hits

mars 2018

Hva var Norge uten ski?

Det som nå gjelder er å gi alt du har. Gi jernet. Få blodsmak i kjeften. Kjenne melkesyra. Det er den første spurten. Har du vært med på dette har jeg ingen bekymringer for deg. (Foto: Olav Njaastad)

Hva var Norge uten ski? - Jeg tør si det, vi elsket våre ski. Vi klappet og kjælte dem hver gang vi spente dem på, sa Roald Amundsen. Han bygget vårt selvbilde. Som en fri nasjon. Og gikk til Sydpolen.

Da Norge hadde kranglet lenge nok om hvor traseen skulle gå, spente Fritjof Nansen på seg skiene. Han gikk fra Oslo til Bergen. Han satte et skispor over Hardangervidda. Og langs det sporet bygget de Bergensbanen. Slik ble Norge skapt. 
Det er barndommens vinter nå i 2018. Brøytekantene er høyere enn jeg kan huske dem på riktig lenge. Gi meg litt Blå Swix Extra og noen timer fri. Jeg krever ikke mer av livet enn dette. Jeg drar innover mot Mikkelsbonn og Sandungen. Det behøver ikke være langt. Jeg finner meg selv fra første stavtak. Jeg har appelsiner og Kvikk Lunsj. Jeg har Norge i ryggen. 
Lykken er det gamle spor, og gjenoppdagelsen, når du finner sporet som din farfar og mormor satte i deg, og som du fulgte nesten uten å vite det. Jeg tror dette var der også om sommeren. Denne iveren etter å gå på tur. Det sorgløse i å gå seg svett opp mot toppen, sitte der og nyte en velfortjent smak av seier og felleskap. Men best var følelsen om vinteren, i det eventyrlige landskapet, de bløte dyner, de tunge graner og utsikten som ingen ende hadde. Østenfor sol og vestenfor måne. Slik er det og slik har det alltid vært. Å elske Norge. 
Snø (fra norrønt snjór, snær) er nedbør i form av gjennomsiktige krystaller av is som er dannet rundt små partikler i atmosfæren, ifølge Wikipedia. Vi har funnet meningen med livet i regndråper. Der i de høyere luftlag treffer de kulde og blir til snøkrystaller, som regel sekstaggete stjerner. De viktigste vi har. 
?La ham få en stav da, mann!? (Jon Herwig Carlsen). Hva var vel Norge uten heltene? Særlig de fra Trøndelag. Oddvar Brå eller Marit Bjørgen. Du kan ikke vokse opp i dette landet uten dem. 
Jeg har skrevet om det før, om Soknedal Sparebank på Støren som har medaljene til verdens største skiløper gjennom tidene. Medaljene henger i et hjørne av banken. Soknedal Sparebank har sponset Marit Bjørgen siden hun var 14 år. Jeg var der for et par år siden og kikket. Etterpå, utenfor banken, traff jeg en mor og en datter på syv år. Jentungen har gått i Marit Bjørgens barneskirenn og fått medalje fra Marit. 

- Er du god til å skøyte på ski, spør jeg. 
- Ja, sier jentungen. 
- Kan du bli like god som Marit? 
- Ja. 
 
Jeg var på ferie i Italia i fjor sommer. Vi bodde på et hotell i Cortina. Hotellverten var en mann på over 70 år. Han kikket på passet mitt og lyste opp
- Du er nordmann!
- Ja, sa jeg.
- Hallgeir Brenden har bodd her. Han tok gull under OL 1956. Og han fikk Sophia Loren på fanget, sier gubben og smiler. 
Man husker slikt. I Italia.

Lillomarka ved Sinober: Min venn Olav, fotografen, tar bilder av viktige øyeblikk. Han står like ved målet, i oppoverbakken der guttungene kommer for full fres. Det som nå gjelder er å gi alt du har. Gi jernet. Få blodsmak i kjeften. Kjenne melkesyra. Det er den første spurten. Har du vært med på dette har jeg ingen bekymringer for deg. Det kommer til å gå deg vel her i livet. Jeg heier på deg! 

De skamløse gamle damene

Moods of Norway. Å leve i Norge er et spørsmål om holdning. Du kan gjøre hva du vil. (Foto: Olav Njaastad)

Hver alder du kommer til, kommer du til for første gang. Som en nybegynner i alderdommen er det lett å gå seg vill. Det kan være glede rundt neste sving. Det kan være sorg. Det kommer litt an på deg selv.

Jeg fisker i Svelvik ytterst i Drammensfjorden. Her går tidevannet frådene forbi i et trangt sund som skaper gode fiskeplasser. I enden av strømmen ligger en øy som er gjort om til en park som er godt tilrettelagt. Her står jeg og fisker.

Skal jeg være ærlig så kan det gå mange timer mellom hver gang det napper. Det gjør ikke så mye. Jeg drikker kaffe fra termos, spiser melkesjokolade og ser på folk. Jeg liker det. Å se på folk.

Slik oppdager jeg de tre gamle damene. De må være nærmere 80 år. Jeg kan se dem komme i pene sommerkjoler og med hver sin kurv. De har kurs mot en boccia-bane. Det er en gruslagt plass. Med tilhørende bord og benk.

Damene har de skinnende blanke boccia-kulene i en brun trekasse. De har vinflaskene i en kurv. De har duk på bordet. En bolle med kyllingsalat. Godt brød og smør. Disse damene har tenkt å kose seg. Skamløst.

En av damene har et eget håndlag med boccia-kulene. Hun kaster kulene i en jevn, målrettet bevegelse. Hun vinner nesten hele tiden. Mellom kastene skåler de. I hvitvin. Det er lange tynne flasker som strekker hals opp av kurven, slik man gjerne gjør om sommeren her nord, når det er frihet og glede nok til alle, når lyset varer lenge, selv om det blir kveld, og livet kan føles evig, for det gjør det av og til i den lettsindighet som de heldige får ta del i.

Skam og verdighet. Det snakkes mye om det i Norge. I eldreomsorgen. I hverdagen ungdom lever. Er det for mye skam? Eller for lite? Burde skammen vært jevnere fordelt? Den verste skammen er for de som står utenfor. Som mister jobben. Blir syk. Som mister familie, venner, og uendelig mye annet som kan glippe.

Husker du Moods of Norway, moteklærne som startet på Stryn og erobret verden. De landet mange steder, også på småplasser som Røros, hvor min venn Olav, fotografen, har slekt.

Se nå for deg at du er riktig gammel på Røros. Hva gjør du da? Sitter du inne og sturer eller tar du med deg lårhalsen din ut på glatta og tar sjansen. Tar du sjansen på at det går bra? Å leve i Norge er et spørsmål om holdning. Du kan gjøre hva du vil.

Det er et par år siden nå. Olav går rundt i gatene på Røros og oppdager at et riktig gammelt menneske er på shopping hos Moods of Norway. Han tar bildet. Håper det kan inspirere deg. Til å dra på shopping. Eller noe annet du har lyst til. God helg.

 

 

Oslo er en fest


Å gå gjennom byen med to gigantiske ballonger (Foto: Olav Njaastad).
Tenk deg at du har vært på en fest som nå er over. De spør om du vil ha en gigantisk ballong og ta den med deg hjem. Det kan bli litt av en tur.

Mange tror at verden er der ute. Det er feil. Hele verden er her. I Oslo. Folk av alle slag. Mange muligheter. Det strømmer lyder og glede fra hver krok. Fra utestedene, leilighetene og de åpne vinduer. Oslo er en fest. Byen sover aldri, hvis du ikke absolutt vil.

- Min by, du ligger rastløs selv om dagen din er over, synger Lillebjørn Nilsen. Han har rett i det. Noe av det mest fantastiske er å være på vei hjem. Vi er jo alle det. På vei hjem. Men først skal vi kanskje ta et glass til og flørte. Med det ukjente.

Det fine med det ukjente er undringen. Du kan se det i et smil, et blikk, du fikk i forbifarten, og kanskje var det her du levde, mer enn noe annet sted, for sa hun ikke noe som fikk deg til å le, og du svarte kjapt at å snakke med deg er som å få et kyss, et støt som tar av og sender følelser som stråler nedover ryggen, fra hårrota og ned til tærne og opp igjen. Oslo er en fest. Hvis du vil.

Øyeblikkets livskunst har jeg alltid båret med meg. Drømmen om i morgen. Sorgene fra i går. Det er ikke noe for meg. Vi lever nå. Skål. Oslo er en fest.

Men skal du fange øyeblikket må du være der. Med åpne øyne. Blant de beste til dette er fotografene. Min venn Olav er en slik fotograf. Han går gatelangs og ser plutselig at et bilde kommer til å være der. Det kommer til å skje. Om noen sekunder. Og da må Olav være klar. Med sitt kamera.

De to damene har vært på fest og skal gå over en lang bro med hver sin gigantiske ballong. Olav ser dem komme. Han løper, løper, for å være klar, i den andre enden av broa. Det kan gå bra dette, hvis han rekker frem og er der. I det riktige øyeblikket.

Jeg var ikke der, men jeg har fantasi. Det er ingen fare. Jeg ser det for meg. Damene med ballongene, som går gjennom hele byen, fra det ene smilet til det andre, fra alle de som ser og tenker at jaggu er det gøy å leve.

Skal du ut i kveld? Det er lørdag. Den beste av alle dager. God tur ut og lykke til. Oslo er din fest. Om du vil.

Hvis du skulle dra til Svalbard og ta bare ett bilde

Det er mye alvor i naturen. Det er mye drama i fjell, himmel og hav. Men plutselig kan du se noe helt annet, og begynner kanskje å le høyt. (Foto: Olav Njaastad)

Hvis du skulle dra til Svalbard og ta bare ett bilde. Hva ville du ta bilde av da? En isbjørn? Et reinsdyr? Noe helt vilt?

Svalbard er helt i yttergrensen av hva de fleste av oss kan få til. Dette reisemålet ligger i kanten av isødet, fylt av mystikk, polarhistorie og en natur som kan ta pusten fra hvem som helst. Svalbard er ikke et sted. Det er en måte å være på, en stemning som setter seg, som en dyp, blå tone, ikke helt ulikt det du vil kjenne i suget fra en blues-låt, seig og slitt i kanten, men full av kraft, fandenivoldsk, der den sparker løs, så du får lyst til å la skjegget gro, ta deg en drøy slurk whisky, spenne på deg pågangsmotet og hive deg ut i en ekspedisjon, for nå skal livet leves. Rått og heftig.

Dette er ikke helt ulikt den aller første forelskelsen, litt skremmende, for Svalbard kan ta livet av deg, men også bittersøt når du får sanse ting du aldri før har kjent. Kanskje skal du ta på hodelykt å klemme deg ned gjennom en dyp revne i isbreen og slik komme inn i et hulesystem av glassklar is, tusener av år gammel. Kanskje skal du stå bak et hundespann opp Adventdalen, og kjenne det lydløse, bli en del av farten og friheten når spannet drar i vei. Kanskje får du oppleve hvalross, isbjørn eller hval, se isbre kalve, høre drønnet, og føle deg veldig, veldig liten.

Kanskje vil du gå på ski, sammen med noen kompiser, overnatte i telt på isbreen. Jeg har ligget i et slikt telt på Svalbard en gang. Det var personlig rekord i antall kuldegrader utenfor soveposen, og vinden laget en vislende lyd over snøen som fikk meg til å ligge våken, ganske lenge og tenke over hvor lett en isbjørn kunne skritte over snubleblusset, ta seg inn i teltet og drepe meg med et slag.

Når du skal ta bilder på Svalbard er det ofte nesten ingen andre farger enn svart og hvitt. Min venn Olav var der og deltok i en fotokonkurranse. Han kunne velge og vrake. I motiver. Han gikk ut i det nær fargeløse landskapet og lette.

Det er mye alvor i naturen. Det er ofte drama i fjell, himmel og hav. Men plutselig kan du se noe helt annet, og begynner kanskje å le høyt, slik Olav gjorde da han tok bildet av den grønne konteineren og vant fotokonkurranse på Svalbard. Håper du liker bilde. Og får lyst til å dra på tur.

I Can't Get No Satisfaction

I Can't Get No Satisfaction (Foto: Olav Njaastad).

Olav sitter i bilen på vei til jobb i Oslo. Det er regnvær og grålys. Så langt øyet rekker. Lite håp. Mye hverdag. Da ser han noe helt fantastisk.

Før vi kjører videre i denne historien er det nødvendig å snakke litt intenst om Mick Jagger og Keith Richards. Det er jo helt utrolig. Disse karene har røkt, drukket og puttet i seg alt som det er mulig å røyke, drikke og putte i seg. De har herjet. Stått på. Med folks følelser. De har pløyd en dyp seksuell fure, på tvers av alle kontinenter, fra 1960-tallet og helt frem til i dag. Keith Richards ser ut som en røykende sviske. Mick Jagger er en lang, trevlete rot, en slags menneskelig dildo, i full størrelse, fra topp til tå, potent. Klar til å kaste seg over hva det skal være. Med tunga først. I en alder av 74 år. Det er ikke til å tro. At det lar seg gjøre.

I den andre enden av den menneskelige skala finnes slike som meg. Jeg kjøper de fleste av mine klær på Dressmann. Nå vet ikke jeg om du pleier å bygge opp imagen din systematisk hos Dressmann, men skal jeg være ærlig så er noe av det meste spennende som kan skje på Dressmann at du blir tilbud tre par svarte sokker og betaler bare for to.

Nå kan det jo tenkes at fins mannfolk i Norge som gjerne skulle ønske at de var Mick Jagger. Vi har alle våre lengsler og ville drømmer. Vi har alle vårt. Tenk å kunne ligge med tusenvis av damer! Hvordan ville det ha vært? Hvordan kommer man dit? Hvordan får man draget?

Det er fint at det er noen som kan ta seg av drømmene dine. Som kan ta dine lengsler på alvor. Det er kanskje litt rart for noen at den som skal gjøre dette er nettopp Dressmann, men det kan skje. For noen år siden innledet kleskjeden et samarbeid med The Rolling Stones. De fylte opp butikkene sine med gigantiske bilder av Mick Jagger, store bilder, vegg til vegg, med lidenskap. I Can't Get No Satisfaction. Bare så du vet det. Med Dressmann blir livet fantastisk.

Olav sitter i bilen på vei til jobb. Han kjører forbi en Dressmann-butikk. Gjennom butikk-vinduet kan han se Mick Jagger på scenen. Olav ser også det unge paret på gaten. De står foran butikken helt tilfeldig, og holder rundt hverandre. Olav tar dette bildet, i det sterke øyeblikket, som lever, akkurat der og da, og aldri igjen.

Det fins bilder som stopper deg med en historie. Dette er et slikt bilde. Du vet ikke om det er oppbrudd, en sår avskjed, eller en heftig kjærlighet som nettopp har begynt. Vi er alle på leting. Vi er alle underveis.


 (I Can't Get No) Satisfaction
I can't get no satisfaction, I can't get no satisfaction
Cause I try and I try and I try and I try
I can't get no, I can't get no

Keith Richards / Mick Jagger
The Rolling Stones (1965)