hits

april 2013

Øygard og satan i helvete

Til Satan. Hr. Lucifer. Your lowness. Et varmt sted. Der peppern gror. Jeg må innrømme at jeg ikke har skrevet til deg før, men det har oppstått en utfordring i norsk kommunepolitikk som vi gjerne skulle hatt litt hjelp med.

La meg innledningsvis få unnskylde forstyrrelsen. Du er sikkert travelt opptatt med å slipe ljåen, varme opp skjærsilden eller administrere all verdens ondskap. Det er jo travle tider. I Syria og ellers. En ting jeg har lurt på før vi kommer til saken. Fører du lister? Har du for eksempel en ti-på-bunn liste. De verste av de verste, diktatorer og andre, hvis du skjønner hva jeg mener. Gjennom tidene og nå.  Fra Hitler til president Assad. Fins det lister for mindre saker også? I så fall vil jeg med en gang tilstå at jeg har tjuvfisket en del. Jeg har også stjålet i butikken. Et Fantomet-blad i 1972. Bare før det opp.

Men til saken. Nå skal du høre at vi satt i lunsjen og diskuterte en sak som du sikkert har fått med deg. Det er en nå avgått ordfører Rune Øygard i Vågå som står tiltalt for å ha forgrepet seg på en mindreårig jente. Det er en fæl sak som det virker som aldri tar slutt. Jeg vet ikke om du så Hurtigruta minutt for minutt. Det gjorde du sikkert. Dette er noe av det samme. Media er online. Hele tiden. På alle plattformer. Man overfører hver bevegelse. Hver SMS. Som piskeslag er hvert ord som Øygard har sendt fra mobilen sin. De som lever av dette er en industri av kommentarer, bloggere, twitrere og all verdens kjøpmenn i sorg og fornedrelse i aviser og tv og radio. På web. Og ellers. De hyrer til og med inn forfattere og diktere. I går leste jeg for eksempel en kommentar av Ingvar Ambjørnsen som sammenlignet Lance Armstrong med Rune Øygard. Å juge seg til syv seire i Tour de France kan åpenbart sees i sammenheng med tragedien i Vågå, i følge Ambjørnsen. Mer om saken her.

Nå skal du høre hvorfor jeg kom til å tenke på at du kanskje kunne være til hjelp. Det startet med at vi satt i lunsjen og diskuterte, så kom jeg til å tenke på at man ofte snakker om "Djevelens advokat".  Jeg er litt usikker på om det er en beskyttet tittel. Du har sikkert god oversikt over advokatene, siden det er et yrke som jo går helt tilbake til romertiden, men har du også mer moderne profesjoner i stallen? Jeg er særlig på jakt etter en god kommunikasjonsrådgiver.

Jeg fikk i dag en pressemelding via NTB der det heter seg at PR- og kommunikasjonsrådgivere har stor innflytelse i samfunnet. De fleste norske kommunikasjonsdirektører sitter i ledergruppen ved sin virksomhet, og er sentrale når viktige beslutninger fattes, heter det. Sukk. Så vakkert.

? I spesielle situasjoner kan kommunikasjonsrådgivere ha meget stor innflytelse, for eksempel innleide eksperter på krisehåndtering og lobbyvirksomhet, sier Trygve Gulbrandsen, forsker ved Institutt for samfunnsforskning i pressemeldingen. Mer om saken her.

Det er akkurat en slik kar vi trenger. En som er klar for spesielle situasjoner. Gjerne noe som er så spesielt som Øygard-saken. En som liker kriser. En som trives i lobbyen. Hvis man skal gjøre comeback i for eksempel kommunevalget i 2015, kan en sånn kommunikasjonsrådgiver være gull verdt.

Nå er det selvsagt et rush av navn som man straks vil tenke på. Jeg syns ikke at man skal ta den første og beste blant de polerte og pene i snakketøyet. Det bør være en ekstra tykkhudet kar som for eksempel Bjarne Håkon Hanssen i det første hus eller hva det nå heter på norsk. Aller helst vil vi ha en såkalt managing director som kan alt om inhabilitet og rolleblanding. Men det er vanskelig å finne den rette, så det hadde vært fint hvis hr. Lucifer kan gi oss et godt råd. På vegne av vanvittig mange. Yours sincerely. Lykke til med valget og takk for oppmerksomheten.

Hjerte og smerte

Mads har i lengre tid vurdert å etablere seg i et fast forhold. Da han i fjor høst startet på sin utdannelse i Bærum fant han ut at tiden var moden for å gjøre et seriøst forsøk. Men ikke før i februar kom gjennombruddet.

Da Mads kom hjem fra skolen denne vakre dagen i vinter kunne han stolt vise frem en skriftlig bekreftelse fra den utkårede. Se vedlegg. Jenta gjør det her helt klart og ikke til å misforstå at hun er villig til å inngå i en forpliktende relasjon. Bare så det er sagt. Vi har det skriftlig.

Uten å overdrive vil vi si at det har vært noen strålende dager, uker og måneder som har utfoldet seg siden februar. Mads har blomstret både ute og hjemme. I pent vær med lette klær. I regn og slaps i parkdress. Kom regn, kom sol. Kjærligheten blomstret. Man leide lanke både hit og dit. Mads spanderte is og smågodt. Noen ganger spiste de taco hjemme hos hverandre. Livet var rett og slett bra.

Skeptikerne vil si at det ikke kunne vare. Det er alltid mange slike som sitter der med snusfornuft nesa si og øser av en masse dårlig erfaring som de har hatt helt selv. Til tider kan det være så mye dårlig erfaring at det rett og slett renner over og de sitter der og øser ut, nærmest for å holde seg flytende. Under slike omstendigheter kan det være vanskelig å bevare troen på det gode og langvarige forholdet som skal vare livet ut.

Nå vil jeg med en gang få understreke at jeg oppfattet Mads som meget seriøs. Jeg vil si at han ga hele seg, var positivt innstilt og direkte optimistisk. Det var derfor meget overraskende at Mads kom hjem på torsdag og så direkte betuttet ut. Faren til Mads spurte med en gang hva som var galt.

-Jeg har slått opp, sa Mads.

-Hvorfor det, sa faren.

-Jeg så at hun kysset en annen gutt, sa Mads.

-Da forstår jeg at du slo opp, sa faren.

Det senket seg nå en alvorlig stillhet ved kjøkkenbordet som varte i flere minutter. Mads stirret liksom så tomt ut i luften. Men plutselig var det som en helt ny kraft kom inn i kroppen. Gutten ristet litt på seg og bestemte seg brått for å komme seg videre i livet.

Mads så rett på sin far:

-Vi må finne en ny. Kan du hente klassebildet!

..to be continued

Det mest pirrende av alt

En fyrstikk ville ta fyr hvis du strøk den langs stemmen til denne damen. Det var lyden av mange år med sigaretter, whisky og trolig en så kraftig seksualitet at det var komplett umulig å være uberørt i den andre enden av telefonlinjen. For Sigurd ble dette en besettelse.

 

Lyd. Få ting er mer pirrende. Lyd kan sparke i gang fantasier og slenge deg vegg i mellom. Lyd kan bestemme hvem du er og hvor du skal. Lyd kan gi livet retning. Og føre deg rett ut for stupet.

Om Sigurd bør man vite at han var en spontan ung mann med rødt hår og den sedvanlige mengden hormoner som pleier å gjøre oppvekst i Norge til en krevende øvelse. Nå sier ikke jeg at absolutt alle unge gutter er lett antennelige. Det fins sikkert de, hvis følelser kan beskrives som en inntørket bekk.

Men det fins også Niagara-fallene. Det er de jeg har møtt. De ustoppelige. De overveldende. De som mener at når lynet slår ned, når fjell revner og jorden rister, så har man ikke noe annet valg. Det er kjærligheten som kaller.

Lyden kom ut av telefonrøret, boret seg inn i Sigurds øre og spredte seg ut i nervesystemet som en adrenalin-injeksjon.

Dette var før folk begynte å spise internett til frokost og mobiltelefoner til lunsj. Dette var i fasttelefonenes tidsalder. Hvis man på denne tiden ringte til en bedrift, for eksempel til Elkem, så ville man bli veldig positivt behandlet. Av sentralbordet.

Elkem er ikke et tilfeldig valgt eksempel. Det er ikke det. Elkem har vært mange, store ting. Gruvedrift. Christiania Spigerverk. Smelteverk. Aluminium verden over. Milliardindustri. Og en sentralborddame i Oslo.

Hun ble oppdaget ved en tilfeldighet. Sigurd skulle ringe til en kompis som hadde sommerjobb i Elkem. Kompisen var, slik kompiser ofte er, ikke alltid like lett å få oversikt over. Det ble derfor en hel del ettersøking. Det hadde Sigurd ingen ting i mot. Tvert om. Jo vanskeligere det var å finne kompisen, desto gladere ble Sigurd. Han håpet lyden av sentralborddamen aldri skulle ta slutt.

Det var til å bli gal av. Hvor forelsket kan man bli i en stemme? Noen ganger når Sigurd ringte så kom han til feil sentralborddame. Slikt kan jo skje. Da sier gutten at han hadde ringt feil nummer. Noen minutter senere ringer han på ny. Feil igjen. Det er en krevende kunst å skulle spille en alminnelig forvirret og ganske rotete person. Det bør helst skje med innlevelse og troverdighet og gjerne også med variert stemmebruk som skal vare en hel sommer i gjennom. Et triks er å være trønder eller nordlending, annen hver gang.

Sommeren går ubønnhørlig mot slutten. Uten en kompis i Elkem har man ingen å ringe til. Det er på tide å skjære i gjennom. Å ta en beslutning. Sigurd skjærer i gjennom. Han tar en beslutning. Gutten inviterer sentralborddamen på middag. Usett.

Dette kunne jo ha gått bra. Det kunne det. Nå er det dessverre slik her i livet at detaljene kan vise seg å være noe djevelen har ansvar for. Om man er 22 år eller 46 år. Om man er kortvokst. Om man er stygg eller pen. Om man veier 120 kilo. Slike ting.

Det er ikke lett å være til stede når drømmer møter den harde virkelighet.  Under middagen tok det bare noen sekunder for Sigurd å ombestemme seg. Plutselig var han ikke forelsket lenger. Livet er nådeløst.

"Now it's gone, now it's gone,

You win some, you lose some

Now it's gone, now it's gone,

You win some, you lose some."

Robbie Williams

Ambulerende horehus

De er mange. De er intense. De sykler uten truse.

Som mange vil forstå er det slett ikke lett å være et ekte mannfolk på vei til jobb. Man må kanskje ha på seg en kondomdress som klemmer seg så tett inntil kroppen at det hele ser ut som et ambulerende horehus.

Den alminnelige norske bluferdigheten syklet tidligere rundt i vadmel og nikkers eller kanskje en pjekkert som uhyre sjelden ledet til forlegenhet. Herrene kunne gjerne røke snadde eller sigar på veien. Det var mye idyll på den tiden. Birken var ennå ikke oppfunnet. Det var en hel del fred og harmoni i Norge.

Jeg er særlig opptatt av strekningen fra Asker til Aker Brygge, også kalt Tour de Finance. Få steder sykles det med større forakt for døden enn her. Et særlig farlig sted er sykkelbrua som strekker seg fra Lysaker-lokket over elven og rett ut i en hardt trafikkert vei. Her kommer jeg på vei mot byen. Jeg ser mannen komme mot meg i høy fart. Jeg nøler. Jeg gjør det. Jeg har dessuten hverken kondomdress eller andre tegn på profesjonalitet. Jeg vet ikke helt om jeg skal la mannen passere på høyre eller venstre side. Jeg er en vinglepetter. Mannen må derfor bremse opp. Han mister fart. Reaksjonen kommer av full kraft: ? Din helvetes satan, skriker mannen.

Allerede en halv time senere har jeg summet meg såpass at jeg har begynt å tenke på et kjapt og kult svar som jeg kunne ha slengt tilbake og som sikkert hadde vært helt suverent i flere sekunder, med mindre jeg hadde blitt slått rett ned, som er et åpenbart alternativ.  Etter dette har jeg fått et anstrengt forhold til kondomdressene. Mange er for øvrig i nasjonalfargene til land som Italia og  Frankrike. Enkelte har Crédit Agricoles logo på rompa. Noen markedsfører sin egen arbeidsgiver. Dette gjør de uten truse.

Man har betydelig innsyn fordi kondomdressene er så godt som gjennomsiktige. Hvorfor det må være sånn er ikke godt å si. Å forstå det maskuline kan dessuten kreve sin mann. Det blir vel litt som å spørre hva sex er. En ekspert på feltet Berthold Grünfeld har oppsummert dette ganske bra: ? Sex er som regel et spørsmål om fantasi og friksjon.

Å kaste glans over seg selv

Det er viktig å være sin egen morgensol og aftenstjerne. Da har man alltid noe som lyser opp hvis hverdagen skulle fortone seg som urimelig grå og kjedelig, og man liksom ikke får den daglige hyllest som man åpenbart fortjener.

Det er viktig å beherske den noble kunsten det er å kaste glans over seg selv. Dette er uhyre viktig om man lever i et svært alminnelig ekteskap eller kanskje i et eller annet diktatur i et pussig land på den andre siden av jorda. Det kan jo for eksempel være denne meget tykke og bortskjemte sønnen som sulter sin egen befolkning og truer verden med atomkrig i Nord Korea og som mest av alt ligner på Dudleif i Harry Potter.

Man kan ikke bli høy nok på seg selv, som Jesus, Muhammed eller Justin Bieber ville sagt det. Skal man ha en skikkelig karriere både før og etter døden er selvtillit viktig. Man må stå på og ty til alle tilgjengelige virkemidler. Å la seg senke ned fra taket i Telenor Arena, som en gigantisk frelser, en slags erkeengelen Gabriel, med enorme vinger, er åpenbart blitt et mye brukt triks som flere sikkert kan ha glede av.

Det kunne jo være noe som Erna Solberg kunne vurdere i anledning maktovertagelsen som er berammet til høsten 2013. Erna hadde jo litt suksess med å ta på seg en overdådig ballkjole og senke seg ned i et skogstjern i Nordmarka til alminnelig begeistring  for pressen. En annen variant er å ta av seg nesten alle klærne og vise frem svulmende muskler og en udiskutabelt flott rumpe i trang shorts når man som Jens Stoltenberg var leder av Mannsrolleutvalget (1986-87).

Nå er det en utbredt bekymring for at Jens kommer til å kjede seg i hjel som helt alminnelig stortingsrepresentant fra høsten av og at han derfor vil søke seg til en toppjobb i De forente nasjoner (FN), Verdens handelsorganisasjon (WTO), Det internasjonale pengefondet (IMF), NATO, Røde Kors, Rotary eller aller helst en storslått sammenslåing av disse.

Det er jo ikke lett å håndtere en alt for tidlig avgang som Pave Emeritus Benedikt XVI nylig ville sagt det, da han som den første på 700 år, sa fra seg jobben frivillig. Den slags er jo litt rart. Se for eksempel på Maggie Thatcher som sikkert ville sittet i 700 år hvis hun hadde fått sjansen.

The Iron Lady, may she rust in peace, som enkelte uttalte etter begravelsen på onsdag, er dessuten og åpenbart ikke båret ut av politikken for godt. Om man selger populærmusikk eller politikk så kan det være en god ide å dø. Det er noe alle vet. Det gjelder å se optimistisk på det. Elvis has left the building. Men Kongen lever. Dette har å gjøre med at Harald V for lengst har sluttet å røyke.  Å gå av frivillig og slippe til Haakon Magnus av Norge slik at Mette Marit kan komme mer til sin rett, er det ikke sikkert at Sonja syns er noen god ide. Vi har jo som sagt alle vårt å stri med. På hjemmebane. Og ellers.

Hvis du nå plutselig skulle begynne å frykte for en snarlig abdisering i ekteskapet vil jeg trøste med følgende råd:

Hvordan imponere en dame?

Kos, kyss, flørt, komplimenter, kjærlighetsbrev, blomster, gaver, dø for henne.

Hvordan imponere en mann?

Møt opp naken. Ta med øl.

Juks og forbannet juks

 

Vi nærmer oss nu den tid på året da ivrige herrer går inn i sin garasje og samvittighet for å finne ut hva de skal drive riktig meget med i sesongen som snart starter. Ofte er svaret golf.

Etter å ha kikket over utstyret i garasjen og funnet en rekke muligheter for forbedringer gjennom å kjøpe nye og mye dyrere køller, vil herrene i beste fall informere sin nærmeste familie. Det er jo det man skal. Ikke bare i rasfarlige områder av påsken, men ellers i livet også. Hvis du sier i fra om hvor du har tenkt deg, er det en mulighet for at du har noe å komme hjem til. I alle fall hvis du sier i fra noen uker i forveien og kona er sånn noenlunde tolerant anlagt. Fra naturens side. Da kan det gå bra.

Dette snakker jeg med min venn Jean om. Jean har de siste ukene vært helt elektrisk av spenning. Is og snø har tint. Greener har tørket. Denne helgen er det sesongstart. Det er bare et problem. Jeans faste golfvenn kommer til å jukse. Han er verdens triveligste kar. Hyggelig og omgjengelig. Men han jukser. Hver gang. Det er ikke til å holde ut. Og det er helt umulig å snakke om. Golf er en sport fylt til randen av pinlig berørte og meget tause menn.

Før vi går videre i den historien må jeg få innrømme at jeg ikke spiller golf selv. Men jeg er interessert i lidenskap. I alle varianter. På generelt grunnlag.

Mitt første møte med golf var filmen "Goldfinger" der James Bond spilles av Sean Connery. Goldfinger har vært uheldig med et slag, og både han og en massemorder av en caddy leter iherdig i busk og kratt. Siden de ikke finner ballen tar de frem en ny og later som de har funnet den riktige.

- He's cheating, sier James Bond.

- How do you know, sier caddyen til James Bond.

- That?s not his ball.

- How do you know?

- Cause I`m standing on it.

Det er mange rare regler i golf. En sier at hvis man slår en "Hole in one", så må man spandere champagne på alle som er tilstede i klubbhuset. Dette kan man tegne en forsikring mot (dyrt). Alternativt kan man droppe å gå innom klubbhuset på vei hjem (billig).

Noe annet som kan skje er å slå en øl-ball. Det vil si at man står på herrenes utslagssted (herretee) og ikke klarer å slå ballen forbi utslagsstedet for damer (dametee). I så fall må man spandere en øl på alle som er til stede.

De gjerrigste gutta vil i en slik situasjon foreslå at man tar en "Mulligan". Det betyr at man sier seg villig til å glemme hele slaget. Rett og slett stryker det fra hukommelsen. Golf er en sport som krever en slags fleksibel demens. Man slår reglene av og på. Livet er sånn.

En teknikk er å pakke golfballen inn i et lommetørkle i en lomme med hull i. Når man så opplever at ballen man slo har landet på et håpløst sted eller er søkk vekk, og man risikerer å miste slag og distanse, da er det en mye bedre løsning å finne seg et godt sted å pusse nesen. Når man tar frem lommetørkleet vil ballen trille på innsiden av buksen og ut på gresset, og gjerne legge seg på et perfekt utslagssted.

-Når vi spiller i golfsimulator om vinteren så kan ikke min venn jukse og da er vi like gode, men om sommeren ligger han ti i handicap lavere enn meg. Har du først begynt å jukse så er du tvunget til å fortsette, forteller Jean.

- Jeg er glad jeg ikke driver med golf, men holder meg til sportsfiske, sier jeg.

- Det jukses i sportsfiske også, sier Jean.

- Hvordan da?

- Da jeg bodde på Hamar, for noe år siden, var det en stor konkurranse med flotte premier. Vi dorget på Mjøsa og det gjaldt å få mest og størst ørret. Han som vant ble like etterpå avslørt. Det viste seg at mannen hadde vært hjemme i fryseren og hentet en stor ørret fra året før. Den var ikke helt tint.

-Hva skjedde med mannen?

-Han måtte flytte fra Hamar.

Å elske dronning Sonja eller lignende

Man skal være nøye med hvem man velger å beundre. Dronninger for eksempel.  Det er jo fort gjort å bli begeistret for Sonja. Sonja er fantastisk. Det er jo noe alle vet. Men å elske en dronning kan straffe seg på den verst tenkelige måten. Følg bare med på denne historien.

De som elsker Sonja trekker gjerne frem hennes vinnende smil og alltid fine sveis, slik Ole Paus gjør i sangen "Åh Sonja". Han hyller både det ene og det andre ved damen. Det er jo ikke så rart. Sonja var til og med til å spise opp, i form av konfekt.

Problemet med Sonja er at det er så vanlig å dyrke henne. Alle vil elske Sonja. Sånn er Norge. Vi går i flokk. Det er pressens skyld. Særlig ukebladene. Dem om det. Jeg behøver ikke å slenge meg på Sonja-kjøret, hvis jeg ikke vil. Og jeg vil ikke. For jeg ønsker å skille meg ut. Derfor har jeg valgt en helt annen dronning. En som jeg kan beundre, helt for meg selv.

Jeg har langsomt blitt kjent med min dronning. Opplysningene om henne har kommet frem sakte men sikkert. Det startet med at de drev og gravde i jorda på gården Lille Oseberg i Vestfold i 1903-04. Det var da de fant henne, "Osebergdronningen".

Media var helt ville. Mye av jubelen skyltes alt det imponerende og prangende utstyret som dronningen hadde med seg i graven. Dronningen hadde storslagen båt og hester og vogner og staselige klær, smykker og kunst og det ene med det andre. Alle var enige om at det var norgeshistoriens aller rikeste gravfunn og at damen må ha vært en av de mektigste som vårt land har sett. Fansen mente at hun het Åsa og var bestemor til Harald Hårfagre. Også Snorre Sturlasson har skrevet meget pent om henne.

vet ikke jeg hva du mener om såkalt nyere forskning. Problemet med slik forskning er at den gjerne blir mer og mer presis etter som årene går. Vi som elsker dronninger liker ikke alltid presisjon. For å elske må man være villig til å se stort på det. Det har jeg alltid ment.

Forskerne er som sagt ganske nøyaktig. Året er 834. Stedet er Slagendalen i Vestfold. Åsa er 70 år og har hanglet lenge. Hun har hatt bryst- eller underlivskreft som har spredt seg til skjelettet. Nå dør hun og får følge i graven av en 50 år gammel kollega, en dronning fra et annet kongerike i nærheten.

Noe av utfordringen med å beundre dronninger fra denne tiden er at det er beskjedent med bilder å se på. For å si det mildt. Ikke en gang tegninger har det vært mulig å få tak i. Det er derfor litt vanskelig å si hvordan Åsa ser ut. Jeg er, for å være helt ærlig, ganske opptatt av utseende, og siden dette åpenbart er en stor og flott dame fra vikingetiden, vil jeg gjerne tenke meg at hun ligner på Åse Kleveland eller Sissel Kyrkjebø, gjerne i bunad.

Dette kunne jeg se for meg. I lyse stunder.  Men så har jeg altså lest en del i avisene om nyere forskning. Nyere forskning er som sagt noe dritt. Det første er at de hevder at Åsa bare var 152 cm høy. Altså en slags hobbit, som i Ringenes herre. Her må jeg skyte inn at det fins mange flotte mennesker som er kortvokste. Det er ikke noe galt i å være kortvokst. Men nå sier de på toppen av det hele at Åsa også var svært krokrygget på grunn av leddgikt og at hun haltet stygt på grunn av en kneskade som barn. Dette var leit å høre.

Mandag leste jeg en kronikk i Klassekampen, som professor Gro Steinsland ved Universitetet i Oslo har skrevet. Hun skriver to hele sider om Osebergdronningen. Jeg oppdager dette til frokost og leser ivrig gjennom hele artikkelen. Jeg er godt fornøyd med skildringen, men så helt mot slutten av kronikken kommer sjokket. Gro Steinsland skriver at Åsa hadde kraftig skjegg og trolig også en stor bart. Steinsland avslører også at dronningen led av en hormonforstyrrelse som ga henne mannlige attributter.

De sier at kjærligheten tåler alt. Men jeg er ikke så sikker. Jeg er ikke det.

Å bli kjendis i en fei

Hun tar nærbilder av kvisene sine. Hver dag. Også tar hun masse bilder av seg selv på do eller med mat i munnen, eller av skjegget under armene, eller av hamburgeren som hun spiser til kveldsmat, eller av sminken som renner i dusjen og får henne til å se ut som et voldtektsoffer. Dette får hundre tusen til å lese bloggen hennes og til følge henne så ivrig som mulig på Twitter.  

Bloggen sisteplass.no drives humoristisk av Sarah som er 19 år og fra Søgne. Bare noen dager etter at bloggen kom på lufta er jenta blitt kjempekjendis. Hun blir øyeblikkelig invitert til å delta i frokost TV og bader i all den oppmerksomhet som ønskes kan. Jeg er helt sikker på at Fredrik Skavlan og Dorthe Skappel i denne stund sitter og lurer på om hun skal bli et innslag i deres show denne helgen.

Suksessen har sammenheng med at Sarah kommer fra Norge. Det er et så lite land som mulig. Derfor har de fleste, som er i aldersgruppen, full oversikt over hva folk driver med, hva de tjener og hvordan de kler seg og hvor de har kjøpt klærne og hva som er planen for helgen. Hvis nå alle sammen gjør rosa trutmunn på likt og tar bilde av det og legger det på bloggen sin, vil markedet for sisteplass.no vokse og bare bli større og større, og selv om de ikke tar bildet på likt så føles det som om de gjør det og da blir resultatet det samme.

Newtons tredje lov sier at når det virker en kraft et legeme, virker det en like stor og motsatt rettet kraft fra legemet.  En annen variant er at først kommer tesen også kommer antitesen (det motsatte) som en reaksjon og til slutt kan de finne på å slå seg sammen og blir til syntesen. Sarah og sisteplass.no har med andre ord skjønt det samme som Newton, Hegel og Marx, og flere andre av de største tenkerne i verdenshistorien.

Jeg liker motkrefter. Hvis noen, for eksempel i et parti finner på at de vil dra for harde livet i en retning, så skal jeg love deg at ganske mange andre får lyst til å dra i stikk motsatt retning. Når alle syns at for eksempel NATO er genialt så blir SV funnet opp.  SV kjemper så i mange år mot NATO, men så plutselig en dag danner de regjering og går sammen med NATO til krig i Libya eller i Afghanistan. Syntese, heter det.

Motkraft - vi kan kalle henne det - er et stjerneskudd. Datter Frida (13) viste meg henne til frokost denne uken. Hun gjorde det med mobilen sin. Se pappa, hun tar bilder av seg selv på do og blir hyllet for det. Det er kult, sa Frida.

Noe av det sterkeste som fins er kommersialisering av motkraft. Mange vil nå få lyst til å kaste seg over Sarah og prøve ut hvordan de kan tjene penger på fenomenet.  Dette er vår tid. Vår kultur. Vår fremtid.

Blir du med på reisen? Husk å ta bilder av det. Nærbilder.

Hva du kan gjøre når du blir sur

Rett før påske sendte jeg følgende epost:

Hei

Jeg er en svært alminnelig familiefar som tre ganger i uken kjøper en hel del juice.  Jeg kjøper appelsinjuice til barna og grapefruktjuice til meg selv. Særlig grapefrukt er viktig i livet mitt. Jeg kan knapt tenke meg en start på dagen uten. Jeg betaler tett opp til 30 kroner for en liter og er strålende fornøyd. Det har jeg vært i svært mange år. Nylig ble jeg nysgjerrig og fristet til å prøve noe nytt. Jeg er egentlig motstander av forandringer. Men nå kom jeg i skade for å lese en hel rekke med helsides annonser for solbærjuice. Teksten var veldig bra. Den gir gode følelser og beskrivelser av hvordan produsenten tar vare på sommeren for meg. Det var store bilder av stemningsfylte, nedfrossede solbærbusker i Hedmark. Jeg ble i godt humør av å tenke på hva solbær er og hva de kan gjøre for meg. I går kjøpte jeg den første kartongen med solbærjuice. Jeg har aldri gjort noe sånt før. Jeg gjorde det på Kiwibutikken der jeg bor på Høvik utenfor Oslo. Utløpsdato på pakken er 10. april. Jeg burde derfor ha god tid til å glede meg over solbærjuicen. I dag tok jeg den første slurken. Det er liksom ikke noe hyggelig å skulle skrive om skuffelser i livet. Det er ikke det. Men jeg mener at man bør være ærlig og si det som det er. Men dette var triste greier. Svært trist. Det smakte ikke solbær i det hele tatt. Det smakte pærejuice. Hvis man leste litt mer på pakken så står det at det også er en pærejuice, jeg innrømmer det, men det er solbærene som totalt sett dominerer markedsføringen. Det vil jeg bare ha sagt. Så smakte jeg litt mer. Det var som om druejuicen var på vei til å bli litt gjæret. Kan dette stemme? Betyr dette at hvis jeg lar pakka stå en stund så blir den til vin. Dette lurer jeg på. Håper på et svar.  Hilsen Baard Fiksdal

Allerede samme dag får jeg følgende svar:

Hei. Du har sendt eposten til feil produsent. Vi lurer på om dette kan dreie seg om Sunniva juice fra Tine? Synnøve Finden selger Tropicana juice, og har ikke noen varianter av solbærjuice i markedet nå. Håper du prøver en av våre smaker også.  Anbefaler Tropicana Sanguinello. Den er laget av røde appelsiner, som er litt skarpere i smaken.  Riktig god påske.  Hilsen Inger Lise Eliassen, Category Director, Scandza  AS.

Like over påske får jeg så følgende svar fra Tine:

Angående at Sunniva Premium Pærejuice med Sesongens Solbær fra Hedmark - smakte gjæret.

Hei Baard! Så hyggelig å lese at du og familien er storforbrukere av juice fra TINE. Det er derimot ikke like hyggelig å lese om din skuffelse da du skulle smake den nye pære- og solbærjuicen. Kvalitetsansvarlig ved meieriet forteller at prøvene fra den aktuelle produksjonen viste fine resultater. Gjærsporer kan ha kommet til under tapping, men vil normalt ikke medføre noe problem dersom produktet oppbevares ved riktig temperatur, mellom null og fire plussgrader. Blir derimot juicen utsatt for temperatursvingninger, vil gjærsporer få muligheten til å utvikle seg. Temperatursvingninger kan oppstå under transport eller lagring. Vi beklager hendelsen, og ønsker selvsagt å gi deg en liten kompensasjon. I den forbindelse setter vi pris på om du sender oss adressen din og kontonummeret ditt. Vi håper du gir Sunniva Premium Pærejuice med Sesongens Solbær fra Hedmark en ny sjanse :) Ha en fin vår! Med vennlig hilsen TINE SA, Lene Habberstad, Forbrukerkonsulent.

Når kvinner rosemaler kjønnet sitt

Du må gnikke og gnu, sa hun. Gnikke kan jeg være med på, men gnu. Hva er det? Et stort brunt dyr i Afrika.

Det kan tenkes at gnuer er veldig renslige. Men jeg tviler. De jeg har sett på TV har stort sett flyktet fra løver eller blitt spist av en krokodille som ligger i utrolig skittent vann og venter på det rette øyeblikket. Det er det som gjelder her i livet. Det rette øyeblikket.  Men av erfaring vet man at timing er vanskelig. Det er ikke lett å være presis. Jeg er jo ikke så nøye på det. Tvert i mot. Jeg kan for eksempel finne på å glimre med mitt fravær. Det kan jeg være veldig flink til. Se hvordan han glimrer med sitt fravær, kan folk si. Utrolig bra. Han glimrer. Han er kjempegod til å glimre. Alt som her glimrer er dessuten ikke gull, det er også Baard. Har du sett ham? Han er glimrende.

Det er mye rart. Særlig i skogen som du ikke ser for bare trær. Det er svin i skogen og ugler i mosen. Svina er der for å slippe skatt. Den er grei. Men uglene. Hva gjør de? I mosen.  Sitter de og planlegger oljeboring i Lofoten?  Eller leter de etter smuler fra de rikes bord? Kanskje de rike har vært på piknik i skogen og etterlatt seg smuler? Sånt kan jo skje. Hvis verden står til påske. Dette lurer man på. Om verden står? Også etter påske.  Man er jo opptatt av prognoser. Man vil gjerne vite hvordan det kan komme til å gå. Men litt overraskende så ble det ikke dommedag i år heller. Det vet vi nå som påsken er over. Det gikk jo ikke så galt. Tvert i mot. Det ble den beste påsken på hundre år. Utrolig bra vær. Så der fikk de den. Dommedagsprofetene. Så nå får de sikkert et skjegg i postkassen.

Hvor skjegget kommer fra er mer usikkert. Kan det være sendt av Per Asplin? I posten. Det er likevel ikke sikkert at de skjønner meldingen. Hvis de er ute og henter posten, men finner et skjegg isteden. Det kan bli dårlig stemning av slikt. Det er her hosene kommer inn. De skal gjerne være grønne. Hvorfor man ikke kan gjøre sine hoser blå, til høstens valg for eksempel, er det ingen som snakker om. Rolf Wesenlund hadde alltid røde hoser når han skulle på scenen. For hell og lykke.  Jeg likte ham best som Bør Børson Jr. Han var ute i skogen, han også, og lette etter ei feit lommebok som en tynn kar hadde funnet og stjålet. -Ha dæ vækk ditt spøkels, sa fattigkaren da han ble avslørt.

Her er det som vanlig lett å komme på avveie i historien, men man kan bare ikke nevne Bør Børson Jr. uten å minnes hans beste replikk: "Sa du en million. Æ må tenk. Nå har æ tenkt. Æ akseptere!!".

Bedre kan det ikke sies. Men nå, tilbake til saken. Det er som sagt mye skog i Norge. Derfor pleier man å si at den vet best hvor haren hopper som har den på. Eventuelt er det slik at som du roper i skogen får du kongler i din munn.

Darwin P. Erlandsen pleide forøvrig å si at man ikke skal kaste perler for svin. Svinet kan finne på å skli i perlene og brekke beina. Folk sier dessuten alltid "Ditt svin!". Det er ingen som snakker om "Mitt svin". Det er jo litt rart at det alltid er noen andre som eier svina. Særlig hvis de som sagt er på skogen. Alderssammensetningen er også litt forvirrende. Det er nesten bare snakk om gamle griser. Du hører aldri om unge.

Dette kan ha en sammenheng med at Ola Nordmann kan være ganske furet og værbitt som han stiger fram. Det er jo lett å bli skuffet her i livet. Man ønsker seg vel mest fryd, men ikke så meget gammen. Og det er ikke helt uvanlig at vi kommer med både brask og bram. Nå vet ikke jeg hvordan du pleier å se ut når du kommer med for eksempel brask. Eller bram for den saks skyld.  Men jeg frykter det verste. Jeg gjør ofte det.

Jeg fisker dessuten av og til laks i Gaula sammen med en kar som heter H. Mæle. Jeg har aldri mistet ham. Men hvis jeg gjorde det ville jeg selvsagt holdt munn. For noen ganger er taushet gull. Andre ganger er det viktig å stå opp tidlig. Da kan man få gull i munn. Og det uten å gå til tannlegen og få satt inn ei ny krone. For å lykkes må man dessuten vite at djevelen er barbeint. Det som gjelder er å slå til før han har fått på seg skoa.

Jeg har en annen erfaring også. Jeg har for eksempel jobbet som lærervikar ved Torstad ungdomsskole i Asker. Der var det en elev som skrev i en stil at han i og for seg ikke hadde noe i mot likestilling, men at han var lei av at så mange kvinner alltid ønsket å rosemale kjønnet sitt.

Sånn er det bare. Eller som Darwin P. Erlandsen ville sagt det:  "Jeg sier ikke mer".