hits

mars 2017

Makten i en god historie


Det er fest. Lørdag kveld. Oslo sentrum. Over hundre gjester. To unge lovende har felles 50-årsdag, eller hundre år, som de blir til sammen. Jeg kjenner ikke mange på festen. Vi skåler i glade, og det må jeg innrømme, strie strømmer. Slik kommer jeg i snakk med en pen dame jeg aldri har truffet før.

- Er det du som for noen uker siden blogget om en mann som strikket seg til Finland, en dag det var snøstorm og nesten ingen kom med fly fra Stockholm til Helsinki, bare han og noen få andre heldige?
- Ja, du tenker på advokat Thor G. (En venn av meg).
- Det var en helt fantastisk historie. Jeg leste den flere ganger. Er den sann?
- Alt jeg skriver er sant.
- Men det er jo utrolig at han kom seg med flyet på den måten?
- Det er mer makt i de klirrende strikkepinner, enn i mye annet.
- Mer enn i de foldede hender?
- Ja, det kan godt være.
- Har du fått mange reaksjoner på den strikkehistorien?
- Jeg har fått to.  Du er den tredje.
- Bare to. Det var ikke mange.
- Nei, men begge var fra kvinner som ville gifte seg med Thor G.
- Har du fortalt ham om tilbudene?
- Ja, jeg gjorde det med en gang. Tvert.
- Hva svarte han?
- Jeg tror Thor G. likte det. Hvorfor spør du?
- Ikke for noe. Kan du hilse Thor G. fra meg.
- Det skal jeg gjøre.
- Ha en fortsatt fin kveld.
- Likeså.

Petiten "Reddet av strikketøyet" kan du lese her.

Reddende engel på nakne ben i isvannet


- Det var jo helt surrealistisk! For en start på dagen! Jeg er fortsatt ikke helt trygg på at det ikke var skjult kamera, sier Hege (bildet).

Vi skal til Nordre Aker i Oslo i dag tidlig. Våren smelter byen. Det renner i glade, strie strømmer. I undergangen ved T-banen er det en liten flom.

- Undergangen vi skulle forsere for å komme opp til plattformen på T-banestasjonen, var fullstendig oversvømt. Jeg og nabo Brit ble stoppet av alt vannet, forteller Hege.

Det kommer en jevn strøm av mennesker som oppdager at veien er sperret av vann. De snur og går en annen vei.

- Flere snudde, gikk for å ta buss eller hva vet jeg. Andre tok fart og løp over med vann til langt opp på leggen. Hege og Brit blir begge stående. De nøler. Neste avgang på T-banen er bare noen minutter unna. Hva gjør vi?

Plutselig kommer en reddende engel. Det er en mann ingen av jentene kjenner eller har sett før.  Mannen tar resolutt av seg sko og sokker. På bare føtter bærer han først Brit elegant over. Så løper han tilbake og løftet opp Hege og bærer også henne trygt over. Så løper han tilbake igjen og henter skoene sine, gjennom isvannet nok en gang. Han får på seg skoa, med klissvåte føtter og kommer seg på t-banen. Alle tre rekker T-banen.

Kan man få en bedre start på dagen?

Kjærligheten er utrydningstruet

Mange gode opplevelser er utrydningstruet. Skiturer i Vestmarka. Melodi Grand Prix. Fiskegrateng. True Love.

Det er en fryktelig vinter i år. Ingen tvil om det. Vanligvis går jeg 30 skiturer. I år er det blitt tre. Eller var det fem? Jeg vet ikke helt. Jeg vil helst ikke telle mine nederlag. Men jeg tror vi må se det i øynene nå. Det går mot den siste skituren. I Vestmarka.

Det er mitt hjerte dette. Vestmarka. Jeg sykler. Fisker. Bader. Plukker sopp og bringebær. Og jeg elsker skiturene som gir livet mening og retning, som gjør meg til den jeg er. Det har vært slik siden jeg flyttet hit som ung gutt. Det er friheten selv. Å gå så langt jeg vil. Så langt følelsen rekker og gjerne lenger. Å gå. I søndagssol. Eller i måneskinn. Mellom Grønland og Mikkelsbonn. Med Blå Ekstra.

Varme, våte vintre. I all evighet? Tanken er ikke til å holde ut. Alle kan ikke ha hytte på Sjusjøen. Alle kan ikke det. Og dessuten kan det tenkes at Sjusjøen ligger for lavt. Om noen år.

En annen følelse som er truet er fellesskap. Dette er noe man drev mye med før i tida.  Felleskap kom i mange rare former. Noe av det rareste var Melodi Grand Prix på TV og Totto Osvold og Egil Monn-Iversen som hadde bestemt hvem som kunne delta. Vi kledde oss pent og benket oss på lørdagskvelden. Mor serverte stekt kylling. Søstra mi tok opp musikken med kassettspiller. Hun satt musestille foran TV-en. Hysj! Kari tar opp.

I dag er det ingen som tar opp musikken. Ingen vil finne på være enige om at Melodi Grand Prix er noe vi alle skal glede oss til eller være sammen om. Hver nordmann sin skjerm, fanget i det blå lyset, i de tusen barnerom, i hver oppvekst, i hver en krok. Hver alderdom. For seg. Det er ikke til å holde ut. Det siste jeg kommer til å se før jeg dør. Er Facebook.

Nesten ingen gjør det nå, men min bestemor gjorde det. Min mor også. De laget fiskegrateng. Minst en gang i uka. Den lune varmen fra hverdagen. Barndommens mat. Fisk, løk og makaroni. Margarin, melk og egg. Muskat. Griljermel. Luktene som fylte kjøkkenet. Smeltet smør som vi helte over. I rikelige mengder. Og alt vi delte. I tiden. Vi hadde mye av.

Det første møtet er uslåelig. Den første kjærligheten. True Love. Forelskelsen som traff deg i et blaff. Kanskje var du på reise, i litt av et eventyr, og følte nærheten. I et blaff. Et streif. Kanskje bare en sommernatt. Kanskje aldri igjen. Kanskje håper du ennå. Kanskje det. De fleste lever alene i Norge. Mer enn halvparten gjør det. Kjærligheten er utrydningstruet. For de fleste.

MEN

Ennå er det tid. Til fantastiske skiturer. Til fellesskap. Til god mat. Til en klem. Neste gang. Du tar sjansen.


Dette bildet er fra det høyeste punktet, mellom Grønland og Mikkelsbonn.

Verdens beste frokost


- Noen må jo være best.
- Hva mener du med best?
- Jeg mener best i verden. Ja, så god, at hvis du var på vei fra Oslo til et eller annet sted, så ville du stoppe akkurat her. Stoppe av en eneste grunn.
- Og det er?
- Å spise frokost.
- Du tuller nå?
- Nope.

Vi skal til Svolvær, et fiskevær i Lofoten, der fjellene står sylskarpe i været og gir himmelen fingeren, mens holmene slår ring og danner et slags borgervern, det som i hundrevis av år har stått mot uværet og døden, og laget en trygg havn hvor tusener av fiskere kunne ligge i båt etter båt, side om side til de dekket hele havnen, og du kunne gå tørrskodd fra den ene siden til den andre.

Det damene da ville gjøre var å steke vafler. Store, solide, fantastiske stabler med deilige vafler. Varsomt la de vaflene i gule spann med hank og lokk. Så krysset de havnen. Damene. De gikk fra båt til båt og solgte vafler, til slitne karer, til menn med øyne som blunket vekk en tåre, til menn som var langt hjemmefra, som trengte til omsorg og som akkurat nå fikk en glede i nevene, nystekt og fortsatt varm, som nok smakte så godt og inderlig at det satte seg i hukommelsen og varte. Livet ut.

Uansett hvordan dagen ender, bør den i alle fall starte godt. Kanskje til og med på den aller, aller beste måten. Jeg mener, det kan jo skje, at du bor på et så bra hotell at det har en frokost som er kåret til landets beste, slik jeg gjorde fra onsdag til torsdag. I Svolvær.

Jeg må innrømme at det første jeg begjærlig går i møte i frokostsalen er en dame som står og steker vafler, og dessuten pannekaker i ulike former, for noen liker dem tynne og andre vil ha tykke, og de bør selvsagt komme i ulike størrelser, for slik kan jeg velge de ørsmå med syltetøy og rømme som er ustoppelig utroskap mot alle verdens slankekurer. Det samme kan sies om de mengder av bacon som sprøstekt strekker seg og slår krøll mot utvalget av omeletter og alle de andre herlige varianter. Av egg.

Litt senere finner jeg gravet fisk. Kveite, laks, ørret og sei. Gravet sei med sennepssaus. Det har jeg aldri smakt før. Jeg er også grådig innom en liten, stekt bekkerøye som jeg legger på skiva med hakket vårløk og rømme, selvsagt rømme, også her. For ikke å snakke om den røkte torskerogna som jeg hele livet har presset ut av en ynkelig tube merket Mills , men som her ligger i overdådige mengder, dandert i rognposen, og kan øses opp på skiva med skje, og som kommer i en smak, vil jeg si, med stor troverdighet, siden frokostbordet har utsikt til verdens største gyteplass. For skrei.

I denne frokostsalen sto det dessuten en dame og skar de beste skinker og jeg traff en mann som satte frem yogurt med friske bær og noe smulder med honning og strøssel, som lå godt til en dobbel espresso, og det må jeg tilstå, en friskpresset appelsinjuce, som jeg gikk flere ganger for å oppleve. Men jeg satte noen grenser. Jeg smakte ikke på ostene. Ei heller noe av det nyrørte. Syltetøy. 

En frokost kan sjelden vare lenge. I alle fall ikke på hverdager. Slik er det med frokoster. De er små hektisk øyeblikk, parenteser i livet, som regel er de det. Ganske grå.

Desto sterkere ble fargene, torsdag  morgen. Da jeg måtte rive meg løs og skulle gå, da gikk jeg bort og tok de som jobbet der i handa. Jeg fant ikke på noe bedre. Og jeg kom ikke på noe annet å si enn dette. Tusen takk.

Slik kommer du langt i Norge

Jeg sitter på et SAS-fly på vei til Bodø når flyvertinnen bøyer seg frem og lurer på om jeg vil ha mer kaffe.

- Ja, takk. Den er veldig god.
- Så bra at du liker den.
- Kaffen på fly har tatt seg opp, sier jeg
- Men før i tida fikk du skikkelig kopp. Nå er det papp-kopp.
- Det skiter jeg i hvis serveringen er personlig.
- Det var veldig hyggelig sagt.
- Service er krevende.
- Ja.
- Hvor lenge har du jobbet som flyvertinne?
- 27 år.
- Wow. Hvordan har jobben forandret seg?
- Jeg tjener nå 25 prosent mindre enn før og yter mye mer. Det er harde økter.
- Men du trives?
- Ja. Det er veldig mange flotte passasjerer.
- Da SAS begynte å fly til New York etter krigen kostet en flybillett en hel årslønn. Flyvertinnene var som filmstjerner. Jeg kjenner en flyvertinne som på 1960-tallet ble invitert på fest med John F. Kennedy og fikk møte både han og Jacqueline Kennedy. Å være flyvertinne fra Norge var helt fantastisk.
- Det er fortsatt ganske bra.
- Du syns det?
- Ja, når man kan prate som vi gjør nå.

Om dette kan man si mange ting. Det viktigste er at du kan komme veldig langt i Norge. Hvis du er glad i kaffe.

Dracula jakter på deg på Majorstua

Vampyren Dracula rusler rundt på Majorstua i Oslo og tilbyr sine tjenester. Det oppdaget jeg i går.

Jeg fikk en SMS fra en skjønnhetssalong. Jeg kan få en full Dracula-behandling for bare 2.500 kroner.

Den brutale vampyrgreven Dracula fra Transilvania ble først berømt i 1897 da han startet sin jakt på blod i Londons gater. Nå tilbyr vampyren åpenbart sine tjenester i Oslo. Siden jeg aldri før har fått en full Dracula-behandling så søkte jeg litt på nettet. Jeg fant ut at "Hollywoods stjerner benytter denne metoden for å beholde ungdommens glans. Hollywood-kjendiser som Angelina Jolie og Kim Kardashian er store tilhengere av denne behandlingen!" Leser jegI

I SMSen, som jeg fikk, blir det opplyst at ordinær pris er 3.800. Nå 2.500 kroner. Når jeg er ferdig hos Dracula kan jeg få noe annet som jeg heller ikke vet hva er. Det  kalles MonaLisa Tough og skal være veldig intimt. Ord. pris 5000 kr, nå 2500 kroner.

Det opplyses på nettet at Dracula-behandlingen også brukes innenfor ortopedi, tannkirurgi og idrettsmedisin i tillegg til det estetiske. Behandlingen benyttes vanligvis på ansikt/hals, men kan også benyttes på andre deler av kroppen. Ideelt i forbindelse med arr, sår og strekkmerker.

Metoden kan også stimulere til benvekst og forebygge hårtap, står det.

Dette høres jo helt utrolig ut: Er du kortvokst. Kjør på med Dracula og du får lange ben.

For å få til dette må du riktignok være positiv til sentrifugering. Man kommer til å tappe ut av deg en mindre mengde blod. Dette blodet skal så sentrifugeres. Blodets egne vekst -/stamceller blir på denne måten konsentrert og høstet ut. Deretter injiseres dette inn i de aktuelle områdene man ønsker å behandle.

Utrolig hva man får for bare 2.500 kroner i våre dager. Jeg vet ikke om det fins billigere løsninger, gjør det selv sett som du kan kjøpe på nettet. Vær din egen vampyr hjemme på badet. Eller hvor du har lyst. Kos deg om kvelden. Eller kanskje man kan få til Home partys der vi injiserer hverandre i en fei (vampyrene møtes for felles tapping, sprut og glede).

Det er som man forstår uante muligheter.  Blodig alvor!

Alternativt kan du brygge deg en Bloody Mary og definitivt gjøre noe helt annet