hits

mars 2015

Bever Baards Bravader


Det er torden. Det er lyn. Orkan i kastene. Jeg står i mitt eget kjøkken og ser lynet slå ned i den gigantiske bjørka hos naboen. Treet blir delt i to og faller ut i gaten med et sinnsykt brak.


- Hva gjør jeg nå, tenker jeg. Det er nok lurt å ringe brannvesenet på Bekkestua. Men problemet er at de sikkert får hundrevis av slike telefoner akkurat nå. I denne stormen har det rast ned trær over alt. Det er jo ikke sikkert at de vil komme akkurat til vår gate sånn med en gang. Jeg ringer.

- Hei. Det er Baard Fiksdal som ringer. Jeg vil bare si at et gigantisk bjørketre har falt og revet med seg en masse elektriske ledninger som nå driver og gnistrer rundt der ute i gaten. Og dessuten er strømmen gått. Det er stup mørkt og det kjører en del biler her og de kan lett komme til å kjøre rett inn i en ulykke, sier jeg.

Ti minutter senere var brannmennene på plass med motorsager, og sammen med e-verket ordnet de opp i en fei. Det var jo superfint. Men hvis jeg skulle sette fingeren på noe, så måtte det være at brannmennene saget ned bare akkurat så mye som strengt tatt nødvendig. Ti meter av den digre bjørka ble stående og gi hele nabolaget fingeren.

Denne søylen av bjørk har nå stått slik i syv, åtte år. Stygt spjæret i toppen. Når jeg forteller om dette til min kollega Øyvind så får han straks assosiasjoner. Han mener at denne søylen er et slags monument. At det kan sammenlignes med den utbombede Gedächtniskirche i Berlin, som tyskerne har latt stå som et minnesmerke etter den andre verdenskrig.

Jeg har gått og sett på denne fingeren i årevis. Den er slett ikke noe vakkert syn. På søndag fikk jeg en ide. Det har sammenheng med at vi har fått oss en ny og moderne peis som trenger god fyringsved. Jeg spør kona om ikke hun kan gå over til Bjørn og Vibeke, som jo eier treet, og spørre om jeg kan få det. 

Det som da trolig ville ha skjedd er at kona ville gått over gaten og blitt stående i tre kvarter og snakke med Vibeke om det aller mest nødvendige, som man kunne finne på å snakke om.

Isteden går jeg og snakker med Bjørn som jeg kan se er ute og ordner med noe i garasjen. Jeg krysser gaten og sier:

- Hei Bjørn.
- Hei.
- Kan jeg få det treet der borte?
- Ja, bare ta det.
- Tusen takk.

Jeg låner motorsag av min venn Jon. I min fantasi var motorsagen til Jon en ganske kraftig sak med langt skaft. Men når jeg står ved siden av treet på mandag, så syns jeg at sagen er direkte ynkelig sammenlignet med bjørkestammen. Diameteren på treet er over en meter. Treet har dessuten en tydelig helling, rett mot gjerdet.

Øyemål syns jeg er bra å ha. Jeg anslår stokken til å være ti meter lang og avstanden til gjerdet å være 10,5 meter. Stokken veier mange tonn. Den vil lett drepe både meg og gjerdet hvis den faller feil. Derfor søker jeg på "trefelling" på internett og finner ut hvordan man skal få ned giganten.

Sagen er spinkel. Det tar derfor 20 minutter og sage ut klakken. Dette er et kakestykke som jeg sager ut den veien jeg vil at treet skal falle. Etterpå sager jeg først den delen som jeg definitivt ikke kan stå og sage om treet faller den veien det heller. Deretter sager jeg resten. Når det er gjort står treet der, nesten like solid som før.

- Hva gjør jeg nå, tenker jeg. Det er livsfarlig å la treet stå som det står. Da kan det drepe noen. Først vurderer jeg å ringe min venner Rune eller Njål. Dette er skogens menn som sikkert har lange nok motorsager. Men problemet med å ringe Rune eller Njål er at da vil jeg bli ertet i årevis fremover. Et alternativt er å ringe noen proffe trefellere som sikker tar 3.000 kroner bare for å møte opp.

- Hva gjør jeg nå, tenker jeg. Hva ville Donald ha gjort? Jo, Donald ville ha latt som om han er en bever.

Bever Baard setter i gang. Jeg sager meg inn fra baksiden av treet. Nye kakestykker. Nå vil treet falle i sin naturlig fallretning. Rett mot gjerdet. Men det får gå. Men man har da øyemål. Dette kan gå bra.

Det har gått nesten en time siden jeg startet på prosjektet. Svetten renner. Sagen kunne sikkert vært litt skarpere. Nå merker jeg det, endelig. En svak sitring. Kjempen vakler. Nå faller den. Med drønn. Rett mot gjerdet.

Treet lander med en halv meter klaring.

Jeg går ned i knestående. Løfter begge hendene i været og utstøter et kraftig brøl. Jeg har mine øyeblikk. Jeg må innrømme det.

Konsulinnens gave

- Du, der, stopp, kommanderte den gamle damen utenfor en dyr tømmervilla med garasje på Oslos beste vestkant.

Den gamle var høy og tynn. Hun pekte på meg med stokken sin. Jeg var 23 år, student og bodde i kollektiv i nabohuset. Damen hadde fått nyss om at den unge mannen kunne tenke seg å leie garasje. Dette ble starten på en overraskende sommer.

Kvinnen var nærmere 80 år og enke etter en konsul fra det sørlige Europa. Vi innledet et forretningsmessig forhold. I bytte for garasjen fikk hun fjernet snøen fra gangveien foran huset og Aftenposten brakt fra postkassen til døren. Om sommeren klippet og vannet jeg plenen.

På onsdager kom tre venninner for å spille bridge. De satt på terrassen hvis været tillot det. Som hagetjener var jeg innvilget et glass sherry, hvis jeg nøt den i ærbødig avstand borte ved den ene søppelkassen som jeg brukte som stettebord.

Før bridgespillet kunne begynne foretok kvinnene en rituell spasertur i hagen. I enden rant en liten bekk og på den andre siden grodde nabotomten som et aggressivt villnis. Kvinnene samlet seg ved gjerdet og mumlet frem alminnelig forargelse over naboens mangel på dannelse og hans varige svekkede evne til å holde skvallerkålen på avstand. De sto slik og var forarget. Hver onsdag.

En kveld jeg kom hjem sto konsulinnen og ventet på meg.

- Vil du ha det treet der, spurte hun uten innledning. Damen pekte på en 15 meter høy furu. Jeg så opp i de veldige kronene og tenkte at nå har det rablet for damen, men jeg smilte høflig og sa ja, takk.

I dagene som fulgte skrøt jeg i vennekretsen av at jeg var blitt eiendomsbesitter på beste vestkant. Jeg mente slike ting som at skal man få seg en skog må man begynne med et tre. Hver dag nikket jeg til furua. Vi ble gode venner. Slik gikk to lykkelige uker.

Men plutselig en ettermiddag hadde konsulinnen ringt Vaktmesterkompaniet som kom og sagde ned treet. Det ble saget opp i tre meter lange stykker. Samme ettermiddag, da jeg kom hjem, sto konsulinnen der og ventet på meg. Hun pekte med stokken;

- Ja, nå får du se til å fjerne treet ditt, sa hun

Slik gikk det til at jeg ble stående å sage og hugge ved resten av sommeren. Veden ga jeg bort til venner og kjente, for det fantes ikke peis i studentboligen. Siden har jeg hatt respekt for godt voksne kvinner og trær.

Hvis denne bilen kunne snakke

I enden av veien står historien parkert. Det er et mørkt skogholt hvor tiden går sakte forbi.
 
For veldig lenge siden fikk bonden i Trøndelag en ny bil. Bilen varte i noen år, men så virket den ikke lenger. Dessverre. Bonden kjørte bilen inn på en liten blindvei bak huset og parkerte. For godt.

Etter hvert kom det nye biler som ble utslitt. De ble også parkert. En etter en. Nå står de der i en form for stivnet kø. Skogen rundt bøyer seg ned og snuser på bilene. Et par ganger i året slenger den nye barnåler og løv over det hele. Følger på med kvist og kvast. Alt blir til jord. Mosen finner feste og vokser seg stadig tykkere.

Den eldste av bilene er NAF-medlem. Klistremerket står i ruta. Som om den fortsatt venter på redning.

Det kan jo skje. Plutselig en dag kommer kanskje noen forbi og får lyst til å satse på det gamle. Sånt har jo skjedd før. At det kom et mirakel. At noen plutselig får trua og setter i gang, røsker tak i alt det gamle og stivnede og sier her skal det bli liv. Jeg mener, det er lov å håpe på et mirakel. Selv om oddsene er dårlige.
 
Bildene er tatt av Olav Njaastad


#Det-er-aldri-for-sent-å-gi-opp

Når tiggere kler seg om

Bjørn Bjelde heter en kar som i går tok et bilde av tiggere i Drammen som kommer ut av en Mercedes i pene klær og kler seg om til stygge klær for å starte dagens økt som tiggere.

Bjørn har lagt ut bilde på Facebook og skriver:

"Dette bildet tok jeg i Drammen i dag tidlig. Her gjør tiggerne seg klare til å loppe snille nordmenn for penger. Alle tre forvandlet seg fra å være velkledde og pene, til å bli slitne og fattige på kort tid. Gjett hvor kostymene kom fra. - joda, fra Mercedesen deres!"

Under innlegget er det en hel del avsky, mye okking og stønning, eller en helt vanlig dag i kommentarfeltet. Det er til nå blitt delt 176 ganger.

Reaksjonen er kanskje ikke så overraskende.

Men alle sammen overser et poeng.

Mercedes er åpenbart blitt en utrolig vanlig bil i Norge.

Bildet er hentet herfra:




Skikkelig sulten


Ola sitter på bussen hjem fra skolen og er skikkelig sulten. Det er bare en ting å gjøre. Ola griper mobilen og ringer hjem
.

Før vi går videre i denne historien vil jeg bare si at jeg har dyp respekt for middagsmat. Jeg synes ikke at man skal vokse opp i Norge uten å glede seg til middag. Det er for eksempel noe helt spesielt med kjøttkaker med brun saus og kokte poteter og kålstuing og tyttebærsyltetøy. Gjerne på en helt alminnelig onsdag. Jeg vil også si at Ola har min fulle forståelse.
 
Jeg mener at det er middagen som gjør nordmenn til nordmenn. Og da tenker jeg ikke først og fremst på de av oss som må spise raspeballer eller smalahove for å vite hvor vi kommer fra. Jeg synes at vi skal hylle hverdagsmaten, den som samler og varmer og dessuten blir stadig mer etterlengtet. Etter som timene går. Og det nærmer seg servering.

Ola (17) er nå i en alder der mye dreier seg om å strekke seg maksimalt. Også fysisk. Det som før var et lite barn er blitt en kraftig kropp med intense behov. Ola sitter på bussen, ringer sin far og sier:

- Jeg bare lurte på hva det er til middag?
- Det er kjøttkaker.
- Å, så bra. Tror du at maten er ferdig med en gang jeg kommer hjem?
- Ja, det vil jeg tro. Vi spiser klokka fem.
- Det er bra. Jeg er ikke langt unna.

10 minutter senere. Ola går av bussen. Nå ringer han far på ny.

- Det er Ola. Er middagen ferdig?
- Ja.
- Jeg mener, er den helt ferdig slik at vi kan begynne å spise med en gang?
- Ja, det er den.

Det går fem minutter til. Ola ringer på ny.

- Jeg er snart hjemme. Jeg bare lurte på om dere allerede nå kan legge maten på tallerkenen min? Slik at den er klar.

#SkikkeligSulten

Fortapt kjærlighet

Veldig mye startet da jeg ble forelsket i Ragni, som gikk en klasse over meg på gymnaset og var uoppnåelig på så mange måter at jeg bare var nødt å gjøre hva jeg vil kalle et tappert forsøk.

Noe av det første jeg gjorde var å dra til en butikk som solgte klær fra hærens overskuddslager. Jeg kjøpte en stor, grå og slitt genser som nok kunne ha vært brukt av en soldat, men som nå skulle sende et sterkt signal om at jeg var svært lite opptatt av materielle ting. Jeg begynte dessuten og drikke te med appelsinsmak og høre på en plate av Janis Ian som het "Between the lines". Særlig vil jeg fremheve låta "At Seventeen" som er det andre sporet på plata og som du kan høre her.

Det som er bra med Janis Ian er at få er bedre på å beskrive fortapt kjærlighet. Det er for øvrig så mange grunner til at kjærlighet går til helvete at jeg her ikke har plass til å ta for meg alt. Jeg vil derfor begrense meg til å snakke om bekledning.

Hvis du spør et menneske i ung alder vil du straks bli henvist til utrykk som "det alle andre har". Det er ofte også viktig at jakka er dyr. Helst så dyr som mulig. Og det er jo problematisk. For å motvirke presset er det foreslått å innføre skoleuniformer. NRK kunne bringe et bilde at ungdom i Asker. De var veldig, veldig motstandere av uniformer. Ungdommene så slik ut:


Ragni hadde en stor og grå militærgenser hun også. Vi gikk turer sammen i hver vår genser. Ragni hadde et lilla skjerf rundt halsen. Jeg hadde stoppet hullene i min genser med garn i mange sterke farger. Rødt. Blått. Grønt. Og Gult.

Vi gikk turer som ingen ende ville ta. Runde etter runde. Det var vinter. Det var sommer. Turene ledet ingen steder. Sterke følelser. Kviser. Svette hender. Tørt hår. Komplekser. Ingenting skjedde.

Ragni gikk ut av gymnaset. Hun dro på folkehøyskoler. I Seljord. På Røros. Jeg dro etter. På besøk. Jeg husker at jeg satt i et dieseldrevet tog med to vogner på vei oppover Østerdalen. Det var 25 minusgrader og helt nedfossede vindusruter. Det var like før jul. Jeg brukte en finger til å skrape navnet hennes inn i isen i ruta.

Jeg hadde på meg en grå genser, lappet i sterke farger. Jeg følte meg unik. Det burde jo gjøre susen. Men det hjalp ikke. Ikke det spøtt.

Nå har det seg slik at det har gått noen år. Jeg jobber på Majorstua i Oslo og hit kommer det nesten hver dag skoleklasser som vil lære om næringslivet. Før de starter sitter ungdommene i noen røde sofaer i resepsjonen. På tirsdag gikk jeg forbi en gjeng og kom da til å tenke på hva som virkelig betyr noe. I klesveien. Jeg spurte om lov til å ta dette bildet:

For øvrig lurer jeg litt på hvor Ragni er nå og hva hun driver med. Det er bare 34,5 år siden sist jeg så henne. Lurer på om hun har tatt vare på den grå genseren. Hun har nok det. Jeg har min. Klar til bruk. I en kiste på loftet. Så hvis du leser dette Ragni. Ta kontakt. Kanskje vi kan gå en tur sammen.

#grågenser #kjærlighet

Ny bunnrekord

La meg starte med å si at jeg i denne stund først og fremst tenker på Aune Sands film "Dis" fra 1995. Dette er i følge Wikipedia en av de aller dårligste filmer som noen gang er laget. Aune Sand har en slags bunnrekord.

Jeg vil også få lov til å minne om at Jahn Teigen har skapt et fantastisk liv av å få null poeng i Melodi Grand Prix.

Og for tiden har Björk har laget en utstilling i New York som er så dårlig at folk står i lange køer for å få se den.

For egen del vil jeg nevne at jeg etter beste evne forsøkte kjøre gjennom Oslofjordtunnelen den første mars i år. Jeg var på vei til Drøbak for å besøke min gamle mor. Her må det være lov å opplyse om at det er en utrolig bratt nedoverbakke i den tunnelen. Fartsgrensen er 70 km, leser jeg nå i et brev jeg har fått fra politiet.

Jeg har vist dette brevet til datter Frida. Hun mener jeg bør velge tre dager i fengsel.

Jeg har sagt at jeg skal tenke på det.




Hermetisk torskerogn og andre overgrep

Eva og jeg står ved kaffeautomaten på jobben og diskuterer våre barns behov for å få en splitter ny og grisedyr sykkel, nå som våren og ganske tøffe krav er kommet for dagen.

- De har begynt å lage veldig lette sykler også for barn, sier Eva.

- Slike sykler er kjempedyre, sier jeg.

- Å gi en gammeldags og tung sykkel til et barn, er jo som om du skulle syklet rundt på noe som veier 30 kilo.

- Det gir fin trim, sier jeg.

- Lett for deg å si.

- Ja, men hvorfor skal dagens unge ha det noe lettere enn det jeg hadde det da jeg var liten? Min barndoms sykkel var blytung. Mandag denne uken så jeg et innslag på NRK Dagsrevyen om foreldre som betaler 30.000 kroner for et kurs som skal å få veldig lat ungdom til å slutte å sitte i sofaen og sløve og se på TV hele dagen, og heller gå på skole eller prøve å finne seg en jobb, sier jeg.

- Du mener at hvis de hadde fått en tung sykkel så hadde de lært seg å slite?

- Ja, slit er bra. Dessuten er det mye som er urettferdig her i verden.

- Hva da?

- Barn i dag har en hel masse greier som vi ikke hadde. Jeg hadde for eksempel ikke min egen datamaskin da jeg var ung.

- Du mener at vi bør ta fra dem PC-en?

- Ja. Vi hadde dessuten bare en kanal på TV. Vi burde nekte dem å se på noe annet enn NRK 1, slik at de begynner å kjede seg. Tror du det går å fikse på innstillingene slik at TV-en bare viser svart hvit bilder?

- Det går sikkert an.

- Før måtte vi dessuten spise masse rar mat. Det var kålruletter. Blodpuddig. Hermetisk rogn. Slike ting.

- Hermetisk rogn finnes fortsatt. De har det som pålegg i kantina.

- Har du smakt?

- Ja.

- Hvordan smakte det?

- Like vondt som før. Veldig tørt. Du må ha masse remulade eller majones på.

- Så verden har ikke gått fremover?

- Det kommer litt an på hvem du spør.

- Ja, det gjør jo det. Kommer guttungen til å få en slik ny, dyr sykkel da?

- Jeg vet ikke.

- Du kan jo først teste ut om han er en tøffing. Gi gutten hermetisk torskerogn til frokost.

- Genial plan. Det gjør vi.

Baktus hadde tenkt å gifte seg

En ny doktorgrad ved Universitet i Oslo avslører at Baktus, du vet han som bor i munnen til Jens, hadde tenkt å gifte seg med tanntrollet Karoline.

Akkurat da du trodde at du viste alt om Karius og Baktus så kommer det plutselig en forsker som har funnet ut at i Thorbjørn Egners første versjon i 1941 var Baktus veldig forelsket i en jente som bodde i den andre enden av munnen. Det er Aasta Marie Bjorvand Bjørkøy som har forsket på dette og som nylig forsvarte sin doktoravhandling "Verkets hviskelek", i følge Morgenbladet.

Det står ikke noe om hvor lenge Aasta Marie har forsket på forhold som dette, men det har sikkert tatt noen år.

Nå er jo det ikke det noe rart da. De fleste nordmenn har brukt år av sitt liv sammen med Karius og Baktus. Slik er det jo når man vokser opp i Norge. Først må man være barn selv og høre på barnetimen på radio og på TV, samt bli lest for og høre nøyaktig den samme historien utrolig mange ganger, også må man lese den selv og vokse opp og bli voksen og få sine egne barn og ta den samme runden om igjen og om igjen. Jeg kjøpte for eksempel Karius og Baktus på kasset og da rakk man å høre eventyret to og en halv gang, mens vi kjørte for eksempel på besøk til besteforeldre, og dessuten to en halv gang til på tilbakeveien.

Den fineste versjon fikk jeg servert en gang jeg skulle ta bussen. Da oppdaget jeg tre barn som sto og gapte inntil et hagegjerde. Sommeren vokste frodig på den andre siden av gjerde. Der inne sto et stort epletre og lente seg ganske hyggelig mot bussholdeplassen. Oppe i treet satt en voksen mann. Da hørte vi fra treet:

"Jeg lager en underjordisk gang fra tanna mi bort til tanna di".
"Det var lurt" sa Baktus.

Slik ble vi fire som sto der og gapte. Vi sto slik helt til eventyret var slutt. Vi sto der noen dager senere også. For mannen satt mange ganger i epletreet den sommeren og fortalte historien som han kunne så godt. Om igjen og om igjen.

Det var en fin sommer.

Takk for den Baktus Bror.

Ennå er det vinter, jævler, men bare vent



Det var et glimt av håp. På mandag. Det ble knust samme kveld.


Tidlig mandag morgen kommer et helt nytt lys inn i min verden. Det treffer meg i ansiktet. Jeg står på trappa og kjenner et tydelige mildere drag i luften. Neseborene vibrerer. Hjertet slår litt fortere. Det er kommet en helt ny lyst til å leve. Fenomenet er kjent som våren.

Jeg står utenfor huset vårt på Høvik og er ikke i tvil. Våren 2015 er kommet. Jeg nøler ikke. Jeg går rett ut i skjulet, låser opp sykkelen og setter av sted. 

Det er en vanvittig fin følelse. Det er mange måneder siden sist jeg følte noe slikt. Sykkelen kjennes helt ny. Den har vært på service og alle slitte deler er skiftet ut. Ikke antydning til ekle lyder eller følelsen av å sykle med bremsene på. Jeg kan gi jernet. Det er bar asfalt overalt. Sol. Null vind. Varmegrader. Vennlige ansikter i gatene. Ikke antydning til bekymringer. Ikke noe sted.

Denne følelsen varer hele dagen. Klokken halv fem sykler jeg ned til Stortorvet for å møte noen kompiser, ta et par pils, planlegge turer, drømme om sommeren som kommer. Jeg sykler friskt nedover i byen og finner et sykkelstativ i sentrum.

I det jeg skal låse fast sykkelen ser jeg det. Et flunkende nytt hjul av et dyrt merke ligger låst fast til stativet. Resten av sykkelen er stjålet. Man kan bli rasende og motløs og maktesløs av mindre.

Det er akkurat når du er på toppen at nedturen starter, tenker jeg. Min sykkel er garantert neste offer. Det er bare snakk om minutter så er all glede blåst bort. Det er bare å begynne å grue seg.

De neste timene sitter jeg på restauranten og gruer meg til å komme ut og finne ut at årets første sykkeltur ender med forferdelse. Og jo mere jeg gruer meg desto sikrere er jeg på at det står noen drittsekker der ute og klipper låsen min i stykker.

Det er med en ikke ubetydelig overraskelse jeg kommer ut å oppdager at sykkelen slett ikke er stjålet. Jeg blir jo lettet sånn med det samme. Men når man har bekymret seg for fremtiden i flere timer er det ikke bare og gi seg over å bli glad igjen med det samme. Det viser seg dessuten at det slett ikke er vår likevel. Det sludder og regner og er blitt ufyselig kaldt i mørket som henger over meg hele veien hjem. Gjennomvåt og kald bærer jeg sykkelen inn i skjulet mandag kveld. Jeg låser og lukker. Ennå er det vinter, jævler, men bare vent.

#sykkel #drittsekker

Besatt av Clintons sex med Monica



Hvis man er besatt av tankene på at Bill Clinton hadde sex med Monica Lewinsky, så er det kanskje ikke smart å påta seg å male den tidligere presidenten i et gigantisk maleri.


Nelson Shanks har nettopp malt et gedigent portrett av Bill Clinton som skal henge i Washington's National Portrait Gallery.

Mens han sto og malte fikk Nelson en hel masse fantasier og tanker om Monica og Bill. Det første han da gjorde var å bestemme seg for at Bill måtte males uten giftering. Det andre var at det skal være en skygge av Monica i bildet.

Denne historien oppdaget jeg i avisen The Guardian. Jeg må her få unnskylde meg en hel del. Jeg ble rett og slett nysgjerrig. Så jeg klikket meg inn på bildet for å prøve å finne skyggen av Monica. Det er jo pinlig å innrømme. Nå har jeg nistirret på bildet i flere minutter. Jeg er nærmest i skyggenes dal. Jeg har problemer med å finne ut av dette.

Du kan jo prøve selv her.