere tusen nordmenn som hvert år finner ut helt på egen hånd at de vil skrive en bok. Nesten alle sammen oppdager at det å bli refusert er leit. Da er det fint å kunne gi ut bøker på eget forlag.

Dette er en ny trend. "Fifty Shades of Grey" er for eksempel noe som Erika Leonard James fant ut at hun kunne gi ut på eget forlag. Over hundre millioner solgte bøker senere, sitter Erika og er veldig fornøyd med seg selv. På eget forlag får hun beholde mye mer av inntektene enn hun ellers ville fått.

Hvordan kan man kopiere denne suksessen? Det gjelder åpenbart å ta for seg et skikkelig flaut tema. Å finne ut hva som nordmenn syns er flaut å lese, kan derfor være lurt.

Det er flauere å lese Bibelen enn mykporno, mener 1 av 5 nordmenn, i følge en undersøkelse. Å skrive noe som ligner på Bibelen kan derfor være veien å gå. Bibelen er jo som kjent verdens mest solgte bok.

Å utforske flaue ting er ikke lett. Men man kan ta seg en tur dusjen i svømmehallen. Her har jeg sett noen herrer som hvis de levde i Danmark trolig ville blitt regnet som små fjell. Når en slik kar har storrengjøring av kroppen sin, er det en møysommelig prosess som krever stor tålmodighet og en rekke tekniske ferdigheter. Her kunne man selvsagt skrive en rekke selvhjelpsbøker. Det er åpenbart et marked for økt selvfølelse og boken: "Mann vær stolt av puppene dine."

En annen mulighet er å lage bøker av TV-seriene "Pinlige sykdommer" eller "Paradise Hotel". Her bør man vite at 1 av 3 plages av hemoroider, i følge lommelegen.no, men de vil ikke snakke om det. Mer om saken her.

Man kan også nevne såkalte sitatbøker. Her er det mye å velge i. Jeg vil særlig fremheve "Mine beste sitater fra OL i Sotsji" av Gerhard Heiberg. Se petiten "En utstoppet versjon av Gerhard Heiberg". "Spleiselag" av DNB-sjef Rune Bjerke burde også ha gode muligheter. For ikke å snakke om "36,9" av Thorbjørn Jagland. Se petiten "Verdens største ledere, Jagland ikke nevnt."

En mer dagsaktuell mulighet er å skrive bok om stortingspresident Olemic Thommessen og hvordan det føles å si blankt nei til å møte Dalai Lama, fredsprisvinner fra 1989 som kommer på norgesbesøk i begynnelsen av mai.

"Å gjenreise Sovjetunionen steg for steg", en lærebok av Vladimir Putin, er også en mulighet, men da er vi over i tragedien, og det selger trolig dårlig. Men hvis Putin skrev boken "Jeg er stolt av puppene mine", så tror jeg det vil selge ganske bra.



#mannepupper #putin

I dag har det vært hornmusikk og ørret til middag i Trysil


Da Hjørdis flyttet til Trysil fant hun tilbake til barndommens glede av å spille i korps. Hjørdis spiller med stor iver trombone eller trekkbasun. Dette er en viktig detalj i historien som følger. Heng med.


Hjørdis er min kones søster. Da Hjørdis flyttet til Trysil giftet hun seg også med en fin fyr som heter Anders. Anders er en meget dyktig fluefisker. Litt flaks skal man ha.

Hele familien, med svigermor og det hele, har i påsken vært på den danske øya Bornholm. Kvinnene i familien oppsøkte kunst og kirkekonserter og slikt. Anders og jeg gikk ned på badestranden.

Dette høres jo litt rart ut siden badetemperaturen i sjøen ved Bornholm i påsken er ca. syv grader. Anders og jeg har på oss en slags vanntette sparkebukser, ikke ulikt de som meget små barn bruker i barnehagen. Med slike bukser, eller vadere som de heter, kan vi vasse flere hundre meter utover, til vannet rekker oss opp på magen. Jeg vil da stå med vann til over navlen og håpe at det ikke kommer en stor bølge fra et passerende skip eller noe annet farlig.

Det er dessuten viktig å vite at badestrendene på Bornholm løper en slags maraton rundt øya. Det er mil etter mil med muligheter for å vade. Jeg vader stadig lengre ut og står som en liten svart prikk på den enorme blå flaten og vifter med en mikroskopisk flue i håp om å finne en sjøørret. Det er her begrepet "nåla i høystaken" kommer til anvendelse.

denne måten kan man oppdage den ene stranden etter den andre. Jeg vil særlig anbefale revet utenfor Snogebæk. Det er fra naturens hånd laget som en rekke firkantete flater av skifersten. Dette strekker seg tre hundre meter utover som et langstrakt, smalt fortau. Du bør dog bare passe på hvor du setter bena, for plutselig er det fem meter dypt.

Jeg vil også anbefale å fiske like ved havnen i Svaneke. Man får ikke mer fisk av å stå ved Svaneke. Man får ikke det. Men stedet har et lite gatekjøkken på størrelse med en middels campingvogn. Her stekes kontinuerlig svinestek med sprø svor. Den himmelske lukten kommer ut av bua som en form for julestemning og sprer seg ut over vannet og alle som fisker. Anders og jeg har derfor spist svinestek i hamburgerbrød med surkål og annet tilbehør. Dette skjer for øvrig i et land som selger snaps på bensinstasjonen og hvor der fortsatt røges sigarer. Bare så det er sagt.

Anders har på forhånd fantasert en hel del. Han har lest om at hvis man får napp på Bornholm så er det som regel en gigantisk sjøørret. Ofte er de på over fem kilo, forteller han meg. Siden våre koner har famille på Bornholm har vi fått store mengder litteratur og gode råd. Alle sammen påstår at vi må stå opp tidlig og legge oss sent. Det gjør vi da også. Stadig mer innbitt.

Jeg står med superundertøy, tykk genser, lue og pulsvanter og hutrer i dønningene i grålysningen og ser dagen våkne. Jeg står i solnedgangen og tenker mitt når natten er på vei. Til sammen har Anders og jeg på denne måten nedlagt hele 12 døgn med meget hard innsats. Resultatet er ynkelig. To små fisk ligger i kjøleskapet. Anders har fått dem begge. Den største veier 1,1 kg og blir tatt med hjem. I går skulle den bli til middag i Trysil.

Når en mann kommer hjem til sin kvinne med dagens fangst. Når alt strev er tilbakelagt og man skal nyte ørret og beundring. Da er det åpenbart tid for stor stas. Min kone fikk i går en sms fra sin søster.

- I dag har det vært hornmusikk og ørret til middag i Trysil, leste min kone. Hun leste det litt fort. Og fortalte det videre til meg. Jeg ble mektig imponert. Jeg så straks for meg at Hjørdis hadde tatt frem trombonen for å feire ørreten som Anders hadde fanget.

Ved nærmere granskning av sms-en oppdaget vi at min kone hadde lest feil. Det sto ikke hornmusikk. Men det kunne godt ha stått det. Det er vi alle enige om.


#ørret #påske #Bornholm #korps

Vi kondolerer


Siden påsken nå står for døren er det all grunn til å rippe opp i noe vondt og leit som skjedde da jeg var meget ung
.

Det har seg slik at i gamle dager, for eksempel på 1970-tallet, så hadde vi et fag på skolen som het "Kristendom". Allerede i første klasse fikk jeg utlevert en firkantet, brun kladdebok som skulle brukes til å tegne scener fra bibelhistorien. Av grunner, som vi her ikke behøver å gruble for meget over, så fattet jeg straks interesse for den historien der Jesus slår seg sammen med en gjeng fiskere. At det dreide seg om garnfiske, trekker dog litt ned, men det får gå.

Dette fisket foregikk i Genesaretsjøen som er Israels største ferskvannsjø. Det er i og for seg ikke noe stort poeng, men gjengen besto som sagt av Jesus og dessuten av Peter, Andreas, Johannes og Jakob. Dette var to par brødre som Jesus traff i fjæra, og som han straks ble venner med. Peter er for øvrig årsaken til at en av de mest populære fiskene som man spiser rundt Middelhavet i dag er St. Peters fisk. På grunn av klimaforandringer har både denne fisken og havabbor utvandret og er nå mulig å fange i Norge, for eksempel på Snarøya i Bærum, men det er i og for seg en avsporing.

Som ung sportsfisker var jeg selvsagt både interessert i det faktum at Jesus evnet å stille stormen på Genesaretsjøen og at han gikk på vannet. Vi gikk som sagt i første klasse. På lærerens klare oppfordring valgte jeg ut den scenen der Jesus kommer gående på vannet mot disiplene som sitter livredde i båten. Jeg gjorde meg flid med tegningen. Mange sterke farger. Jeg mener at havet absolutt bør være mørkeblå og himmelen lyseblå. Det er dessuten alltid sol og pent vær på mine tegninger. Det er gjerne også et fjell i bakgrunnen, med litt snø på, samt noen måker i det fjerne.

Jeg kom stolt hjem med tegningen og viste den til min mor. Hun lurte da straks på:
"Hvorfor Jesus drev med ryggsvømming på Genesaretsjøen."

Etter dette sluttet jeg å tegne. Min mangel på kunstneriske evner har som man forstår bibelske proporsjoner.

skal det også sies at de fleste barn er mystikere. Det har å gjøre med at barn lurer på viktige ting. Her vil jeg trekke frem min god venn Pål, som er gift med Liv Unni og som bor på Haslum sammen med datteren Lea på ni år.

I går, torsdag, under middagen, spør Lea:

- Hvorfor feirer vi egentlig påske?
- Hva tror du selv da, sier hennes mor.
- Det er noe med Jesus og greier.
- Ja, hva skjedde i påsken?
- Jesus døde, sier Lea.
- Mener du at vi feirer at Jesus døde?
- Nei, vi gjør ikke det. Vi kondolerer.


#Jesus #påske #gåpåvannet

Kjærlighet i grevens tid

Pappa Trond Mohn selger bedriften for 13 milliarder kroner slik at sønnen Fredrik W. blir dritsur og ber faren tørke seg bak. Jeg krever at min datter skal spise to små stykker fisk og hun blånekter. Stemningen er mer enn amper. Heng med.

Mysterier har mange farger. Jeg liker godt det gråblå lyset som starter når natten slipper taket og det så vidt er blitt lørdag morgen. Jeg kjører gjennom Asker til båthavna som ligger rett nedenfor Blakstad sykehus. Den gule bygningen troner som en festning over meg. Blakstad er et mentalsykehus. Det er dystre vinduer. Jeg kan se en kar som sitter og røyker intenst på en mikroskopisk veranda, høyt oppe i etasjene. Han har en diger boblejakke, topplue og mange sigaretter.

Utenfor sykehuset er det frihet. Sjøen ligger speilblank og nattens kuldegrader slipper taket, mens solen bryter gjennom og jeg putrer av sted i min gummibåt på vei mot Bjerkøya. To eldre damer i hver sin kajakk kauker til meg på dansk at nå er det godt å leve. Jeg gir dem rett i det.

Bjerkøya er langstrakt og eksotisk. Midt på øya står en gammel vindmølle. Og ikke langt fra nordenden har en kar bygget en hundre meter lang jernbane for å frakte lecablokker fra havet og opp til toppen av kollen for å bygge en hytte. De rustne svillene har ikke vært i bruk på 30-40 år. Sånn er Norge. Rare historier i hver krok.

Åtte timer senere har jeg fisket mye. Mange kast. Den ene plassen etter den andre er prøvd. Jeg har fått fire små torsk. Det er ikke all verden, men jeg er fornøyd. De første dråpene av regn treffer havflaten og et gufs av en ny og sur vind kommer nordfra og treffer meg i ansiktet. Snart snør det i tunge, våte flak. Det skvetter om baugen på den lille gummibåten på veien hjem.

Søndag gjør jeg meg flid. Jeg fileterer og fjerner alle ben. På fisken strør jeg salt slik at den skal bli fast, hvit og innbydende. Stykkene ligger i en glasskål natten over for å bli helt perfekt. Datteren min bemerker at NÅ ligger det veeeeldig mye fisk nederst i kjøleskapet.

Mandag sitter jeg på jobben og ser fremover. Jeg gleder meg. På veien hjem sykler jeg innom butikken og kjøper de beste bacon-skivene jeg vet om. Og jeg kjøper veldig tynne og fine asparges. Jeg steker filetene halvt ferdig til skinnet er passe sprøtt. Så snur jeg dem over på bakepapir og lar dem få noen minutter i stekeovnen. Potetbåtene er ferdig bakt og grønsakene er dampet passe møre. Hollandaisesaus er også viktig.

Jeg legger to små halestykker på min datters tallerken. Det er til sammen 100 gram med fisk. Ikke all verden. Hun protesterer høylytt, og kaster det ene stykket over på min tallerken. Jeg blir sur. Kjempesur. Jeg legger dette ene, lille halestykket tilbake på tallerken hennes. Hun protesterer en gang til. Enda høyere, denne gangen. Sta. Og enda staere. Jeg ber henne forlate måltidet og gå på rommet sitt. Hun spiser ingen middag denne mandagen.

Det er mandag kveld. Klokken er halv ti. Min datter er på rommet sitt. Vi har ikke snakket sammen. Jeg er fortsatt sur. Jeg kler på meg regntøy og hodelykt og setter meg på sykkelen. Månen henger skeivt over Steinshøgda når jeg peser oppover. Jeg tråkker på så hardt jeg klarer i de bratte bakkene. Slik kommer jeg til Bærums Verk som ligger folketom og øde. Elva Lomma går flomstor og brøler i fossen nede på verket. Jeg står og ser på gulehvite kaskader av krefter som koker og damper rett under meg.

Jeg tenker på datteren min. Vi er som hver vår ende av samme stokken. Like harde og kompromissløse. Det vi vil det vil vi. Jeg står slik og tenker på hvor mye jeg elsker henne.

Kall meg gjerne greven.
Dette er min tid.

Også tenker jeg på hvordan pappa Trond Mohn har det i dag. Og om han noen gang har prøvd å tvinge Fredrik W. til å spise fisk.

#Asker #fiske #Mohn #kjærlighet #sykehus

Fordelen med å være redd for mørket

Jeg kommer fra en liten øy så langt nord og øst at det føltes som verdens ende. Best husker jeg mørket som fylte vinteren og strakte seg døgnet rundt, som om ingen ting annet fantes enn ødeland og fortapelse.

Mørket gikk sammen med kulden i en knipetang som klemte dag og natt så du knapt viste om noe annet enn meningsløshet. Jeg husker den nordnorske evighetsnatten som et hvelv uten stjerner og måne. Jeg husker at mørket hadde øyne som stirret meg i nakken og lyder som vislet som slanger slik at bena begynte å bevege seg stadig raskere til jeg med hivende pust braste inn kjøkkkendøra hjemme og måtte sette meg i skam over å tåle så lite.

Jeg ville sitte på en stol og se på hvordan bena ikke rakk helt ned til gulvet, og hendene kunne jeg ikke  gjøre noe annet med enn å sitte på dem slik at ingen skulle se at jeg skalv.

Mørket gled også fra trinn til trinn opp den smale trappen til andre etasje og svingte inn over linoleumen som dekket gulvet på rommet mitt som et grågrønt hav rundt sengen, hvor jeg alltid ville ligge slik at jeg følte veggen stå meg i ryggen og slippe søvnen til, som en nær venn som ville komme når jeg trengte han som mest.

Men når som helst kunne jeg våkne og vite at mørket hadde beleiret rommet og at sengen var et spinkelt tilfluktsted som kunne bryte sammen, så lett som bare det.

Redningen sto på nattbordet som en polstret rød radio med runde brytere som når man vred fikk en pil til å dreie over jordkloden. Navnene glødet. London, Luxemburg, Berlin, Helsinki, Moskva. Det var bare å vri så kom lyden av verden inn i sengen, og selv om ordene var uforståelig og det skurret og suste mesteparten av tiden, så krøp lydene inn i hodet og ble til historier, bilder og drømmer som intet mørke kunne ta i fra meg.

 #radio #vardø #redd #barndom

Verre enn sex, løgn og brevbomber


Senterpartiet er utrydningstruet. Er det ikke sex, løgn og brevbomber, så er det noe mye, mye verre: Kommuner som slår seg sammen
.

Det ligger nemlig an til at Norge må kutte alvorlig ned på antall kommuner. Ingen vil da blø mer enn Senterpartiet. Dette har å gjøre med at det såkalte ekspertutvalget sist uke la frem en rapport som foreslår at alle kommuner bør ha minst 15.000 innbyggere. Etter sammenslåinger vil antallet kommuner da falle fra dagens 428 ned til nærmer 100.

Kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner smilte fett da han fikk denne rapporten, mens avtroppende partileder Liv Signe Navarsete er svært sykemeldt og sender nå bare unntaksvis ut livstegn i mediene. Her er det nærliggende å understreke at Senterpartiet veldig misvisende blir fremstilt som et uhyre lite parti, mens det i realiteten er ganske stort. Partiet har nemlig for tiden hele 84 ordførere. Det er imponerende mange. SV har til sammenligning bare tre (3) ordførere.

kan man jo innvende at SV er et mindre parti. SV fikk 4,1 prosent ved siste Stortingsvalg, mens Senterpartiet fikk 5,5 prosent. Forskjellen er jo ikke rare greiene. Hvis Jan Tore Sanner gjennomfører sine planer og slår sammen kommunene ville Senterpartiet trolig miste 81 ordførere og sitte igjen med tre, eller noe sånt.

Tre ordførere!! Det er stusslig. Det vil jo bety at Senterpartiets makt ble redusert ned til samme nivå som den oppslutning de faktisk har i Norge.

Men noe sånt ville jo være helt uhørt.

Nylig ble det kjent at Navarsetes tidligere kommunikasjonssjef Torvild Sveen har sendt en såkalt brevbombe om sin tidligere sjef, der han blant annet påstår at hun fra dag en har tvunget ham til å lyve. Torvild Sveen er selvsagt nå varaordfører på Gjøvik. Men siden Gjøvik har hele 29.668 innbyggere er dette en av de kommunene som ikke vil ryke når Sanners kommunereform feier over landet.

Ola Borten Moe kjemper nå for å bli gjenvalgt som nestleder på et ekstraordinære landsmøte på mandag i uken som kommer. Et flertall i valgkomiteen har vraket trønderen. Som alle politiske dyr burde vite: Det er ingen god strategi og stå på rødlista. Det er ikke gøy å være utrydningstruet.

Dette gjør det nærliggende å hevde at alt var mye bedre før. Da kunne jo en statsminister Per Borten rusle rundt, nærmest naken, i all offentlighet. Se Dagbladets forside 6. august 1969. I våre dager kan ikke en Borten Moe en gang få lov til å bruke tørketrommelen når han skal lage badstu på badet og forsøke å imponere en pen VG-journalist på nachspiel. Se boka "Portrett av en pløyboy" av Elisabeth Skarsbø Moens.

Å spille på sex i politikken er åpenbart ikke hva det en gang var. Lykke til på mandag!


#sex #Senterpartiet #BortenMoe #maktkamp

14 fantastiske minutter


Jeg har nettopp hatt 14 fantastiske minutter. Jeg falt pladask. Hun er vakker. Selvsikker. Hysterisk morsom. Og handikappet.


Maysoon Zayid har cerebral parese, en muskelsykdom som får deg til å skjelve ukontrollert. Hva ville du gjort hvis du fikk en slik sykdom? Fokusert på alle begrensningene? Trukket deg så langt vekk fra oppmerksomhet som du kunne komme?

Denne dama valgte å bli en verdensstjerne. Millioner har ledd seg fillete. Hvis du vil se hennes live; Her er 14 minutter av GULL:

Maysoon Zayid er palestiner, født og oppvokst i New Jersey, USA, muslim og supersmart, ærlig, selvutleverende og grensesprengende.

Hvis man søker på ordene handikapp og morsom på nettet så er det ikke så mange treff som dreier seg om muslimer som ler av seg selv. Isteden fikk jeg treff som dreide seg om golf. Jeg fikk også et treff som dreier seg om den utrolige politietterforskeren Saga i den svensk- danske krimserien "Broen" som jeg har elsket gjennom to sesonger.Saga har Aspergers syndrom, en form for autisme. Det gir henne begrenset sosial intelligens slik at hun sier de mest fantastiske ting.

Når jeg ler meg skakk av slikt så er det fordi jeg selv har svært mangelfullt utviklet impulskontroll. Når det kommer til den gode replikk er jeg villig til å strekke meg langt. Hver dag er derfor et risikoprosjekt. Man kan ta denne uken som eksempel.

Min kollega Linn prøvde i starten av uken å farge håret sitt helt selv. Det ble veldig, veldig blekt, helt hvitt faktisk, og med et kraftig innslag av dyp gult på toppen slik at tankene lett gikk i retning av kyllinger og at vi nå nærmer oss påske. Linn kom på jobben med en kledelig lue på hodet.

Hva skal man si til en kollega under slike omstendigheter? Flere av de kvinnelige kollegene var veldige forståelsesfulle. Flere av dem sa straks at de selv hadde gjort tilsvarende tabber på badet. Slike uhell kunne skje den beste, sa de. Selv kom jeg i skade for å si "at også jeg er blodfan av Høggern i Vazelina Bilopphøggers ".  Se forøvrig petiten "Å være kvinne er som å drive småbruk."

Når det er sagt så må jeg skynde meg og fortelle at Linn ble reddet av sin frisør samme kveld og at hun nå har en ny og riktig fin hårfarge.

Maysoon Zayid ville garantert ha jublet.


#påske #handikapp #humor #standup