hits

mars 2016

En sulten gorilla


Han ser ut som en sulten gorilla. Store muskler. Ring i øret. Vill i blikket. Mannen er åpenbart mer enn klar for å gi meg den aller største boten.

Lukten av frykt driver gjennom Oslo gater. I det meningsløse rå og kalde været som fjerner alt håp om bedre tider, skal man forsøke å klare seg. Kjempe seg frem i trengselen. Lete hvileløst. Runde etter runde. Forsøke og forsøke, selv om det ser håpløst ut. Å finne en parkeringsplass.

Det er tirsdag ettermiddag i Oslo sentrum. Jeg skal levere 5o kilo bøker på et utested. De er til et møte dagen etter som starter så grytidlig at jeg helst vil slippe å drasse med meg alle kiloene og heller forhåndslagre bøkene. Jeg leter etter parkeringsplass.

Mens jeg kjører rundt og leter ser jeg parkingsvakten stå og fotografere en bil som nettopp har fått bot. Jeg får nå en lei mistanke om at jeg er neste offer. Jeg setter fra meg bilen ved siden av et parkering forbudt skilt. Jeg krysser gaten og går bort til vakten som står der og ser farlig ut.

- Hei, sier jeg.
- Hei, sier mannen.
- Du, jeg bare lurer på om jeg kan stå ulovlig, mens jeg bærer inn to tunge pappesker med bøker.
- Klart du kan kompis. Varelevering er lov.
- Helt sant?
- Helt sant.

Det som for noen sekunder siden var en åpenbar gorilla er plutselig blitt en skikkelig kjernekar. Er det ikke rart?

Avkappet ladeledning og helvete som fulgte

Min venn Jon har kjøpt seg el-bil. Det fulgte med en lang ladeledning.

Når man har kjøpt seg en ting og det går litt tid så kan man liksom begynne å glemme hvordan ting henger sammen. Man parkerer for eksempel el-bilen på det samme stedet hver dag. Kanskje er det sommer eller høst. Og da går alt bra. Men plutselig en dag er det blitt vinter og det kommer en masse snø fallende, ganske upassende ned fra himmelen.

Nå er det jo slik med de fleste menn her i landet at det fins knapt det problem som ikke kan løses ved hjelp av en kjapp tur i en butikk som selger verktøy, helst store og elektriske med mange spaker og funksjoner. Skal man bo i Norge bør man jo ha en teknisk løsning på det meste. Det der med litt snø for eksempel er jo slett ikke noe problem. Det er jo bare å kjøpe seg en diger snøfreser. Det gjorde Jon. Han freste vekk snø. Både her og både der. Både tidlig og sent. Det er gøy å frese.

Det som lett kan skje når man går slik og freser er at man glemmer at det ligger for eksempel en ladeledning under snøen.  Derfor skjedde dessverre det at ladeledningen ble kappet opp i mange små biter.

- Uff da, slike ladeledninger er sikkert dyre, tenker Jon og drar til en bilforhandler for å forhøre seg hva ny ledning koster.
- 10.000 kroner, sier mannen i forretningen.
- Au da, tenker Jon.
- Men kanskje du har forsikring, sier mannen i forretningen.
- Ja, kanskje det, sier Jon.

Jon surfer nå på nettet. Han oppdager at hans forsikringsselskap er det eneste i Norge som ikke ville dekke et uhell med en avkappet ladeledning. Jon ringer selskapet og kommer frem til en dame, som jeg ikke vet om tygger rosa tyggegummi for å få tiden til å gå, men jeg legger inn det for å gjøre historien bedre. Jon forklarer problemet og spør om selskapet kan punge ut med for eksempel 7000 kroner, etter at en akseptabel egenandel er trukket fra.

- Nei, dette kan vi ikke dekke, sier jenta.
- Er du sikker på det. Kan du sjekke det ut?
- Jeg kan godt sjekke det ut, sier hun.

Nå går det noen minutter. Jon sitter med telefonen i hånden og venter, mens jenta later som hun sjekker opp alt som er verdt å vite om ladeledninger som man har kappet opp helt selv med sin egen snøfreser. Hun er raskt tilbake og forklarer at det er helt utenkelig at selskapet vil dekke skaden.

Det er på dette punkt i en vanlig manns historie at man bare ville gitt opp og bestemt seg for at verden er lei og rist, og at det slett ikke er noe å gjøre med. Men Jon er ikke en vanlig mann. En vanlig mann i Norge ville for eksempel ikke satt seg ned og lest side opp og side ned med forsikringspapirer med uhyre liten skrift. Men det gjør Jon.

Slik oppdager mannen at selskapet, for å være konkurransedyktig, forplikter seg til å dekke en skade dersom andre selskaper med samme type forsikring dekker skaden. Det tok litt tid å oppdage dette. Men når det først er oppdaget så nøler ikke Jon et sekund. Han sender et brev til forsikringsselskapet og gjør krav på pengene.

Det går under en uke. Så kommer penga inn på konto. Er det noen sak?

Å fiske en hai på 400 kilo


Den kjøttetende haien spiser lett en hel, voksen sel eller hva det skal være med sagende tenner. Haien er normalt fire meter lang, veier 3-400 kilo og er ganske vanlig i Norge. Dette beistet skal Morten og Hugo fiske ved hjelp av dupp og søkke.

Morten og Hugo egner kroken med et stort stykke råttent kjøtt fra en okse. De har også kastet ut store mengder kjøttavfall i havet for at lukten skal tiltrekke seg en sverm av haier ikke langt fra øya Skrova i Lofoten. Redskapen er 400 meter med tau, kjetting og en diger krok. Morten forteller:

-Til sist fester Hugo tauet i den største blåsa vår, og hiver den på havet. Blåsa er jo egentlig en dupp, et redskap jeg alltid brukte som gutt, men da for å fiske abbor, ørret eller røye, fisk som i beste fall veide et halvt kilo. Da var duppen på størrelse med en fyrstikkeske. Det kan hevdes at vi fortsatt driver med det samme. Men nå er vi blitt voksne og fisker etter håkjerring med en dupp som måler en meter i omkrets. Og istedenfor en angel på en cm bruker vi en krok som ser ut til å høre hjemme på et slakteri. Det må til. Når håkjerringa biter på vil den ikke klare å trekke blåsa under i mer enn et sekund av gangen,  skriver Morten.

Mens Morten og Hugo sitter og venter på at beistet der nede i dypet skal bite ser de en annen båt  like i nærheten full av ungdommer som med stor fryd hopper ut i vannet og bader. De skulle bare visst om drapsmaskinen som svømmer ikke langt unna.

Jeg leser dette og blir ganske opphisset. Jeg leser det i  et lite mesterverk som heter "Havboka eller Kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider". Boka er av Morten Strøksnes og har nylig vunnet pris som årets beste i sitt slag.

Jeg sitter og leser Havboka og blir veldig misunnelig. Dette har sammenheng med at jeg ikke er  på et så fantastisk sted i Lofoten som Morten og Hugo. Jeg sitter på en liten plass på Vestlandet og er på besøk hos svigermor sammen med kona og ungene. Det er jo trivelig, det også. Jeg kan fiske her også. Jeg får lyst til å fiske med agn.

Det regner som det nesten alltid gjør på Karmøy. Jeg kommer ut av en våt sky og går inn på Kiwi-butikken på Avaldsnes. Jeg er på leting etter agn.

Det er tidlig i påsken 2016. Jeg er veldig optimistisk. Jeg har sterke forhåpninger om å få fisk. De andre som skal inn på Kiwi-butikken på Avaldsnes er helt normale mennesker. Noen snakker om hvor surt og kaldt det er i denne senvinteren som er helt uten sol og varme. Andre snakker litt om hvor utrolig vanskelig det er å la være å kjøpe smågodt når det bare koster 28 kroner kiloen. Selv spør jeg etter reker.

Jeg trenger bare et par never med reker. De er frosne. Det blir en liten pose. Jeg skal ikke kjøpe noe annet. Køen på Kiwi er lang. Jeg står med min lille pose og venter. Endelig blir det min tur.

- Du har virkelig storhandlet du, sier mannen i kassa med et smil.
- Ja, sier jeg.
- Det blir 22 kroner, sier mannen.
- Ja, sier jeg.
- Men du vil ikke heller ha ferske reker da?
- Gjerne, men har du det da?
- Ja, og de er veldig fine.

Jeg blir i godt humør av denne opplysningen. Ferske reker vil sitte bedre på kroken. Jeg går og henter en ny pose, betaler 50 kroner og går ut til regnet, kulden og fisket. Jeg fisker fra land i skipsleia som har gitt Norge navn. Seilingsleden fra Karmøy og nordover ble omtalt som Norðrvegr, veien mot nord.

Jeg fisker med en kraftig, ti fots stang, 0,45 snøre, 80 grams lodd, og opphenger med reke surret fast til kroken med bindetråd. Jeg står under Karmsundbrua, der strømmen går stri. At jeg velger akkurat dette stedet har sammenheng med at første gang jeg kastet med stang under brua fikk jeg på den største torsken jeg noen gang har sett.  Sportsfiskere er som forbrytere. Vi vender tilbake til åstedet. Vi klarer ikke å la være.

Det går to timer. Det går fire. Ingenting skjer. Jeg tenker på Morten og Hugo som ventet dag ut og dag inn i Lofoten på at kjempehaien skulle glefse over agnet. Nå skjer det snart. Nå. I neste sekund kan en totalt mislykket dag snu og bli helt fantastisk. Slik er livet. Som sportsfisker.

Hele dagen går til ende. Jeg blir mer og mer ynkelig. Jeg fryser. Regnet siler ned. Det skjer absolutt ingenting. Jeg må finne på noe snart som gir denne dagen mening. Jeg åpner posen med reker. Jeg renser en og puter den i munnen. Det smaker ganske godt. Jeg tar en til. Og en til. Jeg gjør dette med langsomme, triste bevegelser. Det er et håp som svinner for hver bit. Snart er posen tom og jeg må dra hjem.

Her henter jeg frem Havboka for å se om det går bedre i Lofoten. Og det gjør det. Slik blir dette en av tidenes beste påsker. Det er fantastisk å kunne lese seg glad.

Gjenkjenn farlig kvinnfolk



Fjellvettreglene er som kjent endret i år. Her er gode råd for påsken 2016.

  1. Drit i å si fra hvor du går. Du har krav på litt privatliv.
  2. Ta med kart og kompass. I nødsfall kan du knuse kompasset og drikke spriten.
  3. Hvis du ikke vet hvor du er, start en filosofisk samtale. Det kan gjøre inntrykk på damene.
  4. Ta hensyn til åpning- og lukketider. Husk at for eksempel på påskeaften kan ølsalget være stengt
  5. Tilpass kvelden etter dagsformen. Du skal ikke prøve deg på større damer enn du kan klare.
  6. Ta trygge valg. Gjenkjenn farlig kvinnfolk og fare for graviditet.
  7. Vær forberedt på sure miner og kulde, selv på små forsøk.
  8. Vend i tide - det er ingen skam å snu. Prøv deg heller på noen du så litt tidligere på kvelden.
  9. Ikke grav deg ned før du er sikker på at du har noen med deg.

Ung vilje og sjarm slår alt

Jeg vet ikke om du er kjent med fenomenet Uggs. Det er noen brune greier til å ha på beina som koster et par tusen kroner og som ikke tåler vann? Har du prøvd å si nei til dette?

Som en helt alminnelig bløthjertet og lettlurt far er jeg offer for PR-kampanjer som dukker opp i kreative fasonger. I en tidligere petit gjaldt det for eksempel å kjøpe en livsfarlig trampoline med åpenbar fare for hodeskader i hagen. Datter Frida plasserte da et høyt antall gule postitlapper rundt om i huset, på rare steder, som for eksempel midt inne i dorullen. Du sitter der og aner slette ingen fare, drar ut et par tørk og plutselig kommer det en postitlapp som roper "Trampoline Nå".

En kampanje, som jeg nesten hadde glemt, dukket opp i dag tidlig. Frida hadde nemlig ryddet på rommet sitt og funnet noe som kunne kastes. Det er gammel kampanjemateriell laget i keramikk på skolen som kom for dagen..

Hensikten med kamapnjen var å rette oppmerksomhetene mot det faktum at en oppvekst uten Uggs var et slags overgrep. Dette kunne man si masse om. Men la oss nøye oss med å konstatere at få ting er sterkere en ung vilje og sjarm. Slik er det bare.

Trøsten er at lenge, lenge etter at Uggsene til Frida er slitt ut og glemt kommer jeg til å ha en fin holder til penner og blyanter på kontoret.



 

Ondskap på badet


Mitt nye liv startet med et spontant innfall. Det var like over nyttår. En hard og feit julefeiring var nettopp over. Jeg kunne se tuppen av badevekta stikke ut under et skap.
- Lurer på hvor mye jeg egentlig veier, tenkte jeg.

Jeg har ikke veid meg på mange år.  - Hæ, nesten hundre kilo!! Dette er ille. Dette er starten på resten av livet. En eneste lang nedtur. Om noen år veier jeg 120. Og noen år etter det 130. Dette må stoppes. Og det må stoppes nå.

Jeg har aldri slanket meg før. Jeg har alltid vært lang og tynn, rett og slett en skranglete fyr, som heller burde lagt litt mer på enn det motsatte. Men plutselig en dag hadde jeg passert 50 år uten å forandre spisevaner. Det straffet seg.

Før du legger ut på denne turen, lytt til erfarne slankere, ja det er skam å snu, og graver du deg ned i tide bør det være i noe annet enn potetgull og smågodt. Nå har jeg fordel av å kjenne en masse damer og noen karer som er sterke på teori. De vet hvordan man skal slanke seg. De praktiserer ikke. Men de kan teorien.

Etter en ringerunde valgte jeg å slutte med all brødmat og bare spise knekkebrød. Jeg kuttet ut alle former for godteri. Sukker er kryptonitt. Jeg har reduserte antall poteter til en om dagen. Jeg stirrer mistenksom på pasta og ris. Enhver tanke på porsjon nummer to til middag er som å vurdere utroskap. Aldri før har jeg vært klar over at en banan er 90 kalorier. Jeg reiser i et nytt, uendelig stort og ekspanderende univers. Det er sorte hull her inne. Jeg tror ikke jeg noen gang kan komme ut igjen. Ut til det livet jeg elsket.

Det går en uke. Det går to. I slutten av januar veier jeg meg. Jeg har gått ned 2,5 kilo. Jeg blir veldig glad. Badevekten er min beste venn. Jeg veier meg en gang til. Bare for å sjekke at dette stemmer, at det nytter, at jeg er på rett vei. Å du hellige badevekt. Deg kan jeg stole på. Du er den eneste sannhet som jeg bryr meg om. Det er så mye bedrag og løgner i vår vonde verden. Men badevekten, du står der og lyser av fakta. Badevekten, du er den eneste jeg stoler på. Slik er det blitt. Dette er meg. En junkie som gleder seg til onsdag morgen, da det er veietid.

Åtte uker fra start. Vi runder starten på mars. Jeg veier 92 kilo, og er utrolig fornøyd. 6,5 kilo er borte. Det høres jo ikke så mye ut. Men det føles mye. - Det er mye, sier jeg høyt til meg selv med et tåpelig smil om munnen.

I dag tidlig var en vanlig søndag morgen. Jeg lager egg og bacon til datter Frida. Jeg danderer eggene på to ristede loffskiver. Frida sier at det er den beste frokosten hun kunne fått. Selv tar jeg to knekkebrød med makrell i tomat + en appelsin og en kopp te med suketter i. Det får gå. Alt går.

Etter frokost går Frida på badet og veier seg. Hun roper ut:

- Badevekten er så rar. Den viser mye mer enn den pleier.

- Hæ, sier jeg.

- Ja, kom å se.

- Det var rart. Vei deg en gang til, sier jeg. Nå viser vekta et kilo mindre. Og på tredje veiing et halvt kilo opp. Dette er ille. Frida og jeg ser på hverandre. Usikre. Hva er dette? Da kommer min kone inn på badet.

- Jeg har justert badevekta slik at den nå viser seks kilo mindre enn den gjorde for noen uker siden, sier hun.

- Frida og jeg står der med åpen munn. Vi gaper. Så ond går det vel ikke an å være?

- Dette er bare ikke mulig, mumler jeg.

- Jo, det er tydeligvis det, sier Frida.

Det går en evighet i hvert minutt. Dette er ikke en søndag som alle andre søndager. Det er et tidsskille. Det var den dagen da man ikke lenger kunne stole på noen. En avgrunn åpner seg. Det er som om Marit Bjørgen eller Ole Einar Bjørndalen plutselig skulle vært tatt i doping. Alt som vi stolte på og var stolte av viser seg å bare være en slem bløff. Det er ikke til å holde ut.

Plutselig begynner min kone å le. Hun ler høyt og hjertelig. Hun har ikke tuklet med vekta likevel. Viser det seg.

Slik er ståa. Nå trenger jeg sårt en hevn. Fint om du kan sende meg noen forslag. Det haster. Ikke spar på fantasien. Vær gjerne famøs og ondskapsfull. Hent frem det verste i deg selv. Jeg trenger det nå. Jeg trenger det sårt.

 

 

 

 

 

 

 

Ulovlige fuglefeller på McDonald's



Gjestene trodde ikke sine egne øyne da de så flere levende fugler ligge limt fast på et brett over inngangsdøra til McDonald's-restauranten i Sørlandsparken. Fuglene måtte avlives.

Det melder Fædrelandvennen

Å pine dyr på denne måten får nettet til å koke. Mange spør seg nå hvordan McDonald's har fått ideen til å lokke fuglene bort til limbrettet, ved hjelp av brødsmuler.

Hvor ideeen kommer fra kan man ikke fastslå med stor sikkerhet. Det kan være skrekkfilmer. Det kan være noe annet. Personlig holder jeg en knapp på boken "Dustene" av Roald Dahl. Boken handler om Herr og fru Dust. Dette er noen ekle duster som ser virkelig uvanlig stygge ut. Og det er det en grunn til! De tenker nemlig bare stygge tanker hele tiden. De er så stygge i tankene sine og gjør så stygge ting. De fanger fugler ved kline lim på steder hvor fulgler liker å sitte.
Dette må ta en slutt. Derfor klekker Rulle-rask-fuglen og apen Klubbi-Klopp ut en genial plan. Mer her.

Jeg foreslår derfor å sende Rulle-rask-fuglen og apen Klubbi-Klopp så fort som mulig til Kristansand.

God helg

Styggeste navn i Norge


Kjerringræva heter et lite sund i Østevågen i Vardø. Jeg lo godt da jeg oppdaget Kjerringræva. Også begynte jeg å samle på de styggeste stedsnavnene i Norge.

Folk i Finnmark kan finne på å kalle et av barna sine for Blåbærturen som en påminnelse om hvor barnet ble unnfanget. Jeg vet jo det. Så det burde ikke være noe sjokk at når folk i Vardø ser ut av stuevinduet og ned på Østevågen så kan de tenke på ræva til et kvinnfolk. Man kan da begynne å lure på hvorfor de har det slik? Her finner du Kjerringræva.

Etter at jeg flyttet fra Vardø som barn, kom familien til Kristiansund og Nordmøre. Her var jeg mye plaget av uren hud og kviser. Dette er åpenbart et så stort problem at man har valgt å oppkalt et sted etter fenomenet. Det er Kvisvik som ligger der man før (fram til 1992) tok ferga fra Kvalvåg, hvis man for eksempel skulle fiske sjøørret på et utrolig bra sted jeg vet om, men det er strengt tatt ikke noe vi behøver å dvele ved her.

Når man begynner å samle på rare navn så oppdager man fort at de som laget disse navnene ofte var mer en gjennomsnittlig opptatt av kvinnfolk, sex og slikt. Her er det mye å velge i. Men det er vanskelig å ikke fremheve stedet Kåten.

Nevnes bør vel også Kjærringskrevet, eventuelt Fredagshølet og Raufoss. For de skuffede kan man vel også nevne Faenshølet og Skrukkefylla, Relevant er vel også Suggetjønn og Horungen.

For de med andre preferanser enn de mest vanlige kan vi anbefale Homse som ligger mellom Flekkefjord og Stavanger.

I forlengelsen av alle denne seksualiteten kan man legge merke til at nordmenn før oss åpenbart var svært opptatt av ulike kroppsdeler og deres funksjoner. Her vil jeg særlig nevne Skinnpungrud, Tunge, Svelgen , Bruskedalsreset og Tisnes. Se også Tissvassklumptjønnin.

Fra tiss er det ikke langt til fjert. Se også fis, promp, smyger og slippe vinden. Dette er jo et fenomen som de fleste dessverre kjenner godt. Det kan dessuten godt tenkes å høre sammen med stedet Hjemmeluft ved Alta. Det samme kan sies om Byluft, og Skitholvola . Nevnes bør også Møkkalasset ikke så langt fra Arendal.

Når vi er i dette området av kroppen er det fristende å trekke frem stedet Bleie. Bleie ligger i Vikebygd i Hardanger. Hvordan de kom på å kalle plassen for Bleie er ikke godt å si. Kanskje hadde de veldig mange babyer i en periode.

Jeg tenker ofte på folks oppfinnsomhet når jeg kjører bil mellom Elverum og Trysil hvor jeg både har slekt og mange skigleder. Langs veien står skogen meget tett. Det er en evighet av trær langs Trysilveien. Det kan man trygt si. Uten å overdrive. En gang for lenge siden satt de her og tenkte: Lurer på hva vi skal kalle hjemplassen vår? - OK, det får bli Skogen.

Langs den samme veien kommer man for øvrig til et sted som er alvorlig plaget av stamming. Det heter Bergeberget.

For de lettlurte kan jeg ikke la være å nevne et sted sør for Notodden som heter Hjuksebø. Og for de som syns at nå burde vi nærme oss en slags avslutning på denne petiten  kan vil la siste stoppested bli Hell ved Stjørdal, alternativt Helvete i Gausdal.

Hvis du nå kan komme på noen gode innspill til navn som burde være med i samlingen så mottas disse med takk. Man planlegger å arrangere et slags NM i stygge stedsnavn. Det er lov å sende inn bidrag anonymt.  Å fremheve nabobygda er også lov. Lykke til.

 

Stenger av bygda og krever inngangspenger


50 kroner titten skal turister betale for å besøke Nusfjord i Flakstad kommune i Lofoten. Det settes nå opp et 1,6 meter høyt gjerde som skal hindre at folk sniker seg gratis inn i bygda.

Et halvannet meter høyt gjerde som skal sperre inngangen til fiskeværet Nusfjord i sommermånedene. Dette får mange fastboende til å se svart. Folk er fly forbanna, melder Lofotposten.

Alle som skal inn og ut av fiskeværet, må enten ha en billett eller en kode for å få åpnet porten. Alle som bor i Flakstad kommune slipper gratis inn, men alle andre må kjøpe en billett til 50 kroner, skriver avisen. 60 000 turister besøker Nusfjord i året og det har vært krevd betaling siden 2005.

Her er det åpenbart store muligheter for å videreutvikle konseptet med hjemmebesøk. La oss si at en turist slenger en hundrelapp eller to til på bordet så kan han få drikke kaffe hjemme hos en ekte nordlending og oppleve både det ene og det andre. For ordens skyld kunne nordlendingen ha en prisliste klar, en meny, som for eksempel kunne tilby følgende:

Hjemmebesøk: 100 kr.
Kaffe (sterk): 50 kr.
Kaffe m. hjemmbrent 100 kr
En saftig historie: 60 kr
Ekstra bannskap: 10 kr.
Hilse på svigermor: 5 kr
Avskjedsklem: 20 kr.


Dette er bare noen forslag. Det behøver ikke å stoppe der. Det er bare å kjøre på med alt man kan komme på. Det gjelder å selge de jordbæra man har, som Petter Stordalen ville ha sagt.

En død grevling og meningen med livet


Da vi hadde kommet et stykke på vei, fant Knut en død grevling.
- Jeg fant, jeg fant, ropte han.  
- Hva fant du, spurte jeg.
- Jeg fant en død grevling, sa han.
- Fy kast 'n! Hva skal du med den, sa jeg, som alltid hadde trodd at jeg var klokest.
- Å, jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, jeg fører vel den, sa Knut.

Vi skal til Nesodden, et idyllisk og meget landlig område ikke langt fra Oslo. Her bodde Knut i et rekkehus sammen med kona og fem døtre. Disse døtrene har jeg alltid sett på som enten prinsesser eller som kommende konserndirektører, med voldsomt potensiale, men det har i og for seg ikke så mye med saken å gjøre.

Det som derimot har mye med denne historien å gjøre er at når man har en riktig stor og innholdsrik familie så blir man både kreativ og flink til å utnytte alle ressurser som plutselig kan finne på å dukke opp. Jeg tror Knut rett og slett er god til å se muligheter.

Det er grytidlig morgen, tåka henger lav og trolsk over Nesoddlandet, og Knut sitter i sin bil på vei ned til tangen for å ta ferga til byen. Da oppdager han en oppsiktsvekkende stor grevling som ligger i veikanten.

Grevlingen er trolig påkjørt, men den har ingen synlige skader. Knut begynner straks å tenke på at man kan jo ikke la slike verdier ligge og slenge og bli ødelagt. Kanskje kan man stoppe ut grevlingen og få den til å bli noe meget verdifullt. En fullvoksen grevling kan bli opptil 16 kilo og er et flott syn. Knut plukker opp grevlingen, kjører hjem og legger dyret i fryseren.

Hvis vi skal være helt ærlige så hender det at noen av ideene til Knut kan bli liggende på vent. Det betyr ikke at han har gitt opp ideen. På ingen måte. Det er bare det at noen ideer kanskje må lagres en stund, siden det stadig dukker opp nye, ganske fantastiske muligheter. Det er jo det som er fint med dette livet. Hver dag byr på noe nytt og spennende.

På dette punkt i historien kan det være fristende å spekulere på hvordan det er å være gift med en kar som har en eksepsjonelt stor grevling i fryseren. Den samme karen har dessuten utrolig mye annet på lager også. Man kunne her sikkert gå inn i dype tanker om kjærlighet, tålmodighet og betydningen av å være glad i alle former for natur. Men på den annen side så er plassen knapp og vi måtte i så fall trenge et glass rødvin eller to for å komme gjennom det hele, så vi får nøye oss med å si at det gikk både vinter og vår.

Plutselig en dag kom Knut på hva han kunne bruke grevlingen til. Mannen fant ut at en av naboene trengte en overraskelse. Han tok derfor grevlingen og stilte den opp på trappa til naboen. Dyret så ganske levende ut med masse tenner og hår. Grevlingen sto på to ben, støttet opp mot husveggen. Nå var det bare å ringe på dørklokken, løpe et stykke unna og legge seg på lur.  

Det ble en hel del skrik og skrål. Mye latter også. Det må vi vel kunne si. Uten å overdrive. Vi bør vel også fortelle at Knut og familien noe senere flyttet fra stedet, sikkert av mange grunner. Om de tok med seg grevlingen vites ikke. Men kjenner jeg Knut rett, kan den tenkes å ligge i en fryser og fortsatt vente på nye muligheter.

Dette er noe alle selvmordere vet


Jeg er en løst sammensatt og veldig ukoordinert samling kroppsdeler som allerede i ungdomsskolen var svært sårbar for alt som smakte av konkurranse.

Vi spilte KONK. Det er en slags straffesparkkonkurranse i fotball. Jeg sto i mål. Jeg så klassens største bølle gjøre seg klar. Bølla var ikke helt ulikt et neshorn. I mitt stille sinn kalte jeg ham for det; Neshornet.

Neshornet dyppet en sprukken lærkule i sølevann slik at han var sikker på at den ble skikkelig vasstrukken. Det var en tung og vond ball. Gutten tok løpefart. Og klinte til. Ballen seilte gjennom lufta som en meteoritt på vei mot jorda. Det var duskregn, grått og helt stille i verden. Øyeblikket holdt pusten. Jeg tok et skjebnesvangert valg.

Dette er noe alle selvmordere vet: Hvis man først har bestemt seg er det ikke snakk om å sende ut noe rop om hjelp. Det er bare å la det stå til. Jeg hoppet.

Min lange kropp hang i luften. Armene veivet vilt. Bena sprellet. Og ansiktet, det liksom strakte seg og strakte seg frem, for å møte ballen med panna. Klask.

Jeg hang en stund i luften. Så begynte kroppen langsomt å falle nedover mot jorden og jeg ble liggende. Urørlig.

Jeg lå med lukkede øyne. Jeg var blek og livløs. Jeg lå slik og tenkte at nå tror jeg at livet kommer til å ta en ny retning. Dette er vendepunktet.

Det viste seg å stemme. Livet tok en ny retning. Jeg karrer meg ut av søla, reiste meg opp og gikk ut av konkurransen for alltid. Jeg har ikke spilt KONK siden. Dette har gått bra i alle år. Men sist fredag skjedde noe veldig uventet.

Jeg gikk forbi et møterom på jobben. Jeg var vei tilbake fra et viktig ærend ute ved kaffeautomaten da jeg oppdaget at det pågikk et møte. Det er glassvegger i disse møterommene. Man kan lett se alle som sitter inne i møtet. Jeg hadde ingen problemer med å oppdage at der, DER, satt Neshornet.

Han var riktig nok blitt mange år og mange kilo eldre, men det var ingen tvil. Der satt Neshornet. Han så fortsatt slem ut. Min spontane impuls var en sterk trang til å gå inn å sparke mannen på leggen. Men jeg gjorde ikke det. Pysa.